4 Gjeldende rett

4.1 Innledning

Norsk lovgivning inneholder ikke en lovbestemmelse eller et straffebud som spesifikt retter seg mot handlinger som utføres i den hensikt å påvirke en annen til å endre, undertrykke eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det finnes imidlertid flere ulike lovbestemmer, herunder straffebud, som kan ramme handlinger som kan tenkes utført med slikt formål.

4.2 Straffeloven

4.2.1 Bestemmelser som verner den offentlige ro, orden og sikkerhet

I kartleggingen til Bufdir fra 2020 var det enkelte organisasjoner som oppga at de kjente til tilfeller der personer hadde blitt utsatt for blant annet hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer og utstøtelse eller utfrysing fra trossamfunnet i tilknytning til handlinger som hadde til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 185 rammer diskriminerende eller hatefulle ytringer som rettes mot noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatte funksjonsevne. Bestemmelsen viderefører det som fulgte av den opphevede straffeloven 1902 § 135 a med enkelte endringer. I Prop. 66 L (2019–2020) tydeliggjøres det at bifile omfattes av det strafferettslige diskrimineringsvernet, se punkt 8.5.3 side 75. Straffeansvar forutsetter at ytringen enten er fremsatt offentlig eller i andres nærvær overfor en person som vernes av bestemmelsen.

Høyesterett har i flere avgjørelser gjort klart at det bare er de kvalifisert krenkende utsagnene som omfattes av bestemmelsen. Avgjørende er særlig om ytringene inneholder en grov nedvurdering av den utsatte personens eller gruppens menneskeverd på grunn av ett eller flere av diskrimineringsgrunnlagene i § 185 annet ledd, se blant annet HR-2022-1843-A avsnitt 13.

Terskelen for straff er lik for alle de gruppene som er vernet etter bestemmelsen, se HR-2022-1843-A avsnitt 24, men den konkrete vurderingen av om en handling er straffbar kan bli påvirket av sårbarheten til den gruppen eller de personene som rammes, for eksempel dersom ytringene er rett mot barn, jf. HR-2022-1707-A avsnitt 28–30.

Om en konkret ytring rammes av straffeloven § 185, vil først kunne fastslås etter en nærmere vurdering av forholdet til ytringsfriheten og religionsfriheten, som blant annet er nedfelt i henholdsvis Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og Grunnloven § 100 og EMK artikkel 9 og Grunnloven § 16.

Høyesterett behandlet i en dom inntatt i Rt. 1984 s. 1359 en straffesak der en pastor var tiltalt for overtredelse av straffeloven 1902 § 135 a fordi han i et religiøst program hadde omtalt homofili som en djevelsk makt og hadde fremsatt en bønn der han ba om at homofile som oppfordrer andre til homofili, måtte fjernes fra ledende stilinger i det politiske liv og i samfunnet ellers.

Førstvoterende ga på vegne av flertallet uttrykk for at direkte sitater fra Bibelen klart faller utenfor anvendelsesområdet for straffebudet, og at det samme må gjelde nær gjengivelse av og utlegning av skriftsteder, selv om de aktuelle skriftstedene inneholder «en kraftig fordømmelse» av homoseksualitet og selv om «en slik forkynnelse kan være sterkt ubehagelig for de personer og grupper som forkynnelsen har adresse til». Førstvoterende uttalte videre at en forkynner i et religiøst program må ha «vid adgang» til å «bære frem det budskap han føler seg forpliktet på». Førstvoterende la etter dette til grunn at pastorens omtale av homofili som en djevelsk makt ikke i seg selv overskred grensen for det straffbare.

Rettens flertall kom likevel frem til at bønnen overskred grensen for det lovlige:

«Bønnen om at homofile i ledende stillinger som oppfordrer andre til homofili, må fjernes fra sine stillinger, er konkret rettet mot homofile på et område hvor de kan rammes sterkt, og hvor de vil ha vanskelig for på tilfredsstillende måte å kunne avverge vesentlige skadevirkninger av slike uttalelser.»

I HR-2022-1843-A ble en person dømt for å ha skrevet kvalifisert krenkende kommentarer på Facebook. Ytringene var rettet mot en transperson på grunn av vedkommendes kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Høyesterett uttalte at gjerningspersonens ytring «Perverse mannegriser som permalaiver at de er småpiker har vel strengt tatt ingen injurierende kraft» var kvalifisert krenkende på grunn av fornærmedes kjønnsidentitet. Ytringene «Tror du virkelig at et eneste menneske tror du er et kvinnemenneske og ikke en gubbe med rare fantasier», at fornærmede «eksisterer ikke» og at «[d]et er en syk fantasi i [fornærmedes] sinn» var ikke kvalifisert krenkende på egenhånd. Ytringene ble likevel ansett straffbare lest i sammenheng med den første kommentaren.

Det følger av straffeloven § 186 annet ledd at det er straffbart å nekte en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre, dersom nektelsen skyldes vedkommendes seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Bestemmelsen svarer fullt ut til straffeloven 1902 § 349 a annet ledd. I Ot.prp. nr. 48 (1969–70) punkt IV.1.B side 12 heter det om sistnevnte bestemmelse at den «gjelder adgang til offentlige forestilling, for eksempel teater- og kinoforestillinger, oppvisninger og andre offentlige sammenkomster med for eksempel idrettskonkurranser, dans eller annen underholdning, foredrag eller lignende. Såfremt sammenkomsten er offentlig, dvs. med adgang for allmenheten mot eller uten betaling».

