8 Endringer i reglene om egenandeler

8.1 Gjeldende rett

Når rettshjelp mottas etter behovsprøving, skal søkeren betale en egenandel, jf. rettshjelploven § 9 og rettshjelpforskriften kapittel 2.

Ved fritt rettsråd er egenandelen én ganger den offentlige salærsatsen, som per mai 2023 er 1 140 kroner (1 180 kroner fra 1. juli 2023 jf. Prop. 118 S (2022-2023)). I saker med fri sakførsel utgjør egenandelen 25 prosent av utgiftene, men maksimalt åtte ganger salærsatsen. Det vil si 9 120 kroner per mai 2023. Det kan ikke gis dispensasjon fra plikten til å betale egenandel. Personer med bruttoinntekt under 100 000 kroner er imidlertid fritatt fra å betale egenandel, både i rettsrådsaker og i sakførselsaker. Dersom rettshjelpen gis som fritak for rettsgebyr, betales det ikke egenandel.

Det skal heller ikke betales egenandel i saker der inntekten og formuen til søkeren ikke er avgjørende for søknaden (ikke-behovsprøvde saker).

Ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi betaler samme egenandel som enslige.

Etter rettshjelploven § 9 skal mottakeren betale en egenandel av «utgiftene til bistand etter denne lov», og i rettshjelpforskriften § 2-1 står det også at mottakerne skal betale en egenandel av «utgiftene». Videre står det i rettshjelprundskrivet punkt 5.2 at mottakeren skal betale en egenandel av «de totale rettshjelputgifter som staten dekker for mottakeren i anledning en sak». Praksis i domstolene ser likevel ut til å være at egenandelen kun beregnes på grunnlag av advokatsalæret, slik at verken fraværsgodtgjørelse eller reiseutgifter inngår i beregningen.

For fri sakførsel skal det i utgangspunktet betales én egenandel per bevilling om fri sakførsel. Dersom en sak ankes inn for en høyere rettsinstans og det på nytt innvilges fri sakførsel, skal det betales ny egenandel. Dette gjelder ikke i de tilfeller der en bevilling til fri sakførsel automatisk omfatter sakens behandling i høyere rettsinstans, jf. rettshjelploven § 22 tredje ledd og rettshjelprundskrivet punkt 5.2.

Egenandelen beregnes av rettshjelputgiftene i saken. Klienten betaler ikke merverdiavgift av egenandelen, jf. rettshjelpforskriften § 2-3 tredje punktum. Egenandelen skal som hovedregel betales på forskudd, jf. rettshjelpforskriften § 2-3 andre punktum.

Egenandelen skal betales direkte til advokaten, både i rettsrådsaker og sakførselsaker, jf. rettshjelploven § 3 andre ledd første punktum, og rettshjelpforskriften § 2-3 første punktum. Advokaten får på sin side avkortet utbetalingen fra det offentlige med et beløp tilsvarende egenandelen.

8.2 Regulering av egenandelen i andre nordiske land

Alle rettshjelpmottakere i Sverige må betale en egenandel. Dette begrunnes med at partene bør stå i en likeverdig prosessøkonomisk situasjon ved at begge partene må ta kostnader i betraktning når de tar valg. Videre skal alle ha en interesse av å holde kostnadene ved bistanden nede, slik at de totale rettshjelpkostnadene ikke blir høyere enn nødvendig. Størrelsen på egenandelen avhenger av beregningsgrunnlaget. Egenandene er angitt som en prosentandel av salæret til rettshjelperen. Departementet viser for øvrig til utredningen punkt 22.3.2.

Rettsrådsstadiet i Danmark er inndelt i tre trinn. Første trinn er en førstelinjetjeneste som gir rådgivning. Her betales det ikke egenandel. I de øvrige to stadiene betales en fast egenandel som gjelder for alle, uavhengig av betalingsevne. På trinn to, som omfatter rådgivning ut over helt grunnleggende muntlig rådgivning, er egenandelen på 25 prosent av utgiftene. På tredje trinn, som omfatter rådgivning i forbindelse med forliksforhandlinger, er egenandelen på 50 prosent av utgiftene. I saker for domstolene betales det ikke egenandel.

Finland har et todelt system for beregning av egenandel. Det betales en grunnandel på grunnlag av søkerens inntekt, og en tilleggsandel på grunnlag av søkerens formue. Tilleggsandelen utgjør halvparten av søkerens nettoformue som overstiger 5000 euro. Unntatt fra beregningen er som utgangspunkt formue knyttet til bolig, fritidsbolig og bil.

Felles for de nordiske landene at egenandelen kun beregnes av advokatutgiftene. Videre har ingen av landene har et tak på egenandelen. Utvalgets flertall forklarer dette med at landene har mekanismer som i større grad regulerer tidsbruken i den enkelte sak, sammenlignet med Norge. I Finland har man for eksempel i utgangspunktet et tak på 80 timer rettshjelp per sak, inkludert en eventuell domstolsbehandling av saken.

8.3 Rettshjelputvalgets forslag

8.3.1 Regulering av egenandel

Rettshjelputvalgets flertall foreslår en egenandelsmodell med prosentvise egenandeler som øker med husholdningens betalingsevne. Egenandelen i kroner beregnes ut fra de samlede rettshjelputgiftene i saken.

Utvalgets flertall har to forslag til egenandelsformel: ett forslag som flertallet anbefaler, og ett som oppfyller mandatets krav om at det offentliges utgifter til rettshjelp ikke skal overskride dagens nivå; det såkalte null-alternativet. Flertallet uttaler følgende om de to alternativene i utredningen punkt 22.4.3:

«Utvalgets flertall har gjennom hele utredningsarbeidet sett etter muligheter for å omprioritere ressurser slik at det kan gis mer og bedre rettshjelp uten å øke ressursbruken fra dagens nivå. Det er foreslått til dels kraftige grep for å få ned ressursbruken i saker for domstolene og barneverns- og helsenemndene, det er foreslått endringer i de prioriterte saksområdene, og modellen med beregningsgrunnlag vil gjøre ordningen mer treffsikker. Likevel har det ikke lykkes utvalgets flertall å frigjøre nok ressurser til å øke dekningsgraden til et forsvarlig nivå innenfor det såkalte null-alternativet. Utvalgets flertalls foretrukne forslag vil innebære en økning av kostnadene på omtrent 22 prosent, men vil til gjengjeld føre til at en fjerdedel av befolkningen oppfyller de økonomiske vilkårene for rettshjelp.

Det foreslåtte null-alternativet vil gi en dekningsgrad på 17 prosent. Som nevnt under punkt 22.2.1 opplyser 17 prosent av befolkningen at de ikke ville kunne bære en uforutsett utgift på 10 000 kroner. Nødvendig advokathjelp vil i mange tilfeller kunne koste det tidobbelte av dette. Null-alternativet vil derfor ikke gi hele befolkningen en mulighet til å identifisere og ivareta sine rettslige interesser, slik formålet med loven er.»

Utvalgets flertall foreslår at det innføres egenandeler som øker proporsjonalt med ressursbruken. Flertallet mener dette vil bidra til at advokatens tidsbruk oppleves som en begrenset ressurs for rettshjelpmottakeren.

Videre uttaler flertallet at dagens ordning med en øvre begrensning på egenandelene fungerer dårlig. De foreslår derfor at egenandelen gjøres til en prosentandel av utgiftene, uten en øvre begrensning. Forutsigbarhet for rettshjelpsmottakerne foreslås sikret på andre måter. Én slik måte er forhåndsfastsatte tak på tidsbruk. En annen er at mottakerne vet hvilken timesats de skal betale, og får en mer aktiv rolle i å prioritere advokatens tidsbruk.

Utvalgets flertall mener det er viktig at rettshjelpsordningen ikke skaper skjevheter. En treffsikker ordning bør ha egenandeler som øker med betalingsevnen, særlig for dem innenfor ordningen med best råd. Utvalgets flertall foreslår derfor en ordning hvor den høyeste egenandelen er på hele 75 prosent av utgiftene. Om bakgrunnen for dette uttaler de i utredningen punkt 22.4.3:

«Utvalgets flertall uttaler at vurderingen av hvor høy den øverste satsen for egenbetaling bør være, har vært vanskelig. Hensynet til likebehandling taler for at satsen for egenandelen løper så høyt som mulig. En høy egenandel vil bidra til at man unngår terskeleffekter mellom dem som så vidt faller utenfor og så vidt faller innenfor ordningen. I tillegg vil man med høye egenandeler kunne hjelpe mange til en relativt lav kostnad. Dette fordi hovedfordelen for dem som betaler en svært høy egenandel, ikke vil ligge i den andelen staten betaler, men i systemet for øvrig – først og fremst den offentlige rettshjelpssatsen, men også et mer forutberegnelig system med et tak for antall timer. Disse argumentene taler for at egenandelen burde kunne settes opp mot 99 prosent.

Argumentet om at den viktigste fordelen for dem som betaler mest i egenandel, ikke ligger i det offentliges subsidiering, men i at de kommer innenfor et regime med en lav timepris, er også det viktigste argumentet mot en svært høy egenandel. Med høye egenandeler er det offentlige støtteelementet lite, og hovedpoenget med ordningen er i disse tilfellene at man oppnår en offentlig prisregulering på advokattjenester. Selv om det er frivillig for den enkelte advokat å påta seg oppdrag etter loven, er det likevel ikke ønskelig å etablere systemer med offentlig regulering av priser. Utvalgets flertall uttaler at for advokatene vil en prisregulering opp mot rettshjelpssatsen være spesielt lite gunstig, all den tid rettshjelpssatsen ligger såpass mye lavere enn markedsprisen for øvrig. Dette kan videre gå utover tilgangen på kvalifiserte advokater på sikt. Hensynet til å unngå en kunstig prisregulering tilsier derfor at egenandelene bør settes lavere.»

