8 Nærmere om utformingen av straffebudet

8.1 Innledning

På bakgrunn av drøftelsen i punkt 7.3 foran foreslår departementet å innføre et nytt straffebud i straffeloven § 267 a rettet mot deling av privatlivskrenkende bilder. I punkt 6.3 har departementet lagt til grunn at det ikke skal være et vilkår for straffansvar at gjerningspersonen har forsett om å krenke fornærmede, eller at fornærmede rent faktisk oppfatter krenkelsen. Det skal heller ikke stilles krav om at bildene formidles «offentlig». Spørsmålet i dette punktet er hvordan gjerningsbeskrivelsen i ny § 267 a for øvrig skal utformes.

8.2 Hva slags materiale som skal vernes

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet gikk departementet inn for at ny § 267 a skal være begrenset til å gjelde befatning med «lyd- eller bildemateriale». Den overordnede begrunnelsen var at slikt materiale som regel vil være mer sensitivt enn for eksempel skriftlige eller muntlige meddelelser. Departementet viste til at formuleringen «lyd- eller bildemateriale» vil omfatte fotografiske bilder, herunder filmopptak, og lydopptak. Det ble imidlertid presisert at bestemmelsen ikke er ment avgrenset til faktiske opptak, slik at også manipulasjoner kan omfattes.

Departementet fremholdt at en slik avgrensning gir forutberegnelighet om hva slags materiale som er omfattet av straffansvaret. En mulig ulempe er at privatlivskrenkelser som ikke har tilknytning til slike formater, vil falle utenfor. Departementet viste imidlertid til at slike krenkelser etter omstendighetene kan rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd eller § 267 om krenkelse av privatlivets fred.

I høringsnotatet punkt 4.4 (side 25) drøftet departementet nærmere hvilke former for lyd- og bildemateriale som bør gis et særskilt vern mot spredning, og hvordan dette bør komme til uttrykk i straffebudet:

«I Stortingets anmodningsvedtak vises det til deling av bilder som har ‘avslørende, nedverdigende eller krenkende karakter’, ved siden av ‘hevnporno’. Uttrykket ‘hevnporno’ omfatter neppe materiale av en annen karakter, men impliserer et bestemt motiv hos gjerningspersonen.

Straffebudet kan tenkes utformet slik at det verner materiale som er ‘avslørende’, ‘nedverdigende’, ‘krenkende’, ‘intimt’ eller lignende. ‘Hevnporno’ er neppe nødvendig å nevne uttrykkelig, da spredning av intimt materiale vil være omfattet av de øvrige kriteriene. Dersom spredningen har skjedd med hensikt om å hevne seg på den avbildede, vil dette virke straffskjerpende. I utgangspunktet vil en oppregning av ulike karakteristikker kunne være egnet til å gi en tydelig avgrensning av straffansvaret.

For at straffansvaret skal bli tilstrekkelig omfattende vil det likevel være nødvendig med et nokså utfyllende beskrivelse. Dette kan tale for at det vil være hensiktsmessig å beskrive generelt hva slags materiale som skal ha et særskilt vern, for eksempel at det er ‘egnet til å krenke privatlivets fred’ dersom det spres eller uvedkommende gjør seg kjent med det. Å la grensen for det straffbare bero på en slik skjønnsmessig og konkret helhetsvurdering, er likevel ikke uproblematisk med tanke på de hensyn som ligger til grunn for lovkravet i Grunnloven § 96 og kan gi mindre forutberegnelighet. På den annen side vil heller ikke en lang oppregning av likeartede og til dels overlappende kriterier nødvendigvis gi klart uttrykk for hva slags bilder som rammes. Dersom det var tale om å ramme kun ‘nakenbilder’ eller ‘seksualiserte bilder’, kunne grensen vært beskrevet nokså skarpt, men straffansvaret er ment å rekke videre enn dette.»

På bakgrunn av denne drøftelsen foreslo departementet å utforme straffebudet slik at det verner lyd- og bildemateriale som er «særlig egnet til å krenke noens privatliv». Departementet fremholdt at et så skjønnsmessig vurderingstema forutsetter at bestemmelsen tolkes og anvendes med en viss varsomhet. Samtidig ble det pekt på at vurderingstemaet har klare fellestrekk med vurderingstemaet i straffeloven § 267, noe som kan bidra til å skape forutberegnelighet. Departementet understreket samtidig at det skal mer til før materialet er vernet av det nye straffebudet. Det må være tale om materiale av en slik karakter at det åpenbart ikke bør spres uten samtykke fra den avbildede. Som begrunnelse for den høyere terskelen ble det vist til at forslaget for øvrig er mer vidtgående enn straffeloven § 267, ved at det ikke kreves at handlingen er offentlig eller at gjerningspersonens forsett omfatter at fornærmede oppfatter krenkelsen. Sistnevnte kommer til uttrykk ved at det etter forslaget er tilstrekkelig at materialet er særlig «egnet» til å krenke noens privatliv.

I spesialmerknadene til forslaget (høringsnotatet punkt 5.2 side 39) ga departementet en nærmere beskrivelse av ulike former for lyd- og bildemateriale som vil være vernet av bestemmelsen. Det ble for det første vist til at straffebudet vil verne bilder som viser seksuelle overgrep, nakenbilder, bilder av intime kroppsdeler eller bilder som på andre måter seksualiserer den avbildede. For det andre ble det pekt på at bilder av nedverdigende eller krenkende karakter vil omfattes, for eksempel bilder av noen som blir utsatt for vold eller ydmykelser eller bilder av noen som er skadet, syk, sterkt beruset eller i psykisk ubalanse. Departementet fremholdt at også bilder av personer i mer dagligdagse situasjoner kan ha en krenkende karakter, for eksempel hvis den avbildede sover, sitter på toalettet eller befinner seg i en annen situasjon hvor vedkommende lett kan henges ut eller latterliggjøres. Videre ble det uttalt at selv om den avbildedes atferd som sådan ikke er nedverdigende, kan situasjonen for øvrig virke krenkende, for eksempel hvis bildet er tatt i hemmelighet og har karakter av overvåking.

Departementet uttalte at mer ordinære privatbilder, slik som portretter og ferie- og familiebilder, vil falle utenfor rammen for straffansvaret. Det samme gjelder bilder tatt i det offentlig rom eller i situasjoner som nevnt i åndsverkloven § 104 bokstav a til c, med mindre det er noe spesielt ved bildet som gjør det særlig egnet til å krenke den avbildede. Departementet fremholdt at det vil bero på de konkrete omstendighetene i hvilken grad den avbildede må kunne identifiseres for at materialet skal være vernet av straffebudet.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har hatt merknader til forslaget om at straffebudet skal avgrenses til å gjelde lyd- og bildemateriale. Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter en slik avgrensning. Medietilsynet fremholder at det ikke er åpenbart ut fra ordlyden at «bildemateriale» også omfatter filmopptak, og foreslår derfor at ordlyden endres til «fotografiske bilder, film- eller lydmateriale». I tillegg mener Medietilsynet at det kan være grunn til å presisere i selve lovteksten at manipulert materiale etter omstendighetene også kan omfattes.

Når det gjelder det foreslåtte kriteriet «særlig egnet til å krenke noens privatliv», er synet blant høringsinstansene noe delt. Amnesty International, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Kripos, Krisesentersekretariatet, Norges Politilederlag, Politidirektoratet og Sør-Øst politidistrikt stiller seg positive til forslaget.

Kripos påpeker at det er utfordrende å gi en tilstrekkelig vid, men samtidig konkret og forutsigbar angivelse av hvilke krenkelser som skal omfattes av straffebudet. Kripos gir imidlertid uttrykk for at formuleringen «særlig egnet til å krenke noens privatliv» treffer godt når denne sammenholdes med rettsstridsreservasjonen «uberettiget».

Stine Sofies Stiftelse har ikke innvendinger mot den foreslåtte formuleringen, forutsatt at straffebudet omfatter alle former for seksualisert materiale.

Selv om Kripos i utgangspunktet er positiv til forslaget, stiller høringsinstansen spørsmål ved at bestemmelsens virkeområde tilsynelatende avgrenses mot bilder tatt i det offentlige rom. Kripos viser til at bestemmelsen også er ment å ramme bilder av nedverdigende eller krenkende karakter, slik som bilder av noen som er skadet, syk, sterkt beruset eller i psykisk ubalanse. Etter Kripos’ syn vil spredning av slike bilder kunne være belastende uavhengig av om den avbildede befant seg på eller utenfor offentlig sted da bildene ble tatt.

Advokatforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Medietilsynet, Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten er på sin side kritiske til vurderingstemaet «særlig egnet til å krenke noens privatliv». Disse høringsinstansene viser til at kriteriet er for vidtgående og upresist, og at grensene for det straffbare bør klargjøres ytterligere hvis straffebudet skal få den ønskede pedagogiske og preventive effekten. For eksempel fremholder Advokatforeningen:

«Advokatforeningen vil påpeke at selv om lovformålet er legitimt, så fremstår en gjerningsbeskrivelse etter høringsutkastets linjer som meget vidtfavnende. Advokatforeningen vil minne om det forutberegnelighetshensyn som står sterkt i strafferetten, jf. legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96. Riktignok har vi i straffeloven allerede bestemmelser til vern om privatsfæren, fremfor alt §§ 266 og 267. Men som nevnt er det tale om bestemmelser med et mer avgrenset anvendelsesområde enn det departementet nå foreslår.»

