10 Informasjonsinnhenting og digitalisering av søknadsprosessen

10.1 Gjeldende rett

10.1.1 Søknadsprosess og informasjonsinnhenting

Rettshjelp er en offentlig ytelse som innvilges til en rettshjelpmottaker etter søknad. Hvem som behandler søknadene fremgår i punkt 4.1.

Dagens systemer for søknader og innvilgelser er bare delvis digitalisert. Dersom advokaten søker om fritt rettsråd på vegne av en klient, sendes arbeidsoppgaven eller søknaden inn elektronisk av advokaten via rettsrad.no, jf. rettshjelpforskriften § 3-6. Rettshjelpmottakeren kan også søke selv, men da på et papirskjema eller digitalt skjema som sendes til statsforvalteren utenfor rettsrad.no.

I saker for domstolene sendes søknaden inn via Aktørportalen dersom advokaten sender inn søknaden på vegne av klienten. Rettshjelpmottakeren kan også søke selv, men da utenfor Aktørportalen.

Instansen som behandler søknaden har behov for opplysninger om søkeren og saken for å kunne ta stilling til om vilkårene for å innvilge rettshjelp er oppfylt. Etter rettshjelploven § 28 har Statens sivilrettsforvaltning og statsforvalterne tilgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger om søkeren fra Folkeregisteret. Det samme gjelder for domstolene etter domstolloven § 63 b. Hvilke øvrige opplysninger som skal fremlegges, og hvordan de skal innhentes, er ikke regulert direkte. Det fremgår imidlertid av rettshjelploven at rettshjelp er en ytelse som innvilges etter søknad. Det vil derfor være opp til søkeren å dokumentere at vilkårene for å motta ytelsen er innfridd. Hvilke forhold som må dokumenteres, følger derfor forutsetningsvis av lovens vilkår, herunder de økonomiske vilkårene i rettshjelploven § 11 andre ledd og § 16 andre ledd, jf. rettshjelpforskriften kapittel 1, samt de ulike sakstypene etter § 11 og § 16.

For de behovsprøvde sakene, må søknaden inneholde opplysninger om søkerens og eventuelt ektefellens eller samboerens økonomiske situasjon. Søkerens økonomiske situasjon dokumenteres gjennom søkerens siste skattemelding eller utskrift av siste skatteoppgjør. Dersom inntekt eller formue er endret fra siste skattemelding eller skatteoppgjør, dokumenteres den økonomiske situasjonen gjennom vedlegg som viser utbetalinger av lønn, trygd, oversikt over saldo på bankkonti mv.

10.1.2 Advokaters taushetsplikt

Hvilke opplysninger en advokat kan legge frem om sin klient, begrenses av reglene om advokaters taushetsplikt. Advokaters yrkesmessige taushetsplikt fremgår i dag forutsetningsvis av lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 211. Når lov 12. mai 2022 nr. 28 om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven) trer i kraft, vil advokaters taushetsplikt reguleres av advokatloven § 32. Advokatloven § 32 første ledd lyder:

«1) Advokater har taushetsplikt om alle opplysninger som de får tilgang til, utarbeider eller på vegne av klienter formidler i forbindelse med oppdrag eller mulige oppdrag i advokatvirksomheten, og som ikke er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige.»

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er også vernet av Grunnloven § 95 om retten til en rettferdig rettergang, og § 102 om retten til respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon. Disse bestemmelsene må igjen tolkes i lys av EMK artikkel 6 og artikkel 8.

Ettersom advokatens taushetsplikt er begrunnet i klientens krav på fortrolighet, vil klientens samtykke oppheve taushetsplikten. At samtykke fritar for taushetsplikt kan utledes av vilkåret «uberettiget» i straffeloven § 211. Det følger videre uttrykkelig av bevisforbudsreglene i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 tredje ledd at bevis kan føres og forklaring gis ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. I advokatloven § 32 andre ledd fremgår det også uttrykkelig at taushetsplikten ikke gjelder i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Det finnes i dag både lovfestede og ulovfestede begrensninger i taushetsplikten. Disse er begrunnet i at andre samfunnsinteresser er funnet å veie tyngre enn klientens behov for fortrolighet. På rettshjelpområdet er det ikke lovfestet unntak fra advokaters taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer derfor at advokaten må innhente klientens samtykke for å gi ut opplysninger om klienten i forbindelse med en søknad om rettshjelp.

10.1.3 Forvaltningens taushetsplikt

Forvaltningsorganer kan være underlagt taushetsplikt etter lov 10. februar 1976 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), eller egne bestemmelser om taushetsplikt i særlovgivningen. Taushetsplikten innebærer en plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til nærmere angitte opplysninger, og setter derfor begrensninger for hvilke opplysninger forvaltningsorganer kan dele med andre forvaltningsorganer.

