7 Behovet for å kriminalisere konverteringsterapi

7.1 Gjeldende rett

Enkelte handlinger som utføres i den hensikt å påvirke en person til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering vil kunne rammes av andre straffebud. De mest sentrale straffebudene antas å være straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 251 om tvang, § 254 om frihetsberøvelse, § 266 om hensynsløs atferd, § 271 om kroppskrenkelse, § 273 om kroppsskade og § 282 om mishandling i nære relasjoner. Videre kan enkelte bestemmelser i andre lover ramme slike handlinger. Se omtalen i punkt 4.

Etter gjeldende rett er det imidlertid ingen straffebud som direkte retter seg mot enhver persons anvendelse av psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å påvirke en person til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at «å anvende metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» skulle medføre straff. Departementet foreslo videre at straffebudet skulle plasseres i straffeloven.

Departementet pekte på at kriminalisering av konverteringsterapi vil ha en avskrekkende effekt og gi et tydelig signal om at slik praksis ikke er akseptabel.

Etter departementets vurdering var forslaget forenelig med kriminaliseringsprinsippene, slik disse kommer til uttrykk i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7. Ved vurderingen la departementet særlig vekt på at konverteringsterapi har et stort skadepotensial, både for de enkeltindivider som utsettes for dette, men også for skeive som gruppe og for samfunnet. Departementet viste til at lovgiver har gitt uttrykk for at atferd bare bør gjøres straffbar dersom den fører til skade eller fare for skade på interesser som bør vernes av samfunnet (skadefølgeprinsippet), og at til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.1 side 89. Videre refererte departementet til uttalelser i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.4 side 90 om terskelen for hva slags negative virkninger for den enkelte som kan begrunne straff som reaksjon. For fysisk ubehag trekkes det en grense mot legemskrenkelser som bør være straffbare. I høringsnotatet siterte departementet videre fra samme punkt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004):

«Inntil en viss grense bør det å påføre andre psykisk ubehag gjennom atferd eller utsagn ikke sanksjoneres med straff. I slike tilfeller vil det sjelden være naturlig å tale om skade eller fare, og ubehag er uansett en lite målbar størrelse. Straff vil normalt være en uproporsjonal reaksjon. Skulle strafferettsapparatet ta seg av alle mellommenneskelige handlinger og ytringer som volder ubehag, ville det dessuten kunne foreta seg lite annet. De fleste ville nok også oppleve det som støtende om denne typen av handlinger og ytringer skulle bli en sak for statens maktapparat.»

I høringsnotatet skrev departementet at det foreslåtte straffebudet skulle verne mot de tilfellene hvor andre søker å intervenere i enkeltindividets seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Departementet viste til at Statens helsetilsyn allerede i 1999 påpekte de skadelige konsekvensene ved det å utsette personer for forsøk på helbredelse for homofili:

«[…] mennesker som blir utsatt for forsøk på helbredelse for homofili, også kan oppleve negative konsekvenser, først og fremst ved at selvbilde og selvrespekt svekkes, men også ved at det kan ha direkte skadelige effekter dersom psykiatriske/psykologiske metoder benyttes av ikke-kyndige personer. Statens helsetilsyn finner derfor grunn til å understreke både at homofili ikke er en sykdom eller ‘tilstand’ og derfor uaktuell for behandling, og at forsøk på behandling eller helbredelse kan ha negative effekter og vere direkte skadelig.»

Departementet viste også til at det foreligger dokumentasjon på at konverteringsterapi kan ha store skadelige konsekvenser for den psykiske helsen. Fra høringsnotatet gjengis:

«Utenlandske undersøkelser viser at konverteringsterapi gir økt risiko for angst, depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Høringen støtter opp under dette. Særlig organisasjoner som arbeider for skeives rettigheter har omtalt skadevirkninger av konverteringsterapi i sine høringssvar. Det samme har høringsinstanser fra fagmiljøene, som Psykologforeningen og Legeforeningen. Psykologisk institutt ved UiO uttaler blant annet at ‘de skadelige kortsiktige og langsiktige effektene av eksponering for undertrykkende handlinger som konverteringsterapi er godt dokumentert i forskningslitteraturen’.

