3 Gjeldende rett

3.1 Prinsippet om det kommunale selvstyret

Kommunalt selvstyre betegner grunnleggende sett kommunenes rett til å styre seg selv. Kommunene er selvstendige forvaltningsorganer. De er ikke underlagt andre statlige organ enn Stortinget som lovgiver, så lenge ikke andre underordningsforhold følger av lov. Regjeringen og departementene har således ingen generell styrings-, instruksjons- eller overprøvingsmyndighet over kommunene. Slik myndighet må ha hjemmel i lov.

Det kommunale selvstyret ble grunnlovfestet i 2016. Bestemmelsen fastsatt i Grunnloven § 49 andre ledd lyder:

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.

Kommunenes rolle som lokaldemokratiske organer legger til rette for at innbyggere og lokalsamfunn kan råde over saker som angår dem selv, og påvirke egen samfunnsutvikling. Det kommunale selvstyret er derfor viktig både for å fremme nærdemokratiet og den lokale selvråderetten.

3.2 Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger

Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger slår fast at kommunene bare kan bruke det norske flagget (uten splitt og tunge), det samiske flagget og «kommune- eller fylkesflagg som er godkjent av Kongen» på «bygninger med tilhørende grunn som kommunen råder over som eier, leier eller lignende og som hovedsakelig brukes i forbindelse med kommunens offentlige oppgaver eller av kommunale institusjoner».

Ved en lovendring som trådte i kraft i 2014 ble det inntatt to unntaksbestemmelser. Den ene unntaksbestemmelsen innebærer at forbudet mot å benytte andre flagg enn de nevnte ikke gjelder når «bygninger med tilhørende grunn (…) brukes i forbindelse med idretts-, kultur- og lignende arrangement med allmenn interesse». Den andre unntaksbestemmelsen fastslår at forbudet ikke gjelder for «frittstående kommunale flaggstenger på torg, bruer, plasser eller lignende som ikke framstår som en integrert del av et kommunalt bygningskompleks eller et bygningskompleks som for den vesentligste del benyttes av kommunale institusjoner».

Brudd på loven kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, men loven har ikke vært håndhevet strengt. Loven har sin bakgrunn i de politiske motsetningene i Norge på 1930-tallet. Formålet var å forhindre at kommunale bygninger ble brukt til politiske markeringer.

Loven krever at kommuneflagg må godkjennes av Kongen, men regulerer ikke godkjenningsordningen nærmere. Ordlyden nevner ikke kommunevåpen, men siden disse i praksis benyttes som motiv i kommuneflaggene har gjeldende praksis vært at også selve kommunevåpenet har blitt godkjent av Kongen.

I forskrift 6. juli 1933 nr. 3 om adgang til i særlige tilfelle å benytte fremmed lands flagg ved siden av det norske flagg på kommunale offentlige bygninger (Forskrift om fremmed flagg på kommunal bygning), fremgår det at et fremmed lands flagg kan heises ved siden av Norges flagg når det av hensyn til internasjonal høflighet finnes ønskelig. Forskriften stiller krav om at et fremmed lands flagg ikke må gis en mer fremtredende plass enn Norges flagg.

For øvrig viser departementet til at enkelte kommuner har fastsatt bruksregler for flagging samt flaggdager i lokale forskrifter.

3.3 Øvrig regelverk om flagging

Av Grunnloven § 120 fremgår det at fargene på det norske flagget blir fastsatt ved lov. Flaggets utforming er fastsatt i lov 10. desember 1898 nr. 1 om Norges flag (flaggloven). Forskrift 21. oktober 1927 nr. 9733 angående bruk av statsflagget og handelsflagget (Flaggforskriften) inneholder nærmere regler om flagging for handelsfartøyer, og at flagg med splitt og tunge skal benyttes på statens offentlige bygninger og post- og tollfartøyer. Forskriften § 4 inneholder de offisielle flaggdagene for statlige virksomheter.

3.4 Gjeldende praksis for godkjenning av kommunevåpen

Dagens ordning for godkjenning av kommunevåpen er ikke lov- eller forskriftsfestet, men basert på langvarig forvaltningspraksis siden 1898.

Praksisen innebærer at Arkivverket både fungerer som rådgivende instans for kommunene i forbindelse med utforming av nytt våpen og avgir en rådgivende uttalelse til departementet før kommunevåpen og kommuneflagg fastsettes av Kongen i statsråd. Arkivverkets tilrådning er formelt sett ikke bindende, men det finnes ingen eksempler på søknader hvor Arkivverkets tilrådning ikke har vært fulgt.

Arkivverket har siden 1930-tallet blant annet lagt vekt på at våpenet skal ha enkle former, ett motiv og to farger og ledsages av en våpenbeskrivelse (blasonering). Prinsippene er nærmere forklart på Arkivverkets nettsted. Disse prinsippene har blitt lagt til grunn i Arkivverkets vurdering av enkeltsaker, men er ikke lov- eller forskriftsfestet.

Arkivverkets praksis er relativt streng sammenliknet med praksisen i andre land, der det er tillatt med mer detaljerte og ornamenterte kommunevåpen. Praksisen siden 1930-tallet er også strengere enn tidligere praksis i Norge. Mange godkjente norske våpenskjold av eldre dato er derfor mer detaljerte og ornamenterte enn praksis siden 1930-tallet har åpnet for.

Det er ikke forbudt å benytte kommunevåpen uten godkjenning av Kongen, og enkelte kommuner har slike våpen. Godkjenningen har kun betydning for kommunenes adgang til å benytte flagg med kommunevåpen på kommunens offentlige bygninger.