Utvalgets mindretall, medlemmet Moksness, stiller seg tvilende til at flertallets antagelser om at rettshjelpmottakere vil være i stand til å styre ressursbruken i saken vil slå til.

Utvalgets flertall mener det vanskelig lar seg gjøre å beregne egenandeler av faktisk medgått tid, så lenge advokaten kompenseres etter stykkprisprisprinsippet. Dette fordi stykkprissystemet bygger på gjennomsnittsbetraktninger som ikke kan anføres overfor den enkelte rettshjelpmottaker. Utvalgets flertall foreslår derfor at dagens system med stykkpriser erstattes av et system med et forhåndsfastsatt tak for antall timer rettshjelpmottakeren har til rådighet. Utvalgets flertall foreslår at taket settes til 15 timer i alle sakstyper. Egenandelen skal beregnes av faktisk medgått tid innenfor denne rammen.

Utvalgets flertall foreslår at rettshjelpmottakere skal betale en egenandel som fastsettes etter en formel som inntas i loven, jf. lovutkastet § 13 i utredningen.

8.3.2 En nedre grense for plikten til å betale egenandel

Rettshjelputvalgets flertall foreslår videre at alle som mottar støtte til rettshjelp, skal betale en egenandel.

Selv om forskning tilsier at betalingsviljen for juridiske tjenester avhenger sterkt av inntekt, mener flertallet at det er lite hensiktsmessig å gradere egenandelene basert på registrert inntekt for dem som tjener aller minst. Personer med en bruttoinntekt på null kroner er forholdsvis utbredt blant dagens rettshjelpsmottakere. Utvalgets flertall mener imidlertid at det i praksis ikke er noen som faktisk har null kroner å bruke over tid. I den forbindelse viser de til at verken studielån, sosialhjelp, svart arbeid eller annen ikke-skattbar inntekt inngår i definisjonen av bruttoinntekt. Utvalgets flertall foreslår derfor en fast egenandel på fem prosent for alle med et beregningsgrunnlag under 1 ganger folketrygdens grunnbeløp. For personer med et beregningsgrunnlag over 1 ganger folketrygdens grunnbeløp, foreslår flertallet at egenandelen øker med beregningsgrunnlaget.

Utvalgets flertall mener at egenandelen forhåpentligvis er høy nok til å virke avskrekkende på dem med liten interesse i å benytte seg av advokat, samtidig som den er lav nok til at alle har mulighet til å prioritere advokathjelp dersom de ønsker det. Videre påpekes det at prosentsatsen er lav nok til at det er rom for en vesentlig økning av den offentlige salærsatsen over tid, uten at egenandelen blir for høy.

Utvalgets begrunnelse for å innføre egenandel også for de med dårligst betalingsevne, er å unngå at rettshjelpsordningen bidrar til unødvendige rettsprosesser. Utvalgets flertall viser dessuten til at også for andre offentlige ordninger er det utbredt at de med lavest inntekt skal betale noe.

8.3.3 Om egenandeler skal være betalt før ny støtte innvilges

Selv om egenandelene kreves inn av Statens innkrevingssentral, vil det alltid være enkelte som ikke betaler. For å sikre at også disse tar kostnadene med i vurderingen, anbefaler Rettshjelputvalgets flertall at departementet kan gi forskrift om at betalt egenandel for tidligere mottatt rettshjelp, skal være en forutsetning for å få ny rettshjelp. Det vil si at rettshjelpsmottakere som har fått rettshjelp på rådgivningsstadiet, må betale egenandelen før de kan bringe saken inn for retten. Det samme gjelder ved anke til høyere instans. Dersom departementet gir en slik forskrift, anbefaler utvalgets flertall at det unntaksvis bør være rom for å få innvilget ny støtte, selv om hele egenandelen ikke er betalt.

Utvalgets flertall mener det er viktig at rettshjelpsmottakerne opplever at det er realitet i kravet om egenbetaling. Dersom rettshjelpsmottakeren ikke er villig til å bære sin andel av kostnadene ved rettslig bistand, bør vedkommende heller ikke ha anledning til å pådra staten og motparten ytterligere kostnader med videre prosess. Et krav om faktisk betaling før ny støtte innvilges, vil også forhindre at folk pådrar seg stor gjeld i form av ubetalte egenandeler.

8.3.4 Innkreving av egenandel

Rettshjelputvalgets flertall foreslår at staten overtar ansvaret for innkrevingen av egenandelene. Etter flertallets vurdering er det særlig tre argumenter som taler for at Statens innkrevingssentral overtar ansvaret for innkreving av egenandelene. Det første argumentet er at advokatene ofte ikke får krevd inn egenandelene. Det andre argumentet er at kostnadene ved innkrevingen høyst sannsynlig vil utgjøre en vesentlig mindre andel av inntektene enn sist Statens innkrevingssentral hadde denne oppgaven. Den gangen var størrelsen på kravene små sett i forhold til dagens egenandeler. Rutinene til Statens innkrevingssentral er dessuten blitt automatisert, slik at kostnadene forbundet med behandling av hvert enkelt krav er vesentlig redusert. Det tredje argumentet er at flertallets forslag innebærer så høye egenandeler for enkelte grupper, at det vil innebære en urimelig stor risiko for advokatene dersom de skulle kreve dem inn.

Rettshjelputvalgets flertall foreslår at departementet skal kunne gi forskrift om forhåndsbetaling av egenandeler. De viser til at det for noen parter, særlig parter som har gjeldsproblemer eller som står i fare for å få gjeldsproblemer, kan være problematisk å forplikte seg til å betale en egenandel av en uviss størrelse. De viser også til at forhåndsbetaling kan være aktuelt for personer som er bosatt i utlandet, og som det kan være vanskelig å kreve inn egenandeler fra i ettertid.

8.3.5 Evaluering

Rettshjelputvalgets flertall påpeker at de ved utarbeidelsen av formelen for egenandeler i liten grad har kunnet støtte seg til norsk forskning eller norsk datamateriale av god kvalitet. Dette innebærer at det er stor usikkerhet knyttet til effektene av reformen. Utvalgets flertall mener derfor det er ekstra viktig at behovsprøvingen evalueres etter at den har fått virke en periode. Statistikk over advokatbruk for ulike inntektsgrupper og saksfelt bør utarbeides og analyseres. Dersom det viser seg at enkelte inntektsgrupper innenfor ordningen er over- eller underrepresentert i rettssystemet, uten at det synes å være andre gode grunner til det, bør egenandelene justeres for å rette opp i dette. Dette kan sikre at reformen får de tilsiktede konsekvensene.

8.4 Høringsinstansenes syn

8.4.1 Regulering av egenandel

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om graderte egenandeler, er AAP-aksjonen, Advokatforeningen, Barneombudet, Bufetat region vest, Bufetat region øst, Caritas Norge, Dommerforeningens fagutvalg, Domstoladministrasjonen, Forbrukerrådet, Foreningen 2 Foreldre, Fri rettshjelp – Oslo kommune, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Gatejuristen, HELP forsikring, Hovedorganisasjonen Virke, Juristforbundet, Juristforbundet privat, JURK, Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa Nord-Norge, Kommunesektorens organisasjon, Leieboerforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Landsorganisasjonen i Norge, MiRA-Senteret, Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Norsk Sykepleierforbund, Oslo byfogdembete, (nå en del av Oslo tingrett) Oslo tingrett, Pensjonistforbundet, Rettspolitisk forening, Ringerike kommune, RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, Røde Kors, Sarpsborg kommune, Statens Sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren Oslo og Viken, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Vestland, Stine Sofies Stiftelse, Velferdsalliansen EAPN Norway, Virke og We shall overcome.

Av disse høringsinstansene er AAP-aksjonen den eneste som generelt er mot alle former for egenandeler på rettshjelp.

De høringsinstansene som uttrykkelig støtter innføring av graderte egenandeler er Advokatforeningen, Barneombudet, Dommerforeningens fagutvalg, Domstoladministrasjonen, Foreningen 2 Foreldre, Fri rettshjelp – Oslo kommune, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Hovedorganisasjonen Virke, Juristforbundet, Juristforbundet privat, JURK, Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa Nord- Norge, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Oslo byfogdembete (nå en del av Oslo tingrett), Oslo tingrett, Pensjonistforbundet, Ringerike kommune, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Vestland, VelferdsalliansenEAPN Norway og Hovedorganisasjonen Virke.

Flere av høringsinstansene sier ikke uttrykkelig hvorvidt de er for eller mot det nye systemet for egenandeler, men reiser ulike problemstillinger. Dette gjelder Caritas Norge, Forbrukerrådet, Gatejuristen, HELP forsikring, Kommunesektorens organisasjon, Leieboerforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, MiRA-Senteret, Norsk sykepleierforbund, Røde kors, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Trøndelag og We shall overcome. Tre av høringsinstansene, Rettspolitisk forening, RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet og Stine Sofies stiftelse, er imot flertallets forslag.

