11 Merknader til de enkelte bestemmelser

11.1 Til barneloven

Til § 38

Paragrafen regulerer foreldreansvar etter dødsfall, og gjelder tilfeller der foreldreansvar tildeles direkte i kraft av loven. Paragrafen endres lovteknisk ved at den nå bare inneholder bestemmelser om når gjenlevende forelder tildeles foreldreansvaret direkte i kraft av loven.

Som følge av andre endringer i barneloven, er enkelte bestemmelser flyttet. Plikten til å gi opplysninger i dødsfallsmelding når ingen har foreldreansvar for et barn reguleres nå i skifteloven § 12 a. Se merknaden til skifteloven § 12 a og merknaden til barneloven § 64 a. Bestemmelsen om at «reglane i kapitlet her og kapittel 6» gjelder for den eller de som får foreldreansvar, er flyttet til § 64 sjette ledd. Se merknaden til barneloven § 64.

Første ledd første punktum gjelder situasjonen der foreldrene har foreldreansvaret sammen, og er ikke endret. Den gjelder uansett om gjenlevende bor sammen med barnet ved dødsfallet eller ei.

Første ledd andre punktum er videreført, men henvisningen endret som følge av at § 60 a er opphevet. Det vises til merknaden til § 64 b. Formuleringen «eller overlagt» er tatt ut. Det vises til at overlegg ikke brukes i ny straffelov.

Andre ledd første punktum gjelder situasjonen der den avdøde hadde foreldreansvaret alene, men barnet bodde sammen med begge ved dødsfallet. Dette er en videreføring av tidligere andre ledd første punktum, men bestemmelsen er omformulert av pedagogiske grunner.

I andre ledd andre punktum avgrenses bestemmelsen i første punktum, slik at den ikke gjelder når gjenlevende er siktet, tiltalt eller dømt for forsettlig å ha forvoldt den andres død. Dette viderefører tidligere andre ledd andre punktum, men bestemmelsen er omformulert av pedagogiske grunner.

Tredje ledd er en henvisningsbestemmelse, og viser til at gjenlevende og andre kan kreve å få foreldreansvar etter reglene i §§ 64 til 64 d. Dette viderefører tidligere fjerde ledd som viste til at «andre enn foreldra kan krevje å få foreldreansvaret til barnet etter dødsfall etter reglane i § 63», med den endring at det også vises til at gjenlevende kan kreve foreldreansvar.

Til § 43

I § 43 femte ledd endres «§ 64» til «§ 63».

Til ny 43 b

Barneloven § 43 b er ny og regulerer virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud ilagt overfor barnet. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gjøres gjeldende rett til et avtalt eller fastsatt samvær når det ilegges et slikt forbud, med mindre forbudet unntaksvis er begrenset på nærmere angitte vilkår som åpner for samvær. Det kan heller ikke inngås avtale om samvær etter barneloven når det overfor barnet er ilagt et kontaktforbud eller besøksforbud. Et viktig formål med bestemmelsen er å klargjøre gjeldende rett og sikre god sammenheng i regelverket.

Bestemmelsen gjelder for kontaktforbud fastsatt av domstolen etter straffeloven § 57 og for besøksforbud fastsatt av påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 222 a. Bestemmelsen gjelder forbod mot kontakt «med eit barn», og omfatter tilfeller der forbudet er ilagt bare overfor barnet, men også tilfeller der forbudet gjelder overfor både forelder og barnet.

Bestemmelsen retter seg mot «den som har forbod mot kontakt med eit barn» etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, og omfatter enhver som pålegges slikt forbud overfor barnet, det være seg forelder eller andre med samværsrett.

Virkningen av forbudet er at den som forbudet gjelder ikke kan «ha» samvær med barnet. Dette innebærer at en forelder som ilegges et kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet ikke kan gjøre gjeldende rett til samvær selv om dette er avtalt mellom partene eller fastsatt av domstolen etter reglene i barneloven. Det vil si at avtalt eller fastsatt rett faller bort så lenge forbudet består.

Det følger av barneloven § 65 at det ikke skal fastsettes tvangsbot «dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.» Umulighetskriteriet i barneloven § 65 om tvangsbot vil være oppfylt i de aktuelle sakene.

Bestemmelsen innebærer også at foreldre ikke etter barneloven kan inngå avtale om samvær når det overfor barnet er ilagt et kontaktforbud eller besøksforbud. Overtredelse av forbudet er straffbart, og partene kan ikke inngå en avtale med sivilrettslige plikter som bryter med dette.

