13 Merknader til de enkelte bestemmelsene

13.1 Lov om bankenes sikringsfond

Til § 1

Paragrafen bygger i hovedsak på Banklovkommisjonens utkast § 19-17, unntatt utkastet annet og tredje ledd (som er inntatt i § 2 nedenfor).

Første ledd første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-17 første ledd første punktum, og slår fast at Bankenes sikringsfond er et selvstendig rettssubjekt. Annet punktum svarer til utkastet § 19-17 sjette ledd.

Annet ledd svarer til utkastet § 19-17 fjerde ledd, mens tredje ledd svarer til utkastet § 19-17 femte ledd.

Fjerde ledd angir at virksomheten i Bankenes sikringsfond skal organiseres og drives på en forsvarlig måte.

Innskuddsgarantiordningen er ikke et selvstendig rettssubjekt og kan ikke i seg selv saksøkes. Det vil være Bankenes sikringsfond som er part i søksmål vedrørende innskuddsgarantiordningen. Etter femte ledd skal derfor Bankenes sikringsfond ha partsevne etter tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav f, jf. omtale i avsnitt 4.7.3.

Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Til § 2

Første og annet ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast § 19-17 annet og tredje ledd og fastlegger hovedoppgavene til Bankenes sikringsfond. Etter tredje ledd skal Bankenes sikringsfond også utføre de oppgaver som Finanstilsynet pålegger sikringsfondet i medhold av § 20-3. Det vises til omtale i avsnitt 4.7.3.

Til § 3

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 19-18 og gir nærmere regler for styret i Bankenes sikringsfond. Det er departementet som oppnevner styret, og som derfor også utpeker leder og eventuelt nestleder. Etter første ledd skal styret bestå av syv medlemmer. Styremedlemmene skal være kvalifiserte og har god og relevant kompetanse, slik at styrets kompetanse samlet er i stand til å utføre oppgavene Bankenes sikringsfond har.

Annet, tredje og femte ledd svarer i hovedsak til utkastet § 19-18 annet til fjerde og sjette ledd. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Etter fjerde ledd gjelder aksjeloven § 6-17 om adgang til å motta gaver i anledning sitt arbeid, tilsvarende for styremedlemmer i sikringsfondet. Tilsvarende bestemmelse gjelder for styret i statens finansfond, jf. lov om statens finansfond § 3 femte ledd.

Til § 4

Paragrafen fastsetter at innskuddsgarantifondets ansvarlige kapital består av midler tilført innskuddsgarantifondet. Dette vil omfatte bidrag fra medlemmene og midlene tilført fra tidligere Bankenes sikringsfond etter overgangsreglene til endringene i finansforetaksloven. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Til § 5

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-20. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Til § 6

Første ledd bygger på § 19-18 femte ledd, og pålegger Bankenes sikringsfond å utarbeide og avgi årsmelding og årsregnskap for innskuddsgarantifondet som skal sendes til departementet, Finanstilsynet og Norges Bank. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Annet ledd legger kompetansen til å utpeke revisor for Bankenes sikringsfond til departementet. Bestemmelsen svarer til det som gjelder for Statens finansfond, jf. lov om statens finansfond § 7.

Til § 7

Første ledd slår fast at offentleglova og forvaltningsloven gjelder for Bankenes sikringsfond, jf. også offl. § 2 bokstav d. Dette er naturlig i lys av at det er departementet som utnevner styret i sikringsfondet og i lys av de oppgavene sikringsfondet har. Imidlertid vil Bankenes sikringsfond i stor grad innhente og behandle tall som det er av stor konkurransemessig betydning for medlemsforetakene å hemmeligholde. I praksis vil derfor Bankenes sikringsfond måtte unnta en svært stor andel av dokumentene det behandler fra offentlighet.

For å sikre effektiv kriseforberedelse og krisehåndtering er det viktig med god informasjonsutveksling mellom de ulike myndighetsaktørene. Etter første ledd annet punktum skal dokumentunntaket for korrespondanse med over- og underordnet organ derfor også gjelde Bankenes sikringsfonds korrespondanse mellom Norges Bank, Finanstilsynet og departementet. Overfor disse organene gjelder heller ikke taushetsplikten etter fvl. § 13, jf. annet ledd.

Det vises til omtale i proposisjonen avsnitt 4.7.3.

Til § 8

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-17 syvende ledd.

Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 10.2 og proposisjonen avsnitt 4.7.3.

13.2 Endringer i skatteloven

Til § 8-4

Bestemmelsen viderefører tidligere gjeldende § 8-4, og også § 44 første ledd bokstav l i tidligere gjeldende skattelov, men er tilpasset nytt regelverk om bidragsplikt til innskuddsgarantifondet og krisetiltaksfondet, jf. finansforetaksloven §§ 19-10 og 20-51.

13.3 Endringer i finansavtaleloven

Til § 15

Det tas inn en henvisning i annet ledd bokstav h om at opplysningene som skal gis skal være i samsvar med de kravene som stilles i finansforetaksloven § 16-5.

Til § 30

Det tas inn en henvisning i første ledd om at opplysningene som skal gis om innskuddsgaranti skal være i samsvar med de kravene som stilles i finansforetaksloven § 16-5.

13.4 Endringer i finansforetaksloven

Til § 1-5

Begrepene «tilsynsutvalg» og «kriseutvalg» defineres i åttende og niende ledd.

Til § 5-4

Første ledd oppdateres som følge av at kapittelet om garantiordninger for forsikringsvirksomhet omnummereres fra kapittel 20 til kapittel 20A.

Til § 12-3

Det tas inn en bestemmelse i nytt sjette ledd, som gjennomfører innskuddsgarantidirektivet art. 16 nr. 6. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-14 annet ledd.

Til § 14-6

Tredje ledd presiseres i samsvar med kapitalkravsdirektivet art. 102 til 104. For å tydeliggjøre virkeområdet til paragrafen presiseres det at Finanstilsynet ikke bare kan gripe inn med pålegg ved brudd på kravene i kapittel 14, men også når det er grunn til å anta at det vil foreligge manglende etterlevelse i nær fremtid. Også manglende etterlevelse av bufferkrav gir grunnlag for inngripen etter § 14-6.

Det vises til omtale i avsnitt 6.7.1.1

Til § 16-5

Bestemmelsen presiseres i samsvar med innskuddsgarantidirektivet art. 16. Utgangspunktet etter første ledd tredje punktum er at elektronisk kommunikasjon er standardvalget for kunder som bruker nettbank, men at kundene skal kunne be om å få opplysninger på papir. Videre er forskriftshjemmelen i annet ledd utvidet, slik at departementet kan fastsette nærmere regler om opplysningsplikten i forskrift.

Til § 18-3

Unntaket i sjette ledd gjelder bare de foretak som er omfattet av kapittel 20, og bare innenfor rammene av § 20-8. Bestemmelsen gjør for øvrig ingen endring i reglene om adgangen til å yte konsernbidrag etter paragrafen her.

Til § 19-1

Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 19-3. Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-3 første ledd og nedlegger et forbud mot å ta imot innskudd uten å være medlem av enten den norske innskuddsgarantiordningen for banker som det er gitt regler om i kapittelet her, eller en annen tilsvarende garantiordning som oppfyller kravene i direktiv 2014/49/EU (det reviderte innskuddsgarantidirektivet). Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 4 nr. 3. Ettersom loven åpner for at også kredittinstitusjoner fra land utenfor EØS-området kan etablere filial i Norge er bestemmelsen ikke avgrenset til at en slik tilsvarende ordning må befinne seg i en EØS-stat. Vilkåret er at ordningen må oppfylle alle de kravene som følger av loven her, og dermed kan anses som tilsvarende. Det er ikke noe vilkår for å bli ansett som tilsvarende at garantinivået må være to millioner kroner per innskyter per bank. Det er tilstrekkelig at garantiordningen dekker et beløp opp til 100 000 euro, i tråd med direktivets krav.

Norske banker har plikt til å være medlem etter § 19-2 første ledd, mens utenlandske kredittinstitusjoner kan være medlem av ordningen i sin hjemstat. Departementet kan gi forskrift om filialmedlemskap for filialer av kredittinstitusjoner utenfor EØS, jf. § 19-2 tredje ledd. Slikt filialmedlemsskap er nødvendig for at filialer skal kunne ta imot innskudd i Norge dersom garantiordningen i hjemstaten ikke er ansett for å være tilsvarende.

I annet ledd er formålet med å ha en innskuddsgarantiordning inntatt. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 19-3 annet ledd og gjeldende bestemmelse i finansforetakloven § 19-3 første ledd. I tråd med høringsmerknaden fra Bankenes sikringsfond er imidlertid innskuddsgarantiordningens bidrag til finansiell stabilitet fremhevet i bestemmelsen.

Det følger av tredje ledd at Bankenes sikringsfond skal forvalte garantiordningen. Bestemmelsen svare til Banklovkommisjonens utkast til § 19-3 tredje ledd, med enkelte lovtekniske justeringer. Bankenes sikringsfond er et eget organ som er separat fra selve innskuddsgarantiordningen, jf. omtale i proposisjonen kapittel 4.

Banklovkommisjonens utkast til § 19-3 fjerde ledd er ikke fulgt opp i bestemmelsen. Medlemsforetakenes opplysningsplikt overfor innskytere følger av finansforetakloven § 16-5, mens ordningens opplysningsplikt er inntatt i § 19-14.

Det vises til nærmere omtale i proposisjonen kapittel 9.7 og Banklovkommisjonens merknad til § 19-3 inntatt i NOU 2016: 23 side 125–126.

Til § 19-2

Paragrafen bygger på gjeldende §§ 19-1 og 19-2, og Banklovkommisjonens utkast til §§ 19-1, men er redaksjonelt omarbeidet slik at alle bestemmelser om medlemskap blir samlet i paragrafen. Bestemmelsen om omfanget av medlemskapet i Banklovkommisjonens utkast § 19-1 annet ledd er inntatt i loven § 19-3 om innskudd. De bestemmelsene i § 19-2 første ledd som gjelder den norske innskuddsgarantiordningens ansvar for å foreta utbetalinger på vegne av andre garantiordninger er inntatt i § 19-8. Paragrafen angir, sammen med eventuelle forskrifter gitt i medhold av tredje ledd, uttømmende hvilke foretak som har rett og eventuelt plikt til å være medlem av innskuddsgarantiordningen.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-1 første ledd og slår fast bankenes plikt til å være medlem av innskuddsgarantiordningen. Banker er foretak som har konsesjon til å ta imot innskudd, jf. § 2-7. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 19-1 første ledd.