Etter lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) § 3-1 første ledd er hovedregelen at enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til skattemyndighetene, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det vedkommende i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Etter § 3-3 første ledd kan skattemyndighetene utlevere opplysninger til andre offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikten dersom det er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov. Etter andre ledd må utleveringen ikke være uforholdsmessig ut fra de ulempene den medfører i form av inngrep i personvernet og fare for at opplysninger av konkurransemessig betydning kommer på avveie. Adgangen til å utlevere opplysningene er nærmere regulert i forskrift 23. november 2016 nr. 1360 til skatteforvaltningsloven § 3-3-1. Første ledd lyder:

«Ved vurderingen av om kravet til forholdsmessighet i skatteforvaltningsloven § 3-3 annet ledd er oppfylt, skal det legges vekt på om mottakerorganet vil settes i stand til å treffe en riktig avgjørelse, eller utføre en mer effektiv og hensiktsmessig tjeneste enn om det ikke hadde mottatt opplysningene. Det skal også legges vekt på formålet med behandlingen av opplysninger hos mottakeren, om mottakeren er underlagt taushetsplikt, hvilke opplysninger som skal utleveres og antallet personer som får tilgang til opplysningene.»

Av andre ledd følger det at opplysninger uansett kan utleveres til offentlige myndigheter ifølge lovbestemmelser som fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi opplysningene, jf. bokstav h.

Også folkeregistermyndighetene er underlagt taushetsplikt, jf. lov 9. desember 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven) § 9-1. Etter bestemmelsens første ledd har enhver som behandler personopplysninger etter folkeregisterloven, plikt til å bevare taushet om det han eller hun får kjennskap til i sitt arbeid. Etter andre ledd omfatter taushetsplikten ikke nærmere bestemte opplysninger, herunder opplysninger om personens fulle navn, fødselsdato, kjønn, adresse, sivilstatus mv. Etter § 10-2 første ledd kan taushetsbelagte opplysninger utleveres til offentlige myndigheter som har hjemmel i lov til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt.

10.1.4 Behandling av personopplysninger

Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), som blant annet fastslår at personvernforordningen (GDPR) gjelder som norsk lov, setter rammer for behandling av personopplysninger. Enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person regnes som en personopplysning, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 1.

Der det skjer behandling av personopplysninger, kreves det blant annet at det foreligger et spesifikt, uttrykkelig angitt og berettiget formål, et lovlig behandlingsgrunnlag og tilstrekkelig informasjonssikkerhet.

Prinsippet om formålsbegrensning følger av forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b, som fastsetter at personopplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene». Forordningen artikkel 6 nr. 4 inneholder nærmere bestemmelser om behandling av personopplysninger for andre formål enn det de var innhentet for. Det følger av denne bestemmelsen at viderebehandling for nye, forenlige formål, er tillatt uten et særskilt rettsgrunnlag for viderebehandlingen. Dersomdet nye formålet ikke er forenlig med innsamlingsformålet, må viderebehandlingen ha grunnlag i lov eller samtykke.

Reglene om behandlingsgrunnlag følger av personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstavene a til f. Behandling av personopplysninger er bare lovlig dersom og i den grad minst ett av disse behandlingsgrunnlagene er oppfylt.

Det følger av personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 at «grunnlaget for behandlingen» som nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e «skal fastsettes» i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett. Dette innebærer at bokstav c eller e ikke alene kan utgjøre behandlingsgrunnlag, men at den behandlingsansvarlige i tillegg må kunne vise til et supplerende rettsgrunnlag for behandlingen. Lov- og forskriftsbestemmelser kan i alle fall utgjøre et supplerende rettsgrunnlag. Videre taler ordlyden i artikkel 6 nr. 3 samlet sett for at det ikke er nødvendig at det supplerende rettsgrunnlaget uttrykkelig regulerer behandling av personopplysninger. Dette beror imidlertid på en konkret vurdering. Dersom behandlingen av personopplysninger utgjør et inngrep i retten til privatliv etter Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8, kan det være nødvendig med et mer spesifikt rettslig grunnlag for behandlingen enn det ordlyden i forordningen kan tilsi. Se nærmere om dette i Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen punkt 6.3.2.

Personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 oppstiller en hovedregel om at behandling av særlige kategorier av personopplysninger er forbudt. Dette omfatter personopplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, filosofisk overbevisning eller fagforeningsmedlemskap, samt genetiske opplysninger og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person, helseopplysninger eller opplysninger om en fysisk persons seksuelle forhold eller seksuelle orientering. For at behandling av personopplysninger som omfattes av forbudet skal være lovlig, må vilkårene i et av unntakene i artikkel 9 nr. 2 bokstav a-j være oppfylt. Blant annet kan særlige kategorier av personopplysninger behandles dersom behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenelig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Videre kan opplysninger behandles dersom behandlingen er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare rettskrav eller når domstolene handler innenfor rammen av sin domsmyndighet, jf. bokstav f.

