8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til vegtrafikkloven § 36 nr. 3 og nr. 6

I bestemmelsens første setning endres begrepet «tollvesenet» til «Tolletaten», i tråd med dagens begrepsbruk. Endringen har ingen realitetsvirkninger.

Andre og tredje setning i § 36 nr. 6 omskrives for å gjøre bestemmelsen enklere tilgjengelig. Kjøretøy som er tatt i forvaring og ikke er hentet innen tre måneder etter utløpet av forbudstiden, kan selges etter reglene i vegtrafikkloven § 37 femte til åttende ledd. Presiseringen om at eieren må varsles i rekommandert brev oppheves, da den anses overflødig. Dette fremgår av § 37 som bestemmelsen viser til.

Til vegtrafikkloven § 36 a

I andre ledd slås det fast at kjøretøyet kan tas i forvaring for «den ansvarliges» regning og risiko. Bestemmelsen endrer dagens ordlyd hvor det står «eiers» regning og risiko. Den registrerte eieren av kjøretøyet kan være et leasingselskap, som ikke er ansvarlig for transportørens brudd på reglene om tillatte vekter og dimensjoner. Den som er ansvarlig for overtredelsen og sanksjonen som eventuelt ilegges, bør være den som bærer risikoen for kostnader knyttet til forvaring av kjøretøyet.

Bestemmelsen i andre ledd om at § 31 a fjerde ledd gjelder tilsvarende for gebyr for overtredelse av tillatte vekter og dimensjoner, forenkles med en presisering om at ilagt gebyr kan påklages til tingretten etter reglene i § 36 a fjerde ledd. Endringen innebærer ikke realitetsendringer. Det er videre gjort enkelte andre språklige og tekniske endringer i andre ledd som ikke har realitetsvirkninger.

I tredje ledd oppheves setningen «Er en tilhenger brukt til overtredelse som medfører gebyrplikt etter første ledd, er eieren av motorvognen som trekker tilhengeren, ansvarlig for gebyret, selv om denne ikke er eier av tilhengeren § 36 a tredje ledd». Etter vegtrafikkloven § 36 a første ledd kan eier, avsender eller transportør ilegges gebyr for overtredelse av bestemmelser om vekter og dimensjoner. Tidligere ble overlastgebyr ilagt den registrerte eieren av motorvognen uansett om dette var et leasingselskap. Det var opp til den enkelte leaser å søke regress hos transportøren. Formålet med endringen i 2017 (blant annet utvidelsen av ansvarssubjektene i første ledd) var å legge til rette for at overlastgebyret skulle kunne ilegges transportøren direkte, altså den som har økonomisk interesse i å bryte reglene. Dette kan være registrert eier, men ofte er det den som leaser kjøretøyet. Ordlyden i § 36 a første ledd lest i sammenheng med tredje ledd første setning kan gi inntrykk av at den registrerte eieren av motorvognen må betale overlastgebyret der tilhengeren er brukt til overlast, selv om det i den enkelte situasjonen er den som disponerer motorvognen, altså transportøren, som skal ilegges gebyret. Tredje ledd første setning oppheves da den fremstår misvisende og overflødig.

Til vegtrafikkloven § 36 b

Det gjøres ingen materielle endringer knyttet til hvilken myndighet som kan beslutte å holde kjøretøyet tilbake, men «tollvesenet» endres til «Tolletaten». Formuleringen om at kontrollmyndighetene kan «treffe avgjørelse» om tilbakehold erstattes med at disse myndighetene kan «holde tilbake» kjøretøyet. Endringen forenkler ordlyden, men er ikke ment som en realitetsendring. Tilbakehold av kjøretøy vil fortsatt være en avgjørelse og et enkeltvedtak i forvaltningsrettslig forstand.