Dersom det i en sak etter barnevernloven er fastsatt samvær, vil kontaktforbud eller besøksforbud bety at «noe annet er bestemt» i henhold til barnevernloven § 4-19, siden samvær da ikke kan gjennomføres etter barneloven. Dersom det er fastsatt samvær, vil etterfølgende kontaktforbud og besøksforbud bety at dette samværet ikke kan gjennomføres, med mindre domstolen eller påtalemyndigheten har fastsatt i forbudet at samvær skal være tillatt.

Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gjøres gjeldende rett til et avtalt eller fastsatt samvær med mindre forbudet unntaksvis gir rett til dette. Det vises til formuleringen «Dette gjeld ikkje om forbodet etter nærare føresegner gjev høve til det». Dersom domstolen eller påtalemyndigheten unntaksvis fastsetter et begrenset kontaktforbud eller besøksforbud, må det gå klart fram på hvilken måte det eventuelt skal begrenses, og dommen må inneholde klare og detaljerte retningslinjer om hva begrensningene går ut på og hvordan de skal praktiseres. Se nærmere i Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Dersom kontaktforbudet eller besøksforbudet overlater til partene å avtale samvær i slike situasjoner uten klare og detaljerte retningslinjer, vil ikke nevnte vilkår i barneloven være oppfylt.

Det vises også til at barnekonvensjonen ble inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4 med virkning fra 1. oktober 2003. Loven som åpner for unntaksvis å ilegge begrensede kontaktforbud eller besøksforbud, må ta høyde for og tilpasse seg rettsutviklingen når det gjelder barnets rett til beskyttelse, og barnets rett til å inkluderes og medvirke, noe som kan gjøre at terskelen for å fastsette begrensninger i forbudet bør heves. Se merknader i punkt 6.6.3.

Bestemmelsen regulerer situasjonen når forbudet løper. Når forbudet ikke lenger gjelder, vil partene kunne ha behov for å ta opp spørsmålet om samvær på nytt. Det vises til merknadene ovenfor om barnets beste mv.

Til § 44

I § 44 andre ledd fjerde punktum endres «§ 64» til «§ 63».

Til § 56

Paragrafen gjelder vilkår for å reise sak i foreldretvister, og paragrafen endres lovteknisk ved at bestemmelsen nå bare regulerer foreldres rett til å reise slik sak. Tidligere første ledd siste punktum er derfor tatt ut.

Første ledd første punktum gjelder sak om foreldreansvar mv. ved uenighet mellom foreldre.

Første ledd andre punktum er nytt, og presiserer at en forelder har adgang til å reise sak om foreldreansvar når det er uråd å komme fram til en avtale fordi den andre forelderen ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore. Det gjelder i dag et krav om at det skal foreligge en uenighet for å reise saken, og endringen gjør det klart at det kan reises sak også når den andre forelder ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore.

Forelder kan reise slik sak både når han eller hun ikke har foreldreansvar fra før, og når dette er felles og forelder ønsker foreldreansvaret alene.

Når det gjelder vilkåret om at forelder ikke bor her i landet, og vilkåret om at denne ikke lar seg oppspore, må det godtgjøres at det er foretatt tilfredsstillende forsøk på oppsporing.

De vilkår som stilles innebærer at bestemmelsen som foreslås ikke skal brukes når den som reiser saken viser til at forelder i utlandet er død.

Det vises til at det må foreligge et grunnlag for en forsvarlig behandling av saken i domstolen. Det vises blant annet til at dersom en forelder får foreldreansvar alene, kan denne søke om å endre statsborgerskap for barnet, og kan gi samtykke til adopsjon av barnet. Dette tilsier at det må gjøres grundige undersøkelser av hvor forelder befinner seg, noe som saksøker må dokumentere.

Det vil ikke være adgang til å avsi uteblivelsesdom når saksøkte har fravær i en sak om foreldreansvar, idet dette ikke kan skje i saker uten fri rådighet, jf. tvisteloven § 16-10 første ledd andre punktum. Uteblir noen av partene, vil saken kunne avgjøres etter vanlig realitetsbehandling, i medhold av barneloven kapittel 7. Dette forutsetter at partene er lovlig stevnet, og at saken er forsvarlig opplyst, jf. tvisteloven § 21-3 andre ledd. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon og gis anledning til å si sin mening i slike saker.

Kravene til stevning i barneloven § 58 gjelder. Domstolen kan be om nærmere redegjørelse av saken fra partene dersom det trengs for å få saken godt nok opplyst, jf. barneloven § 58 siste ledd.

Tidligere første ledd andre punktum er nytt første ledd tredje punktum som følge av den nye bestemmelsen i andre punktum, og er ikke endret.