Personvernforordningen artikkel 10 regulerer behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Etter artikkel 10 skal behandling av nevnte opplysninger bare utføres under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter.

Artikkel 22 nr. 1 gir den registrerte rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, når avgjørelsen har rettsvirkning eller i betydelig grad påvirker vedkommende. Artikkel 22 nr. 2 gjør unntak fra nr. 1 for behandling i forbindelse med en avtale mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige jf. bokstav a, dersom behandlingen er hjemlet i nasjonal rett jf. bokstav b, eller dersom behandlingen er basert på samtykke jf. bokstav c.

Etter artikkel 22 nr. 3 skal den registrerte i tilfellene som nevnt i nr. 2 bokstav a og c ha rett til blant annet menneskelig inngripen fra den behandlingsansvarlige, til å uttrykke sine synspunkter og til å motsette seg avgjørelsen. Det fremgår av fortalepunkt 71 at automatisert behandling under alle omstendigheter bør ledsages av nødvendige garantier som bør omfatte spesifikk informasjon til den registrerte og rett til menneskelig inngripen, til å uttrykke sine synspunkter, til å få en forklaring på avgjørelsen som er truffet etter en slik vurdering, og til å protestere mot avgjørelsen. Fortalepunkt 71 sondrer ikke mellom de ulike grunnlagene i artikkel 22 nr. 2 bokstav a, b og c. Det tilsier at den registrerte også har krav på det vern som fremgår av fortalepunkt 71 for automatiserte avgjørelser etter artikkel 22 nr. 2 bokstav b.

Personvernforordningen artikkel 89 gir grunnlag for å fastsette nasjonale regler om behandling av personopplysninger i forbindelse med blant annet statistiske formål. Artikkel 89 nr. 1 slår fast at behandling av personopplysninger for statistiske formål, skal omfattes av nødvendige garantier for å ivareta de registrertes rettigheter og friheter. Det følger av artikkel 5 nr. 1 bokstav b at statistiske formål ikke skal anses som uforenlige med de opprinnelige formålene.

10.2 Rettshjelputvalgets forslag

Rettshjelputvalgets flertall foreslår å digitalisere og automatisere søknadsprosessen for fri rettshjelp, jf. utredningen punkt 19.2.3. De skisserer en digitalisert og automatisert løsning fra tidspunktet søknaden fremmes, og frem til utbetalingen av advokatens salær og innkrevingen av egenandelen fra rettshjelpmottakeren. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om én samlet rettshjelpforvaltning.

Før søknaden fremmes, mener utvalgets flertall at potensielle rettshjelpmottakere skal kunne logge seg inn i en felles portal og umiddelbart kunne se hvorvidt de oppfyller de økonomiske vilkårene for rettshjelp, og hvilken egenandel de eventuelt må betale. Utvalgets flertall mener dette bør skje gjennom elektroniske søk og sammenstilling av offentlig lagrede opplysninger, men presiserer at utvalget ikke er sammensatt med sikte på å foreslå detaljerte digitale løsninger for saksbehandlingen.

Utvalgets flertall foreslår en hjemmel som regulerer innhenting og behandling av personopplysninger i ny § 16:

Ǥ16 Innhenting og behandling av personopplysninger

(1) Taushetsplikten er ikke til hinder for at rettshjelpsforvaltningen kan pålegge offentlige myndigheter å gi opplysninger som er nødvendige for å kontrollere om de økonomiske vilkårene for å få støtte til rettshjelp er oppfylt eller har vært oppfylt i tidligere perioder.

(2) Rettshjelpsforvaltningen kan lagre og bruke opplysninger om personer som har søkt om støtte til rettshjelp, uten samtykke fra dem det gjelder.»

Når organet har mottatt søknaden, foreslår utvalgets flertall at prøvingen av vilkårene i stor grad burde automatiseres. De forutsetter at enkelte avgjørelser kan fattes automatisk og at avgjørelsen da kan treffes umiddelbart, men viser til at også søknader som ikke avgjøres automatisk, vil kunne behandles raskere gjennom digitaliserte løsninger. Utvalgets flertall har ikke foreslått å lovregulere dette nærmere.

For å ivareta rettshjelpsøkers rett til bistand i fortrolighet med advokat etter EMK artikkel 8, understreker utvalgets flertall viktigheten av at søkeren ikke pålegges å fremlegge mer informasjon enn det som er strengt nødvendig for å kunne ta stilling til om vilkårene for rettshjelp er oppfylt, jf. punkt 4.2. Utvalgets flertall har ikke foreslått en nærmere lovregulering av dette.

