9 Straffenivå og strafferammer

9.1 Strafferamme og straffenivå ved simpel (vanlig) overtredelse

9.1.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at strafferammen for overtredelser av ny § 267 a skal være fengsel inntil 1 år. Bot ble ikke foreslått inntatt som et straffalternativ. I tillegg signaliserte departementet at samfunnsstraff som utgangspunkt ikke ville være en tilstrekkelig reaksjon ved overtredelser av bestemmelsen. Departementet begrunnet dette med at deling av privatlivskrenkende bilder er en alvorlig integritetskrenkelse, og at straffen må sende et klart signal om alvoret i handlemåten. Departementet fremholdt at graden av klander og karakteren av det rettsgodet som krenkes, sammenholdt med allmennpreventive hensyn, tilsier at utgangspunktet bør være ubetinget fengsel.

Når det gjaldt straffenivået, antok departementet at det straffenivået som til nå er lagt til grunn i rettspraksis for sammenlignbare handlinger i hovedsak vil være passende også for overtredelser av ny § 267 a. Det ble vist til at 60 til 90 dagers ubetinget fengsel synes å utgjøre et utgangspunkt. Departementet fremhevet samtidig at det i den enkelte sak kan være grunnlag for å utmåle en mildere eller strengere straff, og at ulike omstendigheter kan spille inn i vurderingen av hvor streng straff som bør utmåles i det enkelte tilfellet. Det ble blant annet pekt på at det vil være forskjell på tilfeller hvor et bilde spres til én person i en direktemelding, og hvor bildet deles på en måte som gjør at svært mange kan få tilgang. Videre ble det fremholdt at det kan ha betydning hva slags materiale det er tale om, for eksempel om det er tale om fotografier eller filmopptak, og hvor stort omfang materialet har, for eksempel antallet bilder eller lengden på en film. Det ble også vist til at karakteren av materialet, hvor lett det er å identifisere den avbildede og gjerningspersonens motiv vil være relevante momenter ved straffutmålingen. Det vil også være sentralt å se hen til hvilke konsekvenser handlingen har fått for fornærmede og hvor mye gjerningspersonen er å klandre for dette.

9.1.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har hatt merknader til forslaget om at øvre strafferamme skal være fengsel inntil 1 år. Kripos støtter uttrykkelig forslaget.

Flere høringsinstanser har imidlertid tatt til orde for at bot bør inntas som et straffalternativ. Dette gjelder Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politihøgskolen og Riksadvokaten. Riksadvokaten peker på at lovens normalordning er at straffebud med strafferamme på 1 års fengsel også har bøtestraff som alternativ. Etter Riksadvokatens syn bør det utvises en viss varsomhet med å gi egne reaksjonsregler for enkelte lovbruddskategorier. Selv om bøtestraff ikke vil være en reaksjonsform som normalt benyttes ved det aktuelle lovbruddet, bør loven åpne for at bot kan anvendes der dette fremstår som en adekvat reaksjon. Kripos, Oslo statsadvokatembeter og Politihøgskolen gir uttrykk for lignende synspunkter. Oslo statsadvokatembeter peker i tillegg på at en strafferamme på 1 år uten bøtestraff harmonerer dårlig med straffalternativene i de øvrige bestemmelsene i straffeloven som beskytter privatlivets fred, og som det derfor er naturlig å sammenligne med. Politihøgskolen viser til at den strengere bestemmelsen i straffeloven § 311, som har en strafferamme på 3 års fengsel, har bøtestraff som alternativ.

Medietilsynet er på sin side enig med departementet i at bøtestraff ikke vil være en tilstrekkelig reaksjon ved denne typen krenkelser.

Kripos, Medietilsynet og Oslo statsadvokatembeter slutter seg til departementets synspunkt om at ubetinget fengsel bør være utgangspunktet i saker som omfattes av ny § 267 a. Som begrunnelse viser Medietilsynet til den store påkjenningen det innebærer å bli utsatt for en så alvorlig integritetskrenkelse som deling av privatlivskrenkende bilder.

Riksadvokaten og Politihøgskolen stiller seg derimot kritiske til uttalelsen om at ubetinget fengsel skal være utgangspunktet for voksne lovbrytere.

