8 Sak om foreldreansvar når forelder i utlandet ikke kan oppspores

8.1 Innledning

Departementet foreslår en endring i barneloven som presiserer at en forelder kan reise sak om foreldreansvar når det er uråd å komme fram til en avtale fordi den andre forelder ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore. Det gjelder i dag et krav om at det skal foreligge en uenighet for å reise saken, og endringen gjør det klart at det kan reises sak også i de aktuelle tilfellene. Se punkt 8.6.

8.2 Gjeldende rett

Hvem som har foreldreansvar for barnet er fastsatt i barneloven §§ 34 og 35. Se også barneloven § 39 om registrering av avtaler om foreldreansvar. Jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse når det gjelder foreldreansvar reguleres av Haagkonvensjonen 1996 som Norge er bundet av. Barneloven §§ 34, 35 og 39 gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge, jf. barneloven § 84 a. Etter barneloven § 84 a skal dessuten foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold etter loven i en stat der barnet tidligere hadde vanlig bosted, legges til grunn i Norge når dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 16 nr. 3. Avgjørelser om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold fastsatt i en konvensjonssat, anerkjennes i andre konvensjonsstater, jf. konvensjonen artikkel 23 flg. og barneloven § 84 b.

Foreldre kan i dag reise sak om foreldreansvar etter barneloven § 56 når de er uenige om foreldreansvaret. Barneloven § 56 lyder:

«§ 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.»

Det er et lovfestet vilkår at foreldrene er «usamde». Backer (2008) side 496 skriver at saksanlegg forutsetter at foreldrene er uenige, og at «[e]r de enige, er det ikke noe behov for domstolsbehandling.» Backer skriver videre på side 497 at bestemmelsen «gjelder uansett hva slags samliv det er eller har vært mellom foreldrene. Sin hovedsaklige betydning har bestemmelsen etter et samlivsbrudd.»

Etter barneloven reises sak ved å inngi stevning til domstolen, jf. barneloven § 58. Se nærmere i punkt 3.3.

For øvrig gjelder tvistelovens regler, jf. barneloven § 59 tredje ledd.

8.3 Dansk og svensk rett

I Danmark kan statsforvaltningen ta en midlertidig avgjørelse når en eller begge med foreldreansvar for barnet er forhindret i å utøve sine plikter og beføyelser som innehaver av foreldreansvaret. Det kan være på grunn av fravær eller sykdom, og bestemmelsen brukes for eksempel i forhold til enslige mindreårige flyktningebarn.

Forældreansvarsloven § 28 lyder:

«§ 28. Er indehaveren eller begge indehavere af forældremyndigheden forhindret i at træffe bestemmelse om barnets personlige forhold, afgør statsforvaltningen, hvem forældremyndigheden skal tilkomme, så længe forhindringen varer.»

I Sverige skal retten etter föräldrabalken 6 kap. 5 § ta avgjørelse om foreldreansvaret når en eller begge foreldre vil endre foreldreansvaret:

«5 § Står barnet under vårdnad av båda föräldrarna eller en av dem och vill någon av dem få ändring i vårdnaden, skall rätten besluta att vårdnaden skall vara gemensam eller anförtro vårdnaden åt en av föräldrarna.»

Etter föräldrabalken 6 kap. 8 a § første ledd kan domstolen der foreldrene har foreldreansvaret sammen for et barn og en av dem er varig forhindret fra å utøve foreldreansvaret, overføre foreldreansvaret til den andre forelderen alene. Gjelder hindringen begge, kan domstolen overføre foreldreansvaret til en eller to «särskilt förordnade vårdnadshavare»:

«8 a § Står barnet under båda föräldrarnas vårdnad och är en av dem varaktigt förhindrad att utöva vårdnaden, skall rätten anförtro vårdnaden åt den andra föräldern ensam. Om hindret gäller båda föräldrarna, skall rätten flytta över vårdnaden till en eller två särskilt förordnade vårdnadshavare.»

8.4 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i barnelovens bestemmelse om forelders rett til å reise sak om foreldreansvar som presiserer at en forelder har adgang til å reise sak om foreldreansvar når det er uråd å komme fram til en avtale fordi den andre forelder ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore. Bakgrunnen for dette var behovet i enkelte saker med tilknytning til utlandet. I lovutkastet ble dette formulert slik:

«Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelder ikkje bur her i landet og ikkje lar seg oppspore [eventuelt også: eller det vil være en urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet].»

Det ble vist til at forelders rett til å reise sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær forutsetter at foreldrene er uenige. Departementet viste til at det kan være behov for en fastsettelse av foreldreansvaret også når en forelder bor i utlandet, og det ikke er mulig å få oppsporet vedkommende for å få inngått avtale. Det ble uttalt i høringsnotatet at dagens ordlyd i barneloven § 56 ikke med rimelighet kan sies å innbefatte en adgang til å reise sak i slike tilfeller.