Den kongelige resolusjonen om kommunevåpen fastsetter en våpendefinisjon som innebærer at våpenet beskrives med ord (blasoneres). Resolusjonen gjengir ikke og refererer ikke til et bilde av våpenet.

Ved kommunesammenslåinger har kommunevåpen normalt ikke blitt fastsatt i samme kongelige resolusjon som selve kommunesammenslåingen. Dette kan skyldes at kommuner som slår seg sammen ofte vil ha behov for å utsette fastsettingen av nytt kommunevåpen til etter sammenslåingen. I de senere årene har det vært svært få saker om godkjenning av kommunevåpen. Kommunereformen vil imidlertid føre til at det igjen blir flere slike saker.

3.5 Vern av kommunevåpen

Kommunale- og fylkeskommunale våpen og segl, er norske offentlige våpen vernet mot misbruk etter flere lovbestemmelser.

Etter Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om industriell eiendomsrett artikkel 6ter bokstav a er Norge folkerettslig forpliktet til å forby uautorisert registrering og bruk som varemerke av «armorial bearings, flags, and other State emblems». Forbudet omfatter «any imitation from a heraldic point of view». Disse forpliktelsene er ivaretatt i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 165 bokstav b, ved lov 26. mars 2010 nr. 8 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven), § 15 første ledd bokstav c og lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven) § 7 første ledd nr. 2. Bestemmelsene verner norske og utenlandske statlige våpen, merker og segl mot misbruk, og går lengre enn Pariskonvensjonen krever ved også å verne kommunale våpen, som regnes som «offentlig» våpen.

Straffeloven § 165 bokstav b inneholder et generelt forbud mot uhjemlet bruk av offentlig våpen, merke eller segl. Bestemmelsen forbyr at noen:

uhjemlet bruker et norsk eller utenlandsk offentlig våpen, merke eller segl eller noe som lett kan forveksles med slike (…)

Uhjemlet bruk straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at våpenet må oppfylle nærmere vilkår for å oppnå beskyttelse mot misbruk, utover å være et norsk offentlig våpen. Det stilles derfor ikke krav om at våpenet må være godkjent av Kongen for å oppnå beskyttelse. Også et våpen som er fastsatt av kommunestyret, vil derfor regnes som et «offentlig våpen» og vil være beskyttet mot uhjemlet bruk etter straffebestemmelsen. Vernet gjelder imidlertid ikke for andre former for kommunale kjennetegn som logoer og liknende.

I tillegg til at kommunevåpen har vern mot å bli brukt i andre kjennetegn, har også innehavere av eldre kjennetegn berettiget interesse i at det ikke fastsettes kommunevåpen som krenker deres rettigheter. Etter straffeloven § 165 bokstav b og § 166 har statlige flagg, merker og symboler samt internasjonale organisasjoners kjennetegn vern mot urettmessig bruk, også i kommunevåpen.

Det generelle forbudet i straffeloven § 165 bokstav b suppleres av særskilte bestemmelser i varemerkeloven og designloven som verner mot misbruk i form av søknad om registering av et offentlig våpen som varemerke eller design.

Etter varemerkeloven § 15 første ledd bokstav c kan et varemerke ikke registreres hvis det:

uten tillatelse inneholder et våpen eller annet tegn som er omfattet av straffeloven § 165 bokstav b og § 166, et statsflagg, eller noe som er egnet til å oppfattes som slikt tegn eller flagg.

Som nevnt vil et kommunevåpen fastsatt av et kommunestyre regnes som et offentlig våpen iht. straffeloven, og vil derfor også være vernet mot å registreres som varemerke. Kongens godkjenning er derfor ikke avgjørende for å oppnå vern etter loven.

Et tilsvarende registreringshinder for design finnes i designloven § 7 første ledd nr. 2. Heller ikke denne loven stiller krav om Kongens godkjenning for å være vernet mot registrering uten kommunens tillatelse.

Registreringshindrene for kommunevåpen er satt av hensyn til offentlige interesser, og håndheves derfor av Patentstyret av eget tiltak. Hvis et merke eller design likevel skulle bli registrert i strid med bestemmelsene i varemerkeloven § 15 første ledd bokstav c eller designloven § 7 første ledd nr. 2, vil kommunen kunne kreve registreringen opphevet ved innsigelse eller administrativ overprøving hos Patentstyret, eller ved dom.

Etter varemerkeloven § 4 har merkehaveren vern mot at det i næringsvirksomhet benyttes tegn som ligner varemerket for lignende varer eller tjenester som dem merket gjelder, forutsatt at det er risiko for forveksling. Velkjente varemerker har et bredere vern. Dette gir innehaveren av et eksisterende varemerke et vern mot at en kommune benytter et kommunevåpen som kjennetegn for tjenester som tilbys av kommunen, dersom kjennetegnet er egnet til å forveksles.

3.6 Skiltforskriften

Vegdirektoratets normal om trafikkskilt (Del 4A Vegvisningsskilt: Planlegging og anvendelse – Håndbok N300) fastsatt med hjemmel i forskrift 7. oktober 2005 nr. 1219 om offentlige trafikkskilt, vegoppmerking, trafikklyssignaler og anvisninger (skiltforskriften) inneholder krav til stedsnavnskilt. Normalen stiller ikke krav om at fylkes- eller kommunevåpen må være godkjent for kunne benyttes på vegskilt ved kommunegrensen. Kongens godkjenning er altså ikke noe vilkår for at et kommunevåpen brukes på veiskilt.