Instituttet viser til at:

‘alle former for handlinger, inkludert samtaler eller psykoterapi, kan forårsake intens psykologisk smerte og lidelse (Dehlin, 2015; Haldeman, 2002). Selvmordstanker og selvmordsforsøk har vist seg å være flere ganger høyere for lesbiske, homofile, biseksuelle, trans- og kjønnsinkongruente individer utsatt for konverteringsterapi, enn for de som ikke har blitt utsatt for konverteringsterapi (The Trevor Project, 2019). En annen interessant studie viser at menn som er utsatt for denne praksisen i midten av livet, fortsatt opplever psykiske problemer etter fylte 40 år, opplever flere depressive symptomer, og har opptil 2,5 ganger større sannsynlighet for også å ha en annen psykososial tilstand, for eksempel internalisert homofobi eller posttraumatisk stress lidelser (Meanley, 2020)’.»

Departementet anerkjente i høringsnotatet at det vil kunne være individuelle forskjeller i hvordan denne type handlinger oppleves av den enkelte. Departementet mente imidlertid at det vil være forenelig med skadefølgeprinsippet å kriminalisere handlinger også der skaden ikke har manifestert seg, men har et klart potensial for skade. Departementet uttalte videre at eksistensen av konverteringsterapi ikke bare rammer de enkeltpersoner som utsettes, men at det bidrar til minoritetsstress, stigmatisering og diskriminering av en gruppe som man på bakgrunn av ulike levekårs- og livskvalitetsundersøkelser er godt kjent med at er sårbar. Med henvisning til at det følger av straffelovens forarbeider at også skade på samfunnsinteresser kan begrunne straff, uttalte departementet at det foreslåtte straffebudet også hvilte på begrunnelsen om at «konverteringsterapi rokker ved og skader grunnleggende samfunnsverdier som frihet, likeverd og ikke-diskriminering».

I forlengelsen av dette mente departementet at straffesanksjonering av «å anvende metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» ville være forenelig med skadefølgeprinsippet også i situasjoner der den fornærmede samtykker til handlingen, se nærmere omtale av departementets uttalelser i punkt 8.3.1.

Under drøftelsen av kriminaliseringsprinsippene i høringsnotatet vurderte departementet også om andre reaksjoner enn straff ville være tilstrekkelig. Departementet mente en regulering ville bli mindre effektiv om den enkelte selv må bringe en sak inn for domstolene for å få erstatning eller oppreisning, og viste til at personer som utsettes for konverteringsterapi ofte vil være i en sårbar situasjon.

7.3 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser er positive til at det innføres et forbud mot å utføre konverteringsterapi. Blant disse er Advokatforeningen, Agder og Telemark bispedømmeråd, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barneombudet, Bergen kommune, Bjørgvin biskop, Bodø kommune, Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, Bærum kommune, Den norske Helsingforskomité, Den norske legeforening, Diskrimineringsnemnda, Faggruppen for religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Femdom Oslo, FN-sambandet, Foreldre til transungdom i Sør, Formannskapet i Røros kommune, Fredrikstad kommune, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Harry Benjamin Ressurssenter, Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo kommune, Human-Etisk Forbund, Institutt for psykologi ved NTNU, Kirkens bymisjon, Kirkerådet i Den norske kirke, Kompetansesenteret for kjønn og seksualitet i Trondheim kommune, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Metodistkirken i Norge, Møre bispedømmeråd, Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet ved Felles kriminalenhet i Oslo politidistrikt, Nasjonalt SRHR-nettverk, Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, Nidaros biskop, Nidaros bispedømmeråd, Nordland fylkeskommune, Norges handikapforbund, Norges kvinne- og familieforbund, Norsk psykologforening, Norsk studentorganisasjon, Norsk sykepleierforbund, Norsk urologisk forening, Oslo BDSM, Oslo bispedømmeråd, Oslo kommune – det sentrale eldreråd, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Press – Redd Barna Ungdom, Presteforeningen, Rettspolitisk forening, Riksadvokaten, Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Rådet for psykisk helse, Seksualpolitisk nettverk for Ungdom, Sex og samfunn, Skeivt kristent nettverk, Statens helsetilsyn, Stavanger bispedømmeråd, Stavanger kommune, Stjørdal SV, Troms og Finnmark fylkeskommune, Trondheim kommune, Trøndelag fylkeskommune, Trøndelag statsadvokatembeter, Unge funksjonshemmede, Unge Sentrum, UNICEF Norge, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Åpen folkekirke.