Annet ledd gir regler om i hvilken utstrekning filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete i annen EØS-stat kan bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen. Direktivet bygger på et prinsipp om at foretakene skal være underlagt garantiordningen i hjemstaten, slik at det i utgangspunktet ikke er aktuelt for kredittinstitusjoner å være medlem i innskuddsgarantiordningen i de land der de har etablert filialer. Ettersom den norske garantiordningen tilbyr et høyere dekningsnivå enn direktivets grense åpnes det i denne bestemmelsen likevel for at kredittinstitusjoner med hovedsete i annen EØS-stat kan bli såkalt «topping-up»-medlem av den norske garantiordningen. Filialmedlemskapet vil gi dekning for innskudd mellom 100 000 euro og 2 millioner norske kroner. Filialmedlemskapet vil også kunne gi dekning for midlertidige høye innskudd som er garantert etter § 19-4 annet ledd, dersom den norske ordningen gir bedre dekning for slike innskudd. Dersom filialen oppfyller vilkårene i bestemmelsen har den rett til å bli medlem av ordningen. Det følger antitetisk av bestemmelsen at filialer som ikke oppfyller vilkårene i bestemmelsen ikke har rett til å bli medlem.

Annet ledd annet punktum gir regler om filialens rett til å si opp medlemskapet, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-13 annet ledd siste punktum. I medhold av annet ledd tredje punktum kan departementet gi utfyllende regler om filialmedlemskap i forskrift, jf. Banklovkommisjonens utkast § 19-2 annet ledd annet punktum. Slike regler er gitt i finansforetaksforskriften kapittel 19, som i hovedsak kan videreføres.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette regler om medlemskap for andre finansforetak enn banker og om at filialer fra land utenfor EØS-skal være medlem. Det vises til omtalen av Banklovkommisjonens utkast § 19-1 tredje ledd og § 19-2 tredje ledd i NOU 2016: 23 kapittel 10.

Det vises til nærmere omtale i proposisjonen kapittel 9.7 og Banklovkommisjonens merknad til § 19-1 og 19-2 inntatt i NOU 2016: 23 side 123–125.

Til § 19-3

Første ledd første og annet punktum definerer hva som regnes som innskudd og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-4 første og annet ledd. Det vises til merknadene til bestemmelsene i NOU 2016: 23 på side 126–127. I tredje punktum er det tatt inn en avgrensning av hvilke spareprodukt som kan anses som innskudd selv om spareproduktet er en kredittsaldo i henhold til finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 og som derfor i utgangspunktet ikke er innskudd. Etter EU-direktivet art. 2 nr. 1 bokstav a skal dette unntaket i utgangspunktet bare gjelde spareprodukter som eksisterte før 2. juli 2014, men det forventes at denne fristen kan forlenges i EØS-regler som svarer til direktivet. I bestemmelsen her er avgrensingen knyttet til spareprodukt som eksisterte før loven trådte i kraft.

Annet ledd første punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-1 annet ledd første punktum og slår fast at innskuddsgarantiordningen omfatter kvalifiserte innskudd mottatt av medlemsforetakene. For filialer som er medlem etter § 19-2 annet ledd vil det være innskudd som er mottatt av filialen som er omfattet av ordningen. Den nærmere avgrensning av hvilke innskudd som skal anses som gjort i filialen kan som etter gjeldende rett, inntas i forskrift, i tråd med forskriftshjemmelen i § 19-2 annet ledd tredje punktum. Det er gitt nærmere regler om hva som skal anses som innskudd i en filial i finansforetaksforskriften § 19-3.

I annet leddannet punktum er begrepet «kvalifiserte innskudd» definert. Begrepet svarer til «dekkede innskudd» i Banklovkommisjonens utkast, jf. utkastet § 19-4 tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen. I direktivet omtales kvalifiserte innskudd som «eligible deposits» i den engelske versjonen av direktivet, jf. art. 2 nr. 1 punkt 4. Uttrykket er oversatt til hhv. «berettigede indskud» i den danske oversettelsen og «kvalificerende innskudd» i den svenske oversettelsen av direktivet. Kvalifiserte innskudd er innskudd som kvalifiserer for dekning under garantien og som dermed er garantert opp til de grensene som følger av § 19-4. Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal anses som én innskyter i medhold av forskriftshjemmelen i § 19-4 fjerde ledd. Listen over innskudd som er unntatt fra definisjonen av kvalifiserte innskudd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast til § 19-5 første ledd. Det vises til Banklovkommisjonens merknader til denne bestemmelsen i NOU 2016: 23 s. 128–129 flg.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-5 annet ledd. Det vises til Banklovkommisjonens merknader til denne bestemmelsen i NOU 2016: 23 s. 129–130. I EU er små- og mellomstore bedrifter definert i kommisjonsanbefaling 2003/361. Denne anbefalingen er ikke tatt inn EØS-avtalen, men de sentrale størrelsene i definisjonen er også inntatt i årsregnskapsdirektivet og oppdatert i direktiv 2013/34/EU som er inntatt i vedlegg XII uten tilpasningstekst. Anbefalingen bør derfor være førende for hva som skal anses som små- og mellomstore bedrifter også i en norsk kontekst.

Fjerde ledd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast § 19-16 annet ledd første punktum og gjennomfører kravet om merking av innskudd i direktivet art. 5 nr. 4.

Femte ledd gir departementet adgang til å bestemme at innskudd i medlemsforetakenes filialer utenfor EØS-området ikke skal være dekket av garantiordningen. Banklovkommisjonen har foreslått at slike innskudd skal være unntatt med mindre departementet i forskrift har fastsatt at innskuddene skal være dekket. Det er imidlertid ikke noe slik unntak i gjeldende rett, og bestemmelsen er ikke kommentert nærmere i utredningen. Utgangspunktet i bestemmelsen er derfor snudd, slik at innskudd i filialer som etter gjeldende rett er dekket med mindre departementet gjør unntak i forskrift.

Til § 19-4

Første ledd viderefører gjeldende garantigrense på to millioner kroner per innskyter per medlemsforetak i dagens § 19-4 annet ledd. I tillegg følger det av bestemmelsen at innskudd som nevnt i tredje ledd også regnes som garanterte innskudd. Bestemmelsen er utformet som i gjeldende rett som en definisjon av garanterte innskudd. Innskuddsgarantiordningens ansvar for å utbetale garanterte innskudd følger av § 19-7 første ledd.

Det følger av ordlyden i bestemmelsen at grensen gjelder «per innskyter». Det innebærer at grensen på to millioner kroner gjelder de samlede innskudd for en innskyter i et medlemsforetak uavhengig av antall av innskudd, innskuddsvaluta og hvor i EØS-området innskuddene i medlemsforetaket er foretatt. Har flere personer felles innskuddskonto, skal hver av dem regnes som en innskyter og den enkeltes andel av kredittsaldoen legges til grunn ved anvendelsen av grensen. Det samme gjelder når flere personer har rett til midler som omfattes av samme innskuddskonto. Medlemmer av et partnerskap, forening eller lignende sammenslutning som ikke er en egen juridisk person, skal likevel anses som én innskyter. Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal anses som én innskyter i medhold av forskriftshjemmelen i fjerde ledd.

Annet ledd gir utvidet dekning i inntil 12 måneder for enkelte særskilte angitte innskudd. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-6 tredje ledd, med enkelte lovtekniske justeringer etter forslag fra Advokatforeningen. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i NOU 2016: 23 s. 132–133.

Bestemmelsen i tredje ledd første punktum bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 19-6 første ledd annet punktum og begrenser garantiansvaret overfor innskytere i filialer av norske banker i andre EØS-stater til det garantinivået som gjelder i landet der filialen er lokalisert. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 19-10 fjerde ledd. Som nevnt i kapittel 9 gir annet punktum departementet hjemmel til å fastsette at det samme skal gjelde innskudd som en norsk bank har mottatt gjennom grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat. Departementet kan i forskrift gitt i medhold av fjerde ledd gi nærmere regler om omregning av garantiansvaret fra euro til den valutaen innskuddet skal utbetales i. Innskuddet kan etter direktivet art. 6 nr. 4 gjøres tilgjengelig i flere forskjellige valutaer. Det kan enten være enten euro, norske kroner, valutaen i vertsstaten til filialen, den valutaen som kontoen lyder på eller valutaen i staten der innskyteren bor. Departementet kan gi nærmere regler om dette i forskrift, jf. fjerde ledd.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-6 fjerde ledd, men er utvidet til også å dekke presiserende forskriftsbestemmelser om hva som skal regnes som én innskyter, jf. omtale av første ledd.

Til § 19-5

Paragrafen angir når et innskudd skal anses som utilgjengelig. Tidspunktet når et innskudd blir utilgjengelig danner utgangspunktet for beregning av fristen for utbetaling av innskudd etter § 19-7 første ledd. Det er ikke en egen bestemmelse om utilgjengelige innskudd i Banklovkommisjonens utkast, men det materielle innholdet i bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til vilkårene for utløsing av garantiansvaret i utkastet § 19-6 første ledd. Paragrafen gjennomfører regler som svarer til direktivet art. 2 nr. 1 punkt 8 a og b.

Første ledd identifiserer hvilke vedtak som medfører at innskyterens rett til å kreve utbetaling av innskuddet blir suspendert etter norsk rett. Etter direktivet art. 3 skal det identifiseres hvilken myndighet som skal treffe beslutning om at innskudd er utilgjengelig. Det følger av første ledd at det er Finanstilsynet som skal treffe beslutningen om at innskudd er utilgjengelig.

Femdagersfristen i annet ledd gjennomfører direktivet art. 3 nr. 2 annet ledd.

Paragrafen viderefører langt på vei de samme kriteriene som i gjeldende lov § 19-10 første ledd, men med andre tidsfrister. Det vises til nærmere omtale i kapittel 9.7 ovenfor.