I høringsnotatet viste departementet til at Haagkonvensjonen og lov om Haagkonvensjonen 1996 som trådte i kraft 1. juli 2016, jf. de nye bestemmelsene i barneloven §§ 84 a og 84 b om rettsvalg for foreldreansvar og tilsvarende myndighetsforhold og om anerkjennelse av avgjørelser om dette. De forpliktelser som følger av Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996, innebærer at det i mindre grad enn før kan legges til grunn at en forelder som kommer alene med et barn, har foreldreansvar alene for barnet.

Departementet la til grunn at det bør være en adgang til å reise sak i den aktuelle situasjonen, for eksempel for å kunne ta beslutninger på vegne av barnet eller representere barnet.

Det ble presisert i forslaget at vilkåret om gyldig meklingsattest gjelder. Det ble også vist til at etter forskrift 18. desember 2006 nr. 1478 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 7 andre ledd tredje punktum kreves ikke mekling for den forelder som bor i utlandet. Den forelder som ønsker å reise sak må dermed møte til mekling alene.

Departementet foreslo også enkelte endringer av teknisk karakter, som har et pedagogisk siktemål, slik at barneloven § 56 kun regulerer foreldres rett til å reise sak, mens henvisningene til barneloven §§ 45 og 63 tas ut idet de gjelder andres rett til å reise sak i særlige tilfeller. Det ble vist til at forslaget også klargjør gjeldende rett om at meklingsplikten bare gjelder for foreldre.

8.5 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om forslaget til endringer i barneloven § 56. De som uttaler seg, støtter forslaget eller har detaljmerknader. Ingen av de høringsinstanser som uttaler seg, er imot forslaget.

Kristiansand tingrett uttaler:

«Kristiansand tingrett er positiv til den foreslåtte endringen i § 56. Det er et økende antall saker med denne problemstillingen, og det er viktig at regelverket sørger for praktiske, effektive, løsninger knyttet til utøvelse av foreldreansvaret, av hensyn til barna.»

UDI uttaler blant annet følgende:

«Hvem som har foreldreansvaret er av stor betydning for barnet og barnets rettstilstand i Norge. Det er derfor viktig at foreldreansvaret er avklart og at hvem som har foreldreansvaret er registrert i Det sentrale folkeregister, slik at offentlige myndigheter og andre kan forholde seg til rette vedkommende i saker som berører barnet.»

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler følgende:

«Til forslaget om endring av barneloven § 56 bemerkes at det bør inntas i forarbeidene hvilke typetilfeller den foreslåtte regel i første ledd andre punktum skal omfatte. Dette gjelder særlig begrepet «urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet». Slik vi forstår forslaget er dette ment å omfatte tilfeller hvor forelderen har unnlatt å imøtekomme henvendelser om samarbeid og således utvist manglende vilje til å komme frem til en avtale. Disse forhold bør utdypes nærmere i forarbeidene.»

Utenriksdepartementet er i sitt høringssvar opptatt av konsekvenser for tilfeller der den forelderen som bor i utlandet, ikke har ønsket å flytte:

«Endringen er fornuftig, men det er viktig å være oppmerksom på hvilke konsekvenser denne endringen vil kunne få for tilfeller der den forelderen som bor i utlandet ikke har ønsket å flytte, men har vært tvunget til det som følge av samlivsbrudd og påfølgende tap av retten til opphold i Norge. I disse tilfellene vil det ofte være far som bor i Norge med barna, mens mor har blitt tvunget til å flytte tilbake til opprinnelseslandet.

Det er naturligvis viktig i disse situasjonene at man legger til rette for praktisk løsning for den forelderen som skal fortsette å ha omsorg for barna. Det er imidlertid viktig at domstolen stiller strenge krav til dokumentasjon av forsøk på å komme i kontakt med den forelderen som bor i utlandet. En avgjørelse om foreldreansvar fra en norsk domstol vil i praksis gjøre det umulig for den forelderen som ufrivillig bor i utlandet til å holde kontakt med barna. Det foreslås derfor at det presiseres i kommentarene til § 56 at det må utvises særlig varsomhet i disse tilfellene.»

Noen høringsinstanser mener at det bør gjøres unntak fra kravet om mekling. Dette gjelder UDI, og Asker og Bærum tingrett som uttaler:

«Vi har ingen bemerkninger til en lovendring som presiserer at det er adgang til å reise sak om foreldreansvar, dersom den andre forelder i utlandet ikke kan oppspores. Vi har tidligere fått opplyst at en avtale om foreldreansvar må inngås på norsk territorium (i Norge eller på norsk ambassade) for å godkjennes av folkeregistermyndigheten. En avtale inngått i utlandet får derfor ikke nødvendigvis betydning for barnets rettsstilling. Adgang til å reise sak for domstolen i slike tilfeller er derfor ikke upraktisk.