Stine Sofies stiftelse uttaler følgende:

«Det foreslås at egenandelen bør øke med kostnaden ved rettshjelpen, slik at kostnadene ved hver time merkes av rettshjelpsmottakeren og ressursbruken begrenses til det som er nødvendig. Her mener Stiftelsen at utvalget bommer grovt i sin vurdering. En egenandel som øker ved tidsbruk medfører at de med lavere inntekt ikke vil ha mulighet til å hevde sin rett i komplekse saker. Det vil kunne medføre at det gjøres store kutt i hva en rettshjelpmottaker økonomisk evner å ta med i en sak av vitner, dokumenter, beviser o.l. Stiftelsen mener det i verste fall vil gå på bekostning av kontradiksjon, grunnleggende rettsprinsipp og rettssikkerheten til de med lavest inntekt om saken av økonomiske årsaker ikke blir godt nok belyst. Stiftelsen mener at den foreslåtte løsningen er med på å skape et større sprik i rettssikkerheten til de med lav inntekt kontra de med høyere inntekt, enn hva den ville gjort om det var foreslått et tak for egenandelen. Det vil også være fullt mulig for en motpart å føre rettshjelpsmottakeren inn i et valg mellom å avslutte og tape en sak eller å akseptere økonomisk ruin ved å bli dratt inn i en eller flere ankeprosesser. Dette vil skape mulighet for mer pengesterke parter til å spekulere i om de vil tjene på å føre en sak så bredt og vidt som overhodet mulig for å økonomisk utmatte motparten.»

Rettspolitisk forening er også negativ til den foreslåtte modellen for egenandelsbetaling, og uttaler:

«Foreninga er ikke negativ til all egenbetaling, og støtter tanken om å bygge ned den såkalte «terskeleffekten». Foreninga mener likevel at forslaget om egenandeler går for langt, og at mye av den gevinsten som oppnås ved at flere skal falle innenfor grensene for behovsprøving, forsvinner ved at rettshjelp med de egenandelene som foreslås for mange vil bli for dyrt.

En del av utvalget drøftelser rundt rettshjelpsmottakerens egenbetaling ser ut til å bygge på at spørsmålet dreier seg om klientens betalingsvilje. Rettspolitisk forening mener at det i en rekke saker hvor en person trenger rettshjelp helt eller delvis betalt av staten ikke dreier seg om betalingsvilje, men betalingsevne. Rettspolitisk forening mener at utvalget ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at manglende betalingsevne kan avskjære muligheten til å få rettshjelp dekket i saker med stor velferdsmessig betydning. Dette kommer også til syne ved at utvalget i liten grad drøfter situasjonen der den aktuelle saken står mellom to parter med svært ulik økonomisk situasjon, eller der staten er motpart. I slike saker er det en reelt skjev maktbalanse mellom partene, og et krav om egenbetaling uten tilstrekkelig hensyn til betalingsevne er svært uheldig og kan gå på bekostning av prinsippet om liket for loven. Rettspolitisk forening mener at rettshjelpsmottakerens egenandel bør reduseres i saker mot en presumtivt sterkere part.»

Dommerforeningens fagutvalg støtter forslaget, og uttaler:

«Et viktig element i rettshjelpsutvalgets forslag er at rettshjelp i mindre grad skal bli et enten – eller, men utformes slik at betalingsevnen i større grad blir styrende for egenandelen. Egenbetalingen skal beregnes ut fra de samlede rettshjelpsutgiftene, uten øvre grense, og med utgangspunkt i mottakerens betalingsevne. Fagutvalget er enig i dette hovedgrepet. Skillet mellom de som får og ikke får kan i enkeltsaker skape en økonomisk ubalanse, særlig gjelder dette i foreldretvister. Den empiri som rettshjelpsutvalget bygger på, og som viser større prosessvillighet hos de som mottar rettshjelp samtidig som denne gruppen noe sjeldnere vinner frem med sine krav, bekrefter erfaringer hos mange dommere. Rettslig bistand og rettslige prosesser bør koste noe for den som mottar bistand, av hensyn til motparter og samfunnet. Gradert støtte vil dessuten gi rom for at flere vil kunne omfattes av ordningen.»

Advokatforeningen er også positiv til flertallets forslag om graderte egenandeler, og uttaler:

«Advokatforeningen mener omleggingen fra svært lave og tilnærmet absolutte inntektsgrenser til høyere inntektsgrenser regulert gjennom graderte egenandeler er et godt forslag. Utvalget har funnet en modell der rettshjelpen blir tilgjengelig for langt flere, samtidig som ordningen vil begrense seg selv ved at rettshjelpsmottakeren i likhet med selvbetalende klienter alltid vil ha fokus på ressursbruk og økonomisk kostnad. Løsningen vil kunne bidra både til flere minnelige løsninger og til å redusere den samlede ressursbruk i den enkelte sak.»

Domstoladministrasjonen er enig i at graderte egenandeler kan bidra til å sikre forholdsmessigheten i de økonomiske ytelsene og bidra til bedre likebehandling av domstolens brukere.

Flere av høringsinstansene som støtter utvalgets flertalls forslag bemerker samtidig at formelen for egenandelen er lite brukervennlig. Til illustrasjon uttaler Statens sivilrettsforvaltning følgende:

«Det er foreslått å innta en matematisk formel for egenandel i lovteksten, jf. utkast til ny § 13. SRF mener i utgangspunktet at en formel som den foreslåtte er lite brukervennlig, og at den har liten informasjonsverdi. De er likevel enig i at de økonomiske vilkårene for støtte til rettshjelp, herunder egenandelbetalingen er så grunnleggende, at de bør fastsettes av lovgiver på lik linje med andre vilkår. Formelen bør derfor inngå i loven dersom den skal legges til grunn.

Ideelt sett hadde det vært en fordel med en enklere bestemmelse, som ga søkerne et klart svar på hvilken egenandel de skal betale. Vi ser likevel at dette er vanskelig å forene med et system med differensierte egenandeler, og et ønske om en mest mulig «riktig» betaling ut fra søkerens økonomiske situasjon. Det er etter vårt syn nødvendig å innføre differensierte egenandeler for at flere skal kunne falle inn under rettshjelpsordningen, og for at det skal bli større likhet mellom parter som er i omtrent samme økonomiske situasjon. Vi mener at disse hensynene må gå foran ønsket om en enklere bestemmelse, men hadde primært sett at det ble utarbeidet en noe mer brukervennlig egenandelsordning. Dersom systemet skal gjennomføres er det imidlertid en absolutt forutsetning at det opprettes en digital plattform, hvor søkere ved enkle grep kan se om de fyller de økonomiske vilkårene, og hvilken egenandel de må betale. Vi mener i likhet med utvalget at en digital løsning må være på plass før den foreslåtte ordningen eventuelt kan iverksettes.

Utvalgets forslag om at mottakere av behovsprøvd fri rettshjelp skal betale egenandel av alle utgiftene som omfattes av rettshjelpsordningen, jf. pkt. 21.11, vil også føre til at egenandelene for mange vil bli betydelig høyere enn i dag. Dette vil bli forsterket av at timetallet i saker utenfor domstolen vil øke, jf. forslaget om et tak på 15 timer. Det bør derfor ses nærmere på hvilken prosentsats som skal gjelde i saker hvor søker tjener omkring gjeldende inntektsgrenser. Vi mener det er viktig at denne gruppen ikke kommer vesentlig dårligere ut med det nye systemet. Dette gjelder personer som utvilsomt er i en vanskelig økonomisk situasjon, og det vil være meget uheldig om disse i realiteten ikke har mulighet til å benytte seg av støtte til rettshjelp i saker av stor velferdsmessig betydning. Vi mener derfor generelt at det er viktig at egenandelene legges på et nivå som det er realistisk at rettshjelpbrukerne kan håndtere.»

Statsforvalteren i Rogaland uttaler følgende:

«Fylkesmannen har ikke forutsetninger til å vurdere den matematiske formelen for beregning av egenandel, men er enig i prinsippene som legges til grunn. Det hadde således vært ønskelig med en enklere beregningsmetode som var mer brukervennlig. Vi antar at det legges opp til portaler med forklaringer til hvilke beløp og poster som skal inn i formelen. Vi ser her for oss et betydelig behov for veiledning av både advokater og publikum.»

Noen av høringsinstansene som støtter de nye prinsippene for egenandeler, har visse forslag til justeringer.

Pensjonistforbundet støtter prinsippene bak graderte egenandeler, men mener blant annet at det må være et øvre tak for rettshjelpmottakerens kostnader. De mener også at egenandelene raskt blir uforholdsmessig dyre.

Velferdsalliansen og EAPN Norway foreslår en ordning med høyere egenandel for de med høyest inntekt og lavere andel for de med lavest inntekt.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal mener at betaling av inntil 75 prosent kan gjøre fri rettshjelp mindre tilgjengelig for gruppen med antatt best økonomi. Dette må også ses i lys av at innkreving av egenandelen er foreslått lagt til Statens innkrevingssentral.

Statsforvalteren i Innlandet mener at loven bør angi hovedprinsippene for fastsettingen av egenandelen, mens formelen bør stå i forskrift. Statsforvalteren i Innlandet fremholder videre at det bør ses nærmere på hvilken prosentsats som skal gjelde i saker hvor søker tjener omkring gjeldende inntektsgrenser. De mener det er viktig at denne gruppen ikke kommer vesentlig dårligere ut med det nye systemet.

Jusshjelpa i Nord-Norge er i hovedsak for forslaget om egenandel fordi det vil begrense tidsbruken i sakene til det nødvendige. De har erfaring med at klientene enkelte ganger ikke tar tidsbruken i sakene på alvor, i visshet om at de tilbyr en gratis tjeneste. Samtidig mener de at prosentsatsene kunne hatt et lavere intervall, da det etter det fremlagte forslaget vil være et ganske stort intervall og en betraktelig forskjell mellom å betale 5 og 25 prosent i egenandel.

