5 Plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud

5.1 Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår med dette endringer i straffeloven § 282 og § 319. Forslaget innebærer at domstolen gis en plikt til å vurdere om den dømte, i volds- og overgrepssaker, skal ilegges kontaktforbud overfor barn. Domstolen har allerede i dag en selvstendig rett til å vurdere ileggelse av kontaktforbud. Rettens vurdering vil gjerne være foranlediget av at påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten tar opp spørsmålet og nedlegger påstand om at kontaktforbud ilegges sammen med straffekravet. Retten kan imidlertid også på eget initiativ ta opp spørsmålet. Etter lovforslaget vil retten i angitte volds- og overgrepssaker få en selvstendig plikt til å vurdere om det bør ilegges kontaktforbud overfor barn, uavhengig av om sakens aktører har nedlagt påstand om dette. Se punkt 5.6.

Spørsmål om hvilke straffebud som skal gi grunnlag for en plikt til å vurdere kontaktforbud, er omtalt i punkt 5.7. Spørsmål om hvilken tilknytning som kreves mellom gjerningspersonen og barnet, er omtalt i punkt 5.8.

Formålet med forslaget er å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep. Behovet for å innføre en vurderingsplikt må ses i sammenheng med at domstolens behandling av straffesaker kan reise en rekke ulike og komplekse bevis- og rettsspørsmål tilknyttet de lovbrudd som skal pådømmes. Spørsmålet om ileggelse av kontaktforbud kan derfor bli oversett av sakens aktører. Kontaktforbud gir et vern mot å bli utsatt for nye lovbrudd fra den dømte, slik at videre krenkelser avverges. Innføring av en plikt for dommeren til å vurdere ileggelse av kontaktforbud, vil kunne medføre at spørsmålet blir vurdert hyppigere enn i dag. Dette kan føre til at kontaktforbud, der det er grunnlag for det, ilegges i flere volds- og overgrepssaker, noe som vil kunne gi barn bedre beskyttelse mot ny vold og nye overgrep. Det kan dessuten medføre at påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten får incentiv til oftere på egen hånd å ta opp og prosedere spørsmålet om kontaktforbud.

5.2 Menneskerettigheter og Grunnloven

5.2.1 Barns menneskerettigheter – hensynet til barnets beste og vern av den personlige integritet

Barns menneskerettigheter ble i 2014 grunnlovsfestet i en egen bestemmelse, Grunnloven § 104, se punkt 3.7.1.

Bakgrunnen for regelen fremgår av Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven (Dok. nr. 16 (2011–2012). Om siste ledd uttaler Menneskerettighetsutvalget i rapportens punkt 32.5.5 på side 193:

«Det vil være innlysende at vernet om den personlige integritet omfatter rett til beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser som vold, mishandling og seksuell utnyttelse. […]

Uttrykket «rett til vern» peker på at statens myndigheter har plikt til å sørge for et regelverk og for håndhevelse av et regelverk som på best mulig måte kan verne barnet fra utnyttelse, vold og mishandling.»

Barns rettigheter er dessuten særskilt regulert i FNs barnekonvensjon 20. november 1989, som i henhold til menneskerettsloven § 3 har forrang overfor annen lovgivning. Barnekonvensjonen bygger blant annet på et prinsipp om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barnet, herunder beslutninger som treffes av lovgivende organer og domstolene, jf. konvensjonen artikkel 3 nr. 1. Etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 har barn en grunnleggende rett til beskyttelse og omsorg. Artikkel 19 fastslår særskilt barnets krav på vern mot fysisk og psykisk vold og overgrep. Det fastsettes blant annet at staten plikter å treffe alle egnede lovgivningsmessige tiltak for å beskytte barnet mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet». Etter artikkel 34 skal barns personlige integritet også være beskyttet mot alle former for seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk.

Departementet har benyttet barnets beste som styrende prinsipp for utformingen av lovforslaget. Å gi dommeren plikt til å påse at ileggelse av kontaktforbud blir vurdert i alvorlige volds- og overgrepssaker i tråd med forslaget, vil etter departementets syn bidra til oppfyllelse av de menneskerettslige forpliktelsene som staten har påtatt seg.

5.2.2 Respekt for familielivet

Kontaktforbud representerer et inngrep overfor den som ilegges forbudet. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 fastsetter begrensninger i adgangen til å foreta inngrep i den enkeltes rettsfære. Grunnloven § 102 første ledd første punktum fastsetter at enhver «har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Bestemmelsen har en tilnærmet identisk ordlyd som EMK artikkel 8 nr. 1 som gir «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Grunnloven § 102 annet ledd fastsetter videre at «[s]tatens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet».

Etter ordlyden gir Grunnloven § 102 uttrykk for et omfattende vern, men det er på det rene at vernet ikke er absolutt. Vernet etter § 102 første ledd første punktum vil bero på en vurdering av om inngrepet i de vernede interesser ivaretar et legitimt formål, er forholdsmessig og har tilstrekkelig hjemmel, jf. Rt. 2014 side 1105 (avsnitt 28) og Rt. 2015 side 93 (avsnitt 60). EMK artikkel 8 nr. 2 gir adgang til å gjøre inngrep i retten til privatliv etter artikkel 8 nr. 1 forutsatt at inngrepet «er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn» av hensyn til et av formålene bestemmelsen nevner. Å «forebygge uorden eller kriminalitet» eller «å beskytte andres rettigheter og friheter» anses å være de mest aktuelle alternativene ved vurderingen av forslaget.

Etter departementets vurdering vil en innføring av en plikt til å vurdere kontaktforbud, og også selve ileggelsen av kontaktforbud overfor den dømte, representere et legitimt formål etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Departementet legger videre til grunn at lovforslaget, slik det nå er avgrenset til å gjelde lovbrudd oppregnet i straffeloven § 282 bokstav b og § 319, utgjør et nødvendig og forholdsmessig inngrep etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 2. Inngrepet har tilstrekkelig hjemmel og er et forholdsmessig tiltak for å beskytte barnets interesser og verne det mot de aktuelle typer lovbrudd forslaget gjelder.

Departementet finner derfor at en plikt til å vurdere kontaktforbud er i samsvar med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

5.3 Gjeldende rett

5.3.1 Kontaktforbud – straffeloven §§ 57 og 58

Etter straffeloven § 57 første ledd kan det ilegges kontaktforbud dersom det er «grunn til å tro» at den dømte ellers vil «begå en straffbar handling overfor en annen person», eller alternativt «forfølge en annen person» eller «på annet vis krenke en annens fred». Forbudet kan etter § 57 annet ledd gå ut på at vedkommende forbys «å oppholde seg i bestemte områder» eller «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person». § 57 tredje ledd fastsetter at dersom det er «nærliggende fare» for at den dømte vil begå en straffbar handling overfor en annen person, kan den skyldige også forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Kravet om at det foreligger «grunn til å tro» at gjerningspersonen vil begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a til c, representerer ikke et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 456. Det er tilstrekkelig at det konkrete saksforholdet gir grunnlag for å tro at gjerningspersonen vil begå en slik handling, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 44. Ofte vil det være de straffbare forholdene som lovbryteren blir dømt for, som gir grunn til å frykte nye lovbrudd, men også andre forhold kan inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag. Uttrykket «nærliggende fare» i § 57 tredje ledd innebærer derimot et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 456. Terskelen for å ilegge kontaktforbud er dermed forhøyet i disse tilfellene.