Kirkemøtet i Den norske kirke har fastsatt regler for bruk av kirkene hvor det fremgår at enhver har adgang til de arrangementer som holdes i kirken, jf. forskrift 14. november 2021 nr. 3325 om regler for bruk av kirkene § 17. En person kan bare bortvises dersom han forstyrrer arrangementet eller krenker kirkens verdighet. Arrangementer i Den norske kirkes kirkerom må dermed regnes som offentlige sammenkomster. Å nekte en person adgang til arrangementer i kirkene på grunn av personens seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk kan dermed straffes etter § 186.

Andre trossamfunn og virksomheter med et religiøst formål kan fastsette andre regler. Arrangementer i regi av slike trossamfunn og virksomheter kan derfor ikke uten videre anses som offentlige.

4.2.2 Bestemmelser som verner den personlige frihet og fred

I kartleggingen til Bufdir i 2020 kom det indikasjoner på at handlinger som sosialt press, hatefulle, krenkende eller ydmykende handlinger, sykeliggjøring av seksuell orientering/kjønnsidentitet, frihetsberøvelse og nektet kontakt med familien brukes i tilknytning til å få personer til å endre sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Dersom noen tvinger en annen til å undertrykke sin homofile orientering eller kjønnsidentitet, oppsøke konverteringsterapi eller ved tvang gjennomfører andre tiltak som tar sikte på å få vedkommende til å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet, vil straffeloven § 251 kunne være aktuell. Straffeloven § 251 første ledd rammer tilfeller hvor en person tvinger en annen til å gjøre, tåle eller unnlate noe, og verner krenkelse av handlefriheten. Tvangen må utføres ved straffbar eller annen urettmessig atferd, eller ved at det fremsettes trusler om slik atferd. Bestemmelsen rammer ikke «tvang» i form av sosialt press. Uttrykket «urettmessig atferd» omfatter atferd som rettsreglene tillegger negative virkninger, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.2.4.2 side 136. Straffeloven § 251 annet ledd kommer til anvendelse dersom tvang utøves ved rettsstridig enten å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar handling eller å sette frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning. Også forsøk er straffbare, jf. § 16.

Etter straffeloven § 254 straffes den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten. Bestemmelsen skal beskytte bevegelsesfriheten. I Rt. 2005 s. 463 avsnitt 18 uttalte Høyesterett at «det må dreie seg om en fysisk hindring – som ved en innesperring eller ved trusler om umiddelbar maktanvendelse hvis man forsøker å unnslippe». Videre uttalte Høyesterett at «selv om det ikke foreligger slike fysiske hindringer, kan det – etter en samlet vurdering av de konkrete omstendighetene i saken – dreie seg om en ulovlig frihetsberøvelse». Ordet «rettsstridig» brukes i straffeloven for å markere at det er spesielt nærliggende å tolke en straffebestemmelse innskrenkende fordi straffansvaret ellers kan rekke lenger enn lovgiver tilsiktet. Dette er typisk tilfellet dersom tungtveiende reelle hensyn tilsier at en handling ikke bør rammes av straff selv om handlingen rammes av lovens ord, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.3.8 side 22. Frihetsberøvelse som skjer med hjemmel i lov, vil naturlig nok ikke være rettsstridig. I tillegg vil samtykke i noen tilfeller medføre at frihetsberøvelsen er lovlig.

Enkelte tilfeller av handlinger som utføres i den hensikt å påvirke en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet vil kunne rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Bestemmelsen verner krenkelser av sinnets integritet og er generelt rettet mot fredskrenkelser av en viss kvalifisert grad, se Ot.prp. nr. 41 (1954) side 25 første spalte. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 41 (1954) side 23 andre spalte, uttales at atferden må være helt klart moralsk forkastelig for at bestemmelsen skal kunne anvendes. Det må gjøres en konkret vurdering av atferden, sett i lys av når og hvor den skjer og individuelle forhold ved fornærmede, om fornærmede for eksempel tilhører en særlig sårbar gruppe. Bestemmelsen vil dermed for eksempel kunne være egnet til å fange opp tilfeller der gjerningspersonen gjentatte ganger sender meldinger, ringer eller fysisk oppsøker fornærmede for å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Skyldkravet er forsett, og forsettet må, på vanlig måte, dekke alle elementer i gjerningsbeskrivelsen.

4.2.3 Voldslovbruddene

I kartleggingen som ble gjennomført av Bufdir i 2020, var det enkelte organisasjoner som oppga at de kjente til tilfeller der personer hadde blitt utsatt for fysisk vold i forbindelse med handlinger som var utført med formål om å få dem til å endre deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Straffeloven § 271 rammer å utøve vold eller på annen måte krenke en person fysisk. Det beror på en konkret vurdering om en anvendelse av makt anses som vold, hvor blant annet maktanvendelsens styrke og dens krenkende karakter står sentralt. Typiske eksempler på vold er slag, spark, lugging og klyping, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.6 side 427. Også å holde en annen person fast med makt kan etter omstendighetene anses som vold som rammes av straffeloven § 271. Det er ikke et vilkår at handlingen volder smerte eller skade på kroppen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.6 side 427. Også maktbruk som en forelder eller andre omsorgspersoner anvender mot eget barn, vil som utgangspunkt rammes etter denne bestemmelsen. Straffansvaret avgrenses mot maktanvendelse i beskyttelses- eller omsorgsøyemed. Med dette siktes det til for eksempel å bestemt føre barnets hånd bort fra et brennende lys eller å bære et motvillig barn med seg ut av et butikklokale, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.6 side 427. Å bruke vold i den hensikt å påvirke et barn til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, har ikke noe beskyttelsesverdig formål, og rammes derfor av straffeloven § 271.