Mange av disse høringsinstansene ga også høringssvar under høringen av Solberg-regjeringens forslag, og begrunnet der hvorfor de mente det var behov for forbud. I høringen av Støre-regjeringens forslag har mange av høringsinstansene derfor vist til tidligere høringssvar og avgrenset det nye svaret til å gi innspill til Støre-regjeringens forslag til gjerningsbeskrivelse. Det er likevel enkelte høringsinstanser som også i denne høringen har gjentatt sine synspunkter om behovet for forbud og kriminaliseringsspørsmålet.

Flere høringsinstanser som støtter et forbud viser til at et forbud kan ha en viktig signaleffekt og en bevisstgjørende og preventiv effekt. Blant annet har Bufdir, LDO og Diskrimineringsnemnda uttalt seg om dette.

LDO uttaler:

«[K]onverteringsterapi […] kan være i strid med ulike menneskerettigheter, herunder retten til privatliv og familieliv, retten til høyest oppnåelige helse, frihet fra tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og frihet fra diskriminering. Et forbud mot konverteringsterapi i straffeloven vil også gi et viktig signal fra lovgiver til samfunnet om at slik praksis er uønsket og skadelig, både for den enkelte, for skeive som gruppe og for samfunnet som helhet.»

Høringsinstansen viser også til at det må legges til grunn at denne type handlinger har et stort skadepotensial. At konverteringsterapi bør forbys på grunn av sitt skadepotensial, er noe mange høringsinstanser fremholder, blant annet Den norske Helsingforskomité, Den norske legeforeningen, Institutt for psykologi ved NTNU, Norsk psykologforening, Norsk sykepleierforbund, Norsk urologisk forening, Statens helsetilsyn, Nasjonalt SRHR-nettverk og Sex og Samfunn. Også under høringen av Solberg-regjeringen ble skadepotensialet fremehevet, blant annet av Helsedirektoratet, Hjelpekilden, Mental Helse, Norsk Forening for Klinisk Sexologi (NFKS) og Rådet for psykisk helse.

I sitt svar til Støre-regjeringens høringsnotat uttaler Statens helsetilsyn at:

«Sykeliggjøring av seksuell orientering/kjønnsidentitet er i strid med etablert medisinsk kunnskap/praksis. Det finnes ingen vitenskap som støtter at konverteringsterapi har effekt, tvert imot har det påviselig skadelige effekter, særlig på psykisk helse, med økte nivåer av angst, depresjon, selvmordstanker og -forsøk blant lhbt-personer som har blitt utsatt for konverteringsterapi.»

Norsk psykologforening har vist til sitt høringssvar til Solberg-regjeringens forslag og skriver at foreningen støtter et forbud. I høringssvaret til Solberg-regjeringens forslag skrev høringsinstansen blant annet:

«Mennesker kan være usikre på sin seksuelle legning og ønske rådgivning. Usikkerhet knyttet til seksuell identitet er ingen sykdom og skal ikke møtes med ‘behandlingsliknende’ innsatser eller konverteringsterapi. Som Bufdirs kunnskapsoversikt fra 2020 viser, er det høy risiko for at en gjennom slike ‘behandlingslignende’ tiltak påfører mottageren plager som angst, depresjon, selvmordstanker, skam og selvforakt.