Andre ledd gjelder meklingsattest. Andre ledd første punktum er uendret. Andre ledd andre punktum er nytt og fastsetter at forelder kan reise sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær uten mekling når en forelder er dømt i straffesak for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Det er ikke et vilkår at avgjørelsen er rettskraftig. Andre ledd tredje punktum er nytt og fastsetter at departementet kan gi forskrifter om hvilke tilfeller som er omfattet.

Til § 58

I første leddførste punktum er «flytting med barnet ut av landet» tatt inn i loven for å rette opp en inkurie.

I forbindelse med endringene som ble vedtatt i barneloven for å slutte seg til Haagkonvensjonen 1996, jf. Prop. 102 LS (2014–2015), ble det åpnet for at foreldre som er uenige om at barnet kan flytte utenlands kan reise egen sak for retten om selve utenlandsflyttingen. Lovendringen er en ren teknisk endring, og vil gjøre lovteksten i tråd med gjeldende rett. Det vises for øvrig til merknaden til lovendring i barneloven § 51 som omtales i Prop. 161 L (2015–2016).

Til § 60 a

Paragrafen oppheves. Se merknaden til barneloven § 64 b.

Til § 63

Paragrafen gjelder endring av avtale eller avgjørelse om foreldreansvar mv. og svarer til tidligere § 64. Andre ledd fjerde punktum er imidlertid opphevet som følge av andre endringer i barneloven, slik at bestemmelsen om endring av midlertidig avgjørelse flyttes. Se merknaden til barneloven § 64 d.

I overskriften er «o.l.» endret til «mv.» som er den formuleringen som er mest brukt i barneloven, og som her viser til flytting med barnet ut av landet, fast bosted og samvær.

I første ledd er «flytting med barnet ut av landet» tatt inn i loven for å rette opp en inkurie. Se merknaden til § 58.

Til kapittel 7 nytt avsnitt IV

Nytt avsnitt IV lyder «Sakshandsaminga for retten om foreldreansvar mv. etter dødsfall».

Til § 64

Barneloven § 64 er hovedbestemmelsen om saker for retten om foreldreansvar etter dødsfall. Bestemmelsen svarer til tidligere § 63, men spesialbestemmelsene om når retten av eget tiltak (ex officio) skal ta til behandling sak om foreldreansvar er skilt ut og flyttet til §§ 64 a flg.

Første ledd første punktum fastsetter at andre kan reise sak med krav om å få foreldreansvar når gjenlevende har foreldreansvaret men ikke bodde sammen med barnet ved dødsfallet. Bestemmelsen viderefører tidligere § 63 første ledd, med den endring at det ikke lenger er adgang til å reise sak «når den av foreldra som får foreldreansvaret etter § 38 andre stykket, ikkje hadde foreldreansvaret da den andre døydde». Det er også en endring ved at formuleringen «bu fast saman med barnet» i tidligere § 63 første ledd ikke er videreført.

Fristen for å reise sak er skilt ut i et eget punktum av pedagogiske grunner, jf. første ledd andre punktum.

Sak reises ved stevning. Det er barnelovens krav til stevning i § 58 som gjelder i disse sakene. Det vises også til de bestemmelsene i tvisteloven som supplerer barneloven, jf. barneloven § 59 siste ledd. Se blant annet tvisteloven § 11-5.

Bestemmelsen gjelder krav om foreldreansvar. Dersom bare én reiser saken, vil den som får foreldreansvaret, også ha omsorgen for barnet. Dersom flere reiser saken, blir det spørsmål om fast bosted og samvær, se sjette ledd. Det er tilstrekkelig å reise sak om foreldreansvar, og det forutsettes at retten veileder partene dersom det er aktuelt også å ta stilling til fast bosted og samvær.

Det følger av første ledd tredje punktum at retten kan ta midlertidig avgjørelse etter § 60.

Etter andre leddførste punktum kan andre reise sak med krav om å få foreldreansvar når gjenlevende er siktet, tiltalt eller dømt for forsettlig å ha forvoldt den andre forelderens død. I denne situasjonen kan andre reise sak selv om de ikke har adgang til det etter første ledd. Dette gjelder også når gjenlevende hadde foreldreansvaret alene ved dødsfallet. Fristen for å reise sak følger av andre ledd andre punktum.

Etter andre ledd tredje punktum kan også gjenlevende reise sak i slike tilfeller, der han eller hun ikke har eller får foreldreansvar, men ønsker dette. Dette var tidligere ikke eksplisitt regulert, men fulgte forutsetningsvis av andre ledd andre punktum: «Dersom attlevande krev foreldreansvaret, skal retten berre gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet.» Det gjelder ingen frist for gjenlevende, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005), punkt 10, merknaden til barneloven § 60 a.

Bestemmelsen i tidligere § 63 første ledd om at tingretten tar midlertidig avgjørelse etter § 60 er overflødig, og ikke videreført.