Voldsutøvelse som resulterer i fysiske skadevirkninger rammes av straffeloven § 273 om kroppsskade. Hva som anses som skade som rammes av straffeloven § 273 må vurderes konkret. Skadens varighet og omfang vil ifølge forarbeidene være sentrale momenter. Småsår og blåmerker skal ikke anses som kroppsskade, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.6 side 429.

Hvis en kroppskrenkelse eller kroppsskade er motivert av fornærmedes seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk skal dette særlig legges vekt på i vurderingen av om handlingen er å anse som grov, jf. §§ 272 og 274. Uttrykket seksuell orientering skal tolkes innskrenkende slik at det ikke omfatter heterofil orientering, jf. Prop. 66 L (2019–2020) punkt 8.5.3 side 76.

Den som utsetter nærstående, for eksempel barn, for trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser kan i tilfeller hvor krenkelsene har karakter av alvorlig eller gjentatt mishandling dømmes etter straffeloven § 282. Alternativet «andre krenkelser» fanger blant annet opp psykisk terror, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) punkt 7.2 side 45. Bestemmelsen kan dermed ramme tilfeller hvor gjerningspersonen utelukkende har begått psykisk krenkelser, såfremt disse har skjedd «alvorlig eller gjentatt». Høyesterett har lagt til grunn at det er en høyere terskel dersom mishandlingen kun består av psykisk vold, se Rt. 2013 s. 879 der Høyesterett uttaler at skal «en god del mer til i en sak som gjelder psykisk mishandling enn der voldsutøvelsen er både fysisk og psykisk». Dette henger sammen med at det kun er mer kvalifiserte forhold som rammes av bestemmelsen og at fysiske krenkelser tradisjonelt har vært sett på som mer alvorlige enn psykiske krenkelser. Vilkårene «alvorlig eller gjentatt» viser at enkeltstående hendelser kan omfattes. Ved avgjørelsen av om et enkelttilfelle utgjør «alvorlig […] mishandling», skal det foruten handlingens objektive grovhet legges vekt på om den var egnet til å skape frykt for nye krenkelser, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) punkt 7.2 side 45. Departementet antar at konverteringsterapi i mange tilfeller bare vil bestå av handlinger som krenker den psykiske integriteten til den fornærmede, og ikke den fysiske integriteten.

Bestemmelsen begrenser seg imidlertid til tilfeller hvor gjerningspersonen er en nærstående til fornærmede. Kunnskapsgjennomgangen som ble utført av Bufdir, tyder på at gjerningspersonen kan være i en nær relasjon til fornærmede, men at det også er tilfeller hvor gjerningspersonen på annen måte står i et overmaktforhold innenfor et religiøst miljø, for eksempel ved å ha en gitt stilling eller tillitsverv i en menighet. Internasjonale undersøkelser tyder på at gjerningspersonen også kan være helsepersonell. Handlinger begått av personer utenfor en «nær relasjon» vil ikke kunne dømmes etter straffeloven § 282.

4.2.4 Straffeloven § 77 bokstav i

Dersom et lovbrudd har sin bakgrunn i andres seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, skal det ved straffeutmålingen tillegges særlig vekt i skjerpende retning, jf. straffeloven § 77 bokstav i. Dette innebærer at dersom en person utøver vold, frihetsberøvelse, mishandling i nære relasjoner osv. mot en annen i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, skal dette tillegges vekt i skjerpende retning i straffeutmålingen.

4.3 Helsepersonelloven

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) regulerer helsepersonells yrkesutøvelse og stiller blant annet krav om at helsehjelp skal være forsvarlig. Loven stiller også krav knyttet til markedsføringen av helse- og omsorgstjenester.

Helsepersonellovens formål er å «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten», jf. § 1.

Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp. Med helsepersonell menes personell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven kapittel 9, for eksempel som lege eller psykolog. Også andre som yter helsehjelp i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek, regnes som helsepersonell. De omfattes dermed av loven selv om de ikke har autorisasjon eller lisens.

Med helsehjelp menes «enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell», jf. § 3. Når man er i kjerneområdet av det som anses som helsehjelp, vil det som regel ikke være nødvendig å vurdere hvilket av alternativene handlingen faller inn under. I denne sammenheng bemerkes at begrepet «behandlende» eller «behandling» ikke har noen klar definisjon og brukes i mange sammenhenger, også utenfor helse- og omsorgstjenesten, for eksempel innen velværetjenester og alternativ behandling av sykdom mv. Det er i helsepersonelloven § 3 ikke angitt hva slags behandling det der er tale om, eller behandling av hva, for eksempel sykdom og skade. I forarbeidenes omtale av alternativet «behandlende» nevnes i første rekke handlinger med «sikte på hel eller delvis helbredelse, og således endring i pasientens helsesituasjon, både somatisk og psykisk».

