3 Nærmere om konverteringsterapi og skeives levekår

3.1 Hva er omfanget av konverteringsterapi?

3.1.1 Innledning

Det finnes begrenset forskningsbasert kunnskap om omfanget av konverteringsterapi i Norge. Kunnskapen vi har om slike praksiser i norsk sammenheng er primært basert på brukerkunnskap fra lhbt+-organisasjoner og enkeltpersoner. Nordlandsforskning har fått i oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) å gjennomføre en undersøkelse om konverteringsterapi i Norge. Sluttrapporten forventes i løpet av sommeren 2023. Rapporten vil kunne gi nyttig innsikt om hvordan konverteringsterapi arter seg i Norge.

Det er gjort vitenskapelige studier blant annet i USA, Storbritannia, New Zealand og Canada som det er relevant å se hen til. I tillegg har den britiske regjeringen publisert en rapport, som kan ha overføringsverdi til Norge. Det er også utgitt en dansk rapport (Omvendelsesterapi – viden om udbredelse og karakter i Danmark – med blik til udlandet, ALS Research, 2021) og en svensk rapport (Unga hbtq-personers utsatthet för omvändelsesförsök i Sverige, MUCF, 2022), som begge bidrar med kunnskap om konverteringsterapi i en nordisk kontekst.

Som både den danske og den svenske rapporten understreker, finnes det ikke en omforent definisjon av konverteringsterapi (omvendelsesterapi/omvändelsesförsök). Den danske rapporten peker på at det finnes både smale og brede definisjoner av begrepet. Rapporten viser blant annet til at ILGA World i 2020 omtaler konverteringsterapi på følgende måte: «konverteringsterapi er nå et paraplybegrep, som viser til ethvert vedvarende forsøk på å endre en persons seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» (departementets oversettelse) (ALS Research, side 19). Også i 2020-rapporten til FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet omtales konverteringsterapi som et paraplybegrep for å vise til en rekke ulike intervensjoner som har som formål å endre eller undertrykke noens seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (Report of the Independent Expert on protection against violence and discrimination based on sexual orientation and gender identity. Practices of so-called «conversion therapy», Human Rights Council, forty-fourth session, 15 June–3 July 2020, agenda item 3).

3.1.2 Omfang i Norge

Høsten 2020 gjennomførte Bufdir en mindre kartlegging av 13 aktørers kjennskap til konverteringsterapi i Norge. I kartleggingen ble konverteringsterapi definert som praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, men ikke avgrenset nærmere. Det må antas at det kan være noe ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket konverteringsterapi blant ulike aktører. Kartleggingen er heller ingen vitenskapelig undersøkelse, og funnene må derfor tolkes med forsiktighet. Resultatene gir likevel en indikasjon på at konverteringsterapi forekommer i Norge, også overfor barn.

Elleve av 13 aktører svarte at de gjennom sitt arbeid har møtt personer som har blitt utsatt for konverteringsterapi. Aktørene som svarte bekreftende på dette, fikk et nytt spørsmål der de skulle komme med et anslag på antall utsatte de hadde møtt i løpet av de to siste årene. Kategoriene 5–10 personer og 31–50 personer var de vanligste anslagene. Seks aktører svarte også at de hadde kjennskap til at personer under 18 år hadde blitt utsatt for konverteringsterapi.

Ti aktører svarte at formålet med konverteringsterapien var å endre seksuell orientering eller tiltrekning, mens ni svarte at formålet hadde vært å endre kjønnsidentitet eller -uttrykk. Dette antyder at både personer som bryter med normer for seksualitet, og personer som bryter med normer for kjønn, kan være sårbare for å bli utsatt for konverteringsterapi i Norge.

Det er begrenset hva som kan utledes fra denne kartleggingen når det gjelder det generelle omfanget av konverteringsterapi i Norge. Funnene bør derfor anses som brukerkunnskap som bekrefter at fenomenet eksisterer i Norge. Denne brukerkunnskapen er bekymringsfull i seg selv, og underbygger behovet for å sette inn tiltak for å beskytte mennesker som blir eller står i fare for å bli utsatt for konverteringsterapi.

