7 Foreldreansvar etter dødsfall

7.1 Innledning

Departementet foreslår endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall som i stor grad er forenklinger og klargjøring av gjeldende rett. Departementet foreslår også enkelte andre endringer.

Det foreslås å klargjøre at domstolen kan tildele gjenlevende forelder foreldreansvar også når gjenlevende ikke tidligere har hatt foreldreansvar. Se punkt 7.6.1.

Det foreslås at gjenlevende forelders rettsstilling styrkes ved at andres adgang til å reise sak om foreldreansvar etter dødsfall innskrenkes. Dette gjelder når gjenlevende unntaksvis bor sammen med barnet ved dødsfallet uten å ha foreldreansvar og tildeles dette direkte i kraft av loven. Se punkt 7.6.2.

Det foreslås det klarere regulering av spørsmål om hvem barnet skal bo fast sammen med og om samvær i forbindelse med saker for domstolen om foreldreansvar etter dødsfall. Se punkt 7.6.3.

Det foreslås å klargjøre at hensynet til barnets beste også gjelder der ingen har foreldreansvaret for barnet og det bare fremmes ett krav for domstolen. Dette er tilfeller hvor domstolen etter dagens lovbestemmelse plikter å tildele foreldreansvaret til den som har framsatt kravet så lenge barnet ikke lider skade. Denne formuleringen tas nå ut av lovteksten, og de vanlige reglene vil gjelde. Se punkt 7.6.4.

Forslaget i høringsnotatet om å regulere adgangen til å avtale endringer i en avgjørelse, følges ikke opp. Forslaget om at det skal gjelde krav om sterke grunner i stedet for særlige grunner for å endre en avgjørelse om foreldreansvar etter dødsfall når en forelder har forvoldt den andre forelders død, følges heller ikke opp. Forslagene hadde sammenheng med forslaget om en bestemmelse i barneloven om tap av foreldreansvar mv. etter dom i straffesak for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, som ikke følges opp.

7.2 Gjeldende rett

Tildeling av foreldreansvar etter dødsfall

Barneloven §§ 38, 60 a og 63 regulerer tildeling og opphør av foreldreansvar når en forelder med foreldreansvar dør. Paragrafene er endret en rekke ganger, se særlig Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene) og Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) Om lov om endringer i barnelova mv. (omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall, tilbakebetaling av barnebidrag mv.).

Barneloven § 38 regulerer når gjenlevende forelder ved dødsfallet får foreldreansvaret direkte i kraft av loven. Ved felles foreldreansvar får gjenlevende foreldreansvar alene ved dødsfallet, jf. barneloven § 38 første ledd første punktum. Dette gjelder etter første ledd andre punktum ikke dersom gjenlevende er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha forvoldt den andres død. I slike tilfeller skal tingretten av eget tiltak ta midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 a. I slike tilfeller skjer det med andre ord ingen tildeling direkte i kraft av loven.

Når barnet «[b]ur saman med begge foreldra» ved dødsfallet, tildeles gjenlevende som ikke har foreldreansvar, foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 38 andre ledd første punktum. Dette gjelder ikke dersom gjenlevende er siktet, tiltalt eller dømt for å ha forvoldt den andres død.

Tingretten skal av eget tiltak ta til behandling sak om foreldreansvar etter reglene i barneloven § 63 dersom dødsfallet fører til at ingen har foreldreansvar for et barn, jf. barneloven § 38 tredje ledd andre punktum. Etter skifteloven § 12 a skal den avdødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede, straks gi melding om dødsfallet. Det er fastsatt i barneloven § 38 tredje ledd første punktum at lensmannen eller tingretten skal få opplysning i dødsfallsmeldingen om tilfeller der ingen har foreldreansvaret.

Barneloven § 38 fjerde ledd er en rettspedagogisk påminnelse om at andre enn gjenlevende kan kreve å få foreldreansvaret for barnet etter reglene i barneloven § 63.

Barneloven § 38 femte ledd regulerer virkningene av å få foreldreansvaret.

Behandling av saker for domstolen om forelderansvar etter dødsfall

Barneloven § 63 regulerer behandling av saker for domstolen om forelderansvar etter dødsfall.

Barneloven § 63 første ledd fastsetter at andre (enn forelder) kan reise sak med krav å få foreldreansvaret og om å få bo fast sammen med barnet når den som får foreldreansvaret direkte i kraft av loven etter § 38 første ledd, ikke bodde sammen med barnet, eller den av foreldrene som får foreldreansvaret etter § 38 andre ledd, ikke hadde foreldreansvaret da den andre døde. Fristen for å reise sak er seks måneder etter dødsfallet. Ot.prp. nr. 56 (1996–97) punkt 12, merknaden til barneloven daværende § 36 viser til at «[d]ette vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor barnet er etablert med en ny sosial forelder og kanskje nye søsken, og ikke bør rives opp fra denne familie-enheten. I andre tilfeller kan slektninger av den avdøde forelderen ønske å overta foreldreansvaret for barnet.»

Barneloven § 63 første ledd andre punktum fastsetter at domstolen kan ta midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. På denne måten kan man hindre at barnet flyttes til den gjenlevende forelder dersom andre mener at det vil være til barnets beste at de overtar foreldreansvaret for barnet, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996–97) punkt 5.4.1.4. Dette kan etter forarbeidene være aktuelt dersom barnet er etablert i en ny familiesituasjon med steforelder og halvsøsken, eller har bodd sammen med den avdøde forelder og besteforeldre.

Barneloven § 63 andre ledd fastsetter at andre har rett til å reise sak om foreldreansvaret når den gjenlevende forelder har forvoldt den andre forelders død. Fristen for å reise sak for andre følger av andre ledd første punktum. Fristen er seks måneder etter at siktelse eller tiltale er frafalt eller dom rettskraftig. Det er fastsatt i andre ledd andre punktum at når gjenlevende som har forvoldt den andre forelders død krever foreldreansvaret, skal domstolen bare gå med på dette når dette er klart til beste for barnet.

