9 Utgifter som inngår i rettshjelpordningen

9.1 Gjeldende rett

9.1.1 Innledning

Hva rettshjelpen kan dekke, reguleres i rettshjelploven §§ 14, 22 og 24. Det er først og fremst utgifter til advokatbistand som dekkes. I tillegg til advokatbistanden, kan også søkerens «vesentlige og nødvendige utgifter» i tilknytning til rettsrådet eller sakførselen dekkes helt eller delvis, etter samtykke, jf. rettshjelploven § 14 andre ledd og § 22 andre ledd. Ved fri sakførsel kan dessuten gebyr og sideutgifter ved saken dekkes, jf. § 22 første ledd og § 24. Utgiftene kan kun dekkes under rettshjelpordningen dersom de ellers ville blitt belastet partene. Utgifter som uansett ikke skal dekkes av partene skal ikke belastes rettshjelpbudsjettet.

Hvem som til slutt må dekke kostnadene i saken, beror først og fremst på reglene i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Utgangspunktet er at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Rettshjelploven § 23 fastsetter at dersom en part som har fri rettshjelp, vinner saken, skal sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20 tilkjennes det offentlige i den utstrekning det er nødvendig for å dekke utgiftene til fri rettshjelp.

9.1.2 Utgifter til advokat

Etter rettshjelploven § 14 første ledd omfatter fritt rettsråd «nødvendige utgifter til rådgivning og bistand fra advokat i anledning et aktuelt problem». Etter § 22 første ledd omfatter fri sakførsel «hel eller delvis dekning av salær til prosessfullmektig». Det offentlige dekker i tillegg utgiftene knyttet til merverdiavgift av advokatens salær.

Advokater som yter fri rettshjelp får samme timepris som forsvarere og bistandsadvokater, jf. rettshjelploven § 3 første ledd og salærforskriften § 2 første ledd. Timesatsen per mai 2023 er fastsatt til 1 140 kroner. De nærmere reglene om dekning av utgifter til advokatbistanden finnes i salærforskriften og stykkprisforskriften.

Som en del av nødvendige utgifter til bistand fra advokat, regnes også advokatens reiseutgifter og utgifter i forbindelse med reisefravær. Kompensasjon for eventuelt reisefravær hos advokatene blir beregnet med utgangspunkt i samme sats, men utgjør 0,7 ganger satsen, jf. salærforskriften § 8.

I saker for domstolene betaler ikke det offentlige merutgifter som følge av at det er valgt advokat med kontor utenfor rettskretsen. I andre saker betaler ikke det offentlige merutgifter som følge av at det er valgt advokat eller rettshjelper utenfor rimelig nærhet av rettshjelpmottakerens bosted eller oppholdssted, jf. § 3 tredje ledd.

Rettshjelpordningen skal ellers dekke alle utgiftene til advokaten, og det kan ikke kreves eller mottas ytterlige vederlag av klienten, jf. rettshjelploven § 3 andre ledd andre punktum.

9.1.3 Utgifter til tolk

Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) inneholder generelle bestemmelser om bruk av tolk i domstolene, se § 135 og § 137. Nærmere regulering er gitt i forskrift 21. desember 2007 nr. 1605 til tvisteloven (tvistelovforskriften) kapittel 4. Utgangspunktet følger av forskriften § 13, som lyder:

«Når retten i medhold av domstolloven § 135 har funnet det nødvendig med bruk av tolk fordi en eller flere av partene ikke kan norsk, dekkes utgiftene av det offentlige, såfremt parten er norsk statsborger eller utenlandsk statsborger med fast bopel i Norge.»

Dekkes utgiftene av det offentlige etter tvistelovforskriften, omfattes ikke utgiftene til tolk av rettshjelpordningen. Dersom tolkeutgiftene ikke dekkes av det offentlige, er utgangspunktet at den som har behov for tolk selv dekker utgiftene. I slike tilfeller kan utgiftene dekkes som «partenes egne vesentlige og nødvendige utgifter» etter rettshjelploven § 14 andre ledd og § 22 andre ledd.

9.1.4 Utgifter til sakkyndige

Rettshjelploven § 2 fjerde ledd åpner for dekning av utgifter til sakkyndige i saker både i og utenfor domstolene. Utenfor domstolene er dette regulert i § 14 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen lyder:

«Departementet kan samtykke i at søkerens egne vesentlige og nødvendige utgifter i tilknytning til fritt rettsråd dekkes helt eller delvis, herunder utgifter til medisinsk eller annen sakkyndig bistand. Når særlige grunner foreligger og det er nødvendig med medisinsk eller annen sakkyndig bistand for å bringe på det rene om det er behov for fri rettshjelp, kan departementet samtykke i at fritt rettsråd skal dekke vesentlige og nødvendige utgifter til slik sakkyndig hjelp»

Departementets kompetanse er delegert til statsforvalterne, jf. rettshjelpforskriften § 3-3. I praksis anvendes bestemmelsen i begrenset grad, og da først og fremst i personskadesaker, barnevernssaker og i enkelte tilfeller i utlendingssaker.

I saker for domstolene kan en sakkyndig enten være engasjert av en part (privat sakkyndig) eller være oppnevnt av retten (rettsoppnevnt sakkyndig). Utgifter til private sakkyndige kan dekkes etter § 22 andre ledd andre punktum dersom domstolen eller forvaltningsorganet som har saken til behandling, samtykker i det. Utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige anses som en rettslig sideutgift som omfattes av § 24 første ledd. Det føres en restriktiv praksis når det gjelder dekning av utgifter til sakkyndig som ikke er oppnevnt av retten eller barneverns- og helsenemnda, jf. rettshjelprundskrivet punkt 7.2.4.

I enkelte sakstyper fremgår det av særlovgivningen at det offentlige skal dekke utgiftene til sakkyndige uavhengig av ordningen med fri rettshjelp. Dette gjelder for eksempel farskapssaker etter barnelova § 29. Det gjelder også saker om foreldreansvar, samvær og fast bosted etter barnelova § 61 første ledd jf. andre ledd der staten dekker utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige. I slike tilfeller dekkes ikke utgiftene under rettshjelpordningen.

9.1.5 Rettsgebyr

Dersom det må betales et behandlingsgebyr til den instansen som behandler saken, kan gebyret dekkes etter rettshjelploven § 22 første ledd andre punktum jf. § 24 første ledd første punktum. Dette gjelder først og fremst for rettsgebyr. I de fleste sakene som i dag er prioritert etter rettshjelploven, skal det etter lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr (rettsgebyrloven) § 10 ikke betales rettsgebyr. Dette gjelder blant annet alle sakstyper hvor det gis rettshjelp uten behovsprøving, samt foreldretvister, arbeidsrettssaker og husleiesaker. Dermed har bestemmelsen om fritak for rettsgebyr liten praktisk betydning.