10.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Domstoladministrasjonen, Gatejuristen, JURK, Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa i Nord-Norge, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Oslo tingrett, Pro Senteret, Rettshjelpsentralen, Skatteetaten, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Rogaland og Statsforvalteren i Vestland har uttalt seg om Rettshjelputvalgets flertalls forslag knyttet til informasjonsinnhenting, behandling av personopplysninger og digitalisering.

Disse høringsinstansene mener i hovedtrekk at den matematiske formelen for beregningen av betalingsevnen og egenandelen hos rettshjelpsøkeren, trenger en digital plattform for å gjøre den forståelig. Dette gjelder blant andre Advokatforeningen, Gatejuristen, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal og Statsforvalteren i Oslo og Viken. Flere uttaler også at det er viktig at plattformen er brukervennlig og ivaretar personer uten digitale ferdigheter. Det gjelder blant andre Gatejuristen, JURK og Pro Senteret.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal uttaler:

«Forslagets beregningsmodell er omfattende og vil for mange virke kompleks og uoversiktlig. Rettshjelpsordningens formål om å ivareta og sikre likhet for loven, for personer med dårlig økonomi i ett samfunn med økende rettighetsbasert lovgivning, er gode intensjoner. Erfaringsmessig er det i dag grupper av lavtlønnede, trygdede, studenter, vergehavere, pensjonister og andre som ikke har økonomi og personlige ressurser, til å identifisere sitt behov for juridisk bistand som ofte er brukerne. Ordningen med fri rettshjelp bør når den revideres, gjøres mer kjent og brukervennlig og derfor fremstå som enkel og forutsigbar for brukerne. Samfunnet digitaliseres for flere offentlige tjenester, og de aller fleste nyttiggjør seg dette. Samtidig er det da viktig at brukervennligheten er høy, og at begrepsbruken er tilpasset alle. En helhetlig nettportal med lett tilgjengelig informasjon for privatpersoner som søker er ønskelig, i tillegg vil fylkesmannens veiledning lokalt, ved telefon og besøk, komplementere de ulike gruppenes behov for informasjon og hjelp.»

Statsforvalteren i Vestland uttaler:

«Vi støttar framlegget om at det bør opprettast ein digital plattform der alle potensielle rettshjelpsmottakarar kan logge seg inn via t.d. ID-porten og få opplyst med ein gong om dei fyller dei økonomiske vilkåra og eventuelt kor stor eigenandel dei skal betale, slik utvalet anbefaler. Ein enkel formel med konkrete tal er òg viktig for å kunne arbeide vidare med digital skjemaløysing for innlevering av søknadar og automatisering av dette arbeidet. Til saman vil dette sikre god utvikling, enkel sakshandsaming og det er lettare for søkjar og advokat å ta stilling til om søkjaren kvalifiserer for fri rettshjelp.»

Statsforvalteren i Vestland uttaler videre at rettsrad.no er en naturlig portal å satse videre på og at løsningen lett kan tilpasses nytt regelverk og utvides.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er viktig at søknadsportalen fungerer på lik linje for norske og utenlandske statsborgere, slik at alle som kan ha krav på rettshjelp får anledning til å søke om dette.

Oslo tingrett uttaler om dagens ordning at selv om vurderingen av om det økonomiske vilkåret er oppfylt ofte kan være enkel og kurant, vil den tidvis være arbeidskrevende og skjønnspreget. Oslo tingrett viser til at i Aktørportalen legges dokumentasjon på inntekt og formue ved som en PDF, og det er lite som er digitalisert ved behandlingen av sakene i domstolene. En dommer må foreta en manuell utregning av hva som utgjør egenandelen minus merverdiavgift i den enkelte sak når sakskostnader dels skal tilkjennes rettshjelpmottakeren og dels det offentlige. Oslo tingrett uttaler videre:

«Utvalget har foreslått digital søknadsbehandling og automatisert saksbehandling av behovsprøvingen i forvaltningen. Utvalget har pekt på at en slik omlegging bidrar til en mer finmasket og rettferdig ordning, i tillegg til at det sikrer ensartethet. Oslo tingrett ser at det er mange fordeler ved en slik behandling. For det første vil dommere da slippe å bruke tid på å kontrollere og vurdere den enkelte søkers økonomiske situasjon, og kan heller bruke tiden på mer typiske dommeroppgaver. I tillegg vil det finmaskede systemet som utvalget legger opp til, treffe bedre ved at de brukerne som trenger rettshjelpsstøtten, også får det.»