Til § 19-6

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 19-7. Første og annet ledd i Banklovkommisjonens utkast er imidlertid dekket av formuleringen «per innskyter per medlemsforetak» i § 19-4 første ledd og er derfor ikke inntatt i paragrafen. I den grad det skulle være nødvendig å presisere hva som er et innskudd og en innskyter ytterligere, kan departementet gjøre dette i forskrift i medhold av § 19-4 fjerde ledd.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-7 tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. I lys av at det er en egen bestemmelse om tidspunktet for når et innskudd er blitt utilgjengelige i § 19-5, er tidspunktet for beregningen etter bestemmelsen her, knyttet til denne bestemmelsen.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-7 fjerde ledd. Bestemmelsen omhandler ikke innskyteres adgang til motregning for sine forpliktelser til banken, og heller ikke innskyteres adgang til å benytte utbetaling fra ordningen til å dekke gjeld overfor banken. Det vises for øvrig til merknadene til denne bestemmelsen i NOU 2016: 23 side 134.

I tredje ledd er innholdet i «topping-up»-regelen fastlagt. Filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete i andre EØS-stater er medlem av garantiordningen i sin hjemstat. Det er denne garantiordningen som er ansvarlig for utbetaling av innskudd som er garantert etter ordningen der, dvs. inntil 100 000 euro (samt innskudd som er gitt utvidet dekning etter reglene i direktivet art. 6 nr. 2. Den norske innskuddsgarantiordningen skal kun dekke det overskytende beløpet. Etter § 19-8 annet ledd skal innskuddsgarantiordningen foreta utbetaling av garanterte innskudd i henhold til garantiordningen i foretakets hjemstat på vegne av og i samsvar med instrukser fra garantiordningen der. For innskyteren vil altså hele beløpet bli stilt til disposisjon av innskuddsgarantiordningen, både den delen som innskuddsgarantiordningen har ansvaret for og den delen som garantiordningen i hjemstaten har ansvaret for. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 19-10 tredje ledd og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-8 fjerde ledd.

Dersom innskudd i medlemsforetaket som omfattes av garantiordningen er overdratt til et annet medlemsforetak, herunder et broforetak, ved krisetiltak i henhold til §§ 20-21 eller 20-22 skal innskuddsgarantiordningen ikke betale ut noe til innskyterne. I slike tilfeller beregnes garantiordningens ansvar etter reglene i § 20-54.

Til § 19-7

Første ledd fastsetter at garanterte innskudd skal gjøres tilgjengelig for innskyterne innen syv arbeidsdager. Utgangspunktet for fristberegningen er knyttet til tidspunktet innskuddet ble utilgjengelig etter § 19-5 første ledd. Dersom innskuddet er gjort i en filial, må det tas høyde for at vedtaket som medfører at innskyterens rett til innskuddet blir suspendert, eller beslutningen fra relevant myndighet om at innskuddet er utilgjengelig, kan bli tatt av myndighetene i hjemstaten.

I tråd med høringsinnspillet fra Bankenes sikringsfond er bestemmelsen nøytral med hensyn til på hvilken måte innskuddet gjøres tilgjengelig for innskyterne.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-8 annet ledd. Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-8 femte og sjette ledd. Det vises til merknadene til § 19-8 i NOU 2016: 23 side 135–137.

Til § 19-8

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-8 tredje ledd og gjennomfører direktivet art. 14 nr. 2. Det vises til merknaden til § 19-8 tredje ledd i NOU 2016: 23 side 137.

Annet ledd gjelder den norske garantiordningens plikt til å bistå garantiordning i filialenes hjemstat med utbetaling til norske innskytere, jf. direktivet art. 14 nr. 2. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-2 første ledd annet punktum.

I medhold av tredje ledd kan departementet gi forskrift om samarbeid mellom garantiordninger, herunder utfyllende regler til første og annet ledd, jf. direktivet art. 14.

Til § 19-9

Paragrafen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet art. 10 og 12, og svarer til dels til Banklovkommisjonens utkast § 19-9, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.1.

Første ledd gjennomfører direktivet art. 10 nr. 1 og 2, og svarer delvis til Banklovkommisjonens utkast § 19-9 første ledd og § 19-16 første ledd første punktum, men med tillegg av et minstekrav i tråd med direktivet. Innskuddsgarantifondet viderefører deler av Bankenes sikringsfond etter tidligere rett. Etter overgangsbestemmelsene til loven overføres 45 pst. av eksisterende midler i Bankenes sikringsfond til det nye innskuddsgarantifondet. I tillegg består innskuddsgarantifondet av midler som er tilført etter reglene i § 19-10 og avkastningen av midlene i fondet, fratrukket det som eventuelt er utbetalt etter § 19-11.

Annet ledd angir at midlene i innskuddsgarantifondet skal plasseres i likvide eiendeler med lav risiko, jf. direktivet art. 10 nr. 7.

Tredje ledd krever at manglende beløp dekkes ved garanti fra medlemmene når innskuddsgarantifondet mindre enn minstekravet etter første ledd. Kravet viderefører et lignende krav i tidligere gjeldende finansforetakslov § 19-7, og har likhetstrekk med Banklovkommisjonens utkast § 19-19 annet ledd. Garantikravet følger ikke av direktivet, men art. 10 nr. 1 åpner generelt for finansiering fra andre kilder enn de obligatoriske.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet art. 10 nr. 9, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-9 tredje ledd annet punktum.

Femte ledd gir departementet hjemmel for å gi forskrift om garantiordningens adgang til å yte lån til eller å ta opp lån i garantiordning i annen EØS-stat, jf. direktivet art. 12 og omtale i avsnitt 10.7.2.5.

Til § 19-10

Første ledd fastsetter at medlemsforetakene hvert år skal tilføre innskuddsgarantifondet et samlet bidrag tilsvarende 0,8 promille av samlede garanterte innskudd, jf. omtale i avsnitt 10.7.1.3. Bestemmelsen gjennomfører videre direktivet art. 10 nr. 2, som i hovedsak svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-10 første og fjerde ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.2.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 10 nr. 8, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-10 femte ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.2.

Tredje ledd gjennomfører direktivet art. 11 nr. 1 og 2, og svarer til hovedtrekkene i Banklovkommisjonens utkast § 19-10 annet ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.3. Bankenes sikringsfond skal etter bestemmelsen benytte en veldokumentert, risikobasert metode for å fastsette bidragene, og metoden skal godkjennes av Finanstilsynet. Ved utviklingen av metoden kan Bankenes sikringsfond legge bl.a. EBAs retningslinjer til grunn i den utstrekning det er relevant og hensiktsmessig.

Fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-10 tredje ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.3.

Femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-13 første ledd og annet ledd første punktum, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.3.

Sjette ledd svarer til dels til tidligere gjeldende finansforetakslov § 19-8 tredje ledd, i tillegg til å gjennomføre direktivet art. 14 nr. 3, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.3.

Til § 19-11

Paragrafen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet art. 11, og svarer til dels til Banklovkommisjonens utkast § 19-11. Bruk av innskuddsgarantifondet til krisehåndtering er regulert i § 20-54.

Første ledd slår fast prinsippet om at midlene i innskuddsgarantifondet bare skal kunne benyttes til å finansiere utbetaling av garanterte innskudd, bidrag til krisehåndtering etter reglene i kapittel 20, samt alternative tiltak etter annet ledd. De løpende driftskostnadene til Bankenes sikringsfond kan finansieres fra innskuddsgarantifondet, ettersom dette er nødvendige kostnader for å sette sikringsfondet i stand til å utføre oppgavene sine. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 11 nr. 1 og 2, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-11 første ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.4.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 11 nr. 3 og 4, og svarer delvis til Banklovkommisjonens utkast § 19-11 annet ledd, jf. omtale i avsnitt 6.7.4. Bestemmelsen gir Bankenes sikringsfond hjemmel til å vedta at midlene i fondet skal brukes til alternative tiltak. Beslutning om å bruke garantiordningens midler etter denne bestemmelsen må tas av styret i Bankenes sikringsfond, jf. § 19-13 første ledd annet punktum.

Tredje ledd gjennomfører direktivet art. 11 nr. 6, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-11 tredje ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.4.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet art. 11 nr. 5, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-11 tredje ledd, jf. omtale i avsnitt 6.7.4 og 10.7.2.4.

Femte ledd fastsetter at vedtak etter paragrafen her ikke kan påklages.

Til § 19-12

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 19-12, jf. omtale i 10.7.3.6.

Til § 19-13

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 19-15, og angir nærmere regler om forvaltningen av innskuddsgarantiordningen. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.7.8, og merknaden til utkastet § 19-15 i NOU 2016: 23 kapittel 10.1.

Til § 19-14

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 19-16, og angir nærmere regler om administrative krav.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-16 første ledd. Bestemmelsens første punktum gjennomfører direktivet art. 10 nr. 1, som stiller krav om at medlemslandene sørger for at garantiordningen har på plass adekvate systemer for å beregne sine forpliktelser. Annet punktum gjennomfører direktivet art. 4 nr. 8, og tredje punktum gjennomfører kravet om stresstesting i art. 10. Bestemmelsen gir ikke nærmere krav til hvordan stresstesten skal gjennomføres, men det legges til grunn at Bankenes sikringsfond ser hen til internasjonal beste praksis, herunder EBAs retningslinjer om stresstester for innskuddsgarantiordninger (EBA/GL/2016/04). Dersom det skulle bli nødvendig kan departementet gi utfyllende forskriftsbestemmelser i medhold av femte ledd.

Annet ledd gir Bankenes sikringsfond myndighet til å kreve at medlemsforetakene fremskaffer opplysninger om de samlede dekkede innskuddene for hver innskyter, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 19-16 annet ledd. Bestemmelsen her gjelder kompetanse og ansvar for Bankenes sikringsfond. Medlemsforetakene har etter § 19-3 fjerde ledd en plikt til å merke innskudd slik at det til enhver tid fremgår hvilke innskudd som er omfattet av garantiordningen, jf. også Banklovkommisjonens utkast § 19-16 annet ledd første punktum og direktivet art. 5 nr. 4.

Bestemmelsen i tredje ledd viderefører finansforetakloven § 19-3 fjerde ledd. Det vises til omtale i avsnitt 9.7.8 ovenfor.

Fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 19-16 fjerde ledd.

Forskriftshjemmelen i femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende forskriftsbestemmelser om oppgaver for og administrative krav til Bankenes sikringsfond. Hjemmelen svarer til § 19-17 syvende ledd i Banklovkommisjonens utkast.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.7.8 ovenfor, og merknaden til utkastet § 19-16 i NOU 2016: 23 kapittel 10.1.