Også handlinger som ikke faller inn under en vanlig forståelse av begrepet helsehjelp slik det er definert i helsepersonelloven, vil kunne omfattes av loven, helt eller delvis. Dette gjelder handlinger som utføres i kraft av å være helsepersonell, for eksempel abortinngrep og kosmetisk kirurgi uten medisinsk indikasjon. Dette er inngrep som har stor likhet med andre kirurgiske/medisinske prosedyrer, og hvor det er behov for kompetansen helsepersonell har for å kunne utøve dem forsvarlig, og er særlig aktuelt ved behandling som ytes i den offentlige eller private helse- og omsorgstjenesten.

Dessuten kan loven (delvis) komme til anvendelse i andre situasjoner der behandleren benytter sin helsepersonelltittel eller fremhever sin bakgrunn som helsepersonell i markedsføring, slik at den som mottar behandlingen har forventninger om at det er helsehjelp som ytes og at de regler som gjelder for helsehjelp kommer til anvendelse.

Handlinger som helt klart skjer utenfor helse- og omsorgstjenesten, eventuelt også i private situasjoner, for eksempel der helsepersonell opptrer som religiøs leder eller pårørende, vil i utgangspunktet falle utenfor loven. Imidlertid vil helsepersonells handlinger utenfor yrkesutøvelsen etter omstendighetene kunne rammes av reaksjonsbestemmelsene i helsepersonellovens kapittel 11, se nedenfor.

Helsepersonelloven § 4 stiller krav til helsepersonells utførelse av arbeidet. Helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull:

«Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

Forsvarlighetskravet er en såkalt rettslig standard. Begrepets innhold endres derfor med faglig utvikling og lignende. Kravet innebærer en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen. I dette ligger blant annet en forventning om at nasjonale veiledere og retningslinjer følges. Helsepersonellet skal holde seg til anerkjente og utprøvde metoder for helsehjelp og yrkesetikken innenfor sin profesjon. Behandlingens skadepotensial vil også være et moment i forsvarlighetsbedømmelsen.

Konverteringsterapi, slik begrepet brukes i denne proposisjonen, omfattes ikke av en naturlig forståelse av begrepene helsehjelp eller helse- og omsorgstjenester, og er verken omtalt i helsepersonelloven eller lovens forarbeider. Dersom konverteringsterapi utføres av helsepersonell, for eksempel lege eller psykolog, enten som en integrert del i yrkesutøvelsen eller i annen sammenheng, vil loven helt eller delvis kunne komme til anvendelse, avhengig av omstendigheter som nevnt ovenfor. Konverteringsterapi vil ikke være i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.

Dersom helsepersonell markedsfører konverteringsterapi, vil dette være i strid med helsepersonelloven § 13 som setter vilkår for markedsføring av helse- og omsorgstjenester. Markedsføringen skal være forsvarlig, nøktern og saklig, og skal heller ikke være villedende etter kravene i markedsføringsloven. Det er ikke lovlig å fremsette udokumenterte påstander om effekten av behandlingen. Det anses ikke som tilstrekkelig dokumentasjon på behandlingseffekt at tidligere pasienter har gitt uttalelser om effekten. Helsepersonelloven § 13 gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Dette kan omfatte bruk av et bredt spekter av virkemidler fra personlig rettet markedsføring – for eksempel i form av mer eller mindre personlige brev, e-poster, tekstmeldinger og telefoner – til uadressert reklamemateriell og annonsering i trykte og elektroniske medier.

Statens helsetilsyn og statsforvalterne fører tilsyn med helse- og omsorgstjenestene og helsepersonell på bakgrunn av varsler, anmodninger om tilsyn og av eget tiltak. Brudd på plikter etter helsepersonelloven, herunder forsvarlighetskravet og markedsføringsreglene, kan gi grunnlag for reaksjoner mot helsepersonellet. Reaksjonsformene er regulert i lovens kapittel 11 (§§ 56 flg.). Dette er blant annet faglige pålegg, suspensjon, tilbakekalling eller begrensning av autorisasjon, og straff. Faglig pålegg etter § 56 kan være aktuelt ved brudd på plikter etter loven dersom «pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten». Autorisasjon kan tilbakekalles blant annet dersom helsepersonellet er uegnet til å utøve yrket forsvarlig på grunn av vesentlig mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, vesentlige brudd på plikter etter helsepersonelloven eller på grunn av atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelsen, jf. § 57. Etter § 67 straffes den som «forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser i loven eller i medhold av den» med bot eller fengsel inntil tre måneder.

4.4 Lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. gir et rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette rammeverket skal ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet, og legge til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ behandling basert på ryddighet og redelighet, jf. Ot.prp. nr. 27 (2002–2003) punkt 1 side 13. Det er etablert en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling, jf. forskrift fastsatt med hjemmel i lovens § 3.

Loven fastsetter begrensninger med hensyn til hva slags virksomhet utøvere av alternativ behandling kan utøve. Hensynet til ikke å utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet. Loven fastsetter derfor at visse former for behandling skal utføres av helsepersonell. Dette gjelder medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko, behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer, samt behandling av alvorlige sykdommer og lidelser, med visse unntak (jf. §§ 5, 6 og 7).