Advokatforeningen mener at det bør være mulig å ivareta formålet med forslaget innenfor en mer presist angitt gjerningsbeskrivelse. Foreningen viser til at inspirasjon kan hentes fra Sveriges sammenlignbare regulering, i tillegg til at Stortingets anmodningsvedtak inneholder kriterier som kan være egnet til å gi straffebudet et mer håndterbart innhold. Hvis straffebudet ikke gis en mer presis gjerningsbeskrivelse, vil det etter Advokatforeningens syn kunne oppstå en uklar grensedragning mot deling av bilder innenfor en privat krets som i dag synes alminnelig akseptert, slik som festbilder. I slike sammenhenger vil man nok et stykke på vei uansett måtte utelukke straffansvar under henvisning til eksplisitt eller implisitt samtykke, eventuelt under henvisning til rettsstridsreservasjonen. Advokatforeningen er likevel betenkt over et så vidt formulert straffebud som departementet går inn for.

Oslo statsadvokatembeter uttaler at forståelsen av hva som utgjør en særlig krenkelse av noens privatliv, vil variere mellom ulike miljøer og mellom ungdom og voksne. Kriteriet gir derfor liten veiledning om hvor grensen for det straffbare går. Oslo statsadvokatembeter mener at tolkningstvilen kan begrenses ved at lovteksten inneholder en oppramsing av hva slags materiale som kan utgjøre en slik krenkelse, uten at oppramsingen er ment å være uttømmende. Ved avgjørelsen av om grensene i straffebudet er overtrådt, bør det særlig legges vekt på om den avbildede lett lar seg identifisere, om materialet er av seksuell karakter, om intime kroppsdeler er avbildet, om materialet har karakter av mobbing samt om det viser personer i psykisk ubalanse eller personer som er alvorlig skadet.

Medietilsynet er enig med departementet i at det nye straffebudet ikke bør være begrenset til å gjelde nakenbilder eller seksualiserte bilder. Tilsynet mener likevel at det kan være uklart hva som vil omfattes av begrepet «krenkelse» utover slike bilder, og at dette bør klargjøres ytterligere i proposisjonen. Blant annet mener tilsynet det er uklart om etnisitet og religiøs tilknytning kan være momenter som kan vektlegges ved vurderingen av om materialet er særlig egnet til å krenke noens privatliv.

Både Riksadvokaten og Medietilsynet peker på at uttrykket «hevnporno» er lite treffende, og bør unngås i det videre lovarbeidet. Medietilsynet viser til at uttrykket i de fleste tilfeller gir en uriktig beskrivelse både av materialet det er tale om, og av den aktiviteten som utøves. I praksis blir uttrykket brukt når intime bilder spres for å hevne seg på og skade en annen person. Ofte er bildet tatt av personer i et tillitsforhold, og bildene deles vanligvis etter at den ene parten har avsluttet forholdet. Det er grunn til å tro at de fleste bilder som blir omtalt som «hevnporno», ikke vil bli ansett som pornografi i straffelovens forstand. Videre er ikke innholdet («porno») i seg selv en hevnaktivitet – det er selve delingen som er hevnaktiviteten.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at ny § 267 a skal være begrenset til å gjelde lyd- eller bildemateriale, og viser i hovedsak til begrunnelsen i høringsnotatet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot departementets forslag på dette punkt. Som påpekt i høringsnotatet vil privatlivskrenkelser som ikke har tilknytning til slike formater, for eksempel skriftlige eller muntlige meddelelser, etter omstendighetene kunne rammes av straffeloven §§ 266 eller 267.

Departementet er imidlertid enig med Medietilsynet i at det med fordel kan fremgå tydeligere av ordlyden at også filmopptak rammes. Departementet går derfor inn for å endre ordlyden til «bilde, film eller lydopptak». I samsvar med forslaget i høringsnotatet vil formuleringen omfatte fotografiske bilder og filmer. Animasjoner og lignende vil dermed falle utenfor. Det må imidlertid ikke være tale om reelle bilder eller opptak, slik at manipulasjoner etter omstendighetene også kan omfattes. Departementet kan ikke se at det er behov for å presisere dette uttrykkelig i lovteksten, slik Medietilsynet tar til orde for.

Departementet fastholder det overordnede synspunktet om at ny § 267 a bør avgrenses til å gjelde lyd- og bildemateriale som er av en slik karakter at det åpenbart ikke bør spres uten samtykke fra den avbildede. En slik avgrensning av straffansvaret må ses i lys av at straffebudet for øvrig er nokså vidtfavnende, ved at det ikke stilles krav om at fornærmede faktisk oppfatter krenkelsen, eller at materialet formidles offentlig.

Spørsmålet er imidlertid hvordan denne avgrensningen bør komme til uttrykk i lovteksten. Flertallet av høringsinstansene har stilt seg bak forslaget om at straffebudet skal verne lyd- eller bildemateriale som er «særlig egnet til å krenke noens privatliv». Det er likevel flere høringsinstanser som har pekt på at kriteriet er for vidtgående og upresist, og at det gir for lite veiledning om hvor grensene for det straffbare går.

Både Grunnloven § 96 første ledd og EMK artikkel 7 nr. 1 stiller krav til utformingen av straffebud. I HR-2020-955-A avsnitt 22 uttrykkes dette slik at en bestemmelse som skal danne grunnlag for straffansvar, må «være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen». Ny § 267 a må derfor utformes slik at det kommer tilstrekkelig klart frem hva slags lyd- og bildemateriale som er vernet av bestemmelsen, og som det derfor er straffbart å dele. Samtidig bør ikke bestemmelsen gis en for kasuistisk utforming, fordi dette skaper en risiko for at uforutsette klanderverdige handlinger ikke kan møtes med straff.

I lys av høringen har departementet kommet til at det bør gis en noe mer pedagogisk og presis beskrivelse av hva slags materiale som skal vernes av ny § 267 a. Dette har dels sammenheng med de hensynene som ligger grunn for lovskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7, men også at hovedformålet med lovendringen er å få en tydelig strafferettslig regulering av uberettiget bildedeling som kan virke opplysende og preventivt.

Departementet har vurdert flere forskjellige alternativer, herunder et straffebud basert på den sammenlignbare svenske bestemmelsen og en utforming bygget på de kriterier som er listet opp i Stortingets anmodningsvedtak nr. 532. Departementet har imidlertid falt ned på en utforming som er inspirert av Oslo statsadvokatembeters innspill i høringen, men som samtidig inneholder elementer av den svenske løsningen.

Departementet foreslår at straffebudet utformes slik at det verner bilder, filmer og lydopptak av «krenkende eller åpenbart privat karakter». Ordlyden avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, men er kun ment å innebære en språklig forenkling. Hensikten er fortsatt å verne lyd- og bildemateriale som er av en slik karakter at det åpenbart vil være en alvorlig krenkelse dersom det deles med andre uten samtykke fra den avbildede. Terskelen er altså ment å være høyere enn etter straffeloven § 267, som kun krever at materialet har «en viss grad av sensitivitet», jf. punkt 3.3. Departementet understreker at det må anvendes en objektiv norm ved vurderingen av om lyd- eller bildematerialet er av «krenkende eller åpenbart privat karakter». Dette innebærer at det ikke har betydning om den avbildede selv opplever materialet som krenkende, dersom det etter en objektiv vurdering ikke er av en slik karakter.

Av hensyn til klarhet og forutberegnelighet foreslår departementet i tillegg en oppramsing av ulike typer lyd- og bildemateriale som vil være av «krenkende eller åpenbart privat karakter», uten at oppramsingen er ment å være uttømmende. Opplistingen omfatter for det første lyd- eller bildemateriale av noens seksualliv eller intime kroppsdeler. Dette alternativet dekker alle former for seksualisert materiale, i tillegg til nakenbilder, bilder av kjønnsorganer og lignende. For det andre omfatter opplistingen lyd- eller bildemateriale av noen som blir utsatt for vold eller andre ydmykelser. Eksempler på andre ydmykelser kan blant annet være at den avbildede blir urinert på, spyttet på eller lignende. For det tredje foreslår departementet å nevne lyd- og bildemateriale av noen som befinner seg i en svært sårbar eller utsatt situasjon. Dette alternativet kan blant annet dekke lyd- eller bildemateriale av noen som har vært utsatt for en alvorlig ulykke, noen som forsøker å ta sitt eget liv, eller noen som er sterkt beruset eller i psykisk ubalanse.

Etter departementets syn vil en slik utforming være tilstrekkelig generell, samtidig som de opplistede eksemplene gir et tydeligere inntrykk av hva slags materiale som er vernet.

Stortinget har i anmodningsvedtak nr. 532 bedt regjeringen om å utarbeide et lovforslag «som eksplisitt forbyr hevnporno». Som Riksadvokaten og Medietilsynet peker på i sine høringsuttalelser, er «hevnporno» språklig sett et lite treffende uttrykk, som det kan være grunn til å unngå i selve lovteksten. Den foreslåtte ordlyden vil imidlertid klart dekke tilfeller der seksualisert materiale deles med formål om å ta hevn på eller skade en ekskjæreste eller lignende. Videre kan det virke straffskjerpende hvis spredningen av materialet er motivert av hevn eller innebærer et tillitsbrudd, se nærmere om dette i punkt 9.3 nedenfor.

