9 Grov overtredelse av forbudet mot konverteringsterapi
9.1 Innledning
Departementet foreslår å innføre et straffebud som regulerer grov overtredelse av forbudet mot konverteringsterapi. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som andre bestemmelser i straffeloven om grov overtredelse av straffebud.
Departementet foreslår at grov overtredelse av § 270 straffes med fengsel inntil 6 år. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om handlingene har medført betydelig skade på kropp eller helse, overtredelsens varighet og om den er begått av et større antall personer.
Bestemmelsen erstatter forslaget i høringsnotatet om at «[d]en som ved å utføre en handling som nevnt i første ledd har opptrådt uaktsomt med hensyn til at en person påføres betydelig psykisk skade, straffes med fengsel inntil 6 år».
9.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at overtredelse av forbudet mot å utføre konverteringsterapi der handlingen har medført betydelig skade, skulle straffes med fengsel inntil 6 år. Reguleringen ble foreslått tatt inn som et eget tredje ledd i bestemmelsen. «Betydelig skade» skulle forstås på samme måte som i straffeloven § 11.
Departementet foreslo at skyldkravet i straffebudet skulle være forsett, men at det skulle være tilstrekkelig med grov uaktsomhet om handlingens skadepotensial.
Departementet drøftet om det kunne oppstå vanskelige bevisspørsmål knyttet til årsakssammenheng mellom anvendelsen av metoden og påført skade ved et slikt skadevilkår, men viste til at dette ikke er unikt for denne typen saker. Departementet mente det var viktig at spennet i strafferammen var egnet til å fange opp den store variasjonen i både handlinger og grad av skadepotensial som inngår i paraplybetegnelsen «konverteringsterapi». Departementet mente at et spenn fra bot til 6 år i fengsel kunne sikre proporsjonalitet mellom handlingen og straffereaksjonen i det konkrete tilfellet.
Departementet viste til at en egen regulering av tilfeller hvor handlingene hadde medført betydelig skade, med en strafferamme på 6 år, også ville ha betydning for politiets mulighet for å ta i bruk tvangsmidler. Straffeprosessloven § 216 b gir hjemmel til kontroll med kommunikasjonsanlegg der strafferammen er 5 år eller mer.
Departementet ba om innspill fra høringsinstansene om hvordan reguleringen burde utformes.
9.3 Høringsinstansenes syn
Som vist til i punkt 8.3.2, er det en rekke høringsinstanser som har uttrykt støtte til departementets lovforslag, samtidig som også flere har stilt seg negative til forslaget i sin helhet.
Det er få høringsinstanser som har merknader til departementets forslag om å øke strafferammen til 6 år der konverteringsterapi har medført betydelig skade.
Hamar biskop, Hamar bispedømmeråd, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), HivNorge, Nasjonalt SRHR-nettverk, PolyNorge, Skeivt kristent nettverk og Unge funksjonshemmede har uttrykkelig stilt seg bak departementets forslag og støtter en strafferamme på fengsel inntil 6 år.
Norges institusjon for menneskerettigehter (NIM) har verken uttalt seg eksplisitt positiv eller eksplisitt negativ til den foreslåtte strafferammen. Høringsinstansen fremholder at «strafferammen kan […] ha en nedkjølende virkning på utøvelsen av ytringsfrihet, retten til privatliv og religionsfrihet» og at:
«NIM ser at straffebudene departementet nevner ivaretar lignende hensyn som et straffebud mot konverteringsterapi, særlig knyttet til betydelig skadelige tilfeller av konverteringsterapi. For gjerningspersonen i de straffebud departementet trekker frem, er det likevel ofte ikke tale om noe inngrep i en beskyttet menneskerettighet. Videre vil slike inngrep ikke reise samme vanskelige spørsmål om forholdsmessighet som et straffebud mot konverteringsterapi overfor personer som samtykker til og ønsker å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet.
Dersom departementet går videre med en løsning hvor det skilles noe mer mellom kategorier av handlinger, kan den strafferammen som er foreslått antakeligvis forsvares. Det forslaget som nå foreligger, er derimot for vidtrekkende til at strafferammene som foreslås er betryggende.»