Loven gjelder de som tilbyr eller utøver alternativ behandling, se § 2 tredje ledd:

«Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.»

Hva slags behandling som omfattes av loven er nærmere forklart i Ot.prp. nr. 27 (2002–2003) punkt 12.8.3.1. Det følger av forarbeidene at det siktes til virksomhet som har til hensikt å lindre eller behandle sykdom eller skade, samtidig som virksomheten (normalt) ikke er en del av den helsehjelp som gis av helsepersonell innenfor den ordinære offentlige eller private helsetjeneste, for enkelthets skyld omtalt som «skolemedisin». Alternativ behandling kan karakteriseres som en sekkebenevnelse på et stort antall retninger med ulikt teoretisk og erfaringsbasert grunnlag, og ulik tilknytning til eller samarbeid med autorisert helsepersonell. Begrepet «helserelatert behandling» sikter til tjenester som gjelder forebygging, lindring eller kurering av sykdom, lidelse eller smerte. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende anvender en terapiform eller sykdomsforståelse som i vanlig språkbruk vil omtales som alternativ behandling, alternativ medisin, naturterapi, komplementær behandling eller lignende. Også personer som tilbyr eller gir behandling uten å angi noen spesiell terapiform eller behandlingsfilosofi, omfattes av loven. Loven gjelder uavhengig av om behandlingen skjer ervervsmessig, mot vederlag, i en pågående virksomhet, jevnlig, i et visst omfang eller lignende.

Det er usikkert om konverteringsterapi kan regnes som alternativ behandling som omfattes av loven. Det kan diskuteres hvorvidt slik «behandling» kan anses som «helserelatert behandling» i henhold til loven § 2 tredje ledd. En rent språklig forståelse av begrepet «helserelatert» kan tilsi at konverteringsterapi faller utenfor. Forarbeidene omtaler ikke konverteringsterapi konkret, men det fremgår at begrepet «helserelatert» er knyttet til tilstander som er å betrakte som sykdom, lidelse eller smerte. Disse begrepene er imidlertid ikke klart avgrenset, og det finnes ingen legaldefinisjon på hva som skal kunne anses som henholdsvis «sykdom» eller «lidelse» i henhold til lov om alternativ behandling av sykdom mv. eller helselovgivningen for øvrig. Det må imidlertid legges til grunn at disse begrepene vil omfatte både somatiske og psykiske tilstander.

Ved vurdering av om en handling skal sies å falle innenfor eller utenfor loven, vil det også være relevant å legge vekt på den subjektive forståelsen hos henholdsvis klient/pasient og behandler. Departementet vil understreke at en persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet ikke kan ses på som en sykdom eller lidelse som kan eller bør behandles. Dersom begge parter imidlertid både oppfatter «feil» seksuell orientering som en sykdom som kan behandles, og begge parter ønsker å gjennomføre ulike former for konverteringsterapi med det formål å skulle «behandle» dette, vil det være relevant å legge vekt på slike subjektive forhold ved vurdering av om forholdet skal sies å falle innenfor eller utenfor loven. I vurderingen kan det også være av betydning om det benyttes metoder som er vanlige i alternativ behandling av sykdom eller andre helserelaterte plager eller tilstander.

Det må også nevnes at aktiviteter som er en del av alminnelig religiøs virksomhet faller utenfor loven. Dette sikter til aktiviteter som har sin hovedforankring i en tro og ritualer knyttet til denne, som for eksempel forbønn. Noen former for alternativ behandling kan ifølge forarbeidene inneholde elementer av livssyn, verdensbilde eller religiøs tro, men kan likevel fremstå som behandling i lovens forstand. Ved vurderingen av om man står overfor alminnelig religiøs aktivitet eller behandlingsvirksomhet, vil relevante momenter blant annet være hva som er grunnlaget for handlingen, i hvilken sammenheng handlingen finner sted, om det dreier seg om en profesjonell virksomhet, om det ytes vederlag, og i så fall vederlagets størrelse og form. Det er imidlertid ikke et klart og entydig skille mellom alminnelig religiøs virksomhet som faller utenfor loven, og såkalt ualminnelig religiøs virksomhet som etter en konkret vurdering kan omfattes av loven.

Dersom enkelte former for konverteringsterapi etter en konkret vurdering må regnes som alternativ behandling som omfattes av loven, må den konkrete praksisen vurderes opp mot vilkåret i loven § 5 om at «behandling som kan medføre alvorlig helserisiko» kun kan utøves av helsepersonell.

Loven § 8 regulerer bruk av tittel og markedsføring. Det følger av § 8 sjette ledd at «[d]en som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art». Det er gitt nærmere regler om markedsføringen i forskrift 11. desember 2003 nr. 1501 om markedsføring av alternativ behandling av sykdom. Av forskriften følger det at den som tilbyr alternativ behandling ikke kan benytte påstander i markedsføringen om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir inntrykk av dette, jf. § 2 annet ledd. Videre følger det av § 2 tredje ledd at den som tilbyr alternativ behandling ikke kan markedsføre behandlingsformer eller behandling av sykdom eller lidelser som vedkommende i medhold av lov om alternativ behandling av sykdom mv. eller annen lov ikke har lov til utføre.