Tredje ledd gjelder vurderingstemaet i saker om foreldreansvar etter dødsfall. Formuleringen i tidligere § 63 fjerde ledd andre punktum, «Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte», er ikke videreført. Avgjørelsene skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, og dette følger av barneloven § 48. Barnet har også rett til å være med på avgjørelsen, og dette følger av barneloven § 31.

Det følger av tredje ledd første punktum at retten skal legge vekt på om den gjenlevende ønsker foreldreansvaret, og videre av tredje ledd andre punktum at retten bør legge vekt på avdødes ønsker, særlig når de er uttrykt skriftlig. Sistnevnte to bestemmelser viderefører tidligere § 63 tredje ledd tredje punktum og sjette ledd tredje punktum. Mens det tidligere var fastsatt at retten bør legge vekt på avdødes ønsker om hvem som skal ha foreldreansvar etter dødsfall når disse har kommet til uttrykk skriftlig, er kravet om skriftlighet nå tatt ut. Det er nå opp til retten å foreta en vurdering av relevans og vekt når det gjelder avdødes eventuelle ønsker. Hvordan ønskene har kommet til uttrykk, vil være momenter som inngår i en slik vurdering.

I tredje ledd tredje punktum fastsettes at når en forelder er siktet, tiltalt eller dømt for å ha forvoldt den andre forelders død, gjelder kravet om at gjenlevende bare kan beholde eller få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Vilkåret «klart» er ikke nytt, og var fastsatt både i tidligere § 60 a første ledd femte punktum, og i tidligere § 63 andre ledd andre punktum. Bestemmelsene er ellers endret til «få eller framleis ha foreldreansvaret». Se tidligere § 60 a første ledd femte punktum.

Fjerde ledd gjelder behandlingsmåten. Etter fjerde ledd første punktum skal retten avgjøre spørsmålet om foreldreansvar ved dom. Tidligere skulle avgjørelsen treffes i kjennelse som kunne ankes. Endringen innebærer også en klargjøring av hvilke prosessregler som gjelder ved anke.

Det følger av barneloven § 59 tredje ledd at tvisteloven og domstolloven gjelder for behandlingen så langt ikke annet følger av reglene i loven. Bestemmelsen i tidligere § 63 tredje ledd om at «retten skal til vanleg kalle inn til munnleg forhandling før det vert teke avgjerd» er ikke videreført. Når det nå stilles krav om dom (tidligere kjennelse), følger utgangspunktet om muntlig forhandling av tvistelovens bestemmelser.

De generelle bestemmelsene i kapittel 7 gjelder så langt de passer, jf. Ot.prp. nr. 29 (2002–2003), side 91, merknaden til tidligere § 63. Bestemmelser i kapittel 7 om mekling og meklingsattest gjelder ikke. Vilkåret om meklingsattest i barneloven § 56 gjelder kun i saker mellom foreldre, jf. barneloven § 51.

Det er nå lovfestet i barneloven § 64 fjerde ledd andre punktum at retten «bør» innhente «fråsegner» fra den kommunale barneverntjenenesten der det trengs. Dette vil gi en klar retningslinje for retten om at slik innhenting må vurderes og også i regelen bør skje. Retten kan etter barneloven § 61 første ledd nr. 6 også innhente uttalelse fra sosialtjenesten.

Det er fastsatt i fjerde ledd tredje punktum at retten bør gi de nærmeste slektningene til barnet eller de som barnet bor sammen med, anledning til å uttale seg, med mindre uttale er unødvendig. Dette er en videreføring av tidligere § 63 femte ledd første og andre punktum som nå er trukket sammen, og med den endring at det er tilstrekkelig at uttale er unødvendig slik at kravet om «særlege grunnar» ikke videreføres.

Femte ledd regulerer avgjørelsens innhold. Femte ledd første punktum fastsetter at retten kan la en person få foreldreansvar alene eller la gifte eller samboende få dette sammen. Bestemmelsen svarer til tidligere § 63 sjette ledd første punktum.

Femte ledd andre punktum er endret. Mens lovens ordlyd tidligere bare ga mulighet for retten til å la en forelder beholde («framleis skal ha del i») foreldreansvaret når andre fikk foreldreansvar, gis det nå mulighet for også å tildele foreldreansvaret til en forelder som ikke har hatt dette fra før. Det følger av femte ledd tredje punktum at retten kan bestemme at barnet i en tid ikke skal flytte fra hjemmet, noe som er en videreføring av tidligere § 63 syvende ledd. Ordlyden er endret ved at «ikkje skal kunne flyttast» er endret til «ikkje skal måtte flytte», uten at dette innebærer noen realitetsendring.

