3 EUs regelverk om taubaner og regelverket i andre land
3.1 EUs regelverk
3.1.1 EUs taubanedirektiv
Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2000/9/EF av 20. mars 2000 om taubaneanlegg til persontransport («taubanedirektivet») ble ved EØS-komiteens beslutning nr. 115/2001 28. september 2001 tatt inn i EØS-avtalen. Stortinget samtykket til godkjenning av EØS-komiteens beslutning, jf. St.meld. nr. 11 (2001–2002) og Innst. S. nr. 51 (2001–2002). Taubaneloven § 1 b gjennomfører direktivet nasjonalt.
Direktivets virkeområde er taubaner, herunder kabelbaner, til persontransport. Taubaner for godstransport omfattes ikke av direktivet. Det samme gjelder tau- og kabelbaner i gruveanlegg, faste anlegg som brukes til industriformål og fornøyelsesinnretninger.
Taubanedirektivet har som formål å sikre at infrastruktur, delsystemer og sikkerhetskomponenter til taubaner oppfyller visse grunnleggende sikkerhetsmessige krav for beskyttelse av personer og eiendom, slik at taubaneprodukter kan omsettes i hele EØS-området. Direktivet stiller blant annet krav om at en sikkerhetskomponent bare kan bringes i omsetning, dersom komponenten er påført såkalt CE-samsvarsmerking. Denne samsvarsmerkingen angir at komponenten oppfyller de grunnleggende kravene som følger av direktivet. Dersom de grunnleggende krav ikke er oppfylt, gir direktivet landene rett til å treffe alle nødvendige tiltak for å hindre at et produkt markedsføres eller omsettes.
Sikkerhetskomponenter og delsystemer anses for å ha oppfylt de grunnleggende krav, når de er i overensstemmelse med harmoniserte europeiske standarder utarbeidet og vedtatt av de europeiske standardiseringsorganisasjonene CEN1 og CENELEC2. Sikkerhetskomponenter kan kun tas i bruk dersom de ikke utgjør en fare for personers helse og sikkerhet, og monteres og vedlikeholdes korrekt.
Tekniske kontrollorgan skal gjennomføre verifisering av sikkerhetskomponenter og delsystemer. Etter at slike prosedyrer er gjennomført, skal produkter fritt kunne omsettes i hele EØS-området.
Det enkelte land skal fastsette prosedyrer for tillatelse til oppføring og bruk av anlegg. Det er opp til landene selv å treffe passende forholdsregler og fastlegge prosedyrer for å sikre at sikkerhetssystemer og delsystemer som monteres og tas i bruk i anlegg, ikke utgjør en fare for personers sikkerhet og helse.
Direktivet har ikke bestemmelser som regulerer selve driften av taubaneanlegg, men direktivet har bestemmelser om at en byggherre kan anmode om at et prosjektert taubaneanlegg skal gjennomgå en sikkerhetsanalyse. Sikkerhetsanalysen skal omfatte alle sikkerhetsaspekter ved anlegget og dets omgivelser, og skal danne grunnlag for en sikkerhetsrapport som angir planlagte tiltak for håndtering av risiko.
3.1.2 Ny taubaneforordning
Europakommisjonen presenterte 27. mars 2014 forslag til Europaparlaments- og rådsforordning om taubaner (taubaneforordningen)3 og forslaget ble vedtatt av EU 9. mars 2016. Forordningen vil, med enkelte unntak, tre i kraft i EU 21. april 2018. Forordningen vil erstatte dagens taubanedirektiv.
Taubaneforordning har to hovedformål. Det ene er å tilpasse taubaneregelverket med den såkalte varepakken fra 2008, som innførte et overordnet rammeverket for omsetning av varer for hele EØS-området. Varepakken er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført nasjonalt i lov 13. desember nr. 4 om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven).
EØS-vareloven gjennomførte europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 764/2008 om framgangsmåter for anvendelsen av visse nasjonale tekniske regler på varer som er lovlig markedsført i en annen EØS-stat. Videre europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 765/2008 om fastsettelse av krav til akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av varer. Forordning (EF) nr. 764/2008 gjelder for varer som ikke er omfattet av harmonisert EØS-regelverk. For slike varer gjelder i utgangspunktet prinsippet om gjensidig godkjenning, noe som innebærer at et EØS-land i utgangspunktet ikke kan forby salg av en vare som omsettes lovlig i et annet EØS-land. Forordning (EF) nr. 764/2008 fastsetter blant annet framgangsmåter som landene må følge når de treffer eller har til hensikt å treffe et vedtak som helt eller delvis forbyr en vare, som lovlig omsettes i en annen EØS-land. Forordning (EF) nr. 765/2008 gjelder i hovedsak det harmoniserte vareområdet, der det eksisterer felles EØS-krav til varer. Forordningen gir regler om akkreditering, markedstilsyn, kontroll av varer fra tredjeland og CE-merking.
