4 Lovens formål og virkeområde

4.1 Gjeldende rett

Taubaneloven inneholder ingen formålsbestemmelse eller legaldefinisjoner. Loven inneholder heller ikke en bestemmelse om virkeområdet eller en klar bestemmelse om hva departementet kan gi forskrifter om. Taubaneloven gjelder i dag for alle taubaner, med unntak for kabelbaner som reguleres av jernbaneloven. Pliktsubjekt etter taubaneloven er dels konsesjonshaver og dels eier av taubanen.

4.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsforslaget en formålsbestemmelse i ny lov. Dette for å gi brukerne av loven et bedre grunnlag for å forstå og tolke loven. Departementet foreslo videre at den nye loven skulle gjelde for alle former for taubaner (herunder kabelbaner som i dag er regulert av jernbaneloven) og all aktivitet knyttet til taubanevirksomhet. Departementet foreslo også en unntakshjemmel for departementet til å fravike loven. Denne unntakshjemmelen ble begrunnet med den tekniske og kommersielle utviklingen på området, som nødvendiggjør muligheten til å unnta enkelte taubaner fra loven om risikobetraktninger tilsier det eller om taubaner allerede blir omfattet av tilsyn etter annet regelverk (for eksempel tivoliloven). Departementet foreslo også å utvide virkeområdet til Svalbard og Jan Mayen, siden det også finnes en taubane på Svalbard. Departementet foreslo videre at taubanevirksomheten, definert som foretak, enkeltpersonforetak eller forvaltningsorgan med driftstillatelse for en eller flere taubaner, skulle bli nytt pliktsubjekt i ny lov. Departementet begrunnet nytt pliktsubjekt med å vise til forslaget om å oppheve konsesjonsordningen, se punkt 5.2. Departementet foreslo også å konkretisere forskriftshjemlene i en egen bestemmelse i selve loven. Behovet for forskriftskompetanse ble blant annet begrunnet med at taubaner er kompliserte tekniske anlegg, som er i stadig utvikling. Det gjør at det er behov for å fastsette de detaljerte tekniske kravene i forskrifts form. Departementet foreslo også å videreføre departementets delegasjonskompetanse til privat institusjon og dagens bestemmelser om tilsyn med delsystemer og sikkerhetskomponenter.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Norske Tau- og Kabelbaners Forening viser til definisjonene av taubaneulykke, alvorlig taubanehendelse og taubanehendelse i § 3 og ønsker en definisjon av ulykke og hendelse med ikke alvorlig personskade og som ikke har innvirkning på driftssikkerheten. Norske Tau- og Kabelbaners Forening mener også at definisjonen av taubanehendelser favner svært vidt og at det kan bli relativt store tolkningstvister.

Alpinanleggenes Landsforening viser den foreslåtte bestemmelsen i § 4 om departementets forskriftskompetanse. Alpinanleggenes Landsforening mener at det er svært mange forhold som det foreslås forskriftskompetanse på, og viser spesielt til f) universell utforming, g) taushetsplikt, h) behandling av personopplysninger og k) testing av rusmidler. Alpinanleggenes Landsforening erkjenner, på den annen side, at en mer generell hjemmel kan skape tvil om rekkevidden av en forskriftshjemmel. Alpinanleggenes Landsforening mener for øvrig at man ikke bør bruke formuleringen «blant annet» i en bestemmelse om forskriftskompetanse til departementet, sammen med en rekke eksempler på hva departementet kan gi forskrifter om.

Norske Tau- og Kabelbaners Forening etterlyser en hjemmel til å utarbeide forskrifter om for konstruksjon, produksjon og montering av nye godstaubaner, samt eventuell mindre ombygginger av gamle baner. Norske Tau- og Kabelbaners Forening savner også en hjemmel for flytting av gamle baner. I tilknytning til godkjenning av driftsledere mener Norske Tau- og Kabelbaners Forening at det er et problem at Statens jernbanetilsyn ikke tar ansvar for opplæring fram mot sertifisering, og at en løsning kan være å delegere ansvaret for både opplæring og eksamen og sertifisering til en ekstern aktør, for eksempel en videregående skole. Norske Tau- og Kabelbaners Forening mener poenget er at Statens jernbanetilsyn må ta hele ansvaret, eller ved forskrift delegere ansvaret og myndigheten til andre, her.

