6 Saksbehandling og gjennomføring av tilbakehold

6.1 Gjeldende rett

Et vedtak om å holde tilbake et kjøretøy er et enkeltvedtak jf. forvaltningsloven § 2. Forvaltningslovens regler om saksbehandling, klage og omgjøring, kommer til anvendelse for vedtakene.

Enkeltvedtak skal som hovedregel være skriftlige, og de skal begrunnes. Begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket treffes. For vedtak om tilbakehold truffet av Statens vegvesen skjer dette først muntlig på kontrollplassen. Vedtak registreres straks etter i Statens vegvesens kontrollverktøy, kalt VaDIS (Vehicle and Driver Inspection System). Gjennom VaDIS registreres alle forhold som er relevante for kontrollen, herunder hvilket brudd på vegtrafikklovgivningen eller yrkestransportloven som har funnet sted, hvilken reaksjon som skal ilegges med videre. På bakgrunn av de dataene som blir registrert blir det utferdiget en kontrollrapport som sendes elektronisk til den kontrollerte. Dette skjer ved at vedkommende mottar en SMS med informasjon om pålogging til en «MinSide» hvor all informasjon om kontrollen ligger. Informasjonen blir også tilgjengelig på engelsk. Her blir vedkommende også informert om klagemuligheter.

6.2 Forslaget i høringen

I høringen ble det vurdert om det er behov for å innføre særskilte rettssikkerhetsgarantier ut over de som allerede følger av gjeldende rett, som forvaltningsloven, tvisteloven osv. Bakgrunnen for vurderingene var blant annet Justis- og beredskapsdepartementets og Riksadvokatens merknader i høringen av lovforslaget som ble fremmet i Prop. 45 L (2014–2015). Riksadvokaten og Justis- og beredskapsdepartementet mente det burde vurderes om det var behov for særlige regler for å styrke rettssikkerheten for de som rammes av tilbakehold. Riksadvokaten mente det var nærliggende å søke paralleller i straffeprosessloven, og da særlig § 217 om heftelse og § 208 om adgang til domstolsprøving av spørsmålet om opprettholdelse av beslag. Departementet sluttet seg da til synspunktet om at det burde utredes om det var behov for ytterligere rettssikkerhetsgarantier, men at dette måtte gjøres senere.

Det følger av straffeprosessloven § 217 at retten på begjæring fra påtalemyndigheten kan beslutte heftelse i formuesgjenstander som tilhører siktede, med det formål å sikre betaling av bot, inndragning, saksomkostninger, erstatning eller oppreisning som han antas å ville bli ilagt. Straffeprosessutvalget foreslår i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov at påtalemyndigheten, i stedet for retten, gis primærkompetanse til å treffe beslutningen. Beslutning om heftelse iverksettes av politiet eller namsmannen, og påtalemyndigheten gir straks melding til retten om iverksettingen. Det avholdes muntlig forhandling om hvorvidt heftelsen skal opprettholdes og i tilfelle i hvilken utstrekning, jf. straffeprosessloven § 218. I høringen av lovforslaget som ble fremmet i Prop. 45 L (2014–2015), var Justis- og beredskapsdepartementet enig i at det på grunn av unndragelsesfaren i vegtrafikksaker er hensiktsmessig at Statens vegvesen, Tolletaten og politiet har kompetanse til å fatte vedtak om tilbakehold. De fremhevet imidlertid at påtalemyndigheten kanskje burde ha en plikt til innen en viss tid å bringe spørsmålet om heftelse og tilbakeholdelse inn for retten.

Av hensyn til effektiv håndheving ble det ikke foreslått å endre reglene om beslutningskompetanse ved tilbakehold. Begrunnelsen for at beslutningskompetansen i vegtrafikkloven § 36 b ble utvidet i 2015 til å omfatte Statens vegvesen og Tolletaten i tillegg til politiet, var nettopp ønsket om en mer effektiv inndriving. Behovet for kontrollmyndighetene til å holde tilbake et kjøretøy oppstår umiddelbart og varer, ifølge Statens vegvesen, normalt ikke i mer enn noen timer. Unntaksvis blir kjøretøyet stående lengre, men erfaring viser at kravene blir gjort opp relativt raskt. En involvering av flere etater/personell som kanskje ikke er tilgjengelig umiddelbart, vil kunne forsinke prosessen og skape unødvendig merarbeid.