Jussbuss mener at utvalgets flertall har kommet med en god teknisk løsning for graden av egenandeler. De er i utgangspunktet positive til at man inntar en matematisk formell i loververket, men påpeker at lovteksten ikke er spesielt tilgjengelig dersom en ikke innehar spesiell kompetanse fra før. Dette stiller derfor strengere krav til rettshjelpsforvaltningen om å gjøre loven og rettshjelpsordningen tilgjengelig for befolkningen.

Jussbuss mener på den andre siden at formelen for egenandel vil medføre at for få dekkes av ordningen, og at for mange vil betale en for dyr egenandel. De mener særlig at de som tjener under tre ganger folketrygdens grunnbeløp burde få en lavere egenandel og at departementet burde endre formelen slik at skjæringspunktet for 75 prosent egenandel, og dermed taket for hvem som er inkludert i ordningen ender på seks ganger folketrygdens grunnbeløp, og ikke fem. Jussbuss er urolig for at den høye egenandelen vil gjøre at mange aldri kommer til å kjøre prosess i saker hvor de helt klart har rett.

Jussbuss ser også som et gjentakende problem at ressurssterke motparter, eksempelvis huseiere eller arbeidsgivere, bevisst driver prosessen videre for å få mottager til å gi seg av økonomiske grunner. Dette gjelder særlig når det er rettshjelpsmottager som har prosessrisikoen. Små egenandeler kan bli store summer når advokatens tidsbruk vokser. Det gjør at det fortsatt kan være økonomi, og ikke regelverket, som avgjør hvem som får rett.

Jussbuss mener for øvrig at utvalgets flertall har en svak begrunnelse for å hevde at dagens mottakere i for liten grad kjenner på samfunnets kostnad av å drive rettslig prosess. I den forbindelse viser Jussbuss blant annet til den psykiske påkjenningen det innebærer å ha en rettslig tvist gående, som kommer i tillegg til de økonomiske kostnadene.

Advokatforeningen etterlyser en vurdering av om det er like treffende å innføre egenandeler i saker der stat eller kommune er motpart. Bruken av egenandeler fremstår etter foreningens syn som særlig lite velbegrunnet der søkeren er tilkjent rettshjelp som følge av sakens prinsipielle interesser i medhold av lovforslagets § 9 første ledd bokstav b og i saker som har sluppet inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Rettspolitisk forening mener også at rettshjelpsmottakerens egenandel bør reduseres i saker mot en presumtivt sterkere part.

Flere av høringsinstansene stiller seg tvilende til i hvor stor grad rettshjelpmottakerne er i stand til å styre advokatens tidsbruk. Forbrukerrådet uttaler følgende:

«Forbrukerrådet har ikke på samme måte som utvalget tro på den oppdragende effekt graderte egenandeler vil ha i forhold til ressurssvake grupper, og frykter at en egenandel vil kunne føre til at enkelte unngår å oppsøke nødvendig hjelp. Spørsmålet om egenandel vil kunne stille seg forskjellig for rettshjelp som ytes på et tidlig stadium, (i første linje), og rettshjelp som gis i tilknytning til domstolsbehandling. Som eksempel gis det i Finland gratis rådgivning over telefon og via en chatfunksjon, mens rettshjelp utover dette er behovsprøvd. Forbrukerrådet tar ellers ikke stilling til spørsmålet om inntektsgrenser eller egenandelens størrelse.»

Gatejuristen mener utvalgets flertall forutsetter en medvirkning fra rettshjelpmottakerne, som de tviler på om er realistisk for alle som har rett på hjelp etter ordningen. De er bekymret for at tersklene for å benytte seg av ordningen vil kunne bli høy for enkelte, både økonomisk og gjennom kravene til medvirkning i prosessen.

CaritasNorge er enig med utvalgets flertall i at klientmedvirkning er viktig, men fremhever viktigheten av at dette må tilpasses klientenes reelle mulighet til å medvirke. Deres målgruppe har begrenset erfaring med rettslige prosesser, og mange kommer fra land med helt andre rettssystemer enn i Norge. Ut fra Caritas Norges kjennskap til målgruppen, vil de i begrenset grad være i stand til å vurdere hvilke juridiske tjenester og hvor mange timer rettshjelp som er nødvendig i sin sak.

JURK mener at utvalgets flertall overvurderer hvor stor innvirkning rettshjelpsmottakeren i realiteten har på antall timer som blir brukt av advokaten. JURK erfarer at det er ytterst få klienter som misbruker tiden til saksbehandlerne. Det er viktig at saken blir så godt opplyst som mulig, og JURK er bekymret for at forslaget kan føre til at rettshjelpsmottaker i forsøk på å være tidseffektiv, kan utelate viktig informasjon. Videre følger det allerede av forslaget til ny rettshjelpslov, i § 1 (2), at rettshjelpsmottakerne skal få «nødvendig rettslig bistand» i sakene sine. Det er dermed mest nærliggende å begrense ressursbruken ved å sette et tak på antall timer, for slik å sikre at ressursbruken ikke overgår det som er nødvendig.

JURK erfarer at de aller mest sårbare rettshjelpsmottakerne kan trenge flere timer med rettshjelp fordi de enten ikke selv vet hva som er den sentrale informasjonen i saken, fordi de trenger hjelp til å forstå rettsreglene, eller fordi de trenger hjelp til å finne ut hvilke dokumenter de trenger for å dokumentere at de har krav på støtte til rettshjelp. JURK frykter at utvalgets flertalls forslag kan føre til at de som har krav på rettshjelp, lar være å søke om støtte til rettshjelp fordi de ikke har råd til å betale egenandelen.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede støtter utvalgets flertalls vurdering om en ny tilnærming til beregning av egenandeler for fri rettshjelp. De er enig i at rettshjelpreglene ikke skal stimulere til økt bruk av rettssystemet, og at terskelen for å søke rettslig bistand hos advokat bør være omtrent like høy for alle. Samtidig er det et stort behov for at flere får tilgang til rettshjelp enn i dag. De støtter derfor forslaget om å tilpasse egenandelen mer etter rettshjelpmottakerens betalingsevne. Norsk Forbund for Utviklingshemmede bemerker imidlertid at de ikke deler flertallets oppfatning om at mange reiser sak unødig fordi det er gratis. Deres oppfatning er, tvert imot, at mange unngår å benytte rettssystemet selv om det er nødvendig for å få oppfylt lovfestede rettigheter.

Leieboerforeningen anser at egenandelene vil virke begrensende på bruken av ordningen i den grad at det vil begrense rettsvernet for leieboere. Den konkrete beregningen fremstår som unødvendig komplisert og gjør at den ikke fremstår som tilgjengelig for brukerne av rettshjelpsordningen.

8.4.2 En nedre grense for plikt til å betale egenandel

De som har uttalt seg om Rettshjelputvalgets flertalls forslag knyttet til at alle skal betale egenandel er Barneombudet, Caritas Norge, Fri rettshjelp – Oslo kommune, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Gatejuristen, Juristforbundet, Juristforbundet Privat, JURK, Jussbuss, Jusshjelpa Nord–Norge, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mira-senteret, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Pensjonistforbundet, Rettshjelpsentralen, Redd Barna, Røde Kors, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvaltereni Rogaland, Velferdsalliansen, EAPN Norge og We Shall Overcome.

Blant høringsinstansene som har uttalt seg, er det kun Jussformidlingen som er enig med utvalgets flertall i at også de med dårligst betalingsevne skal betale egenandel.

Statens sivilrettsforvaltning er ikke enig med utvalget i at det er riktig å innføre egenandeler for alle, og uttaler:

«Det må kunne legges til grunn at [de som lever på sosialstønad og nødpenger] ikke har midler å avsi, og at de i realiteten ikke vil ha mulighet til å betale en egenandel. Dette til tross for at det er foreslått at egenandelen kun skal utgjøre 5 prosent, for de med et beregningsgrunnlag under 1 G.

En innskjerping av dagens system vil bety at de med dårligst råd ikke vil kunne nyttiggjøre seg av rettshjelpsordningen i saker for domstolen og i mer omfattende rettsrådssaker. Forslaget vil derfor gå ut over deres rettsikkerhet, og fremstår ikke rimelig. Vi mener det er gode grunner for at rettshjelpsordningen aldri tidligere har hatt krav om betaling av egenandel for de med bruttoinntekt under kr. 100 000, og vi kan ikke se at det er forhold som tilsier at dette bør innføres nå. Vi mener at unødvendige saker og søksmål heller bør avgrenses ved å benytte den foreslåtte urimelighetsbestemmelsen i ny § 2 (3).»

Flere av høringsinstansene mener dessuten at innslaget til å betale egenandel burde settes høyere enn det utvalgets flertall har lagt til grunn.

Fri rettshjelp – Oslo kommune uttaler:

«Slik forslaget fremstår, ser det ut til at alle må betale en eller annen egenandel, er et tilbakeskritt. Det er vanskelig å se hvilke reelle summer man kommer frem til og slik kunne ta stilling til beregningen og formelen. Fra vårt ståsted er det imidlertid klart at en hvilken som helst person med nettoinntekt under 2 G, vil fra før ha så store økonomiske utfordringer at en hvilken som helst egenandel vil være vanskelig. Videre vil bare det faktum at man ved første møtet må betale noe, være et hinder for å oppsøke advokat.

Det burde også innføres en adgang til 1 time støtte uten egenandel for saker som avsluttes der og da.»