3.1.3 Omfang internasjonalt

I 2020 utarbeidet Bufdir en forenklet systematisk kunnskapsoversikt om konverteringsterapi, som oppsummerer funn fra vitenskapelige publikasjoner om tematikken. Flere av publikasjonene gir informasjon om omfang, både når det gjelder utsatte og utøvere. Publikasjonene er i hovedsak fra USA, med noen unntak fra Storbritannia og Canada. Flere er basert på større kvantitative studier av lhbt+-befolkningen i USA, mens en del har færre respondenter og en kvalitativ tilnærming.

I en spørreundersøkelse gjennomført i 2011–2012 blant kanadiske menn som tilhørte seksuelle minoriteter, oppga 3,5 prosent å ha blitt utsatt for konverteringsterapi (N = 8 388). Definisjonen av konverteringsterapi som er lagt til grunn i studien er «pseudovitenskapelig praksis som har som formål å undertrykke eller forhindre seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn» (Salway, T., m.fl., Prevalence of Exposure to Sexual Orientation Change Efforts and Associated Sociodemographic Characteristics and Psychosocial Health Outcomes among Canadian Sexual Minority Men The Canadian Journal of Psychiatry, 2020, 65 (7)). Undersøkelsen fant også at blant annet transmenn, menn med urfolksbakgrunn, menn med etnisk minoritetsbakgrunn og menn med lav inntekt var mer utsatt enn de øvrige respondentene.

En spørreundersøkelse fra 2015 blant transpersoner i USA belyser også at denne gruppen utsettes for konverteringsterapi (Turban, J.L., m.fl., Psychological Attempts to Change a Person’s Gender Identity from Transgender to Cisgender. Estimated Prevalence across US States, 2015, American Journal of Public Health, 2019, 109, side 1452–1454). Begrepet blir i studien forstått som psykologiske forsøk på å endre en persons kjønnsidentitet fra trans til cis, utført av psykolog, rådgiver eller spirituell veileder. 13,5 prosent av respondentene oppga å ha blitt utsatt for konverteringsterapi i løpet av livet (N = 27 716). 5 prosent hadde blitt utsatt for dette i perioden 2010–2015. Cis/cis-kjønnet viser her til personer som opplever samsvar mellom det kjønn vedkommende ble registrert som med ved fødselen og egen kjønnsidentitet. Trans/transkjønnet viser til personer som ikke opplever samsvar mellom egen kjønnsidentitet og det kjønnet vedkommende ble registrert som ved fødselen.

En amerikansk undersøkelse fra 2020 viser at foreldre og foresatte også er utøvere av konverteringsterapi. 245 lhbt+-ungdom deltok i studien. I studien fremkom det at foreldrene/foresatte selv forsøkte å endre barnas seksuelle orientering, eller at de tok initiativ til at barna skulle bli utsatt for konverteringsterapi av andre (Ryan, C., m.fl., Parent-Initiated Sexual Orientation Change Efforts with LGBT Adolescents: Implications for Young Adult Mental Health and Adjustment, Journal of Homosexuality 2020, 67(2) side 159–173).

I en undersøkelse fra USA blant familieterapeuter oppga 3,5 prosent å ha utført konverteringsterapi overfor lhb-personer (N = 762). 19 prosent av respondentene svarte at de mente det var etisk forsvarlig å utføre konverteringsterapi, og at de var åpne for å praktisere dette i fremtiden. Definisjonen av praksisen som undersøkelsen legger til grunn, er at den har som formål å endre den seksuelle orienteringen hos lhb-klienter til heterofil (McGeorge, C.R., & Carlson, T.S., An Exploration of Family Therapists’ Beliefs about the Ethics of Conversion Therapy. The Influence of Negative Beliefs and Clinical Competence with Lesbian, Gay, and Bisexual Clients, Journal of Marital and Family Therapy, 2015 41 (1), side 42–56).