At det gis fritak for rettsgebyr etter rettsgebyrloven og rettshjelploven, innebærer at domstolenes meklingstilbud som regel ikke medfører noen særskilt kostnad for de involverte partene. Dersom partene ønsker å benytte seg av meklingstilbud utenfor domstolene, som for eksempel advokatmekling, må de derimot som hovedregel dekke kostnadene ved meklingen selv. Det er en viss adgang til å få dekket disse utgiftene både på rettsrådstadiet og på sakførselstadiet, se rundskrivet punkt 6.2.1 og 7.2.2. Utgiftene vil imidlertid ikke dekkes dersom det finnes et meklingstilbud ved et offentlig service- eller rådgivningskontor, som for eksempel familievernkontorene. Dette følger av prinsippet om rettshjelplovens subsidiaritet, jf. rettshjelploven § 5.

9.1.6 Utgifter til fagkyndige meddommere

Tvisteloven § 9-12 regulerer rettens sammensetning under hovedforhandling. Bestemmelsens første og andre ledd lyder:

«(1) I tillegg til fagdommeren eller fagdommerne settes retten under hovedforhandling med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig.

(2) Meddommerne skal være fagkyndige dersom hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det.»

Tvisteloven § 20-1 første ledd fastslår at rettsgebyrloven gjelder for partenes plikt til å betale det offentlige for rettergangsskritt. Utgangspunktet etter rettsgebyrloven § 2 andre ledd, er at den som har begjært forretningen eller rettergangsskrittet dekker alle utgifter til meddommere, skjønnsmedlemmer, sakkyndige, vitner, oversettelser, særlige undersøkelser og andre sideutgifter. Hvis retten oppnevner meddommere av eget tiltak uten at noen av partene krever det, er det saksøkeren eller den ankende part som i utgangspunktet dekker dette.

Rettshjelploven § 22 første ledd åpner for at «sideutgifter ved saken» kan dekkes. Utgifter til fagkyndige meddommere regnes som en rettslig sideutgift og dekkes derfor etter rettshjelploven § 22 første ledd andre punktum og § 24 første ledd, dersom utgiftene ligger til rettshjelpmottakeren.

9.1.7 Motpartens sakskostnader

Etter rettshjelploven § 22 fjerde ledd kan en bevilling om fri sakførsel i «særlige tilfeller» helt eller delvis utvides til å omfatte sakskostnadsansvar overfor motparten. Det er statsforvalteren som vurderer disse søknadene, jf. rettshjelpforskriften § 4-3.

Bestemmelsen er ment å være en unntaksbestemmelse for å forhindre urimelige resultater i enkelttilfeller, og er innført av hensyn til den vinnende motparten, jf. Ot.prp. nr. 35 (1979–80) punkt 6.4.4.2.4 og Ot.prp. nr. 91 (2003–2004) punkt 11.4. I vurderingen av søknader om å få dekket idømte sakskostnader, legges det derfor stor vekt på motpartens økonomi. Andre relevante momenter i vurderingen er blant annet den tapende parts økonomiske situasjon, om motparten har skyld i at saken er anlagt, og om motparten er å bebreide for søksmålet, for eksempel ved at motparten ikke har bidratt til en minnelig løsning jf. rettshjelprundskrivet punkt 8.2. I praksis dekkes sakskostnader i utgangspunktet ikke dersom motpartens økonomi overstiger inntektsgrensene for fri rettshjelp i vesentlig grad, jf. rettshjelprundskrivet punkt 8.2.

Det er bare den som har fått innvilget fri sakførsel som kan søke om utvidelse av bevillingen til å omfatte motpartens sakskostnader. Rettshjelpmottakeren kan kun søke etter at vedkommende er dømt til å betale motpartens sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20. Det kan ikke gis forhåndssamtykke til dekning av slikt erstatningsansvar.

I tilfeller hvor fri sakførsel er innvilget på bakgrunn av en anbefaling om søksmål fra Sivilombudet, jf. rettshjelploven § 16 første ledd nr. 3, skal søknader om dekning av motpartens sakskostnader innvilges uavhengig av partenes økonomiske situasjon, jf. rettshjelprundskrivet punkt 8.2.

9.1.8 Partenes andre utgifter

Etter rettshjelploven § 14 andre ledd første punktum og § 22 andre ledd første punktum kan parten etter samtykke få dekket «vesentlige og nødvendige utgifter» i tilknytning til rettshjelpen, helt eller delvis. Eksempler på utgifter som kan dekkes etter denne bestemmelsen, i tillegg til de som er nevnt ovenfor er partens utgifter til opphold og reise.

9.1.9 Utgifter til rettspolitisk arbeid

Rettshjelploven åpner for at en bevilling om rettshjelp kan utvides til å omfatte arbeid av rettspolitisk karakter hvis statsforvalteren samtykker, jf. rettshjelploven § 14 tredje ledd jf. rettshjelpforskriften § 3-3 og rettshjelploven § 22 femte ledd, jf. rettshjelpforskriften § 4-3.

9.2 Rettshjelputvalgets forslag

9.2.1 Innledning

Rettshjelputvalgets flertall foreslår i stor grad å videreføre reglene om hvilke utgifter som kan dekkes under rettshjelpordningen, men foreslår at utgiftene uttrykkelig listes opp i en egen lovbestemmelse, se utredningen kapittel 21. Videre foreslår utvalgets flertall at det skal betales en egenandel av alle utgiftene som påløper i saken og som dekkes etter rettshjelploven, inkludert utgiftene til blant annet tolk, meddommere og eventuell merverdiavgift. På denne måten vil egenandelen bidra til at rettshjelpmottakeren gjør en avveining av behovet for de ulike kostnadene som kan påløpe i forbindelse med bistanden, på samme måte som personer som faller utenfor ordningen, vil måtte gjøre.

9.2.2 Utgifter til advokat

Rettshjelputvalgets flertall foreslår at advokatenes timebetaling i rettshjelpssaker fortsatt skal knyttes opp mot den samme satsen som forsvarere og bistandsadvokater får. Utvalgets flertall bemerker i tillegg at de mener at satsen er for lav, og begrunner dette nærmere i utredningen punkt 21.2. De foreslår imidlertid ikke konkrete forslag til økning eller regulering av satsen.