Psykologforeningen stiller seg bak rapporten til FNs uavhengige ekspert på seksuell orientering og kjønnsidentitet (referert i høringsnotatet) som blant annet sier at:

‘alle former for konverteringsterapi er ydmykende, nedsettende og diskriminerende, og i strid med det fundamentale prinsippet om at alle mennesker har et iboende og likestilt menneskeverd. Konsekvenser som trekkes frem på individnivå er lav selvfølelse, angst, depresjon, selvmordstanker og -forsøk, sosial isolasjon, selvhat, skam, skyldfølelse, vansker med intimitet, seksuell dysfunksjon og posttraumatisk stress. Barn og unge som utsettes kan også oppleve konsekvenser i form av skolefrafall, utvikling av høyrisikoatferd og rusmisbruk. … Konverteringsterapi (blir) sett på som et brudd på den fysiske og psykiske integriteten, kjønnsidentiteten, autonomien og ytringsfriheten til alle barn og unge.’»

I begge høringsrundene er det flere høringsinstanser, både fra religiøse miljøer og fra religionsvitenskapelige miljøer, som er positive til at det innføres et forbud mot konverteringsterapi. Sør-Hålogaland biskop, Tunsberg bispedømmeråd og Åpen folkekirke var blant høringsinstansene som uttrykte støtte i høringen av Solberg-regjeringens lovforslag. I høringen av Støre-regjeringens lovforslag ble støtte til å innføre et straffebud uttrykt av blant annet Agder og Telemark bispedømmeråd, Faggruppen for religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hamar bispedømmeråd, Kirkerådet i Den norske kirke, MF vitenskapelig høyskole, Nidaros bispedømmeråd og Oslo bispedømmeråd. I likhet med høringsinstansene nevnt over, viser flere av disse til de skadelige konsekvensene av konverteringsterapi. Flere av høringsinstansene gir uttrykk for at konverteringsterapi ikke er forenelig med et kristent menneskesyn, og at retten til religionsfrihet ikke kan forsvare handlinger som påfører personer skade.

Kirkerådet i Den norske kirke uttaler i sitt svar til Støre-regjeringens lovforslag at Den norske kirke tar avstand fra alle former for konverteringsterapi og forsøk på å endre seksualiteten og kjønnsidentiteten til lhbt+-personer, og at det er grunnleggende for Den norske kirke at «ethvert menneske er skapt i Guds bilde med en ukrenkelig verdi. Seksuell orientering og kjønnsidentitet er en integrert del av dette». Kirkerådet bemerker at det foreslåtte straffebudet går lenger enn Solberg-regjeringens forslag ved at forslaget også forbyr konverteringsterapi overfor samtykkende voksne og at Kirkerådet støtter utvidelsen.

Hamar bispedømmeråd uttaler blant annet:

«Hamar bispedømmeråd støtter at konverteringsterapi blir forbudt. Ett menneskets seksuelle orientering og kjønnsidentitet skal fullt ut respekteres. Å være skeiv er ikke noe som kan eller skal «kureres» ved en spesiell handling. Gjennom omfattende dokumentasjon vet vi at konverteringsterapi kan medføre svært store skadevirkninger på den psykiske helsen til de som utsettes for dette. Hamar bispedømmeråd tar på alvor funnene fra Bufdir om at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst og i nære relasjoner.»

Møre bispedømmeråd er glade for at regjeringen tar religionsfriheten på alvor, men uttaler at retten til religionsfrihet ikke kan benyttes for å forsvare handlinger som påfører enkeltpersoner eller grupper psykisk skade.

Stavanger bispedømmeråd har avgitt høringssvar med dissens. Åtte av ti medlemmer i bispedømmerådet støtter at det innføres et forbud, mens to medlemmer mener dagens lovgivning er tilstrekkelig. Blant medlemmene som støtter at det innføres et forbud, er det dissens når det gjelder rekkevidden av forbudet. Fem medlemmer uttaler at de ser konverteringsterapi som:

«en skadelig og krenkende praksis, som innebærer stor risiko for psykiske skader for de som utsettes for dette. Denne skaden kan inntreffe også for voksne som frivillig samtykker til konverteringsterapi. Stavanger bispedømmeråd støtter derfor departementets forslag om å utvide det tidligere foreslåtte forbudet mot konverteringsterapi, inkludert å forby markedsføring av dette.»

Tre medlemmer uttaler at de støtter at det etableres et forbud, men at de mener Solberg-regjeringens forslag regulerte dette i tilstrekkelig grad.