I tillegg til de vitenskapelige publikasjonene som inngår i kunnskapsoversikten utformet av Bufdir, gjennomførte britiske myndigheter en spørreundersøkelse i 2017 som det er relevant å trekke frem. Undersøkelsen handler om livssituasjonen til lhbt+-personer, og inkluderte spørsmål om konverteringsterapi (UK Government Equalities Office National LGBT Survey. Research Report, 2018). Av respondentene i undersøkelsen oppga 2 prosent å ha blitt utsatt for konverteringsterapi eller reparativ terapi som hadde som formål å «kurere» dem fra å være lhbt+ (N = 108 100). Ytterligere 5 prosent hadde fått tilbud om konverteringsterapi. Respondentene som var trans, hadde i større grad blitt utsatt for eller fått tilbud om konverteringsterapi sammenlignet med de ciskjønnede respondentene (henholdsvis 13 prosent og 7 prosent). Hvem som ble utsatt for konverteringsterapi, varierte også i stor grad med den enkeltes etniske og religiøse bakgrunn. Personene som oppga å ha etnisk bakgrunn som svart/afrikansk/karibisk/svart britisk, asiatisk/asiatisk britisk eller «annen etnisk gruppe» rapporterte om langt større utsatthet enn de, som oppga etnisiteten sin som hvit. En særlig stor andel av respondentene med muslimsk bakgrunn meldte om å ha blitt utsatt for eller fått tilbud om konverteringsterapi. De transkjønnede respondentene med etnisk minoritetsbakgrunn eller muslimsk bakgrunn rapporterte om en langt høyere grad av utsatthet, sammenlignet med de ciskjønnede respondentene i samme grupper.

3.1.4 Omfang i Sverige og Danmark

I en rapport fra 2021 om utbredelse og karakter av «omvendelsesterapi» i Danmark, fant man at 8 prosent av danske lhbt+-personer hadde opplevd at personer i deres omgangskrets hadde forsøkt å omvende dem fra deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet (2020-tall). Videre viser undersøkelsen at forsøk på konverteringsterapi rammer et bredt spekter av lhbt+-personer. Samtidig tyder funnene på at yngre skeive, transpersoner, skeive med etnisk minoritetsbakgrunn samt lhbt+-personer med religiøst praktiserende familier er overrepresentert blant de utsatte. En konsekvens av opplevelser med konverteringsterapi er en forhøyet risiko for psykiske problemer, ensomhet, selvmordstanker og selvmordsforsøk blant lhbt+-personer i Danmark (ALS Research, 2021).

En svensk rapport fra 2022 finner at flere unge i Sverige i dag utsettes for press om å forandre, skjule eller avstå fra å leve i tråd med sin seksuelle legning, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Rapporten viser at unge utsettes for psykisk, fysisk og seksuell vold, og at «omvändelseterapi» ofte skjer i en æreskontekst eller andre kontrollerende miljøer, inkludert religiøse. Rapporten sier ikke noe om hvor mange unge som utsettes for dette, blant annet fordi det er en vanskelig grensedragning mellom hva som er «endringsforsøk» og hva som er annen utsatthet. Det finnes likevel noen tall som sier noe om omfanget, blant annet den nasjonale ungdomsundersøkelsen fra 2021, der 18 prosent av respondentene som identifiserte seg som hbtq svarte at noen hadde forsøkt å påvirke deres legning, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Transpersoner kommer frem som en særlig utsatt gruppe (MUCF, 2022).

3.2 Hvordan arter konverteringsterapi seg?

Bufdirs kunnskapsoversikt viser at ulike metoder tas i bruk under konverteringsterapi. Ifølge kunnskapsoversikten, arter konverteringsterapi seg hovedsakelig som innsats rettet mot det psykiske/mentale hos den som forsøkes reorientert, for eksempel gjennom bønn og samtaleterapi. Intervensjoner som fokuserer på det fysiske/kroppslige er mindre utbredt. Et unntak er en studie som anfører at intensjonelle barrierer i tilgang til kjønnsbekreftende behandling i noen tilfeller kan anses som konverteringsterapi (Wright, T., m.fl., Conversion Therapies and Access to Transition-Related Healthcare in Transgender People. A Narrative Systematic Review, BMJ Open, 2018). Dette er funn som samsvarer med funn i Bufdirs nevnte kartlegging om konverteringsterapi i Norge.

Videre viser kunnskapsoversikten til Bufdir at konverteringsterapi i enkelte situasjoner er selvpåført, mens andre ganger er helsepersonell, sosialfaglig personell, religiøse rådgivere, foreldre/foresatte eller likepersoner involvert.