Barneloven § 63 tredje ledd første punktum fastsetter at avgjørelsen skal treffes i kjennelse som kan ankes. Vanligvis skal det holdes muntlig forhandling, jf. tredje ledd andre punktum. Tredje ledd inneholder videre noen bestemmelser om vurderingstemaet i saken. Det skal etter tredje ledd første punktum legges vekt på gjenlevende forelders ønsker. Det fastsettes videre i tredje ledd andre punktum at ingen kan få foreldreansvaret uten å oppfylle minstekravet som er fastsatt i fjerde ledd.

Barneloven § 63 fjerde ledd gjelder tilfeller der ingen har foreldreansvar for et barn. Dette leddet regulerer både behandlingsmåten og et minstekrav for å tildele foreldreansvar. (Det er også inntatt en bestemmelse om vurderingstemaet i sjette ledd som gjelder foreldrenes ønsker, se nedenfor.) Den som ønsker foreldreansvaret kan etter fjerde ledd første punktum vende seg til tingretten. En begjæring om foreldreansvar kan gjøres formløst, og behøver ikke oppfylle krav til stevning. Etter fjerde ledd andre punktum skal domstolen imøtekomme kravet dersom minstekravet som er fastsatt der er oppfylt. Dersom begjæringen imøtekommes, skjer det ved en formløs beslutning som kan ankes. Tilfeller der det kommer flere begjæringer er ikke regulert. Backer (2008) side 578 viser til at det tidligere fulgte uttrykkelig av loven at dersom det kommer flere krav, må avgjørelsen treffes i kjennelse, og legger til grunn at det ikke var meningen å endre dette ved lovendringen i 2003 som følge av Ot.prp. nr. 29 (2003–2004). Etter fjerde ledd tredje punktum skal avslag på krav om foreldreansvar treffes i kjennelse som kan ankes. Siden tingrettens avgjørelse er en realitetsavgjørelse, anvendes tvistelovens regler om anke over dom, ikke over kjennelse, når tingrettens avgjørelse angripes, jf. Rt. 2008 side 792.

Barneloven § 63 femte ledd gjelder uttalerett for barnet og barnets slektninger. Barnet har rett til å uttale seg etter femte ledd tredje punktum, der det vises til barneloven § 31. Barnets nærmeste slektninger og de barnet bor hos, skal gis anledning til å uttale seg i henhold til femte ledd første og andre punktum.

Barneloven § 63 sjette ledd regulerer hvem som kan få eller beholde foreldreansvar. En person kan tildeles dette alene, eller et par kan få det sammen. Får andre foreldreansvaret, kan domstolen bestemme at gjenlevende «framleis skal ha del i foreldreansvaret». Det følger av sjette ledd tredje punktum at dersom foreldrene skriftlig har gitt uttrykk for hvem de ønsker skal ha foreldreansvaret etter at de er døde, bør domstolen legge vekt på dette.

Barneloven § 63 syvende ledd gir domstolen adgang til å sette som vilkår at barnet i en viss tid ikke skal flytte fra hjemmet.

Barneloven § 63 åttende ledd bestemmer at domstolen skal melde fra til den kommunale barneverntjenesten hvis ingen har meldt seg for å overta foreldreansvaret, eller når domstolen avslår alle krav om foreldreansvar.

Barneloven § 63 niende ledd som gjelder endring av avgjørelse, forutsetter at det foreligger særlige grunner. Endringssak kan bare reises av gjenlevende. Dersom andre skulle ønske å få endret en avgjørelse, må dette tas opp med barneverntjenesten ifølge Backer (2008) side 584. Det er fastsatt i niende ledd andre punktum at barneloven § 64 tredje ledd gjelder tilsvarende. Det vil si at domstolen kan avgjøre saken uten hovedforhandling dersom det er åpenbart at det ikke foreligger særlige grunner.

Særlig om saker der en forelder har forvoldt den andres død

Det følger av politiregisterforskriften § 10-4 at politiet straks skal underrette tingretten dersom gjenlevende forelder siktes eller tiltales for forsettlig eller overlagt å ha voldt den andre forelders død. Bestemmelsen henviser til barneloven § 38 og § 60 a.

Barneloven § 60 a ble vedtatt med sikte på å unngå at en forelder som er skyld i den andre forelders død, skal beholde eller få foreldreansvaret for deres felles barn. Første ledd første punktum innebærer at tingretten av eget tiltak (ex officio) skal ta midlertidig avgjørelse om foreldreansvar i slike situasjoner. Etter første ledd andre punktum gjelder det samme dersom gjenlevende ikke har foreldreansvaret og krever å få det. Andre kan kreve å få foreldreansvar, jf. første ledd tredje punktum. Dersom gjenlevende verken har eller krever å få foreldreansvaret (slik at ingen har foreldreansvaret), får ikke barneloven § 60 a anvendelse. Tingretten skal ta avgjørelse etter barneloven § 63 der dødsfallet fører til at ingen har foreldreansvar for barnet, jf. § 38 tredje ledd.

Domstolen kan bestemme at ingen skal ha foreldreansvaret. Gjenlevende skal bare få foreldreansvaret dersom dette klart er til beste for barnet. Dette følger av barneloven § 60 a første ledd fjerde og femte punktum. I Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) omtales hva som ligger i kravet om «klart […] til beste for barnet».

Avgjørelsen treffes ved kjennelse og kan påankes, og domstolen kan treffe avgjørelse uten muntlig forhandling, jf. barneloven § 60 a siste ledd. I barneloven § 60 a andre ledd andre punktum er det fastsatt at tingretten skal ta ny avgjørelse etter § 63 dersom det ikke er tatt ut søksmål innen en bestemt frist (seks måneder etter at siktelse eller tiltale er frafalt eller dom i straffesaken er rettskraftig). Det følger av barneloven § 63 andre ledd som gjelder tilsvarende at der den gjenlevende har forvoldt den andres død, kan andre alltid reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Det følger også av dette leddet at dersom den gjenlevende krever foreldreansvaret, skal retten bare gå med på kravet når dette klart er til beste for barnet. Se Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) punkt 5.6.4 og punkt 10, merknaden til barneloven § 60 a. Forarbeidene presiserer at etter utløpet av seksmånedersfristen, kan kun gjenlevende reise krav om å få foreldreansvaret.

7.3 Dansk og svensk rett

I Danmark har forældreansvarsloven (LBK nr 1820 af 23/12/2015) særlige bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall i §§ 15 og 15 a. I Social- og Indenrigsministeriets veiledning VEJ nr 9110 af 24/02/2016 gjelder punkt 2.4.6 om forældremyndighed (heretter kalt foreldreansvar) ved død.