Til § 19-15

Paragrafen regulerer Bankenes sikringsfonds opplysningsplikt overfor innskytere. Bestemmelsen er ny sammenlignet med gjeldende rett og gjennomfører direktivet art. 16 nr. 3 annet ledd. Bestemmelsen stiller krav om at Bankenes sikringsfond skal ha en nettside med opplysninger om innskuddsgarantiordningen med nødvendig informasjon. I den grad det skulle bli nødvendig kan departementet gi forskrift med utfyllende krav til opplysningsplikt overfor innskyterne, jf. annet ledd.

Direktivet art. 16 stiller også en rekke krav til medlemsforetakenes opplysningsplikt overfor innskytere. Disse kravene følger av § 16-5 og finansavtaleloven § 15 (3).

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.7.8 ovenfor, og merknaden til utkastet § 19-16 i NOU 2016: 23 kapittel 10.1.

Til § 19-16

I tråd med Banklovkommisjonens utkast til § 19-13 tredje ledd, foreslår departementet i paragrafen at medlemmer som ikke oppfyller sine plikter skal kunne utelukkes. Medlemmer som er utelukket vil ikke lengre kunne ta imot innskudd, jf. § 19-1 første ledd. Det vises til omtale av utkastet § 19-13 tredje ledd i NOU 2016: 23.

Til § 19-17

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-21. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.7.8 ovenfor, og merknaden til utkastet § 19-16 i NOU 2016: 23 kapittel 10.1.

Til § 20A-1

Henvisningene i første ledd er til §§ 20A-1 til 20A-7.

Til § 20-1

Første ledd angir virkeområdet for kapittel 20. Først og fremst gjelder kapittelet når kriser rammer foretak som nevnt i bokstav a, det vil si banker og kredittforetak, samt visse verdipapirforetak. I tillegg omfattes foretak som nevnt i bokstav b og c når de inngår i konsern med banker, kredittforetak eller visse verdipapirforetak. Det vises til nærmere omtale i proposisjonen avsnitt 3.4.5.

Definisjonenei annet og tredje ledd svarer til definisjonene i Banklovkommisjonens utkast § 20-5 sjette og syvende ledd.

Til § 20-2

Paragrafen slår fast at det ikke kan åpnes gjeldsforhandling eller konkurs etter konkurslovens regler for foretak som er omfattet av § 20-1. Slike foretak skal enten krisehåndteres etter reglene i avsnitt IV eller avvikles etter reglene i avsnitt VI.

Til § 20-3

Etter krisehåndteringsdirektivet art. 3 skal hvert land utpekes en krisehåndteringsmyndighet, jf. omtale i proposisjonen kapittel 4. Etter paragrafen her er det Finanstilsynet som er utpekt som krisehåndteringsmyndighet. Finanstilsynet må utøve funksjonene som krisehåndteringsmyndighet separat fra oppgavene som tilsynsmyndighet, jf. første ledd.

Forholdet til departementet er regulert i annet ledd. Tredje ledd fastsetter at Bankenes sikringsfond bl.a. skal bistå Finanstilsynet samt forberede saker for Finanstilsynet.

Til § 20-4

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast, jf. omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.1.

På grunn av detaljnivået i direktivet og ettersom direktivet utfylles av et betydelig antall utfyllende forordninger, er det behov for å kunne utfylle lovbestemmelsene med forskrifter. På grunn av særtrekkene ved den type foretak som omfattes av kapittelet her og den typen krisehåndtering som det legges opp til i kapittelet her, vil forskrifter gitt i medhold av annet ledd kunne måtte fravike fra det som ellers gjelder etter konkursloven, tvisteloven eller tvangsfullbyrdelsesloven, f.eks. der konkursloven er gitt tilsvarende anvendelse, jf. § 20-31 annet ledd.

Til § 20-5

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-6, men er vesentlig omarbeidet for å gjennomføre krisehåndteringsdirektivet art. 5 til 9, jf. omtale i avsnitt 5.7.1.

Første ledd angir generelle krav til innholdet i foretakets gjenopprettingsplan, samt at den skal oppdateres årlig, eller oftere hvis Finanstilsynet pålegger det, og når det har skjedd endringer i foretaket som nødvendiggjør endringer i planen.

Etter annet ledd skal gjenopprettingsplanen godkjennes av styret i foretaket og oversendes til Finanstilsynet for godkjennelse. Finanstilsynet skal vurdere om planen tilfredsstiller kravene, om planlagte tiltak vil være tilstrekkelige, og om planen vil la seg gjennomføre raskt og med minst mulig skadevirkninger for kunder, andre finansforetak og den finansielle stabiliteten. Planen bør herunder forelegges for den delen av Finanstilsynet som utøver krisehåndteringsmyndigheten, slik at en herfra kan gi anbefalinger om planens innhold, jf. direktivet art. 6 nr. 4.

Tredje ledd angir prosessen når Finanstilsynet finner vesentlige mangler ved en gjenopprettingsplan, og derfor ikke kan godkjenne den før manglene er avhjulpet. I ytterste konsekvens kan Finanstilsynet gi foretaket pålegg etter hjemlene i loven § 14-6 tredje ledd for å avhjelpe manglene.

Fjerde ledd gjør reglene om gjenopprettingsplan gjeldende også for konsern, men med visse tillegg.

Finanstilsynet kan etter femte ledd kreve at de enkelte foretak skal ha oppdaterte registre over finansielle kontrakter og etablerte prosedyrer for hurtig fremleggelse av oversikt over foretakets økonomiske og finansielle forhold. Dette antas å kunne være nyttig bl.a. når Finanstilsynet skal vurdere foretakenes gjenopprettingsplaner.

Sjette ledd gir departementet mulighet for å gi forskrift om nærmere krav til foretakenes gjenopprettingsplaner. Dette vil særlig være aktuelt for å gjennomføre nærmere EU/EØS-regler i forordning, samt de mer detaljerte direktivreglene om konsernplaner.

Til § 20-6

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 20-7 og 20-8, men er vesentlig omarbeidet for å gjennomføre krisehåndteringsdirektivet art. 10 til 18, jf. omtale i avsnitt 5.7.2.

Første ledd angir at Finanstilsynet for hvert foretak skal utarbeide en plan for hvilke krisetiltak som kan settes i verk når vilkårene for krisehåndtering av foretaket er oppfylt. Det er Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet som skal utarbeide og vedlikeholde slike krisetiltaksplaner, men det forutsettes at dette skjer i samråd med tilsynsfunksjonen hos Finanstilsynet, jf. direktivets bestemmelser, herunder art. 14 og 15. Finanstilsynet kan i sitt virke som krisehåndteringsmyndighet trekke på ressursene i Bankenes sikringsfond, jf. § 20-3 tredje ledd, herunder slik at Bankenes sikringsfond utarbeider utkast til krisetiltaksplaner. Første ledd angir videre de generelle kravene til innholdet i krisetiltaksplanen, samt at den skal oppdateres årlig og når det har skjedd endringer i foretaket som nødvendiggjør endringer i planen.

I annet ledd er det fastsatt at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet ved utarbeidelsen av planen skal vurdere i hvilken utstrekning foretaket kan krisehåndteres med minst mulig skadevirkninger for kunder, andre finansforetak og den finansielle stabiliteten, og med videreføring av kritiske funksjoner, eller om foretaket i stedet bør avvikles dersom det skulle bli kriserammet. Det er også angitt at planen skal utarbeides i samråd med krisehåndteringsmyndigheten i annen EØS-stat dersom foretaket har filial med vesentlig virksomhet der.

Tredje ledd gjelder dersom Finanstilsynet ved vurderingen etter annet ledd finner vesentlige hindringer for krisehåndtering. I ytterste konsekvens kan Finanstilsynet gi foretaket bestemte pålegg for å fjerne slike hindringer, jf. direktivet art. 17 nr. 5.

Fjerde ledd gir Finanstilsynet mulighet for å kreve at foretaket skaffer til veie de opplysninger som trengs ved utarbeidelsen av krisetiltaksplanen, og setter også en frist for foretak som har mottatt pålegg etter tredje ledd, slik at disse innen én måned skal sende Finanstilsynet en plan for gjennomføringen av pålegget.

Femte ledd gjør reglene om krisetiltaksplan gjeldende også for konsern, men med visse tillegg.

Sjette ledd svarer til § 20-5 femte ledd, og gir tilsvarende hjemmel for Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet.

Syvende ledd gir departementet mulighet for å gi forskrift med utfyllende regler om krisetiltaksplaner. Dette vil særlig være aktuelt for å gjennomføre nærmere EU/EØS-regler i forordning, samt de mer detaljerte direktivreglene om konsernplaner.

Til § 20-7

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-10, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 4, jf. omtale i avsnitt 5.7.3. Finanstilsynet som tilsynsmyndighet kan gi forenklede krav til gjenopprettingsplaner for enkeltforetak eller grupper av foretak, mens Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet kan gjøre det samme for krisetiltaksplaner. Tilpasningen av kravene kan omfatte lavere hyppighet enn en gang i året for oppdatering og vurdering av planene.

Til § 20-8

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-11, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 19 til 26, jf. omtale i avsnitt 5.7.4. Bestemmelsen innebærer at foretak som inngår i finanskonsern uten hinder av de alminnelige bestemmelsene i §§ 18-3 og 18-4 kan inngå avtale om konsernintern støtte når visse krav er oppfylt. Slike avtaler må i tilfelle godkjennes av Finanstilsynet eller eventuelt tilsynsmyndighet i annen EØS-stat, og deretter av aksjonærene i hvert av de foretak som er avtaleparter. Gjennomføringen av direktivreglene er begrenset til de mest sentrale og overordnede reglene, med sikte på at utfyllende regler kan gis i forskrift, jf. paragrafens åttende ledd.

Departementet kan gi utfyllende regler om forholdet til myndighetene i annen EØS-stat i medhold av forskriftshjemmelen i § 20-4 tredje ledd.

Til § 20-9

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 20-39 og 20-40, men er omarbeidet for å gjennomføre krisehåndteringsdirektivet art. 45, jf. omtale i avsnitt 5.7.5.2. Paragrafen er dessuten inntatt sammen med øvrige regler om beredskap og planer, og ikke blant krisehåndteringsreglene som etter Banklovkommisjonens utkast.