På bakgrunn av Bufdirs kartlegging, er det grunn til å anta at enkelte metoder som beskrives i internasjonal forskning ikke forekommer i tilsvarende grad i Norge. For eksempel viser den internasjonale forskningen at profesjonelle (herunder psykologer og annet helsepersonell) er blant utøverne av konverteringsterapi. Bufdirs kartlegging kan tyde på at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie). Et mindretall oppgir kjennskap til at helsepersonell, sosionomer, familieterapeuter og lignende er utøvere. Mange av aktørene som deltok i kartleggingen oppgir at konverteringsterapien de kjenner til, har skjedd gjennom en-til-en samtaler og gruppesamtaler. Det er også en god del som krysser av for leir/camp, sjelesorg og andre religiøse metoder (inkludert forbønn, ungdomsmøter i menighetene og resitering av religiøse tekster). I tillegg oppgir flere aktører at de kjenner til at konverteringsterapien har forekommet i utlandet, i regi av eller i samarbeid med en norsk aktør. På spørsmål om hvilke handlinger som har blitt brukt i forbindelse med konverteringsterapi, er det mange som krysser av for flere typer handlinger. Sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer eller handlinger, utstøtelse eller utfrysing fra trossamfunnet, sykeliggjøring av seksuell orientering/kjønnsidentitet og forhindring av å leve ut eller definere egen kjønnsidentitet går igjen i mange av svarene. Det er også en del som oppgir fysisk og psykisk vold, frihetsberøvelse og nektet kontakt med familie.

FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet viser i sin rapport til at forskning, kartlegginger og undersøkelser underbygger at praksisen finner sted i alle regioner i verden. Noe av praksisen retter seg mot å endre seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, mens annen innsats går ut på å «bistå» enkeltpersoner med å ikke leve ut deres «likekjønnede begjær» («act on their same-sex desires», side 9 i rapporten). Eksperten deler konverteringsterapi inn i tre ulike hovedformer: psykoterapeutisk, medisinsk og trosbasert. Basert på Bufdirs kartlegging, ser sistnevnte ut til å være mest aktuell i norsk kontekst. Noen av de trosbaserte formene som nevnes i rapporten fra FNs uavhengige ekspert er intervensjoner med fokus på «helbredelse», forbønn, konverteringsterapicamper, religiøs rådgivning, eksorsisme og press om å leve i sølibat. Rapporten trekker også frem at konverteringsterapi kan oppleves som et «bevegelig mål», i form av at utøvere kan benevne praksisen ulikt, alt etter hva som er formålstjenlig for å omgå reguleringer og forbud.

3.3 Hvilke konsekvenser har konverteringsterapi?

Bufdirs kartlegging av kjennskap til konverteringsterapi blant aktører i Norge hadde et hovedfokus på omfang og former, og inkluderte ikke spørsmål om aktørenes kjennskap til konsekvenser av praksisen. Det finnes imidlertid studier og kartlegginger fra Norge der det kommer frem at religiøs praksis som fordømmer, ikke aksepterer eller ikke anerkjenner skeive, har virket negativt på lhbt+-personers levekår og livskvalitet (Stubberud, E., Prøitz, L. & Hamidiasl, H., Den eneste skeive i bygda? Unge lhbt-personers bruk av kommunale helsetjenester, 2018, KUN, Forskerkollektivet og Mental helse ungdom. Eggebø, H., Stubberud, E. & Karlstrøm, H., Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge, 2018, Nordlandsforskning. Eggebø, H., Stubberud, E. & Anderssen, N., Skeive livsløp. En kvalitativ studie av levekår og sammensatte identiteter blant lhbti-personer i Norge, 2019, Nordlandsforskning). «Skeive» viser til personer i undersøkelsene som har oppgitt at de har en homofil, lesbisk, bifil eller annen seksuell identitet.

I de vitenskapelige publikasjonene som inngår i kunnskapsoversikten utformet av Bufdir, er negativ innvirkning på psykisk helse den mest utbredte konsekvensen av konverteringsterapi. Studiene fra USA, Storbritannia og Canada rapporterer om blant annet økte nivåer av angst, depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk blant lhbt+-personer som har blitt utsatt for konverteringsterapi. Mange respondenter oppgir å ha negative følelser i etterkant, som skam og selvforakt, og konflikter eller brutt kontakt med familie og menighet. Flere studier tyder på at det å utsettes for konverteringsterapi er assosiert med misbruk av alkohol og illegale rusmidler. En litteraturgjennomgang av forskning om konsekvensene av konverteringsterapi, listet opp følgende skadevirkninger: redusert seksuell opphisselse og seksuell dysfunksjon, skam, indre konflikt, redsel, lav selvtillit, økt depresjon og angst, fobier, selvmordsforsøk og -tanker, økt aggresjon, internalisert homofobi, traumer, konflikt med foreldre og øvrig familie, tap av religiøs tro og død (Cramer, R.J., m.fl., Weighing the Evidence: Empirical Assessment and Ethical Implications of Conversion Therapy, Ethics & Behavior, 2008, 18(1). side 93–114).

