6 Regulering av samvær når det ilegges kontaktforbud eller besøksforbud

6.1 Innledning

Departementet foreslår en ny bestemmelse i barneloven som regulerer virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud ilagt overfor barnet. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gjøres gjeldende rett til et avtalt eller fastsatt samvær når det ilegges et slikt forbud, med mindre forbudet unntaksvis gir rett til samvær. Et viktig formål med forslaget er å klargjøre gjeldende rett og sikre god sammenheng i regelverket. Bestemmelsen som foreslås vil kunne bidra til å sikre barnet beskyttelse i tråd med forbudets formål. Dette vil igjen kunne hindre fortsatt eller ny kriminalitet mot barnet, og videre beskytte barnets helse. Se punkt 6.6.

6.2 Gjeldende rett

Samvær etter barneloven

Barnet har etter barneloven rett til samvær med begge foreldre. Det er også fastsatt i loven at den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, har rett til samvær med barnet. Se barneloven §§ 42 og 43.

Det er presisert i loven at foreldrene selv avtaler omfanget av samværet på bakgrunn av hva som er best for barnet. Se nærmere i barneloven § 43. Dersom de ikke blir enige, kan hver av dem reise sak for domstolen.

Dersom samvær ikke er til beste for barnet, må domstolen avgjøre at det ikke skal være samvær. Bestemmelsen i barneloven § 43 første ledd tredje punktum om at domstolen skal nekte samvær dersom samvær ikke er til barnets beste, ble vedtatt i 2006 og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep.

Det ble forutsatt i Prop. 85 L (2012–2013) at lovendringene og merknadene i proposisjonen ville bidra til å senke terskelen for når domstolen skal eller bør fastsette at det ikke skal være samvær, heller ikke med tilsyn. Dette synes fulgt opp i rettspraksis, se for eksempel Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2013 side 1329 og Borgarting lagmannsrett LB-2016-19954. Formålet med proposisjonen var å gi barn bedre beskyttelse i tilfeller der de risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Se nærmere i Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4. Det vises særlig til punkt 7.2.4.3 der det framgår at «når domstolene etter en bevisvurdering legger til grunn at barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlige forhold som vold og overgrep og det er fare for gjentakelse eller retraumatisering av barnet, må gjeldende rett forstås slik at det ikke skal fastsettes samvær, heller ikke med tilsyn.»

Domstolen kan også fastsette vilkår for samvær, jf. barneloven § 43 tredje ledd. Det kan også settes vilkår om ruskontroll, krav om deltagelse på sinnemestringskurs mv. Domstolen kan som vilkår gi pålegg om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson, jf. barneloven § 43 a.

Samvær etter barnevernloven

Samvær kan også være fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen etter bestemmelsen i barnevernloven § 4-19 i sak om omsorgsovertakelse. Utgangspunktet er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, men samvær «kan» avskjæres «av hensyn til barnet», jf. også barnevernloven § 4-1. Den rettstekniske oppbyggingen av barnevernloven § 4-19 er nær identisk med barneloven § 43, jf. § 48, men bare barneloven fastsetter eksplisitt at samvær «skal» avskjæres. I NOU 2016: 16 Ny barnevernslov punkt 13.3.1 er det uttalt:

«Hovedregelen i § 4-19 om rett til samvær gjelder bare så lenge ikke «noe annet er bestemt». Slik avgjørelse om at en forelder ikke skal ha rett til samvær med barnet sitt, kan være hjemlet enten i barneloven eller i barnevernloven. Dette innebærer at en forelder som er nektet samvær etter barnelovens regler, i utgangspunktet ikke får større rett til samvær ved at barnet flytter ut av hjemmet ved vedtak etter barnevernloven.

Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse, følger det av barnevernloven § 4-19 andre ledd at fylkesnemnda alltid skal treffe avgjørelse om samvær mellom barnet og foreldrene. Fylkesnemnda kan fastsette både mer og mindre samvær enn det en forelder har hatt etter barneloven, og kan også fastsette at det ikke skal være samvær. Fylkesnemnda skal fastsette samvær også for foreldre som barnet ikke bor sammen med på tidspunktet for omsorgsovertakelsen, og for foreldre som ikke har del i foreldreansvaret.»

Tvangsfullbyrdelse av samvær

Avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes ved tvangsbot. Det samme gjelder vedtak av fylkesmannen etter barneloven § 55. Regler om tvangsfullbyrdelse er fastsatt i barneloven § 65. Det skal ikke fastsettes tvangsbot når oppfyllingen av samværsretten er umulig, jf. barneloven § 65 andre ledd andre punktum.