Utvalgets flertall mener at advokatens nødvendige reiser innenfor rettskretsen står i så nær sammenheng med rettshjelpen at den fortsatt bør omfattes av rettshjelpordningen. Det må foreligge særlige grunner for at det offentlige skal gi støtte til dekning av merkostnader som oppstår fordi rettshjelpmottakeren har valgt en advokat utenfor rettskretsen.

Flertallet foreslår videre at rettshjelpmottakeren skal betale en egenandel av alle utgiftene knyttet til advokatbistanden i saken, inkludert reiseutgifter, reisefravær og merverdiavgiften.

9.2.3 Utgifter til tolk

Etter Rettshjelputvalgets flertalls syn har tolking mellom advokat og klient en så nær sammenheng med rettshjelpen at kostnadene ved dette fortsatt bør omfattes av rettshjelpordningen. Utvalgets flertall foreslår imidlertid at utgiftene til tolk skal inngå i det utgiftsgrunnlaget som egenandelen beregnes ut fra. Det vil si at det betales en egenandel av rettshjelpmottakerens utgifter til tolk.

9.2.4 Utgifter til sakkyndige

Rettshjelputvalgets flertall mener at adgangen til å få dekket utgifter til en sakkyndig bør begrenses til tilfeller hvor den sakkyndige er oppnevnt av retten. Utvalgets flertall mener dette vil sikre at nødvendigheten av arbeidet den sakkyndige skal utføre, blir vurdert av noen andre enn partene selv og deres advokater. Utvalgets flertall foreslår videre at det skal betales en egenandel av utgiftene til den sakkyndige.

9.2.5 Rettsgebyr

Rettshjelputvalgets flertall foreslår å fjerne den generelle ordningen med fritak for rettsgebyr. I stedet foreslår flertallet at man skal kunne få dekket utgiftene til rettsgebyr under rettshjelpordningen, og at det betales en egenandel av gebyret.

Utvalgets flertall foreslår å videreføre dagens regler om at kostnader til utenrettslig mekling i utgangspunktet ikke omfattes av rettshjelpordningen. Det fremkommer imidlertid at det har vært delte synspunkter i utvalgets flertall på om kostnaden bør dekkes. Utvalgets flertall anbefaler at departementet utreder spørsmålet om det offentlige også bør dekke kostnadene ved utenrettslig mekling i de sakene hvor partene ikke betaler rettsgebyr for en eventuell domstolsbehandling.

9.2.6 Utgifter til fagkyndige meddommere

Rettshjelputvalgets flertall foreslår at utgifter til fagkyndige meddommere fortsatt skal omfattes av ordningen. I likhet med øvrige utgifter knyttet til saken, mener utvalgets flertall at det skal betales en egenandel også av disse utgiftene.

9.2.7 Motpartens sakskostnader

Rettshjelputvalgets flertall foreslår at motpartens sakskostnader ikke lenger skal inngå i de kostnadene man kan få dekket under rettshjelpordningen etter særskilt søknad.

Utvalgets flertall viser til at muligheten for dekning av motpartens sakskostnader er innført av hensyn til parten som har vunnet saken. Dersom rettshjelpmottakeren ikke har midler til å dekke sakskostnadene vedkommende blir dømt til å betale, har en slik avgjørelse liten verdi for den som vinner saken. Dette vil ramme den som vinner saken hardere jo dårligere økonomien vedkommende har. Etter flertallets syn vil den foreslåtte omleggingen av behovsprøvingen, med økte inntektsgrenser og prosentvise egenandeler, langt på vei avhjelpe situasjonen. Dette er fordi de motpartene som i dag nyter godt av denne ordningen, selv vil kunne motta rettshjelp. Hensynet til rettshjelpmottakerens motpart er derfor ikke lenger et like vektig argument for å opprettholde bestemmelsen i § 22 fjerde ledd.

Utvalgets flertall bemerker at manglende betaling av idømte sakskostnader er et problem som ikke bare er aktuelt i saker hvor den tapende parten mottar støtte til rettshjelp. Tilsvarende problemstilling kan være aktuell i mange andre saker, for eksempel hvor den tapende parten er et konkurstruet selskap, er selvprosederende og uten midler, eller oppholder seg utenfor Norge. Utvalgets flertall mener derfor at denne problemstillingen må vurderes og løses på et generelt nivå. Statens begrensede rettshjelpmidler kan ikke brukes til å avhjelpe de urimeligheter som måtte oppstå som konsekvens av at man etter tvisteloven ikke kan kreve sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader.

Utvalgets flertall viser videre til tvisteloven § 20-2 som åpner for at den tapende parten kan fritas for erstatningsansvar for motpartenes sakskostnader hvis «tungtveiende grunner gjør det rimelig». Flertallet påpeker at bestemmelsen anvendes en del i praksis, og at rettshjelpmottakere som hadde god grunn til å få saken sin prøvd, ofte vil kunne bli fritatt for sakskostnadsansvar etter denne bestemmelsen.

9.2.8 Partenes andre utgifter

Rettshjelputvalgets flertall foreslår å ikke videreføre bestemmelsene i § 14 andre ledd første punktum og § 22 andre ledd første punktum som gir rett til dekning av partenes egne utgifter, som egne reise og oppholdsutgifter. Utvalgets flertall viser til at dette sjelden innvilges i praksis, men at det forekommer i barnevernssaker. Dersom det i saker om barnevern eller andre tvangsinngrep er behov for at man dekker den private partens reise- eller oppholdsutgifter, mener utvalgets flertall det er mer naturlig at utgiftene dekkes av den instansen som har begjært eller besluttet tvangsbruken.

9.2.9 Utgifter til rettspolitisk arbeid

Rettshjelputvalgets flertall foreslår heller ikke å videreføre bestemmelsene i § 14 tredje ledd og § 22 femte ledd som åpner for å utvide en bevilling om rettshjelp til å omfatte arbeid av rettspolitisk karakter. Utvalgets flertall viser til at bestemmelsen er lite brukt i praksis. Utvalgets flertall anerkjenner verdien av rettspolitisk arbeid, men synes ikke det er naturlig at utgiftene til rettspolitisk arbeid inngår i en behovsprøvd rettshjelpordning hvor mottakeren selv skal betale en andel av advokatens honorar. Derimot mener utvalgets flertall at rettspolitisk arbeid fortsatt bør kunne inngå som del av det arbeidet rettshjelptiltakene mottar offentlig støtte til.