Flere av de internasjonale vitenskapelige publikasjonene i Bufdirs kunnskapsoversikt viser at konverteringsterapi forekommer i religiøse miljøer, og at denne praksisen er skadelig. Samtidig er det få studier som sammenligner skadevirkninger av konverteringsterapi som utøves av religiøse aktører, fra skadevirkninger av konverteringsterapi som utøves av aktører i ikke-religiøse miljøer. Departementet presiserer at forskningen i Bufdirs kunnskapsoversikt med ett unntak ikke skiller mellom skadevirkninger av ulike metoder for konverteringsterapi. På bakgrunn av eksisterende kunnskapsgrunnlag er det vanskelig å si noe om hvorvidt ulike metoder for konverteringsterapi kan direkte knyttes til ulike typer skadevirkninger.

Rapporten fra FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet inkluderer også omtale av konsekvenser av konverteringsterapi. I rapporten understreker eksperten at alle former for konverteringsterapi er ydmykende, nedverdigende og diskriminerende, og i strid med det fundamentale prinsippet om at alle mennesker har et iboende og likestilt menneskeverd. Konsekvenser som trekkes frem på individnivå, er lav selvfølelse, angst, depresjon, selvmordstanker og -forsøk, sosial isolasjon, selvhat, skam, skyldfølelse, vansker med intimitet, seksuell dysfunksjon og posttraumatisk stress. Barn og unge som utsettes for konverteringsterapi, kan også oppleve konsekvenser i form av skolefrafall, utvikling av høyrisikoatferd og rusmisbruk. Eksperten gjør oppmerksom på at langvarig eksponering for konverteringsterapi kan lede til kronisk stress, som er forbundet med en rekke negative helsekonsekvenser som magesår, spiseforstyrrelser, hudsykdommer og migrene. I tillegg til å trekke frem konsekvenser på individnivå inkluderer rapporten flere negative følger på gruppe- og samfunnsnivå. Eksempelvis blir konverteringsterapi sett på som et brudd på den fysiske og psykiske integriteten, kjønnsidentiteten, autonomien og ytringsfriheten til alle barn og unge.

3.4 Levekår og livskvalitet blant skeive i Norge

3.4.1 Innledning

Mange skeive i Norge lever gode liv. Samtidig er det store variasjoner i levekår mellom ulike grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, og det er også livsområder hvor gruppen i snitt opplever større utfordringer enn majoritetsbefolkningen. Utfordringer knyttet til levekår og livsbetingelser for skeive, og undergrupper av skeive, kan skyldes utenforskap, diskriminering og minoritetsstress. Med minoritetsstress menes her den tilleggsbelastning individer fra stigmatiserte grupper opplever å bli utsatt for på grunn av sin minoritetsposisjon.

SSBs befolkningsundersøkelser om livskvalitet viser at ikke-heterofile er blant gruppene med lavest subjektiv livskvalitet i Norge (Støren, K. S., Rønning, E., & Gram, K. H., Livskvalitet i Norge 2020, 2020, Statistisk sentralbyrå). «Ikke-heterofile» viser til personer i undersøkelsen som har oppgitt at de har en homofil, lesbisk, bifil eller annen seksuell identitet. Levekårsundersøkelsen om lhbt+-personer fra 2021, viser at lesbiske og homofile på mange indikatorer har tilsvarende levekår som heterofile, men at bifile menn og kvinner, og særlig transpersoner, i snitt har langt større levekårsutfordringer enn henholdsvis lesbiske, homofile og heterofile, og cispersoner (Anderssen, Eggebø, Stubberud og Holmelid, Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen, 2021).

SSBs livskvalitetsundersøkelse, gjennomført i 2021, bekrefter disse funnene, og finner signifikante forskjeller mellom heterofile og ikke-heterofile på alle indikatorer. Det er særlig mange unge skeive som oppgir at de er arbeidsuføre, hele 12 prosent av de i alderen 25–29, som er fire ganger så mye som blant heterofile. I den yngste aldersgruppen (18–24 år) opplever hele 26 prosent helsen sin som dårlig (Engvik, Maria, Dårligere levekår blant ikke-heterofile, 2022, SSB analyser).