Domstoladministrasjonen støtter utviklingen av en automatisert prosess, men understreker at utviklingen av denne typen system krever utviklingsarbeid og har budsjettkonsekvenser.

Skatteetaten påpeker at lovbestemmelsen ikke bør legge opp til deling på bakgrunn av konkrete pålegg om uthenting for hver enkelt utlevering av opplysninger og uttaler:

«Gitt graden av automatisering som beskrives i forslaget vil det ikke være mulig eller ønskelig for Skatteetaten å håndtere deling etter pålegg i enkeltsaker. Det må følgelig legges til rette for maskin-til-maskindeling og lovbestemmelsen må gjenspeile dette. Dette gjelder både opplysninger fra folkeregisteret og Skatteetaten.»

Videre uttaler Skatteetaten at det i tillegg til flertallets forslag til ny § 16 første ledd, bør være en egen bestemmelse om folkeregisteropplysninger. Bakgrunnen for dette er at det ikke fremgår tydelig av utvalgets flertalls forslag at hjemmelen også omfatter opplysninger som relasjoner, altså ektefeller og barn. Skatteetaten er avhengig av en entydig angivelse av hvilke opplysninger innhentingshjemmelen omfatter slik at utlevering av overskuddsinformasjon unngås.

Om advokaters taushetsplikt uttaler Advokatforeningen:

«Advokatforeningen støtter konklusjonene til utvalget hva angår den skranke EMK Artikkel 8 setter for hvor langt advokaten kan gå i å utlevere opplysninger om klienten. Advokatforeningen anser dette som et så grunnleggende prinsipp at det bør gå klart frem av loven. Vi foreslår at dette løses ved at det inntas en henvisning til advokatens taushetsplikt i lovteksten – i lovforslagets § 16. I dag er brudd på taushetsplikten regulert i straffeloven § 209, men det er foreslått en ny bestemmelse i advokatloven, og dersom den blir vedtatt bør det inntas en henvisning til advokatloven i lovforslagets § 16.

Samtidig bør det presiseres at vedkommende instans som vurderer innvilgelse og eventuelt utbetaling av advokatens salær etter rettshjelpsloven må være varsomme med hvilke opplysninger som kreves fremlagt fra advokaten. Administrasjons- og kontrollhensyn kan aldri gå på bekostning av advokatens taushetsplikt, og der advokatens taushetsplikt setter skranker for hva som kan meddeles innvilgelses- og kontrollmyndigheten må advokaten sikres betaling uten å måtte bryte denne taushetsplikten.»

Også flere statsforvalterembeter uttaler seg om dette, herunder Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Trøndelag og Statsforvalteren i Rogaland. Førstnevnte uttaler:

«Utvalget er opptatt av at forvaltningen ikke skal etterspørre flere opplysninger enn nødvendig for å få behandlet søknaden. Vi deler dette synet, men det må likevel være anledning for forvaltningen å be om at saken blir bedre opplyst både via en redegjørelse, og eventuelt ved dokumentasjon.»

Statens sivilrettsforvaltning er i utgangspunktet enig med utvalgets flertall i at søkeren ikke skal pålegges å gi ut mer informasjon enn nødvendig for å ta stilling til om vilkårene for rettshjelp er oppfylt, men uttaler:

«SRF […] vil bemerke at det i praksis ikke bes om utlån av den underliggende sakens dokumenter i sin helhet. Det er likevel regelmessig behov for spesifikke dokumenter som kan belyse og underbygge sakens karakter og omfang. […]. Vår erfaring er at det generelt ikke byr på problemer å få fremlagt nødvendig dokumentasjon. Vi opplever likevel regelmessig at enkelte advokater, under henvisning til taushetsplikten, ikke ønsker å legge fram opplysninger som er avgjørende for utfallet av saken. Dette er uheldig da det er i klientens interesse at saken blir tilstrekkelig opplyst. […].

Både SRF og fylkesmannsembetene har lenge sett behovet for en avklaring av om det er i strid med taushetsplikten om advokaten formidler opplysninger fra den underliggende saken, når det fremmes en søknad om rettshjelp. Slik vi forstår forslaget vil det ikke være i strid med taushetsplikten at advokaten gir opplysninger som er nødvendig for å behandle en søknad om rettshjelp. Klienten vil imidlertid uansett kunne løse advokaten fra taushetsplikten, og det er derfor ikke urimelig å stille krav om at en søknad om rettshjelp skal inneholde de opplysningene som er nødvendig for å behandle saken på en forsvarlig måte. Slike krav stilles også i dag, jf. rettshjelprundskrivet pkt. 2.5.»