9.3 Høringsinstansenes syn

9.3.1 Innledning

Advokatforeningen, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Barneombudet, Caritas Norge, Gatejuristen, JURK, Jussbuss, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Rettshjelpsentralen, Rettspolitisk forening, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Rogaland og Stine Sofies stiftelse har uttalt seg om flertallets forslag knyttet til hvilke utgifter som skal omfattes av ordningen. Det overordnede inntrykket er at disse høringsinstansene er enige i Rettshjelputvalgets flertalls forslag om hvilke utgifter som skal omfattes av rettshjelpordningen, men er uenige i flertallets forslag om at det skal betales egenandel av alle utgiftene knyttet til saken. Bakgrunnen for dette er en bekymring for at den foreslåtte ordningen med egenandel av alle rettshjelputgiftene, kan føre til at rettshjelpmottakeren velger bort nødvendige deler av rettshjelpen av økonomiske hensyn.

9.3.2 Utgifter til advokat

Til Rettshjelputvalgets flertalls forslag knyttet til dekning av utgifter til advokat, uttaler Advokatforeningen og Likestillings- og diskrimineringsombudet seg. Disse mener at satsen som advokater godtgjøres med, er for lav.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen er svært skuffet over at utvalget ikke har kommet med anbefalinger for å heve den offentlige rettshjelpsatsen. Rettshjelpssatsen må økes til et nivå som gjør at advokater ikke velger bort disse sakene av hensyn til økonomi. I tillegg må satsen for reisefravær økes til full sats og det bør gis tillegg i satsen for timer advokaten må arbeide utenfor ordinær arbeidstid.»

Til flertallets forslag om at det skal betales en egenandel av merverdiavgiftene, uttaler Advokatforeningen at forslaget fremstår ubegrunnet og i strid med forutsetningene ved tidligere lovendringer. Advokatforeningen uttaler videre:

«Staten har i prinsippet «fradragsrett» for inngående merverdiavgift slik at det bare er beløpene eksklusive merverdiavgift som kostnadsføres på rettshjelpsbudsjettet, jfr. nettoføringsordningen for merverdiavgift i staten. Når merverdiavgiften på advokatens salær ikke belastes statsbudsjettets rettshjelpskapittel, blir det ulogisk å inkludere merverdiavgiften i grunnlaget for beregningen av egenandel. Den praktiske konsekvensen av en slik tilnærming er at staten legger på merverdiavgift på egenandelen. Advokatforeningen støtter ikke en slik endring.»

9.3.3 Utgifter til tolk

Barneombudet, Caritas Norge, Gatejuristen, JURK, Jussbuss, Mira-senteret, Redd Barna, Rettshjelpsentralen, Rettspolitisk forening, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Oslo politidistrikt har uttalt seg om Rettshjelputvalgets flertalls forslag knyttet til utgifter til tolk. Disse høringsinstansene er positive til at man fortsatt skal få dekket utgifter til tolk, men negative til utvalgets flertalls forslag om at utgifter til tolk skal inngå i grunnlaget som egenandelen fastsettes ut fra.

Caritas Norge uttaler:

«Caritas er svært bekymret for at utvalget i sitt forslag foreslår å innføre egenandel for bruk av tolketjenester. Mange i vår målgruppe har svært begrensede økonomiske reserver. Økonomiske avveininger og frykt for høye kostnader kan derfor føre til at man velger vekk helt nødvendig tolkehjelp. Alternativet kan være at de gjennomfører møter med advokat på norsk eller engelsk uten nødvendige språkkunnskaper, eller får venner eller familie til å bistå med tolketjenester. Dette kan føre til at viktige deler av en sak blir dårlig opplyst og slik kan det svekke rettssikkerheten til de meste sårbare. Caritas anbefaler derfor at ordningen med gratis tolk videreføres.»

Også JURK, Jussbuss og Gatejuristen uttaler at de er bekymret for at høye kostnader kan føre til at man velger vekk tolk, og at dette kan føre til en svekkelse av rettssikkerheten for de mest sårbare.

Jussbuss uttaler:

«Dersom tolkeutgifter medregnes i egenandelsgrunnlaget, gir dette personer med behov for tolk en økonomisk ulempe i møtet med rettsapparatet. Manglende språkkunnskaper må allerede antas å være en hindring for muligheten til å kunne ivareta sine rettigheter, og bør ikke forsterkes ytterligere ved å inkludere tolkeutgifter i egenandelen.»

Barneombudet, Jussbuss og Likestillings- og diskrimineringsombudet påpeker i likhet med JURK at dersom personer som trenger tolk må betale en høyere egenandel enn andre i tilsvarende sakstyper, kan det medføre en urimelig forskjellsbehandling av personer med for eksempel funksjonsnedsettelser eller annen etnisk bakgrunn.

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler følgende:

«Ombudet gjør oppmerksom på at rettshjelpsordningen, herunder systemet for egenandel, ikke må utformes på en slik måte at den innebærer direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunn av språk eller funksjonsnedsettelse. Vi kan ikke se at denne problemstillingen er berørt i utvalgets utredning. For å sikre en likeverdig rettshjelpsordning uavhengig av funksjonsevne og etnisitet, mener ombudet at nødvendige tolkeutgifter bør holdes utenfor grunnlaget det skal beregnes egenandel av. Ombudet ser ikke at det vil være grunn til å bekymre seg for at en slik ordning misbrukes, ettersom advokatkostnadene uansett inngår i egenandelsgrunnlaget.»

9.3.4 Utgifter til sakkyndige

Advokatforeningen, Statens sivilrettsforvaltning og Statsforvalteren i Rogaland har uttalt seg om Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å begrense dekningen til sakkyndige oppnevnt av retten. Disse høringsinstansene er negative til forslaget. Ingen høringsinstanser uttaler seg direkte om utvalgets forslag om at det skal betales egenandel av utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige.

Advokatforeningen uttaler følgende:

«Dagens ordning der man er sikret sakkyndig utredning allerede på rådgivningsstadiet virker prosesshemmende og begrenser risikoen for å bli idømt sakskostnader dersom det må tas ut stevning før slik utgift kan dekkes. Som påpekt i utredningen (punkt 21.5, s.117), er denne ordningen også svært lite kostnadskrevende, da kun 0,3 prosent av utgiftene til sakkyndig i dagens ordning påløper i saker utenfor domstolene. Advokatforeningen støtter heller ikke forslaget i ny rettshjelpslov som fullstendig avskjærer muligheten til å få dekket utgifter til privat sakkyndig når saken står for domstolen. Det kan oppstå tilfeller der motparten motsetter seg oppnevning, og der dommeren ikke finner tilstrekkelig grunnlag for å beslutte noe annet. Dette fremstår som urimelig når vilkårene for offentlig rettshjelp først er oppfylt i en sak.»

Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«Når det gjelder utgifter til sakkyndige i saker for domstolen, ser vi at det er flere grunner som taler at slike utgifter begrenses til de som er oppnevnt av retten. Vi viser til at rettshjelploven § 22 annet ledd, som gir hjemmel til å dekke partens utgifter til bistand fra sakkyndig som ikke er oppnevnt av retten, i liten grad benyttes. Ved å kreve at den sakkyndige må være oppnevnt av retten, sikrer man dessuten at arbeidet som utføres faktisk er nødvendig. På den annen side har vi erfart at det unntaksvis er rimelig at parten har anledning til å få oppnevnt en privat sakkyndig, f.eks. i personskadesaker som med god grunn er begjært gjenopptatt. Etter det vi forstår vil domstolen sjelden oppnevne sakkyndig i slike saker, samtidig som det er vanskelig å få saken akseptert uten en sakkyndig vurdering. Også i andre saker er det noen ganger rimelig at parten kan engasjere en privat sakkyndig. Vi mener derfor det kan være grunn til å beholde denne ordningen som en sikkerhetsventil.»

Statens sivilrettsforvaltning viser videre til at når det gjelder dekning av sakkyndig utenfor domstolen, benyttes bestemmelsen i rettshjelploven § 14 andre ledd i en del saker. Det er særlig aktuelt i personskadesaker, hvor det kan være behov for uttalelser fra lege eller psykolog utover det som dekkes av det offentlige helsevesenet. Dette blant annet for å dokumentere at det foreligger en skade. I noen tilfeller er en sakkyndig uttalelse nødvendig for å løse saken utenfor domstolen. Statens sivilrettsforvaltning mener derfor at det er uheldig om muligheten til å få dekket slike utgifter fjernes.

Statsforvalteren i Rogaland viser til at saker om personskadeerstatning er aktuelle utenfor domstolene. De uttaler at det er viktig allerede på et tidlig tidspunkt i prosessen å få avklart og dokumentert om skade foreligger, og om det er sannsynlig at det er en årsakssammenheng. Med en slik sakkyndigutredning kan også saken i beste fall avsluttes i minnelighet på rettsrådsstadiet, uten at den bringes inn for domstolen.

9.3.5 Rettsgebyr

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å fjerne den generelle ordningen med fritak for rettsgebyr og innføre at det skal betales en egenandel av rettsgebyret. Jussformidlingen og Statens sivilrettsforvaltning har imidlertid uttalt seg om utvalgets flertalls anbefaling om at departementet utreder spørsmålet om det offentlige også bør dekke kostnadene ved utenrettslig mekling i de sakene hvor partene ikke betaler rettsgebyr for en eventuell domstolsbehandling. Jussformidlingen støtter anbefalingen om at departementet utreder spørsmålet nærmere. Statens sivilrettsforvaltning viser til at det i dag er en anledning til å få dekket utgifter til sakkyndig mekler i tilknytning til rettsrådet, men at det først vurderes om det er et alternativt offentlig tilbud, som for eksempel familievernkontorene. De mener at er gode grunner til at denne typen utgifter bør omfattes av rettshjelpsordningen, og at det generelt bør legges opp til mer utstrakt bruk av mekling.

9.3.6 Utgifter til fagkyndige meddommere

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om flertallet i Rettshjelputvalgets forslag knyttet til utgifter til fagkyndige meddommere.

9.3.7 Motpartens sakskostnader

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sivilombudet og Statens sivilrettsforvaltning har uttalt seg om forslaget om at motpartens sakskostnader ikke lenger skal kunne dekkes etter rettshjelploven. Sivilombudet og Statens sivilrettsforvaltning støtter flertallets forslag.

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler på den andre siden:

«Ombudet er bekymret for konsekvensene dette forslaget kan få for en part som vinner en sak i Diskrimineringsnemnda, men taper en påfølgende rettssak. Det er ofte nettopp risikoen for å måtte betale motpartens saksomkostninger som kan hindre en person fra å involvere seg i en rettssak. På diskrimineringsfeltet kan risikoen ved å måtte betale motpartens saksomkostninger i praksis være et hinder for et effektivt vern mot diskriminering, i strid med utvalgets mandat.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler videre at det er viktig at departementet utreder nærmere hvilke konsekvenser forslaget kan få for en tapende part. Etter ombudets syn gir tvisteloven § 20-2 ikke tilstrekkelig forutsigbarhet for den enkelte rettshjelpmottaker, ettersom ansvaret for motpartens saksomkostninger aldri vil være avklart før saken er ferdig behandlet av domstolene. Ombudet fremhever som et alternativ at en søknad om dekning av motpartens sakskostnader kan innvilges dersom ombudet har anbefalt rettshjelp for domstolene, og viser til at en tilsvarende løsning gjelder for saker der Sivilombudet har anbefalt en part å gå til søksmål.

Sivilombudet er positiv til forslaget om at det presiseres i lov at idømte sakskostnader kan dekkes kan dekkes av det offentlige dersom søksmål er anbefalt av Sivilombudet, men er uenig i at ombudet skal ha ansvar for å dekke disse utgiftene.

Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om å oppheve adgangen til å søke om at bevillingen til fri sakførsel også omfatter motpartens sakskostnader. Statens sivilrettsforvaltning viser til at bestemmelsen benyttes i liten grad. Videre mener Statens sivilrettsforvaltning at det fremstår som urimelig at bare den part som er ilagt sakomkostningsansvaret kan søke om dekning, samtidig som regelen er innført av hensyn til parten som er tilkjent sakskostnadene. Dersom bestemmelsen skal videreføres mener Statens sivilrettsforvaltning den bør endres slik at begge parter kan søke om dekning, og at den i noe større grad ivaretar hensynet også til rettshjelpmottakeren.

Statens sivilrettsforvaltning uttaler videre:

«Risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader har imidlertid en preventiv effekt, og må antas å bidra til å hindre grunnløse søksmål. Vi er enig med utvalget i at manglende betaling av sakskostnader er et problem som ikke bare er aktuelt i tilfeller hvor den tapende part mottar støtte til rettshjelp. Statens begrensede rettshjelpmidler bør derfor ikke brukes til å avhjelpe de urimeligheter som måtte oppstå som konsekvens av at man etter tvisteloven ikke kan kreve sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader.»

9.3.8 Partenes andre utgifter

Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Rogaland, Stine Sofies stiftelse og Utlendingsdirektoratet har uttalt seg om flertallet i Rettshjelputvalget sitt forslag om å fjerne adgangen til å få dekket utgifter til blant annet reise og opphold. Samtlige er negative til forslaget.