Sjette leddførste punktum fastsetter en ny bestemmelse om at når flere får foreldreansvar, skal retten også ta avgjørelse om hvem barnet skal bo fast sammen med. Det følger av sjette ledd andre punktum at retten alltid kan ta avgjørelse om samvær for gjenlevende. Dette gjelder både når gjenlevende får og når gjenlevende ikke får foreldreansvar.

Når det gjelder andres rett til samvær etter dødsfall, er dette regulert i barneloven § 45 første ledd. Samværsrett etter barneloven § 45 første ledd kan fastsettes av retten i en egen sak eller i en sak om foreldreansvaret etter § 64 flg.

Dersom den eller de som er tildelt foreldreansvaret forvalter det på en måte som innebærer at barnets helse og utvikling skades eller at barnet ikke har trygge oppvekstvilkår, må saken håndteres av barneverntjenesten, og ved behov må det oppnevnes verge for barnet.

Sjette ledd tredje punktum viderefører bestemmelsen i tidligere § 38 siste ledd, og lyder «For den eller dei som får foreldreansvaret, gjeld reglane i kapitlet her og kapittel 6». Henvisningen til «kapitlet her» er endret til «kapittel 5» som følge av andre endringer i barneloven.

Syvende ledd første punktum gjelder plikt til å gi melding og viderefører tidligere åttende ledd første punktum i tidligere § 63, med den endring at retten ikke bare skal gi melding til barneverntjenesten, men også til fylkesmannen som vergemålsmyndighet dersom rettens avgjørelse har som resultat at ingen har foreldreansvar for barnet. Det samme gjelder dersom ingen har foreldreansvaret for barnet og ingen vender seg til retten etter barneloven § 64 a. Syvende ledd andre punktum svarer til tidligere § 63 åttende ledd andre punktum, men er endret slik at henvisningene til bestemmelsene i barnevernloven er tatt ut, noe som ikke er en realitetsendring. Videre er «følgje opp barnet» tatt inn. Også før retten tar en avgjørelse kan det være behov for at den kommunale barneverntjenesten tar hånd om barnet. Retten må ved behov kontakte barnverntjenesten i slike tilfeller.

Tidligere niende ledd er flyttet til barneloven § 64 d.

Til ny § 64 a

Barneloven § 64 a er ny og inneholder spesialbestemmelser om når retten av eget tiltak (ex officio) skal ta til behandling sak om foreldreansvar der et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvar for et barn. Den som ønsker foreldreansvaret kan be om dette ved å vende seg til retten.

Barneloven § 64 a viderefører, med enkelte endringer, bestemmelser i tidligere § 38 tredje ledd og § 63 fjerde ledd.

Barneloven § 64 får anvendelse så langt den passer ved behandlingen av saker etter § 64 a. Dersom ingen vender seg til retten, skal det ikke tas noen avgjørelse, men retten skal melde fra til barneverntjenesten og fylkesmannen, jf. barneloven § 64 syvende ledd.

Retten har etter barneloven § 64 a plikt til å ta til behandling sak om foreldreansvaret, og plikten inntrer når retten får underretning i form av dødsfallsmelding etter skifteloven § 12 a. Retten kan også bli kjent med saken ved at noen vender seg dit. Dersom det er behov for å ta hånd om barnet eller sikre barnet juridisk før det foreligger dødsfallsmelding eller avgjørelse fra retten, er riktig instans den kommunale barneverntjenesten og/eller fylkesmannen som vergemålsmyndighet.

Første ledd fastsetter rettens plikt til av eget tiltak og uten ugrunnet opphold å ta saken under behandling når det er gitt opplysning i dødsfallsmelding om at et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvar for et barn. Rettens plikt er knyttet til underretning i form av dødsfallsmelding. Se merknaden til skifteloven § 12 a. Dersom det foreligger henvendelser til retten uten dødsfallsmelding, bør disse veiledes om at det er krav om dødsfallsmelding. Dersom det er behov for å ta hånd om barnet eller sikre barnet juridisk før det foreligger offentlig dokumentasjon for dødsfallet i form av dødsfallsmelding eller avgjørelse fra retten, er det den kommunale barneverntjenesten og/eller fylkesmannen som er rett instans.

Det er et vilkår at «ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn». I saker med tilknytning til utlandet kan situasjonen være at barnet tilsynelatende er uten noen med foreldreansvar i Norge, mens det er spørsmål om andre likevel kan ha foreldreansvar. Se nærmere i barneloven §§ 84 a og § 84 b. Dersom det følger av disse bestemmelsene at noen har foreldreansvar for barnet, må dette legges til grunn av retten, også når denne personen befinner seg i utlandet. Dersom barnet er alene i Norge, og personer med foreldreansvar er i utlandet, og det er behov for å ta hånd om barnet, gjør barneverntjenesten det etter barnevernloven og fylkesmannen har kompetanse til å oppnevne verge. Rettens behandling av saken forutsetter for øvrig at norske myndigheter har jurisdiksjon, jf. barneloven § 82.