I tillegg til store forskjeller i levekår mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner kan personer med flere minoritetstilhørigheter møte særskilte utfordringer. For eksempel utsettes flere skeive med innvandrerbakgrunn for både rasisme og homofobi og transfobi, og kombinasjoner av dette (Eggebø, H., Stubberud, E., & Karlstrøm, H. Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge, 2018, Nordlandsforskning). Lhbt+-personer med samisk bakgrunn kan ha andre opplevelser enn lhbt+-personer uten andre minoritetstilhørigheter. Blant annet viser en undersøkelse blant unge lhbt+-personer med samisk bakgrunn fra 2018 at viktigheten av religion og familie kan ha betydning for hvordan det er å stå frem som lhbt+ når man er samisk (Stubberud m. fl., 2018). For skeive som vokser opp på bygda, kan det være mer utfordrende å leve åpent og knytte kontakt med andre i samme situasjon (Eggebø, H. Almli, M. & Bye, M. T., Skeiv på bygda, 2015, KUN).

Tilsvarende er det også vanskelig å være åpen i religiøse miljøer, noe som kommer frem i en undersøkelse om skeives levekår i Agder fra 2018. Undersøkelsen viser at mange av respondentenes seksuelle orientering ikke er kjent i deres religiøse miljø. Blant de respondentene som tilhører et religiøst miljø, svarer 53 prosent av de bifile mennene og 48 prosent av de bifile kvinnene at miljøet ikke kjenner deres seksuelle orientering (Østlandsforskning, Skeives levekår i Agder, en kvantitativ og kvalitativ kartlegging, ØF-rapport 10/2018).

Det er mindre forskning om barn og unge enn voksne skeive, og lite forskning på situasjonen til skeive i religiøse miljøer. Det er også langt mindre kvantitativ forskning om levekårene og livskvaliteten til transpersoner og personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling enn forskning om lhbt+-personer.

Mangelen på jevnlig representativ forskning og statistikk om levekårene, livsbetingelsene og livskvaliteten til skeive gjør det vanskelig å slå fast med sikkerhet om disse har blitt bedret over tid.

3.4.2 Psykisk helse

SSBs livskvalitetsundersøkelse fra 2020 viser at 36 prosent av skeive har hatt symptomer på psykiske plager de siste 14 dagene, sammenlignet med 18 prosent for befolkningen i alt (Gram, K. H., 1 av 3 skeive lite tilfreds med egen helse, 2021, Statistisk sentralbyrå). 38 prosent av skeive oppgir at de er lite tilfreds med egen psykisk helse sammenlignet med 22 prosent i hele befolkningen. Bifile er den undergruppen av skeive der andelen som er lite tilfreds med psykisk helse, er størst. Generelt skårer unge lavere enn eldre når det gjelder tilfredshet med psykisk helse. Denne tendensen gjelder også for skeive. I aldersgruppen 18–24 år er 54 prosent av skeive lite tilfreds med egen psykisk helse. Tilsvarende for den samme aldersgruppen i hele befolkningen er 34 prosent.

Levekårsundersøkelsen fra 2021 viser at transpersoner i større grad enn cispersoner er utsatt for psykiske helseplager (Anderssen m. fl., 2021). Psykiske helseplager og ensomhet er også mer vanlig blant bifile enn blant heterofile, lesbiske og homofile. Når det gjelder selvmordsforsøk, er tallene for dette langt høyere blant lhbt+-personer enn blant heterofile og cispersoner.

3.4.3 Vold og overgrep

Levekårsundersøkelsen fra 2021 viser at det gjennomgående er en høyere andel bifile som rapporterer om krenkelser, trusler og vold sammenliknet med heterofile, lesbiske og homofile. Blant kvinner er det lesbiske som er minst utsatt, mens bifile i mye større grad rapporterer å ha blitt både presset og tvunget til seksuelle handlinger. Blant menn er det bifile som i størst grad har opplevd seksuelle overgrep. Blant både binære og ikke-binære transpersoner er det langt flere som oppgir at de har blitt presset eller tvunget til seksuelle handlinger enn blant cispersoner (Anderssen m. fl., 2021).