Statens sivilrettsforvaltning mener i utgangspunktet at utgifter til reise bør dekkes av den instans som har foranlediget reisen. De viser til at rettshjelploven § 14 andre ledd, som i dag gir hjemmel til å dekke reise- og oppholdsutgifter, har begrenset praktisk betydning når det gjelder dekning av slike utgifter. Dette fordi det stilles krav om at reiseutgiftene må være vesentlige. I tillegg må utgiftene være nødvendige, noe de ikke er dersom telefon, videolink eller andre tiltak er tilstrekkelige og rimeligere. Bestemmelsen brukes likevel i enkelte saker i utlandet, der det er nødvendig med personlig fremmøte. Videre brukes den i barnevernssaker for barneverns- og helsenemnda, der partens reiseutgifter alltid anses som vesentlige. Statens sivilrettsforvaltning mener derfor at dersom disse sakene fortsatt skal omfattes av rettshjelploven, bør det beholdes en hjemmel for å kunne dekke reise- og oppholdsutgifter i slike saker.

Videre uttaler Statens sivilrettsforvaltning:

«Bestemmelsen i § 14 annet ledd gir også hjemmel til å dekke enhver annen utgift som parten måtte ha i anledning rettsrådet, f.eks. oversettelse av dokumenter og takst i skiftesaker. Vi mener derfor det bør vurderes nærmere om man bør beholde en hjemmel til å dekke utgifter som parten har i anledning rettshjelpen, og som er nødvendige for saken. En slik bestemmelse vil bli brukt i begrenset grad, men det er likevel viktig å ha en sikkerhetsventil for personer som ikke har økonomiske forutsetninger for å dekke utgiftene selv. En skiftetakst vil f.eks. kunne være nødvendig for å få gjennomført et skifte, og det gir da dårlig harmoni i regelverket om utgiftene til advokat anses prioriterte, mens det ikke er anledning til å få dekket utgiftene til taksten.»

Utlendingsdirektoratet uttaler:

«UDI er innforstått med at rettshjelp til slike reiseutgifter kun gis unntaksvis i helt spesielle tilfeller etter en konkret vurdering av om utgiftene har vært vesentlige og nødvendige. UDI påpeker at etter gjeldende praksis dekker ikke UDI lenger asylsøkeres reiseutgifter til slike formål. Dersom adgangen ikke lenger videreføres i ny rettshjelpslov, vil det medføre at muligheten avskjæres fullstendig.»

9.3.9 Utgifter til rettspolitisk arbeid

Statens sivilrettsforvaltning er positiv til Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å fjerne adgangen til å få dekket arbeid av rettspolitisk karakter. Deres erfaring er at denne bestemmelsen så godt som aldri benyttes, og de mener derfor at det ikke er behov for en slik dekningsmulighet i rettshjelploven.

9.4 Departementets vurdering

9.4.1 Innledning

Rettshjelputvalgets flertalls forslag reiser to problemstillinger. Den første er hvilke utgifter rettshjelpmottakeren kan få dekket etter rettshjelploven. Den andre er om det skal betales en egenandel av utgiften, jf. punkt 8.5.1 om graderte egenandeler. Departementets vurderinger knyttet til de ulike utgiftstypene fremgår under.

9.4.2 Utgifter til advokat

Departementet følger opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om at utgifter til advokatens rådgivning, samt advokatens nødvendige reiser og reiseutgifter fortsatt skal kunne dekkes under rettshjelpordningen. I likhet med flertallet foreslår departementet at advokatenes timebetaling i rettshjelpsaker fortsatt skal knyttes opp mot den samme satsen som forsvarere og bistandsadvokater får, og at det er denne satsen beregningen av egenandelen skal ta utgangspunkt i. Hva gjelder størrelsen på advokatens salærsats, er dette noe som må behandles i forbindelse med statens alminnelige budsjettprosesser.

Videre foreslår departementet på samme måte som flertallet, at advokatens utgifter knyttet til reise og reisefravær også skal inngå i beregningen av egenandelen. Dette vil innebære at egenandelen skal beregnes med utgangspunkt i de samlede advokatutgiftene, i motsetning til i dag hvor praksis synes å være at det kun betales egenandel av utgifter til advokatens rådgivning. Departementet ser at dette kan gjøre informasjonen ut til rettshjelpmottakeren knyttet til hva rettshjelpmottakeren må betale i egenandel, noe mindre forutsigbar. Når departementet likevel foreslår at det skal betales en egenandel av utgiftene, er det fordi disse utgiftene har nær sammenheng med rettshjelpen og utgjør en del av advokatens salærutbetaling. Også andre som kjøper advokattjenester utenfor rettshjelpordningen, vil måtte betale disse utgiftene som en del av advokatens salær. Departementet følger imidlertid ikke opp utvalgets forslag om at det skal betales en egenandel av merverdiavgiften, men foreslår å videreføre dagens ordning på dette punkt.

I likhet med utvalgets flertall mener departementet at det offentlige ikke skal dekke merutgifter som følge av at det er valgt en advokat utenfor rettskretsen. Departementet foreslår ingen endringer i rettshjelploven § 3 tredje ledd.

9.4.3 Utgifter til tolk

Tolk kan være en nødvendig forutsetning for at rettshjelpmottakeren skal kunne nyttiggjøre seg av bistanden fra advokaten. Departementet foreslår, i likhet med Rettshjelputvalgets flertall, at utgifter til tolk som ikke dekkes etter domstolloven, fortsatt skal kunne dekkes etter rettshjelploven. Høringsinstansene støtter forslaget.

Departementet følger ikke opp utvalgets flertalls forslag om at det skal beregnes egenandel av utgifter til tolk. Ett av formålene bak forslaget om graderte egenandeler, er at rettshjelpmottakeren skal ha et incentiv til å tilpasse omfanget av bistanden i saken. Utgiftene til tolk vil nødvendigvis følge utgiftene til advokatbistanden. Rettshjelpmottakeren vil derfor ikke ha et eget incentiv til å begrense utgiftene til tolk.

Videre ser departementet i likhet med høringsinstansene at det kan fremstå som en urimelig forskjellsbehandling at personer som har behov for tolk i forbindelse med en sak, generelt vil få en høyere egenandel enn personer som ikke trenger tolk i tilsvarende sakstyper. Departementet foreslår derfor å videreføre at det ikke skal betales egenandel av utgiftene til tolk.

9.4.4 Utgifter til sakkyndige

Departementet følger ikke opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å begrense dekningen av sakkyndigutgifter til kun å omfatte sakkyndige oppnevnt av retten. Departementet mener det fortsatt bør være mulig i enkelte tilfeller å få dekket privat sakkyndig på rettsrådstadiet og i saker for domstolene.

