4 Gjeldande rett

4.1 Ventelønn

4.1.1 Føresegnene i tenestemannslova

Ventelønn er no heimla i tenestemannslova § 13 nr. 6, og er meint som ei økonomisk inntektssikring for tenestemenn som blir oppsagde på grunn av at arbeidet har falle vekk (nedbemanning, omorganisering), sjukdom eller manglande kvalifikasjonar. Andre oppseiingsgrunnar, avskjed eller eiga oppseiing gir ikkje rett til ventelønn. Vedkommande må ha vore fast tilsett i meir enn to år, eller mellombels tilsett i meir enn fire år, for å kunne få ventelønn.

Tenestemannslova § 13 seier:

§ 13. Fortrinnsrett til ny stilling. Ventelønn.

• 1. Før en tjenestemann blir sagt opp fordi:

  • a) stillingen blir inndratt eller arbeidet er falt bort,

  • b) vedkommende på grunn av sykdom er varig uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste,

  • c) vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendige eller foreskrevet for stillingen,

  skal tjenestemannen om mulig tilbys annen passende stilling i virksomheten dersom vedkommende har minst ett års sammenhengende tjeneste. Det samme gjelder tjenestemann som sies opp etter § 10 nr. 4.

• 2. Blir tjenestemannen likevel sagt opp, skal vedkommende så vidt mulig tilbys annen passende stilling i staten, jfr. § 5 nr. 4. Rett til ny stilling har bare fast tjenestemann som har vært tilsatt sammenhengende i minst to år, eller midlertidig tjenestemann med sammenhengende tjeneste i minst fire år.

• 3. Fortrinnsretten gjelder bare der tjenestemannen har de nødvendige faglige og personlige egenskaper for stillingen. Kan manglende kvalifikasjoner rettes ved hensiktsmessig tilleggsutdanning, kan vedkommende tilsettes på vilkår av at tilleggsutdanningen tas innen en fastsatt frist.

• 4. Kongen fastsetter ved forskrift nærmere regler om fortrinnsrett. Det kan fastsettes at fortrinnsretten ikke skal gjelde den som blir sagt opp fra nærmere bestemte stillinger, og at den heller ikke skal gjelde ved tilsetting i nærmere bestemte stillinger.

• 5. Tjenestemann som nevnt under nr. 1 skal, ved oppsigelse eller varsel om oppsigelse, gjøres kjent med sine rettigheter etter denne paragraf. Det kan da samtidig pålegges tjenestemannen innen en fastsatt frist å melde fra om fortrinnsretten ønskes gjort gjeldende.

  Får tjenestemannen tilbud om ny, passende stilling og det ikke er akseptert innen 14 dager, faller fortrinnsretten endelig bort.

  Kan tjenestemannen tilbys ny stilling i samme virksomhet, tilsettes vedkommende av tilsettingsorganet uten at stillingen kunngjøres ledig og etter at innstillingsorganet har uttalt seg om tjenestemannens skikkethet for stillingen.

• 6. Blir tjenestemann som nevnt i nr. 1 sagt opp og det antas at det ville være vanskelig å skaffe annet høvelig arbeid, kan vedkommende gis ventelønn om det ikke foreligger krav på pensjon. Ventelønn skal fastsettes for høyst tre år om gangen. Ventelønnen gis ikke til fast tjenestemann med mindre enn to års tjeneste eller midlertidig tjenestemann med mindre enn fire års tjeneste. Nærmere regler om ventelønn fastsettes av Kongen ved forskrift.

• 7. Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende også for embetsmenn uansett tjenestetid.

Tilvisinga til tenestemann som blir sagd opp etter § 10 nr. 4, vil seie ein tenestemann som er tilsett i ei leiande stilling ved eit anlegg eller ei verksemd av forretningsmessig art. For denne gruppa tenestemenn gjeld det at dei kan seiast opp dersom det har sakleg grunn i forhold ved verksemda eller tenestemannen. Sakleg grunn etter føresegnene om oppseiing i tenestemannslova omfattar at vilkåra for oppseiing er oppfylte, og at dei forvaltningsrettslege prinsippa om saklegheit er oppfylte.