Dør en forelder, og hadde foreldrene ved dødsfaldet felles foreldreansvar, har den gjenlevende forelder som utgangspunkt foreldreansvaret alene. Dør en forelder, og hadde foreldrene ved dødsfallet felles foreldreansvar, kan andre anmode om foreldreansvaret hvis barnet ved dødsfallet ikke hadde bopel hos gjenlevende forelder. Dør en forelder som har foreldreansvar alene, kan en gjenlevende og andre anmode om foreldreansvaret, og avgjørelsen tas ut fra hva som er best for barnet. Anmoder gjenlevende forelder om foreldreansvaret, imøtekommes anmodningen med mindre hensynet til hva som er best for barnet, taler imot det. Er det felles foreldreansvar, og dør begge foreldrene, kan andre anmode om foreldreansvaret. Statsforvaltningen tar avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret.

Forældreansvarsloven ble nylig endret ved at det er inntatt bestemmelser om foreldremyndighet etter dødsfall. I tilfeller der den ene forelderen har forvoldt den annens død, og de hadde felles foreldreansvar eller den gjenlevende forelderen hadde foreldreansvaret alene, skal statsforvaltningen ta avgjørelse om hvorvidt den gjenlevende fortsatt skal ha foreldreansvaret, eller om en annen skal få foreldreansvar. Hvis det i slike tilfeller var den avdøde forelderen som hadde foreldreansvaret alene, kan den gjenlevende forelderen og andre anmode om foreldreansvaret. Statsforvaltningen skal da ta avgjørelse.

Bestemmelsene som regulerer situasjonen der en forelder har forvoldt den andre forelders død, får anvendelse når det foreligger en overtredelse av straffelovens § 237 (drap), § 246, jf. § 245 (vold med døden til følge) eller § 250 (hensettelse i hjelpeløs tilstand). Bestemmelsene kan også få anvendelse ved medvirkning. Se veiledningen punkt 2.4.6.2. I lov om social service, jf. lovbekendtgørelse nr. 1284 af 17. november 2015 § 57 er det fastsatt at kommunalbestyrelsen «skal endvidere i fornødent omfang medvirke til, at der udpeges en egnet indehaver af forældremyndigheden, når Statsforvaltningen til brug for behandlingen af en sag efter forældreansvarslovens § 15 a, stk. 1, anmoder kommunalbestyrelsen herom.»

Dansk rett har ikke særskilte regler for foreldreansvar når en forelder utsetter sitt barn for vold eller overgrep. Det er opp til den andre forelder å starte en foreldremyndighetssak. Derimot ble følgende bestemmelse inntatt i dansk ekteskapslov i 2014:

«§ 34. En ægtefælle har ret til skilsmisse, når den anden ægtefælle har udøvet forsætlig vold eller har udøvet seksuelt overgreb mod ægtefællen, mod ægtefællernes børn, mod ægtefællens eller ægtefællernes børns nærmeste pårørende, som ægtefællen eller ægtefællernes børn er knyttet til, eller mod andre børn.

Stk. 2. Anmodning om skilsmisse skal indgives inden 1 år efter, at ægtefællen er blevet vidende om handlingen, og inden 3 år efter, at den er begået.»

I Sverige fastsetter föräldrabalken (1949:381) at når en forelder dør og foreldrene ved dødsfaldet hadde felles foreldreansvar, har den gjenlevende forelder foreldreansvaret alene. Om begge foreldre dør, skal domstolen etter underretning fra socialnämnden eller når forholdene ellers blir kjent, tildele foreldreansvaret til en eller to «särskilt förordnade vårdnadshavare». Om avdøde forelder hadde foreldreansvar alene, skal domstolen etter anmodning fra den gjenlevende eller etter underretning fra socialnämnden ta avgjørelse om at foreldreansvaret tildeles til den gjenlevende eller til andre. Domstolens avgjørelse treffes ut fra en vurdering av hva som er barnets beste. Se nærmere i 6 kap. 9 §.

Der finnes i svensk rett ikke særregler som regulerer de situasjoner hvor den ene forelder har forvoldt den annen forelders død. I situasjoner der en forelder utøver foreldreansvaret på en sånn måte at vedkommende gjør seg skyldig i misbruk eller forsømmelse eller på annen måte utøver omsorg for barnet på en slik måte at det medfører fare for barnets helbred eller utvikling, kan domstolen etter anmodning fra de sosiale myndigheter treffe avgjørelse om å endre foreldreansvaret. Dette er regulert i föräldrabalken 6 kap. 7 §:

«7 § Om en förälder vid utövandet av vårdnaden om ett barn gör sig skyldig till missbruk eller försummelse eller i övrigt brister i omsorgen om barnet på ett sätt som medför bestående fara för barnets hälsa eller utveckling, skall rätten besluta om ändring i vårdnaden.

Står barnet under båda föräldrarnas vårdnad och gäller vad som sägs i första stycket en av dem, skall rätten anförtro vårdnaden åt den andra föräldern ensam. Brister också den föräldern i omsorgen om barnet på det sätt som sägs i första stycket, skall rätten flytta över vårdnaden till en eller två särskilt förordnade vårdnadshavare.

Står barnet under endast en förälders vårdnad, skall rätten i fall som avses i första stycket flytta över vårdnaden till den andra föräldern eller, om det är lämpligare, till en eller två särskilt förordnade vårdnadshavare.

Frågor om ändring i vårdnaden enligt denna paragraf prövas på talan av socialnämnden eller, utan särskilt yrkande, i mål om äktenskapsskillnad mellan föräldrarna eller i andra mål enligt 5 §. Lag (1998:319).»

7.4 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet flere endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall. Mange av disse lovendringene var av lovteknisk karakter. Departementet foreslo også enkelte andre endringer. Flere av disse har et pedagogisk formål og innebærer en klargjøring av gjeldende rett.

Departementet foreslo å samle spesialbestemmelsene om domstolens behandling av saker om foreldreansvar etter dødsfall under et nytt avsnitt i barneloven kapittel 7.