Høringsinstansene er negative til utvalgets forslag om å begrense dekningen av utgifter til kun å omfatte sakkyndige oppnevnt av retten. Flere viser til at adgangen til å få oppnevnt sakkyndig på rådgivningstadiet kan bidra til en tidlig løsning av konflikten. I tillegg søkes det om slik dekning i få tilfeller, slik at kostnadene er små. I de sakene der det søkes om dekning av utgifter til sakkyndige, uttaler Statens sivilrettsforvaltning og Statsforvalteren i Rogaland at det unntaksvis er rimelig at parten har anledning til å få oppnevnt en privat sakkyndig.

Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fjerne adgangen til i enkelte tilfeller å få dekket utgifter til privat sakkyndig. Det er i dag et vilkår at enten statsforvalteren eller det organet som har saken til behandling, samtykker til at utgifter til sakkyndige dekkes. Nødvendigheten av arbeidet som den sakkyndige skal utføre, blir derfor vurdert av noen andre enn kun parten og partens advokat. Departementet foreslår derfor å beholde bestemmelsen som en sikkerhetsventil.

Videre følger heller ikke departementet opp utvalgets flertalls forslag om at det skal betales egenandel av utgifter til sakkyndige. Barnevernssaker og foreldretvister utgjør flertallet av sakene hvor det innvilges fri rettshjelp. I barnevernssaker gis fri rettshjelp uten at det betales egenandel. Som vist til i punkt 9.1.4, betaler det offentlige utgiftene til de offentlig oppnevnte sakkyndige i foreldretvister uavhengig av partenes økonomi. Et krav om egenandel vil i så fall kreve endringer i barnelova, noe verken utvalget eller departementet har vurdert nærmere. Videre er det upraktisk å lage egne regler om egenandel i de få sakene hvor det oppnevnes en privat sakkyndig. Etter en samlet vurdering foreslår departementet at det ikke skal betales egenandel av utgifter til sakkyndige.

9.4.5 Rettsgebyr

Departementet følger ikke opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å fjerne muligheten til å gi fritak for rettsgebyr og heller anse utgiften som støtteberettiget etter rettshjelploven.

De fleste sakene med behovsprøving er allerede unntatt fra plikten til å betale rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 10. Når det offentlige også dekker utgiften til rettsgebyr i saker hvor det ikke innvilges rettshjelp, er det vanskelig å se hvordan utgiften samtidig skal kunne anses som en kostnad som parter med svak økonomi skal få dekket mot en egenandel etter rettshjelploven. Departementet følger derfor heller ikke opp flertallets forslag om at man skal betale egenandel av rettsgebyret.

I likhet med utvalgets flertall foreslår departementet ingen endringer i dekningen av utgifter til utenrettslig mekling. Spørsmålet om rettshjelpordningen på generelt grunnlag skal utvides til også å dekke utgiftene ved utenrettslig mekling er ikke utredet. Det er på nåværende tidspunkt ikke planlagt å utrede dette nærmere. Departementet viser til at det allerede i dag er en adgang til å få dekket utgifter til utenrettslig mekling, selv om denne adgangen er begrenset til tilfeller hvor det ikke finnes et offentlig meklingstilbud.

9.4.6 Utgifter til fagkyndige meddommere

Departementet foreslår i likhet med Rettshjelputvalgets flertall at utgifter til fagkyndige meddommere fortsatt skal kunne dekkes under rettshjelpordningen. Departementet følger imidlertid ikke opp flertallets forslag om at det skal beregnes egenandel av disse utgiftene.

Ett av formålene bak den nye modellen for behovsprøvd fri rettshjelp, er at rettshjelpmottakeren i større grad skal ha incentiver til å vurdere og begrense ressursbruken i egen sak. Ettersom retten kan settes med meddommere dersom en av partene krever det, vil et krav om egenandel av disse utgiftene kunne bidra til å begrense bruken av meddommere i saker der det ikke er nødvendig. Det vil imidlertid også være tilfeller hvor retten finner det ønskelig å oppnevne meddommere, og i et slikt tilfelle vil rettshjelpmottakeren ikke kunne begrense bruken av ressurser. Det samme gjelder dersom det er motparten som krever at retten settes med meddommere.

Videre vil beløpet det betales egenandel av, kunne variere. Selv om utgangspunktet er at meddommere godtgjøres etter en fast sats, kan vedkommende også motta full kompensasjon dersom det er rimelig. Det er retten som beslutter dette, og rettshjelpmottakeren har ikke innflytelse over spørsmålet. Skal det kun betales egenandel der retten er satt med meddommere etter partenes krav, og ikke etter fagdommerens ønske, vil det innebære en regel som er mer krevende og uforutsigbar å praktisere. Etter en samlet vurdering foreslår departementet derfor å ikke inkludere utgifter til meddommere i utgiftene egenandelen beregnes ut fra.

9.4.7 Motpartens sakskostnader

Departementet følger i hovedsak opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å fjerne adgangen for rettshjelpmottakeren til å få dekket sakskostnadsansvar overfor motparten. Samtidig foreslår departementet at adgangen til å få dekket motpartens sakskostnader beholdes dersom Sivilombudet anbefaler søksmål. Departementet foreslår endringer i rettshjelploven § 22 fjerde ledd i tråd med dette.

I dag er behovsprøvingen innrettet på en slik måte at parter som er i omtrent samme økonomiske situasjon kan falle på hver sin side av inntektsgrensen. En person som faller inn under ordningen vil kun måtte betale en egenandel på åtte ganger den offentlige salærsatsen. En motpart som faller utenfor ordningen vil derimot måtte betale de fulle utgiftene knyttet til advokatbistanden. Taper rettshjelpmottakeren saken, kan vedkommende bli dømt til å erstatte motpartens sakskostnader etter reglene i tvisteloven kapittel 20. Om motparten faktisk får erstattet tapet sitt i forbindelse med saken, avhenger imidlertid av at kravet betales eller kan inndrives. Dersom rettshjelpmottakeren har svært dårlig økonomi, er det ikke alltid det lar seg gjøre. Situasjonen vil da være at motparten har vunnet saken, men lidt et økonomisk tap.

Etter gjeldende praksis kan rettshjelpmottakeren søke om å få utvidet bevillingen til også å dekke sakskostnadsansvaret overfor motparten, men kun dersom motpartens økonomi ikke overstiger inntektsgrensene for fri rettshjelp i vesentlig grad. Dette er fordi det vil ramme en motpart med dårlig økonomi hardere å ikke få erstattet det økonomiske tapet, sammenlignet med en med høyere inntekt og formue.