Det er berre mogleg å gi ventelønn dersom ein ventar at det vil vere vanskeleg å skaffe anna høveleg arbeid. Omgrepet «høvelig arbeid» i lova svarar i det vesentlege til det som er kravd for å bli sett på som «reell arbeidssøker» etter folketrygdlova § 4-5. Dersom vedkommande har krav på ei pensjonsyting, er det ikkje mogleg å gi ventelønn. I lovtolkinga og forvaltningspraksisen sin har departementet lagt til grunn at dette omfattar alle pensjonsytingar. Det inkluderer såleis alders- og uførepensjon (tenestepensjon), avtalefesta pensjon, spesielle førtidspensjonsordningar og alderspensjon og uføretrygd etter folketrygdlova.

Det kan reisast spørsmål ved om den sistnemnde føresegna kan seiast å vere i strid med føresegner om diskriminering. Ein dom i EU-domstolen 26. september 2013, sak C-546/11 (Dansk Jurist- og Økonomforbund), vurderte forholdet mellom ei aldersgrense i den danske tenestemannslova om såkalla «rådighetslønn» og føresegner i rådsdirektiv 2000/78/EF om forbod mot diskriminering i arbeidslivet. I Danmark skil dei mellom to typar ytingar i samband med dette. Dersom tenestemannen er blitt tilsett etter 30. juni 1969 i ei stilling som blir nedlagd, har vedkommande rett til rådigheitslønn i tre år. Denne lønna svarar i det vesentlege til den lønna som tenestemannen tidligare har fått utbetalt. Ein tenestemann som er blitt tilsett i den nedlagde stillinga før 1. juli 1969, har rett til «ventepengar» i fem år i staden for rådigheitslønn. Ventepengar svarar i dei tre første månadene til den tidlegare pensjonsgivande lønna til tenestemannen, og i resten av ventepengeperioden til 2/3 av tidligare lønna.

Føresegna i den danske tenestemannslova gir ein tenestemann rett til lønna si i tre år, dersom tenestemannen blir oppsagd fordi organisasjonen eller arbeidsforma til forvaltninga fører at ei stilling blir nedlagd. Slik rådigheitslønn blir ikkje ytt til den som har fylt 65 år. Ein tenestemann kan få tenestepensjon utan frådrag frå fylte 65 år. I tillegg er den lovbestemde folkepensjonsalderen 65 år for personar fødde før 1. januar 1959. Ein kan likevel søkje om å utsetje folkepensjonen i inntil ti år mot å få høgare pensjon seinare. I tillegg er det tillate å ha inntektsgivande arbeid ved sida av utbetalinga av folkepensjon, men med avkortings- og bortfallsreglar. Rådigheitslønn blir utbetalt av tilsetjingsmyndigheita, og tenestemannen er forplikta til å stå til rådigheit for tilsetjingsmyndigheita i den perioden ein får rådigheitslønn.

I saka som blei framlagd for EU-domstolen, fekk ein statstenestemann ikkje rådigheitslønn, sidan han hadde fylt 65 år då stillinga blei nedlagd. Pliktig fråtredingsalder (aldersgrense) for stillinga var 70 år. Han hadde såleis rett, men ikkje plikt, til å ta ut folkepensjon. Spørsmålet var om avslaget på rådigheitslønn førte til ei forskjellsbehandling på grunn av alder.

EU-domstolen kom til at føresegnene i artikkel 6 nr. 2 i direktivet skal tolkast slik at dei berre gjeld for alderdoms- eller invaliditetsytingar, som er omfatta av ei ervervstilknytt sosial sikringsordning. Domstolen sa vidare at føresegnene i artikkel 2 og artikkel 6 nr. 1 i direktivet er til hinder for nasjonal lovgiving, som fastset at ein tenestemann som har nådd den alderen der ein kan få alderspensjon, berre på grunn av det ikkje har rett til den rådigheitslønna som er berekna til dei tenestemennene som blir oppsagde som følgje av at stillingane deira blir nedlagde.

Direktivet er ikkje ein del av EØS-avtalen, men Noreg har på eige initiativ valt å gjennomføre føresegnene om diskriminering i direktivet gjennom føresegner i arbeidsmiljølova. Dansk rådigheitslønn er ikkje identisk med norsk ventelønn, men det finst likskapstrekk som gjer at føresegna i tenestemannslova om at ein ikkje kan gi ventelønn dersom det ligg føre krav på pensjon, har eit uavklart forhold til føresegnene om forbod mot diskriminering. Det same kan gjelde føresegnene om vartpengar.