Departementet foreslo videre en endring i barneloven § 38 om foreldreansvar etter dødsfall ved at paragrafen kun skal inneholde regler om når gjenlevende ved dødsfallet tildeles foreldreansvar direkte i kraft av loven. Bestemmelsen om dødsfallsmelding ble foreslått flyttet fra barneloven til skifteloven. Det ble også foreslått endringer i barneloven § 63 (ny § 64) ved at denne utformes som en hovedbestemmelse om behandling av saker for domstolen om foreldreansvar etter dødsfall. Spesialbestemmelsene som gjelder for tilfeller der ingen har foreldreansvar for barnet, og for tilfeller der en forelder har forvoldt den andres død, ble foreslått flyttet til egne paragrafer.

Departementet foreslo ikke å videreføre muligheten for andre til å reise sak for domstolen der gjenlevende bor sammen med barnet ved dødsfallet og tildeles foreldreansvaret direkte i kraft av loven.

Departementet foreslo videre å presisere at domstolen kan tildele foreldreansvar til en forelder også når han eller hun ikke har hatt dette fra før, og at det også kan fastsettes samvær mellom barnet og gjenlevende forelder som ikke får foreldreansvar.

Departementet foreslo å ta inn en ny bestemmelse om barnets beste, og samtidig ta ut av loven bestemmelsen i barneloven § 63 fjerde ledd som fastsetter at «[k]jem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte».

Når det gjelder vektlegging av avdødes ønsker om hvem som skal ha foreldreansvaret etter dødsfall, foreslo departementet at domstolen også kan vektlegge ønsker som ikke har kommet til uttrykk skriftlig.

Departementet foreslo dessuten å fastsette nærmere i loven når domstolen i forbindelse med en sak om foreldreansvar skal eller kan behandle og ta avgjørelse om hvem barnet skal bo fast sammen med og om samvær. Begrepet «omsorg» ble vurdert brukt for dette spesielle tilfellet i stedet for begrepet «fast bosted». Departementet foreslo at det fastsettes i barneloven at en avgjørelse om å tildele noen foreldreansvaret for et barn etter dødsfall, innebærer at den som tildeles foreldreansvaret også skal ha omsorgen for barnet. Departementet foreslo at når både gjenlevende og andre får foreldreansvaret, skal domstolen også ta avgjørelse om omsorgen for barnet. Dersom gjenlevende ikke får foreldreansvar, foreslo departementet at det fastsettes at domstolen kan ta avgjørelse om samvær. Departementet foreslo at det presiseres i loven at når domstolen tar en avgjørelse om å frata gjenlevende forelder foreldreansvaret fordi han eller hun er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død, skal gjenlevende ikke ha omsorgen for barnet, og det skal ikke være samvær mellom gjenlevende og barnet.

Departementet foreslo at det fastsettes i barneloven at domstolens avgjørelse om foreldreansvar etter dødsfall, og eventuelt om omsorg og samvær i den forbindelse, ikke kan endres ved en privatrettslig avtale. Endring må skje ved at det reises sak for domstolen.

Departementet foreslo videre at domstolens avgjørelse om foreldreansvar etter dødsfall skal treffes i dom. Departementet forutsatte at saksanlegg må skje ved stevning, og at det er barnelovens krav til stevning som skal gjelde i disse sakene. Forslaget om dom gjaldt ikke midlertidige avgjørelser der en forelder har forvoldt den andre forelders død, som treffes i kjennelse.

Departementet foreslo for øvrig at domstolen bør innhente uttalelse fra den kommunale barneverntjenesten der det trengs, før det tas avgjørelse. Videre ble det foreslått å utvide dagens plikt for domstolen til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten dersom rettens avgjørelse innebærer at ingen har foreldreansvar for barnet, slik at domstolen også skal melde fra til fylkesmannen som vergemålsmyndighet.

Når det gjelder tilfeller der en forelder er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død, foreslo departementet at politiet, som i dag skal underrette tingretten, samtidig skal underrette barneverntjenesten. Dette ble foreslått regulert i politiregisterforskriften.

Departementet foreslo videre at det i barneloven foretas presiseringer knyttet til varigheten av slik midlertidig avgjørelse, og presiseringer av forholdet til barneloven § 38.

7.5 Høringsinstansenes syn

De høringsinstanser som uttaler seg om forslaget til endringer i bestemmelsene om foreldreansvar etter dødsfall, støtter hovedforslaget om å forenkle og klargjøre gjeldende rett. Dette gjelder Asker og Bærum tingrett, Bergen kommune, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, Domstoladministrasjonen, Kongsberg og Eiker tingrett, Kristiansand tingrett, Norsk psykologforening, Oslo kommune, Private Barnehagers Landsforbund og Stine Sofies stiftelse.

Noen få høringsinstanser har detaljmerknader knyttet til de enkelte forslag som er omtalt i forbindelse med departementets vurderinger og forslag nedenfor.

7.6 Departementets vurderinger og forslag

7.6.1 Lovtekniske endringer mv.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om enkelte endringer av mer teknisk karakter i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall, som har et pedagogisk siktemål. Dette gjelder:

• Forslaget om å samle spesialbestemmelsene om domstolens behandling av saker om foreldreansvar etter dødsfall under et nytt avsnitt i barneloven kapittel 7. Forslaget vil bidra til å gjøre loven mer forståelig og tilgjengelig.

• Forslaget om en lovteknisk endring i barneloven § 38 om foreldreansvar etter dødsfall ved at paragrafen kun skal inneholde bestemmelser om når gjenlevende ved dødsfallet tildeles foreldreansvar direkte i kraft av loven.

• Forslaget om én hovedbestemmelse om domstolsbehandling av saker om foreldreansvar etter dødsfall, og at spesialbestemmelsene om når domstolen av eget tiltak skal ta til behandling sak om foreldreansvaret ved dødsfall, flyttes til egne paragrafer, jf. §§ 64 a flg. Reglene i hovedbestemmelsen gjelder etter forslaget så langt de passer også for disse tilfellene, det vil si der ingen har foreldreansvar for et barn, og der en forelder er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død. Forslaget vil klargjøre gjeldende rett om behandlingsmåten som gjelder for de aktuelle tilfellene.

• Forslaget om en endring i barneloven slik at domstolen kan tildele foreldreansvar til gjenlevende forelder også når han eller hun ikke har hatt dette fra før i situasjoner der flere ønsker foreldreansvaret etter dødsfall. Dette følger ikke direkte av dagens ordlyd i barneloven § 63.