Under høringen har Kripos stilt spørsmål ved at straffebudet tilsynelatende foreslås avgrenset mot bilder tatt i det offentlige rom. Departementet vil påpeke at meningen ikke har vært å foreta en generell avgrensning mot bilder tatt i det offentlige rom – det styrende skal i alle tilfeller være om materialet er av «krenkende eller åpenbart privat karakter». En annen sak er at det gjennomgående nok skal mer til før bilder tatt i det offentlige rom vil oppfylle dette vilkåret. Uberettiget deling av bilder eller filmopptak av for eksempel en voldshendelse eller noen som er utsatt for en alvorlig ulykke, vil imidlertid rammes av bestemmelsen uavhengig av om det er tatt på offentlig eller privat sted.

At lyd- eller bildematerialet må være av krenkende eller åpenbart privat karakter, er ment å markere at det ikke stilles krav om at den avbildede rent faktisk krenkes av handlingen, eller om at dette omfattes av gjerningspersonens forsett, jf. punkt 6.3.

Når det gjelder betydningen av om den avbildede kan identifiseres eller ikke, vises det til punkt 8.4.3 nedenfor.

8.3 Særlig om vern av døde personer

I høringsnotatet tok ikke departementet uttrykkelig stilling til om straffebudet skal være begrenset til å verne mot spredning av bilder som viser levende personer.

I høringen har Nedre Romerike brann- og redningsvesen IKS reist spørsmål om straffebudet også er ment å omfatte bilder av døde personer. Høringsinstansen vil sterkt anbefale at også bilder av døde personer omfattes, og viser til at døde personer er vernet av det sammenlignbare straffebudet i Danmark.

Departementet bemerker at det har vært noe usikkert om straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred også kan beskytte avdøde, jf. blant annet Matningsdal: Straffeloven, De straffbare handlingene, Kommentarutgave (1. utgave, Oslo 2017) side 543, som samtidig tar til orde for at vernet også bør gjelde i et slikt tilfelle. Etter ny § 267 a skal det ikke være et vilkår for straff at den avbildede oppfatter krenkelsen eller at dette omfattes av gjerningspersonens forsett. Departementet legger til grunn at dette innebærer at bestemmelsen i prinsippet også kan ramme deling av bilder som viser døde personer. Et eksempel kan være deling av et filmopptak som viser et drap eller noen som tar sitt eget liv. Departementet finner samtidig grunn til å understreke at vurderingen av om materialet er av krenkende eller åpenbart privat karakter, kan påvirkes av at den avbildede er død, jf. punkt 8.2.3 foran. I den forbindelse vil det blant annet være relevant å se hen til hvor lang tid som har gått siden dødsfallet.

8.4 Betydningen av samtykke og av om handlingen er «uberettiget»

8.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet uttalte departementet at deling av krenkende bilder normalt vil være klanderverdig – særlig dersom det innebærer fare for videre spredning. Det ble likevel fremholdt at det kan være tilfeller som ikke bør være straffbare, for eksempel dersom den avbildede har samtykket til handlingen. Departementet antok at det også bør avgrenses mot mindre klanderverdig atferd eller handlinger som ikke innebærer noen reell fare for spredning. Selv om en slik avgrensning kan følge av at enhver straffebestemmelse må tolkes i lys av den alminnelige rettsstridsreservasjonen, vurderte departementet det som ønskelig med en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i straffebudet. I forslaget til ny § 267 a ble derfor uttrykket «uberettiget» tatt inn i lovteksten. Uttrykket var ment å avgrense mot tilfeller der det foreligger privatrettslig avtale eller annet samtykke, og mot handlemåter som er mindre klanderverdige, eller hvor det er liten fare for at den avbildedes privatliv vil krenkes. Departementet la videre til grunn at reservasjonen kan være aktuell dersom handlingen unntaksvis er vernet av ytringsfriheten, for eksempel fordi delingen har en legitim allmenn interesse.

I høringsnotatet vurderte departementet også et eget vilkår om at delingen må ha skjedd uten samtykke. I utgangspunktet antok departementet at samtykkekravet fanges opp av kravet om at handlingen må være «uberettiget». Siden samtykke er sentralt for om handlingen er straffbar, ble det likevel uttalt at det av pedagogiske hensyn kan være grunn til å innta et eget vilkår om dette.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Medietilsynet og Politidirektoratet støtter forslaget om at straffansvaret begrenses ved en rettsstridsreservasjon om at handlingen må være «uberettiget». Politidirektoratet påpeker samtidig at «uberettiget» er et utpreget juridisk uttrykk som det kan være utfordrende for publikum å forstå. Barneombudet gir uttrykk for enkelte betenkeligheter knyttet til rettsstridsreservasjonen:

«Vi stiller spørsmålstegn ved om de tilfellene som nevnt i punkt 5.7 som skal fanges opp av ‘uberettiget’ blir for uforutsigbare og at dette ikke vil være en tilstrekkelig sikkerhetsventil for de mindre klanderverdige tilfellene.»

Både Norsk rikskringkasting (NRK) og Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening understreker betydningen av medienes sterke rettslige vern mot inngrep i retten til å formidle, dokumentere og innhente opplysninger. Begge høringsinstansene trekker også frem viktigheten av å tilrettelegge for at kilder som sitter på informasjon av allmenn interesse, bringer dette videre til mediene. NRK oppsummerer sitt høringsinnspill slik:

«NRK har forståelse for ønsket om å innføre en straffebestemmelse som rammer uberettiget befatning med materiale som er egnet til å krenke privatlivet til enkeltpersoner. Vår alvorlige innvending er, som beskrevet ovenfor, at forslaget til ny lovbestemmelse er for vidtrekkende. Bestemmelsen vil etter sin ordlyd gjøre en rekke handlinger knyttet til slikt materiale straffbart, herunder medienes innhenting av dokumentasjon og fotografering/opptak fra åsteder og andre hendelser som kan ha allmenn interesse.

For kunne oppfylle sin samfunnsrolle er mediene avhengig av å motta informasjon fra øyevitner og kilder som sitter på dokumentasjon og materiale som avdekker lovbrudd og andre alvorlige forhold. Dersom kildenes befatning med slikt lyd- og bildemateriale gjøres straffbart, vil forslaget begrense medienes tilgang til informasjon av allmenn interesse. Det er en alvorlig konsekvens som igjen rammer allmenheten og dens rett til å motta opplysninger av betydning fra media.

Det er videre en klar risiko for at praktiseringen av en slik bestemmelse vil kunne føre til innstramming av pressens handlerom og ha en nedkjølende effekt på medienes tilgang til informasjon som kan ha allmenn interesse.»

I høringsinnspillene fra pressen er det særlig alternativene «fremstiller» og «anskaffer» som trekkes frem som problematiske, men det vises også til at alternativet «gjør tilgjengelig for en annen» etter sin ordlyd kan ramme journalistisk virksomhet som ikke er kriminalisert i dag. NRK gir som eksempel situasjonen hvor privatlivskrenkende materiale deles internt i en redaksjon i forbindelse med arbeidet med saker av allmenn interesse. Slik deling – til for eksempel redaktører, vaktsjefer og i enkelte tilfeller også medienes egne advokater – vil kunne være en nødvendig del av den redaksjonelle vurderingen som foretas av saken.

Selv om formuleringen «uberettiget» rettslig sett innebærer at straffebudet må tolkes i tråd med ytringsfriheten, vil en slik generell rettsstridsreservasjon etter disse høringsinstansenes syn ikke være tilstrekkelig for å hensynta medienes vern mot inngrep i retten til å formidle, dokumentere og innhente opplysninger. I stedet etterlyses det et uttrykkelig unntak som sikrer medienes tilgang til krenkende lyd- og bildemateriale. Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening uttaler:

«En rettslig vurdering av hva som er ‘berettiget’ krever solid innsikt i rettspraksis fra EMD og Høyesterett på dette området. Man kan ikke forvente at innsatsleder på et ulykkessted, en medpasient på en psykiatrisk institusjon eller en medelev som ønsker å dokumentere vold i skolegården, kan gjøre denne type vurderinger. Dermed vil man få en usikkerhet som i seg selv virker lammende på de som skal vurdere om det er greit å ta bilder eller filme. Dette alene fører til at samfunnet mister viktig informasjon. Vi vil også minne om at et hovedformål med endringene var å gjøre loven tydeligere. Det må gjelde i begge retninger, både det som er lov, og det som ikke er lov. Medienes tilgang til denne type materiale må vernes gjennom eksplisitte unntak i de enkelte lovbestemmelser.»