Med forslaget om en ny modell for økonomisk behovsprøving og graderte egenandeler, vil det ikke lenger være et absolutt skille mellom de som faller innenfor ordningen, og de som faller utenfor. De urimelige utslagene som kan oppstå i dag, vil bli avhjulpet ved at personer med høyere inntekt og formue faller inn under ordningen, og at egenandelen tilpasses rettshjelpmottakerens betalingsevne. De motpartene som i dag kan få dekket sitt økonomiske tap gjennom at rettshjelpmottakeren får innvilget utvidet bevilling, vil med den nye modellen selv falle inn under rettshjelpordningen. Dette vil innebære at motparten får tilgang til advokatbistand til den offentlige salærsatsen, og kun betaler en egenandel av disse utgiftene basert på sin betalingsevne. Vinner motparten saken, vil motparten derfor ikke risikere å måtte bære et like stort tap som vedkommende må i dag, selv om sakskostnadskravet mot den andre rettshjelpmottakeren ikke lar seg inndrive. Som utvalgets flertall også peker på, utgjør derfor ikke hensynet til motparten et tungtveiende argument for å opprettholde bestemmelsen med den nye modellen.

I likhet med utvalgets flertall og Statens sivilrettsforvaltning, bemerker departementet at manglende betaling av sakskostnader er et problem som ikke bare er aktuelt i tilfeller hvor den tapende part mottar støtte til rettshjelp. Statens begrensede rettshjelpmidler bør i størst mulig grad brukes til å stille befolkningen likt andre som kjøper juridiske tjenester, ikke bedre.

Etter departementets syn utgjør heller ikke hensynet til den tapende parten et tungtveiende argument for å beholde gjeldende § 22 fjerde ledd. Hensynet til den tapende parten har, som nevnt, begrenset betydning i vurderingen etter dagens praksis. Som Statens sivilrettsforvaltning viser til i sin høringsuttalelse, har risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader en preventiv effekt, og må antas å bidra til å hindre grunnløse søksmål. Det er i tråd med prinsippet om at partene bør stilles likt, at også rettshjelpmottakere med veiledning fra advokaten må gjøre en konkret vurdering av prosessrisikoen knyttet til sin sak.

For øvrig antar departementet, i likhet med utvalgets flertall, at en rettshjelpmottaker som har rimelig grunn til å gå til sak, men som likevel taper saken, ofte vil kunne fritas fra sakskostnadsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Departementet vil i tillegg bemerke at gjeldende rettshjelplov § 22 fjerde ledd ikke gir større sikkerhet enn tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Som vist til i punkt 9.1.7, kan man først søke om dekning av motpartens sakskostnader etter at sakskostnadsspørsmålet er avgjort av retten.

Dersom adgangen etter rettshjelploven § 22 fjerde ledd skal praktiseres slik at den i større grad ivaretar hensynet til rettshjelpmottakeren, vil det etter departementets oppfatning innebære at vurderingen etter rettshjelploven § 22 blir mer sammenfallende med vurderingen etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det er prinsipielt uheldig dersom statsforvalterne i praksis skal overprøve domstolens beslutning knyttet til sakskostnadsspørsmålet. Videre anslår utvalgets flertall at en slik praksisendring vil kunne føre til en dobling at utgiftene til rettshjelp.

Der søksmål er anbefalt av Sivilombudet innvilges fri sakførsel uten behovsprøving jf. rettshjelploven § 16 første ledd nr. 3. Departementet mener at når et statlig organ anbefaler å gå til søksmål, samtidig som det blir lagt til rette for å dekke utgiftene til søksmålet, bør det også innebære at staten tar på seg et ansvar for de økonomiske konsekvensene av at søksmålet ikke fører frem. Departementet foreslår derfor å lovfeste dagens praksis om at søknad om dekning av motpartens sakskostnader skal innvilges der et søksmål er anbefalt av Sivilombudet etter rettshjelploven § 16 første ledd nr. 3. Departementet foreslår ikke å lovfeste et lignende unntak for saker hvor søksmål er anbefalt av Likestillings- og diskrimineringsombudet, slik ombudet foreslår i sin høringsuttalelse. Departementet viser til at rettshjelploven ikke har noen tilsvarende regel om at det gis fri sakførsel uten behovsprøving der søksmål er anbefalt av Likestillings- og diskrimineringsombudet.

9.4.8 Partenes andre utgifter

Departementet følger ikke opp Rettshjelputvalgets flertalls forslag om å fjerne en parts adgang til å få dekket egne vesentlige og nødvendige utgifter etter rettshjelploven. Etter departementets syn er det fortsatt nødvendig med en sekkebestemmelse som åpner for at rettshjelpsøker, etter en konkret vurdering, kan få dekket utgifter som står i nær sammenheng med den rettslige bistanden. Departementet foreslår derfor ingen endringer i adgangen for partene til å få dekket andre utgifter tilknyttet saken.

Departementet foreslår heller ikke at det skal betales egenandel av disse utgiftene. Bakgrunnen for dette er først og fremst at det er få saker hvor rettshjelpmottakeren vil få dekket andre utgifter, og størrelsen på eventuelle utgifter som dekkes vil kunne variere. Dersom det skal betales egenandel av utgiften, vil det derfor kunne bli vanskeligere å lage en enkel digital løsning hvor rettshjelpmottakeren kan få informasjon om størrelsen på egenandelen.

9.4.9 Utgifter til rettspolitisk arbeid

Departementet er enig med Rettshjelputvalgets flertall i at rettspolitisk arbeid først og fremst er relevant for de spesielle rettshjelptiltakene. Departementet foreslår likevel, i motsetning til flertallet, å videreføre adgangen til å utvide et fritt rettsråd eller en bevilling om fri sakførsel til å omfatte bistand til å foreslå endringer og forbedringer av forvaltningspraksis for myndighetene. At bestemmelsen i liten grad brukes er ikke et avgjørende argument for å fjerne den. Det kan også tyde på at den er lite kjent blant advokatene. Dersom en advokat i forbindelse med en konkret sak for eksempel kommer i tvil om en bestemmelse praktiseres i tråd med internasjonale forpliktelser, er det viktig at myndighetene får tilbakemelding om dette.

Dersom det innvilges søknad om fritt rettsråd etter § 14 tredje ledd eller fri sakførsel etter § 22 femte ledd, foreslår departementet at denne bistanden ikke skal inngå i timegrunnlaget som egenandelen beregnes ut fra. Bestemmelsen er først og fremst ment å ivareta generelle samfunnsmessige interesser, ikke klientens interesser i den konkrete saken.