• Forslaget om en egen paragraf om endring av avgjørelser om foreldreansvar mv. etter dødsfall. Forslaget har et pedagogisk siktemål.

Departementet følger i denne omgang ikke opp forslaget i høringsnotatet om å foreta presiseringer knyttet til varigheten av en midlertidig avgjørelse der en forelder er siktet eller tiltalt for å ha forvoldt den andre forelders død. Det samme gjelder forslaget om presiseringer av forholdet til barneloven § 38. Det har ikke kommet innspill i høringen til dette.

7.6.2 Når får gjenlevende foreldreansvaret uten at andre kan reise sak

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven ved at andres adgang til å reise sak om foreldreansvar etter dødsfall innskrenkes. Dette gjelder når gjenlevende unntaksvis bor sammen med barnet ved dødsfallet uten å ha foreldreansvar og tildeles dette direkte i kraft av loven etter barneloven § 38. Forslaget vil antakelig omfatte svært få tilfeller årlig.

Dersom barnet bor sammen med begge foreldre og den ene dør, får den gjenlevende foreldreansvaret alene etter gjeldende rett selv om bare avdøde hadde foreldreansvar, men andre kan da reise sak for å få foreldreansvar. Departementet forutsetter som nevnt i høringsnotatet at forelder i slike situasjoner normalt vil ha en nær relasjon til barnet og i praksis oppfylle de krav som stilles i barneloven § 30 til den som har foreldreansvar. Barneverntjenesten må ved behov følge opp barnet og gjenlevende forelder og foreta nærmere undersøkelser av saken.

Andre kan som før reise sak der gjenlevende forelder med foreldreansvar ikke bor sammen med barnet ved dødsfallet, uavhengig av om gjenlevende forelder har samvær eller ikke. Det ble ikke foreslått endringer på dette punkt, som kan omfatte ulikeartede tilfeller. Barnets beste gjelder, og etter barneloven § 63 tredje ledd skal det legges vekt på om gjenlevende ønsker foreldreansvaret.

Se lovutkastet til barneloven § 38 og § 64 og i merknadene til bestemmelsene i punkt 11.1.

Der en forelder har forvoldt den andre forelders død kan andre alltid reise saken, også når gjenlevende hadde foreldreansvar alene ved dødsfallet. Se punkt 7.6.6.

7.6.3 Rammene for domstolens avgjørelse om foreldreansvar mv.

7.6.3.1 Fastsettelse av fast bosted og samvær

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven slik at det fastsettes nærmere i loven når domstolen i forbindelse med en sak om foreldreansvar etter dødsfall også skal eller kan behandle og ta avgjørelse om fast bosted og samvær. Departementets forslag vil avklare gjeldende rett, og bidra til at loven blir mer klar, forståelig og tilgjengelig.

Departementet viser til at loven primært regulerer foreldreansvaret etter dødsfall. Overskriften i barneloven § 63 er «foreldreansvar», mens første ledd regulerer når andre kan reise sak om foreldreansvar etter dødsfall der det også går fram at det kan kreves å få bo fast med barnet. Barneloven § 63 har ingen uttrykkelig hjemmel for å fastsette samvær mellom barnet og en gjenlevende som ikke får foreldreansvar for barnet, eller der barnet av andre grunner ikke skal bo sammen med gjenlevende.

Høyesterett har avgjort to saker av interesse her. Rt. 2011 side 1439, gjelder sak om foreldreansvar og fast bosted for et barn etter at moren døde. Høyesterett viste til at partene var enige om en samværsavtale, men gikk ikke nærmere inn på grunnlaget for dette:

«Partene er enige om at biologisk far bør ha samværsrett og om omfanget av denne. Den sakkyndige har tilrådd at samværsordningen i det vesentlige videreføres, men slik at helgesamværet utvides med en dag. Denne ordning, som partene er enige om, synes hensiktsmessig slik forholdene nå er.»

Høyesterett fastsatte en detaljert samværsordning for biologisk far A. Rt. 2000 side 1460 gjelder et tilfelle der både barnets far A og avdødes søster B og svoger C krevet foreldreansvar etter dødsfall. Barnets far, som ikke bare var biologisk far, men også ansett for å være barnets sosiale forelder, ble tilkjent foreldreansvaret (alene) og omsorgen. Høyesterett viste ikke til det rettslige grunnlaget for samværsrett, men fastsatte samværsrett for både B og C:

«Jeg ser det som vesentlig at samværsretten sikrer D en mulighet til fortsatt kontakt med sin mors familie og med sine kusiner, og etter min mening bør både B og C har samværsrett med D. Jeg viser ellers til at de sakkyndige i sin rapport har anbefalt at samværsordningen tas opp til vurdering når D begynner på skolen.»

Departementet mener at lovens ordlyd og nevnte dommer tilsier at det bør klargjøres i barneloven hvordan barneloven skal anvendes når det gjelder spørsmål om fast bosted og/eller samvær i forbindelse med en sak for domstolen om foreldreansvar etter dødsfall. Det foreslås fastsatt at når flere (typisk både gjenlevende forelder og andre) får foreldreansvar, skal domstolen også ta avgjørelse om hvem barnet skal bo fast sammen med. Forslaget innebærer en plikt for domstolen i denne situasjonen, til forskjell fra det som gjelder i dag. Når det gjelder samvær, foreslår departementet at det presiseres i barnelovens bestemmelse om foreldreansvar etter dødsfall, at domstolen også kan ta avgjørelse om samvær for gjenlevende, noe som i dag ikke er uttrykkelig regulert. Når det gjelder andres rett til samvær etter dødsfall, er dette regulert i barneloven § 45 første ledd. Etter barneloven § 45 kan slektninger til barnet eller andre som er nært knyttet til barnet, kreve samvær når den ene eller begge foreldre er døde. Backer (2008) side 412 viser til at samværsrett etter § 45 første ledd kan fastsettes av retten i en egen sak eller i en sak om foreldreansvaret etter § 38, jf. § 63.

Barnets beste gjelder for rettens avgjørelse. Dette gjelder både spørsmål om foreldreansvar, omsorg og samvær. Departementet legger til grunn at domstolen tar hensyn til barnets rett til å uttale seg og formidle sitt syn.