Riksadvokaten fremholder at samfunnsstraff vil kunne være en egnet reaksjon i en del tilfeller. Sakene som omfattes av ny § 267 a vil variere i omfang og alvorlighet, noe som tilsier at domstolene bør ha mulighet til å benytte det normale spekter av straffereaksjoner. Dersom departementet i proposisjonen skal signalisere at ubetinget fengsel er utgangspunktet, mener Riksadvokaten at det som et minimum også bør bemerkes at samfunnsstraff på vanlig måte kan benyttes når hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 48 første ledd bokstav b.

Politihøgskolen legger også til grunn at samfunnsstraff av en viss varighet i mange tilfeller vil være tilstrekkelig avskrekkende og normdannende. En samfunnsstraff legger beslag på domfeltes fritid i en periode, noe som er følbart for vedkommende og ofte synlig for omgivelsene. For domfeltes rehabilitering vil samfunnsstraff dessuten ofte være en mer hensiktsmessig reaksjonsform enn ubetinget fengsel. I den grad departementet vil gi føringer om den konkrete straffutmålingen i proposisjonen, anbefaler Politihøgskolen at det ikke uten videre signaliseres at utgangspunktet er ubetinget fengsel for voksne lovbrytere. Skadevirkningen og graden av klander kan variere sterkt. Om straffens formål taler mot en reaksjon i frihet, bør derfor vurderes konkret.

Oslo statsadvokatembeter gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at samfunnsstraff bør være en mulig reaksjon.

Sekretariatet for konfliktrådene savner en drøftelse av muligheten for å kunne ta i bruk reaksjonen mekling i konfliktråd som vilkår for betinget dom. Høringsinstansen viser til at en gjenopprettende prosess kan være viktig for partene i saker om deling av privatlivskrenkende bilder. I et tilrettelagt møte i konfliktråd får de som har vært utsatt for lovbruddet, mulighet til å sette ord på sine opplevelser og på hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for dem. I tillegg får gjerningspersonen mulighet til å forstå konsekvensene av egne handlinger og ta ansvar for dem, noe som kan være viktig i en rehabiliteringsprosess. Også Politidirektoratet fremhever viktigheten av straffereaksjoner som ivaretar gjenopprettende prosesser i saker der gjerningsperson og fornærmede tilhører samme nettverk eller miljø.

Politihøgskolen viser til at overtredelser av åndsverkloven § 104 kan avgjøres med overføring til konfliktrådet fra påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 71 a. Politihøgskolen legger til grunn at dette også kan være en egnet løsning for overtredelser i nedre sjikt av ny § 267 a.

9.1.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å sette strafferammen for overtredelse av ny § 267 a til fengsel inntil 1 år. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets forslag på dette punkt. En strafferamme på 1 års fengsel harmonerer godt med strafferammen i bestemmelser som har fellestrekk med forslaget her, slik som for eksempel straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred. Videre legger departementet til grunn at en strafferamme på 1 år vil være tilstrekkelig til å fange opp det spennet av handlinger som vil omfattes av straffebudet. De mest alvorlige handlingene vil rammes av forslaget til ny § 267 b om grov overtredelse, hvor det foreslås en strafferamme på 2 års fengsel, se punkt 9.3 nedenfor.

På bakgrunn av høringen har imidlertid departementet kommet til at også bot bør inntas som et straffalternativ. Som flere høringsinstanser har pekt på, er lovens normalordning at straffebud med strafferamme på 1 års fengsel har bøtestraff som alternativ. Systemhensyn taler derfor for at bot også bør inntas i ny § 267 a. I tillegg er det grunn til å anta at overtredelser av § 267 a vil variere i omfang og alvorsgrad. Dette har blant annet sammenheng med at straffebudet ikke foreslås avgrenset til for eksempel deling av seksualisert materiale, men er ment å omfatte lyd- og bildemateriale av nokså ulik karakter. Videre rammer bestemmelsen både offentlig spredning og deling til kun én eller et fåtall personer. Skadevirkningene for fornærmede kan være nokså forskjellige i disse tilfellene. På denne bakgrunn mener departementet at loven ikke bør stenge for ileggelse av bot, selv om dette som regel ikke vil være en tilstrekkelig reaksjon i normaltilfellene.