Enkelte høringsinstanser har eksplisitt uttrykt seg negative til en strafferamme på 6 år for tilfeller som har medført betydelig skade. Disse er Bønnelista i det nasjonale lederskapet av Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Familieforbundet for verdensfred og enhet, Kirkerådet i Den norske kirke, Menigheten Nytt liv Sunnhordland og Partiet De Kristne Møre og Romsdal. Flere av disse høringsinstansene bemerker at strafferammen vil tilsvare strafferammen for uaktsomt drap. Menigheten Nytt Liv Sunnhordaland uttaler: «Når lovforslaget endå til vil ha ei strafferamme på opptil 6 år fengsel – samme strafferamme som for uaktsom drap – då bør varsellampa lyse rødt for det sunne og reflekterte menneske».
Den evangelisk lutherske frikirke bemerker i sitt høringssvar at «vi mener at en strafferamme på seks år virker uforholdsmessig strengt».
Riksadvokaten har også stilt seg kritisk til en øvre strafferamme på 6 år. Høringsinstansen viser til at strafferammen bør ses i sammenheng med det reelle straffenivået og at Riksadvokaten tidligere har «uttalt seg kritisk til betydelige overbud i strafferammen. Muligens er tre år et mer hensiktsmessig nivå».
Enkelte høringsinstanser, blant andre FRI, HivNorge og NIM, har gitt uttrykk for at det er uklart i hvilke tilfeller en handling vil kunne straffes med fengsel inntil 6 år. NIM uttaler at departementet i høringsnotatet er utydelig på hvorvidt også fysiske skader dekkes av «betydelig skade». Høringsinstansen fremholder videre at det er uklarheter knyttet til departementets bruk av «betydelig psykisk skade» og om dette er ment harmonert med «alvorlig psykisk skade» i straffelovens § 11, samt hvordan grensene mot «psykisk skade» i gjerningsbeskrivelsen skulle fastlegges.
Skeivt kristent nettverk uttaler seg i samme retning og mener det er uklart hvor grensen skal trekkes mellom «klart egnet til å påføre psykisk skade» og «betydelig skade på kropp eller helse». Videre uttaler nettverket at kravet om at metoden må ha medført betydelig skade på fornærmede vil skape bevismessige utfordringer. Høringsinstansen uttaler:
«Uklarhet og stigma ved psykiske lidelser legger ekstra mentalt press på den som har blitt utsatt for konverteringsterapi om å bevise at handlingen har medført betydelig skade, og legger en tung bør på skuldrene til offeret».
Norges handikapforbund uttaler at forarbeidene til loven bør tydelig definere hva som menes med en alvorlig psykisk skade. Høringsinstansen uttaler:
«Spesielt i de tilfellene hvor personen har en psykososial funksjonsnedsettelse som eksisterte før personen ble utsatt for «såkalt» konverteringsterapi. Vi er bekymret for at en allerede eksisterende psykososial funksjonsnedsettelse, skal negativt påvirke hvordan rettsvesenet håndterer saken.»
Både Professor i rettsvitenskap Jørn Jacobsen og Riksadvokaten gir uttrykk for at departementets forslag i høringsnotatet om å ha en egen regulering som kun knytter seg til skadefølgen bør byttes ut med en egen bestemmelse som regulerer grov overtredelse.
Riksadvokaten peker på at det er gode grunner til å følge den øvrige systematikken i straffeloven og at bestemmelsen bør gjelde for overtredelser utført både overfor barn og voksne. Høringsinstansen uttaler at:
«Det bør legges opp til en konkret vurdering – og ingen automatikk i anvendelsen av grovhetsbestemmelsen. Ved denne løsningen får man gradert og rubrisert (merkelappfunksjonen) forhold etter deres alvorlighetsgrad, og det vil også åpne for at man kan se hen til andre momenter i vurderingen enn bare følgen. Også elementer ved selve utførelsen vil kunne bidra til å gjøre en handling særlig kritikkverdig. En totalvurdering favner dette. De mest praktiske momenter bør nevnes uttrykkelig i lovteksten.»