Første ledd innebærer at foretakene til enhver tid skal oppfylle et minstekrav til summen av ansvarlig kapital og konvertibel gjeld. Minstekravet skal fastsettes av Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet, og være del av den foretaksspesifikke krisetiltaksplanen. Det forutsettes at fastsettelsen av minstekravet skal skje i samråd med tilsynsfunksjonen hos Finanstilsynet, jf. direktivets bestemmelser, herunder art. 45 nr. 6. Konvertibel gjeld er definert i § 20-25. Første ledd angir videre hvilke forhold det skal legges vekt på ved fastsettelsen av kravet.

Annet ledd angir at Finanstilsynet kan bestemme at minstekravet delvis skal oppfylles med gjeldsinstrumenter med lavere prioritet enn annen gjeld. Behovet for dette må antas å avhenge bl.a. av foretakets finansieringsstruktur, og mer generelt av hvorvidt det vil være nødvendig for å legge til rette for at et foretak kan krisehåndteres ved hjelp av krisetiltaket intern oppkapitalisering.

Tredje ledd angir tilleggskrav til den konvertible gjelden som kan telles med til dekning av minstekravet etter første ledd. Konvertibel gjeld skal bare medregnes i den grad instrumentet er fullt innbetalt, har en gjenstående løpetid på minst ett år, og ikke er eid, garantert, sikret eller finansiert av foretaket selv. Dette er en delmengde av den konvertible gjelden som kan bli omfattet av en intern oppkapitalisering, jf. § 20-25.

Fjerde ledd gir unntak fra minstekravet for kredittforetak som nevnt i loven kapittel 11 avsnitt II, det vil si foretak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett (OMF).

Femte ledd gjelder anvendelse av kravet på konsolidert basis i konsern.

Til § 20-10

Første ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 54 og. 60 nr. 4, og innebærer at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet kan pålegge foretak å ha forhåndstillatelse til å utstede nye aksjer eller egenkapitalbevis, i den grad dette er nødvendig for å tilrettelegge for nedskriving og konvertering av kapital- og gjeldsinstrumenter, jf. §§ 20-14 og 20-24. Bestemmelsen er betydelig forenklet og samlet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, som har regler om dette i utkastet §§ 20-21, 20-42 og 20-44.

Annet ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 55, og innebærer at foretak skal påse at avtaler om nye kapital- og gjeldsinstrumenter som er undergitt loven i fremmed stat utenfor EØS, inneholder vilkår som gir hjemmel for nedskriving og konvertering som nevnt over. Også denne bestemmelsen er betydelig forenklet og samlet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, som har regler om dette i §§ 20-7, 20-21, 20-36 og 20-42.

Til § 20-11

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-15, men er vesentlig omarbeidet for å gjennomføre krisehåndteringsdirektivet art. 27 og 30, jf. omtale i avsnitt 6.7.1.1 og 6.7.1.2.

Første ledd fastsetter at et foretak skal gi melding til Finanstilsynet når det er i brudd med krav fastsatt i eller i medhold av finansforetaksloven, eller dersom hurtig forverring av foretakets økonomiske stilling gir grunn til å anta at det i nær fremtid vil inntre brudd på slike krav. Når Finanstilsynet har mottatt slik melding, eller anser at vilkårene for meldeplikt er oppfylt, kan Finanstilsynet gi foretaket bestemte pålegg for å avhjelpe situasjonen, jf. direktivet art. 27 nr. 1. Brudd med bufferkrav vil alene ikke gi grunnlag for melding eller pålegg, men brudd med de samlede minstekravene til ansvarlig kapital, som inkluderer foretaksspesifikke tilleggskrav (pilar II-krav), vil imidlertid gi slikt grunnlag. Det samme gjelder brudd eller utsikter til brudd med andre krav, så som likviditetskrav, maksgrenser for store engasjementer og andre krav til betryggende virksomhet. Bestemmelsen supplerer § 14-6 tredje ledd, som har inngrepshjemler som må antas å bli utløst på et tidligere stadium.

Annet ledd gjør bestemmelsen i første ledd gjeldende for konsern.

Tredje ledd har krav om meldinger fra Finanstilsynet om anvendelse av bestemmelsen i første ledd, samt hjemmel for Finanstilsynet til å kreve at foretaket gir de opplysninger som trengs for å oppdatere krisetiltaksplanen og forberede krisehåndtering.

Etter fjerde ledd kan Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet gi et foretak pålegg om å kontakte potensielle kjøpere for å forberede en mulig av krisehåndtering av foretaket, dersom det er sendt melding etter tredje ledd. Det er altså i rollen som krisehåndteringsmyndighet Finanstilsynet kan gi et slikt pålegg, jf. at dette bare vil være aktuelt dersom Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet anser at det vil være hensiktsmessig å begynne forberedelser til en mulig krisehåndtering av foretaket.

Til § 20-12

Første ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 28, og samsvarer til dels med Banklovkommisjonens utkast § 20-15 første ledd bokstav d. Dersom foretakets økonomiske situasjon er blitt vesentlig forverret, det foreligger vesentlig brudd på lovfastsatte krav, eller det er alvorlig administrativ svikt i foretaket, og tiltak etter § 20-11 ikke anses tilstrekkelig til å rette på forholdene, kan Finanstilsynet gi pålegg om endringer i sammensetningen av styret eller ledelsen uavhengig av om det foreligger brudd på kravene til ledelsen av foretaket i § 3-5. Gis det pålegg om endringer i sammensetningen av styret eller ledelsen, skal endringene gjennomføres med Finanstilsynets samtykke.

Annet til fjerde ledd gjennomfører direktivet art. 29 og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-18. Dersom heller ikke pålegg etter første ledd anses tilstrekkelig til å rette på forholdene i foretaket, kan Finanstilsynet etter bestemmelsene oppnevne en midlertidig administrator for en periode på inntil ett år til å forestå virksomheten i foretaket, enten i stedet for eller i samarbeid med styret.

Femte ledd gjør bestemmelsene i første til fjerde ledd gjeldende for konsern.

Til § 20-13

Paragrafen bygger til dels på Banklovkommisjonens utkast § 20-19, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 81 nr. 1 til 3, jf. omtale i avsnitt 6.7.2. Bestemmelsen innebærer meldeplikter for foretaket og Finanstilsynet når et foretak er eller må ventes i nær fremtid å bli kriserammet. Finanstilsynet skal sende melding om dette til departementet med kopi til Norges Bank og Bankenes sikringsfond, og gi en vurdering av om foretaket bør krisehåndteres eller avvikles, jf. §§ 20-15 og 20-29. Fra Finanstilsynet vil en slik melding være en del av den tilsynsmessige oppfølgingen av foretaket.

Til § 20-14

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 20-20 og 20-21, men er vesentlig omarbeidet og forenklet, jf. omtale i avsnitt 6.7.3.

Første leddførste punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-20 femte ledd, gjennomfører direktivet art. 59 nr. 10, og innebærer at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet straks skal sørge for at det blir utarbeidet en verdivurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser etter § 20-16 når det foreligger grunnlag for å gjennomføre nedskriving og konvertering av den ansvarlige kapitalen i et foretak. Slikt grunnlag foreligger når Finanstilsynet må anta at et foretak er eller må ventes i nær fremtid å bli kriserammet i henhold til § 20-15 annet ledd, eller vil trenge statsgarantier som nevnt i § 20-15 annet ledd bokstav d, og det ikke er rimelig utsikt til at dette kan forhindres av annet tiltak enn nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital. Hvis det foretaket inngår i et finanskonsern med hovedsete i annet stat i EØS, forutsetter direktivet at vedtak etter denne paragrafen treffes i samråd med krisehåndteringsmyndigheten for konsernet, jf. art. 59 nr. 3 bokstav c. Regler om slikt samarbeid kan gjennomføres i forskrift gitt i medhold av hjemmelen i § 20-4 tredje ledd.

Etter første ledd annet punktum skal Finanstilsynet på grunnlag av verdivurderingen treffe vedtak om nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital etter konkursrettslige prioritetsregler, såfremt departementet gir sitt samtykke til dette, jf. § 20-3 annet ledd. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-21 første ledd, og gjennomfører direktivet art. 60 nr. 1.

Annet til niende ledd er felles for nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital etter paragrafen her og intern oppkapitalisering etter § 20-24. Dette følger også av direktivet, hvor mange av reglene er felles for de to tiltakene. Samordningen av disse bestemmelsene i paragrafen her innebærer betydelige forenklinger sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-44 første ledd første punktum og tredje ledd, og gjennomfører direktivet art. art. 53 nr. 1 og 2.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast §§ 20-21 første ledd og 20-42 første ledd, og gjennomfører direktivet art. 47 nr. 1 og art. 60 nr. 1.

Fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-21 tredje og fjerde ledd, og gjennomfører direktivet art. 60 nr. 3.

Femte ledd gjennomfører direktivet art. 47 nr. 4 og 5, og regulerer forholdet til eierkontrollreglene i kapittel 6. Dersom det ikke gis tillatelse til ervervet, skal eierandelen avhendes innen en frist fastsatt av Finanstilsynet. Så lenge eierandelen avhendes innen fristen satt av Finanstilsynet, kan ikke innehav av eierandelen sanksjoneres.

Sjette ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-21 annet ledd, og gjennomfører direktivet art. 60 nr. 2.

Syvende ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-20 sjette ledd, samt direktivet art. 74.

Åttende ledd gjennomfører direktivet art. 66 nr. 4 og 5.

Niende ledd gjør bestemmelsene i første til åttende ledd gjeldende for morselskap i finanskonsern dersom det er nødvendig for å unngå at konsernet som sådan blir kriserammet og det ikke er rimelig utsikt til at det kan forhindres på annen måte. Første punktum gjennomfører art. 59 nr. 3 bokstav d og nr. 4. I annet punktum gjennomføres art. 59 nr. 6 om når konsernet skal anses kriserammet. Bestemmelsen i tredje punktum gjennomfører direktivet art. 59 nr. 7 om i hvilken utstrekning kapitalinstrumenter kan nedskrives. Fjerde og femte punktum forutsetter at Finanstilsynet utveksler informasjon med og drøfter beslutninger med krisehåndteringsmyndigheter i andre EØS-land som blir berørt. Departementet kan gi utfyllende regler om samarbeid og informasjonsutveksling i forskrift gitt i medhold av § 20-4 tredje ledd.

Tiende ledd gir departementet hjemmel for å fastsette nærmere regler om nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital.