I lys av høringen finner departementet også grunn til å nyansere uttalelsen om at ubetinget fengsel i 60 til 90 dager bør være utgangspunktet for overtredelser av straffebudet. Et slikt utgangspunkt gjenspeiler straffenivået som er lagt til grunn i rettspraksis for deling av ett eller et fåtall seksualiserte bilder, jf. punkt 3.9. Etter departementets syn vil dette straffenivået utgjøre et naturlig utgangspunkt også for overtredelser av ny § 267 a som består i deling av slikt materiale. Spredning av bilder med intimt eller seksuelt innhold er en alvorlig integritetskrenkelse, og skadevirkningen for de som rammes kan være betydelige. Dette bør gjenspeiles i straffenivået. Departementet finner samtidig grunn til å understreke at dette kun utgjør et utgangspunkt, og at domstolene bør ha stor frihet til å utmåle enn passende straff basert på en helhetsvurdering av de omstendighetene som gjør seg gjeldende i saken. Sentrale straffutmålingsmomenter vil være karakteren av det materialet som er delt, hvor stort omfang materialet har, om materialet er delt til et fåtall personer eller publisert på en offentlig tilgjengelig nettside, hvor lett det er å identifisere den avbildede, handlingens konsekvenser for fornærmede og gjerningspersonens motiv. Departementet viser blant annet til at det kan være grunnlag for å utmåle en betydelig mildere straff enn fengsel i 60 til 90 dager i tilfeller der et seksualisert bilde kun er delt til én annen person i en direktemelding, eller i tilfeller der det utelukkende har skjedd en fremvisning til et fåtall personer som ikke selv fikk rådighet over bildet.

For overtredelser av ny § 267 a som ikke består i deling av seksualiserte bilder, finner departementet det ikke hensiktsmessig å gi noen føringer om straffenivået. Slik blant annet Riksadvokaten peker på i sin høringsuttalelse, er forslaget utformet slik at det rammer et bredt spekter av handlinger av ulik straffverdighet. Domstolene bør derfor på vanlig måte og med utgangspunkt i overtredelsens alvor se hen til hva som utgjør en passende straff i det konkrete tilfellet. Straffutmålingsmomentene nevnt foran vil være relevante også her.

Det følger av dette at departementet ikke vil utelukke at samfunnsstraff kan være en egnet reaksjon i enkelte tilfeller. Samfunnsstraff er, og blir oppfattet som, en streng reaksjon, jf. Rt. 2004 s. 1776 avsnitt 16. Retten bør derfor foreta en konkret vurdering av om straffens formål taler mot en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 48 første ledd bokstav b. For overtredelser i nedre sjikt av ny § 267 a vil det etter omstendighetene også kunne være aktuelt å idømme (delvis) betinget fengsel. Det kan i denne sammenhengen være nærliggende å sette særvilkår om mekling i konfliktråd. Forutsetningen er at saken egner seg for slik behandling, og at det foreligger samtykke fra både domfelte og fornærmede, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav i. Som Sekretariatet for konfliktrådene peker på i sin høringsuttalelse, kan mekling i konfliktråd for eksempel være aktuelt i saker hvor gjerningspersonen og fornærmede tilhører samme miljø eller omgangskrets, og derfor må forholde seg til hverandre i fremtiden.

Politihøgskolen har i sin høringsuttalelse vist til at overtredelser av åndsverkloven § 104 kan avgjøres med overføring til konfliktrådet direkte fra påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 71 a. Politihøgskolen gir uttrykk for at dette kan være en egnet løsning også for overtredelser i nedre sjikt av ny § 267 a. Etter departementets syn er det ikke uten videre grunn til å sidestille overtredelser av åndsverkloven § 104 med overtredelser av ny § 267 a i denne sammenhengen, siden åndsverkloven § 104 rammer all ulovlig offentliggjøring av personbilder – uavhengig av om bildene er av krenkende karakter. Departementet antar at det sjelden vil være aktuelt med overføring til konfliktrådet direkte fra påtalemyndigheten i saker om ny § 267 a. Det bør imidlertid fortsatt være opp til påtalemyndigheten å foreta en konkret vurdering av om saken er egnet, jf. straffeprosessloven § 71 a første ledd annet punktum.