4.1.2 Føresegner i forskrifta til tenestemannslova

I forskrifta til tenestemannslova er det gitt nærmare reglar om ventelønn i §§ 11 og 12. Føresegnene seier:

§ 11. Ventelønn.

• 1. Ventelønnen utgjør inntil 66 prosent av stillingens lønn (brutto regulativlønn + faste og variable pensjonsgivende tillegg). Ville arbeidstakeren ikke fått 30 års tjenestetid i staten ved oppnådd aldersgrense, avkortes ventelønn forholdsmessig. Ventelønnen skal dog minst utgjøre et beløp som svarer til minstepensjon etter folketrygdloven, eventuelt med ektefelletillegg.

• 2. Den enkelte virksomhet kan i særlige tilfelle inngå avtale med tjenestemennenes organisasjoner om å forhøye ventelønnen inntil 100 prosent av regulativlønnen, med fradrag for pensjonsinnskudd, der den overtallige blir nyttet til midlertidig forefallende arbeid. Den virksomhet som inngår slik avtale er forpliktet til å dekke differansen mellom ventelønnen og forhøyet ventelønn. Slik avtale kan også inngås av annen virksomhet enn den som har den ordinære ventelønnsforpliktelsen for vedkommende overtallige.

  Ventelønnen skal vurderes hvert år. For tjenestemann som blir ledig etter fylte 50 år, kan ventelønnen likevel fastsettes for inntil 3 år om gangen. Maksimal ventelønnsperiode for tjenestemannen fastsettes ut fra alder på fratredelsestidspunktet, etter følgende skala:

  • før fylte 50 år: inntil 3 år

  • fra 50 til 55 år: inntil 4 år

  • fra fylte 55 år: inntil 12 år.

  Ventelønnen kan ikke utbetales i lenger tid enn det antall tjenesteår vedkommende har hatt i staten.

  Avgjørelser om ventelønn treffes av Arbeids- og velferdsetaten eller den Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet [no Kommunal- og moderniseringsdepartementet] bemyndiger, i samråd med den enkelte virksomhet.

• 3. Krav om ventelønn kan ikke gjøres gjeldende av tjenestemann som er tilsatt for å utføre oppdrag som er eksternt finansiert.

§ 12. Vilkår for og bortfall av ventelønn.

Tjenestemann kan bare få ventelønn når vedkommende har meldt seg til Arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker. Ventelønn faller bort i et begrenset tidsrom dersom ventelønnsmottakeren ikke kan anses som reell arbeidssøker etter vilkårene i folketrygdloven § 4-5 første og annet ledd. I særlige tilfeller kan det kreves at ventelønnsmottakeren er villig til å ta arbeid som er lavere lønnet enn ventelønnen.

Retten til ventelønn faller bort i

• a) åtte uker første gang et forhold som nevnt i første ledd inntreffer,

• b) tolv uker dersom forhold som nevnt i første ledd har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder,

• c) seks måneder dersom forhold som nevnt i første ledd har inntruffet tre ganger innenfor de siste tolv måneder.

Hvis en tjenestemann kan få annet arbeid eller inntekt fra næring, faller ventelønnen bort når arbeids-/næringsinntekten utgjør mer enn 125 prosent av ordinær ventelønn. Ellers reduseres ventelønnen slik at arbeids-/næringsinntekt og ventelønn til sammen tilsvarer 125 prosent av ordinær ventelønn. Ventelønnen beregnes her som om tjenestemannen har 30 års tjenestetid i staten. Inntekt fra arbeid eller næring som tjenestemannen har hatt før fratreden fra stillingen, skal ikke ha konsekvenser for ventelønnen.

Ventelønnen faller også bort fra det tidspunkt tjenestemannen kan få alders- eller uførepensjon. Ventelønnen faller likevel ikke bort dersom tjenestemannen kan få alderspensjon etter folketrygdloven.