Vilkåret «den som har begått en straffbar handling» i § 57 første ledd innebærer at retten må ha funnet at både de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 455. Utilregnelige kan dermed ikke idømmes kontaktforbud, jf. også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 329–330.

Kontaktforbudet vil som regel ta sikte på å beskytte det fornærmede barnet mot videre krenkelse. Kontaktforbudet kan likevel også ilegges for å beskytte andre barn. Det stilles ikke krav om tilknytning mellom barnet som er fornærmet ved lovbruddet og det barnet som den dømte ilegges kontaktforbud overfor.

Straffeloven § 57 fjerde ledd fastsetter at kontaktforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Videre fastsetter § 57 femte ledd første punktum at «[d]ersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt, kan retten bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot, skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for». § 57 femte ledd annet punktum fastsetter at kontrollen bare kan omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet eller i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret.

Straffeloven § 57 sjette ledd fastsetter at kontaktforbud kan ilegges som eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for handlingen. Departementet har antatt at det ikke ofte vil være aktuelt å benytte kontaktforbud som eneste straff, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 456.

Videre følger det av straffeloven § 58 annet ledd at tap av retten til kontakt etter § 57 kan ilegges for en bestemt tid inntil 5 år, eller «når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid». Elektronisk kontroll kan likevel ikke ilegges på ubestemt tid. Forbud mot opphold i eget hjem etter § 57 tredje ledd kan bare ilegges for en bestemt tid inntil 1 år.

Tap av retten til kontakt etter § 57 kan prøves på ny av tingretten etter 3 år, jf. § 58 tredje ledd. Påbud om elektronisk kontroll kan prøves på ny av tingretten etter 6 måneder.

5.3.2 Plikt til å vurdere rettighetstap

Straffeloven § 319 ilegger domstolen en plikt til å vurdere idømmelse av tap av retten til å inneha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter straffeloven §§ 299, 302, 304 eller 305. Disse straffebudene inngår i kapittel 26 om seksuallovbrudd og gjelder henholdsvis voldtekt av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, seksuell handling med barn under 16 år og seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år.

Bestemmelsen er en videreføring av straffeloven 1902 § 207, som ble innført i 2000. Det fremgår av Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) side 119 at bestemmelsen skal bidra til å styrke barns rettsvern mot seksuelle overgrep.

Straffeloven § 319 er utelukkende en prosessuell regel som ikke legger føringer for utfallet av vurderingen av om rettighetstap bør ilegges, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 450. Bestemmelsen «pålegger bare en plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap, og sier ingenting om hvilket utfall rettens vurdering bør få», jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) side 119–120. Vilkårene for å idømme rettighetstap må fortsatt være oppfylt. Bestemmelsen medfører heller ikke noen lovfestet plikt for påtalemyndigheten til å vurdere eller til å nedlegge påstand om rettighetstap i de sakstyper som omfattes. Departementet uttalte imidlertid at det vil «være naturlig at påtalemyndigheten under forberedelsen og iretteføringen av disse sakene vurderer spørsmålet, slik at grunnlaget for rettens beslutning blir best mulig».

5.3.3 Mishandling i nære relasjoner – straffeloven § 282 bokstav b

Straffeloven § 282 bokstav b omhandler mishandling i nære relasjoner. Bestemmelsen fastsetter at den som «ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler […] sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje», straffes med fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 219 første ledd, men med en forhøyet strafferamme. Den tar primært sikte på å fange opp mishandling som strekker seg over tid («alvorlig eller gjentatt»), men bestemmelsen begrenser seg ikke til det, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) side 45–46. Også enkelttilfeller kan omfattes, forutsatt at krenkelsen er grov.

Paragraf 282 bokstav a til e angir personkretsen som er beskyttet av bestemmelsen. Bokstav b beskytter slektning i rett nedstigende linje til gjerningspersonen eller til nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer.

5.4 Generelt om forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 7.3 foreslo departementet at gjeldende straffelov § 319, om plikt til å vurdere rettighetstap ved domfellelse for visse angitte alvorlige lovbrudd mot barn, utvides til også å gjelde plikt til å vurdere kontaktforbud. Plikten til å vurdere kontaktforbud ble dermed foreslått å gjelde for de samme lovbrudd som dem som danner grunnlag for plikten til å vurdere rettighetstap. Dette gjelder:

• Straffeloven § 299 (voldtekt av barn under 14 år)

• Straffeloven § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år)

• Straffeloven § 304 (seksuell handling med barn under 16 år)

• Straffeloven § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år)

Departementet presiserte at det verken i forslaget eller i straffeloven § 57 er et krav om tilknytning mellom det barnet som er fornærmet ved lovbruddet og det barnet som den dømte kan ilegges kontaktforbud overfor.

Departementet foreslo videre at plikten til å vurdere kontaktforbud skulle gjelde ved domfellelse etter straffeloven § 282 bokstav b (mishandling overfor egen eller ektefellens eller samboerens slektning i rett nedstigende linje). Endringen ble foreslått innført gjennom et nytt annet ledd i § 282.

Som begrunnelse for forslagene viste departementet til følgende:

«Departementet finner at det ved de ovennevnte lovbrudd gjør seg gjeldende et særskilt behov for å verne barnet mot at gjerningspersonen begår nye overgrep og voldshandlinger. Disse representerer sterke integritetskrenkelser mot barnet. Dette tilsier at barnets interesser bør tillegges stor vekt. Ved at dommeren i de omhandlede sakene ilegges en plikt til å vurdere kontaktforbud for å beskytte barnet, sikres det at spørsmålet om kontaktforbud faktisk blir vurdert når noen domfelles for vold eller overgrep mot barn, slik at det ikke er avgjørende hvorvidt sakens øvrige aktører finner grunn til å ta opp spørsmålet.

Vurderingsplikten vil kunne medføre at kontaktforbud blir ilagt i flere saker der det er grunnlag for det, og bidra til bedre beskyttelse av barn mot nye straffbare handlinger i fremtiden. Det kan eksempelvis være aktuelt å ilegge den dømte et oppholdsforbud i eget hjem dersom barnet bor på samme adresse. Men det kan også være aktuelt å gi kontaktforbudet en videre rekkevidde, for eksempel ved at den dømte forbys å oppholde seg i nærmiljøet der barnet bor. Særlig gjelder dette hvis det er tale om et lite lokalsamfunn. Det vil da kunne være nødvendig at den skyldige, for at forbudet skal kunne gi et effektivt og tilstrekkelig vern for barnet, forbys å oppholde seg på samme sted eller i samme kommune som barnet.

Behovet for å innføre en vurderingsplikt må ses i sammenheng med at domstolens behandling av straffesaker kan reise en rekke ulike og komplekse bevis- og rettsspørsmål tilknyttet de straffbare forhold som skal pådømmes. Spørsmålet om ileggelse av kontaktforbud kan derfor lett bli oversett av sakens aktører. En plikt for domstolen til å vurdere ileggelse av kontaktforbud vil kunne medføre at sakens parter, herunder påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten, oftere på egen hånd vil ta opp og prosedere spørsmålet om ileggelse av kontaktforbud for domstolen.»