I en undersøkelse om levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn, oppgir 25 prosent av respondentene at de har blitt utsatt for en eller flere former for trusler og vold. I denne gruppen er det noe mer vanlig at vold eller trusler kommer fra nære personer (som partner, venner, familiemedlemmer og andre nærstående personer) enn fra ukjente. Omtrent halvparten mente at volds- eller trusselepisodene hadde noe med kjønn eller seksuell orientering å gjøre, mens noen færre mente at innvandrerbakgrunn var årsaken. 25 prosent av respondentene oppga at de hadde blitt utsatt for voldtekt, og 45 prosent hadde opplevd å bli presset til seksuelle handlinger (Eggebø m. fl., 2018).

En kartlegging utført av Redd Barna i 2016 indikerer at lhbt+-barn og unge er sårbare for vold og overgrep i familien. Noen opplever å bli kastet ut av hjemmet, avvisning eller fysisk eller psykisk vold fra familien (Ingrid Egeland, Rettane til LHBTI-barn i Noreg, 2016, Redd Barna).

I en nasjonal undersøkelse fra 2019 om ungdommers erfaringer med vold og overgrep i oppveksten, rapporterer de som ikke identifiserer seg selv som enten gutt eller jente, om mer volds- og overgrepserfaringer enn jevngamle gutter og jenter. De er betydelig mer utsatt for alvorlig vold, men rapporterer om tilnærmet like mye mindre alvorlig vold som de som definerer seg som jenter eller gutter. Psykisk vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep fra voksne rapporteres også mye hyppigere i gruppen som ikke definerer seg som gutt eller jente (Hafstad, G. S. & Augusti E. M. (red.). Ungdoms erfaring med vold og overgrep i oppveksten. En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12–16 år, 2019, NKVTS).

3.4.4 Hatkriminalitet og hatefulle ytringer

I 2020 ble det registrert 97 anmeldelser om hatkriminalitet på bakgrunn av seksuell orientering (Politidirektoratet, STRASAK-rapporten. Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling, 2021). Dette er en nedgang fra 2019, da det ble registrert 122 anmeldelser om slike forhold. I 2020 ble det registrert færre saker også om annen hatmotivert kriminalitet. I STRASAK-rapporten Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling fra 2020 pekes det på at det ikke er unaturlig at antallet anmeldelser går ned og stabiliserer seg etter en lang periode med sterk vekst. Samtidig påpekes det i rapporten at pandemien og iverksatte smitteverntiltak har påvirket omfang av arrangementer, aktiviteter og uteliv, noe som kan være en mulig forklaring på nedgangen.

Den 1. januar 2021 ble kjønnsuttrykk/kjønnsidentitet tatt inn i straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet og hatefulle ytringer, jf. §§ 77 bokstav i, 185 og 186. Tallene for 2020 inkluderer derfor ikke informasjon om anmeldelser basert på disse grunnlagene.

I 2021 var det til sammen 815 anmeldelser av hatmotiverte lovbrudd, en økning fra 759 i 2020. I alt 18 prosent av hatmotivene var knyttet til seksuell orientering og nær 7 prosent handlet om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I 2021 ble det registrert 10 saker i Oslo politidistrikt i kategorien kjønnsinkongruens. Dette er en liten økning fra 9 forhold i 2019 og 2020, og en fordobling av antallet sammenlignet med 2018.

Selv om det de senere årene har vært en økning i antall anmeldte saker om hatkriminalitet basert på seksuell orientering, er det antakelig fortsatt store mørketall (Politidirektoratet, STRASAK-rapporten. Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling, 2020). I en undersøkelse fra 2019 kommer det frem at lhbt+-personer er mer utsatt for nedsettende kommentarer, ytringer de opplever som hatefulle og konkrete trusler enn befolkningen ellers. 23 prosent av lhbt+-personene oppgir at de har vært utsatt for hatefulle ytringer i løpet av det siste året, sammenlignet med 10 prosent i den øvrige befolkningen. 15 prosent av lhbt+-personene svarer også at de har vært utsatt for konkrete trusler (Fladmoe, A., Nadim M. & Birkvad S., Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen, 2019, Institutt for samfunnsforskning). Forskning viser at det ikke bare er de som har opplevd hatkriminalitet og hatefulle ytringer som blir påvirket av det. Mange lhbt+-personer har en bevissthet om å tilhøre en minoritet som er utsatt for diskriminering, marginalisering og hatkriminalitet, og kjenner på frykten for dette uten å nødvendigvis ha opplevd dette selv (Eggebø, H. & Stubberud E., Hatefulle ytringer. Delrapport 2: Forskning på hat og diskriminering, 2016, Institutt for samfunnsforskning).