JURK og Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at personer som har et beregningsgrunnlag på under tre ganger folketrygdens grunnbeløp bør få rettshjelp uten kostnad, mens Rettshjelpsentralen mener at alle som tjener under fem ganger folketrygdens grunnbeløp bør være fritatt. Flere av instansene er særlig kritiske til utvalgets flertalls forutsetning om at alle har råd til å prioritere rettshjelp. JURK uttaler:

«Utvalget foreslår en egenandel på 5 prosent for de som har et beregningsgrunnlag under 1 G, altså 101 351 kroner per 01.05.2020.16 Med dagens forslag, vil rettshjelpsmottakere med en bruttoinntekt ned mot 0 kroner i året måtte betale en timespris på 66 kroner. Dette må ses i sammenheng med at det foreslåtte taket på antall rettshjelpstimer for saksforberedelse i en instans er foreslått på 50 timer. Utgiftene kan da bli flere tusen kroner. Selv om dette isolert sett er lave utgifter for å motta juridisk bistand, vil utgiftene være store for en rettshjelpsmottaker som tjener under 101 351 kroner i året, og dermed har maksimalt 8 446 kr å leve av i måneden. JURK frykter at dette kan føre til at rettshjelpsmottakere vegrer seg for å oppsøke rettshjelp fordi de ikke har råd.

Et eksempel på hvordan egenandelene kan slå særlig urimelig ut er de som ønsker å klage etter sosialtjenesteloven, hvor summene det søkes om kan være objektivt sett små, mens egenandelen risikerer å «spise opp» summen man har fått avslag på. Dersom de må betale en egenandel, vil det kunne føre til at rettshjelp forblir en teoretisk rettighet, uten at den reelt styrker rettssikkerheten.

Utvalget uttaler at ingen i praksis har null kroner til overs flere måneder på rad, men JURKs erfaring er at dette ikke stemmer. JURK har klienter som ikke kan møte opp på vårt kontor fordi de ikke har råd til bussbilletten til Oslo sentrum. JURK foreslår derfor at gruppen som tjener under 2 G skal få gratis rettshjelp. Det er i tråd med dagens ordning at rettshjelpmottakere som tjener under en viss grense skal få gratis rettshjelp.»

Rettshjelpsentralen uttaler:

«Rettshjelpsentralen stiller seg kritisk til forslaget om å innføre egenandel for alle uavhengig av inntektsnivå. Vår erfaring er at de med aller dårligst råd har et bevisst forhold til verdien av penger, og kostnadene forbundet med å engasjere advokat. De sakene som omfattes av rettshjelpsordningen er av stor velferdsmessig betydning for den enkelte, og faren for at man misbruker ordningen til saker som ikke er viktige er allerede derfor minimal. Vi mener uttalelsen om at egenandelen skal sørge for at den enkelte kjenner på kostnadene ved advokatens tidsbruk er lite treffende. Vår bekymring er at egenandel på kr 66 kr i timen i verste fall fører til at man ikke har råd til advokat i en sak som er av stor betydning. Denne bekymringen øker når man ser at utvalget går inn for å pålegge egenandel for personer som er oppført med 0 kr i brutto inntekt, blant annet fordi det ikke tas høyde for sosialstønad eller inntekt fra svart arbeid. Når det gjelder sosialstønad er dette en ytelse som skal dekke utgifter til nødvendig livsopphold, og det er lite realistisk at mottak av en slik ytelse skal gi økonomisk overskudd til å betale egenandel. Når det gjelder inntekt fra svart arbeid, er dette åpenbart ikke treffende for majoriteten av rettshjelpmottakere. At man skal pålegges egenandel til tross for at man er oppført med 0 kr i brutto inntekt, fordi det finnes personer som har inntekt som ikke fremkommer av skattemeldingen oppfattes sterkt urimelig, og fremstår som en form for felles straff. Man må legge til grunn at disse borgerne opptrer lovlydig, og kan ikke basere velferdsmessige ordninger på en mistanke om det motsatte.

Angående underoverskriften «personer som oppfyller de økonomiske vilkårene for behovs-prøvd rettshjelp, benytter seg mer av advokat enn andre» ønsker vi å komme med enkelte kommentarer. Utvalget presiserer selv at det ikke finnes forskning for forholdet mellom advokatbruk, pris og inntekt i Norge. Utvalget har imidlertid gjort egne analyser av tall basert på foreldretvister som behandles av domstolene. Utvalget mener at deres analyse blant annet gir støtte for en påstand om at rettshjelpmottakere er overrepresentert i saker for domstolene, at de går til sak på svakere grunnlag enn parter som ikke mottar rettshjelp, at de bruker mer tid i retten og har høyere sannsynlighet for å havne i hovedforhandling. Det nevnes ikke eventuelle andre forhold eller faktorer som kan ha hatt innvirkning på disse funnene. Forutsetningen som legges til grunn, om at gruppene ellers er like, og foreldrene over og under grensene ellers ikke har vesensforskjeller ved seg, kan potensielt romme mange faktorer eller forhold som det ikke er tatt høyde for i analysen. Grunnlaget for å konkludere er derfor meget svakt. Videre er konsekvensene av innføring av egenandel potensielt store for de som ikke har råd til å betale egenandel, da de sakene hvor man kan få rettshjelp er av stor velferdsmessig betydning. Rettshjelpsentralen mener derfor at man ikke har et godt nok grunnlag for å vurdere om økning i egenandel vil ha ønsket effekt, og man må derfor være forsiktig med å innføre en slik økning.

Inntektene fra egenandel fra de med dårligst råd må videre antas å bli minimale, slik at fritak for egenandel ikke medfører noe stort inntektstap for det offentlige. Den økonomiske belastningen ved egenandel er etter vår mening uforholdsmessig.

Rettshjelpsentralen mener at begrunnelsen for å innføre egenandel i alle saker er for svak, og at konsekvensene potensielt er store for den enkelte. I ytterste konsekvens kan innføring av egenandel i alle saker motvirke formålet med rettshjelpsordningen, som nettopp er å sikre likhet for loven uavhengig av økonomisk stilling. Vi anbefaler at den nye loven tar sikte på at de med lavest inntekt er fritatt for egenandel, og foreslår at de med inntekt under 5G er fritatt helt.»

Gatejuristen mener egenandeler for alle vil kunne medføre en høyere terskel for å benytte seg av ordningen og uttaler:

«Den tidligere ordningen hvor de med lavest beregningsgrunnlag er unntatt egenandel anbefales ikke videreført av utvalget. Denne løsningen vil kunne medføre en høyere terskel for å benytte seg av ordningen. For de som ligger aller lavest på inntektsskalaen vil selv den laveste egenandelen kunne føre til at rettshjelpen ikke blir benyttet, eller ikke prioritert. For at ordningen skal bli reell og formålstjenlig mener Gatejuristen at alle med beregningsgrunnlag på under 1G må fritas for egenandel.

Hensikten med den foreslåtte endringen er delvis et ønske om å se hen til individuelle forskjeller for å sikre en mer rettferdig ordning. Gatejuristen ønsker å fremheve de som lever på et ressursmessig minstenivå. Gatejuristen er ikke enig i utvalgets uttalelse på side 143 om at «(egenandelen) er lav nok til at alle har mulighet til å prioritere advokathjelp dersom de ønsker det.»

Barneombudet mener det kan fremstå urimelig at personer med inntekt under en ganger folketrygdens grunnbeløp skal betale en egenandel. Barneombudet ber departementet om å vurdere å innføre en bestemmelse som gir unntak fra egenandelsplikten for barn under 18 år. I enkelte saker om rettsråd der de selv har partsrettigheter kan det være aktuelt å innvilge rettsråd direkte til ungdommen, for eksempel i helsesaker. Dette vil mest sannsynlig gjelde i et fåtall saker og ikke medføre store kostnader, samtidig som det kan fremstå som urimelig å kreve egenandel av barn under 18 år.

Jussformidlingen deler derimot ikke bekymringen rundt innføring av egenandel for de med dårligst råd og uttaler om dette:

«Vi er positive til at alle rettshjelpsmottakere skal betale en egenandel, fordi vi tror at dette vil kunne føre til at rettshjelpsmottakeren får et insentiv til å ta aktiv stilling til egen sak. Vi har som gratis rettshjelpstiltak erfaring med at klienter ikke alltid tar aktivt stilling til omfanget av de rettslige prosessene i deres sak eller medvirker til dens progresjon. Også forskningen det vises til i NOUens kapittel 22.2.4 indikerer at dagens mottakere av fri rettshjelp er mer prosessdrivende enn de som akkurat faller utenfor rettshjelpsordningen. Et klart flertall av dem som i dag mottar fri rettshjelp på rådgivningsstadiet, blir blant annet involvert i senere prosesser for domstolene. Vi tror at en proporsjonalt beregnet egenandel vil gi rettshjelpsmottakeren større insentiv til å involvere seg i egen sak, herunder overveie prosessrisikoen og behovet for de ulike kostnadene som kan påløpe i forbindelse med rettshjelpen, på samme måte som personer som faller utenfor ordningen må gjøre. Dette vil føre til at flere saker løses på et tidligere stadium og gjennom minnelige løsninger. Advokatens ressurser vil også bli bedre benyttet, da det er enklere for advokaten å gjøre jobben sin effektivt når mottakeren av rettshjelp aktivt involverer seg i egen sak. I tillegg til at mottakeren av rettshjelp sitt bidrag gjennom egenandelen i seg selv begrenser statens utgifter til rettshjelp, vil også statens utlegg for støtte til rettshjelp reduseres når også advokatens ressursbruk effektiviseres.»