Det følger av andre ledd at når ingen lenger har foreldreansvar for et barn, kan gjenlevende og andre som ønsker foreldreansvaret be om dette ved å vende seg til retten der barnet bor. Det gjelder her ikke krav om stevning. Det er nok at de som ønsker foreldreansvaret, vender seg til retten, og en slik begjæring kan gjøres formløst. Retten har plikt til å sørge for at saken blir forsvarlig opplyst, jf. tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 andre ledd.

En situasjon der ingen har foreldreansvar for et barn, kan oppstå også når en forelder er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død. (Gjenlevende som ikke har foreldreansvaret ved dødsfallet, får i en slik situasjon ikke foreldreansvaret etter barneloven § 38.) Barneloven § 64 b om når retten av eget tiltak skal ta avgjørelse i en slik situasjon gjelder når gjenlevende har eller krever å få foreldreansvar. Dersom gjenlevende ikke har eller krever foreldreansvaret, kan andre kreve foreldreansvaret ved å vende seg til retten etter § 64 a. Dersom gjenlevende her krever foreldreansvaret, må retten ta midlertidig avgjørelse etter barneloven § 64 b. Gjenlevende kan bare få foreldreansvaret dersom dette er klart til beste for barnet, jf. barneloven § 64 tredje ledd tredje punktum.

Det følger av tredje ledd at bestemmelsene i barneloven § 64 gjelder så langt de passer.

Henvisningen til barneloven § 64 innebærer blant annet at det gjelder krav om dom. I tidligere § 63 fjerde ledd andre punktum var det fastsatt at retten skal «gå med på kravet» der det bare fremmes ett krav, videre fulgte det av fjerde ledd tredje punktum at avslag skal treffes i kjennelse som kan ankes, mens tilfeller der det kommer flere begjæringer, ikke var regulert.

Det skal foretas en alminnelig barnets beste-vurdering, jf. barneloven § 48. Formuleringen i tidligere § 63 fjerde ledd andre punktum, «Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte», er ikke videreført.

Henvisningen til barneloven § 64 innebærer videre at retten plikter å melde fra til den kommunale barneverntjenesten og fylkesmannen dersom ingen har foreldreansvar for barnet og ingen har vendt seg til retten etter § 64 a, eller dersom avgjørelsen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet.

Se nærmere i merknaden til barneloven § 64.

Til ny § 64 b

Barneloven § 64 b er ny og inneholder spesialbestemmelser om når retten av eget tiltak (ex officio) skal ta midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret der en forelder er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død. Bestemmelsen gjelder når gjenlevende har eller krever å få foreldreansvaret. Barneloven § 64 b svarer, med enkelte endringer, til tidligere § 60 a.

Barneloven § 64 får anvendelse så langt den passer ved behandlingen av saker etter § 64 b.

Paragrafen er endret for å tydeliggjøre at retten har plikt til å ta sak til behandling av eget tiltak når bestemmelsens vilkår er oppfylt. Formuleringen «av eige tiltak» er derfor lagt til i første ledd.

Det er nå fastsatt at retten skal handle «utan ugrunna opphald». Det vises til barneloven § 59 første ledd som inneholder et generelt direktiv til dommeren om å påskynde saker om foreldreansvar mv. så mye som mulig. Formuleringen «utan ugrunna opphald» innebærer en ytterligere presisering av dette kravet.

Vilkåret om «melding» er nytt og viser til politiets underretningsplikt. At retten får underretning om tilfeller der en forelder har forvoldt den andre forelders død, er en forutsetning for at retten skal kunne handle av eget tiltak. Regler om politiets underretningsplikt er fastsatt i politiregisterforskriften § 10-4.

Bestemmelsen gjelder siktelse eller tiltale etter straffeloven. Formuleringen «eller overlagt» i tidligere § 60 a er tatt ut. Det vises til at overlegg ikke brukes i ny straffelov.

Barneloven § 64 b gjelder etter første ledd dersom gjenlevende «har eller krev å få» foreldreansvaret. Dette viderefører tidligere § 60 a første ledd første og andre punktum. Dersom gjenlevende verken har eller krever å få foreldreansvaret (slik at ingen har foreldreansvaret), er situasjonen den at ingen har foreldreansvar for barnet. Andre kan da vende seg til retten etter barneloven § 64 a, og retten tar avgjørelse i dom. Se merknaden til barneloven § 64 a.