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om vurderingsplikten for retten også burde gjelde for andre volds- og seksuallovbrudd enn de som er angitt i straffeloven § 282 bokstav b og § 319.

Det fremgikk videre i høringsnotatet at departementet vurderte å innskrenke rekkevidden av vurderingsplikten til kun å gjelde de tilfellene der den dømte er barnets forelder eller steforelder. Det ble likevel ikke foreslått en slik begrensning under henvisning til at «dagens samlivsformer kan reise flere avgrensningsproblemer, herunder blant annet hvilke krav til samlivsforholdets varighet og karakter som må oppfylles for å kunne anses som en steforelder til barnet». Det ble lagt avgjørende vekt på at det kan tenkes tilfeller hvor det «ut fra den dømtes tilknytning til barnet eller dets omsorgssituasjon foreligger et aktuelt behov for å vurdere og eventuelt ilegge besøksforbud». Det ble bedt om høringsinstansenes syn på dette.

5.5 Generelt om høringsinstansenes syn

Av de 31 høringsinstansene som har realitetsmerknader til departementets forslag om domstolens plikt til å vurdere kontaktforbud, gir følgende 18 instanser sin uttrykkelige støtte til forslaget slik det ble skissert i høringsnotatet: Asker kommune, Bufetat Region Vest, Fellesorganisasjonen, Kripos, Nordland politidistrikt, Norsk psykologforening, Norske kvinners Sanitetsforening, Oslo kommune, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Private Barnehagers Landsforbund, Reform – ressurssenter for menn, Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Ringerike kommune, Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Sentre mot incest og seksuelle overgrep, Stiftelsen Barnas rettigheter og Stine Sofies Stiftelse.

En rekke høringsinstanser støtter forslagets formål om å øke den offentlige beskyttelsen av volds- og overgrepsutsatte barn. Stiftelsen Barnas rettigheter uttrykker for eksempel:

«Forslaget og begrunnelsen for det bygger på en erkjennelse av at staten har ansvaret for å beskytte barn mot vold og overgrep, og at dette må være det grunnleggende premiss også for utformingen av prosessreglene».

Flere høringsinstanser peker på at dagens regelverk ikke er tilstrekkelig beskyttende. Oslo kommune uttaler at forslaget «vil bedre dagens regelverk, som ikke i tilstrekkelig grad beskytter barna». Stine Sofies Stiftelse peker på at dommerens rett til å vurdere kontaktforbud etter stiftelsens vurdering ikke er tilstrekkelig beskyttende for barna:

«Dette har til nå vært avhengig av om de andre aktørene tar dette opp, og adgangen brukes for sjelden. Det er tale om alvorlige straffbare handlinger som absolutt bør utløse kontaktforbud overfor det utsatte barnet.»

Oslo politidistrikt utdyper oppfatningen av dagens regelverk slik:

«Det er etter vår oppfatning et godt lovforslag å gi dommerne en plikt til å vurdere kontaktforbud i straffesaker hvor noen domfelles for vold og overgrep mot barn. Lovendringen er viktig for å styrke barns rettssikkerhet da vår erfaring er at spørsmålet om å ilegge kontaktforbud, i alt for liten grad er tema i retten. Dette kan skyldes at partene gjerne allerede har et besøksforbud ilagt av politiet, noe som også ofte forlenges etter at sakene er rettskraftige. Både av hensyn til effektivitet og rettsikkerhet for samtlige parter mener vi at retten i større grad bør ta stilling til en mer langvarig innskrenkning i en persons alminnelige bevegelses- eller handlefrihet, mens besøksforbud fortsetter å være politiets virkemiddel under etterforskningen.»

Oslo tingrett og Sør-Trøndelag tingrett støtter forslaget under forutsetning om at det innføres en korresponderende plikt for påtalemyndigheten til å forberede spørsmålet om kontaktforbud.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at de ikke har noen innvendinger eller vesentlige innvendinger mot forslaget, eller at de ikke finner det betenkelig, herunder Agder lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Gulating lagmannsrett, Kristiansand tingrett og Riksadvokaten.

Av de 31 høringsinstansene som har realitetsmerknader til høringsforslaget om kontaktforbud, er det kun Drammen tingrett som ikke støtter forslaget. Motforestillingene synes å være begrunnet med prinsipielle oppfatninger om at de involvertes kontradiksjonsrett ville vidløftiggjøre hovedforhandlingen i for stor grad, og en bekymring for at dommeren ikke vil oppfattes som nøytral og objektiv.

I tillegg til innspill vedrørende høringsforslagets innhold ytrer Politidirektoratet og Oslo politidistrikt ønske om en nærmere regulering av praktiske problemstillinger knyttet til bruken av elektronisk kontroll i forbindelse med kontaktforbud, jf. straffeloven § 57 tredje ledd. Spørsmål vedrørende vilkårene for elektronisk kontroll i kontaktforbudsperioden og den praktiske gjennomføringen av denne, skriver seg til det materielle innholdet i reglene om ileggelse av kontaktforbud.

5.6 Bør påtalemyndigheten gis plikt til å forberede saken?

5.6.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet pkt. 7.3 side 59 fremhevet departementet at det straffeprosessuelle prinsippet om kontradiksjon også gjelder i spørsmål om kontaktforbud:

«Departementet mener at kontaktforbud etter straffeloven § 57 kan utgjøre et så vidtgående inngrep at hensynet til kontradiksjon tilsier at forbudet ikke kan ilegges den det gjelder uten at vedkommende først har fått anledning til å uttale seg. Departementet finner derfor grunn til å fremheve at det må være et naturlig utslag av ileggelse av plikt til å vurdere kontaktforbud at den dømte gis tilstrekkelig anledning til å uttale seg. Dersom det er aktuelt å ilegge kontaktforbud som innebærer at det gis forbud mot å oppholde seg i eget hjem, jf. straffeloven § 57 tredje ledd, følger det dessuten av straffeprosessloven § 100 b annet ledd at den som forbudet er rettet mot har rett til forsvarer. I en volds- eller sedelighetssak vil det imidlertid allerede være oppnevnt en forsvarer, som da også kan ivareta den tiltaltes interesser ved spørsmålet om ileggelse av kontaktforbud.»

Departementet har i høringsnotatet ikke foreslått å innføre en korresponderende plikt for påtalemyndigheten til å forberede spørsmålet om kontaktforbud for retten.

5.6.2 Høringsinstansenes syn

Av de nevnte 31 instansene som har realitetsmerknader er det bare Drammen tingrett som går mot forslaget. Tingretten uttaler følgende:

«Det er foreslått at retten ex officio skal ta opp spørsmålet om kontaktforbud overfor tiltalte i saker som kan lede til dom for alvorlige forbrytelser mot barnet.

Det er prinsipielt uheldig at dommeren skal måtte ta dette opp under en hovedforhandling. Dommeren skal fremstå som objektiv og nøytral og spørsmålet vil allerede være vurdert av bistandsadvokat og påtalemyndighet. Ut fra nyere rettspraksis kan man vanskelig tenke seg at det kan idømmes kontaktforbud overfor barnet, uten at dette er hørt. Det vises her til FIR-2016-336-U og Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 16-179129ADM-DRAM. Dersom dette skal kunne idømmes på dommerens initiativ under straffesaken må man enten få tak i barnet og innhente uttalelse under hovedforhandlingen, eller så må denne utsettes/eventuelt reassumeres. Intet av dette fremstår som heldig.»