Se lovutkastet til barneloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Departementet foreslår også at det presiseres i barneloven om rettens midlertidige avgjørelse når en forelder har forvoldt den andre forelders død, og foreldreansvaret fratas, at så lenge avgjørelsen gjelder skal gjenlevende ikke ha omsorgen for barnet og det skal ikke være samvær mellom gjenlevende og barnet. Departementet viser til at det følger av barnelovens systematikk at forelder ikke vil kunne ha barnet boende fast hos seg når han eller hun ikke har foreldreansvar. Dette er en midlertidig avgjørelse som gjelder inntil det tas en endelig avgjørelse, og gjenlevende kan her reise saken for å få vurdert spørsmål om foreldreansvar mv.

Se lovutkastet til barneloven § 64 b og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

7.6.4 Nærmere om domstolens behandling mv.

Nedenfor omtales problemstillinger knyttet til behandlingsmåten i domstolen av saker om foreldreansvar etter dødsfall. Videre behandles spørsmål om barnets beste og den avdødes ønsker.

Rettens avgjørelse treffes i dom

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven slik at domstolens avgjørelser skal treffes ved dom.

Etter gjeldende rett skal en avgjørelse om foreldreansvar etter dødsfall treffes i kjennelse som kan ankes. Det gjelder imidlertid ikke et slikt formkrav for de særlige tilfeller som i dag er regulert i barneloven § 63 fjerde ledd (ingen har foreldreansvar for barnet), der det framgår at domstolen skal «gå med på kravet der det bare fremmes ett krav» (forutsatt at visse minimumsbetingelser er oppfylt). Det følger imidlertid av tredje punktum at avslag skal treffes i kjennelse som kan ankes.

I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover) ble det uttalt at det er ønskelig at avsluttende realitetsavgjørelser i alle instanser treffes ved dom. Endringen som foreslås er i tråd med nevnte proposisjon. Endringen vil også tydeliggjøre hvilke prosessregler som gjelder ved anke, noe som tidligere var uklart, jf. proposisjonen punkt 8.2.

Departementet legger til grunn at det er behov for en tydeligere regulering av hvilke formkrav som gjelder. Det vises dessuten til merknadene ovenfor om at avsluttende realitetsavgjørelser i alle instanser bør treffes ved dom.

Departementet foreslo i høringsnotatet ingen endringer når det gjelder midlertidig avgjørelse der en forelder har forvoldt den andre forelders død. Slike midlertidige avgjørelser treffes ved kjennelse. Dette er også i tråd med barneloven § 60 om midlertidige avgjørelser.

Når det nå stilles krav om dom, følger utgangspunktet om muntlig forhandling av tvistelovens bestemmelser i § 9-14, jf. barneloven § 59 tredje ledd. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven ved at bestemmelsen i § 63 tredje ledd om at «retten skal til vanleg kalle inn til munnleg forhandling før det vert teke avgjerd», ikke videreføres.

Se lovutkastet til barnevernloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Styrket barneperspektiv

Departementet opprettholder forslaget om å ta ut av loven bestemmelsen som fastsetter at «[k]jem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte». Departementet opprettholder ikke forslaget om å innta en ny bestemmelse om barnets beste, jf. barneloven § 48. Henvisningen til barneloven § 31 i barneloven § 63 femte ledd foreslås heller ikke videreført. Både barneloven § 48 og barneloven § 31 har et generelt virkeområde. Det anses derfor ikke nødvendig å gjenta i bestemmelsen om behandlingen av saker om foreldreansvar mv. etter dødsfall at disse skal gjelde.

Forslaget klargjør gjeldende rett, og kan innebære en viss realitetsendring. Det vises til barneloven § 48 om at avgjørelser om foreldreansvar mv. først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Det vises også til at det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Avgjørelsen og saksbehandlingen av saker om foreldreansvar etter dødsfall må være i tråd med dette grunnvilkåret.

Se lovutkastet til barneloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Avdødes ønsker. Krav om skriftlighet tas ut

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring slik at kravet om skriftlighet når det gjelder avdødes ønsker om hvem som skal ha foreldreansvaret etter dødsfall, tas ut av bestemmelsen.

Departementet viser til at det kan være behov for mer fleksible og tidsriktige bestemmelser på dette punkt. Opplysninger om avdødes ønsker kan være viktige for å opplyse saken best mulig for domstolen, særlig når det gjelder barnets behov og barnets beste. Det bør være opp til domstolen å foreta en vurdering av relevans og vekt når det gjelder avdødes eventuelle ønsker. Hvordan ønskene har kommet til uttrykk, kan være momenter som inngår i en slik vurdering.

Se lovutkastet til barneloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Innhente «fråsegner» fra den kommunale barneverntjenesten

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det fastsettes at domstolen bør innhente uttalelse fra den kommunale barneverntjenesten der det trengs, før det tas avgjørelse. Forslaget klargjør gjeldende rett.

Departementet viser til at det følger av barneloven bestemmelser om avgjørelser under saksforberedelsen i barneloven § 61 første ledd nr. 6 at domstolen bør innhente fråsegner fra «barnevernet og sosialtjenesten» der det trengs. Barneloven § 61 fastsetter særlige saksbehandlingsregler for foreldretvister for domstolen. Saksbehandlingsreglene i barneloven gjelder i saker etter barneloven § 63 (om rettens behandling av saker om foreldreansvar etter dødsfall) så langt de passer. Dette følger av Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) punkt 16.1, merknaden til bestemmelsen. Det følger dessuten av barneloven § 63 åttende ledd at domstolen skal melde fra til barneverntjenesten dersom rettens avgjørelse innebærer at ingen får foreldreansvar for barnet. Se nærmere nedenfor.

Departementet mener at saker der domstolen skal behandle en sak om foreldreansvar etter dødsfall, kan være av en slik karakter at den kommunale barneverntjenesten bør inn i saken før domstolen tar stilling. Departementet foreslår derfor at det reguleres særskilt at domstolen «bør» innhente «fråsegner» (uttalelse) fra den kommunale barneverntjenesten der det trengs, før det tas avgjørelse. Dette vil gi en klar retningslinje for domstolen om at slik innhenting må vurderes og også som regel bør skje. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som barneloven § 61 første ledd nr. 6. Departementet legger til grunn at dette gjelder svært få saker årlig. Sakene vil kunne gjelde familier der barneverntjenesten allerede har vært inne, eller saker der barneverntjenestens syn bør innhentes.