Reglene gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium, jf. forskriften § 3. I departementets merknader til forskriften § 3 står det:

«Forskriften vil således for det første omfatte markedsføring som skjer i papirform, for eksempel ved oppføring i telefonkataloger, visittkort eller annet kontakt-/informasjonsmateriell for en eller flere utøvere, særskilt utarbeidet reklamemateriell eller gjennom annonser i aviser, blader, tidsskrifter eller bransjeblad. Videre vil forskriften omfatte markedsføring som skjer i form av lyd- og bildereklame på tv eller radio. Også elektronisk formidlet markedsføring, for eksempel ved e-post eller ved markedsføring på Internett, vil være omfattet. Begrepet vil også omfatte ulike former for markedsføring ved hjelp av teletorgtjenester. Særlig i de tilfeller hvor det benyttes markedsføring på Internett, typisk ved opprettelse av egen hjemmeside eller ved bruk av e-post, vil vurderingen av markedsføringen også kunne omfatte de henvisninger/linker som er inntatt.»

Brudd på lovens forbud kan straffes med bot eller fengsel inntil tre måneder, jf. loven § 9 første ledd. Den som ikke er helsepersonell, og som ved medisinske inngrep eller behandling forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at pasienten på grunn av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp, straffes med bot eller fengsel i inntil tre måneder, jf. § 9 annet ledd. Ved særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil to år idømmes. Ved vurderingen av om slike omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om handlingen har medført døden eller alvorlig helseskade, om den har vært særlig smertefull eller psykisk belastende, og om den skyldige tidligere er straffet etter paragrafen, jf. tredje ledd. Det fritar ikke for straff at vedkommende ikke forsto eller burde ha forstått faren eller sykdommens art, jf. fjerde ledd.

Forbrukertilsynet har tilsyn med markedsføring av alternativ behandling, jf. forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom § 6: «Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal ut fra hensynet til forbrukerne føre tilsyn med alternative behandleres markedsføring, jf. markedsføringsloven».

Når alternativ behandling utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av autorisert helsepersonell, gjelder også helsepersonelloven, jf. lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 2 femte ledd.

4.5 Barnelova

Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) gjelder forholdet mellom barn og foreldre og gjelder for alle familier. Foreldre tar avgjørelser om og for barna sine i kraft av at de har foreldreansvar. Barnelova § 30 inneholder regler om innholdet i foreldreansvaret som gjelder personlige forhold for barnet, og som får anvendelse når barnet er under 18 år. Barnet har krav på «omsut og omtanke» fra de som har foreldreansvaret, og foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. første ledd. Barnelova § 31 gir barn rett til å medvirke til avgjørelser som gjelder dem selv, og foreldrene skal lytte til barnet før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. De skal legge vekt på barnets mening etter alder og modenhet.

Barnet må ikke bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for fare eller skade. Dette gjelder også når volden blir brukt som del av oppdragelsen av barnet. Bruk av «vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode», jf. barnelova § 30 tredje ledd. Det følger av Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) punkt 6.7 side 39 at:

«[f]orbudet omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket.»

Følelsesmessig manipulering og avvisning er særlig nevnt. Barnelova inneholder ikke regler om straff.

4.6 Barnevernsloven

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding skal saken undersøkes dersom det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, jf. lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven) § 2-1, jf. § 2-2. Eventuelt skal det fremmes en begjæring om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-9. Nemnda kan treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn. Dette kan skje for eksempel dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, se barnevernsloven § 5-1 bokstav a og c. Dette vil også omfatte tilfeller hvor barnet utsettes for psykisk sjikane, trakassering, eller vedvarende mindre overgrep. Om konverteringsterapi vil omfattes av § 5-1, må vurderes konkret av barneverns- og helsenemnda i lys av omstendighetene og barnets situasjon.

Dersom situasjonen ikke er alvorlig nok for omsorgsovertakelse, kan foreldrene pålegges hjelpetiltak i form av kontroll- eller omsorgsendrende tiltak når vilkårene for dette er til stede, jf. barnevernsloven § 3-4. Hjelpetiltak kan også igangsettes med foreldrenes samtykke, jf. barnevernsloven § 3-1.

Dersom det oppstår en akutt situasjon, og det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan det fattes et midlertidig vedtak om omsorgsovertakelse. Både barnevernstjenesten og påtalemyndigheten kan treffe et slik vedtak, jf. barnevernsloven § 4-2 første ledd.

4.7 Likestillings- og diskrimineringsloven

Enkelte handlinger knyttet til konverteringsterapi vil kunne rammes av lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). For at konverteringsterapi og handlinger knyttet til dette skal være i strid med loven, må et forbud utledes av forbudet mot diskriminering og/eller trakassering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet, jf. §§ 6 og 13. Konverteringsterapi er ikke omtalt i forarbeidene og det foreligger verken praksis fra Diskrimineringsnemnda eller domstolene som berører spørsmål knyttet til konverteringsterapi.