10.4 Departementets vurdering

10.4.1 Innledning

I denne proposisjonen foreslår departementet endringer i rettshjelploven § 28 om tilgang til opplysninger i Folkeregisteret. Formålet med endringene er å sikre at organene som behandler søknader om rettshjelp, har tilstrekkelige hjemler til å kunne innhente opplysninger fra andre offentlige organer. Departementet foreslår at hjemmelen etter § 28 utvides til å omfatte alle offentlige organer som med hjemmel i rettshjelploven eller rettshjelpforskriften behandler søknader om rettshjelp, og alle folkeregisteropplysninger og økonomiske opplysninger som er relevante for behandlingen av søknader om rettshjelp.

Departementet foreslår også å videreføre regelen i § 28 om at organene som behandler søknader om rettshjelp, kan bruke opplysninger til utredning og produksjon av statistikk. Regelen er viktig for å ha et kunnskapsgrunnlag i forbindelse med rapporteringer, utredninger og evalueringer av ordningen.

Departementet er enig med Rettshjelputvalgets flertall og høringsinstansene i at det er ønskelig at saksbehandlingen i større grad digitaliseres og automatiseres. Departementet foreslår derfor likelydende nye ledd i rettshjelploven § 13 og § 19 som åpner for at søknader kan avgjøres ved automatisert behandling. I de samme bestemmelsene foreslår departementet en hjemmel til å forskriftsregulere andre personvernspørsmål som eventuelt måtte oppstå i forbindelse med digitaliseringen og automatiseringen. Departementet foreslår imidlertid ikke omfattende digitale løsninger i denne proposisjonen. Dette er noe som må utvikles over tid og som i hovedsak ikke er nødvendig for å sette i kraft forslagene til lovendringer som fremmes i proposisjonen. I første omgang er det etter departementets syn behov for å legge til rette for at rettshjelpsøkere kan få informasjon om hvorvidt de kvalifiserer for rettshjelp, og eventuelt hvilken prosentsats de må betale i egenandel.

10.4.2 Informasjonsinnhenting

Endringene departementet foreslår i rettshjelploven § 28, opphever taushetsplikten for Skatteetaten, slik at Skatteetaten kan dele folkeregisteropplysninger og økonomiske opplysninger om søkeren uten hinder av taushetsplikt. Opplysningene som kan innhentes etter departementets forslag, er i utgangspunktet alle opplysninger som er relevante for å vurdere om vilkårene for rettshjelp er oppfylt, jf. departementets forslag til endringer i rettshjelploven § 11 tredje ledd og § 16 tredje ledd. Det gjelder taushetsbelagte opplysninger om søkerens og en eventuell ektefelles eller samboers inntekt og formue. Videre gjelder det også andre opplysninger om søkeren som er relevante for å behandle søknaden, herunder offentlige folkeregisteropplysninger som navn, fødselsdato, adresse, sivilstand med videre, samt taushetsbelagte opplysninger om ektefelle eller registrert partner, barn og foreldreansvar. Flere av disse opplysningene har Statens sivilrettsforvaltning og statsforvalterne hjemmel til å innhente også etter gjeldende § 28. Departementets forslag innebærer derfor en videreføring og en utvidelse av gjeldende rett.

Innhenting av opplysninger fra Skatteetaten og Folkeregisteret i forbindelse med rettshjelpsøknader, som skattemyndighetene og folkeregistermyndighetene tidligere har innsamlet til sine formål, er etter departementets vurdering trolig uforenlig med det opprinnelige formålet. For at viderebehandlingen skal være lovlig, kreves det et særskilt rettsgrunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 4 og artikkel 5 nr. 1 bokstav b samt fortalepunkt nr. 50. I tillegg til å oppheve taushetsplikten for skattemyndighetene og for folkeregistermyndighetene, skal departementets forslag til endringer i rettshjelploven § 28 også utgjøre et rettslig grunnlag for viderebehandling av opplysningene.

Deling av opplysningene fra Folkeregisteret skjer gjennom at virksomheter med hjemmel i egen lov, får utlevert taushetsbelagte opplysninger basert på en rettighetspakke. Virksomhetens hjemmel for innhenting av taushetsbelagte opplysninger setter rammer for hvilke opplysninger som kan utleveres og hva de kan brukes til. Det er mottakerorganets ansvar at det ikke innhentes opplysninger som ikke er direkte relevante for å vurdere om vilkårene for rettshjelp er oppfylt.

Skattemyndighetenes utlevering av opplysninger baserer seg på bruk av maskin-til-maskin grensesnitt som filtreres (dataminimeres) i formålsspesifikke rettighetspakker. Tilgangen på opplysninger er vurdert og skreddersydd ut fra informasjonsbehovet til hver enkelt mottaker, og tilhørende hjemmel og formål, for å ivareta nødvendige personvernhensyn.