4.1.3 Andre lovføresegner

Ved omdanning av statlege forvaltningsorgan til eigne rettssubjekt har det vore ein viss praksis for å gi dei tilsette som følgjer med ved overføringa, fortrinnsrett til statleg stilling og rett til ventelønn. Dette har då vore gjort gjennom eigne, mellombelse, lover eller lovføresegner. I tillegg finst ei generell føresegn om dette i lov 30. august 1991 nr. 71 om statsføretak. Grunngivinga for å gi slike føresegner har vore at det skulle bidra til smidige omstillingsprosessar, og at det kunne bidra til større medverknad frå organisasjonane til dei tilsette. Mange av dagens mottakarar av ventelønn har fått det som følgje av slike omdanningar. Blant dei større verksemdene som kan nemnast, er omdanninga av det tidligare Televerket til Telenor AS, omdanningane av Posten og deler av NSB til Posten Norge BA (seinare Posten AS) og NSB BA (seinare NSB AS). At slike ordningar har vore mellombelse, inneber at rettane må utløysast ved oppseiing innanfor bestemde fristar, oftast innan tre år etter utskiljinga frå staten. Når retten til ventelønn og fortrinnsrett til ny stilling i staten først er utløyst, går desse rettane vidare etter dei vanlege reglane i tenestemannslova, sjølv om den mellombelse lova eller lovføresegna ikkje lenger gjeld.

4.1.4 Andre reglar om ventelønn

Med heimel i lov om Statens pensjonskasse er pensjonsgivande tenestetid rekna som den tida ein medlem av pensjonskassen har ventelønn etter tenestemannslova § 13 nr. 6 eller har vartpengar etter pensjonslova § 23 fjerde ledd. Denne ordninga har vore gjeldande sidan 1. juli 1982.

Tidlegare blei ventelønn og pensjon frå Statens pensjonskasse regulert på same måte. Men frå 1. mai 1986 blei slike pensjonar regulerte opp med same prosent som grunnbeløpet i folketrygda. Også vartpengar blei regulert på denne måten. Med verknad frå 1. januar 2011 blir alderspensjon regulert under utbetaling ved at pensjonsgrunnlaget blir regulert årleg frå 1. mai i samsvar med lønnsveksten og fråtrekt 0,75 prosent. Vartpengar blir framleis regulert som G-reguleringa.

Ventelønn blir derimot framleis regulert i forhold til det generelle tillegget som blir gitt på det lønnstrinnet tenestemannen hadde ved fråtredinga. Dersom det blir gitt generelle tillegg som alle får, og som blir gitt i form av eitt eller fleire lønnstrinn på regulativet, blir også eit slikt tillegg rekna med i ventelønnsgrunnlaget. Justeringar som blir gjorde for bestemde stillingar eller grupper av stillingar etter at vedkommande har fråtredd, blir det ikkje teke omsyn til.

Det har generelt vore lagt til grunn at statens tenestemenn har rett og plikt til å følgje stillingane sine dersom ei verksemd blir flytta. Det gjeld også dersom verksemda eller ein del av denne blir flytta til ein heilt annan kant av landet. Dette kan for så vidt utleiast av tenestemannslova § 12 første punktum, men har også tidlegare vore lagt til grunn som sikker rett i statsforvaltninga. Paragraf 7 nr. 6 i forskrift til tenestemannslova føreset at ein kan frita tenestemenn for å flytte med. I så fall får tenestemennene fortrinnsrett til ny stilling i staten, etter føresegnene i den same paragraf nr. 3 til 5. Det gjelder sjølv om det i slike tilfelle ikkje blir gitt noka formell oppseiing. Ein har lagt til grunn at retten til å frita ein tenestemann frå å flytte med stillinga si, høyrer inn under det departement som forvaltar tenestemannslova og forskrifta, men retten har ofte vore delegert til eit anna departement eller ei anna statleg verksemd. Det er ingen heimel i tenestemannslova eller tilhøyrande forskrift for å innvilge ventelønn til tenestemenn som blir fritekne for å flytte med. Departementet er likevel kjent med at det i nokre tilfelle er gitt ventelønn i slike saker. Det har tidlegare vore vurdert om eit slikt fritak også skulle gi rett til ventelønn. Det ville i så fall krevje lovendring, og departementet har valt å ikkje fremje forslag om dette for Stortinget.