De fleste av høringsinstansene som mener det er behov for et forbud mot konverteringsterapi, og som i denne forbindelse uttaler seg uttrykkelig om kriminaliseringsspørsmålet, er positive til en kriminalisering. Dette gjelder også et klart flertall av høringsinstansene fra juridiske miljøer. LDO, Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet ved Felles kriminalenhet i Oslo politidistrikt, Rettspolitisk forening, Riksadvokaten og Trøndelag statsadvokatembeter er blant disse. Riksadvokaten uttaler at «Riksadvokaten er […] positiv til et straffebud som rammer det som kan sies å være kjernen i konverteringsterapi, det vil si: Å verne den enkelte mot andres (kraftfulle) intervensjon i individets (egen) seksuelle psykiske integritet». Høringsinstansen støtter at et straffebud inntas i straffeloven, og er enig med departementet i at plassering i kapittel 24 er treffende.

Advokatforeningen uttaler at:

«[a]dvokatforeningen ser at det kan være behov for å beskytte mennesker mot såkalt konverteringsterapi, fremfor alt barn. Det er neppe tvilsomt at behandling og press som har som formål å påvirke og endre en persons seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet vil kunne være krenkende og skadelig.»

Selv om høringsinstansene omtalt over er positive, eller uttaler at de ikke er negative til et forbud, er det flere av disse høringsinstansene som har merknader til vilkårene i det konkrete lovforslaget. Dette gjelder særlig høringsinstansene fra de ovenfor nevnte juridiske fagmiljøene. Innvendingene gjelder særlig det foreslåtte forbudets rekkevidde overfor voksne personer som har gitt et virksomt samtykke. Det er også mange høringsinstanser som har innvendinger knyttet til klarhetskravet og utformingen av gjerningsbeskrivelsen. Disse innvendingene omtales i proposisjonens punkt 8.3.2.

En rekke høringsinstanser, særlig fra frikirkelige miljøer, har sterke innvendinger mot det konkrete forslaget, og til departementets vurderinger knyttet til behovet for et forbud. Dette gjelder blant annet Aremark pinsemenighet, Brunstad Christian Church (BCC) Norge, Bønnelista i det nasjonale lederskapet av Den norske kirke, Credo misjon, Credokirken, DNA Oslo, Familieforbundet for velferdsfred og enhet, Familiekirken Mandal, Filadelfiakirken Vestby, Frekhaug Bibelsenter, Frimodig kirke, Frisk senter, Genid Norge, Huskirken i Nordhordaland, Innherred kristne skole, Kristent nettverk, Kristent ressurssenter AS, Kristkyrkja på Stord, Lundheim misjonsforening, Lyngdal Kristne Grunnskole, Menigheten Nytt Liv Sunnhordaland, Menigheten Sentrum Mandal, Misjonskirken Norge, Norges bibelkirke, Norges kristelige legeforening, Norheimsund Friskule, Norkirken Hald, Normisjon m.fl (Normisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn), Norsk katolsk bisperåd, Nytt Livs senter Ørsta, Partiet De Kristne, Partiet De Kristne Møre og Romsdal, Partiet De Kristne Øygarden, Pinsemenigheten Betania-Stathelle, Pinsemenigheten Betel Dal, Pinsemenigheten Salen Ullerøy, Sand pinsemenighet, Skole for livsmestring, Stiftelsen MorFarBarn, Til Helhet, Verdialliansen, Women's Declaration International (WDI) Norge, Østfold lokallag av Bibel og Bekjennelse og Øygarden KrF. De fleste privatpersonene som har avgitt høringssvar gir også uttrykk for at de er negative til at det innføres et forbud.