Departementets forslag innebærer at informasjonen skal kunne innhentes både i forbindelse med behandlingen av en innkommet søknad, og i forbindelse med en forhåndsvurdering av om de økonomiske vilkårene er oppfylt. Det innebærer også at opplysningene skal kunne innhentes i en eventuell digital løsning hvor potensielle søkere kan få en vurdering av om de kvalifiserer for rettshjelp, og hvilken egenandel de eventuelt vil måtte betale.

Departementet foreslår ingen endringer knyttet til innhenting eller behandling av de øvrige opplysningene som søkeren må sende inn for å dokumentere at vedkommende oppfyller vilkårene for å motta rettshjelp, og følger ikke opp utvalgets forslag til ny § 16 andre ledd. Etter departementets syn kan utvalgets forslag om å lovregulere adgangen til å behandle personopplysninger, skape mer usikkerhet enn klarhet. Departementets syn er at det allerede eksisterer et tilstrekkelig behandlingsgrunnlag for å behandle personopplysninger i forbindelse med søknader om rettshjelp, herunder særlige kategorier av personopplysninger. Behandlingsgrunnlaget etter personvernforordningen er artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Supplerende rettsgrunnlag, jf. artikkel 6 nr. 3, finnes i rettshjelploven. Rettshjelploven § 13 og § 19 jf. rettshjelpforskriften § 3-1 til § 3-3 og § 4-1 til § 4-3, regulerer hvem som kan avgjøre søknader om rettshjelp. Dette innebærer å behandle opplysninger som er relevant for å vurdere om vilkårene for rettshjelp er oppfylt. Vilkårene, som setter grenser for hvilke opplysninger som kan behandles, fremgår av rettshjelploven § 11 og § 16. For eksempel følger det forutsetningsvis av rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 6 at organet som avgjør søknader om fritt rettsråd, kan behandle opplysninger som gjelder om søker har en pågående trygdeklagesak. For folkeregisteropplysninger og opplysninger knyttet til søkerens økonomi, følger behandlingsgrunnlaget for disse opplysningene også forutsetningsvis av de lovfestede vilkårene for rettshjelp, samt av § 28 om innhenting av opplysninger fra Skatteetaten og Folkeregisteret. Etter departementets syn er regelverket tydelig, presist og forutsigbart nok til å utgjøre et rettslig grunnlag for behandling av nødvendige personopplysninger. Dette gjelder også for behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g og artikkel 10.

Etter departementets vurdering er personvernkonsekvensene av forslaget til endringer i rettshjelploven § 28 begrensede og forholdsmessige. De endringene som foreslås i § 28 knyttet til hvilken informasjon som kan innhentes fra Folkeregisteret og Skatteetaten, står etter departementets syn i et rimelig forhold til det berettigede målet som søkes oppnådd, jf. forordningen artikkel 6 nr. 3. Formålet bak endringene er at det rettshjelpsøkende publikum skal slippe å innhente og legge ved opplysninger som finnes tilgjengelig hos andre offentlige organer, men heller få en opplevelse av at det er én digital offentlig sektor. Videre vil organet som skal behandle søknaden raskt få tilgang til relevante og riktige opplysninger som er nødvendig for å kunne ta stilling til om vilkårene for rettshjelp er oppfylt. Dette kan igjen bidra til at det rettssøkende publikum kan få en rask avklaring på om de har krav på offentlig støttet rettslig bistand.

Informasjon om sakstypen, som kan inneholde opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, kan ikke innhentes fra andre offentlige organer. En hjemmel som åpner for at opplysninger fra andre offentlige organer kan innhentes uten søkerens samtykke, ville vært svært inngripende. Departementet foreslår derfor ingen endringer knyttet til innhenting av opplysninger knyttet til sakstypen. At dette fortsatt er opplysninger søkeren eventuelt må oppgi selv, bidrar til at søkeren til en viss grad har mulighet til å påvirke hvilke opplysninger og omfanget av opplysninger søkeren ønsker å legge frem.

Når det gjelder Advokatforeningens innspill om at advokaters taushetsplikt bør reguleres i rettshjelploven, mener departementet at dette ikke er nødvendig. Advokaters yrkesmessige taushetsplikt følger allerede av gjeldende rett, jf. punkt 10.1.2. Videre viser departementet til at advokaters taushetsplikt er vedtatt regulert i advokatloven § 32 og § 33. Når disse reglene trer i kraft vil de regulere advokaters yrkesmessige taushetsplikt generelt.