Høringsinstansene har delt seg når det gjelder spørsmålet om å innta et eget vilkår om mangel på samtykke. Det synes å være enighet blant høringsinstansene om at formuleringen «uberettiget» tar høyde for situasjonen hvor delingen har skjedd med den avbildedes samtykke. Kripos og Medietilsynet trekker likevel frem at preventive og pedagogiske hensyn kan tale for å la det fremgå eksplisitt av lovteksten at spredningen må skje uten samtykke for å være omfattet av bestemmelsen. Kripos fremholder:

«Kripos’ erfaring i forbindelse med etterforskning og iretteføring av Snapchat-sakene viser at hovedproblemstillingen i denne type saker vil kunne være om de avbildede har samtykket eller ikke til delingen / spredningen. Innenfor visse bildedelingsmiljø opplever vi en utbredt holdning at de avbildede tillegges å ha avgitt en form for implisitt samtykke til videre deling. Dette fordi bildene opprinnelig har blitt delt frivillig med venner, kjærester eller lignende. Slike erfaringer underbygger at det vil kunne gi en preventiv effekt å innta i bestemmelsens ordlyd at et manglende ‘samtykke’ vil kunne innebære at handlingen blir å anse som uberettiget.»

Medietilsynet uttaler at det er viktig å inkludere samtykkevilkåret i lovteksten for å få en klar og tydelig gjerningsbeskrivelse:

«Medietilsynet tiltrer videre departementets vurderinger rundt betydningen av samtykke og vilkåret om at handlingen må være uberettiget før det foreligger en overtredelse […] Tilsynet ønsker imidlertid å presisere at de pedagogiske hensyn som ligger til grunn for endringsforslaget tilsier at det bør fremgå eksplisitt av lovteksten at spredningen må skje uten samtykke for å være omfattet av bestemmelsen, jf. klammeparentesen i forslaget til ny § 267 a. Etter tilsynets vurdering er formuleringen ‘og uten samtykke’ et viktig moment å inkludere i lovteksten for å få en klar og tydelig gjerningsbeskrivelse.»

Dommerforeningen, Politihøgskolen, Riksadvokaten og Sør-Øst politidistrikt fremmer det syn at å innta kriterier som er unødvendige i en lovtekst, kan gi opphav til misforståelser om hva lovgiver har ment. Riksadvokaten legger vekt på at bestemmelsen blant annet retter seg mot unge:

«For det første er riksadvokaten usikker på behovet for å ha med ‘og uten samtykke’. Formuleringen ‘uberettiget’ omfatter etter vårt syn det manglende samtykke. Bestemmelsen skal blant annet rette seg til unge, og spesielt i dette perspektiv bør lovteksten være så klar som mulig. Ved siden av ‘uberettiget’ er passusen ‘og uten samtykke’ ikke egnet til å klargjøre.»

Politihøgskolen gir uttrykk for lignende synspunkter og påpeker at formuleringen kan virke forvirrende:

«Etter vårt syn kan passusen ‘og uten samtykke’, som departementet har satt i klammer, virke forvirrende ved at brukerne kan forledes til å tro at enhver form for ‘samtykke’ vil gjøre fotograferingen berettiget. Vi foreslår derfor at denne passusen ikke tas med i forslaget til lovtekst.»

8.4.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder at det er behov for en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i ny § 267 a. Etter departementets syn er uttrykket «uberettiget» egnet til å fange opp de tilfellene som isolert sett faller inn under ordlyden i bestemmelsen, men som likevel ikke bør være straffbare. Det mest praktiske eksemplet vil være tilfeller hvor det foreligger privatrettslig avtale eller annet samtykke.

Spørsmålet om handlingen er berettiget som følge av samtykke, kan være aktuelt i mange ulike situasjoner. Det vil kunne være tale om bilder tatt i kommersielle sammenhenger hvor den avbildede har mottatt lønn eller annen godtgjørelse i forbindelse med modelloppdrag, filminnspilling eller kunstfoto, eller for den saks skyld produksjon av pornografi. I slike situasjoner vil den avbildede også kunne ha samtykket til offentliggjøring eller annen spredning av materialet.

I private sammenhenger kan det tenkes at noen lar seg avbilde eller filme av en kjæreste eller en annen festdeltaker, eller sender bilder av seg selv til en kjæreste. Dersom det foreligger omstendigheter som utelukker et reelt samtykke, for eksempel at den avbildede var sterkt beruset eller av andre grunner ute av stand til å forstå hva samtykket gikk ut på, kan gjerningspersonen ikke bygge rett på et slikt samtykke. Tilsvarende gjelder dersom fornærmende er utsatt for tvang, trusler, utnyttelse eller forledelse. Den som for eksempel har utgitt seg for å være en annen, og dermed har forledet fornærmede til å dele bilder av seg selv, kan ikke bygge rett på et slikt samtykke. Selv om den avbildede skulle være klar over at noen tar bilde og ikke griper inn mot dette, kan fotografen ikke uten videre legge til grunn at vedkommende samtykker. Dette må bero på en konkret vurdering av situasjonen.

Videre må rekkevidden av et eventuelt samtykke fastlegges. Selv om fornærmede måtte ha samtykket i at lyd- eller bildemateriale fremstilles, eller selv har delt slikt materiale med noen, vil det ikke uten videre foreligge samtykke til å gjøre materialet tilgjengelig for andre. Hvorvidt en person som publiserer bilder av seg selv, for eksempel på en åpen side på Internett eller på en sosial medieplattform hvor flere har tilgang, har samtykket til at bildet spres videre, må bero på de nærmere omstendigheter.

Et samtykke til at et bilde kan deles med andre, må i utgangspunktet kunne trekkes tilbake med virkning fremover i tid. Dette vil likevel bero på en tolkning av det opprinnelige samtykket og av om det inngikk i en gjensidig bebyrdende avtale. Dersom den avbildede har latt seg fotografere i en kommersiell sammenheng mot vederlag, bør eventuelle overskridelser av avtalen eller spørsmål om samtykket kan trekkes tilbake, håndteres privatrettslig som spørsmål om avtalebrudd, brudd på åndsverkloven eller avtalesensur etter avtaleloven §§ 33 og 36.

Når det gjelder spørsmålet om «uten samtykke» bør tas inn som et eget vilkår i bestemmelsen, har høringsinstansene delt seg omtrent på midten. Innspillene viser at det er forskjellige syn på hvilken formulering som best ivaretar hensynet til en klar og tydelig gjerningsbeskrivelse. Departementet legger avgjørende vekt på at lovteksten bør være så enkel som mulig, og at den bør utformes slik at misforståelser i størst mulig grad unngås. Departementet er enig med Riksadvokaten i at et eget vilkår om «uten samtykke» ikke er særlig godt egnet til å klargjøre ved siden av vilkåret «uberettiget».

Utover samtykkesituasjonen antar departementet at rettsstridsreservasjonen for det første vil komme til anvendelse ved mindre klanderverdige overtredelser, for eksempel der materialet gjøres tilgjengelig uten at det samtidig oppstår noen reell fare for videre spredning. Men også en slik deling vil kunne være uberettiget, for eksempel dersom et nakenbilde eller en sexfilm blir vist til kolleger på en arbeidsplass eller til venner i et ungdomsmiljø i et slikt omfang at det lett kan begynne å gå rykter som den avbildede etter hvert får kunnskap om. Et typisk eksempel på en situasjon som vil kunne falle utenfor straffansvaret, vil være der et bilde eller en film som isolert sett er av krenkende karakter, er vist til et begrenset antall personer utenfor den avbildedes omgangskrets uten at disse gis rådighet over materialet.

Rettsstridsreservasjonen vil også kunne være aktuell dersom delingen av lyd- eller bildematerialet er vernet av ytringsfriheten, herunder fordi publiseringen har en legitim allmenn interesse. Det kan for eksempel tenkes at materialet avdekker at en offentlig person begår overgrep, eller at en tjenesteperson misbruker offentlig myndighet. Departementet understreker samtidig at forslaget i proposisjonen her i første rekke tar sikte på å ramme deling av særlig private bilder hvor vernet av privatlivet i EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 står sterkt, og hvor spredningen skjer uten noen legitim allmenn interesse. Slik spredning er bare i begrenset grad vernet av ytringsfriheten, se punkt 4.

På bakgrunn av høringsinnspillene fra NRK og Norsk presseforbund, Norsk journalistlag og Norsk redaktørforening har departementet vurdert om det er behov for et særskilt unntak for pressens befatning med krenkende bilder. Pressen nyter et særlig sterkt vern når det gjelder å bringe frem korrekt informasjon i saker av allmenn interesse, se punkt 4 foran. Et unntak for tilfeller der avbildningen har aktuell og allmenn interesse, finnes blant annet i åndsverkloven § 104 første ledd bokstav a. Departementet foreslår å begrense straffebudets rekkevidde sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, slik at det ikke rammer fremstilling og anskaffelse av krenkende bilder, se punkt 8.6.1 og 8.6.2 nedenfor. Siden de fleste av pressens innvendinger var knyttet til disse handlingsalternativene, har departementet falt ned på at det ikke er nødvendig med et uttrykkelig unntak for medienes befatning med krenkende lyd- og bildemateriale.

Selv om det ikke foreslås et særskilt unntak for pressen i lovteksten, finner departementet grunn til å understreke at videreformidling til pressen av lyd- og bildemateriale som kan ha allmenn interesse, ikke vil være straffbart etter ny § 267 a. Heller ikke deling internt i en redaksjon i forbindelse med arbeid med saker av allmenn interesse vil være ulovlig, såfremt delingen har skjedd i tråd med de presseetiske retningslinjene for håndtering av slikt materiale. I likhet med det som er tilfellet for dagens bestemmelser, vil naturligvis heller ikke pressens publisering av materiale som har legitim allmenn interesse, være straffbar.