Som eksempler på tilfeller hvor det ikke skal fastsettes tvangsbot fordi oppfyllelse er umulig nevner barneloven § 65 andre ledd andre punktum uttrykkelig tilfeller der det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Dette ble tatt inn i loven for å tydeliggjøre barnets rett til beskyttelse slik at ikke retten gir pålegg for å framtvinge samvær som innebærer slik risiko. Det ble i denne forbindelse vist til statens ansvar for å beskytte barn mot vold og overgrep. Se nærmere i Prop. 85 L (2012–2013) punkt 9.7.4. Det vises til endringer i barneloven vedtatt i Stortinget ved lov 31. mars 2017 nr. 13, jf. Prop. 161 L (2015–2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap) og Innst. 195 L (2016–2017). Umulighetskriteriet er videreført, men tydeliggjort. Det er også tatt inn en formulering om barnets rett til medvirkning og til å uttale seg.

Kontaktforbud og besøksforbud

Kontaktforbud og besøksforbud kan være aktuelle tiltak for å beskytte barn mot vold og overgrep. Domstolen kan fastsette kontaktforbud etter straffeloven § 57, og påtalemyndigheten kan fastsette besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Besøksforbudet kan også bringes inn for domstolene til overprøving.

Domstolen kan ilegge kontaktforbud etter straffeloven § 57 overfor den som har begått en straffbar handling, når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller på annet vis krenke en annens fred. Det er et krav at den tiltalte er funnet skyldig i en straffbar handling. Se også nærmere om gjeldende rett i proposisjonen punkt 5.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Det er ikke krav om at den besøksforbudet gjelder har begått en straffbar handling. Besøksforbudet kan gå ut på at den som er ilagt forbudet, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Besøksforbud skal bare ilegges når det er tilstrekkelig grunn til det. Dette går fram av straffeprosessloven § 170 a som sier at tvangsmidlet ikke kan brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Det skal også gjøres en forholdsmessighetsvurdering etter straffeloven § 57 om kontaktforbud.

Besøksforbud og kontaktforbud kan begrenses på nærmere angitte vilkår, jf. straffeprosessloven § 222 a tredje ledd og straffeloven § 57 tredje ledd. Bestemmelsene skal forstås på samme måte, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven). Dersom det fastsettes et begrenset forbud må «dommen inneholde klare og detaljerte retningslinjer om hva begrensningene går ut på og hvordan de skal praktiseres. Begrensningene bør som regel utformes på en måte som innebærer at den forbudet skal beskytte, ikke tvinges til å ha kontakt med lovbryteren uten at en tredjeperson er til stede.» Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Det er også understreket følgende i forarbeidene til straffeloven § 57:

«Normalt vil det ikke være grunn til å fastsette et begrenset kontaktforbud. I unntakstilfeller kan det imidlertid være behov for å begrense et forbud på nærmere angitte vilkår. Dette vil for eksempel kunne gjelde i saker hvor lovbryteren har samværsrett til felles barn med den forbudet er ment å beskytte. Behovet for å begrense kontaktforbudet må alltid veies mot faren for at begrensningen kan utsette den som forbudet skal beskytte, for ytterligere press, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 45.»

Brudd på et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a eller et kontaktforbud etter straffeloven § 57 er straffbart, jf. straffeloven § 168.

6.3 Dansk og svensk rett

I Danmark kan politiet utstede et forbud mot at en forelder kontakter eller oppsøker sitt barn. Dette er regulert i lov om tilhold, opholdsforbud og bortvisning (LOV nr 112 af 03/02/2012). Ved tilhold kan en person forbys å oppsøke en annen ved personlig, muntlig eller skriftlig henvendelse, herunder ved elektronisk kommunikation, eller på annen måte kontakte eller følge etter en annen. Ved oppholdsforbud kan en person forbys å oppholde seg eller ferdes i et nærmere avgrenset område i nærheten av en annen persons bolig eller arbeids-, utdannings- eller oppholdssted eller annet område hvor denne ofte ferdes. Et tilhold gis for et bestemt tidsrom på inntil fem år. Et oppholdsforbud gis for et bestemt tidsrom på inntil ett år.

Bopelsforelder kan anmode Statsforvaltningen om at en avgjørelse om samvær suspenderes eller oppheves hvis det verserer en straffesak eller det er utstedt et tilhold. Se nedenfor om at samværet straks bør suspenderes hvis det er dokumentasjon for vold eller overgrep. Hvis foreldrene har en avtale om samvær, så kan bopelsforelder selv tilbakeholde barnet, og Statsforvaltningen kontaktes ikke i slike tilfeller.