Instansen som behandler søknader om rettshjelp eller salærutbetalinger, vil nødvendigvis ha behov for tilstrekkelig med informasjon og dokumentasjon til å kunne ta stilling til søknaden. Departementet er enig i at det ikke skal etterspørres mer informasjon fra søkeren eller advokaten enn nødvendig. Dette synes også å være praksis. Departementet har vurdert å lovfeste et unntak fra taushetsplikten i forbindelse med søknader om rettshjelp, men har kommet til at dette er noe som fortsatt bør bygges på samtykke fra klienten til advokaten. Advokater har en plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp i tilfeller hvor de kan tenkes å ha en rett til slik bistand, jf. rettshjelploven § 2 andre ledd, og det må kunne forventes at advokaten samtidig informerer klienten om hvilke opplysninger som må utgis i forbindelse med søknaden og innhenter et eventuelt samtykke. Når opplysningene er gitt til organet som skal behandle søknaden om rettshjelp, viser departementet til at både forvaltningsorganer, dommere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et dommerkontor, er underlagt regler om taushetsplikt.

10.4.3 Automatisert behandling av søknader

Departementet foreslår et nytt ledd i rettshjelploven § 13 og § 19 som gir departementet hjemmel til å kunne gi forskrift om adgangen til å treffe automatiserte individuelle avgjørelser, og eventuelt regulere andre personvernspørsmål som måtte oppstå i forbindelse med en digitalisering og automatisering av søknadsprosessen. Selv om det på nåværende tidspunkt ikke er avgjort hvordan de digitale løsningene blir, ønsker departementet å rettslig legge til rette for en digital videreutvikling gjennom forskriftshjemmelen. Formålet med forslaget er å legge til rette for en mer effektiv saksbehandling gjennom digitalisering og eventuelt automatisering av søknadsprosessen i fremtiden.

At deler av saksbehandlingen automatiseres, for eksempel kun den økonomiske behovsprøvingen, utløser ikke pliktene og rettighetene etter personvernforordningen artikkel 22. Departementet legger til grunn at en automatisering av behovsprøvingen derfor ikke krever særskilt hjemmel. Samtidig forutsetter departementet at løsninger som utvikles for å foreta behovsprøvingen, er betryggende og ivaretar hensynet til søkerens personvern. For eksempel bør søkeren kunne fremme innsigelser mot opplysningene som legges til grunn for den automatiske behovsprøvingen dersom søkeren mener å kunne dokumentere at disse opplysningene avviker vesentlig fra søkerens faktiske økonomi på søknadstidspunktet. Hvis organene benytter en felles løsning til å foreta denne behovsprøvingen, vil departementet vurdere om det kan være nødvendig å gi forskrift om behandlingen av opplysninger i denne løsningen, for eksempel om behandlingsansvaret, med hjemmel i rettshjelploven § 13 nytt tredje ledd og § 19 nytt tredje ledd.

Det vil først være nødvendig å benytte forskriftshjemmelen til å fastsette i hvilke tilfeller søknader kan behandles automatisert, dersom søknader utelukkende skal baseres på automatisert behandling (helautomatiserte avgjørelser). Etter departementets syn vil det rettslig sett være ubetenkelig med en helautomatisert behandling av søknader i saker uten skjønn. For eksempel vil det, når adgangen til å dispensere fra de økonomiske vilkårene for rettshjelp fjernes, jf. punkt 5.5.3, være ubetenkelig om søknader hvor søkeren har en betalingsevne som ikke overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp, avvises uten at en saksbehandler trenger å gå inn i saken. Når litt mer enn dobbelt så mange husholdninger får krav på å få subsidiert juridisk bistand fra det offentlige under departementets forslag til ny ordning, vil det trolig også komme inn flere søknader. Departementet antar at en automatisert behandling av de åpenbare sakene vil kunne bidra til en effektiv saksbehandling.

Personvernforordningen artikkel 22 nr. 2 bokstav b stiller krav om at det er fastsatt egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser. Etter departementets syn finnes det mekanismer som vil bidra til å ivareta rettshjelpsøkerens interesser dersom søknadene behandles helautomatisk. Forvaltningsloven vil gjelde for søknader som behandles av statsforvalterne, herunder reglene om taushetsplikt, begrunnelse og klageadgang. I tillegg vil det fortsatt være nødvendig å ha et manuelt spor for behandling av visse søknader, blant annet for mindreårige søkere og for søkere som ikke har norskregistrerte folke- eller skatteopplysninger. Departementet vil i tråd med fortalepunkt 71 vurdere å fastsette andre tiltak for å ivareta forpliktelsene etter artikkel 22 dersom det blir aktuelt å gi forskrift om automatisert behandling. En vurdering av hvilke personvernkonsekvenser et forslag til forskrift vil innebære, samt hvilke tiltak som må iverksettes for å bøte på eventuelle personvernulemper, må vurderes konkret og høres dersom det blir aktuelt å fremme et forskriftsforslag.