Departementet legger til at domstolen etter barneloven § 61 første ledd nr. 6 også kan innhente uttalelse fra sosialtjenesten.

Se lovutkastet til barneloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten og fylkesmannen

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring slik at domstolens plikt til å melde fra når dommen fører til at ingen har foreldreansvar for barnet, utvides. Forslaget innebærer at det ikke bare skal meldes fra til barneverntjenesten i slike situasjoner, men også til fylkesmannen som vergemålsmyndighet.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Vi ser svært positivt på at det i notatet er foreslått at melding til fylkesmannen skal sendes i alle tilfeller hvor den mindreårige står uten en person med foreldreansvar.»

Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«Statens sivilrettsforvaltning slutter seg til forslaget om at retten skal gi melding til Fylkesmannen dersom rettens avgjørelse innebærer at ingen har foreldreansvar for barnet. Etter vår oppfatning vil forslaget tydeliggjøre at det er Fylkesmannen som lokal vergemålsmyndighet som har ansvar for å oppnevne verge. Statens sivilrettsforvaltning er også av den oppfatning at det vil være ressursbesparende at underretning sendes direkte til Fylkesmannen i stedet for at det formidles via den kommunale barneverntjeneste. Departementet bør i denne forbindelse vurdere om det kan være hensiktsmessig å innta henvisninger til vergemålsloven § 6 i barneloven, eventuelt i relevant forskrift, rundskriv, retningslinjer eller lignende. På vergemålsfeltet kan en mulig praktisk konsekvens av forslaget i punkt 9.2.2.4 være at det blir nødvendig å avklare behovet for kommunikasjon mellom den kommunale barneverntjenesten og Fylkesmannen nærmere. Statens sivilrettsforvaltning legger til grunn at de økonomiske og administrative konsekvensene av å foreta slike avklaringer vil være begrenset.»

Etter barneloven § 63 åttende ledd skal domstolen gi melding til barneverntjenesten hvis ingen har meldt seg for å overta foreldreansvaret, eller hvis domstolen gir avslag på alle krav om foreldreansvaret. Videre fastsettes at barneverntjenesten skal plassere barnet etter reglene i barnevernloven.

Departementets forslag om at domstolen skal gi melding til fylkesmannen sikrer at meldingen også går til den myndigheten som har ansvar for oppnevning av verge. Underretningen skal sendes direkte til lokal vergemålsmyndighet, jf. lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 6, og ikke via barneverntjenesten. Fylkesmannen har plikt til å oppnevne verge for barnet der ingen har foreldreansvar, jf. vergemålsloven § 16.

Departementet legger til grunn at det kan være behov for kontakt mellom barneverntjenesten og fylkesmannen i slike saker. Taushetsplikten er ikke til hinder for nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og vergemålsmyndigheten.

For øvrig forutsetter departementet at domstolen kontakter barnverntjenesten dersom den tar en sak til behandling og det er grunn til å tro at barnet ikke vil få nødvendig omsorg. Det kan være behov for at den kommunale barneverntjenesten tar hånd om barnet også før domstolen treffer en avgjørelse.

Se lovutkastet til barneloven § 64 og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

7.6.5 Særlig om saker der ingen har foreldreansvar for barnet

Dødsfallsmelding

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en endring i barneloven slik at bestemmelsen om dødsfallsmelding tas ut av barnelovens bestemmelse om når retten av eget tiltak (ex officio) skal ta til behandling sak om foreldreansvar der ingen har foreldreansvaret for barnet etter dødsfall. Departementet foreslår at bestemmelsen om dødsfallsmelding tas ut av barneloven, og reguleres i skifteloven § 12 a om dødsfallsmelding. Departementet viser til at underretning i form av dødsfallsmelding, regulert i skifteloven, utløser plikt for retten til å ta til behandling sak om foreldreansvar når ingen har foreldreansvar for barnet.

Fører dødsfallet til at ingen har foreldreansvaret for et barn, skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldingen, jf. barneloven § 38 tredje ledd første punktum. Det er den avdødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede, som etter skifteloven § 12 a skal gi melding om dødsfall til namsmannen eller lensmannen eller til tingretten, og det er naturlig i den forbindelse å lovfeste der at dersom et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, skal det opplyses om dette. Retten skal etter barneloven § 38 tredje ledd andre punktum ta avgjørelse om foreldreansvaret etter reglene i barneloven § 63. I forbindelse med forslaget om å tydeliggjøre når domstolen av eget tiltak skal ta til behandling sak om foreldreansvar der ingen har foreldreansvaret for barnet, særlig der en forelder har forvoldt den andre forelders død, forutsettes det i Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) side 39 andre spalte at domstolen etter daværende § 63 «kan ta saken til behandling ved opplysning i dødsfallsmeldingen, uten stevning, og de som ønsker foreldreansvaret kan komme med en formløs begjæring om dette. […] Departementet foreslår at dette kommer til uttrykk i § 38 tredje ledd, slik at det framgår at tingretten skal ta sak om foreldreansvar til behandling i slike tilfeller.»

Departementet viser til at det er den dødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede, som plikter å gi dødsfallsmelding etter skifteloven. Disse skal «på forlangende opplyse det han vet om formuesstillingen og slektskapsforholdene til den døde, samt om andre forhold av betydning for skiftet.»

Når det gjelder endring i skifteloven, ble det i høringsnotatet foreslått at den dødes nærmeste slektninger, ektefellen eller andre som har vært til stede, straks skal gi melding til lensmannen, namsfogden eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver eller til tingretten.

Se lovutkastet til barneloven § 64 a og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1, og lovutkastet til skifteloven § 12 a og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.2.