Kjøretøyet kan holdes tilbake for å sikre sanksjoner som er ilagt eller antas å ville bli ilagt eieren av kjøretøyet. Begrepet fører endres til eier for å sikre at den som rammes av tilbakeholdet er den samme som den som har ansvaret (helt eller delvis) for å betale sanksjonen. Endringen innebærer at tilbakeholdsretten skjer i tråd med EU-domstolens avgjørelse (C-501/14 – EL-EM-2001). Skal tilbakeholdsretten kunne benyttes, må eieren eller den som har disposisjonsrett over kjøretøyet, typisk transportforetaket, være den som er holdt ansvarlig for betaling av boten eller overtredelsesgebyret. Bestemmelsen gir ikke føringer om når en sanksjon skal ilegges foretaket eller i hvilke tilfeller foretaket skal anmeldes for en overtredelse. Dette vil følge av andre regler. Som nevnt i punkt 3.3 kan det være behov for å gjøre endringer i forskrifter og retningslinjer for å sikre at foretaket faktisk holdes ansvarlig i de tilfellene dette er naturlig.

Begrepet «gebyr» endres til «overtredelsesgebyr» for å synliggjøre at dette gjelder sanksjoner som regnes som overtredelsesgebyr etter forvaltningslovens regler. Dette er en språklig endring uten realitetsvirkninger.

Den som har disposisjonsrett over motorvognen eller kjøretøy som trekkes av motorvogn likestilles med eier. Slik disposisjonsrett kan for eksempel følge av lån-, leie-, eller leasingavtale. Leasing av kjøretøy er svært vanlig i transportbransjen og det er gjerne leasingtaker som har ansvaret for vedlikehold, service og andre kostnader knyttet til kjøretøyet. En lån-, leasing- eller leietaker har gjennom avtalen med registrert eier en slik rådighet og økonomisk interesse i kjøretøyet at et tilbakehold av kjøretøyet til sikring av bot eller overtredelsesgebyr, vil være et effektivt virkemiddel for å sikre betaling av sanksjonen, som igjen vil ha preventiv effekt for å hindre overtredelser.

Gjeldende rett om at et kjøretøy bare kan holdes tilbake der det er nødvendig for å sikre betaling av bot, overtredelsesgebyr og omkostninger knyttet til gjennomføringen av tilbakeholdet, videreføres. Det vil si at kjøretøy bare kan holdes tilbake der det er grunn til å tro at pengekravet ikke vil bli innfridd dersom kjøretøyet får kjøre videre. Ved vurderingen må kontrollmyndighetene basere seg på den informasjonen som er tilgjengelig, og gjøre seg opp et inntrykk av blant annet overtrederens betalingsvilje/-evne, tidligere erfaringer med overtrederen med hensyn til trafikklovbrudd og betaling av ilagte sanksjoner. Håndteringen av ulike situasjoner vil bli nærmere regulert i instrukser og retningslinjer til kontrollpersonellet. Se også redegjørelsen i Prop. 45 L punkt 6.1.2.8 hvor det er beskrevet hva som ligger i nødvendighetskravet.

Det følger nå eksplisitt av bestemmelsen at tilbakeholdet må være forholdsmessig, og at det ved vurderingen skal tas hensyn til botens eller overtredelsesgebyrets størrelse og forholdene for øvrig. En slik forholdsmessighetsvurdering er lagt til grunn også etter dagens praksis, men en lovfesting setter tydeligere rammer for forvaltningens skjønnsutøvelse og legger til rette for en mer fullstendig domstolskontroll. Det er naturlig at ikke enhver bot eller ethvert overtredelsesgebyr kan foranledige et tilbakehold. Hensynet til effektiv inndrivelse av pengekravet skal veies opp mot konsekvensene av at den aktuelle transporten holdes tilbake. Hensynet til en tredjepart som i urimelig grad vil rammes av tilbakeholdet vil også kunne være et forhold som må tas i betraktning. Selv om tilbakeholdsretten gjelder selve kjøretøyet og ikke lasten, må det også tas hensyn til lasten ved forholdsmessighetsvurderingen. Dersom tilbakeholdet øker risikoen for verdiforringelse av lasten, om lasten er levende dyr, eller der det er snakk om persontransport hvor mange passasjerer for eksempel skal rekke videre transport, vil et tilbakehold kunne ramme uforholdsmessig hardt. Veiledning til kontrollpersonellet om denne vurderingen vil gis i instrukser og retningslinjer.