9.2 Gjerningspersoner under 18 år

9.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at det for gjerningspersoner under 18 år neppe vil være aktuelt med ubetinget fengsel ved overtredelse av ny § 267 a, selv om det ikke helt kan utelukkes i de grovere tilfellene. Det ble i den forbindelse vist til straffeloven § 33, som fastsetter at gjerningspersoner under 18 år bare kan idømmes ubetinget fengselsstraff når det er «særlig påkrevd». På bakgrunn av dette fremholdt departementet at valget av reaksjon som regel vil stå mellom betinget fengsel, samfunnsstraff eller bot.

Departementet antok at bøter som regel ikke vil være en tilstrekkelig reaksjon. Det ble vist til at deling av privatlivskrenkende bilder er en sterkt klanderverdig handling som kan få store og langvarige konsekvenser for fornærmede. Dette tilsier at reaksjonen bør være følbar. Det ble pekt på at personer under 18 år sjelden vil ha egne midler til å betale med, slik at en bot gjerne vil bli betalt av vergen.

På grunnlag av de samme hensynene antok departementet at en fullt ut betinget reaksjon heller ikke bør være aktuelt. Departementet la til grunn at idømmelse av samfunnsstraff antakelig bør være utgangspunktet for gjerningspersoner under 18 år.

Departementet viste til at det ved idømmelse av en betinget dom kan settes vilkår om ungdomsoppfølging i konfliktråd, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav j. Siden formålet med en slik reaksjon er å motvirke at unge gjerningspersoner med oppfølgingsbehov utvikler en kriminell løpebane, antok departementet at et slikt vilkår er mindre aktuelt overfor gjerningspersoner som rammes av ny § 267 a. Det ble samtidig understreket at dette må vurderes konkret. Departementet la til grunn at det ville være mer aktuelt å pålegge den domfelte å møte til mekling i konfliktrådet som vilkår for en betinget dom, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav i.

9.2.2 Høringsinstansenes syn

Medietilsynet støtter forslaget om at gjerningspersoner under 18 år som utgangspunkt bør idømmes samfunnsstraff. Det samme gjør Politihøgskolen, som i tillegg påpeker at betinget fengsel på vilkår av mekling i konfliktrådet ofte vil være en adekvat reaksjon overfor unge lovbrytere. Politidirektoratet tiltrer denne vurderingen. Også Barneombudet og Sekretariatet for konfliktrådene uttaler at mekling i konfliktråd som vilkår for betinget dom kan være en godt egnet reaksjon. Sekretariatet for konfliktrådene fremholder at et gjenopprettende møte kan ha stor betydning hvis gjerningspersonen og fornærmede har en relasjon, eller det er tenkelig at de vil kunne ha med hverandre å gjøre i fremtiden.

UNICEF Norge stiller seg positiv til departementets uttalelse om at frihetsberøvelse bare kan være aktuelt i de grovere tilfellene av bildedeling.

Barneombudet er ikke enig i departementets vurdering når det gjelder bruken av bøtestraff. Ombudet mener at bøter kan være en egnet straff i mange av de tilfellene som rammes av ny § 267 a. I begrunnelsen vises det til at det nye straffebudet særlig vil være anvendelig overfor barn som har befatning med ikke-seksualisert materiale, siden barns befatning med seksualisert materiale i mange tilfeller vil fanges opp av straffeloven § 311.

Sekretariatet for konfliktrådene deler departementets oppfatning om at mange barn som omfattes av forslaget til ny § 267 a, vil falle utenfor målgruppen for reaksjonen ungdomsoppfølging. Sekretariatet understreker likevel viktigheten av å vurdere om ungdomsoppfølging kan være en egnet reaksjon i den enkelte sak. Dette gjelder særlig hvis ungdommen anses for å ha et oppfølgingsbehov over tid.