En del av høringsinstansene viser til at det i lys av eksisterende lovgivning ikke er tilstrekkelig klart om det er behov for et forbud. Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Brunstad Christian Church (BCC) Norge, Pinsebevegelsen Norge og Filadelfiakirken Vestby er blant disse. Troms og Finnmark statsadvokatembeter uttrykker at dagens lovverk sikrer at konverteringsterapi ikke kan utføres av helsepersonell eller som helserelatert alternativ behandling. Høringsinstansen stiller også spørsmål ved i hvilken grad det er nødvendig at lovverket verner innbyggere mot bønn, hekseri og ganning, og uttaler at «[a]ndre straffverdige former for forsøk på konvertering antas det allerede omfattes av eksisterende straffebestemmelser, slik at behovet for lovendring anses uklart». Avslutningsvis i høringssvaret uttaler statsadvokatembetet «[f]or øvrig bør et eventuelt utvidet forbud mot utøvelse i tilfelle begrenses til å gjelde overfor særlig sårbare grupper som kan tenkes psykisk påvirket av konverteringsformene som nevnt over, f.eks. barn under 16 år».

En annen innvending som mange av høringsinstansene nevnt over har fremholdt, er at det ikke er tilstrekkelig empiri til å underbygge behovet for et forbud og at høringsnotatet bygger på feil premisser. Innvendingene knytter seg både til forskningen departementet har vist til, at det ikke er sannsynliggjort at denne type handlinger finner sted i Norge, at høringsinstansene mener departementet ikke tar hensyn til at en persons seksuelle orientering kan forandre seg i løpet av livet og at departementet bygger på «skeiv teori». Dette gjelder blant annet Aremark pinsemenighet, Credokirken, Frisk Senter og Genid Norge.

Normisjon m.fl. uttaler:

«Videre merker vi oss at argumenter, forskning og eksempler som nyanserer og problematiserer lovforslagets konklusjoner, gis svært liten plass. Høringsnotatet synes også å forutsette at alle barn og unge har en fastlagt og ferdig utviklet kjønnsidentitet og seksuell orientering. Det tas ikke høyde for at puberteten er en krevende periode, der mange er usikre og forvirret, og at foreldre derfor bør oppmuntres til å være til stede med veiledning for barna sine.

Både høringsnotatet og lovteksten forutsetter og bygger på en aksept av skeiv teori om kjønnsmangfold, kjønn som en sosial konstruksjon, ‘født i feil kropp’, flytende kjønnsforståelse, m.m. Dette er et valgt filosofisk/ideologisk utgangspunkt fremfor å være et forskningsbasert ståsted. Å vedta lover med strafferamme på inntil seks års fengsel på et slikt grunnlag, er ikke forsvarlig i vårt pluralistiske samfunn.»

Normisjon m.fl. er også blant de som mener at departementet ikke har sannsynliggjort at denne type metoder er en realitet i dagens Norge.

Norges kristelige legeforening gir uttrykk for et lignende syn og uttaler:

«Kultur- og likestillingsdepartementets høringsnotat kan ikke vise til norske studier som viser omfanget av såkalt konverteringsterapi, og konkluderer med at det antagelig ikke forekommer i Norge (jf. 3.1). Det er oppsiktsvekkende at et lovforslag som dertil har svært strenge strafferammer, ikke er bygget på relevant empiri.»

Høringsinstansen uttaler videre:

«Vurderingen av skadepotensialet fremstår som i liten grad empirisk forankret, men knyttes til den underliggende virkelighetsoppfatningen man har om kjønn og seksualitet.»

En betydelig andel av høringsinstansene som har uttrykt størst skepsis i høringen begrunner dette med en bekymring for om et forbud vil gripe uforholdsmessig inn i menneskerettighetene, og da særlig religionsfriheten og ytringsfriheten. Dette gjelder blant annet Filadelfiakirken Vestby, Kristent Fellesskap Vesterålen og Partiet De Kristne. Også enkelte høringsinstanser fra det juridiske miljøet, blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), har uttrykt bekymring for at utformingen av lovforslaget i høringsnotatet ikke i tilstrekkelig grad hindrer uforholdsmessige inngrep i menneskerettighetene, se punkt 8.3.2.1 og 8.3.2.6.