Vi ber imidlertid departementet vurdere å gjøre unntak fra kravet til mekling i slike tilfeller. Når den andre forelder ikke kan oppspores, synes ikke mekling ved familievernkontoret som en hensiktsmessig bruk av tid og ressurser.»

Kongsberg og Eiker tingrett viser til at forkynning burde vært omtalt:

«Slike saker vil kunne ha stor praktisk betydning, særlig når det gjelder å få foreldreansvaret alene. Det problematiseres imidlertid ikke noe rundt forkynning av slike saker. Denne problemstillingen bør i det minste nevnes i forbindelse med innføring av en slik regel.»

Detaljmerknader knyttet til de enkelte forslag er omtalt i forbindelse med departementets vurderinger og forslag nedenfor.

8.6 Departementets vurderinger og forslag

8.6.1 Lovtekniske endringer

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om enkelte endringer av teknisk karakter, som har et pedagogisk siktemål. Det foreslås en endring slik at barneloven § 56 kun regulerer foreldres rett til å reise sak, mens henvisningene til barneloven §§ 45 og 63 tas ut idet de gjelder andres rett til å reise sak i særlige tilfeller. I barneloven vil vilkår for andres rett til å reise sak være uttømmende regulert i barneloven § 45 om samvær og i bestemmelsene om foreldreansvar etter dødsfall. Forslaget klargjør gjeldende rett om at meklingsplikten bare gjelder for foreldre.

8.6.2 Adgang til å reise sak i de aktuelle tilfellene

8.6.2.1 Formål og tilfeller som omfattes

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven slik at det presiseres i loven at en forelder har adgang til å reise sak om foreldreansvar i noen særlige tilfeller med tilknytning til utlandet.

Bestemmelsen har som formål å gi et klart rettslig grunnlag for å reise sak for å få foreldreansvaret alene når den andre forelder ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore. Forelder kan reise slik sak både når han eller hun ikke har foreldreansvar fra før, og når dette er felles og forelder ønsker foreldreansvaret alene. Forslaget klargjør i hvilke situasjoner en forelder kan reise saken etter barneloven. Departementets forslag utvider ikke gruppen av søksmålsberettigede personer. Andres rett til å reise sak om foreldreansvar og samvær er regulert i barneloven §§ 45 og 63.

Det ble uttalt i høringsnotatet at dagens ordlyd i barneloven § 56 ikke med rimelighet kan sies å innbefatte en adgang til saksanlegg når forelder ikke lar seg oppspore fordi det i dag gjelder et vilkår om uenighet for å reise sak. Når det gjelder behovet for å reise sak i de aktuelle tilfellene, viser departementet til at det forekommer slike saker for domstolen, og at sakene er vanskelige å håndtere både for enkeltpersoner og myndigheter. Videre kan det være usikkerhet om forståelsen av gjeldende rett, noe som kan gi ulik praksis. Videre er det utfordringer knyttet til sakens opplysning når det ikke kan legges fram dokumentasjon, eller når det er tvil om dokumentenes notoritet.

Behovet for å kunne reise sak om foreldreansvar når den andre forelder bor i utlandet, og det ikke er mulig å få oppsporet vedkommende for å få inngått avtale, er større i dag enn tidligere. Dette har sammenheng med innvandring til Norge (her særlig situasjonen der én forelder innvandrer alene med et barn). Det har også sammenheng med de forpliktelser som følger av Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996 når det gjelder rettsvalg for foreldreansvar og anerkjennelse av avgjørelser om foreldreansvar, som innebærer at det i mindre grad enn før kan legges til grunn at en forelder som kommer alene med et barn til Norge, har foreldreansvar alene for barnet. Se nærmere i punktene 8.2 og 8.4. Forelder som er alene med barnet i Norge, vil kunne ha et behov for å få fastsatt at han eller hun har foreldreansvar alene, slik at han eller hun kan ta nødvendige beslutninger på vegne av barnet.

Det understrekes at departementets forslag ikke utvider gruppen av søksmålsberettigede personer i foreldrevister mv. i barneloven. Dette er i barneloven uttømmende regulert i § 56 jf. §§ 45 eller 63.