En avgjørelse om å holde kjøretøyet tilbake er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om klage kommer dermed til anvendelse. Den som rammes av et vedtak om å holde tilbake kjøretøyet kan også be retten om midlertidig forføyning, jf. lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel 34. Midlertidig forføyning kan være aktuelt der saksøker gjør gjeldende at vedtaket er ugyldig, jf. Prop. 45 L (2014–2015). Retten vil da kunne beslutte at iverksettelsen utsettes når det anses nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for saksøker.1 Vedtak om tilbakehold kan også bringes inn for domstolene etter reglene i tvisteloven med påstand om at vedtaket er ugyldig. Det kan i den forbindelse søkes erstatning for økonomisk tap.

Felles for prøvingen etter forvaltningsloven og tvisteloven er at den skjer etter at tilbakeholdet er besluttet, og ofte etter at tilbakeholdet er avsluttet. De eventuelle økonomiske konsekvensene for fører og/eller eier vil dermed oftest allerede ha inntrådt. Ved en slik etterfølgende prøving vil det dermed kunne oppstå spørsmål om erstatning for tapet. Vegdirektoratet vurderte Riksadvokatens innspill om det burde innføres regler om rettslig prøving etter mønster av straffeprosessloven § 208, og/eller om kontrollmyndigheten skulle være den offensive parten for å bringe beslutningen inn for retten. Det følger av straffeprosessloven § 208 at enhver som rammes av beslaget, straks eller senere kan kreve at spørsmålet om beslaget skal opprettholdes, skal bringes inn for retten, og at den som rammes skal gjøres kjent med denne muligheten. Vegdirektoratet kom frem til at slike ordninger vil kunne medføre en ineffektivisering av tilbakeholdsinstituttet. Domstolene har ikke anledning til å ta saker utenfor kontortid, og sakene vil bli prioritert ettersom hva som anses viktigst. Som en konsekvens vil kjøretøy kunne bli stående lengre enn nødvendig.

Etter en samlet vurdering ble reglene om klage, omgjøring og adgangen til å bringe saken inn for domstolene ansett som tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier for de som rammes av tilbakehold. Det er lagt vekt på hensynet til effektiv kontroll og hensiktsmessig ressursbruk. Forslaget om å innta et eksplisitt forholdsmessighetskrav i vegtrafikkloven § 36 b og yrkestransportloven § 40 a vil gi tydeligere rammer for domstolenes prøvingsrett, og dertil mulighetene til å få økonomisk erstatning for urettmessige vedtak.

Det kan være behov for å revidere retningslinjene for tilbakehold, og da særlig med tanke på å presisere informasjons- og begrunnelsesplikten som følger av forvaltningsloven ved vedtak.

6.3 Høringsinstansenes merknader

Statens vegvesen Region nord anbefaler at man ser på praktiske løsninger for hvordan den rammede kan gjøre opp for seg på kontrollstedet, ved eksempelvis betalingsterminaler, og uttaler videre at betalingsmuligheten også har betydning for om tilbakeholdet er forholdsmessig. De signaliserer et behov for å kunne bruke betalingsterminaler på flere områder og på mindre overtredelser enn i dag. Dette vil avlaste arbeidet i trafikkontroller.

Skattedirektoratet er enig i at en regel om rettslig prøving etter mønster av straffeprosessloven § 208 og/eller at kontrollmyndighetene skal være den offensive parten for å bringe beslutningen for retten, vil kunne medføre en ineffektivisering av tilbakeholdsinstituttet. Videre er de enige i at rettsikkerheten ivaretas gjennom muligheten for å påklage vedtak om tilbakehold og mulighet til rettslig prøving av vedtak om tilbakehold og det underliggende vedtak.

6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har stilt seg kritiske til at det ikke foreslås nye saksbehandlingsregler av hensyn til rettssikkerheten. Det foreslås ikke endringer knyttet til dette, utover at forholdsmessighetskravet som tidligere er fortolket inn i bestemmelsen, nå kommer eksplisitt til uttrykk.

Region nord tar opp viktigheten av å ha tilgjengelige betalingsautomater på stedet, og at slike bør være tilgjengelig for betaling av alle økonomiske sanksjoner. Departementet er enig i at dette er viktig, og forutsetter at de aktuelle kontrolletatene sørger for at det er tilstrekkelig med betalingsautomater på stedet, slik vi har fått opplyst at det i all hovedsak er i dag. Dersom det ikke er mulig å betale på stedet på grunn av forhold på myndighetenes hånd, vil det sjelden være forholdsmessig å holde tilbake kjøretøyet for å sikre betaling.