Professor i rettsvitenskap Jørn Jacobsen har skrevet et innlegg om saken på sin egen nettside, se jacobsensstrafferett.w.uib.no. Jacobsen argumenterer i likhet med Riksadvokaten for at:
«Grovheitsalternativet er ein konstruksjon som passar betre med straffelova generelt, og dette kapittelet i seg sjølv, som òg opnar rom for eit noko meir differensiert vurdering av dei handlingane, der meir planlagt, ‘profesjonell’ og omfangsrik konverteringsterapi-praksis som òg er prega av sterk maktubalanse mellom dei involverte, gjev grunnlag for å rekne tilfellet som grovt.»
Nasjonalt SRHR-nettverk og PolyNorge gir uttrykk for at andre tilfeller enn der handlingen har medført betydelig skade, bør kunne straffes med fengsel inntil 6 år. Høringsinstansene fremholder at dette bør gjelde i tilfeller med ujevne maktforhold mellom gjerningspersonen og fornærmede, eller der fornærmede har et hjelpe- eller assistansebehov. Nasjonalt SRHR-nettverk uttaler at:
«[s]keive som tilhører andre minoritetsgrupper, derav skeive med funksjonsnedsettelser, kan være ekstra utsatt for konverteringsterapi ettersom de i større grad kan stå i skjeve maktforhold til gjerningspersonen, oppleve å være avhengig av andre for hjelp eller assistanse til å komme seg vekk fra situasjonen».
9.4 Departementets vurdering
Departementet deler synspunktene til Riksadvokaten og professor i rettsvitenskap Jørn Jacobsen om at en bestemmelse som regulerer når overtredelse av § 270 anses som grov, er mer hensiktsmessig enn løsningen departementet foreslo i høringsnotatet. Dette harmonerer med straffelovens øvrige system med å gradere alvorligheten av en overtredelse etter om overtredelsen er vanlig eller grov. Departementet foreslår derfor at en bestemmelse om grov overtredelse nedfelles i ny § 270 a.
Vurderingen av om en overtredelse av § 270 er grov, vil bero på en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering. Det oppstilles høy terskel for at et tilfelle skal rammes av bestemmelsen grov overtredelse, som er ment å være begrenset til de alvorligste tilfellene. De oppregnede momentene er ikke uttømmende, og andre omstendigheter ved overtredelsen vil også kunne vektlegges i vurderingen av om overtredelsen er grov. Formuleringen «særlig legges vekt på» tydeliggjør at tilstedeværelsen av ett av momentene ikke automatisk vil lede til at overtredelsen er grov. Samtidig er ingen av momentene nødvendig for at en handling faller innunder grovhetsbestemmelsen.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at det særlig skal legges vekt på om handlingene som er utført har medført betydelig skade hos fornærmede i vurderingen av om overtredelsen skal anses som grov. Dette har fått støtte fra mange høringsinstanser. Uttrykket sammenfaller med innholdet i straffeloven § 11, og det vises til rettspraksis og forarbeidene til denne bestemmelsen. Departementet antar at det i de fleste tilfellene vil være aktuelt med betydelig psykiske skader. Alternativet «betydelig skade på […] helse» er ment å fange opp slike skader av rent psykisk art, jf. «alvorlig psykisk skade» i § 11. Dette omfatter tilstander som psykoser, langvarige depresjoner, tvangs- og angstnevroser, spiseforstyrrelser og lignende. Uttrykket er ikke ment å omfatte tilstander som lettere depresjoner, konsentrasjonsproblemer, irritabilitet og lettere angsttilstander, jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–92) punkt 3.7.1 side 22–23. Vilkåret stiller krav til en langvarig forringelse av sunnhetstilstanden. Tilstander av mer kortvarig og forbigående art omfattes dermed ikke, for eksempel forbigående kvalme eller svimmelhet, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 6.4.1 side 179.