Statens jernbanetilsyn mener at det vil være mer fleksibelt om unntak fra loven også kan fattes ved enkeltvedtak (og ikke kun ved forskrift).

4.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at de foreslåtte definisjonene om hva som skal defineres som en ulykke, alvorlig hendelse og hendelse er de samme som finnes i jernbaneundersøkelsesloven og som er foreslått i ny tivolilov. Departementet mener det er viktig med like definisjoner, ikke minst for Statens jernbanetilsyn, som fører tilsyn med alle tre områdene. Departementet deler derfor ikke Norske Tau- og Kabelbaners Forenings kommentar om å innføre en ytterligere definisjon her i loven. En slik presisering bør eventuelt vurderes i forskriften eller i veilendende materiell, jf. forslaget til § 4 andre ledd bokstav g), der det framgår at departementet kan gi nærmere bestemmelser om rapportering. Departementet deler på den annen side Norske Tau- og Kabelbaners Forenings kommentar om at definisjonen taubanehendelse favner vidt. Departementet begrunner dette med at rapportering av hendelser til tilsynsmyndigheten kan være viktig, både for å legge til rette for et bedre tilsyn på den enkelte taubane og for å styrke taubanesikkerheten som sådan. Departementet er også usikker på om man noen gang vil kunne makte å definere hendelser, slik at tolkningstvil ikke oppstår. Departementet viser imidlertid her til, som ovenfor nevnt, at begrepet hendelse allerede er innarbeidet i annen transportsikkerhetslovgiving.

Departementet mener fortsatt at det er hensiktsmessig å samle forskriftskompetansen i en bestemmelse i loven. Dette selv om det innebærer en omfattende oppramsing, slik som Alpinanleggenes Landsforening påpeker. Departementet viser til at tilsvarende oppramsing blant annet er gjort i ny § 8 til vegtrafikkloven1. Departementet har, på den annen side, valgt å ta hensyn til Alpinanleggenes Landsforening kommentar om å ta ut «blant annet», da den foreslåtte forskriftskompetansen i § 4 anses som tilstrekkelig. Hva gjelder de særskilte temaene for departementets forskriftskompetanse, viser departementet til at behov er særlig vurdert av både Statens jernbanetilsyn og departementet.

Departementet deler ikke Norske Tau- og Kabelbaners Forenings kommentar om at det mangler en forskriftshjemmel for konstruksjon, produksjon og montering av nye godstaubaner. Dette fordi dette inngår i departementets kompetanse til å stille tekniske og driftsmessige krav til taubaner, jf. § 4 andre ledd bokstav c). Likeledes vil denne bestemmelse kunne omfatte sikkerhetskrav til mindre ombygginger og flytting av taubane. Hva gjelder Norske Tau- og Kabelbaners Forening sin kommentar om opplæring og sertifisering, viser departementet til at det i dag ikke oppstilles forbud mot at eksterne aktører tilbyr opplæring forut for sertifisering. Departementet mener imidlertid at det er naturlig at en offentlig tilsynsmyndighet har ansvaret for eksamen eller sertifisering, som følge av det skadepotensial en taubane kan ha. Departementet viser til tilsvarende ordninger med myndighetsgodkjenning for å få kjøre bil, føre lokomotiv, skip og fly.

Departementet deler Statens jernbanetilsyns vurdering om at det vil være mer fleksibelt om unntak fra loven også kan fattes ved enkeltvedtak. Departementet mener imidlertid at eventuelle unntak fra loven, for eksempel for å klargjøre den nedre grensen for hvilke taubane som skal ha driftstillatelse, bør skje i forskrifts form. Departementet mener slike unntak ofte kan ha betydning for rettigheter og plikter for et ubestemt antall eller ubestemt krets av personer. Forskrifts form vil således også kunne sikre bedre forutberegnelighet.