Saker med tilknytning til utlandet

Departementet viser til merknadene i høringsnotatet om at det i situasjoner der ingen ser ut til å ha foreldreansvar for barnet og domstolen vurderer om sak om foreldreansvar skal tas opp til behandling, må ses hen til om barnet har omsorgspersoner i utlandet. Domstolen må her undersøke om noen har foreldreansvar for barnet etter utenlandsk lov som skal legges til grunn i Norge. Rettens plikt gjelder når ingen har foreldreansvar for et barn. I saker med tilknytning til utlandet kan tilfellet være at barnet tilsynelatende er uten noen med foreldreansvar, mens det er spørsmål om noen utenfor Norge likevel kan ha foreldreansvar for barnet. Se nærmere i barneloven §§ 84 a og 84 b, jf. lov 4. september 2015 nr. 85 om Haagkonvensjonen 1996. Barneloven og internasjonale forpliktelser må tas i betraktning når det gjelder spørsmål om foreldreansvar etter dødsfall.

Dersom barnet er uten omsorg her i landet, må saken håndteres av barneverntjenesten, og ved behov må det oppnevnes verge for barnet.

Domstolens behandling av saken forutsetter at norske myndigheter har jurisdiksjon, jf. barneloven § 82.

Se lovutkastet til barneloven § 64 a og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

7.6.6 Særlig om saker der en forelder har forvoldt den andres død

Politiets underretning til tingretten

Departementet viser til at når det er tatt en midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 a, følger det av andre ledd andre punktum at «[e]r det ikkje teke ut søksmål innan seks månader etter at siktinga eller tiltala er fråfallen eller dom i straffesaka er rettskraftig, skal tingretten ta ny avgjerd om foreldreansvaret». Det vil si at domstolen av eget tiltak skal ta sak om foreldreansvar opp til ny behandling etter barneloven § 63 dersom det ikke tas ut søksmål innen en bestemt frist, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) punkt 5.6.4 og punkt 10, merknaden til barneloven § 60 a. Backer (2008) side 544 skriver at andre ledd gjør det klart at en avgjørelse etter barneloven § 60 a bare skal gjelde foreløpig fram til endelig avgjørelse etter § 63, og setter i utgangspunktet en tidsfrist på seks måneder for avklaring etter at straffesaken mot den gjenlevende forelderen er avsluttet.

Asker og Bærum tingrett opplyser i sitt høringssvar at domstolen sjelden vil ha kunnskap om når politiet frafaller siktelse eller tiltale eller når straffedommen mot gjenlevende er rettskraftig, og foreslår derfor at politiet også skal underrette om frafalt siktelse eller tiltale og om rettskraft. Departementet viser til politiets underretningsplikt i politiregisterforskriften § 10-4, og er enig i at det kan vurderes en endring for å sikre at domstolen fanger opp tilfeller hvor den av eget tiltak skal ta endelig avgjørelse. Departementet vil i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet se nærmere på om det bør gjøres endringer i bestemmelsen.

Departementet foreslo i høringen for øvrig at domstolen skal ta endelig avgjørelse uten ugrunnet opphold. Et slikt krav knyttes til tidspunktet for når domstolen blir kjent med at at ingen har reist sak innen fristen for dette.

Se lovutkastet til barneloven § 64 c og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.

Politiets underretning til barneverntjenesten

Departementet viser til at det i høringsnotatet ble foreslått at politiet, i tillegg til å underrette tingretten, også skal underrette barneverntjenesten når en forelder siktes eller tiltales for å ha forvoldt den andre forelders død. Det ble foreslått i høringsnotatet at politiregisterforskriften § 10-4 endres på dette punkt.

Departementet viser til at det følger av politiregisterforskriften § 10-4 at politiet straks skal underrette tingretten dersom gjenlevende forelder siktes eller tiltales for å ha forvoldt den andre forelders død. Når det gjelder underretning til barneverntjenesten, vises til at det følger av politiregisterforskriften § 10-3 at dersom politiet får kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, skal det straks gis underretning om dette til kommunens barneverntjeneste. Tilsvarende gjelder når politiet får kjennskap til eller mistanke om at barnet har vært utsatt for seksuallovbrudd fra en av de nevnte personer. Det ble lagt til grunn i høringsnotatet at det likevel kan være behov for å regulere politiets underretningsplikt til barneverntjenesten særskilt når det gjelder de tilfeller der en forelder siktes eller tiltales for forsettlig å ha forvoldt den annen forelders død, og det kan ses nærmere på dette.

7.6.7 Særlig om lovvalg

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om lovvalg. Det foreslås å endre barneloven § 84 a første ledd første punktum slik at det inntas en henvisning til barneloven § 38 om foreldreansvar etter dødsfall, om tildeling av foreldreansvar til gjenlevende forelder i kraft av loven.

Det foreligger internasjonale forpliktelser vedrørende jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse når det gjelder foreldreansvar som følge av Norges ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996.

Lovvalget når det gjelder foreldreansvar etter dødsfall er i dag ikke regulert i barneloven. Det framgår av Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 13.2, merknaden til bestemmelsen, at barneloven § 84 a om lovvalg for foreldreansvar etter loven ikke er nødvendig for å ratifisere, men lovfestingen bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen. Det ble der også vist til at endringen har et pedagogisk siktemål. Det samme gjør seg gjeldende her når det nå foreslås at det i barneloven § 84 a inntas en henvisning til barneloven § 38.

Lovvalgsregelen i barneloven § 84 a første ledd innebærer at barneloven § 38 om tildeling av foreldreansvar i kraft av loven, vil gjelde når ingen har foreldreansvar for barnet som følge av et dødsfall som finner sted etter at barnet har fått vanlig bosted i Norge.

Når det gjelder avgjørelser om foreldreansvar etter dødsfall, medfører ikke de foreslåtte endringene behov for lovendringer med hensyn til jurisdiksjon. Barneloven § 82 om jurisdiksjon gjelder avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted og samvær. Den gjelder også for saker om foreldreansvar etter dødsfall. Se Backer (2008) side 761. Jurisdiksjonsbestemmelsen gjelder dermed også for avgjørelser som domstolen tar om foreldreansvar etter dødsfall. Dette betyr at domstolen i Norge kan ta avgjørelser når barnet har vanlig bosted her i landet, mens det kan tas midlertidig avgjørelse når barnet har opphold her. Etter barneloven § 82 tredje ledd vil konvensjoner som Norge er bundet av supplere og gå foran de norske jurisdiksjonsreglene dersom annet følger av slike internasjonale forpliktelser.

Se lovutkastet til barneloven § 84 a og merknaden til bestemmelsen i punkt 11.1.