Ved en anmodning som nevnt skal Statsforvaltningen ta en avgjørelse ut fra hva som er barnets beste. Det framgår følgende av Vejledning om samvær (VEJ nr 11362 af 30/12/2015) punkt 14.1.1.7:

«I sager, hvor en forælder er flyttet fra den fælles bopæl og f.eks. bor på krisecenter med barnet, og overgrebet er tilstrækkelig dokumenteret ved anmeldelse til politiet eller kommune eller ved krisecentererklæring, skal Statsforvaltningen vejlede den pågældende forælder om hurtigt at søge om at få tillagt forældremyndigheden midlertidigt alene. Statsforvaltningen skal herefter hurtigst muligt træffe afgørelse i sagen, således at det forhindres, at barnet udleveres til en voldelig forælder, f.eks. fra barnets daginstitution, samt sikres at barnet kan få ro under sagens behandling.

Foreligger der dokumentation for, at samværsforælderen har begået overgreb over for barnet, bør en anmodning om afslag på eller ophævelse af samvær altid imødekommes. Det må anses for meget alvorligt, at en samværsforælder har begået overgreb over for sit barn, og samværet må derfor i disse situationer ophæves af hensyn til barnet.»

I Sverige regulerer lag (1988:688) om kontaktförbud forbud for en person til å besøke eller på annen måte ta kontakt med en annen person eller følge etter denne personen (kontaktförbud), og forbud mot å oppholde seg i felles bosted (kontaktförbud avseende gemensam bostad). Se også förordning (1988:691) om kontaktförbud.

Om ikke det er tilstrekkelig, kan forbud utvides til å omfatte forbud mot å oppholde seg i nærheten av personens bosted, arbeidssted mv. (utvidgat kontaktförbud), og ved overstredelse av dette kan også fastsettes (särskilt utvidgat kontaktförbud). Se nærmere i §§ 1 og 2. Kontaktforbud skal meddeles for en bestemt tid, og høyst ett år. Se nærmere i § 4. Det er politiet som fastsetter forbudet (åklagaren), og kan bringes inn for tingretten dersom en av partene begjærer det, jf. §§ 7 flg. og 14 flg.

Formuleringer i forarbeidene tyder på at samvær ikke gjennomføres dersom forbudet er fastsatt for å beskytte barnet, jf. proposition 1987/88:137 punkt 3.2:

«Besöksförbud får inte hindra föräldrar att umgås med sina barn, utom givetvis i de fall förbudet har tillkommit för att skydda barnet. Praktiska problem i fråga om umgänge med barn bör kunna lösas t.ex. genom att personal inom socialtjänsten förmedlar kontakter mellan föräldrarna och följer med barnet mellan föräldrarnas bosläder.»

Etter förordning (1988:691) om kontaktförbud 4 a § er det fastsatt at domstolen eller påtalemyndigheten blant annet skal underrette socialnämnden om den som er ilagt forbudet og den forbudet skal beskytte har felles barn, om en av dem bor sammen med barn, eller om en av dem har samvær med barn:

«4 a § Om en domstol eller en åklagare meddelar beslut om kontaktförbud ska socialnämnden genast underrättas, om den mot vilken beslutet avses gälla och den som förbudet avses skydda har gemensamma barn under 18 år eller om någon av dem bor tillsammans med barn under 18 år eller om barn under 18 år har umgänge med någon av dem. När ett beslut om kontaktförbud avseende gemensam bostad meddelas ska socialnämnden alltid underrättas. Underrättelse ska ske till socialnämnden på den ort där förbudet helt eller huvudsakligen ska gälla och i förekommande fall även till socialnämnden på den ort där barnet bor, om det är en annan ort. Förordning (2016:1012).»

6.4 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det inntas en ny paragraf i barneloven som regulerer virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud som er ilagt overfor barnet. Det ble vist til barnets beste, til forelders plikter etter barneloven, barnets rett til beskyttelse etter nasjonal lov og særlig barnekonvensjonen, og myndighetenes plikt til å beskytte barn.

I lovutkastet var dette formulert slik:

«Når det er fastsatt forbod mot kontakt med eit barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan den som forbodet eller tiltaket gjeld ikkje krevje samvær etter avtale eller avgjerd så lenge forbodet gjeld [med mindre forbodet gir rett til dette].»