Til § 20-15

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-23 og 20-27 og gir regler om vilkår for krisehåndtering for foretak. Utgangspunktet for vedtak om krisehåndtering er etter første ledd at Finanstilsynet har sendt melding til departementet etter § 20-13 annet ledd om at et foretak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav a er eller sannsynligvis vil bli kriserammet. Vilkårene for krisehåndtering gjennomfører direktivet art. 31 nr. 1 bokstav a til c. Dersom bare vilkår a og b er oppfylt, men allmenne interesser ikke tilsier krisehåndtering, skal departementet vedta avvikling av foretaket etter § 20-29.

Dersom foretaket inngår i et konsern med hovedsete i annen EØS-stat, gjelder det særlige regler i § 20-47.

Annet ledd bygger på art. 32 nr. 4 og gir regler om når et foretak skal anses for å være eller ventes å bli kriserammet.

Tredje ledd angir når krisehåndtering skal anses å være i allmennhetens interesser. Krisehåndtering skal etter denne bestemmelsen være i allmenhetens interesser når det er hensiktsmessig og nødvendig for å oppnå ett eller flere av de nevnte formålene. Formålene som er listet opp svarer til de formålene som er listet opp i direktivet art. 31 nr. 2.

Fjerde ledd gir regler om når andre foretak enn banker, kredittforetak eller verdipapirforetak som er omfattet av § 20-1, kan krisehåndteres, og bygger på direktivet art. 33 og Banklovkommisjonens utkast § 20-24. Dersom vilkårene for krisehåndtering er oppfylt for et foretakene som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav a, i et konsern, kan også holdingforetak og andre morselskap i konsernet, samt andre foretak i konsernet som er omfattet av reglene, jf. § 20-1, settes under krisehåndtering dersom vilkårene er oppfylt også for dette foretaket. Det samme gjelder dersom krisen i foretaket kan medføre at hele konsernet blir kriserammet. Forsikrings- og pensjonsforetak som inngår i konsernet, kan ikke settes under krisehåndtering etter reglene i kapittel 20, men kan settes under offentlig administrasjon etter reglene i kapittel 21.

Femte ledd gir regler om at vedtak om krisehåndtering skal meddeles Finanstilsynet, Norges Bank og Bankenes sikringsfond, i tillegg til at det skal kunngjøres i Brønnøysundregistrene. I tillegg skal naturligvis vedtaket meddeles foretaket som vedtaket retter seg mot, jf. fvl. § 27.

Det vises til nærmere omtale av vedtaket om krisehåndtering i avsnitt 7.7.2.

Til § 20-16

Verdivurdering etter denne paragrafen er ikke et selvstendig vedtak som kan påklages, jf. også direktivet art. 36 nr. 13. Ved klage på vedtak som forutsetter verdivurdering, f.eks. vedtak om krisehåndtering etter § 20-15, vil det imidlertid kunne anføres at verdivurderingen er feil, og dette vil i så fall måtte være noe klageinstansen må vurdere i tråd med vanlige forvaltningsrettslige prinsipper.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.7.3.

Til § 20-17

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-25, men er noe omarbeidet, spesielt i tredje ledd, for å ta hensyn til at det når administrasjonsstyret oppnevnes, er klart om foretaket skal krisehåndteres etter § 20-15 eller avvikles etter § 20-29. Administrasjonsstyrets oppgaver vil være å ta stilling til og foreslå for Finanstilsynet hvilke krisetiltak som er best egnet for å oppnå de formålene som er nevnt i § 20-15 tredje ledd. Krisetiltaksplanen etter § 20-6 for foretaket vil kunne gi god veiledning til dette arbeidet. Administrasjonsstyret skal også gjennomføre de krisetiltak som Finanstilsynet vedtar å iverksette.

Etter femte ledd kan Finanstilsynet i stedet for å oppnevne et administrasjonsstyre oppnevne et nytt ordinært styre og ny ledelse i foretaket. Bestemmelsen bygger på direktivet art. 34 nr. 1 bokstav c.

Til § 20-18

Paragrafen bygger på utkastet § 20-26, men er omarbeidet for å tilpasse den til at den bare gjelder krisehåndtering. Virkningene av vedtak om avvikling under offentlig administrasjon følger av § 20-30. Utgangspunktet ved en krisehåndtering er at foretaket ikke skal stenges, men at det skal drives videre under krisehåndteringen. Utgangspunktet er derfor at inn- og utbetalinger fra foretaket kan fortsette som normalt så lenge foretaket er under krisehåndtering.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.7.4 ovenfor.

Til § 20-19

Paragrafen bygger til dels på Banklovkommisjonens utkast § 20-30, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 37, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.1. Særlig er første ledd en del endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, slik at direktivets regler i art. 37 nr. 3 om hvilke tiltak som skal regnes som krisetiltak gjennomføres korrekt. Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-31 annet ledd, mens fjerde ledd bygger på utkast § 20-31 tredje ledd bokstav b.

Til § 20-20

Paragrafen bygger til dels på Banklovkommisjonens utkast § 20-31, samt en rekke andre bestemmelser i utkastet, og gjennomfører flere bestemmelser i krisehåndteringsdirektivet art. 34 til 42, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.1.

Første ledd svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-31 tredje ledd, og gjennomfører direktivet art. 34 nr. 1.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 37 nr. 7.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-31 fjerde og femte ledd, og gjennomfører direktivet art. 37 nr. 8.

Fjerde ledd gjennomfører flere regler som er felles for de tre krisetiltakene som innebærer overdragelse, og svarer til flere bestemmelser i Banklovkommisjonens utkast §§ 20-32 til 20-35. Fjerde ledd gjennomfører direktivet art. 38 nr. 1, 4, 6 og 13, art. 40 nr. 1, 4, 6, 7 og 12, og art. 42 nr. 1, 7, 9, 10 og 13.

direktivet art. 38 nr. 6. Tilsvarende regel gjelder for overdragelse til broforetak og forvaltningsforetak, dersom det ved overdragelsen ble tatt forbehold om tilbakeføring, jf. direktivet art. 40 nr. 6 og 7, og art. 42 nr. 9 og 10.

Femte ledd gjennomfører direktivet art. 38 nr. 11 og 12 og art. 40 nr. 9 og 10, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-32 tredje ledd og § 20-33 sjette ledd.

Til § 20-21

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-32, og gjennomfører de delene av krisehåndteringsdirektivet art. 38 og 39 som ikke er dekket av § 20-20, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.2.

Til § 20-22

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 20-33 og 20-34, og gjennomfører de delene av krisehåndteringsdirektivet art. 40 og 41 som ikke er dekket av § 20-20, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.3.

Til § 20-23

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-35, og gjennomfører de delene av krisehåndteringsdirektivet art. 42 som ikke er dekket av § 20-20, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.4.

Til § 20-24

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-36, men er forenklet og omarbeidet, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 43, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.5.

Til § 20-25

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-37, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.5.

Første ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 44 nr. 1 og 2, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-37 første og annet ledd.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 49, og svarer til utkastet § 20-37 tredje ledd.

Tredje og fjerde ledd svarer delvis til utkastet § 20-37 fjerde og femte ledd, men er betydelig omarbeidet for å gjennomføre direktivet art. 44 nr. 3.

Til § 20-26

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 20-41 til 20-44, men er betydelig forenklet, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.5.

Første og annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-41, og gjennomfører direktivet art. 46.

Tredje ledd svarer til en forenklet versjon av Banklovkommisjonens utkast § 20-43 første ledd, og gjennomfører direktivet art. 48 nr. 1.

Fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-43 fjerde ledd, og gjennomfører direktivet art. 48 nr. 3.

Femte ledd gjennomfører bl.a. art. 47 og 53 ved å gjøre bestemmelsene i § 20-14 annet til niende ledd gjeldende også ved en intern oppkapitalisering. Disse bestemmelsene er felles for nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital etter § 20-14 og intern oppkapitalisering etter §§ 20-24 til 20-26. Banklovkommisjonens utkast § 20-42 er dekket ved henvisningen til § 20-14. Femte ledd gjennomfører også direktivet art. 63 nr. 1 bokstav j og k, i tråd med Banklovkommisjonens utkast § 20-44 første ledd annet punktum.

Til § 20-27

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-45, men er omarbeidet, og gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 51 og 52, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.5.

Til § 20-28

Første ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 37 nr. 10 og art. 56, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-46, men er noe omarbeidet for å klargjøre vilkårene. Bestemmelsen åpner for at departementet kan treffe vedtak om statlige støttetiltak etter annet ledd ved alvorlige forstyrrelser i finanssystemet når krisetiltak etter § 20-19 ikke vil være tilstrekkelige, jf. omtale i avsnitt 8.7.1.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 57 nr. 1 og art. 58 nr. 1 og 2, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-47 første ledd første punktum og annet ledd første punktum, jf. omtale i avsnitt 8.7.2 og 8.7.3.

Tredje ledd gjennomfører direktivet art. 57 nr. 3 og art. 58 nr. 3, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-47 første ledd tredje punktum, jf. omtale i avsnitt 8.7.4.

Fjerde ledd angir at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet skal gjennomføre de vedtak som treffes av departementet etter paragrafen her. De statlige tiltakene har likhetstrekk med de krisetiltak som Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet kan gjennomføre etter § 20-19, og Finanstilsynet har etter kapitlet for øvrig de hjemler som er nødvendig for å gjennomføre de statlige tiltakene. Bestemmelsen angir også at Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet, i den grad det ervervede eierskapet tillater det, skal påse at foretakets virksomhet drives profesjonelt og forretningsmessig, jf. direktivet art. 57 nr. 2 og art. 58 nr. 3, og Banklovkommisjonens utkast § 20-47 første ledd annet punktum. Det vises til omtale i avsnitt 8.7.4.

Til § 20-29

Paragrafen er ny sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Sammen med de andre paragrafene i dette avsnittet regulerer den tilfeller der et allmenne interesser ikke tilsier at foretaket skal krisehåndteres. Bestemmelsene om avvikling under offentlig administrasjon bygger på gjeldende regler om offentlig administrasjon av finansforetak, men er tilpasset til at regelsettet bare er aktuelt å bruke i de tilfellene det ikke er aktuelt med krisehåndtering.

Vilkårene for avvikling under offentlig administrasjon følger av § 20-15 bokstav a og b, jf. første ledd. Dersom disse to vilkårene er oppfylt, og allmenne hensyn ikke tilsier krisehåndtering, skal departementet vedta avvikling under offentlig administrasjon.