At handlingen må være «uberettiget», innebærer at straffebudet først og fremst verner identifiserbare enkeltpersoner. Hvorvidt en avbildet person skal anses som identifiserbar, må i utgangspunktet avgjøres etter en vurdering av det aktuelle materialet. Det kan likevel tenkes situasjoner hvor den avbildede ikke kan identifiseres basert på en isolert vurdering av materialet, men hvor vedkommende likevel bør anses som identifiserbar når bildet ses i sin kontekst. Et eksempel kan være et nakenbilde som spres i et ungdomsmiljø, hvor det strengt tatt ikke er mulig å identifisere den avbildede personen, men hvor «alle vet» hvem som er avbildet. Et annet praktisk eksempel kan være at et nakenbilde spres sammen med andre personbilder som identifiserer vedkommende.

8.5 Hvilke former for deling bør være straffbare?

8.5.1 Innledning

I Stortingets anmodningsvedtak nr. 532 bes regjeringen utarbeide et lovforslag som retter seg mot å «dele eller på annen måte offentliggjøre» krenkende bilder. Med «dele» siktes det antakelig primært til at bildene sendes til andre via mobiltelefon eller e-post, legges ut på ulike sosiale medier eller brukerfora eller på annen måte publiseres på Internett.

Spørsmålet i dette punktet er om det bør gjelde noen begrensninger for hva slags deling som skal rammes av straffebudet. Det kan tenkes ulike former for deling som ikke innebærer fare for utstrakt spredning av selve bildematerialet.

8.5.2 Skal straffebudet være avgrenset til deling ved bruk av bestemte former for teknologi?

I høringsnotatet foreslo departementet at ny § 267 a ikke skal være avgrenset til deling av bilder ved bruk av bestemte former for teknologi.

Departementet viste til at digitale formater er egnet for massespredning på en helt annen måte enn trykte fotografier eller analoge filmopptak, noe som kan tale for å begrense straffansvaret til deling ved bruk av en teknologi som kjennetegnes av en slik fare for massespredning. For eksempel kunne straffansvaret begrenses til deling som skjer ved bruk av «datasystem». Et slikt vilkår ville ramme deling ved bruk av både Internett og telenettet, samt dataoverføring som måtte skje via en kabel eller trådløs forbindelse mellom to eller flere datamaskiner. Deling av for eksempel trykte fotografier eller filmopptak i analoge formater ville falt utenfor.

I høringsnotatet stilte departementet spørsmål ved om slike begrensninger er nødvendige. I dag tas de aller fleste bilder med et mobilkamera eller annet digitalkamera. Bildene lagres på datamaskiner, mobiltelefoner eller i nettbaserte lagringstjenester. Det ble vist til at det neppe er noe praktisk behov for å unnta trykte bilder og andre analoge lagringsmedier, selv om det i prinsippet kan argumenteres for en slik begrensning i straffansvaret.

I høringsnotatet ble det også vist til at en løsning hvor fysisk overlevering ikke er straffbart, vil kunne åpne for uønsket omgåelse av straffansvaret, for eksempel ved at fysisk overlevering brukes til å forberede en senere spredning ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet påpekte at selv om en slik omgåelse neppe er særlig praktisk, kunne den tenkes å være aktuell for organiserte bildedelingsmiljøer.

Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om at straffebudet ikke skal være avgrenset til deling ved bruk av bestemte former for teknologi. Dette gjelder Advokatforeningen, Kripos, Krisesentersekretariatet, Medietilsynet, Politidirektoratet og Stine Sofies Stiftelse. Flere av høringsinstansene trekker frem at den teknologiske utviklingen og stadig endrede fremgangsmåter for hvordan denne typen kriminalitet begås, gjør det nødvendig med en teknologinøytral utforming. For eksempel uttaler Medietilsynet:

«Ulike måter å både produsere – og videreformidle bilder på, er i konstant utvikling. DeepFakes, Deep Video Portraits og lignende tjenester har forenklet bildemanipulasjon (både fotografiske bilder og levende bilder), slik at man kan ta et bilde av en persons ansikt og få det plassert på en annen persons kropp, for eksempel på en skuespiller i en erotisk film. For å kunne ta høyde for fremtidig utvikling, er det etter Medietilsynets vurdering vesentlig at en bestemmelse som dette ikke er teknologispesifikk. Tilsynet mener derfor det er en riktig vurdering at straffeansvaret ikke avgrenses etter hvilken teknologi som er benyttet i forbindelse med befatningen av særlig privatlivskrenkende bilder».

Kripos og Politidirektoratet påpeker også at rettsstridsreservasjonen vil fungere som en sikkerhetsventil der delingen foregår på en måte som faller utenfor de tilfeller som bestemmelsen er ment å rette seg mot.

Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at straffansvaret ikke bør avgrenses til deling som skjer ved bruk av bestemte former for teknologi. I lys av at teknologien som brukes til deling av bilder og annet materiale er i stadig utvikling, anser departementet det som viktig at straffebudet utformes på en slik måte at gjerningsbeskrivelsen også dekker deling ved bruk av teknologi som ennå ikke er kjent. Det avgjørende bør være at deling har funnet sted, ikke hvilken teknologi som er benyttet.

En teknologinøytral utforming innebærer at straffebudet også vil ramme deling av for eksempel trykte fotografier eller filmopptak i analoge formater. Til tross for at slike formater ikke er egnet for massespredning på samme måte som digitale formater, ser departementet ikke behov for å avgrense gjerningsbeskrivelsen mot slik deling. Som påpekt i høringsnotatet tas de aller fleste bilder i dag med et mobilkamera eller annet digitalkamera, og bildene lagres på datamaskiner, mobiltelefoner eller i nettbaserte lagringstjenester. Deling av trykte bilder og materiale lagret på andre analoge lagringsmedier er derfor neppe spesielt utbredt. I likhet med Kripos og Politidirektoratet legger departementet til grunn at rettsstridsreservasjonen etter forholdene vil kunne fungere som en sikkerhetsventil i tilfeller hvor delingen er skjedd på en måte som skaper liten risiko for videre spredning, se punkt 8.4.3.

8.5.3 Skal det kreves at mottakeren gis rådighet over materialet?

Forslaget i høringsnotatet var utformet slik at det rammet den som «gjør tilgjengelig for en annen» privatlivskrenkende lyd- eller bildemateriale. I høringsnotatet ble det presisert at vilkåret ikke forutsetter at mottakeren får rådighet over materialet.

I høringsnotatet ble det fremhevet at fare for videre spredning av materialet først oppstår når det deles på en måte som gir mottakeren slik rådighet over materialet at det kan deles videre. Departementet mente likevel at et vilkår om at mottakeren gis rådighet over materialet ville være uheldig, særlig med tanke på deling som skjer ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet viste blant annet til at funksjoner i enkelte programmer og plattformer som er ment å hindre at mottakeren lagrer mottatt materiale, kan omgås ved at mottakeren bruker egnet programvare eller fotograferer skjermen som materialet vises på.

Det ble samtidig løftet frem som betenkelig at en slik utforming etter sin ordlyd kunne ramme tilfeller der et bilde fysisk blir forevist noen på en skjerm eller i en papirutskrift, noe som ikke innebærer fare for videre spredning av selve materialet. Departementet mente likevel at også en ren fremvisning etter omstendighetene kan medføre en alvorlig privatlivskrenkelse og være klanderverdig, selv om visningen skjer overfor et fåtall personer og gjerningspersonen ikke hadde forsett om å krenke fornærmede. Som eksempel ble det vist til en situasjon hvor et nakenbilde eller en sexfilm vises til kollegaer på en arbeidsplass eller til venner i et ungdomsmiljø, og det begynner å gå rykter om dette som den avbildede etter hvert får kunnskap om.

Det er kun et begrenset antall høringsinstanser som uttrykkelig uttaler seg om det bør kreves at mottakeren gis rådighet over bildematerialet. Stine Sofies Stiftelse stiller seg bak forslaget i høringsnotatet, og peker på at det i dag finnes en rekke programvarer som åpner for å omgå straffansvar dersom det stilles vilkår om at mottakeren gis rådighet over bildematerialet. Også Medietilsynet er enig i at det bør være tilstrekkelig at materialet gjøres tilgjengelig for andre. Samtidig etterspør tilsynet en klargjøring av terskelen for når noe er tilgjengeliggjort:

«Medietilsynet er enig i at det bør være tilstrekkelig at materialet gjøres ‘tilgjengelig’ for andre, og at det ikke er nødvendig at mottakeren får rådighet over materialet (jf. høringsnotatet pkt. 4.6.3). I høringsnotatet brukes også begrepet ‘formidle’ i denne sammenheng (se pkt. 4.6.3 og pkt. 5.3). Slik tilsynet ser det, kan det imidlertid være uklart hva som ligger i ‘formidle’, og hvor grensen går. Når har man bare ‘vist’ noen et bilde, og når er det tilgjengeliggjort/formidlet? Denne grensegangen kan være vanskelig å få tak på, særlig for barn og unge. Det kan derfor være hensiktsmessig om grensegangen konkretiseres eller tydeliggjøres i lovproposisjonen.»