Lovgivaren har sidan tenestemannslova av 1977 lagt til grunn at ventelønn skulle ytast etter ei skjønnsmessig vurdering. Departementet er likevel ikkje kjent med at nokon er blitt nekta ventelønn, dersom krava i lova om tenestetid, oppseiingsgrunn og anna er oppfylt. På bakgrunn av det som derfor ser ut til å vere ein fast praksis over meir enn tre tiår, er det ikkje unaturleg å vente at ventelønn i dag ofte blir oppfatta som ein rett på linje med for eksempel dagpengar, dersom dei andre krava i lova er oppfylte.

Tidlegare blei ventelønn utbetalt av den statlege verksemda som hadde sagt opp tenestemannen. Etter kvart blei behandlinga av sakene og utbetalinga sentralisert ved at det blei oppretta ein eigen ventelønnsseksjon i Statens pensjonskasse. Frå 1. januar 2002 er det Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som har gjort utbetalingane. Dei enkelte statlege verksemdene er pålagde å refundere utgiftene til ventelønn. Som nemnt i punkt 4.1.3 ovanfor, har det vore ein viss praksis for å gi dei tilsette som følgjer med ved ei overføring, fortrinnsrett til statleg stilling og rett til ventelønn i saker der statlege forvaltningsorgan er omdanna til eigne rettssubjekt. Dette har då vore gjort ved eigne lovføresegner. Dei utskilde verksemdene har ofte vore konkurranseutsette, og det har derfor anten vore gitt eit generelt fritak for refusjon av ventelønnsutgiftene eller eit tidsavgrensa fritak. Refusjonsplikt for ventelønn blei innført for dei fleste av selskapa med verknad frå 1. juli 2002, med unntak av Telenor, som hadde fått lovbestemt unntak for refusjonsplikta (Ot.prp. nr. 61 (1993–94)).

4.1.5 Andre føresegner knytte til ventelønnsordninga

Den statlege ventelønnsordninga er nært knytt til den statlege ordninga med fortrinnsrett til ny stilling innanfor statsforvaltninga, såkalla «ekstern fortrinnsrett». Dersom ein statleg tenestemann blir oppsagd fordi

• a) stillinga blir inndregen eller arbeidet er falle bort,

• b) vedkommande på grunn av sjukdom er varig uskikka til forsvarleg å utføre tenesta si,

• c) vedkommande ikkje lenger har dei kvalifikasjonane som er nødvendige eller føreskrivne for stillinga,

har tenestemannen fortrinnsrett til anna passande stilling i staten. Det er eit krav at ein fast tenestemann har vore tilsett samanhengande i minst to år, eller mellombels tenestemann samanhengande i minst fire år.

Fortrinnsretten gjeld berre der tenestemannen har dei nødvendige faglege og personlege eigenskapane for stillinga. Kan manglande kvalifikasjonar rettast gjennom ei føremålstenleg tilleggsutdanning, kan vedkommande tilsetjast på vilkår av at tilleggsutdanninga blir teken innan ein fastsett frist.

Det er også fastsett i forskrift nærmare reglar om fortrinnsrett. Viktig i denne samanhengen er at fortrinnsretten kan gjerast gjeldande så lenge den oppsagde tenestemannen kan få ventelønn etter tenestemannslova § 13 nr. 6 og elles inntil eitt år etter at vedkommande må fråtre stillinga.

4.2 Vartpengar

4.2.1 Føresegner i lov om Statens pensjonskasse

Vartpengar er no heimla i lov om Statens pensjonskasse § 23 fjerde ledd. Føresegna seier:

Når et medlem som ikke omfattes av tjenestemannsloven fratrer sin stilling, enten fordi den inndras eller etter oppsiing uten egen skyld og han verken har rett til straks å få alderspensjon etter § 21, eller med hjemmel i annen bestemmelse har krav på å beholde sin lønn, kan Pensjonskassen gi ham vartpenger hvis det antas at det vil være vanskelig for ham å skaffe seg et høvelig arbeid. Vartpenger skal fastsettes for høyst tre år om gangen. Departementet fastsetter nærmere regler om vartpenger.

Som det går fram av føresegna, er det berre medlemmer av Statens pensjonskasse som ikkje er omfatta av tenestemannslova, som kan få vartpengar. Medlemmer som er omfatta av tenestemannslova, er omfatta av regelverket om ventelønn. Ein vesentleg forskjell på ventelønn og vartpengar er at tenestemenn, som blir sagde opp med rett til ventelønn, på nærmare vilkår framleis har fortrinnsrett til statleg stilling, sjå ovanfor i punkt 4.1.