Oslo tingrett og Sør-Trøndelag tingrett har påpekt at en plikt for retten til å vurdere ileggelse av kontaktforbud har lite for seg hvis ikke påtalemyndigheten samtidig pålegges en plikt til å forberede spørsmålet for retten. Synspunktet synes å være begrunnet i en oppfatning om at en plikt til å vurdere kontaktforbud kan skape utfordringer for avvikling av hovedforhandlingen.

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett vil for det første påpeke at en slik plikt for retten har lite for seg hvis ikke påtalemyndigheten samtidig pålegges en plikt til å forberede spørsmålet for retten. Det må fremlegges informasjon om gjeldende samværsavtale eller avgjørelse og legges til rette for at barnet høres. Videre må det innhentes synspunkter fra den/de som har foreldreansvaret til barnet, og også gjøres forberedelser til at disse kan føres som vitner for retten om dette anses ønskelig. Er ikke spørsmålet tilstrekkelig opplyst vil dommerne måtte velge mellom å utsette hovedforhandlingen, eller konkludere med at det ikke skal idømmes kontaktforbud. En utsettelse av hovedforhandlingen vil av hensyn til de berørte som regel være lite ønskelig.»

Sør-Trøndelag tingretts uttalelse går i samme retning:

«En plikt til å vurdere kontaktforbud forutsetter uansett at påtalemyndigheten samtidig pålegges en plikt til å forberede spørsmålet for retten, dvs at det gis informasjon om gjeldende samværsløsning, barnet må høres og synspunktet til den/de som har foreldreansvaret til barnet må innhentes.»

Domstoladministrasjonen gir på sin side uttrykk for at hensynet til kontradiksjon og forsvarlig saksbehandling ivaretas på en tilfredsstillende måte:

«Domstoladministrasjonen har ikke vesentlige innvendinger til forslaget om at domstolen skal vurdere rettighetstap og kontaktforbud i forbindelse med straffesak, jf forslag til endringer i straffeloven §§ 319 og 282 annet ledd. Selv om tematikken utvides til å gjelde kontaktforbud, vil det neppe i særlig grad vidløftiggjøre hovedforhandlingen, og hensynet til kontradiksjon og rettssikker prosess vil være ivaretatt.»

5.6.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet understreker at hensynet til materielt riktige avgjørelser er en helt sentral målsetning i straffeprosessretten. Partenes kontradiksjonsrett – at en part gis mulighet til å uttale seg om motpartens framstilling av saken – er et viktig virkemiddel for å sikre at dommeren fatter avgjørelser på et korrekt og fyllestgjørende saksgrunnlag. Ileggelse av kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 29 første ledd bokstav f. De alminnelige straffeprosessuelle prinsippene om forsvarlig, kontradiktorisk og tillitvekkende saksbehandling for å oppnå materielt riktige avgjørelser gjelder på vanlig måte.

Departementet kan imidlertid ikke se at det vil være prinsipielt betenkelig ut fra de særlige krav som hefter ved dommergjerningen at dommeren gis en plikt til å vurdere kontaktforbud i de omhandlede sakstypene. Det er kun tale om å gi en plikt for retten til å vurdere ileggelse av kontaktforbud. I praksis kan det være tilstrekkelig for retten å minne partene om rettens plikt, slik at partene får anledning til å uttale seg.

Allerede etter gjeldende rett er det vanlig at påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten selv forbereder og reiser spørsmål om kontaktforbud. Det er grunn til å tro at den foreslåtte plikten for dommeren til å vurdere kontaktforbud i seg selv vil føre til at spørsmålet om kontaktforbud oftere tas opp av påtalemyndigheten selv. Også bistandsadvokaten får økt incentiv til å ta opp spørsmålet.

Det vil kunne bli nødvendig å innhente barnets syn før kontaktforbud idømmes. Det samme gjelder synspunkter fra den eller de som har den daglige omsorgen eller foreldreansvaret for barnet. Avviklingen av saken og tilrettelegging av vitneførsel under hovedforhandlingen må ta hensyn til dette. I saker som omhandler alvorlig kriminalitet mot barn, vil imidlertid bevisførselen allerede kunne omfatte barnet og den eller de som har den daglige omsorgen eller foreldreansvaret. Dersom dette ikke er tilfelle, og det ikke er utsikt til at tilfredsstillende kontradiksjon lar seg gjennomføre selv om avsigelsen av dom utsettes vesentlig, legger departementet til grunn at det kun unntaksvis vil være formålstjenlig å utsette behandlingen av saken. Dommeren vil i et slikt tilfelle kunne konkludere med at det ikke skal idømmes kontaktforbud. Påtalemyndigheten kan da, om nødvendig, treffe beslutning om å ilegge besøksforbud etter straffeprosesslovens regler.

Departementet kan etter dette ikke se at de praktiske vanskeligheter som i noen tilfeller vil kunne oppstå som følge av en plikt til å vurdere kontaktforbud, tilsier at regelen ikke kan innføres. Departementet finner støtte for dette synet blant de høringsinstanser som støtter forslaget og ikke har reist vesentlige innvendinger. Domstoladministrasjonen har eksempelvis vist til at en plikt til å vurdere kontaktforbud «neppe i særlig grad [vil] vidløftiggjøre hovedforhandlingen» og at «hensynet til kontradiksjon og rettssikker prosess vil være ivaretatt».

Oslo tingrett og Sør-Trøndelag tingrett har tatt til orde for at påtalemyndigheten uansett bør pålegges en plikt til å forberede spørsmålet om kontaktforbud for retten. Departementet utelukker ikke at en plikt for påtalemyndigheten til på forhånd å forberede spørsmålet om kontaktforbud, ville kunne virke effektiviserende på behandlingen av spørsmålet i retten. Departementet slutter seg likevel ikke til Oslo tingretts og Sør-Trøndelag tingretts innspill på dette punktet. I likhet med Domstoladministrasjonen mener departementet at slik forslaget er formulert, er kravet til forsvarlig, kontradiktorisk og tillitvekkende behandling av kontaktforbudsspørsmålet ivaretatt.

Ved innføringen av plikt til å vurdere rettighetstap i straffeloven 1902 § 207, som er videreført i gjeldende straffelov § 319, ble det uttalt at forslaget «medfører ingen lovfestet plikt for påtalemyndigheten til å vurdere eller til å nedlegge påstand om rettighetstap» i de tilfellene som utkastet omfattet, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) side 120. Videre ble det uttalt:

«Men det vil etter departementets syn være naturlig at påtalemyndigheten under forberedelsen og iretteføringen av disse sakene vurderer spørsmålet, slik at grunnlaget for rettens beslutning blir best mulig.»

Departementet kan ikke se at dette stiller seg annerledes dersom straffeloven § 319 utvides til også å omfatte plikt til å vurdere kontaktforbud. Det vil være naturlig at påtalemyndigheten forbereder saken også med dommerens plikt til å vurdere kontaktforbud for øye. Departementet finner ikke grunnlag for endre den prinsipielle tilnærmingen til straffeloven § 319 og foreslår ikke å innføre en lovfestet plikt for påtalemyndigheten til å vurdere spørsmålet om ileggelse av kontaktforbud.