Departementet fastholder forslaget om at straffansvaret etter ny § 267 a ikke skal være betinget av at mottakeren får rådighet over materialet. Departementet legger særlig vekt på at et vilkår om at mottakeren gis rådighet over bildematerialet, vil medføre en fare for omgåelse av bestemmelsen.

I lys av høringsinnspillet fra Medietilsynet finner departementet grunn til å tydeliggjøre at ordlyden «gjør tilgjengelig for en annen» i utgangspunktet er ment å dekke enhver spredning av materialet – også fremvisning, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.2 side 400 om den tilsvarende formuleringen i straffeloven § 201. Grensen for når fremvisning er straffbart, vil derfor måtte avgjøres konkret med utgangspunkt i rettsstridsreservasjonen, se punkt 8.4.3 foran. Å vise materialet til en annen vil lettere være uberettiget dersom det skjer på en måte som skaper fare for videre spredning, enn dersom materialet vises frem på en måte som ikke skaper en slik fare. Ved fremvisning som ikke innebærer fare for videre spredning av selve materialet, for eksempel der et bilde fysisk blir forevist noen på en skjerm eller i en papirutskrift, vil det avgjørende være i hvilken grad delingen likevel innebærer en alvorlig krenkelse av privatlivet. For eksempel vil det å vise et nakenbilde eller en sexfilm til kollegaer på en arbeidsplass eller til venner i et ungdomsmiljø i et slikt omfang at det lett kan begynne å gå rykter som den avbildede etter hvert får kunnskap om, normalt innebære en alvorlig krenkelse av privatlivet til den avbildede.

8.6 Bør andre handlinger enn deling rammes?

8.6.1 Fotografering, filming og opptak av lyd («fremstilling»)

8.6.1.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at straffeloven § 266 etter omstendighetene kan ramme den som fotograferer, filmer eller tar lydopptak av noen uten samtykke. Fotografering og opptak gjort i skjul rammes imidlertid ikke av bestemmelsen, siden det er et vilkår for straffansvar at gjerningspersonens forsett omfatter at fornærmede oppfatter krenkelsen, og at fornærmede faktisk blir kjent med den krenkende handlingen.

Departementet fremholdt at det neppe er noen grunn til at det skal være tillatt å ta bilder av noen i en seksuell eller annen krenkende situasjon uten samtykke, selv om dette måtte skje i skjul. Det ble også vist til at selve fremstillingen er en forutsetning for, og skaper en risiko for, at materialet senere kan spres. At fremstilling både er klanderverdig og innebærer en fare for skade, kunne etter departementets syn tilsi at også slike handlinger bør rammes av straffebudet. Forslaget i høringsnotatet var derfor utformet slik at også fremstilling var inntatt som et handlingsalternativ. Departementet uttalte at forslaget ville bidra til et helhetlig straffansvar og tydelig markere at det er uakseptabelt å fotografere eller filme noen i en sensitiv situasjon uten samtykke.

8.6.1.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har delt seg i synet på spørsmålet om også fremstilling bør rammes av straffebudet. Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg, gir imidlertid uttrykk for at de støtter at fremstilling tas inn som et handlingsalternativ. Dette gjelder Amnesty International, Det nasjonale statsadvokatembetet, Krisesentersekretariatet, Medietilsynet, Nedre Romerike brann- og redningsvesen IKS, Norsk senter for informasjonssikkerhet (NorSIS), Oslo statsadvokatembeter, Politihøgskolen og Stine Sofies Stiftelse.

Medietilsynet viser til at et straffebud som også rammer fremstilling, bidrar til å hindre videre spredning. Det nasjonale statsadvokatembetet fremholder at risikoen for spredning i seg selv vil kunne være en stor belastning for den avbildede, og at det derfor er viktig at også fremstilling rammes. Oslo statsadvokatembeter uttaler seg i samme retning. I tillegg bemerker Oslo statsadvokatembeter at selve filmingen eller fotograferingen bare vil være straffbar etter forslaget hvis den er «uberettiget». Hvis fremstillingen har til formål å dokumentere et straffbart forhold, for eksempel en voldsepisode eller et seksuelt overgrep, kan det argumenteres for at dette vilkåret ikke vil være oppfylt. Oslo statsadvokatembeter peker i den forbindelse på at slike filmopptak i mange tilfeller har vist seg å være verdifulle bevis i straffesaker.

Nedre Romerike brann- og redningsvesen IKS viser til at den økende tendensen til å filme og fotografere på ulykkessteder har skapt utfordringer for deres redningsarbeid:

«Behovet for å dokumentere og gjerne dele hendelser på sosiale medier, synes å være en økende tendens. I tillegg til å være forstyrrende for vårt redningsarbeid, er det en vesentlig risiko for skade på egne mannskaper og andre involverte, ved at for eksempel bilister har fokus rettet på mobiltelefonen og ikke trafikken. Vi merker i større grad at vi må rette vårt fokus mot bilister og folk rundt ulykkesstedet. Folk filmer på skadestedet, gjerne fra forbipasserende kjøretøy. Gående går også opp i skadestedet for å filme. Som en følge må vi bruke en god del ressurser på å holde folk borte fra skadested, noe som kan ha meget uheldige konsekvenser for redningsarbeidet.»

Politihøgskolen reiser spørsmål om forslaget i høringsnotatet går langt nok i å beskytte mot fotografering uten samtykke:

«I svensk rett har man et forbud mot fotografering ‘et satt som ar påtrångande’ uavhengig av om den som blir fotografert kjenner til fotograferingen (Brottsbalken 4 kap., 4 b §, jf. 6 a § andra meningen, jf. Sunde, 2013, s. 100–102). I dansk rett er det forbudt uberettiget å fotografere en person ‘på et ikke frit tilgængeligt sted’ (dansk straffelov § 264 a, jf. Toftegaard Nielsen, Elholm & Jakobsen, 2017, s. 519–521).

Vi nevner derfor, til overveielse, at det ved evaluering av de nye reglene kan være aktuelt å vurdere å utvide fotoforbudet etter mønster av de svenske eller danske reglene.»

Advokatforeningen, Kripos, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening og Norsk rikskringkasting (NRK) stiller seg ikke bak forslaget om at straffebudet også skal ramme fremstilling.

Advokatforeningen viser til at alternativet «fremstiller» innebærer at også skjulte opptak eller fotografering vil omfattes straffebudet, selv om materialet på ingen måte blir spredt. Etter Advokatforeningens syn faller den rent skjulte opptreden utenfor rammene for Stortingets anmodningsvedtak, som også ligger til grunn for departementets lovgivningsinitiativ. Advokatforeningen mener at slike skjulte opptak til dels reiser andre typer spørsmål, og at straffbarheten av slike handlinger derfor bør utredes nærmere. Videre peker foreningen på at alternativet «fremstiller» kan ramme utilsiktet, for eksempel overfor mindreårige som tar bilder og film med mobilkamera uten å spre disse.

Kripos uttaler at alternativet «fremstiller» – til tross for rettsstridsreservasjonen – kan skape usikkerhet om adgangen til å ta bilder og filmopptak som det er gode grunner til å ta, for eksempel bilder og filmer av potensielle straffbare handlinger. Kripos understreker at vi ikke må komme i en situasjon hvor borgerne lar være å dokumentere straffbare handlinger i det offentlig rom fordi de selv frykter å gjøre noe straffbart. Etter Kripos’ syn vil det kunne bli en pedagogisk utfordring å forklare publikum straffebudets rekkevidde. I tillegg kan det stilles spørsmål om bestemmelsen i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til forutberegnelighet. På denne bakgrunn mener Kripos at «fremstilling» ikke bør rammes av ny § 267 a. Samtidig legger Kripos til grunn at også voksne kan ha behov for et strafferettslig vern mot at noen fremstiller seksualisert materiale av dem, slik barn har etter straffeloven § 311:

«…Kripos’ nettpatrulje på Facebook [har] fått henvendelser fra personer som uten å ha gitt samtykke har opplevd å ha blitt tatt bilde / video av i forbindelse med frivillig seksuell aktivitet. Selv uten indikasjoner på spredning så forklarer disse personene at det oppleves som belastende å vite at bildene / videoene overhodet eksisterer. Kripos har blitt forespurt av personer som har opplevd dette om det finnes straffebestemmelser som rammer slike handlinger når fornærmede er over 18 år.»

Kripos mener at et slikt straffebud i så fall hører naturlig hjemme i straffeloven kapittel 26 om seksuallovbrudd. Kripos foreslår at straffebudet kan utformes slik:

Ǥ 298a Fremstilling som seksualiserer voksne, uten samtykke

Den som uten samtykke og utenfor offentlig sted produserer fremstilling som seksualiserer personer over 18 år, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»

Etter Kripos’ syn vil et slikt straffebud, sammenholdt med forslaget til ny § 267 a, gi et utfyllende lovverk og fange opp de handlingene som Stortinget med sitt anmodningsvedtak ønsker å ramme. Kripos er klar over at dette innebærer at fremstilling av materiale som ikke er seksualisert, faller utenfor forslaget til ny § 267 a. Kripos understreker imidlertid at den uberettigede delingen av slikt materiale fortsatt vil være straffbar, og at det er denne tilgjengeliggjøringen som er det sentrale å bekjempe.