Tilpassing av taubaneregelverket med varepakken vil skje ved en henvisning til forordning nr. 765/2008/EF og beslutning 768/2008/EF om et felles rammeverk for markedsføring av produkter. Dette vil innebære strengere krav til tekniske kontrollorgan, etablering av enhetlige definisjoner og nærmere regulering av involverte økonomiske aktørenes ansvar og forpliktelser (produsenter, distributører, importører med videre). Taubaneforordningen vil bidra til å klargjøre at tilsynsmyndighetenes markedstilsynet med taubaneprodukter skal gjennomføres i henhold til forordning nr. 765/2008/EF, siden det eksisterer harmonisert regelverk for taubaner.
Det andre formålet er å justere det nåværende direktivet på områder, der man har sett at tolkning av direktivet har bydd på utfordringer. Dette gjelder blant annet grensedragningen mellom taubanedirektivet og heisdirektivet 95/15/EF og mellom taubanedirektivet og fornøyelsesinnretninger (som ikke er regulert av felleseuropeisk lovgiving). Ny taubaneforordning vil også ensrette tolkninger og framgangsmåter for samsvarsvurdering av delsystemer. Ny forordning vil også innebære at delsystemer skal ha CE-merke, noe som ikke kreves i henhold til dagens taubanedirektiv. Taubaneforordningen inneholder også nye og tydeligere krav til landene om godkjenning og tilsyn med taubaner.
Taubaneforordningen, slik som taubanedirektivet, vurderes som EØS-relevant. Det arbeides derfor med å innlemme forordningen i EØS-avtalen og gjennomføre den nasjonalt med hjemmel i taubaneloven.
3.2 Rettstilstanden i andre land
I Europa praktiseres det i dag i hovedsak to tilsynsmodeller. Noen land har egne tilsynsorgan som foretar periodiske eller risikobaserte inspeksjoner, mens andre land har valgt en modell der tilsynet i stor grad er overlatt til uavhengige akkrediterte inspeksjonsorgan.
Samferdselsdepartementet gjennomførte høsten 2007 en undersøkelse om organiseringen av tilsyn med taubaner i Sverige, Frankrike, Østerrike, Italia og Tyskland. I disse landene var ansvaret for sikkerhetstilstanden på taubanen pålagt eier, mens i noen land var driftsleder tillagt et medansvar for teknisk oppfølging.
Oppfølging av sikkerheten på taubaner var i alle land et offentlig ansvar. Eiers pålagte plikter ble fulgt opp ved at myndighetene førte tilsyn. Taubanemyndighetene var ulikt organisert i de fem landene. I Frankrike var myndigheten delt mellom et koordineringsorgan (kompetansesenter) og åtte besiktelseskontorer. I Østerrike lå oppfølgingen av de mest kompliserte taubanene på departementsnivå, mens oppfølging av de mindre kompliserte taubanene ble ivaretatt på delstatsnivå. I Italia lå kompetansesentrene i Roma og i tre provinser. I Sverige lå myndigheten i det nasjonale organet Boverket og i kommunene, samtidig som deler av den offentlige myndigheten ble utøvd av inspeksjonsselskaper eller kontrollfirmaer. I Tyskland hadde de 16 delstatene ansvaret for myndighetsoppfølgingen. Delstaten Bayern hadde i tillegg et overordnet koordineringsansvar.
Innholdet i selve tilsynet framsto å være relativt likt i alle landene, med tilstandsvurdering av eiers eller konsesjonshavers evne til å ivareta sikkerheten og de vilkår som er stilt for driftstillatelsen. Intervallene mellom de offentlige myndigheters besøk ved anleggene varierte. Besøkene kunne for eksempel være initiert av bekymringsmeldinger eller ulykker og hendelser.
I alle landene som det ble innhentet opplysninger fra, var det private kontrollfirmaer som kunne foreta sikkerhetskontroller av anleggene. Myndighetene hadde imidlertid valgt ulike måter å regulere aktiviteten til disse kontrollfirmaene på. I Sverige, Tyskland og Italia var for eksempel eier pålagt årlig sikkerhetskontroll av et uavhengig kontrollfirma. I Frankrike ble de viktigste sikkerhetskontrollene utført av lokale tilsynskontor, mens andre kontroller ble utført av eier med eget godkjent personell. I Østerrike var eier pålagt å gjennomføre sikkerhetskontroll fra uavhengige kontrollfirmaer i tilknytning til hovedrevisjon av anleggene hvert femte år.
Tilsynsoppgaver som regelverksutvikling, veiledning og saksbehandling mv. var i alle land finansiert av det offentlige. Godkjenning av nybygg, flytting og ombygging ble stort sett finansiert av eier. I Tyskland var kostnader knyttet til saksbehandling av konkrete søknader og tillatelser finansiert av søker.