8.4.3 Om egenandeler skal være betalt før ny støtte innvilges

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er Caritas Norge, Gatejuristen, Jussbuss, Jusshjelpa Nord-Norge, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Rettspolitisk forening og We Shall Overcome.

Caritas Norge, Gatejuristen, Jusshjelpa Nord- Norge, Rettspolitisk forening og We Shall Overcome er negative til forslaget. Flere av disse instansene mener et slikt krav kan være i strid med lovens formål. Det argumenteres også for at manglende betaling ikke skyldes betalingsvilje, men evne.

Til illustrasjon uttaler Gatejuristen følgende:

«Utvalget anbefaler at departementet kan gi forskrift om at betaling av tidligere påløpt egenandel skal være en forutsetning for å motta ny rettshjelp. Gatejuristen mener dette er lite hensiktsmessig og betenkelig i et rettssikkerhetsperspektiv. Manglende betaling kan bero på manglende betalingsevne, heller enn manglende betalingsvilje.

Formålet med loven er å sikre rettshjelp for de som ikke har råd til det. Et slikt krav vil kunne komme i strid dette formålet.

Gatejuristen mener at de negative følgene for enkelte av dette forslaget til en viss grad vil kunne avhjelpes dersom de med dårligst økonomi og lavest beregningsgrunnlag fritas for egenandeler.»

Rettspolitisk forening uttaler at de er svært bekymret for at forslaget kan medføre at legitime rettshjelpsbehov ikke kan dekkes på grunn av økonomiske forhold, til tross for at parten i utgangspunktet har rett til rettshjelp etter rettshjelploven. Rettspolitisk forening peker videre på at det i konkrete tilfeller også vil kunne innebære et brudd på EMK artikkel 6.

Jussbuss uttaler:

«Jussbuss forstår behovet for å sikre betaling av egenandel. Vi mener likevel at det vil være svært urimelig at manglende betaling av egenandel alltid må betales for å kunne ta saken videre. Dette gjelder særlig når det er motpart som anker eller på annen måte driver saken videre. Det vil være svært uheldig hvis en retthjelpsmottaker som har vunnet frem i første instans ikke kan motta støtte til rettshjelp i annen instans på grunn av manglende betalingsevne. Vi ber derfor departementet om at reglene for at egenandeler skal være betalt før ny støtte bare skal gjelde der mottager har tapt i første instans. I tillegg mener vi at det også i andre tilfeller burde være en mulighet for at vedtaksmyndighet kan gjøre unntak og likevel innvilge støtte, selv om mottaker har tapt i første instans.»

Statens sivilrettsforvaltning og Statsforvalteren i Oslo og Viken gir ikke noe klart uttrykk for om de er for eller imot forslaget. De viser til at utvalget har foreslått at det unntaksvis bør være rom for å innvilge ny støtte uten at hele egenandelen er betalt. Begge høringsinstansene savner signaler om hvilke tilfeller man her tenker på.

8.4.4 Innkreving av egenandel

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om at staten overtar ansvaret for innkrevingen av egenandeler, er Advokatforeningen, Juristforbundet Privat, Jussformidlingen, Jusshjelpa Nord-Norge, Rettspolitisk forening, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Innlandet og Skatteetaten.

Rettspolitisk forening er negativ til at innkrevingen av egenandelen skal flyttes fra advokatene til Statens innkrevingssentral. De mener at utvalgets drøftelse tar utgangspunkt i statens og advokatenes ståsted, og overser skyldnernes perspektiv. Foreningen viser til at Statens innkrevingssentral er ansett som en svært streng kreditor, med høye renter og manglende forhandlingsrom, sammenlignet med private kreditorer.

De øvrige instansene som har uttalt seg er positive til forslaget. Advokatforeningen uttaler:

«For at løsningen med egenandeler skal fungere, er det en absolutt forutsetning at denne kreves inn av Statens innkrevingssentral slik utvalget har foreslått. I motsatt fall vil advokater risikere å bruke store ressurser på inndrivelse av betaling og selv bære risikoen for å ikke få drevet inn pengene. Med en offentlig salærsats på 1060 kroner kan ikke advokater risikere at den reelle betalingen blir enda lavere grunnet problemer med inndrivelsen.»

Statens sivilrettsforvaltning og Statsforvalteren i Innlandet mener det er nødvendig at Statens innkrevingssentral skal kreve inn egenandelene fordi størrelsen på egenandelene vil bli til dels betydelig høyere enn i dag. Det kan ikke forventes at advokatene skal påta seg hverken arbeidet eller risikoen med å ivareta denne oppgaven.

Samtidig påpeker Statsforvalteren i Innlandet at det vil kunne bli en stor forvaltningskostnad med å kreve inn en gradert egenandel. De fremhever videre at det ikke hjelper med gode innkrevingsverktøy dersom midlene som skal kreves inn mangler. Resultatet av det foreslåtte egenandelssystemet kan derfor bli at mange mottakerne i realiteten får en støtte de ikke har råd til å motta og/eller at staten må dekke egenandelen.

Skatteetaten stiller seg positive til forslaget om å overta innkrevingen. De legger til grunn at kravene vil bli overført elektronisk.

Jussformidlingen er også positive til statlig innkreving av egenandeler. De mener for det første at dette vil gjøre egenandelen mer reell for rettshjelpsmottakerne. For det andre vil dette gjøre det mindre risikabelt og følgelig mer attraktivt for advokater å ta rettshjelpsoppdrag.

8.4.5 Evaluering

Det nasjonale fagorgan for juridiske fag, Juristforbundet Privat, Kreftforeningen, LO, og Statens sivilrettsforvaltning har uttalt seg om utvalgets flertalls forslag om en evaluering av ordningen. Disse instansene mener det er behov for en slik evaluering. Flere påpeker at det er vanskelig å få oversikt over hva den enkelte vil måtte betale i egenandel. Statens sivilrettsforvaltning mener det er viktig at ordningen evalueres innen relativt kort tid. De påpeker at det er også er grunn til å følge spesielt med på hvor høye egenandelene faktisk blir i ulike sakstyper. Jussbuss uttaler også at det er behov for å evaluere etter en tid for å se om egenandelene har hatt ønsket virkning. Både Det nasjonale fagorgan for juridiske fag og Juristforbundet Privat påpeker at evalueringen bør være forskningsbasert.

8.5 Departementets vurdering

8.5.1 Regulering av egenandeler

Innledning

Departementet mener i likhet med Rettshjelputvalgets flertall at det fortsatt skal være en plikt til å betale en egenandel i de behovsprøvde sakene. Et viktig formål med egenandelene er å sikre en form for jevnbyrdighet mellom parter som mottar rettshjelp og parter som betaler alle advokatutgiftene selv. Egenandelene skal også påvirke valgene til potensielle rettshjelpmottakere slik at de kun benytter seg av ordningen når det er av stor betydning, og at de begrenser rettshjelpen til et nødvendig omfang. Dessuten skal egenandelene redusere statens utgifter direkte ved at deler av utgiftene dekkes av mottakeren selv.

I likhet med utvalgets flertall mener departementet at dagens regulering av egenandeler gjør at disse bare i begrenset grad fungerer etter hensikten. For det første bidrar de i liten grad til å skape jevnbyrdighet mellom partene. Ordningen vurderes som særlig urimelig for parter som akkurat faller utenfor inntektsgrensen, spesielt dersom de er i tvist med en motpart som tjener rett under inntektsgrensen og som dermed får dekket nesten alle sine utgifter fra det offentlige. For det andre har rettshjelpmottakere under dagens ordning i liten grad incentiver til å begrense advokatbruken. Hvis man først har nådd det øverste nivået for egenandel på åtte ganger den offentlige salærsatsen, er ytterligere advokattimer gratis for rettshjelpmottakeren. Departementet følger derfor opp utvalgets flertalls forslag om å endre reguleringen av egenandelene.

Innføring av prosentvise egenandeler

Departementet foreslår at rettshjelpmottakere skal betale prosentvise egenandeler som fastsettes på bakgrunn av rettshjelpmottakerens betalingsevne, jf. punkt 5.5. Forslaget vil innebære at de med høyere betalingsevne, skal betale en større egenandel enn de med lavere betalingsevne. Egenbetalingen vil dermed i større grad tilpasses betalingsevnen til rettshjelpmottakeren. Egenandelen skal videre betales ut fra de samlede advokatutgiftene i saken, jf. punkt 9.4.2. Forslaget innebærer at departementet i hovedsak foreslår å følge opp utvalgets flertalls forslag, som også har fått bred støtte blant høringsinstansene.

Graderte egenandeler gjør det mulig å heve den økonomiske grensen for rettshjelp slik at flere kommer inn under ordningen, uten en tilsvarende økning i kostnadene for det offentlige. Nye inntektsgrupper vil kunne innlemmes i ordningen, mot at disse betaler en høyere egenandel enn dagens maksgrense for egenandel. På denne måten reduseres risikoen for at rettshjelpordningen bidrar til å skape en ubalanse i det økonomiske styrkeforholdet mellom to parter.

Fordelen med å komme inn under ordningen, er ikke bare mottak av tilskudd fra det offentlige. Klienten vil også kunne kjøpe advokattjenester til den offentlige salærsatsen, som gjerne er lavere enn timeprisen advokatene bruker i andre oppdrag. Også egenandelen som skal betales blir utregnet på bakgrunn av denne satsen. Til tross for høye egenandeler kan det derfor være en betydelig økonomisk fordel å bli omfattet av den offentlige rettshjelpordningen framfor å falle helt utenfor, slik alternativet er i dag.