Politidirektoratet uttaler seg ikke uttrykkelig om fremstilling bør rammes av straffebudet eller ikke, men ser behovet for at departementet vurderer Kripos’ alternative forslag.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening uttaler at forslaget bryter med en lang tradisjon i norsk rett om at retten til fotografering er fri, og at et eventuelt forbud først oppstår dersom materialet brukes på en måte som krenker andre. Dette har sammenheng med forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd og den høye terskelen for forhåndskontroll som følger av EMDs praksis. På dette grunnlag kan ikke Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening støtte forslaget om at også fremstilling omfattes av straffebudet. Under enhver omstendighet mener høringsinstansen at straffansvaret ikke kan gjelde for medienes fremstilling av slikt materiale.

Norsk rikskringkasting (NRK) fremholder at en viktig del av pressens arbeidsoppgave er å innhente og dokumentere informasjon som kan ha allmenn interesse. Hvis fotografering, filming eller opptak av lyd i seg selv skal gjøres straffbart, mener NRK at pressen vil hindres i å utøve sin samfunnsoppgave. NRK frykter blant annet at forslaget vil påvirke arbeidsforholdene for journalister som ønsker å fotografere personer på åsteder for trafikkulykker og andre tragiske hendelser. Videre er NRK bekymret for at forslaget vil kunne ha en «nedkjølende effekt», både når det gjelder medienes egne journalistiske virksomhet, men også når det gjelder medienes tilgang på slikt materiale fra andre.

8.6.1.3 Departementets vurdering

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at fremstilling ikke bør rammes av straffebudet. Som fremholdt i høringsnotatet vil fremstilling av privatlivskrenkende bilder være en forutsetning for, og skape en risiko for, at bildene senere kan spres. Det er imidlertid selve delingen av materialet som direkte fører til negative konsekvenser for den avbildede, og som det derfor er særlig viktig å bekjempe gjennom en tydelig og fullt ut dekkende straffebestemmelse. Departementet viser i den forbindelse til at Stortingets anmodningsvedtak kun er knyttet opp mot selve delingen eller offentliggjøringen av privatlivskrenkende bilder. Det er også grunn til å nevne at de sammenlignbare straffebudene i Sverige og Danmark er avgrenset til å gjelde deling eller spredning, jf. punkt 5 foran.

Svært mange eier i dag mobiltelefon med kamerafunksjon, og det å ta bilder og filmer i ulike situasjoner har blitt dagligdags for mange. Forslaget til nytt straffebud er ment å ramme et nokså bredt spekter av privatlivskrenkende bilder, filmer og lydopptak, jf. punkt 8.2.3. Sammenholdt med forslaget om at straffansvaret ikke skal være avhengig av at gjerningspersonen har forsett om å krenke fornærmede, eller av at fornærmede faktisk oppfatter krenkelsen, vil et straffebud som også rammer fremstilling, kunne bli urimelig vidtgående og få utilsiktede konsekvenser. Som påpekt av blant annet Kripos kan det dessuten skape en uklar grensedragning mot fotografering og opptak som kan ha gode grunner for seg, for eksempel fotografering eller filming av potensielle straffbare handlinger eller ulykkeshendelser.

Departementet viser til at integritetskrenkende filming og fotografering allerede i dag kan rammes av straffeloven § 266 dersom fornærmede oppfatter krenkelsen og dette dekkes av gjerningspersonens forsett. Som påpekt i høringsnotatet vil derfor forslaget om å innta fremstilling som et eget handlingsalternativ i ny § 267 a først og fremst innebære en utvidelse av straffansvaret til også å gjelde bilder og opptak tatt i skjul.

Departementet ser at det i enkelte sammenhenger kan være behov for et strafferettslig vern også mot skjult filming eller fotografering. Dette gjelder for eksempel fotografering eller filming som har karakter av overvåking, slik som fotografering av noen som oppholder seg i sitt private hjem, eller skjult fotografering i andre private sammenhenger, for eksempel i en garderobe, på et toalett eller et treningssenter. Etter departementets syn er imidlertid slik skjult fotografering et annet fenomen enn selve spredningen, noe som kan tale imot en felles strafferettslig regulering av slike handlinger. Til sammenligning har både Sverige og Danmark en særskilt strafferettslig regulering av visse former for uberettiget fotografering, se henholdsvis brottsbalken 4 kap. 6 a § og straffeloven § 264 a.

Skjult fotografering og filming har dessuten flere likhetstrekk med andre former for privatlivskrenkelser som ikke oppfattes av fornærmede, for eksempel seksuelt motivert «kikking» inn i private hjem, se til illustrasjon Høyesteretts dom HR-2019-563-A omtalt i punkt 3.2. Etter departementets syn er det derfor naturlig at spørsmålet om et styrket strafferettslig vern mot skjult fotografering vurderes i sammenheng med slike beslektede problemstillinger.

Det er mye som kan tyde på at spredningsfaren er særlig fremtredende når det gjelder seksualiserte bilder og filmopptak. Slikt materiale vil dessuten ofte være av en karakter som gjør det særlig belastende for den avbildede å få kjennskap til at bildene eksisterer og potensielt kan spres. Departementet deler derfor Kripos’ syn om at fremstilling av seksualiserte bilder kan stå i en særstilling, og at det kan tenkes å være behov for at også voksne gis et strafferettslig vern mot fremstilling av slikt materiale – uavhengig av om fremstillingen skjer i skjul. Etter departementets syn kan det være grunn til å se nærmere på behovet for et slikt styrket vern som ledd i en helhetlig gjennomgåelse av straffelovens kapittel om seksuallovbrudd.

Departementet har merket seg innspillene fra presseorganisasjonene om forslagets uheldige konsekvenser for pressens arbeidsmetoder. De betenkelighetene som presseorganisasjonene trekker frem i sine høringsuttalelser, vil ikke i samme grad gjøre seg gjeldende når departementet ikke går inn for at fremstilling skal omfattes av straffebudet. Når det gjelder forslagets betydning for pressen for øvrig, vises det til punkt 8.4.3.

8.6.2 Anskaffelse

8.6.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet gikk departementet inn for at ny § 267 a også skal ramme den som «anskaffer» privatlivskrenkende lyd- eller bildemateriale. Departementet uttalte følgende om behovet for å ta inn anskaffelse som et eget handlingsalternativ:

«Etter gjeldende rett kan den som aktivt etterspør privatlivskrenkede bilder pådra seg straffansvar for medvirkning til overtredelse av for eksempel straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Dette forutsetter likevel forsett om at fornærmede oppfatter handlingen. Medvirkningsansvar for overtredelse av straffeloven § 267 om privatlivskrenkelse forutsetter at mottakeren forstår at han eller hun bidrar til en offentliggjøring. Den som skaffer seg bilder ved datainnbrudd, tyveri, tvang eller bedrag kan straffes for disse handlingene etter ulike straffebud.

Dersom andre former for etterspørsel eller anskaffelse av privatlivskrenkede bilder er straffritt, kan dette bidra til spredning av slikt materiale. I en viss utstrekning kan anskaffelse rammes som medvirkning til å gjøre materialet ‘tilgjengelig for en annen’, jf. punkt 4.6. Dersom materialet allerede er gjort tilgjengelig og kan lastes ned uten at hovedmannen trenger å foreta seg noe mer, vil likevel en etterfølgende nedlastning neppe være straffbar som medvirkning.»

Departementet ga uttrykk for at alternativet «anskaffer» i utgangspunktet ikke burde omfatte den som passivt mottar privatlivskrenkende lyd- eller bildemateriale uten å ha bedt om det, eller den som mer tilfeldig støter på slikt materiale, for eksempel ved surfing på Internett. Departementet fremholdt at straffebudet kun bør ramme den som aktivt oppsøker slikt materiale. Det ble i den forbindelse vist til at straffeloven §§ 201 og 311 også oppstiller anskaffelse som handlingsalternativ, og at dette alternativet er forstått på tilsvarende måte i tilknytning til disse bestemmelsene.

8.6.2.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg, er positive til at også anskaffelse inntas som et handlingsalternativ i straffebudet. Følgende høringsinstanser stiller seg uttrykkelig bak forslaget: Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Krisesentersekretariatet, Medietilsynet, Politidirektoratet, Stine Sofies Stiftelse og Sør-Øst politidistrikt.