I høringsnotatet ble det presisert at reglene om tvangsbot i barneloven ikke gjelder så lenge forbudet eller tiltaket varer. Det ble ikke foreslått å lovfeste dette.

Det ble videre presisert at et kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet ikke utelukker samvær dersom slikt samvær, for eksempel med tilsyn, er fastsatt i kontaktforbudet eller besøksforbudet selv.

Departementet la for øvrig til grunn i høringsnotatet at også når kun bostedsforelder innvilges beskyttelsestiltak, vil det som oftest ikke være til barnets beste å gjennomføre et avtalt eller fastsatt samvær. Det ble ikke foreslått å lovfeste dette, samtidig som det ble understreket at dette ikke er ment å føre til at terskelen for å nekte samvær i slike situasjoner blir høyere enn den er i dag.

6.5 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser uttaler seg om forslaget til endringer i barneloven om å klargjøre når det ikke skal gjennomføres samvær på grunn av et ilagt kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet. De som uttaler seg, støtter forslaget eller har detaljmerknader. Ingen av de høringsinstanser som uttaler seg er imot forslaget.

Asker kommune, Norsk psykologforening og Stine Sofies Stiftelse er blant høringsinstansens som uttrykker støtte til forslaget.

Detaljmerknader knyttet til de enkelte forslag er omtalt i forbindelse med departementets vurderinger og forslag nedenfor.

6.6 Departementets vurderinger og forslag

6.6.1 Forholdet mellom barneloven og forbud etter straffelovgivningen

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å ta inn en ny bestemmelse i barneloven som regulerer virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud ilagt overfor barnet. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gjøres gjeldende rett til et avtalt eller fastsatt samvær når det overfor barnet ilegges et kontaktforbud eller besøksforbud, med mindre forbudet unntaksvis gir rett til dette. Forslaget gjelder kontaktforbud etter straffeloven § 57 og besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a.

Et viktig formål med forslaget om en ny bestemmelse som regulerer virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet, er å klargjøre gjeldende rett og sikre god sammenheng i regelverket. Departementet viser til at det å oppsøke barnet for å gjennomføre et samvær i strid med et kontaktforbud eller besøksforbud, kan være straffbart etter bestemmelsene i straffeloven § 168. Samværsretten for foreldre etter barneloven gjelder imidlertid fordeling av rettigheter når disse ikke bor sammen, og loven regulerer ikke hvilken virkning ileggelse av kontaktforbud eller besøksforbud har for samvær etter barneloven.

Når domstolen eller påtalemyndigheten ilegger et kontaktforbud eller besøksforbud, skal det foretas en vurdering av de relevante menneskerettighetene, herunder Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 og risiko for overgrep og vold. Bestemmelsen som foreslås vil kunne bidra til å sikre barnet beskyttelse i tråd med forbudets formål. Dette vil igjen kunne hindre fortsatt eller ny kriminalitet mot barnet, og videre beskytte barnets helse. Det vises til proposisjonen punkt 3.7.

Departementet mener også at når forbudet kun ilegges overfor bostedsforelder og barnet bor hos denne personen, vil det ofte ikke være til barnets beste med samvær. Det foreslås i tråd med høringsnotatet ikke å lovfeste dette. Departementet viser til forskning om skadevirkninger for barn av å være vitne til vold. Noen forskere vil også definere det å være vitne til vold i hjemmet som psykisk vold mot barn. Fordi barn opplever volden, er det ikke er riktig å si at de er passive vitner, men også er selvstendige ofre (Gilbert et al. (2009); Øverlien (2012) og Øverlien (2012)). Det foreligger for øvrig høyesterettspraksis som sier noe om når et besøksforbud ilegges av hensyn til den ene forelderen, kan dette utstrekkes til også å gjelde overfor barnet. Dette for at forelderen som barnets nære og ofte eneste omsorgsperson, skal oppnå tilstrekkelig beskyttelse.

Se lovutkastet til barneloven § 43 b og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

6.6.2 Nærmere om hvilken virkning et kontaktforbud eller besøksforbud har for samvær

Den foreslåtte bestemmelsen i barneloven innebærer at avtalt eller fastsatt rett til samvær etter barneloven faller bort så lenge forbudet består. Departementet legger også til grunn at det heller ikke kan inngås avtale om samvær når det overfor barnet er ilagt et kontaktforbud eller besøksforbud.