Ved at egenandelen påvirkes direkte av de samlede advokatutgiftene i saken, vil rettshjelpmottakeren etter departementets vurdering gis en motivasjon til å bidra til at saken løses på en slik måte at utgiftene blir lavest mulig totalt sett. Klienten vil få økt interesse av at omfanget av advokatens arbeid med saken holdes på et forholdsmessig nivå, og vil etter departementets vurdering kunne være mer tilbøyelig til å vurdere andre måter å løse en tvist på enn full behandling i domstolen. Departementet antar at egenandeler som er proporsjonale med kostnadene vil bidra til at klienten fører bedre kontroll med advokatens tidsbruk. Den som mottar offentlig støttet rettshjelp vil da måtte foreta de samme vurderingene som den som dekker alle sine kostnader til juridisk bistand selv, herunder med tanke på å inngå forlik i saken. Det å løse konflikter så tidlig som mulig er av stor verdi, både samfunnsøkonomisk og for den enkelte.

Departementet har merket seg at utvalgets mindretall har reist tvil om hvorvidt flertallets forslag om å trekke klientene sterkere inn i kostnadskontrollen vil ha en effekt. Flere høringsinstanser, som Gatejuristen og Caritas Norge, stiller seg også tvilende til at klienter, særlig de mest ressurssvake, er i stand til å styre advokatens tidsbruk.

Departementet mener det er viktig at alle som mottar rettshjelp også har en egeninteresse i å holde utgiftene nede. Slik departementet vurderer det, må det antas at de aller fleste vil være i stand til å vurdere kostnadene som påløper i forhold til hjelpen de trenger. Departementet viser dessuten til at det bare gis støtte til nødvendig juridisk bistand, jf. rettshjelploven § 1. Advokatene har derfor et ansvar for å ikke bruke mer tid i saken enn det som er nødvendig. De har også et ansvar for å veilede klienten om tidsbruk og utgifter. Dette bli enda viktigere når egenandelene blir høyere enn i dag. Departementet bemerker dessuten at egenandelene foreslås å være progressive, og det er rettshjelpmottakere som har så høy betalingsevne at de faller utenfor ordningen i dag, som skal betale høye prosentvise egenandeler. Egenandelen som skal betales av de med forholdsvis lav betalingsevne vil derfor fortsatt holde seg på et beskjedent nivå med det nye forslaget. Departementet viser til punkt 12.1.2 for eksempler på hvordan egenandelene vil slå ut. I tillegg foreslår departementet at de med dårligst betalingsevne skal fritas for egenandel, jf. punkt 8.5.2. Når det gjelder de aller mest ressurssvake viser departementet dessuten til at disse fortsatt vil kunne benytte seg av tilbudene til de spesielle rettshjelptiltakene hvor det ikke betales noen egenandel, herunder JURK og Jussbuss.

Departementet bemerker at en egenandelsordning uten tak vil innebære at kostnadene til rettshjelpmottakere fortsetter å løpe også der motparten bringer saken inn for retten. Det faktum at kostnadene løper selv om motparten driver prosessen, er imidlertid også situasjonen for parter uten rettshjelp. Slik sett er ordningen i tråd med målet om å sikre en reell likestilling av parter som faller henholdsvis innenfor og utenfor ordningen.

Departementet foreslår, i likhet med Rettshjelputvalgets flertall, at graderte egenandeler skal brukes både på rettsrådstadiet og på sakførselstadiet.

De fleste sakene på rettsrådstadiet honoreres i dag etter stykkpriser. I motsetning til Rettshjelputvalgets flertall, mener departementet at innføring av prosentvise egenandeler er forenlig med stykkprisordningen. Et system med prosentvise egenandeler må imidlertid tilpasses stykkprisordningen. Departementet anser det ikke for rimelig at stykkprisbetalingen i ethvert tilfelle skal danne grunnlaget for beregningen av egenandelens størrelse. Enkelte ganger vil det faktiske arbeidet i saken utgjøre færre timer enn det som dekkes etter stykkprisen. Egenandelen bør i disse tilfellene beregnes med utgangspunkt i den tiden advokaten faktisk har arbeidet med saken. Hvis advokatens arbeid overstiger det timeantallet som danner grunnlaget for stykkprisen, men ikke i et slikt omfang at det gis adgang til skjønnsmessig fastsettelse av salæret etter rettshjelpforskriften § 3-5, bør stykkprisen være grunnlaget for beregningen av egenandelens størrelse. Når vilkårene for skjønnsmessig salærfastsettelse er oppfylt, bør det timeantallet som dekkes være utgangspunkt for beregning av egenandelen. Dersom advokaten egeninnvilger rettshjelp, bør statsforvalterne fastsette egenandel samtidig som de fastsetter salæret.

Departementet foreslår å lovfeste prinsippene for egenandelsordningen i rettshjelploven, se lovforslaget § 9 første ledd. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å gi nærmere bestemmelser om nivået på egenandelene i forskrift, slik at justeringer enklere kan gjøres når det er behov for det.

8.5.2 En nedre grense for plikten til å betale egenandel

Departementet følger ikke opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om at alle skal betale egenandel. Kun én av 24 høringsinstanser er for en innføring av egenandeler også for de med dårligst betalingsevne.

I utgangspunktet mener departementet det kan være gode grunner for at alle som nyter godt av en offentlig rettshjelpordning, bør betale en viss egenandel. Alle som mottar støtteordningen bør ha en egeninteresse i å holde utgiftene nede. Også for andre offentlige ordninger er det utbredt at de med dårligst betalingsevne må betale noe. Som utvalgets flertall viser til, må også personer som ikke har registrert inntekt betale en egenandel ved legebesøk. Dersom rettshjelpen er helt uten kostnad vil en rettshjelpmottaker ikke ha noe økonomisk incentiv til å begrense ressursbruken og bruken av rettsapparatet. Dette kan motvirke målsettingen om at flere saker bør løses på et tidligere stadium og gjennom minnelige løsninger.

På den andre siden er det ikke noe som tilsier at de med dårligst betalingsevne benytter seg av rettshjelpordningen i større utstrekning enn det er grunnlag for. Dette er en gruppe mennesker som ofte har sammensatte problemer. De er i hovedsak sosialhjelpsmottakere og personer som står utenfor arbeidslivet. De fleste har ikke utdanning utover grunnskolen eller videregående skole, og eier ikke egen bolig. Om lag 90 prosent av de med dårligst betalingsevne er barnløse, og fordi hovedvekten av sakene hvor det innvilges rettshjelp er foreldretvister, vil denne gruppen svært sjeldent benytte seg av ordningen. Det er dessuten allerede en stor andel av de med dårligst betalingsevne som ikke benytter seg av systemet etter rettshjelploven, men som heller søker bistand hos de spesielle rettshjelptiltakene.

Forslaget om at alle skal betale en egenandel har videre møtt sterk motstand i høringen. Det er særlig de spesielle rettshjelptiltakene som har erfaring med gruppen med lavest inntekt, som er skeptiske til forslaget. Selv om utvalgets flertall har foreslått en fast og lavere egenandelsprosent for de med dårligst betalingsevne, mener departementet i likhet med høringsinstansene at man likevel ikke kan se bort fra at selv denne egenandelen vil kunne føre til at rettshjelpen ikke blir benyttet eller prioritert for de som ligger aller lavest på inntektsskalaen. For de som lever på kun sosialstønad må det kunne legges til grunn at disse ikke har midler å avsi, og at de ikke vil ha mulighet til å betale en egenandel. Videre kan det føre til en ytterligere forverring av den økonomiske situasjonen hvis de ikke klare å betale egenandelen i tide.

Etter flertallets forslag vil også rettshjelpmottakere som er blitt stevnet og som derfor ikke har valgt å benytte seg av rettsapparatet, måtte betale egenandel, til tross for svært dårlig betalingsevne.

Departementet mener at det er andre virkemidler som er mer hensiktsmessige å bruke for å begrense uberettigede søksmål. Det følger allerede av rettshjelploven § 16 siste ledd at en søknad kan avslås dersom det er urimelig at det offentlige yter fri sakførsel. Dette gjelder eksempelvis ved gjentatte og hyppige søksmål eller rene bagatellsaker.

Utvalgets flertall synes å legge til grunn at det er nødvendig at også de med dårligst betalingsevne betaler en egenandel, for å muliggjøre at flere kan falle inn under ordningen. Til dette bemerker departementet at inntektene som ville fulgt av å innføre en egenandel for de med dårligst betalingsevne ville vært beskjedne, både fordi få vil benytte seg av ordningen, og fordi nivået på egenandelene for denne gruppen ville måttet være lavt. Det kunne dessuten bli kostbart for det offentlige med innkreving av egenandeler fra en så svak betalingsgruppe.

Departementet ønsker å skåne de med dårligst betalingsevne slik at de ikke skal komme dårligere ut enn under inneværende ordning. I ytterste konsekvens ville en innføring av egenandel i alle saker kunne motvirke formålet med rettshjelpsordningen, som nettopp er å sikre likhet for loven uavhengig av økonomisk stilling. Departementet foreslår derfor å videreføre ordningen med at de med dårligst betalingsevne skal være fritatt for egenbetaling i denne proposisjonen. Departementet viser imidlertid til at det er opprettet en arbeidsgruppe som skal utrede en førstelinjetjeneste, herunder spørsmålet om de med dårligst betalingsevne kan få gratis rettshjelp i førstelinjen. Arbeidsgruppen skal levere sin rapport i juni 2023. Det kan bli aktuelt å vurdere spørsmålet på nytt i forbindelse med en eventuell oppfølging av rapporten.