4.2.2 Forskrift til lov om Statens pensjonskasse

Nærmare reglar er gitt i forskrift. Desse reglane svarar i hovudsak til reglane for ventelønn. Forskrift 17. desember 2003 nr. 1783 om vartpengar lyder:

§ 1. Vartpenger gis ikke til medlem med mindre enn fire års sammenhengende medlemskap i Pensjonskassen ved fratreden, eller når tilsettingsforholdet etter sin art er tidsbegrenset.

§ 2. Vartpenger skal utgjøre inntil 66 prosent av stillingens pensjonsgrunnlag for personer som kunne ha oppnådd 30 års tjenestetid ved fortsatt sammenhengende tjeneste til stillingens aldersgrense. Det gjøres fradrag for ventelønn og lignende.

Hvis medlemmet ikke ville fått 30 års tjenestetid ved oppnådd aldersgrense, avkortes vartpengene forholdsmessig. Vartpengene skal likevel minst utgjøre et beløp som svarer til minstepensjon etter folketrygden, eventuelt med ektefelletillegg.

§ 3. Vartpengene skal vurderes hvert år. For medlemmer som blir ledig etter fylte 50 år, kan likevel vartpenger fastsettes for inntil 3 år om gangen. Maksimal vartpengeperiode for medlemmet fastsettes ut fra alder på fratredelsestidspunktet etter følgende skala:

• før fylte 50 år: inntil 3 år

• fra 50 til 55 år: inntil 4 år

• fra fylte 55 år: inntil 12 år.

Vartpenger kan likevel ikke utbetales i lenger tid enn det antall år vedkommende har vært medlem i Pensjonskassen ved overgang til vartpenger.

§ 4. Et medlem kan bare få vartpenger når det står tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker. Vartpengene faller bort i et begrenset tidsrom dersom vartpengemottakeren ikke kan anses som reell arbeidssøker etter vilkårene i folketrygdloven § 4-5 første og andre ledd. I særlige tilfeller kan det kreves at vartpengemottakeren er villig til å ta arbeid som er lavere lønnet enn vartpengene.

Retten til vartpenger faller bort i

• a) åtte uker første gang et forhold som nevnt i første ledd inntreffer,

• b) tolv uker dersom forhold som nevnt i første ledd har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder,

• c) seks måneder dersom forhold som nevnt i første ledd har inntruffet tre ganger innenfor de siste tolv måneder.

§ 5. Hvis medlemmet får eller kan få annet arbeid eller inntekt fra næring, faller vartpengene bort når arbeids-/næringsinntekten utgjør mer enn 125 prosent av ordinære vartpenger. Vartpengene reduseres ellers slik at arbeids-/næringsinntekt og vartpenger til sammen tilsvarer 125 prosent av ordinære vartpenger. Vartpengene beregnes her som om medlemmet har 30 års medlemskap i Statens Pensjonskasse. Inntekt fra arbeid eller næring som medlemmet har hatt før fratreden fra stillingen, skal ikke ha konsekvenser for vartpengene.

Dersom tilsettingen er fast, bortfaller retten til vartpenger med endelig virkning. Vartpengene faller også bort fra det tidspunkt medlemmet kan få uførepensjon fra folketrygden eller Statens pensjonskasse, alderspensjon fra Statens pensjonskasse, avtalefestet pensjon etter lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse eller avtalefestet pensjon etter AFP-tilskottsloven kapittel 4.

§ 6. Denne forskriften trer i kraft 1. juli 2004. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 6. november 1984 nr. 2324.

Medlem som mottar vartpenger når denne forskriften trer i kraft, omfattes av de tidligere reglene.

4.2.3 Fritak for vartpengar

Fleire verksemder med medlemskap i Statens pensjonskasse har søkt om fritak frå vartpengeordninga. Det departementet som forvaltar lov om Statens pensjonskasse (no Arbeids- og sosialdepartementet), har med heimel i § 9 i lova godkjent slike søknader. Grunngivinga er at ytinga er av sideordna karakter sett i forhold til pensjonsytingane, og at det er alternative ytingar gjennom dagpengereglane. I dag er det i underkant av 50 verksemder som har søkt og fått godkjent fritak frå vartpengeordninga.