5.7 Hvilke straffebud skal gi grunnlag for en plikt til å vurdere kontaktforbud?

5.7.1 Innledning

Rekkevidden av dommerens vurderingsplikt beror på omfanget av hvilke straffebud som aktualiserer plikten.

Barn har et menneskerettslig krav på vern mot krenkelser av sin personlige integritet, jf. bl.a. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 19. Den foreslåtte ordningen om vurderingsplikt balanserer likevel på et krysningspunkt mellom hensynet til vern om barnets personlige integritet og hensynet til at både barn og gjerningsperson også har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, jf. særlig Grunnloven § 102 første ledd og EMK art. 8 nr. 1. For å ivareta og balansere rettighetene til alle de berørte på en forsvarlig måte, må det derfor foretas en viss avgrensning i hvilke straffebud som skal gi grunnlag for en vurderingsplikt for dommeren.

I høringsnotatet la departementet til grunn at vurderingsplikten utløses ved brudd på straffebudene oppregnet i straffeloven § 319 samt § 282 bokstav b. Høringsinstansene er delt i synet på hvilke straffebud som bør utløse en vurderingsplikt for dommeren.

20 av høringsinstansene har ingen innvendinger mot den foreslåtte rekkevidden av hvilke straffebestemmelser som skal gi grunnlag for en vurderingsplikt. Dette gjelder: Agder lagmannsrett, Asker kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufetat, region vest, Domstoladministrasjonen, Fellesorganisasjonen, Gulating lagmannsrett, Kristiansand tingrett, Norsk psykologforening, Norske Kvinners Sanitetsforening, Organisasjonen Voksne for barn, Oslo kommune, Private barnehagers landsforbund, Reform – ressurssenter for menn, Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Riksadvokaten, Ringerike kommune, Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Sentre mot incest og seksuelle overgrep og Stiftelsen barnas rettigheter.

Fem høringsinstanser mener at vurderingsplikten bør rekke videre og utløses av brudd på flere straffebud enn foreslått. Tre høringsinstanser mener at vurderingsplikten bør være snevrere, ved ikke å omfatte straffeloven § 282 bokstav b.

5.7.2 Straffebudene oppregnet i straffeloven § 319

5.7.2.1 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som støtter forslaget er enige med departementet i at straffebudene oppregnet i straffeloven § 319, dvs. straffeloven § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 304 (seksuell handling med barn under 16 år) og § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), bør gi grunnlag for plikt til å vurdere kontaktforbud.

5.7.2.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er av samme oppfatning som de høringsinstanser som støtter forslaget om kontaktforbud. Straffebudene som i dag utløser en plikt til vurdering av rettighetstap i § 319 bør også utløse en plikt til å vurdere ileggelse av kontaktforbud. Disse straffebudene gjelder alvorlige seksuelle lovbrudd som innebærer sterke integritetskrenkelser mot barna som utsettes for dem, hvor behovet for vern generelt anses stort.

Departementet foreslår etter dette i samsvar med høringsnotatet at dagens § 319 om plikt til å vurdere rettighetstap der noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter straffeloven §§ 299, 302, 304 eller 305, utvides til også å gjelde vurdering av om kontaktforbud skal idømmes.

5.7.3 Brudd på straffeloven § 282 bokstav b om mishandling i nære relasjoner

5.7.3.1 Høringsinstansenes syn

20 høringsinstanser har ingen innvendinger mot de foreslåtte straffebestemmelsene som skal gi grunnlag for vurderingsplikt. Tre høringsinstanser tar derimot til orde for at rekkevidden bør være snevrere enn i forslaget, ved at brudd på § 282 bokstav b ikke bør utløse en vurderingsplikt. Dette er Oslo tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Nordland politidistrikt.

Oslo tingrett begrunner skepsisen i at saker om overtredelse av straffeloven § 282 bokstav b gjelder tilfeller av særegent kompleks og komplisert karakter, og påpeker at det kan finnes andre offentlige ordninger som kan beskytte barna på en mer hensiktsmessig måte enn kontaktforbud:

«Oslo tingrett viser videre til at barneloven har saksbehandlingsregler som sikrer en god og forsvarlig behandling av hvilket samvær mellom barn og foreldre som er til det beste for et barn. I saker som gjelder mishandling i nære relasjoner vil det finnes tilfeller der det likevel kan være aktuelt med ulike former for samvær mellom tiltalte og det fornærmede barnet. Det vises til at denne typen straffesaker ofte er komplekse og kompliserte, at de kan gjelde begge barnets foreldre, og at dommen kan gjelde medvirkning. Avhengig av sakens alvor, vil det finnes tilfeller der det er aktuelt å prøve ut samvær med tilsyn i en periode. Hvis retten finner at det ikke er noen risiko for at barnet igjen vil bli utsatt for mishandling, vil det kunne være aktuelt med en opptrapping av samvær hvis dette anses til barnets beste. Basert på disse sakenes kompleksitet vil det være lite heldig, og ikke nødvendigvis til barnets beste, om dette spørsmålet skulle avgjøres etter en mer overfladisk behandling av dette spørsmålet i en straffesak. Oslo tingrett mener derfor at retten ikke bør ha en slik plikt i saker som gjelder overtredelse av straffeloven § 282 b.»

Også Sør-Trøndelag tingrett stiller seg negative til at § 282 bokstav b skal utløse en vurderingsplikt, ut fra tanker om sakstypens variasjonsbredde, kontradiksjons- og effektivitetshensyn og at det kan finnes samværsordninger som vil være en bedre løsning for barnet:

«Sør-Trøndelag tingrett mener at plikten til å vurdere kontaktforbud bør begrenses til saker om seksuelle overgrep, slik at den ikke gjelder saker som gjelder overtredelse av straffeloven § 282 første ledd bokstav b (mishandling overfor egen eller ektefellens eller samboerens slektning i rett nedstigende linje). I saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn er det lite trolig at det vil være aktuelt med samvær. I saker som gjelder mishandling i nære relasjoner er erfaringen fra saker etter barneloven at vurderingen er for kompleks til at den egner seg for en mer overflatisk behandling i en straffesak. En plikt til å vurdere kontaktforbud forutsetter uansett at påtalemyndigheten samtidig pålegges en plikt til å forberede spørsmålet for retten, dvs at det gis informasjon om gjeldende samværsløsning, barnet må høres og synspunktet til den/de som har foreldreansvaret til barnet må innhentes.»

Nordland politidistrikt stiller seg tvilende til om det er nødvendig at bestemmelsen aktualiserer en vurderingsplikt på bakgrunn av sakstypens varierende karakter og forholdet til andre offentlige ordninger:

«Nordland politidistrikt er mer usikker på om det er nødvendig å innføre en plikt for domstolen til å vurdere kontaktforbud i alle slike saker. Dette er en sakstype med store variasjoner i alvorlighetsgrad. Reaksjonene for slike lovbrudd kan sprike fra påtaleunnlatelser til lengre ubetingede fengselsstraffer. I høringsnotatet s. 24 siste avsnitt reiser departementet de særskilte problemstillingene som slår inn hvor foreldrene bor sammen, uten at det gås særlig dypere inn i dette. Saker om overtredelse av straffeloven § 282 bokstav b gjelder i mange tilfeller situasjoner hvor foreldrene bor sammen og hvor det kan være flere søsken uten at alle har blitt utsatt for mishandling. I mange tilfeller er det også tale om såkalt «oppdragervold» og da særlig i familier med utenlandsk bakgrunn. Parallelt med en straffesak, iverksettes det ofte tiltak overfor aktuell familie gjennom andre instanser med tettere oppfølging og veiledning. Familiesituasjonen kan være vesentlig endret på tidspunktet for dom i forhold til hvordan det var da politiet åpnet etterforskning. Idet variasjonene i denne type saker er så vidt store, kan det være uheldig å innføre en plikt til å vurdere kontaktforbud i samtlige saker etter straffeloven § 282 bokstav b).»