Departementet viser til høringssvar fra Justis- og beredskapsdepartementet der det bemerkes at det bør inntas i forarbeidene hvilke typetilfeller den foreslåtte regelen skal omfatte, og at dette gjelder særlig begrepet «urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet». Barne- og likestillingsdepartementet viser til at lovutkastet i høringsnotatet var formulert slik at vilkåret er at «det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelder ikkje bur her i landet og ikkje lar seg oppspore», eventuelt med et alternativt vilkår «eller det vil være en urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet». Departementet mener at formuleringen «urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet» ikke bør følges opp. Departementet viser til at behovet for en lovendring primært gjør seg gjeldende der en forelder ikke kan oppspores. Dette fordi barneloven § 56 oppstiller et vilkår om uenighet for å reise sak. Når en forelder ikke kan oppspores, kan det ikke med rimelighet sies å foreligge en slik uenighet. Det kan videre være vanskelig å gi en nærmere beskrivelse av hvilke tilfeller som bør omfattes av formuleringen «urimelig byrde å inngå avtale med forelder i utlandet». Departementet foreslår å beholde formuleringen «det er uråd å kome fram til ei avtale». Ut fra lovens systematikk kan det være naturlig å ha dette med, siden utgangspunkt er at foreldre har avtalefrihet, og at det bare er når de ikke lykkes å komme fram til en avtale, at det kan reises sak for domstolen. Formuleringen vil innebære at bestemmelsen ikke får et for vidt anvendelsesområde.

Når det gjelder mekling, viser departementet til at den forelder som ønsker å reise sak, i disse tilfellene kan møte til mekling alene. Det kan etter forskrift 18. desember 2006 nr. 1478 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven gjøres unntak fra møteplikten etter forskriften § 7 andre ledd for forelder som bor i utlandet.

Se lovutkastet til barneloven § 56 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Forelder som er i utlandet og ikke kan oppspores

Det er et vilkår etter forslaget at forelder som saksøkes er i utlandet og ikke kan oppspores. De vilkår som stilles innebærer at bestemmelsen som foreslås ikke skal brukes når den som reiser saken viser til at forelder i utlandet er død.

Etater, andre norske myndigheter og andre som får en sak til behandling der det må tas stilling til foreldreansvaret som en del av saken, må gjøre vurderinger av dette på grunnlag av reglene i barneloven mv. Det må dermed gjøres en individuell og konkret vurdering i relasjon til de krav som stilles på det aktuelle området. Dette innebærer at dersom saken for eksempel gjelder søknad om norsk statsborgerskap til mindreårige barn, er det UDI som må ta stilling til hvem som har foreldreansvar for barnet og som skal avgi samtykke(r) – også når faktum er slik at forelder hevder å ha foreldreansvar alene for barnet fordi den andre forelderen er død i utlandet. Det er dermed UDI som i et slikt tilfelle må vurdere og ta stilling til dokumenter og opplysninger som legges fram om et eventuelt dødsfall.

8.6.2.2 Særlige spørsmål om behandlingsmåten mv.

Krav til opplysning av saken mv.

Departementet legger til grunn at kravene til stevning følger av barneloven også i de tilfellene som her foreslås regulert. Bestemmelsen i barneloven § 58 siste ledd og de bestemmelsene i tvisteloven som supplerer barneloven, jf. blant annet tvisteloven § 11-5, synes tilstrekkelige til å gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken i domstolen. Departementet viser til at stevningens overordnede funksjon er å gi grunnlag for forsvarlig behandling av saken, og at dommer kan be partene om en nærmere redegjørelse for saken dersom det trengs for å få saken godt nok opplyst.

Utenriksdepartementet er i sitt høringssvar opptatt av konsekvenser for tilfeller der den forelderen som bor i utlandet ikke har ønsket å flytte, men har vært tvunget til det som følge av samlivsbrudd og påfølgende tap av retten til opphold i Norge, se gjengivelse av deres høringsuttalelse under punkt 8.5. Departementet er enig i at det bør stilles strenge krav til dokumentasjon av forsøk på å komme i kontakt med den forelderen som bor i utlandet. Når det foreslås en noe større fleksibilitet i adgangen til å reise sak, så er dette av hensyn til barnets beste og for å sikre at forelder i Norge kan utøve sitt foreldreansvar for barnet på en best mulig måte. Det er også slik at det kan inngås avtale om foreldreansvar dersom foreldrene igjen får kontakt med hverandre, i etterkant av dom. Det er også mulig å reise sak om endring av avgjørelse om foreldreansvar etter barneloven. Det er heller ikke gitt at resultatet av en domstolsbehandling av sak om foreldreansvar, alltid bør være at den som reiser saken, skal få foreldreansvaret alene. Det er hensynet til barnets beste som skal være avgjørende for hva dommeren kommer til.

Forkynning

Kongsberg og Eiker tingrett viser til at forkynning burde vært omtalt, se ovenfor om høringsinstansens merknad. Departementet viser til at det er de alminnelige reglene om forkynning som gjelder. Forkynning reguleres av domstolloven. Domstolloven gjelder for rettens behandling av saker etter barneloven kapitel 7 så langt annet ikke følger av reglene her, jf. barneloven § 59 tredje ledd. Det er ikke gitt regler om forkynning i barneloven.