Annet og tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-23 fjerde og femte ledd.

Som etter gjeldende rett skal et administrasjonsstyre oppnevnt av Finanstilsynet stå for bobehandlingen. Etter fjerde ledd skal derfor § 20-17 om administrasjonsstyre gjelde også ved avvikling under offentlig administrasjon.

Det vises til omtale i avsnitt 7.7.10.

Til § 20-30

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-26. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen i NOU 2016: 23 avsnitt 15.4, samt proposisjonen avsnitt 7.7.10.

Til § 20-31

Paragrafen svarer i hovedsak til utkastet § 20-28 og gir regler om hvordan gjennomføring avvikling under offentlig administrasjon skal skje. Det vises til omtale i avsnitt 7.7.10 og merknadene til § 20-28 i NOU 2016: 23 kapittel 15.4.

Til § 20-32

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 20-29, og gjennomfører direktivet art. 108. Det vises til omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.9 og NOU 2016: 23 kapittel 15.4.

I annet ledd er det angitt at privatpersoners og små- og mellomstore bedrifters kvalifiserte innskudd, jf. § 19-3, som overstiger garantibeløpet etter § 19-4, skal ha prioritet bak garanterte innskudd, men foran usikrede krav.

Til § 20-33

Første ledd første punktum gjennomfører direktivet art. 64 nr. 1 bokstav a og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-48 første ledd første punktum.

Første ledd annet punktum gjennomfører direktivet art. 65, og bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 20-48 første ledd annet punktum. I tråd med høringsmerknaden fra Advokatforeningen er konsernselskaper eksplisitt nevnt i lovteksten, jf. direktivet art. 65, som spesifikt presiserer at pålegg også kan rettes mot «any group entities». Videre er det presisert i ordlyden at det kun er operasjonelle tiltak som kan pålegges truffet. Presiseringen er ment å innebære en avgrensning mot finansielle tiltak, jf. art. 65 nr. 3. EBA har i tråd med art. 65 nr. 5 publisert retningslinjer1 som utfyller bestemmelsen.

Annet ledd svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast, jf. omtale i NOU 2016: 23 avsnitt 15.6. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 66 nr. 1 til 3, og regulerer de tilfellene der krisehåndteringsmyndigheten i en annen EØS-stat har truffet vedtak om overføring av eiendeler eller rettigheter som befinner seg her i riket. Tilsvarende forutsettes det at andre land har oppfylt direktivforpliktelsen, slik at beslutninger truffet av Finanstilsynet gis virkning i den EØS-stat der eiendelen eller rettigheten befinner seg.

I tredje ledd annet punktum er det inntatt en bestemmelse om at Finanstilsynet kan pålegge foretaket under krisehåndtering, eller erververen, å yte bistand eller gi informasjon til den andre parten. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 64 nr. 1 bokstav e.

Etter art. 64 nr. 1 bokstav b skal Finanstilsynet kunne fjerne fortrinnsretter til aksjer og andre egenkapitalinstrumenter i forbindelse med krisetiltak. Advokatforeningen hadde følgende merknad til denne bestemmelsen Banklovkommisjonens utkast:

«Direktivteksten gir tilsynelatende anvisning på alternative myndighetshjemler, dvs. a) overdragelse av eiendeler og rettigheter fri for forpliktelser som ellers ville fulgt med og b) frata eksisterende opsjonsrettigheter knyttet til eiendeler i finansforetaket. Lovforslaget synes ikke å skille mellom alternativene slik direktivet legger opp til, men tolker alternativ b) som en utfylling/eksemplifisering av alternativ a). Det bør vurderes om ordlyden «herunder fortrinnsrett til aksjer» bør fjernes og at det heller oppstilles et tilleggspunktum som implementerer alternativ b), evt. gjennomføre alternativ b i en annen bestemmelse i avsnitt VI.»

I tråd med merknaden fra Advokatforeningen er tillegget tatt ut av første ledd og inn i fjerde ledd. Bestemmelsen gir Finanstilsynet kompetanse til å fjerne fortrinnsretter til aksjer eller egenkapitalbevis i forbindelse med anvendelse av krisetiltak. Bestemmelsen gjennomfører direktivet art. 64. nr. 1 bokstav b.

Femte ledd svarer til fjerde ledd i Banklovkommisjonens utkast. Myndigheten som Finanstilsynet gis kompetanse til å utøve etter denne paragrafen gjelder Finanstilsynet i egenskap av å være krisehåndteringsmyndighet, jf. § 20-3. Etter art. 64 nr. 2 skal krisehåndteringsmyndigheten utøve myndigheten etter art. 64 nr. 1 når krisehåndteringsmyndigheten vurderer at det er egnet for å sikre at et krisetiltak er effektivt eller for å oppnå et eller flere av formålene med krisehåndteringen. Denne avgrensningen vil i norsk rett uansett følge av alminnelige forvaltningsrettslige regler, og er derfor ikke nødvendig å innta i paragrafen.

Det vises for øvrig til omtale av merknadene til paragrafen i NOU 2016: 23 avsnitt 15.6.

Til § 20-34

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-49, jf. omtale i NOU 2016: 23 avsnitt 15.6. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 68. I tillegg gjennomfører første ledd art. 64 nr. 1 bokstav f, jf. omtale i NOU 2016: 23.

Bestemmelsen i fjerde ledd gjennomfører direktivet art. 68 nr. 5. Ordlyden er utvidet for at det ikke skal være noe tvil om at den også dekker innholdet i Banklovkommisjonens utkast til annet ledd tredje punktum, som gjennomførte den samme bestemmelsen.

Til § 20-35

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-50, jf. omtale i NOU 2016: 23 avsnitt 15.6, og gjennomfører direktivet art. 69 og 70.

Første ledd gjennomfører direktivet art. 69 nr. 1, og gir Finanstilsynet rett til å suspendere betalinger fra foretaket frem til midnatt første virkedag etter at pålegget ble offentliggjort. Suspensjonen har som virkning at betalinger med forfallsdato i suspensjonsperioden får forskjøvet forfallet til utløpet av suspensjonsperioden, jf. også art. 69 nr. 2. Suspensjonen får virkning for begge parter, slik at også den andre partens leverings- eller betalingsforpliktelser blir suspendert i den samme perioden, jf. art. 69 nr. 3.

I første ledd annet punktum er det presisert at kvalifiserte innskudd og krav som kvalifiserer til dekning fra verdipapirforetakenes sikringsfond, er unntatt fra bestemmelsen i første punktum, jf. art. 69 nr. 4 bokstav a og c. Finanstilsynet skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«Utkastet til § 20-50 inneholder unntak for «innskudd som vil kunne være dekket av innskuddsgarantiordning eller ordning for investorbeskyttelse» (vår uthevning). Tillegget «vil kunne» er upresist, og finnes ikke i krisehåndteringsdirektivets artikkel 69 som unntar «eligible deposits» som er definert i artikkel 2 nr. 1 (95) gjennom henvisning til DGSD. Banklovkommisjonen presiserer selv på side 282 at bestemmelsen omfatter dekkede innskudd, og således ikke er begrenset til garanterte innskudd. Etter Finanstilsynets vurdering bør § 20-50 følge begrepsbruken i § 20-56 der «innskudd som er dekket av garantiordningen» benyttes, eventuelt henvise til § 19-5 som definerer dekkede innskudd.»

Definisjonen av kvalifiserte innskudd følger av § 19-3, som svarer til direktivets definisjon av eligible deposits, jf. art. 2 nr. 1 punkt 4 og art. 5.

Annet ledd gjennomfører direktivet art. 70 nr. 1.

I tredje ledd er det presisert at det bare er interbanksystemer som er unntatt fra første og annet ledd, jf. art. 69 nr. 4 bokstav b og art. 70 nr. 2. Advokatforeningen uttalte følgende om dette i høringen:

«Ordlyden i lovforslaget synes vid i og med at det generelt vises til betalingssystemloven. Direktivteksten viser eksplisitt til direktiv 98/26/EC som er implementert i betalingssystemloven kapittel 4. Advokatforeningen anbefaler at henvisningen begrenses til betalingssystemloven kapittel 4, idet det ellers kan oppstå uklarhet om også andre betalingssystemer enn interbanksystemer omfattes».

I tråd med at Finanstilsynet må se hen til lovens formålsparagraf ved enhver myndighetsutøvelse i medhold av loven, skal tilsynet ved anvendelse av hjemlene i denne bestemmelsen sen hen til virkningen av vedtaket på finansmarkedets funksjon, jf. direktivet art. 69 nr. 5 og art. 70 nr. 4.

Til § 20-36

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-50, jf. omtale i NOU 2016: 23 avsnitt 15.6. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 71, med unntak av 71 nr. 7 som er gjennomført i § 20-5 femte ledd og § 20-6 sjette ledd.

I tredje ledd første punktum er det presisert at det bare er interbanksystemer som er unntatt fra første og annet ledd. Advokatforeningen uttalte følgende om dette i høringen:

«Ordlyden i lovforslaget synes vid i og med at det generelt vises til betalingssystemloven. Direktivteksten viser eksplisitt til direktiv 98/26/EC som er implementert i betalingssystemloven kapittel 4. Advokatforeningen anbefaler at henvisningen begrenses til betalingssystemloven kapittel 4, idet det ellers kan oppstå uklarhet om også andre betalingssystemer enn interbanksystemer omfattes».

I tråd med at Finanstilsynet må se hen til lovens formålsparagraf ved enhver myndighetsutøvelse i medhold av loven, skal tilsynet ved anvendelse av hjemlene i denne bestemmelsen sen hen til virkningen av vedtaket på finansmarkedets funksjon, jf. direktivet art. 71 nr. 6.

Til § 20-37

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-52, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 73. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

Til § 20-38

Paragrafen gir nærmere regler om etterkontroll og ny verdivurdering i samsvar med direktivet art. 74, jf. Banklovkommisjonens utkast § 20-53.

Dersom verdivurderingen viser at eiere og kreditorer har kommet dårligere ut enn om foretaket hadde blitt avviklet, skal Finanstilsynet betale ut differansen fra krisetiltaksfondet, jf. tredje ledd.

Utfallet av verdivurderingen vil derfor være av stor betydning for aksjonærer og kreditorer, ettersom det er denne som danner grunnlag for et eventuelt krav mot krisefondet. Berørte parter kan derfor påklage verdivurderingen etter reglene i § 20-44, jf. fjerde ledd. Klagen vil i tilfelle være knyttet til at utbetalingene fra Finanstilsynet, eventuelt beslutning om at det ikke er grunnlag for utbetaling, ikke er riktig på grunn av feil ved verdivurderingen.