Flere av høringsinstansene argumenterer for at den nedre grensen for å betale egenandel må heves fra en til to eller tre ganger folketrygdens grunnbeløp. Departementet mener det ikke er grunnlag for å heve grensen og foreslår derfor at de med betalingsevne under én ganger folketrygdens grunnbeløp ikke skal betale noen egenandel.

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om det er like treffende å innføre egenandeler i saker der stat eller kommune er motpart. Rettspolitisk forening påpeker det samme og mener at rettshjelpmottakerens egenandel bør reduseres i saker mot en presumtivt sterkere part. Departementet ser at det kan virke urimelig at en rettshjelpsøker potensielt må betale en høy egenandel der vedkommende går til sak mot staten for å få omgjort det vedkommende mener er et ugyldig vedtak. Departementet viser til at i de fleste sakstypene hvor det offentlige er motpart, gis rettshjelpen uten behovsprøving og derfor uten egenandel. For de behovsprøvde sakene, er det først og fremst klagesaker etter folketrygdloven § 21-2 hvor det offentlige er motpart. Videre kan en part som har fått medhold og som får vedtaket omgjort til gunst for seg, få dekket vesentlige utgifter som har vært nødvendige etter forvaltningsloven § 36. I de tilfellene der vedtaket ikke blir omgjort, mener departementet det ikke kan anses som urimelig at rettshjelpsøkeren må betale en egenandel på lik linje med andre saker. Departementet mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å innføre spesialregler for beregning av egenandeler avhengig av hvem som er motparten. Dette vil gi et system som er krevende å praktisere.

Barneombudet har bedt departementet vurdere unntak fra egenandelsplikten for barn under 18 år. Rettshjelputvalgets flertall har flere forslag som vil gi barn krav på rettshjelp. Disse forslagene vil departementet vurdere i den videre oppfølgingen, jf. punkt 3.1. Flere av høringsinstansene etterlyser særskilte rettshjelptiltak for barn. Det finnes allerede flere tiltak som gir rettshjelp til barn, som mottar tilskudd fra det offentlige. For øvrig mener departementet i likhet med utvalgets flertall at rettshjelp til barn reiser særlige problemstillinger som bør utredes nærmere.

8.5.3 Om egenandeler skal være betalt før ny støtte innvilges

Departementet følger ikke opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om at egenandeler skal være betalt før ny støtte innvilges. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget er negative.

Departementet foreslår at staten skal overta innkrevingen av egenandelene, jf. punkt 8.5.4. Dette antas å gjøre innkrevingen mer effektiv. Selv om egenandelene kreves inn av staten vil det imidlertid alltid være enkelte som ikke betaler.

Dersom manglende innbetaling av egenandelen skyldes manglende vilje hos rettshjelpmottaker, mener departementet at det vil være urimelig å innvilge vedkommende ytterligere rettshjelp før egenandelen er betalt. Dersom manglende betaling skyldes betalingsevnen mener departementet derimot at det i enkelte tilfeller vil kunne være problematisk å avslå ytterligere rettshjelp før egenandelen er betalt. I noen tilfeller kan klienten lide et rettstap dersom advokaten ikke kan behandle saken før egenandelen blir betalt. Et eksempel kan være der klienten skal anke en avgjørelse, men ikke får bistand av advokat fordi egenandelen ikke er betalt. Som flere av høringsinstansene har påpekt kan dette komme i strid med lovens formål.

Departementet foreslår at de med dårligst betalingsevne skal være fritatt for egenandel, jf. punkt 8.5.2. Dette vil redusere antallet rettshjelpmottakere som ikke har betalingsevne til å betale egenandelen. Departementet legger likevel til grunn at de aller fleste tilfellene hvor egenandelen ikke er betalt, skyldes manglende betalingsevne, og ikke betalingsvilje. I slike tilfeller vil det kunne være i strid med lovens formål å nekte rettshjelp. Etter en samlet vurdering foreslår departementet derfor ikke en hjemmel for å kunne kreve at egenandelen skal være betalt før det innvilges ny rettshjelp.

8.5.4 Innkreving av egenandel

Departementet foreslår i likhet med Rettshjelputvalgets flertall at staten overtar ansvaret for innkrevingen av egenandelen. Dette innebærer at advokaten som har ytt bistand i saken får fullt oppgjør fra det offentlige, og ikke lenger skal kreve inn egenandelen selv. Hovedvekten av høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til forslaget.

Innkreving av salær er en del av advokatens løpende virksomhet. I utgangspunktet er det derfor ikke noe som tilsier at en advokats innkreving av egenandeler i fri rettshjelpsaker skal stå i en annen stilling enn innkreving av salær generelt. I tillegg er det en kostnadseffektiv ordning for staten.

Spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å kreve inn egenandelene må imidlertid vurderes i lys av departementets forslag om å innføre graderte egenandeler. Graderte egenandeler vil gi til dels betydelig høyere egenandeler enn i dag, jf. punkt 8.5.1 og 12.1.2. Flere av høringsinstansene mener derfor at det er en forutsetning for forslaget om graderte egenandeler at staten overtar innkrevingen.

Når egenandelene øker i beløp vil eventuell manglende innbetaling gi advokatene større tap i godtgjørelsen. Dette kan gjøre det mindre attraktivt å ta rettshjelpsaker. I tillegg kan det medføre at advokatene bare tar oppdrag som innebærer liten økonomisk risiko, og at rettshjelptilbudet da blir svakere for personer med de laveste inntektene. Det kan dessuten medføre at advokatene vil måtte bruke ressurser på å kreve inn egenandeler som heller kunne ha blitt brukt på å hjelpe klienter.

Innføring av graderte egenandelene skal medføre økt kostnadsbevissthet hos klientene, og det er det derfor etter departementets vurdering nødvendig at egenandelene faktisk vil bli krevet inn. Også dette taler for en statlig innkreving.

Begrunnelsen for at innkrevingen i sin tid ble overført fra det offentlige til advokatene var at dette var svært ressurskrevende. Kostnadene ved innkreving vil høyst sannsynlig utgjøre en vesentlig mindre andel av inntektene enn sist staten hadde denne oppgaven. Den gangen var størrelsene på kravene små, sett i forhold til dagens egenandeler. Innkreving har dessuten blitt digitalisert og mer automatisert, slik at kostnadene forbundet med behandling av hvert enkelt krav må antas å være vesentlig redusert.

Departementet mener at det med nytt egenandelssystem ikke er rimelig at advokatene fortsatt skal ha arbeidet og risikoen med å kreve inn egenandelene. Etter en samlet vurdering mener departementet derfor at ansvaret for innkrevingen må overføres til staten.

Det vil være naturlig at oppgaven legges til Statens innkrevingssentral, eventuelt at den deles mellom Statens innkrevingssentral på rettsrådstadiet og domstolen/Domstoladministrasjonen på sakførselstadiet. Den nærmere oppgavefordelingen vil blant annet avhenge av de digitale løsningene. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å regulere innkrevingen nærmere.

Utvalgets flertall forslår at departementet gis en forskriftshjemmel for å fastsette regler om forhåndsbetaling av egenandeler. Departementet kan ikke se at det er behov eller særlig praktisk med forhåndsbetaling av egenandel. For det første foreslår departementet som nevnt ovenfor at innkrevingen av egenandelene skal overføres til staten. Advokatene har derfor ikke lenger behov for å sikre seg en viss betaling før de påbegynner arbeidet. For det andre vet man ikke på et slikt tidlig tidspunkt hvor mange timer advokaten kommer til å jobbe med saken, og dermed antallet timer klientens egenandel skal beregnes av. Det vises i denne sammenhengen til punkt 9.4.2 om beregning av egenandel. Man kunne ha sett for seg å betale et standard minimumsbeløp. En forhåndsbetaling av egenandel vil imidlertid komme i tillegg til den etterfølgende innbetalingen og vil derfor kreve ekstra administrasjon. Departementet kan samlet sett verken se at det er behov for eller hensiktsmessig å legge til rette for forhåndsbetaling.

8.5.5 Evaluering

Departementet foreslår nye kriterier for den økonomiske behovsprøvingen og en helt ny måte å beregne egenandeler på.

Den foreslåtte modellen bør derfor evalueres, siden det er usikkert om den vil virke etter hensikten. Modellen hviler på en rekke usikre forutsetninger. Blant annet er det usikkert om befolkningsendringer, som økt innvandring og flere pensjonister, vil øke andelen av befolkningen som har krav på behovsprøvd rettshjelp, og dermed også øke utgiftene knyttet til ordningen, sammenlignet med det som er forespeilet. Videre kan advokatutgiftene endres utover det som forutsettes. Hvis evalueringen viser utslag som dette, bør det vurderes å justere modellen, slik at utgiftene holder seg stabile over tid og andelen av befolkningen som har krav på behovsprøvd rettshjelp, ikke øker.

Departementet mener det bør foretas en grundig evaluering og vurderes behov for eventuelle justeringer av foreslått modell for behovsprøvd rettshjelp innen fire år etter implementering av modellen. Departementet mener at virkningene av modellen da har realisert seg og det vil være grunnlag for evaluering. Det burde da blant annet vurderes om grensen for behovsprøvd rettshjelp skal gå ved fem ganger folketrygdens grunnbeløp.

Evalueringen vil også måtte omfatte forskriftsendringene, ettersom effekten av lovendringene er knyttet tett opp disse.