Andre ledd fastsetter at midlertidig avgjørelse treffes i kjennelse og at det ikke er nødvendig med muntlig forhandling på forhånd. Dette er en videreføring av bestemmelsene i tidligere § 60 a tredje ledd.

I tredje ledd er det inntatt en ny bestemmelse som presiserer at så lenge den midlertidige avgjørelsen om å frata foreldreansvaret gjelder, skal gjenlevende ikke bo fast sammen med barnet, og det skal ikke være samvær med barnet. Dette er en midlertidig avgjørelse som gjelder inntil det tas en endelig avgjørelse, og gjenlevende kan her reise saken etter barneloven § 64 for å få vurdert spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Det følger av fjerde ledd at reglene i barneloven § 64 gjelder så langt de passer. Tidligere § 60 a inneholdt ikke en slik generell henvisning.

Dersom gjenlevende er siktet eller tiltalt for forsettlig å ha forvoldt den andre forelderens død, kan gjenlevende etter barneloven § 64 tredje ledd tredje punktum bare beholde eller få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet.

Henvisningen til barneloven § 64 innebærer videre blant annet at bestemmelsen om når domstolen skal melde fra til barneverntjenesten og fylkesmannen gjelder. Det følger også av barneloven § 64 at retten bør innhente uttalelse fra barneverntjenesten der det trengs.

Se nærmere i merknaden til barneloven § 64.

Til ny § 64 c

Barneloven § 64 c er ny og inneholder spesialbestemmelser om når retten av eget tiltak (ex officio) skal igangsette sak og ta endelig avgjørelse om foreldreansvaret når det er tatt en midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret der en gjenlevende forelder er siktet eller tiltalt for å forvoldt den andre foreldererns død, og ingen har reist sak etter § 64 innen fristen der. Barneloven § 64 inneholder bestemmelser som får anvendelse ved behandlingen av saker etter § 64 c.

Bestemmelsen svarer til tidligere § 60 a andre ledd andre punktum, men med endringer som følge av andre endringer i barneloven. Formuleringen «teke ut søksmål», som ble benyttet tidligere, er endret til «reist sak», siden dette er mest brukt i barneloven. Dette er ingen realitetsendring. Det er fastsatt i første ledd første punktum at når det er tatt en midlertidig avgjørelse og ingen har reist sak innen fristen i § 64, har retten en plikt til å behandle saken av eget tiltak. Adgangen til å reise sak og fristen for dette er nå regulert i barneloven § 64.

Eventuelle regler om underretningsplikt der siktelse eller tiltale frafalles, eller dom i straffesaken er rettskraftig kan fastsettes i politiregisterforskriften.

Det er klargjort i første ledd andre punktum at retten ikke skal ta avgjørelse av eget tiltak dersom det etter § 64 b er tatt avgjørelse om at ingen skal ha foreldreansvaret, og det er gitt melding til den kommunale barneverntjenesten og fylkesmannen. I slike tilfeller vil det bli oppnevnt verge, og barnet vil bli tatt hånd om etter bestemmelsene i barnevernloven. Saken vil imidlertid likevel kunne komme til behandling i retten ved at det reises sak etter barneloven § 64 innen fristen, eventuelt at det reises endringssak etter § 64 d.

I andre ledd fastsettes at reglane i § 64 og § 64 b tredje ledd gjelder så langt de passer. Henvisningene innebærer blant annet at gjenlevende bare kan få eller beholde foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Se merknaden til barneloven § 64 tredje ledd.

Til ny § 64 d

Barneloven § 64 d inneholder bestemmelser om endring av avgjørelser om foreldreansvar etter dødsfall. Dette er bestemmelser som er flyttet fra tidligere § 63 og § 64 som følge av andre endringer i barneloven. Det vises til at bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall er inntatt i et nytt avsnitt IV i kapittel 7. Det er ikke foretatt realitetsendringer.

Det følger av første leddførstepunktum og andre punktum at gjenlevende forelder kan reise sak om endring av avgjørelse etter §§ 64, 64 a og 64 c, og at slik avgjørelse kan endres dersom særlige grunner taler for det. Dette viderefører tidligere § 63 siste ledd, men bestemmelsen er omformulert av pedagogiske grunner. Formuleringen om at avgjørelsen kan «innstemnast på ny for retten», som ellers ikke er benyttet i barneloven, er av pedagogiske grunner endret til «kan reise sak for retten».

Bestemmelsen i tidligere § 63 siste ledd om at § 64 tredje ledd gjelder tilsvarende, anses overflødig og er ikke videreført. Det legges til grunn at de relevante materielle bestemmelsene og bestemmelsene om behandlingsmåten gjelder også ved endringssak, men det vises til at det kreves særlige grunner for endring.