5.7.3.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet merker seg innspillene fra Oslo tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Nordland politidistrikt om at saker som gjelder mishandling i nære relasjoner er komplekse og kan variere sterkt i forøvelsesmåter og dels også alvorlighetsgrad. Departementet har også merket seg innvendingene om at det kan finnes offentlige ordninger som er bedre egnet til å ivareta barnets beste ved brudd på § 282 bokstav b.

Departementet er enig i at handlingsmønstrene som utgjør brudd på § 282 kan være komplekse og ulikeartede. Et kjennetegn ved § 282 er nettopp den sammensatte volds- og trusselsituasjonen som offeret kan oppleve. Departementets utgangspunkt er imidlertid at en forelders/steforelders mishandling av sitt barn/stebarn normalt innebærer en alvorlig krenkelse av barnets fysiske og/eller psykiske integritet og trygghet. At volden i § 282 bokstav b-tilfellene kommer fra det som normalt er en av barnets nærmeste omsorgspersoner, i hjemmet hvor barnet skal kunne føle seg trygt, gjør krenkelsen svært alvorlig. Etter departementets syn vil slike handlinger normalt kunne aktualisere et behov for å vurdere om det av hensyn til barnets beste bør ilegges kontaktforbud for en periode.

Departementet er enig med høringsinstansene i at hensynet til barnets beste er det styrende prinsippet ved vurderingen av om det skal ilegges kontaktforbud overfor barnet. Departementet slutter seg til høringsinstansenes syn om at kontaktforbud etter en konkret vurdering ikke bør ilegges dersom det finnes andre mindre inngripende offentlige ordninger som ivaretar hensynet til barnets beste, herunder barnets rett til beskyttelse mot vold og overgrep, eventuelt slik at kontakten med barnets omsorgsperson(er) ikke avbrytes.

Departementet understreker imidlertid at forslaget utelukkende er av prosessuell karakter. Forslaget innebærer at dommeren pålegges en plikt til å påse at spørsmålet om kontaktforbud blir behandlet, og innebærer således ingen endringer i selve vurderingen av om kontaktforbud bør ilegges i den konkrete sak. Om kontaktforbud bør ilegges beror på om de materielle vilkårene i straffeloven § 57 er oppfylt, som ikke er gjenstand for endring i forslaget. Dersom en konkret vurdering av situasjonen på domstidspunktet tilsier at andre offentlige ordninger er bedre egnet til å ivareta barnets beste, er dette et relevant moment etter § 57, og ikke noe som påvirkes av innføring av en vurderingsplikt i § 282 annet ledd. Departementet legger derfor ikke avgjørende vekt på høringsinstansens innvendinger tilknyttet alternative offentlige ordninger til beskyttelse av barnet.

De tre nevnte høringsinstansene ytrer bekymring for at spørsmålet om kontaktforbud kan bli for overfladisk behandlet i straffesaken, og at det derfor ikke bør innføres en vurderingsplikt i § 282 annet ledd. Oslo tingrett peker eksempelvis på barnelovens saksbehandlingsregler ved spørsmål om samværsrett, og uttaler at det vil være uheldig om de komplekse sakene etter § 282 bokstav b vil behandles overfladisk i en straffesak. Departementet understreker at ileggelse av kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon som ilegges i straffeprosessens former, også i dag. Departementet minner om at domstolen allerede i dag har en rett til å vurdere kontaktforbud ved brudd på straffeloven § 282 bokstav b, jf. § 57.

Departementet slutter seg for øvrig til viktigheten av en forsvarlig saksbehandling som ivaretar hensynet til partenes, herunder barnets, kontradiksjonsrett. At grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper ivaretas er en forutsetning fra departementets side. Departementet legger derfor ikke avgjørende vekt på disse innvendingene.

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet etter dette at § 282 utvides med et nytt annet ledd, som fastsetter at retten plikter å vurdere ileggelse av kontaktforbud dersom noen kjennes skyldig i overtredelse av § 282 første ledd bokstav b.

5.7.4 Skal flere straffebud enn straffeloven § 282 bokstav b og straffebudene oppregnet i § 319 omfattes?

5.7.4.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet uttalte departementet:

«Departementet foreslår at plikten til å vurdere ileggelse av kontaktforbud skal gjelde for alle seksuallovbrudd som nevnt i straffeloven § 319. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om vurderingsplikten for retten også skal gjelde for andre volds- og seksuallovbrudd enn de som er angitt i straffeloven § 319 og § 282 bokstav b. Departementet har lagt til grunn at hensynene som begrunner oppregningen av lovbruddene ved plikt til vurdering av rettighetstap også gjør seg gjeldende for plikten til vurdering av kontaktforbud.»

5.7.4.2 Høringsinstansenes syn

Fem høringsinstanser mener at vurderingsplikten bør rekke videre enn i høringsnotatet, ved at domfellelse for flere lovbrudd enn straffeloven § 282 og straffebudene oppregnet i § 319 bør utløse vurderingsplikt. Dette er Bergen kommune, Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Stine Sofies Stiftelse.

Bergen kommune tar utgangspunkt i risikoen for at barnet utsettes for fare, og mener i den forbindelse at faren er tilstrekkelig kvalifisert ved brudd på flere straffebud enn departementet har foreslått:

«Bergen kommune mener at det også ved kontaktforbud må tas utgangpunkt i risiko for den som skal beskyttes ved forbudet, og målet må være å kunne avskjære samvær som vil sette barnet i fare. Dette vil gjelde en rekke grove volds- og seksuallovbrudd og integritetskrenkelser ut over de som er nevnt i straffeloven § 319 og § 282 bokstav b. Kommunen vil i den forbindelse særlig peke på grov vold som typisk skjer i affekt. Personer med sterke affektreaksjoner og lav grense for å utøve vold kan være farlige for barnet i samværssituasjonen.

Bergen kommune mener at også straffeloven §§ 255 (grov frihetsberøvelse) og 274 (grov kroppsskade) bør vurderes omfattet. Dette er straffbare handlinger som utgjør en kvalifisert krenkelse av barns integritet og frihet, og dette gjenspeiles også i strafferammen.»