Barneombudet savner en drøftelse av alternative reaksjoner overfor barn og ungdom, for eksempel at saken kan overføres til konfliktrådet uten forutgående dom, og muligheten for andre typer ungdomsoppfølging. Redd Barna uttaler seg i samme retning og fremhever at hensynet til barnets beste må være styrende ved valg av reaksjon. Rehabilitering er det fremtredende hensynet når det gjelder barn. På bakgrunn av dette mener Redd Barna at det blir for snevert kun å fokusere på handlingens potensielle skadefølger for fornærmede. Også Politihøgskolen peker på muligheten for å overføre saker til konfliktrådet direkte fra påtalemyndigheten.

9.2.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder sitt syn om at ubetinget fengsel bare helt unntaksvis kan være aktuelt overfor mindreårige lovbrytere i saker etter ny § 267 a. Terskelen for ileggelse av fengselsstraff overfor unge lovbrytere er høy, jf. straffeloven § 33 og FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b. Fengselsstraff kan bare benyttes hvis det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad ivaretas ved andre straffereaksjoner, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 9.6.1.4 side 100 og Rt. 2010 s. 1313 avsnitt 15.

Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at idømmelse av samfunnsstraff kan være en egnet reaksjon overfor mindreårige lovbrytere. Synspunktet fikk tilslutning blant de høringsinstansene som uttalte seg. Slik departementet ser det, er det imidlertid ikke ønskelig å gi noen generell føring om at idømmelse av samfunnsstraff bør være utgangspunktet i saker etter ny § 267 a. Som påpekt i punkt 9.1.3 vil det være stor variasjonsbredde i de sakene som omfattes av straffebudet. Etter departementets oppfatning kan betinget fengsel med vilkår om mekling i konfliktrådet også være en aktuell reaksjon i en del tilfeller. Som en del høringsinstanser har pekt på, vil en gjenopprettende prosess kunne være viktig i saker hvor gjerningspersonen og fornærmede har en relasjon, eller hvor det er sannsynlig at de må forholde seg til hverandre i fremtiden, for eksempel i skolesammenheng. Etter omstendighetene bør det også kunne settes andre særvilkår, for eksempel ungdomsoppfølging i konfliktråd, eller utmåles en betinget straff uten særvilkår.

Barneombudet har i sin høringsuttalelse gitt utrykk for at bøtestraff i en del tilfeller vil være en tilstrekkelig følbar reaksjon overfor unge lovbrytere. Som det har fremgått av punkt 9.1.3 foran, går departementet inn for at bot inntas som straffalternativ. Dette åpner for at bøtestraff kan anvendes også overfor mindreårige lovbrytere, for eksempel i saker som befinner seg i nedre sjikt av ny § 267 a.

Når det gjelder muligheten for å overføre saken direkte fra påtalemyndigheten til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a, viser departementet til punkt 9.1.3 foran. Den omstendighet at gjerningspersonen er under 18 år, vil være et relevant moment ved vurderingen av om saken egner seg for overføring til konfliktråd.

9.3 Grov overtredelse

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det kan tenkes grove tilfeller av bildedeling hvor en strafferamme på fengsel inntil 1 år ikke vil være tilstrekkelig. Departementet trakk frem spredning av materiale som viser et seksuelt overgrep, slik som en voldtekt, som et mulig eksempel på et slikt tilfelle. Det ble vist til at straffeloven § 79 bokstav a om forhøyelse av lengstestraffen ved konkurrens ikke kommer til anvendelse hvis den som sprer materialet, ikke har vært innblandet i selve overgrepet. Departementet fremholdt at spredning av slikt materiale likevel kan være særlig klanderverdig og bør kvalifisere til strengere straff enn fengsel i 60 til 90 dager.

Departementet viste til den såkalte Snapchat-saken (HR-2016-2263-A) som et annet mulig eksempel. Saken gjaldt planmessig og organisert deling av over 35 000 bilder. Straffen ble fastsatt til fengsel i 120 dager. Departementet uttalte at det bør vurderes om sammenlignbare tilfeller skal straffes vesentlig strengere etter ny § 267 a. Etter departementets syn ville det ikke være uforholdsmessig om straffen i slike tilfeller kunne komme opp i åtte til tolv måneders fengsel.