Brunstad Christian Church (BCC) Norge uttrykker at det foreslåtte forbudet vil begrense ytrings- og trosfriheten, og «vil ramme disse både uriktig og utilsiktet». Høringsinstansen viser til at det er:

«en grunnleggende rett for et trossamfunn å kunne ha et konservativt syn på samlivsetikk så lenge det har en religiøs begrunnelse. For de som ønsker å etterleve en slik etikk, bør det finnes hjelp i de aktuelle trossamfunnene. Ut over det gir religionsfriheten full frihet til å melde seg ut av et trossamfunn dersom man ikke støtter deres syn på samlivsetikk eller annet.»

Til Helhet skriver innledningsvis i sitt høringssvar:

«Solberg-forslaget gikk etter vårt syn for langt i sin inngripen i konvensjonsbeskyttede rettigheter, spesielt vern om privatliv etter EMK art 8, trosfriheten etter art. 9 og ytringsfriheten etter art. 10. I tillegg kan det argumenteres for at forslaget krenket artikkel 12, idet det legges hindringer i veien for mennesker som søker å etablere ekteskap og familie. Det skal her kort bemerkes at EMK artikkel 12 utelukkende gjelder ekteskap mellom mann og kvinne. Støre-regjeringens forslag er etter vårt syn åpenbart stridende mot de samme artikler.»

Det er også mange høringsinstanser, blant annet Frimodig Kirke, Det nasjonale statsadvokatembetet og Øygarden KrF, som er særlig bekymret for at innføringen av et forbud mot konverteringsterapi vil ramme foreldre. En rekke privatpersoner har også gitt uttrykk for dette synspunktet.

Stiftelsen MorFarBarn uttaler at de er bekymret for at mange nordmenn, dersom forbudet vedtas:

«vil komme til å leve med uvissheten og frykten for kanskje å bli mistenkeliggjort, misforstått, angrepet i media, testet ut av aktivister og nidkjære lærere, osv. Foreldre med barn som har lært på skolen, i barnehagen eller på sosiale medier at de kanskje er ‘født i feil kropp’ vil få det vanskelig.

Med en ny lov som forbyr foreldre å påvirke og hjelpe barnet sitt på en ‘metodisk’ måte, vil alle foreldre stå i fare for å kunne bli anmeldt til barnevernet for omsorgssvikt, bli fratatt omsorgsretten og kanskje bli dømt til bøter eller fengsel. Årsak: De kan f.eks. ha tatt med barnet sitt til en psykolog for å hjelpe barnet til å nøste i tanker, følelser, traumer og erfaringer og dermed finne tilbake til et positivt forhold til sin egen kropp. Hva betyr egentlig foreldreretten i denne tematikken? Er det statens barn eller foreldrenes barn?»

Flere høringsinstanser, herunder mange privatpersoner, er svært skeptiske til et forbud som også omfatter kjønnsidentitet. Høringsinstansenes syn på dette spørsmålet omtales i punkt 8.2.2.

7.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å kriminalisere konverteringsterapi. Eksisterende straffebestemmelser gir ikke tilstrekkelig vern mot de handlingene som vil dekkes av den foreslåtte gjerningsbeskrivelsen, se punkt 4.2 til 4.4. Forslaget innebærer en nykriminalisering.

Et eget forbud mot konverteringsterapi vil etter departementets syn bidra til å sikre lhbt+-personers frihet til å utvikle og bevare sin identitet og være egnet til å beskytte mot krenkelser av deres fysiske og psykiske integritet. Kriminalisering vil også kunne ha en avskrekkende effekt og tydelig signalisere at denne type handlinger ikke er akseptable.

Innspillene i høringen av både Solberg-regjeringens og Støre-regjeringens forslag bekrefter at det er behov for et forbud mot konverteringsterapi. Et betydelig antall høringsinstanser er positive til, og mener det er behov for, at det innføres et slikt straffebud. Dette gjelder særlig organisasjoner som arbeider for likestilling og skeives rettigheter og høringsinstanser innenfor det helsefaglige miljøet, men også sentrale høringsinstanser innenfor religiøse miljøer. Dette gjelder blant annet Agder og Telemark bispedømmeråd, Faggruppen for religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, Kirkerådet i Den norske kirke, MF vitenskapelig høyskole og Nidaros bispedømmeråd. Kriminalisering av konverteringsterapi møter heller ikke motstand hos høringsinstanser som Advokatforeningen, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Riksadvokaten, selv om disse har konkrete innvendinger mot lovforslaget.