Også Kripos mener at flere straffebud bør kunne utløse en vurderingsplikt. Kripos påpeker for det første at det kan finnes gode grunner for at plikten til å vurdere kontaktforbud etter § 57 skal være videre enn plikten til å vurdere rettighetstap etter § 56, i motsetning til hva departementet la til grunn i høringsnotatet. Kripos foreslår videre å harmonisere lovbruddene som danner grunnlag for rettens plikt til å vurdere tap av foreldreansvar mv. etter barneloven og lovbruddene som skal danne grunnlag for dommerens plikt til å vurdere kontaktforbud:

«Etter Kripos' oppfatning er det ikke nødvendigvis samme hensyn som gjør seg gjeldende for vurderingen av rettighetstap etter straffeloven § 56 (tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet), som for vurderingen av kontaktforbud etter straffeloven § 57. Mens rettighetstap idømmes både av individualpreventive og allmenpreventive hensyn, hvorav de allmenpreventive i noen tilfeller kan være mest fremtredende, representerer kontaktforbud først og fremst et vern for den fornærmede mot å bli utsatt for nye straffbare handlinger fra den dømte. Etter Kripos' oppfatning fremstår ikke oppregningen av lovbrudd i straffeloven § 319 (og straffeloven § 282 b) nødvendigvis som uttømmende for hvilke lovbrudd som bør utløse en plikt for retten til å vurdere om den dømte bør ilegges kontaktforbud. For eksempel er straffeloven § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) og straffeloven § 304 (seksuell handling med barn under 16 år) med i oppregningen i § 319, mens § 291 (voldtekt av barn over 14 år) ikke er med. Videre er heller ingen lovbrudd om kroppsskade med i oppregningen i § 319. I departementets oppregning av lovbrudd under punkt 6.2.4 i høringsnotatet finner man grove volds- og seksuallovbrudd som ikke vil rammes av departementets forslag om ny § 319 og § 282 annet ledd (plikt til å vurdere kontaktforbud) i straffeloven, men som er foreslått å utløse en plikt for tingretten til å igangsette sak om foreldreansvar mv. Kripos foreslår at de lovbrudd som skal utløse plikt for retten til å vurdere kontaktforbud harmoniseres med de lovbrudd som er foreslått at skal utløse en tilsvarende plikt til å igangsette sak om foreldreansvar mv. (jf. opplistingen i høringsnotatets punkt 6.2.4).»

Politidirektoratet slutter seg til Kripos sin uttalelse på dette punktet.

Oslo politidistrikt uttaler:

«Av hensyn til barns rettssikkerhet, foreslås at rettens plikt til å vurdere om kontaktforbud skal ilegges, omfatter flere lovbestemmelser enn de foreslåtte i pkt 7.3.

I mange saker hvor for eksempel regime i §282/283 ikke bevises men domfellelsen for eksempel gjelder enkeltovertredelser av vold og/eller trusler, er det av like stor betydning for de barna som rammes å få vurdert denne beskyttelsen av retten. Det foreslås at retten også gis plikt til å vurdere kontaktforbud i saker som gjelder straffeloven §§ 263/264, 271/272/273/274, 266a, 252, 253, 255, 256, og 261.»

Stine Sofies Stiftelse mener også at det materielle virkeområdet bør være større, og kommer med forslag til hvilke bestemmelser som bør vurderes omfattet:

«Stiftelsen mener at bestemmelsene om voldtekt, drap og incest også bør nevnes. Det må også vurderes om bestemmelsen om grooming skal kunne utløse et kontaktforbud.»

5.7.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er enig i at hensynet til barnets beste vil kunne ha betydning for avgrensningen av vurderingspliktens rekkevidde, jf. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3, 19 og 32. Den foreslåtte ordningen om rettens vurderingsplikt balanserer likevel på et krysningspunkt mellom hensynet til vern om barnets personlige integritet og hensynet til at både barn og foreldre også har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, jf. særlig Grunnloven § 102 første ledd og EMK art. 8 nr. 1. For å ivareta og balansere rettighetene til alle de berørte på en forsvarlig måte, bør det foretas en viss avgrensning i hvilke straffebud som gir grunnlag for en vurderingsplikt.

Departementet vil påpeke at bakgrunnen for forslaget om å innføre en plikt til å vurdere kontaktforbud, er å styrke barns interesser i saker som omhandler sterke integritetskrenkelser mot barnet. Dette under henvisning til at den rett som domstolen i dag har til å vurdere slik ileggelse i noen tilfeller kan innebære at barnets interesser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det er følgelig ikke intensjonen i forslaget å innføre vurderingsplikt i alle alvorlige straffesaker som omhandler barn. Spørsmålet blir derfor i hvilke sakstyper dommere og partene ikke bør stå fritt til å vurdere om kontaktforbud skal ilegges.

Departementet viser til at straffeloven § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) er nevnt i § 319. § 302 omfatter de to lovbruddskategorier som er nevnt i § 299 bokstav a og b. Videre er seksuell handling med barn under 16 år oppregnet i § 319. For seksuallovbruddenes vedkommende finner departementet derfor oppregningen i straffeloven § 319 tilstrekkelig og dekkende for plikten til å vurdere kontaktforbud.

Spørsmålet er om domstolens plikt til å vurdere å idømme kontaktforbud bør gjelde også ved andre typer overtredelser. Til forslaget om at kroppskrenkelser og kroppsskade skal omfattes, bemerkes at disse sakstypene vil kunne være innbyrdes svært ulike i art og omfang. En regel om plikt til å vurdere kontaktforbud i disse sakstypene vil bli for vidtrekkende under henvisning til lovbruddenes kompleksitet. Det samme gjelder etter departementets syn for grov frihetsberøvelse og omsorgsunndragelse.

Til de øvrige sakstyper som er foreslått omfattet av forslaget, er departementet kommet til at bestemmelsen om vurderingsplikt vil gis en videre rekkevidde enn nødvendig om også disse skal omfattes. Til innspillene fra Oslo politidistrikt og Stine Sofies Stiftelse bemerkes at det for flere av de nevnte lovbruddskategorier ofte vil være klart at det vil være grunnlag for å vurdere kontaktforbud, da lovbryteren gjennom den straffbare handlingen har vist seg uegnet til videre kontakt og samvær med barn. Det er dessuten etter departementets syn ikke selvstendig grunn til å gi en regel om plikt til å vurdere kontaktforbud et for omfattende anvendelsesområde. Regelen bør begrenses til tilfeller hvor det gjør seg gjeldende et særlig behov. Et for vidt anvendelsesområde vil dessuten kunne få utilsiktede ressursmessige konsekvenser for domstolenes behandling av straffesaker. Departementet understreker likevel at den avgrensningen som foretas, ikke innebærer at de øvrige lovbruddene ikke er alvorlige. Domfellelse for ethvert volds- og seksuallovbrudd overfor barn er alvorlig, og kan innebære at domfelte ikke bør ha kontakt med barn. Departementet understreker i den forbindelse at dommerens rett til å vurdere kontaktforbud, og påtalemyndighetens og fornærmedes mulighet til å begjære dette vurdert, selvsagt er til stede også etter lovendringen.

Til innspillene fra Politidirektoratet og Oslo politidistrikt knyttet til regulering av praktiske problemstillinger tilknyttet bruken av elektronisk kontroll i forbindelse med kontaktforbud, bemerkes at dette skriver seg til det materielle innholdet i reglene om ileggelse av kontaktforbud. Proposisjonen tar ikke sikte på å behandle eller regulere dette. Departementet går derfor ikke nærmere inn på de problemstillinger som her reises.