På bakgrunn av denne drøftelsen foreslo departementet en egen bestemmelse om grov overtredelse i ny § 267 b med en strafferamme på 2 års fengsel. Departementet mente at det ikke var grunnlag for en høyere strafferamme enn 2 år, siden dette ville være urealistisk holdt opp mot det faktiske straffenivået. En høyere strafferamme ville dessuten ikke stå i forhold til strafferammen på 3 års fengsel i straffeloven § 311, som er ment å ta høyde for de groveste tilfellene av befatning med materiale som viser overgrep mot barn. Det ble også pekt på at straffen i medhold av straffeloven § 79 bokstav a vil kunne forhøyes med inntil det dobbelte dersom gjerningspersonen har begått flere tilsvarende lovbrudd.

Fire høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til ny § 267 b om grov overtredelse. Sør-Øst politidistrikt støtter en slik bestemmelse. Kripos slutter seg til at strafferammen for grove overtredelser settes til 2 års fengsel.

Oslo statsadvokatembeter peker på at bot heller ikke er inntatt som et straffalternativ i forslaget til ny § 267 b. Høringsinstansen ser imidlertid ikke bort fra at det i helt spesielle tilfeller vil kunne være i tråd med den alminnelige rettsbevissthet å begrense straffereaksjonen til bot også ved grove overtredelser.

Statens sivilrettsforvaltning bemerker at forslaget om økt strafferamme for grove overtredelser kan få en viss betydning for ordningen med erstatning etter strafforfølgning, siden straffetrusselen vil kunne påvirke størrelsen på en eventuell oppreisning etter straffeprosessloven § 447 annet ledd.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det gis en egen bestemmelse om grov overtredelse i ny § 267 b med en strafferamme på 2 års fengsel. Det vises til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt ovenfor. Forslaget fikk tilslutning fra de høringsinstansene som uttalte seg.

Oslo statsadvokatembeter ga i høringen uttrykk for at bot i enkelte spesielle tilfeller kan tenkes å være en adekvat reaksjon også ved grove overtredelser. For de grove overtredelsene fastholder imidlertid departementet standpunktet om at det ikke er tilstrekkelig å reagere med bot. I forslaget til ny § 267 b er derfor ikke bot inntatt som straffalternativ.

Departementet går inn for at ny § 267 b utformes etter mønster av andre bestemmelser i straffeloven om grove lovovertredelser: Hvorvidt bildedelingen er grov skal bero på en helhetsvurdering, men loven angir enkelte sentrale momenter som det skal legges særlig vekt på ved avgjørelsen. Etter departementets syn bør for det første karakteren og omfanget av materialet som er delt stå sentralt i vurderingen. Videre foreslår departementet å nevne som moment om overtredelsen har et systematisk eller organisert preg, og om overtredelsen er motivert av hevn eller innebærer tillitsbrudd. Det siste momentet vil kunne fange opp tilfeller av bildedeling som ofte karakteriseres som «hevnporno», jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 532, der dette eksplisitt er nevnt. For øvrig foreslår departementet å nevne som moment i grovhetsvurderingen om overtredelsen har hatt til følge særlig store påkjenninger for fornærmede.

9.4 Konkurrens

Ved konkurrens øker strafferammen i medhold av straffeloven § 79 bokstav a. I høringsnotatet la departementet til grunn at ny §§ 267 a til 267 c skal kunne anvendes i konkurrens med straffeloven § 311. Det ble fremholdt at anvendelsen av straffeloven § 311 i konkurrens bør tillegges betydning i skjerpende retning. Derimot skal ikke straffeloven §§ 266 og 267 eller åndsverkloven § 104 kunne anvendes i konkurrens med de nye bestemmelsene.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til spørsmålet om konkurrens.

Departementet fastholder at ny §§ 267 a og 267 b skal kunne anvendes i konkurrens med straffeloven § 311 dersom den avbildede er eller fremstår som under 18 år. Straffeloven § 311 har en strafferamme på 3 års fengsel. Dersom en overtredelse av ny § 267 a, som har en strafferamme på 1 års fengsel, også innebærer en overtredelse av straffeloven § 311, kan det idømmes inntil 4 års fengsel, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Ved grov overtredelse, jf. ny § 267 b, kan det idømmes inntil 6 års fengsel.

Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at §§ 267 a og 267 b ikke skal kunne anvendes i idealkonkurrens med straffeloven §§ 266 og 267 eller åndsverkloven § 104.