Etter departementets vurdering vil innføringen av et straffebud være i overensstemmelse med prinsipper for kriminalisering, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7 og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 6. En persons seksuelle identitet og orientering er grunnleggende deler av en persons identitet og dermed i kjerneområdet for interesser som har et rettmessig krav på vern, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.1. Som departementet fremholdt i høringsnotatet, tilsier kunnskapen om skeives levekår og sårbarhet for psykisk uhelse at denne gruppen kan være særlig utsatt og dermed ha et særskilt krav på vern, se også proposisjonens punkt 4.4. Dette underbygges også i høringsrunden.

Videre er det dokumentert at konverteringsterapi kan ha store skadefølger for den som utsettes for dette. Undersøkelser viser at å bli utsatt for konverteringsterapi blant annet kan gi økt risiko for angst, depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk, se punkt 3.3. De skadelige konsekvensene av konverteringsterapi er også fremhevet av en rekke høringsinstanser i begge høringsrundene, blant annet fra de helsefaglige miljøene. Etter departementets syn er det dermed klart at skadefølgene av konverteringsterapi overstiger terskelen for fysisk eller psykisk ubehag, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.4 side 90.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det empiriske grunnlaget for et forbud er svakt, både når det gjelder skadevirkningene og når det gjelder kunnskap om forekomst i Norge. Departementet erkjenner at kunnskapen om konverteringsterapi som foregår i Norge er begrenset, og at Bufdirs kartlegging om organisasjonenes kjennskap til konverteringsterapi i Norge fra 2020 må anvendes med forsiktighet. Departementet står imidlertid fast ved at kartleggingen gir en indikasjon på at det også i Norge blir utført konverteringsterapi. Det har også kommet frem enkelthistorier under høringen og i samfunnsdebatten som underbygger dette. Ved vurderingen av om det er behov for et eget straffebud, kan det etter departementets syn uansett ikke være avgjørende hvor mange som utsettes, men at det er en straffverdig krenkelse av den som blir utsatt.

Europarådets menneskerettskommissær har, i likhet med FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR), FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet og EU-parlamentet, uttrykt støtte til innføring av forbud mot konverteringsterapi. I uttalelsen Nothing to cure: putting an end to so-called ‘conversion therapies’ for LGBTI people av 16. februar 2023 viser kommissæren til at det er vanskelig å kartlegge forekomsten av konverteringsterapi, fordi dette ofte finner sted «under secretive conditions». Dette hindrer likevel ikke kommissæren i å uttale at hun håper at lovforslagene som er påbegynt i flere europeiske land, blant annet Norge, vil få rask fremgang. I denne sammenhengen viser kommissæren blant annet til skadevirkningene av slike handlinger, særlig for barn og unge voksne.

Mange privatpersoner, og flere høringsinstanser fra frikirkelige miljøer, er sterkt kritiske til kriminalisering av konverteringsterapi under henvisning til at et forbud vil krenke ulike menneskerettigheter, særlig religionsfriheten. Etter departementets vurdering er ikke Grunnloven og internasjonale menneskerettslige forpliktelser til hinder for å kriminalisere den type handlinger som departementet foreslår at skal rammes av straffebudet, se punkt 5.1. Tvert om kan det etter omstendighetene følge av EMK at staten er forpliktet til å straffeforfølge denne typen handlinger. Samtidig er det i lys av både menneskerettighetene og kriminaliseringsprinsippene viktig at forbudet ikke går lenger enn det som er nødvendig, og at straffebudet må utformes så klart og presist som mulig. Om disse vurderingene viser departementet til punkt 8.

Departementet foreslår etter dette ny § 270 i straffeloven kapittel 24. Straffebudet skal beskytte enkeltpersoner mot handlinger som krenker deres seksuelle og psykiske integritet og identitet, beskytte retten til å være seg selv, til å utforske og utøve sin seksualitet og verne mot skadelige handlinger.