Likestillings- og diskrimineringslovens diskriminerings- og trakasseringsforbud gjelder på alle samfunnsområder, men håndheves ikke i familieliv og andre rent personlige forhold, jf. diskrimineringsombudsloven § 7 annet ledd. Diskrimineringsnemndas og domstolenes kompetanse er ikke tilsvarende begrenset når det gjelder trossamfunn og andre religiøse organisasjoner.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av blant annet seksuell orientering og kjønnsidentitet. Likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd åpner for at slik forskjellsbehandling kan være lovlig dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål (bokstav a), er nødvendig for å oppnå formålet (bokstav b) og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles (bokstav c). Også forskjellsbehandling som er religiøst begrunnet må oppfylle vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 for å være lovlig. I forarbeidene er det lagt til grunn at retten til religionsfrihet gir trossamfunn en noe videre adgang til å forskjellsbehandle sammenlignet med andre virksomheter som ikke bygger på en religiøs lære. Det er også lagt til grunn at adgangen til å forskjellsbehandle er videre for trossamfunn, det vil si religiøs virksomhet som defineres som trossamfunn etter trossamfunnsloven § 1, enn for andre virksomheter som driver etter religiøse formål, jf. Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) punkt 6.1.3.3 side 42. Likevel vil adgangen til forskjellsbehandling på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet som er religiøst begrunnet være snever.

For at et trossamfunns forskjellsbehandling skal være saklig, må forskjellsbehandlingens begrunnelse ha nær sammenheng med religionsutøvelsen. Det vil si at den må ha nær sammenheng med praktiseringen av religionen. Religiøse funksjoner og ritualer, som for eksempel forskjellsbehandling ved deltakelse i bønn eller gudstjeneste og ved utføring av rituelle oppgaver under gudstjenesten, vil ligge i kjernen av saklighetskravet. At forskjellsbehandlingen er begrunnet i den religiøse læren, gir likevel ikke trossamfunnet full frihet til å forskjellsbehandle. Forarbeidene avgrenser blant annet mot handlinger som er begrunnet i fordommer mot homofile som ikke er religiøst forankret. Forskjellsbehandlingen må også være nødvendig for religionsutøvelsen for at den skal være tillatt. Forskjellsbehandlingen vil bare anses som nødvendig dersom handlingsalternativene vil bryte med den religiøse læren. Når det gjelder konverteringsterapi, vil det måtte stilles spørsmål ved om en praksis som har som formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet er nødvendig for at trossamfunnet skal leve i samsvar med den religiøse læren.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd bokstav c krever i tillegg at forskjellsbehandlingen er forholdsmessig. I denne vurderingen må den virkningen forskjellsbehandlingen får i form av ulik stilling, reduserte rettigheter, begrensninger i religionsutøvelse mv., tillegges vekt og veies opp mot den betydning det har for tros- og livssynssamfunnet å fastholde sin praksis. I forarbeidene har departementet uttalt at det i utgangspunktet bare er forhold som rammer den enkelte på en helt uakseptabel måte som kan bli ulovlig på grunn av dette vilkåret. I Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) punkt 6.1.3.3 side 42:

«I ytterkanten har vi handlinger som krenker eller skader den enkeltes helse eller integritet, som for eksempel omskjæring av kvinner eller jenter. Slike handlinger kan ikke under noen omstendighet aksepteres selv om en religiøs overbevisning skulle bli påberopt.»

Likestillings- og diskrimineringsloven § 13 forbyr trakassering på grunn av blant annet seksuell orientering og kjønnsidentitet, samt seksuell trakassering. Handlinger som har som målsetning å påvirke en person til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, og som gjennomføres ved bruk av krenkende ord eller handlinger som retter seg direkte mot enkeltpersoner, kan rammes av lovens trakasseringsforbud, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Også sosial utstøtelse, utfrysing, fysisk og psykisk vold mv. kan etter omstendighetene rammes av lovens trakasseringsforbud.

En sak om brudd på likestillings- og diskrimineringsloven kan bringes inn for Diskrimineringsnemnda av en part, en med rettslig klageinteresse og av Likestillings- og diskrimineringsombudet, jf. diskrimineringsombudsloven § 8 første ledd. En sak om brudd på loven kan også bringes inn for de ordinære domstoler. Diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak med pålegg om stansing, retting og andre tiltak som er nødvendig får å sikre at diskriminering, trakassering og instruks opphører og for å hindre gjentagelse, jf. diskrimineringsombudsloven § 11. Nemnda kan sette frist for oppfyllelse av pålegget. Nemnda kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegg etter § 11 dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Brudd på loven gir rett til oppreisning og erstatning, jf. § 38. Diskrimineringsnemnda har kompetanse til å gi erstatning i enkle saksforhold, jf. diskrimineringsombudsloven § 12 annet ledd. Nemndas kompetanse til å treffe vedtak om oppreisning gjelder kun i arbeidsforhold og ved arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere, jf. § 12 første ledd.