4.3 Samanlikning mellom ventelønn, vartpengar og dagpengar

Dagpengeordninga skal etter folketrygdlova kapittel 4 gi delvis kompensasjon i ein avgrensa periode for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsløyse. Samtidig er ordninga utforma slik at ho skal motivere til aktiv jobbsøking, og støttar opp under den aktive arbeidsmarknadspolitikken ved mellom anna å krevje at den arbeidsledige er reell arbeidssøkjar og disponibel for arbeidsmarknaden.

For at dagpengeordninga skal motivere til aktiv jobbsøking, legg ein til grunn desse hovudelementa:

• at stønadsnivået må vere lågare enn den bortfalne inntekta

• at stønadstida er avgrensa

• at stønaden blir stoppa dersom den ledige vegrar seg mot å ta tilbod om arbeid eller arbeidsmarknadstiltak eller liknande

Dagpengeordninga skal fungere som ein integrert del av formidlinga og tiltaksbruken ved NAV-kontora. Ordninga må utformast på en slik måte at arbeidstakarar og arbeidsgivarar ikkje veltar delar av kostnadene ved tilpassingane sine over på det offentlege.

Nedanfor er nokre av reglane i folketrygdlova (ftrl.) kapittel 4 oppsummerte.

• 1. Inngangsvilkår (retten til dagpengar):

  Vedkommande må:

  • ha tapt arbeidsinntekt som arbeidstakar på grunn av arbeidsløyse, ftrl. § 4-3;

  • ha fått arbeidstida redusert med minst 50 prosent, ftrl. § 4-3. Grunnen til at denne grensa er sett, er mellom anna at det er vanskeleg å formidle delvis arbeidsledige til anna arbeid i små stillingsbrøkar;

  • ha hatt ei inntekt som arbeidstakar på minst 1,5 G i det sist avslutta kalenderåret (i fjor) eller minst 3 G dei siste tre avslutta kalenderåra før han eller ho søkjer, ftrl. § 4-4. Arbeidsinntekt som har vore lagt til grunn i ein full stønadsperiode, kan ikkje leggjast til grunn for ein ny periode, ftrl. § 4-4. Svangerskapspengar, svangerskapsrelaterte sjukepengar og foreldrepengar, jf. folketrygdlova kapittel 14, blir i denne samanhengen rekna som «arbeidsinntekt»;

  • vere reell arbeidssøkjar, dvs. villig til å ta alt arbeid, heiltid eller deltid, kvar som helst i Noreg, ftrl. § 4-5. Kravet om geografisk mobilitet kan modifiserast på grunn av alder, helse, omsorgs- og pleieansvar.

    Det er også fleire krav som ikkje er omtalte her: om å opphalde seg i Noreg, om å ikkje være under ordinær heiltidsutdanning (se ftrl. § 4-6 og dagpengeforskrifta § 4-3 om unntak), meldeplikt og møteplikt (§ 4-8) ved NAV m.m.

• 2. Dagpengegrunnlaget: (kva dagpengane blir utrekna på grunnlag av), ftrl. § 4-11:

  Arbeidsinntekta det siste avslutta kalenderåret (i fjor) eller gjennomsnittleg arbeidsinntekt i dei tre siste avslutta kalenderåra, dersom dette gir eit høgare grunnlag. Ytingar frå folketrygda som direkte erstattar arbeidsinntekt, inngår i berekningsgrunnlaget (dagpengar, sjukepengar, pleiepengar, omsorgspengar og foreldrepengar). Inntekt over 6 G inngår ikkje i dagpengegrunnlaget.

• 3. Storleiken på dagpengane, ftrl. § 4-12:

  Dagpengar utbetales for 5 dagar per veke. Dagsatsen utgjer 2,4 promille av dagpengegrunnlaget. Dette utgjer om lag 62,4 % av den tidlegare inntekta. Barnetillegg på kr 17 per dag per barn vil auke kompensasjonsgraden. Maksimalt kan dagpengane inkludert barnetillegg utgjere 90 % av grunnlaget.