Etter første ledd tredje punktum kan gjenlevende og andre reise sak om endring av en foreløpig avgjørelse etter § 64 b når det foreligger særlige grunner, jf. «same vilkår».

I første ledd fjerde punktum er det fastsatt at midlertidig avgjørelse etter barneloven § 64 b kan endres av den domstolen som tok midlertidig avgjørelse. Dette viderefører tidligere § 64 andre ledd fjerde punktum.

Andre ledd viderefører tidligere § 64 tredje ledd. Dersom det er åpenbart at det ikke foreligger særlige grunner, kan retten avgjøre saken uten hovedforhandling.

Til § 84 a

Bestemmelsen regulerer rettsvalg for foreldreansvar etter loven, der det er fastsatt at barneloven §§ 34 og 35 gjelder for barn med vanlig bosted i Norge, jf. også andre punktum om avtaler etter barneloven § 39.

Det foreligger internasjonale forpliktelser vedrørende jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse når det gjelder foreldreansvar som følge av Norges ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 med virkning fra 1. juli 2016. Barneloven § 84 a første ledd første punktum endres ved at det er tatt inn en henvisning også til barneloven § 38 som er en materiell regel om når foreldreansvar følger direkte av lov ved dødsfall. Som følge av dette er det tatt ut et «og» og satt inn et komma her.

11.2 Til skifteloven

Til § 12 a

Skifteloven § 12 a regulerer plikten til å gi dødsfallsmelding og plikten til på forlangende å inngi opplysninger om avdøde som har betydning for skiftet. Departementet foreslår en ny bestemmelse i første ledd om at dersom dødsfallet fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, skal det opplyses om dette. Denne opplysningsplikten følger i dag av barneloven § 38 tredje ledd. Etter departementets syn er det mer hensiktsmessig at dette reguleres samme sted som plikten til å inngi dødsfallsmelding.

11.3 Til straffeloven

Til § 282 annet ledd

Forslaget til § 282 annet ledd innebærer en plikt til å vurdere ileggelse av kontaktforbud i saker om overtredelse av straffeloven § 282 første ledd bokstav b. For øvrig vises til merknadene til straffeloven § 319 nedenfor, som gjelder tilsvarende.

Til § 319

Endringene i straffeloven § 319 er utelukkende av prosessuell art. Forslaget gir ingen føringer for de materielle vurderingene som skal skje etter § 57, som er uendret. Plikten til å vurdere ileggelse av kontaktforbud gjelder ved domfellelse for de lovbruddene som allerede er oppregnet i bestemmelsen. Plikten er videre generell og ikke begrenset til å gjelde det barnet lovbruddet er begått overfor. Også eventuelle andre barn som befinner seg i den dømtes husstand, omfattes av vurderingsplikten.

Det vil kunne bli nødvendig å innhente barnets syn, og synspunkter fra den eller de som har foreldreansvaret, før kontaktforbud idømmes. Avviklingen av hovedforhandlingen, herunder vurderingen av hvilke bevis som skal tilbys for retten, må ta hensyn til dette. Dersom det, mot formodning, ikke er utsikt til at tilfredsstillende kontradiksjon lar seg gjennomføre selv om dom avsies på et vesentlig senere tidspunkt, antas det kun unntaksvis å være formålstjenlig å utsette saken. Dommeren vil i et slikt tilfelle kunne beslutte ikke å idømme kontaktforbud. Påtalemyndigheten kan imidlertid i ettertid eventuelt ilegge besøksforbud etter straffeprosesslovens regler.

Forslaget legger ingen lovbestemt plikt på påtalemyndigheten til å forberede spørsmålet. Departementet mener imidlertid at det er naturlig at påtalemyndigheten innretter bevisførselen slik at rettens plikt til å vurdere kontaktforbud blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte.

Hensynet til kontradiksjon tilsier i alminnelighet at barnet må få anledning til å uttale seg om grunnlaget for å idømme kontaktforbud, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt og få vektlagt sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet. Kontaktforbud etter straffeloven § 57 vil kunne innebære vidtgående inngrep i enkelttilfeller, hvilket tilsier at andre som berøres av kontaktforbudet også bør få anledning til å uttale seg. I særlig grad gjelder dette for den dømte, som for øvrig under hovedforhandling i sak om seksuelle overgrep og sak om mishandling i nære relasjoner vil ha rett til forsvarer. Dersom kontaktforbudet innebærer at det gis forbud mot å oppholde seg i eget hjem, jf. straffeloven § 57 tredje ledd, følger det dessuten av straffeprosessloven § 100 b annet ledd at den som forbudet er rettet mot har rett til forsvarer.