4.8 Markedsføringsloven

Lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) forbyr villedende markedsføring og annen urimelig handelspraksis, samt urimelige avtalevilkår, jf. §§ 6 følgende og § 22. I tillegg forbyr loven i § 2 markedsføring som er i strid med god markedsføringsskikk. Ved denne vurderingen legges det vekt på om markedsføringen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger eller tar i bruk støtende virkemidler. Reklame skal heller ikke være i strid med likeverdet mellom kjønnene, jf. § 2. Et grunnvilkår for at en praksis skal omfattes av markedsføringsloven er at det må være utført av noen som utøver næringsvirksomhet, jf. §§ 1 og 5 bokstav b. Handelspraksis er definert i markedsføringsloven § 5 første ledd bokstav d som enhver handling, utelatelse, atferd eller fremstilling, kommersiell kommunikasjon, herunder reklame og markedsføring, fra en næringsdrivendes side, som er direkte knyttet til å fremme salget av, selge eller levere en ytelse til forbrukerne. God markedsføringsskikk er ikke definert i loven, men er en rettslig standard som er utviklet i markedsføringsretten, som stiller krav til utforming av markedsføring fra næringsdrivende.

Markedsføringslovens regler er i utgangspunktet teknologinøytrale. Det finnes i tillegg særregler som begrenser bruken av visse kommunikasjonsmetoder for markedsføring, herunder § 15 som forbyr å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer i elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, herunder epost eller SMS, uten mottakerens forutgående samtykke.

Markedsføringsloven forbyr ikke visse tjenester eller produkter eller markedsføringen av disse som sådan. Lovens forbud får kun anvendelse dersom selve markedsføringen skjer på en måte som er i strid med lovens regler. Det er en rekke ulike produkter og tjenester det er forbudt å markedsføre i Norge, men slike forbud gis i egne lover og forskrifter.

Markedsføringsloven håndheves av Forbrukertilsynet. For at Forbrukertilsynet skal kunne gripe inn, må hensynet til forbrukerne som en gruppe tilsi dette, jf. § 35.

Det antas at mye av den virksomheten som defineres som konverteringsterapi, utføres av organisasjoner og personer som ikke utøver næringsvirksomhet i markedsføringslovens forstand. Dersom tjenesten ytes mot betaling, vil imidlertid virksomheten omfattes av markedsføringslovens regler.

Markedsføres en gjensidig bebyrdende avtale om kjøp av konverteringsterapi vil ikke selve tjenesten være i strid med markedsføringsloven, uavhengig av hvem tjenesten selges av og uavhengig av hvem tjenesten selges til.

Der konverteringsterapi selges som ledd i næringsvirksomhet, må handelspraksisen før og etter salget overholde reglene i markedsføringsloven. Under følger noen tenkte eksempler som etter forholdene kan være i strid med markedsføringsloven dersom tilbudet er kommersielt:

• Det garanteres i markedsføringen av tjenesten at konverteringsterapien har effekt, uten at den påståtte effekten kan dokumenteres

• Konverteringsterapi markedsføres som en måte å unngå fortapelse eller familiens fordømmelse, særlig dersom dette rettes mot barn eller andre sårbare grupper

• Personer trues av den næringsdrivende til å inngå en avtale om konverteringsterapi

4.9 Trossamfunnsloven

Lov 24. april 2020 nr. 31 om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) trådte i kraft 1. januar 2021. Loven inneholder ikke et eksplisitt forbud mot konverteringsterapi, og konverteringsterapi er heller ikke omtalt i lovens forarbeider. Ifølge § 6 kan et tros- eller livssynssamfunn nektes tilskudd eller få tilskuddet avkortet dersom samfunnet, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter. Tilskudd kan også nektes eller avkortes dersom samfunnet oppfordrer eller gir støtte til slike krenkelser. I tillegg kan samfunnet nektes registrering etter trossamfunnsloven, eller registreringen kan trekkes tilbake, dersom ett eller flere av vilkårene for å nekte tilskudd i § 6 er oppfylt.

Basert på lovens ordlyd og forarbeider er det klart at bestemmelsen kan gi grunnlag for å nekte et tros- eller livssynssamfunn tilskudd dersom det foreligger slike alvorlige forhold som bestemmelsen lister opp, herunder at samfunnet utøver en praksis som er krenkende mot andre fordi det for eksempel foreligger en form for press eller tvang mot ett eller flere medlemmer eller andre som besøker trossamfunnet.

Det er statsforvalteren som er tilsynsmyndighet etter trossamfunnsloven. Det er ikke et krav at krenkelsene i § 6 er straffbare eller i strid med annen lovgivning for å kunne gi grunnlag for å nekte tilskudd. Det betyr at slik praksis også kan gi grunnlag for å nekte tilskudd selv om det er uklart om samfunnets praksis er i strid med annen lovgivning, eller det ikke er konkludert med lovbrudd, såfremt det er klart nok at praksisen er krenkende. At det eventuelt kan konstateres et lovbrudd, vil imidlertid kunne være et moment i vurderingen av om tilskudd skal nektes. Statsforvalteren står dermed fritt til å foreta selvstendige vurderinger etter § 6. Det må da vurderes konkret både om konverteringsterapi finner sted og om et trossamfunn kan holdes ansvarlig slik at det kan konstateres brudd på § 6.

Sanksjonsmulighetene etter trossamfunnsloven har noen begrensninger. For det første gjelder § 6 kun registrerte tros- og livssynssamfunn, det vil si at samfunn som ikke er registrerte etter trossamfunnsloven ligger utenfor statsforvalters mulighet for tilsyn og kontroll. For det andre svarer ikke trossamfunnet for enhver handling begått av personer som representerer samfunnet. Det må vurderes konkret om forholdet er av en slik karakter, at det vil fremstå urimelig dersom det ikke får betydning også for samfunnet som sådan.