Videre foreslår departementet at det særlig skal legges vekt på om handlingene utføres av en gruppe i fellesskap. For å tydeliggjøre skillet til vanlig overtredelse av § 270, mener departementet at det må stilles krav om at det er flere eller en gruppe mennesker som handler sammen. Det innebærer at det i utgangspunktet bør stilles krav til at flere enn to personer har utført metodene eller den systematiske fremgangsmåten. Ordlyden «flere i fellesskap» brukes flere steder i straffeloven, men signaliserer at fornærmede må være tallmessig underlegen to eller flere personer, jf. HR-2019-164-A avsnitt 17. Departementet foreslår derfor at momentet formuleres som «et større antall personer», noe som vil tydeliggjøre at det må være tale om en gruppe. Uttrykket brukes for å legaldefinere når en handling er «offentlig», jf. § 10. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) er 20–30 personer ansett å være retningsgivende for hva som skal regnes som et «større antall personer», se punkt 12.2.2 side 163. Dette er en anvisning, som gir noe rom for skjønn i det enkelte tilfellet. Begrunnelsen for at departementet foreslår at dette skal være et moment i vurderingen av om overtredelse av § 270 er grov, er at en handling som begås av et større antall personer kan medføre at fornærmede opplever handlingen som særlig fornedrende, ydmykende eller skremmende.
Departementet mener at det i vurderingen av om overtredelsen er grov, er naturlig å se hen til dens varighet. Det vil kunne være stor variasjon i hvilket tidsrom fornærmede blir utsatt for en eller flere metoder eller systematiske fremgangsmåter. Dersom overtredelsen har pågått jevnlig over flere måneder eller år, vil dette være et sentralt moment i vurderingen som medfører at handlingene har en mer alvorlig karakter.
Gjerningspersonens skyld må dekke de omstendighetene som gjør overtredelsen grov. Det innebærer at gjerningspersonen må ha utvist forsett med hensyn til overtredelsens varighet og at den er utført av et større antall personer. Med hensyn til at overtredelsen har medført betydelig skade på kropp eller helse, er det likevel tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. straffeloven § 24.
9.5 Strafferamme og straffutmåling
Strafferammen for overtredelse av grovhetsbestemmelsen er foreslått til fengsel inntil 6 år. Det oppstilles en høy terskel for at et tilfelle skal rammes av bestemmelsen. En grov overtredelse av forbudet mot konverteringsterapi vil dermed innebære en svært alvorlig integritetskrenkelse, som ofte vil ha medført et omfattende inngrep i et enkeltindivids rett til frihet og til å utvikle egen identitet, eller medført langvarige skader på fornærmedes kropp eller helse. Strafferammen må gjenspeile dette.
Ved å innta en bestemmelse som regulerer grov overtredelse med en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, vil det totale spennet i strafferammen fange opp den store variasjonen i arten av handlinger som dekkes av gjerningsbeskrivelsen i § 270, og hensynta at enkelte handlinger kan innebære svært alvorlige integritetskrenkelser og ha betydelige skadelige virkninger. Departementet står dermed fast ved vurderingen fra høringsnotatet om at et straffebud med strafferamme på fengsel inntil 6 år vil kunne sikre proporsjonalitet mellom handlingen og straffereaksjonen i det konkrete tilfellet.
Ved fastsettelse av strafferammen for grov overtredelse, mener departementet det vil være relevant å se hen til strafferammen i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og straffeloven § 253 om tvangsekteskap, som begge har øvre strafferammer på fengsel inntil 6 år. Departementet viser til at også straffeloven § 252 om grov tvang og § 272 om grov kroppskrenkelse har øvre strafferamme på 6 år. Grov kroppsskade etter straffeloven § 274 og grov frihetsberøvelse etter § 255 har begge en strafferamme på inntil ti år.
Straffutmålingen beror på en samlet vurdering. Momentene i straffeloven § 77 vil være sentrale. Andre sentrale momenter er hvor lenge handlingene har funnet sted, fornærmedes modenhet, karakteren av handlingene, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.