Til § 20-39

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-54, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 76. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

Til § 20-40

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-55, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 77. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

I tråd med innspill fra Finanstilsynet er det i annet ledd presisert at det bare er for å sikre garanterte innskudd at Finanstilsynet kan overføre en del av innskuddene. Kvalifiserte innskudd som ikke er garantert (jf. § 19-3 og § 19-4), kan bare overføres etter hovedregelen i første ledd.

Finanstilsynet skriver følgende om dette i sin høringsuttalelse.

«Forslagene til §§ 20-55 (2) og 20-56 (2) gir videre adgang til å overføre garanterte innskudd, mens § 20-57 (2) gir adgang til å overføre dekkede innskudd. Bestemmelsene skal gjennomføre hhv. art. 77 nr. 2 (a), art. 78 nr. 2 (a) og art. 79 nr. 2 (a) som alle bruker begrepet «covered deposits», dvs. garanterte innskudd. Det legges til grunn at garanterte innskudd skal benyttes, også i § 20-57 (2).»

Til § 20-41

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-56, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 78. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

I tråd med innspill fra Finanstilsynet er det i annet ledd presisert at det bare er for å sikre garanterte innskudd at Finanstilsynet kan overføre en del av innskuddene. Kvalifiserte innskudd som ikke er garantert (jf. § 19-3 og § 19-4), kan bare overføres etter hovedregelen i første ledd.

Til § 20-42

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-57, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 79. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

I tråd med innspill fra Finanstilsynet er det i annet ledd presisert at det bare er for å sikre garanterte innskudd at Finanstilsynet kan overføre en del av innskuddene. Kvalifiserte innskudd som ikke er garantert (jf. § 19-3 og § 19-4), kan bare overføres etter hovedregelen i første ledd.

Til § 20-43

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-58, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 80. Det vises til omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.7 og omtale i proposisjonen avsnitt 7.7.8.

Til § 20-44

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-59 om klage og søksmål og gjennomfører direktivet art. 85. I tråd med art. 85 nr. 2 er det ikke bare vedtak som kan påklages, men enhver beslutning, forutsatt at klager har rettslig interesse. Det vises til omtale av utkastet § 20-59 i NOU 2016: 23 kapittel 15.7.

Annet ledd slår fast av vedtak og beslutninger i tilknytning til krisehåndtering eller avvikling, ikke skal ha oppsettende virkning. Det må som utgangspunkt legges til grunn at utsatt iverksetting vil svekke mulighetene for en vellykket krisehåndtering, noe som kan påføre samfunnet store kostnader. Domstolene bør av samme grunn være svært varsomme med å vurdere midlertidig forføyning mot vedtak eller beslutninger som er omfattet av bestemmelsen. For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven § 42.

Til mange av vedtakene som er omfattet av annet ledd vil det ligge en verdivurdering etter § 20-16 til grunn for vedtaket. Denne verdivurderingen kan som nevnt i merknaden til paragrafen ikke påklages i seg selv. Ved klage på vedtak eller beslutning etter paragrafen her kan det imidlertid også anføres at vedtaket er feil fordi verdivurderingen er feil. Det vises herunder også til merknaden til § 20-38 om adgangen til å klage på etterfølgende verdivurdering etter den bestemmelsen.

Til § 20-45

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-60, jf. omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.8. I første ledd er det presisert hvilke hensyn Finanstilsynet skal legge vekt på når det skal treffe beslutninger med virkninger i annen EØS-stat. Hensynene svarer til direktivet art. 87. I tråd med Finanstilsynets høringsmerknad er det tatt inn i bestemmelsen at det også skal legges vekt på skatteinntekter ved beslutninger som berører mor- eller datterforetak i annen EØS-stat, jf. direktivet art. 87 bokstav e og f. Er det signifikante filialer i andre EØS-stater som blir berørt skal det legges vekt på hensynet til finansiell stabilitet i vertsstaten.

I medhold av forskriftshjemmelen i § 20-4 kan departementet gi utfyllende regler om samarbeid som nevnt i denne paragrafen i forskrift.

Det vises til omtale i avsnitt 7.7.11.

Til § 20-46

Første ledd stiller krav om at det skal etableres kriseutvalg for finanskonsern med morselskap her i riket som driver virksomhet gjennom filial eller datterforetak i annen EØS-stat. De nærmere reglene om kriseutvalg kan gis i forskrift medhold av annet ledd. Paragrafen gjennomfører direktivet art. 88 og bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-61.

Når uttrykket «kriseutvalg» er brukt ellers i lovteksten kan det omfatte både kriseutvalg som er opprettet etter paragrafen her eller kriseutvalg som er opprettet i annen EØS-stat, jf. definisjonen i § 1-5 niende ledd.

Det vises til for øvrig omtale i avsnitt 7.7.11.

Til § 20-47

Paragrafen gjennomfører direktivet art. 91, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-62, jf. omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.8.

Dersom vilkårene for krisehåndtering av et foretak er til stede, skal departementet etter § 20-15 første ledd treffe vedtak om å undergi foretaket krisehåndtering. Paragrafen her gir nærmere regler om hva som deretter skal skje dersom foretaket inngår i finanskonsern med morselskap i annen EØS-stat. Finanstilsynet, som skal bli underrettet om vedtaket etter § 20-15 etter § 20-15 femte ledd, skal sørge for å informere kriseutvalget for konsernet om vedtaket.

Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 7.7.11.

Til § 20-48

Paragrafen gjennomfører direktivet art. 92, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-63, jf. omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.8.

Dersom vilkårene for krisehåndtering av et foretak er til stede, skal departementet etter § 20-15 første ledd treffe vedtak om å undergi foretaket krisehåndtering. Paragrafen her gir nærmere regler om hva som deretter skal skje dersom foretaket inngår i finanskonsern med morselskap i annen EØS-stat. Finanstilsynet, som skal bli underrettet om vedtaket etter § 20-15 etter § 20-15 femte ledd, skal sørge for å informere kriseutvalget for konsernet om vedtaket.

Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 7.7.11.

Til § 20-49

Paragrafen gir hjemmel for å sette filial av foretak med hovedsete utenfor EØS under krisehåndtering eller avvikling. Paragrafen svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast, jf. omtale i NOU 2016: 23 kapittel 15.8, men er redaksjonelt noe omarbeidet i tråd med at loven skiller mellom krisehåndtering og avvikling under offentlig administrasjon.

Vedtak etter første ledd kan både enten gå ut på krisehåndtering etter reglene i avsnitt IV eller avvikling etter reglene i avsnitt VI. Med allmenne interesser menes de hensyn som nevnt i § 20-15 tredje ledd.

Departementet kan gi nærmere regler om håndtering av slike filialer i forskrift i medhold av hjemmelen i § 20-4.

Til § 20-50

Paragrafen gjennomfører hovedreglene i krisehåndteringsdirektivet art. 100, 102 og 105, og svarer delvis til Banklovkommisjonens utkast § 20-65 første og annet ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.3.1.

Til § 20-51

Paragrafen gjennomfører hovedreglene i krisehåndteringsdirektivet art. 100, 102 og 105, og svarer delvis til Banklovkommisjonens utkast § 20-65 første og annet ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.3.1.

Første og annet ledd gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 102 nr. 3 og art. 104, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 20-66 første og tredje ledd og § 20-67 femte ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.3.2.

Tredje ledd gjennomfører direktivet art. 103 nr. 2 og art. 104 nr. 1, og svarer til hovedtrekk i Banklovkommisjonens utkast § 20-66 annet ledd og § 20-67 første til tredje ledd, jf. omtale i avsnitt 10.7.3.3.

Fjerde ledd gir hjemmel for Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet til å fastsette at foretak etablert utenfor EØS som driver virksomhet her i riket, skal betale bidrag til krisetiltaksfondet, og fastsette bidragene.

Til § 20-52

Paragrafen gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 101 og deler av art. 44, jf. omtale i avsnitt 7.7.6.5 og 10.7.3.4. Bestemmelsene svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast §§ 20-38 og 20-68.

Til § 20-53

Paragrafen gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 107, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-69.

Til § 20-54

Paragrafen gjennomfører krisehåndteringsdirektivet art. 109, og svarer til hovedtrekk i Banklovkommisjonens utkast § 20-70, jf. omtale i avsnitt 10.7.2.4.

Til § 20-55

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-71, jf. omtale i avsnitt 10.7.3.

Til § 20-56

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 20-72, jf. omtale i avsnitt 4.7.3.

Til § 20-57

Paragrafen innebærer at vedtak om bidrag til krisetiltaksfondet kan påklages etter forvaltningsloven, og bygger på Banklovkommisjonens utkast § 20-73.

Til § 21-1

Virkeområdet i paragrafen oppdateres for å reflektere at banker og kredittforetak mv. nå skal krisehåndteres eller avvikles etter reglene i kapittel 20.

Til § 21-7

Virkeområdet i paragrafen oppdateres for å reflektere at banker og kredittforetak mv. nå skal krisehåndteres eller avvikles etter reglene i kapittel 20.

Til § 21-9

Meldeplikten i paragrafen oppdateres for å reflektere at banker og kredittforetak ikke skal kunne settes under offentlig administrasjon etter bestemmelsene i kapittelet her.

Til § 21-12

Paragrafen oppdateres for å reflektere at den ikke skal gjelde foretak som tar imot innskudd.

Til lovvedtaket del IV

Loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer, jf. nr. 1.

Overgangsregelen i nr. 2 gjelder f.eks. låste fastrenteinnskudd mv. som var garantert etter reglene som gjaldt da innskuddet ble satt inn, men som ikke lenger ville ha vært garantert etter reglene i kapittel 19. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 19-5 fjerde ledd.

Overgangsregelen i nr. 3 innebærer at midlene i dagens Bankenes sikringsfond skal fordeles på innskuddsgarantifondet og krisetiltaksfondet. Bankenes sikringsfond skal overta den delen av eiendeler og forpliktelser som tilordnes innskuddsgarantifondet. Den delen av midlene som tilordnes krisetiltaksfondet skal inn i et nytt fond som skal disponeres av Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 10.7.

Etter nr. 4 kan departementet fastsette overgangsregler.