• 4. Ventetid, ftrl. § 4-9, § 4-10:

  Det er 3 dagars ventetid. Ventetida blir forlanga dersom ein har sagt opp stillinga si eller slutta utan rimeleg grunn eller blitt oppsagd eller fått sparken på grunn av eigne forhold. Den forlengde ventetida er gradert 8 veker, 12 veker eller 6 månader etter kor mange gonger dette har skjedd i løpet av dei siste seks månadene.

• 5. Dagpengeperioden, ftrl. § 4-15:

  • 104 veker dersom ein (i fjor) hadde ei arbeidsinntekt på minst 2 G

  • 52 veker dersom arbeidsinntekta (i fjor) var under 2 G

  Når den maksimale dagpengeperioden er utgått, kan det berre innvilgast ny periode dersom inngangsvilkåra, jf. punkt 1, er oppfylte på nytt (ei arbeidsinntekt og ein arbeidstidsreduksjon kan berre leggjast til grunn for éin stønadsperiode).

  Innanfor maksimal dagpengeperioden kan dagpengane takast opp att etter eventuelle avbrot. Dersom perioden er avbroten av arbeid i inntil 52 veker, kan dagpengane takast opp att inntil det maksimale talet på veker er oppnådd, utan å søkje på nytt, ftrl. § 4-16. Dersom avbrotet har vart i minst 12 veker kan ein også krevje å få dagpengegrunnlaget berekna på nytt.

• 6. Graderte dagpengar (avkorting), ftrl. § 4-13:

  Det blir ytt graderte (avkorta) dagpengar ved delvis arbeidsløyse, men kravet er minst 50 prosent reduksjon av vedkommande si «vanlige arbeidstid». Opplysningar om arbeid eller annan aktivitet som gjer at ein ikkje kan sjåast på som «reell arbeidssøker», skal ein gi på meldekort kvar 14. dag. Dersom arbeid eller annan aktivitet gjer at kravet om minst 50 prosent arbeidstidsreduksjon ikkje lenger er oppfylt, fell dagpengane heilt vekk i den aktuelle meldeperioden. Mange vil då hevde at det ikkje «lønner seg» å ta imot tilbod om arbeid utover 50 prosent, fordi ein mistar dagpengerettane. Til dette er å seie at det alltid vil lønne seg å oppretthalde kontakten med arbeidslivet/arbeidsgivarar for på lengre sikt å finne eit arbeid. Dagpengar er ei kortvarig yting, maksimalt 2 år.

  Både lønt og ulønt arbeid skal føre til gradering (og eventuelt bortfall) av dagpengar, som følgje av kravet om å vere «reell arbeidssøker». Det er gjort unntak for nokre typar arbeid av sosial karakter, sjå dagpengeforskrifta § 4-4.

• 7. Tidsavgrensa bortfall av dagpengar, ftrl. § 4-20:

  For å motverke overforbruk av trygd og støtte opp under vilkåret om å vere reell arbeidssøkjar, blir dagpengane stoppa dersom den ledige vegrar seg mot å ta imot tilbod om arbeid eller arbeidsmarknadstiltak, jf. folketrygdlova § 4-20. Med mindre det ligg føre rimeleg grunn til å nekte å ta imot arbeid eller tiltak, er det høve til å vedta åtte vekers bortfall første gong, deretter tolv veker og 26 veker ved gjentaking innanfor dei siste seks månadene. Dagpengemottakarar som utan rimeleg grunn lar vere å komme til møte med Arbeids- og velferdsetaten, kan tilsvarande få vedtak om bortfall i høvesvis fire, åtte eller tolv veker. Bortfallsperiodar kan berre avspaserast i periodar der ein elles skulle ha fått utbetalt dagpengar.

• 8. Bortfall av dagpengar, ftrl. § 4-21:

  • (§ 4-21) Ikkje lenger fyller vilkåra for å vere reell arbeidssøkjar etter § 4-5.

  • (§ 4-23) Har fylt 67 år.

  • (§ 4-24) Ytingar etter folketrygda eller AFP, vedkommande kan velje.

  • (§ 4-25 og § 4-26) Samordning med reduserte ytingar etter folketrygda eller AFP, eller samordning med ytingar utanfor folketrygda (for eksempel ventelønn).

• 9. Utestenging, ftrl. § 4-28:

  Dersom ein har gitt uriktige eller mangelfulle opplysningar, kan ein bli utestengd frå retten til dagpengar i 12 til 26 veker.