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler at det kan være en alvorlig belastning for fornærmede å vite at noen har anskaffet krenkende materiale av dem. For at straffebudet skal ha den nødvendige preventive effekt, mener høringsinstansen at det er viktig at også anskaffelse rammes. Medietilsynet fremholder at anskaffelse bør rammes fordi det bidrar til å hindre spredning.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening og Norsk rikskringkasting (NRK) går imot forslaget. Advokatforeningen uttaler seg ikke eksplisitt om alternativet «anskaffer», men uttrykker overordnet at straffebudet bør begrenses til selve delingen av privatlivskrenkende bilder.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening og NRK viser til at anskaffelse ikke er nevnt i Stortingets anmodningsvedtak eller representantforslaget som lå til grunn for dette vedtaket. Forslaget i høringsnotatet går derfor lenger enn det anmodningsvedtaket gir grunnlag for. Høringsinstansene peker på at forslaget åpenbart vil ramme medienes arbeidsmetoder. Mediene er for det første helt avhengige av å få tilgang til informasjon og materiale gjennom kilder. En kriminalisering av kilder som anskaffer lyd- eller bildemateriale for å gi dokumentasjon til medier i saker av allmenn interesse, vil derfor legge svært alvorlige begrensninger på medienes mulighet til å fylle sin samfunnsrolle. For det andre er medienes egen innhenting av informasjon en nødvendig del av den journalistiske arbeidsmetoden. Det er gjennom slik informasjonsinnhenting pressen undersøker fakta og besørger kildekritikk, og dermed skaffer seg mest mulig korrekt informasjon om saken.

8.6.2.3 Departementets vurdering

Aktiv anskaffelse av privatlivskrenkende lyd- og bildemateriale har nær sammenheng med selve spredningen, fordi anskaffelsen indirekte bidrar til at materialet spres. Å aktivt anskaffe privatlivskrenkende bilder eller filmer bidrar dessuten til å opprettholde etterspørselen etter slikt materiale. Dette kunne tilsi at også anskaffelse bør rammes av straffebudet. Departementet har imidlertid kommet til at aktiv anskaffelse av krenkende bilder er tilstrekkelig dekket gjennom allerede eksisterende straffebestemmelser, sammenholdt med forslaget til ny § 267 a som vil ramme all tilgjengeliggjøring av slikt materiale.

For det første vil aktiv anskaffelse av krenkende bilder i en del tilfeller anses som medvirkning til å gjøre materialet «tilgjengelig for en annen», jf. forslaget til ny § 267 a sammenholdt med straffeloven § 15. Straffansvar for medvirkning forutsetter at medvirkeren positivt har tilskyndet gjerningspersonen til å utføre handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett, jf. blant annet Rt. 2014 s. 466 avsnitt 15. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis en person får tilsendt krenkende bilder etter forespørsel, eller vedkommende oppfordrer gjerningspersonen til å dele slike bilder med andre. Å etterspørre slikt materiale uten å motta det kan være straffbart som forsøk på medvirkning.

Som påpekt i høringsnotatet vil anskaffelsen neppe være straffbar som medvirkning hvis materialet allerede er gjort tilgjengelig og kan lastes ned uten at hovedmannen trenger å foreta seg noe mer. Forslaget til ny § 267 a innebærer imidlertid at all tilgjengeliggjøring av privatlivskrenkende bilder vil være straffbar. Når bilder er gjort tilgjengelig i strid med denne bestemmelsen, vil aktiv anskaffelse av materialet – for eksempel gjennom nedlasting – innebære å skaffe seg del i utbyttet av denne straffbare handlingen. Anskaffelsen kan derfor være straffbar som heleri, jf. straffeloven § 332 første ledd. De såkalte Snapchat-sakene, jf. punkt 3.7 foran, er eksempler på at heleribestemmelsen er anvendt på denne måten.

Den som skaffer seg privatlivskrenkende bilder ved for eksempel datainnbrudd, tyveri eller tvang, vil kunne straffes for disse handlingene etter ulike straffebud.

8.6.3 Besittelse

I høringsnotatet drøftet departementet om også besittelse av krenkende lyd- eller bildemateriale bør omfattes av straffebudet. Departementet tok utgangspunkt i at de fleste som besitter slikt materiale, enten vil ha fremstilt eller anskaffet det ulovlig. I lys av dette la departementet til grunn at det som utgangspunkt ikke synes å være noe stort behov for å ramme besittelse. Departementet pekte likevel på noen typetilfeller hvor et besittelsesalternativ kunne få selvstendig betydning, jf. høringsnotatet punkt 4.7.4 (side 32–33). Blant annet viste departementet til at det kan tenkes tilfeller hvor handlingen ikke objektivt sett var ulovlig på fremstillings- eller anskaffelsestidspunktet, men hvor det senere skjer endringer som gjør at besittelsen ikke fremstår som berettiget. Et eksempel kan være at den avbildede samtykket i å bli fotografert eller filmet eller selv sendte materialet fra seg i forbindelse med et kjæresteforhold, men senere ønsker at bildene skal slettes fordi forholdet avsluttes.

Det er få høringsinstanser som har hatt merknader til spørsmålet om også besittelse bør inntas som et handlingsalternativ i straffebudet. Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembetet, Medietilsynet og Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening uttaler uttrykkelig at de støtter forslaget om at besittelse ikke skal omfattes. Medietilsynet uttaler:

«Når enkeltpersoner besitter særlig privatlivskrenkende bilder, kan redselen for spredning være tilstede hos den avbildede så lenge man vet at vedkommende besitter dette materialet. Denne redselen kan skape angst og frykt hos den avbildede. I tillegg kan den avbildede bli utsatt for trusler om spredning eller bli presset til å utføre ulike handlinger som motytelse for at besitteren ikke skal spre bildene. Samtidig ser tilsynet at bestemmelsen kan bli urimelig vidtgående dersom besittelse omfattes av straffebudet, slik at departementets forslag støttes også på dette punkt.»

Det nasjonale statsadvokatembetet fremholder:

«Å gjøre besittelse straffbart vil kunne pålegge personer som mottar krenkende materiale en aktiv plikt til å slette slikt materiale for å unngå straffansvar. Bevismessig vil dette kunne by på vanskelige utfordringer. Embetet er av den oppfatning at de klanderverdige handlingene som er ønskelig å belegge med straff vil fanges opp av de foreslåtte handlingsalternativene.»

Departementet opprettholder standpunktet i høringsnotatet om at den rene besittelse ikke bør rammes av ny § 267 a. Slik Medietilsynet viser til i sin høringsuttalelse, vil et straffebud som også rammer besittelse, kunne bli urimelig vidtgående. Den som besitter krenkende bilder og aktivt har anskaffet dem, vil kunne straffes for medvirkning til deling etter ny § 267 a eller etter § 332 om heleri, jf. punkt 8.6.2.3 foran. Dersom besitteren truer med å spre materialet eller bruker besittelsen som ledd i utpressing, vil forholdet kunne rammes av straffeloven §§ 263 eller 330. De mest straffverdige handlingene vil derfor fanges opp av andre straffebud. Et straffansvar som også omfatter den som passivt mottar krenkende bilder uten å ha bedt om det, men unnlater å slette bildene, vil etter departementets syn føre for langt. Det samme gjelder tilfeller der besitteren unnlater å slette bilder som opprinnelig ble tatt eller mottatt med samtykke.

8.7 Skyldkravet – bør uaktsom overtredelse straffes?

Straffansvar forutsetter som utgangspunkt at gjerningspersonen har utvist forsett, jf. straffeloven § 21. I høringsnotatet gikk departementet inn for at også grovt uaktsom befatning med privatlivskrenkende lyd- eller bildemateriale skal være straffbart, jf. forslaget til ny § 267 c. Departementet foreslo å sette strafferammen for grovt uaktsom overtredelse til bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Forslaget var særlig begrunnet med at det kan være vanskelig å bevise at gjerningspersonen har hatt forsett med hensyn til at delingen var «uberettiget», herunder at det ikke forelå samtykke fra den avbildede. Departementet mente derfor at et uaktsomhetsansvar ville bidra til å gjøre straffebudet mer effektivt. Det ble pekt på at det sjelden vil foreligge en beskyttelsesverdig interesse i å dele privatlivskrenkende bilder hvis gjerningspersonen burde forstå at den avbildede ikke samtykker til dette. For å unngå å ramme lite klanderverdige overtredelser, mente imidlertid departementet at det bør stilles krav om grov uaktsomhet.

Departementet uttalte at et mulig alternativ til en egen bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse kunne være å innta et blandet skyldkrav i ny § 267 a, siden behovet for å ramme grov uaktsomhet særlig knytter seg til kravet om at handlingen må være «uberettiget». Det ble imidlertid ikke utformet et eget lovforslag om dette.

Det er få høringsinstanser som har kommentert forslaget til ny § 267 c om grovt uaktsom overtredelse. Kripos og Sør-Øst politidistrikt støtter forslaget. Det samme synes å gjelde Norsk senter for informasjonssikkerhet (NorSIS). Kripos deler departementets syn om at det kan være utfordrende å føre bevis for at gjerningspersonen regnet det som sikkert eller mest sannsynlig at det ikke forelå et samtykke fra den avbildede. Kripos fremholder at grovt uaktsomme overtredelser utvilsomt også er straffverdige, og at et uaktsomhetsansvar vil kunne ha en preventiv effekt.

Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget i høringsnotatet. Stine Sofies Stiftelse synes imidlertid å mene at alminnelig uaktsomhet bør være tilstrekkelig.

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at også grovt uaktsom overtredelse bør være straffbart, se forslaget til annet ledd i ny § 267 a. Det vises til begrunnelsen som ble gitt i høringsnotatet, og til at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot departementets forslag på dette punkt. I tråd med forslaget i høringsnotatet går departementet inn for at strafferammen for grovt uaktsom overtredelse settes til bot eller fengsel inntil 6 måneder.