Det følger av barneloven § 65 at det ikke skal fastsettes tvangsbot «dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.» Den nye lovbestemmelsen som nå foreslås om virkningen av et kontaktforbud eller besøksforbud, innebærer at umulighetskriteriet i barneloven § 65 om tvangsbot vil være oppfylt i saker som er omfattet av den foreslåtte bestemmelsen i barneloven.

Departementet legger til grunn at foreldre etter barneloven ikke kan inngå avtale om samvær når det overfor barnet er ilagt et kontaktforbud eller besøksforbud. Når det ilegges kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet, har det offentlige funnet at barnet har behov for beskyttelse. Det vil da være foretatt en vurdering av risiko for barnet og en vurdering av menneskerettighetene. Avtalefrihet ville her bety at barna utsettes for risiko. Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær dersom dette ikke er til barnets beste. Sammenhengen i regelverket tilsier at avtalefriheten ikke kan gjelde når det er ilagt et kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet. Det vises til at overtredelse av forbudet er straffbart, hvilket i seg selv tilsier at partene heller ikke kan inngå en avtale med sivilrettslige plikter som bryter med dette. Det vises også til at bostedsforelder kan være utsatt for press fra den andre forelderen, og det vil ofte være en maktubalanse.

Bestemmelsen som foreslås regulerer situasjonen når forbudet løper. Når forbudet ikke lenger gjelder, kan det være behov for å ta opp spørsmålet om eventuelt samvær på nytt. Det er fastsatt i barnelovens bestemmelse om foreldreansvaret at foreldre skal gi barna omsorg og omtanke, og foreldrene er også de nærmeste til å sikre at barna beskyttes mot vold og overgrep. Det vises til at når samvær avtales eller fastsettes etter barneloven, skal dette skje i samsvar med barnets beste, og domstolen har plikt til å fastsette at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Barn har også rett til å få informasjon og si sin mening når det tas avgjørelser om samvær.

6.6.3 Når samvær likevel er tillatt fordi det unntaksvis er fastsatt i forbudet

Straffeloven og straffeprosessloven åpner unntaksvis for å ilegge begrensede kontaktforbud eller besøksforbud.

Departementet bemerker til dette at forholdet til barneloven ikke er særskilt omtalt i forarbeidene til straffeprosessloven § 222 a og straffeloven § 57, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Det vises til senere tids endringer i barneloven med formål å gi økt beskyttelse av barn mot vold og overgrep. Særlig gjelder dette endringer i barneloven som følge av Prop. 85 L (2012–2013). Det vises også til at barnekonvensjonen ble inkorporert gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4 med virkning fra 1. oktober 2003. Loven som åpner for unntaksvis å ilegge begrensede kontaktforbud eller besøksforbud, må ta høyde for og tilpasse seg rettsutviklingen når det gjelder barnets rett til beskyttelse, og barnets rett til å inkluderes og medvirke, noe som kan gjøre at terskelen for å fastsette begrensninger i forbudet bør heves.

Det vises til at når samvær avtales eller fastsettes etter barneloven, skal dette skje i samsvar med barnets beste, og domstolen har plikt til å fastsette at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Se nærmere i barneloven §§ 43 første ledd tredje punktum og 48 andre ledd. Det ble forutsatt i Prop. 85 L (2012–2013) at lovendringene og merknadene i proposisjonen ville bidra til å senke terskelen for når domstolen skal eller bør fastsette at det ikke skal være samvær, også når det gjelder samvær med tilsyn. Se nærmere om samvær i punkt 6.2.

Barn har også rett til å få informasjon og si sin mening når det tas avgjørelser om samvær. Det vises til barneloven § 31 og til barnekonvensjonen artikkel 12. Det vises også til omtalen i punkt 3.7 av barnets rett til vern mot umenneskelig eller nedverdigende behandling og til statens forpliktelser til å hindre dette og til å beskytte barn.

Departementet forutsetter at domstolens og påtalemyndighetens anvendelse av bestemmelsene om kontaktforbud og besøksforbud praktiseres slik at det blir sammenheng i regelverket. Departementet legger til grunn at det skal mye til før domstolen og påtalemyndigheten kan finne det forsvarlig og til barnets beste med samvær i en situasjon hvor forbudet ilegges for å beskytte barnet.

Departementet presiserer at domstolen eller påtalemyndigheten i et eventuelt begrenset forbud ikke kan eller bør overlate til partene å inngå avtale om samvær eller avtale nærmere hvordan samværet skal gjennomføres. Hensynet til beskyttelse av barnet er et overordnet hensyn i disse sakene.