5.8 Hvilken tilknytning kreves mellom gjerningspersonen og barnet?

5.8.1 Høringsforslaget

Vurderingspliktens rekkevidde beror ikke bare på hvilke straffebud som utløser vurderingsplikt, men også på hvilken krets av barn kontaktforbudet skal gjelde for. Det må derfor fastlegges hvilken tilknytning som eventuelt kreves mellom lovbryteren og barnet som eventuelt bør beskyttes av et kontaktforbud.

Når det gjelder relasjonen mellom lovbryteren som skal vurderes ilagt kontaktforbud og barnet som skal vurderes beskyttet, la departementet i høringsnotatet punkt 7.3 for det første til grunn:

«Departementet har vurdert å innskrenke rekkevidden av vurderingsplikten til kun å gjelde de tilfeller der den dømte er barnets forelder eller steforelder, men har kommet til at en ikke vil foreslå en slik begrensning. Det vises til at dagens samlivsformer kan reise flere avgrensningsproblemer, herunder blant annet hvilke krav til samlivsforholdets varighet og karakter som må oppfylles for å kunne anses som en steforelder til barnet. Videre kommer også at det i praksis kan tenkes tilfeller hvor den dømte verken er forelder eller steforelder, men at det likevel ut fra den dømtes tilknytning til barnet eller dets omsorgssituasjon foreligger et aktuelt behov for å vurdere og eventuelt ilegge besøksforbud. Det bes om høringsinstansenes syn på dette.»

I vurderingen av rekkevidden på kretsen av barn som skal kunne beskyttes av plikten til å vurdere kontaktforbud uttalte departementet:

«Verken i det foreliggende forslaget eller i straffeloven § 57 er det krav om tilknytning mellom det barn som er fornærmet ved lovbruddet og det barn som den dømte kan ilegges kontaktforbud overfor. Plikten oppstår alene ved domfellelse for det aktuelle lovbruddet. Dette innebærer at et kontaktforbud kan omfatte også eventuelle andre barn som den dømte har i sin husstand.»

5.8.2 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser med realitetsmerknader til forslaget støtter departementets høringsforslag om ikke å begrense vurderingsplikten slik at den kun utløses i tilfellene hvor gjerningspersonen er barnets forelder eller steforelder.

Oslo kommune ser departementets begrunnelse om at det sentrale for hvilke barn som kan beskyttes av vurderingsplikten, bør være om det er aktuelt å vurdere kontaktforbud ut fra hensynet til barnets beste, og presiserer:

«Kommunen ser ingen grunn til å skille mellom biologiske eller psykologiske, juridiske- eller faktiske foreldre.»

Nordland politidistrikt støtter forslaget om ikke å begrense vurderingsplikten ut fra tilknytningen gjerningspersonen har med barnet:

«Nordland politidistrikt støtter den foreslåtte endring av straffeloven § 319. Vi ser ingen grunn til å innskrenke personkretsen til de tilfeller der den dømte er barnets forelder eller steforelder. Slik bestemmelsen er foreslått vil den gjelde uavhengig hva slags relasjon den domfelte har til barnet. Det må også være det riktige. Terskelen for å ilegge kontaktforbud bør snarere være lavere overfor domfelte med en mer perifer relasjon til barnet enn en forelder eller steforelder. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 fastsetter begrensinger i adgangen til å foreta inngrep i den enkeltes rettsfære. Dette slår ikke like tungt inn dersom den domfelte har en mer perifer relasjon til det fornærmede barn.»

Politidirektoratet slutter seg til Nordland politidistrikt sin uttalelse, og uttaler:

«Politidirektoratet støtter departementets forslag om ikke å innskrenke rekkevidden av vurderingsplikten til kun å gjelde de tilfeller der den dømte er barnets forelder eller steforelder. Hensynet til barnets rettssikkerhet, tilsier at vurderingsplikten bør gjelde uavhengig av hva slags relasjon den domfelte har til barnet.»

Også Stine Sofies Stiftelse er enig i at dommerens plikt til å vurdere kontaktforbud bør gjelde prinsipielt uavhengig av en eventuell foreldretilknytning mellom gjerningspersonen og barnet. Stiftelsen uttaler:

«Stiftelsen er svært positiv til at forbudet også kan omfatte oppholdsforbud i eget hjem der barnet bor på samme adresse, og forbud mot opphold i nærmiljøet der barnet bor. Stiftelsen har mottatt flere henvendelser den siste tiden hvor gjerningspersonen flytter tilbake i nærområdet. Det er derfor viktig at begrensingen ikke gjelder kun barnets forelder eller steforelder, da det kan tenkes at den dømte likevel har en tilknytning til barnet eller barnets omsorgsituasjon som utløser et behov for beskyttelse av barnet. Også ved overgrep begått av nabo eller en person i nærmiljøet vil dette kunne være aktuelt. Stiftelsen støtter også at kontaktforbudet kan gjelde andre barn enn den som er fornærmet i saken.»

Når det gjelder de seksuelle krenkelsene, skriver Voksne for Barn i sin høringsuttalelse:

«I rapporten «Seksuelle overgrep mot barn under 14 år» presenterer Kripos et utvalg rettskraftige dommer i straffesaker som gjelder seksuell omgang med barn under 14 år. Det fremgår av rapporten at de fleste barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, kjenner overgriperen fra før, og det er gjerne en person som barnet har tillit til. Foruten overgripere som omfattes departementets definisjon i høringsnotatet (far, stefar og fosterfar til barnet), var det også overgripere i kategorien øvrige familie, dvs. barnets fetter, bestefar, onkel og tremenning. Voksne for Barn foreslår at også disse pålegges kontaktforbud med hjemmel i lov.»

5.8.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger til grunn den løsningen som ble foreslått i høringsnotatet. Dette innebærer at dommerens plikt til å vurdere kontaktforbud ikke begrenses ut fra gjerningspersonens relasjon til barnet, og samsvarer med hvilken personkrets som ligger til grunn for vurderingen av om kontaktforbud faktisk kan ilegges i den konkrete sak, jf. straffeloven § 57.

Dette innebærer at vurderingsplikten utelukkende utløses ved at den straffbare handlingen er utført mot et barn, uavhengig av om gjerningspersonen er barnets forelder eller steforelder. For at vurderingsplikten skal ha tilstrekkelig beskyttende effekt, bør det sentrale være om barnet ut fra sin reelle, og ikke formelle, omsorgssituasjon kan ha behov for beskyttelse mot gjerningspersonen. Også hensynet til effektive regler tilsier at plikten ikke begrenses ut fra familiær tilknytning, da dagens sammensatte og varierende samlivsformer kan gjøre det utfordrende, på tilstrekkelig forutberegnelig vis, å avgjøre hvem som skal regnes som steforelder.

Videre innebærer løsningen at vurderingsplikten også gjelder andre barn enn det fornærmede barnet. Det avgjørende bør derfor være om det ut fra den dømtes tilknytning til barnet eller dets omsorgssituasjon foreligger et aktuelt behov for å vurdere og eventuelt ilegge kontaktforbud. Som Politidirektoratet påpeker, tilsier hensynet til barnets rettssikkerhet at vurderingsplikten bør aktualiseres på bakgrunn av barnets mulige behov for beskyttelse.

Departementet finner ikke grunnlag for å innskrenke rekkevidden av vurderingsplikten til kun å gjelde tilfeller der den dømte er barnets forelder eller steforelder.