Tilbakeholdet skal opphøre når betaling er gjennomført eller det er stilt sikkerhet for kravet. Dette er ikke ment som en realitetsendring fra formuleringen om at kjøretøyet kunne holdes tilbake «inntil bot, gebyr og omkostninger er betalt, eller sikkerhet for betaling er stilt». Det tas inn i lovteksten at sikkerhetsstillelse som godtas etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 også skal godtas ved tilbakehold etter vegtrafikkloven. Denne henvisningen innebærer en presisering av hva som skal godtas som sikkerhet: Innskudd i norsk bank med erklæring fra banken om innskuddet og om at det ikke kan disponeres uten etter samtykke fra vedkommende namsmyndighet, og selvskyldnergaranti fra norsk bank eller annet foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-1. Det er naturlig at vegtrafikkloven er harmonisert med tvangsfullbyrdelsesloven på dette punktet.

Statens vegvesens og Tolletatens adgang til å holde kjøretøyet tilbake ved anmeldelse er tidsmessig begrenset til påtalemyndigheten har avgjort påtalespørsmålet eller en eventuell bot er meddelt. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Når politiet/påtalemyndigheten skal ta stilling til om det skal ilegges en bot, er det også påtalemyndigheten/politiet som overtar ansvaret for beslutningen om det er grunn til å fortsette tilbakeholdet inntil den eventuelle boten er betalt. Statens vegvesen eller Tolletaten kan effektuere et eventuelt fortsatt tilbakehold, eller politiet kan forestå tilbakeholdet selv. Ordlyden er noe endret, uten at dette innebærer en realitetsendring.

Hjemmelen for å sikre tilbakeholdet med mekanisk eller elektronisk innretning der det er nødvendig, videreføres. I praksis er det i dag hjullås som er aktuelt, men ordlyden er teknologinøytral og åpner for å ta i bruk andre innretninger for formålet.

Adgangen til å selge tilbakeholdte kjøretøy etter reglene i § 37, videreføres. Fristen for å selge kjøretøyet utvides fra to til tre måneder fra rettskraftig avgjørelse eller endelig fastsatt overtredelsesgebyr. Denne fristen harmonerer med andre salgshjemler i vegtrafikkloven. Språklig ble det foreslått noe forenkling, ved at det henvises til reglene om salg i vegtrafikkloven § 37 femte til åttende ledd.

Det følger av sjette ledd at bestemmelsene i § 38 om panterett og tvangsgrunnlag for utlegg får tilsvarende anvendelse på omkostningene knyttet til tilbakeholdet. Dette er nytt ved denne lovendringen, da dagens § 38 bare gjelder selve boten eller overtredelsesgebyret, ikke de kostnadene som er knyttet til tilbakeholdet, som myndighetene har rett til å få tilbakebetalt. Endringen innebærer at hele kravet som kjøretøyets eier eller den som disponerer kjøretøyet er ansvarlig for å betale, inkludert omkostninger knyttet til tilbakeholdet, sikres ved legalpant i vedkommende kjøretøy. Videre er disse kostnadene omfattet av kravet som er tvangsgrunnlag for utlegg hos den skyldige.

I tillegg til de materielle endringene som nevnt over, ble det foreslått språklige endringer for å tydeliggjøre bestemmelsen.

Til yrkestransportloven § 40

Overskriften i § 40 endres for å gi en mer dekkende beskrivelse av hva den gjelder.

I § 40 tredje ledd gis adgang til å sikre bruksforbudet etter § 40 ved bruk av mekanisk eller elektronisk innretning. I dag er det særlig bruk av hjullås som er aktuelt, men bestemmelsen åpner for at det benyttes andre metoder for å oppnå formålet om å hindre at kjøretøyet fortsetter ferden. Dagens adgang til å inndra kjennemerke eller vognkort videreføres, men bestemmelsen er noe omskrevet.

Første setning i § 40 fjerde ledd blir stående uendret. Andre setning og tredje omskrives noe og samles til én setning for å forenkle bestemmelsen, uten at dette innebærer realitetsendringer. Det følger nå av andre setning at dersom kjøretøyet ikke blir hentet innen tre måneder etter at forbudstiden har utløpt, kan kjøretøyet selges etter reglene i vegtrafikkloven § 37 femte til åttende ledd. Ordlyden om at eieren må være varslet i rekommandert brev tas ut av denne bestemmelsen, da dette følger av vegtrafikkloven § 37 som det vises til.

Til § 41 a

I yrkestransportloven § 41 a innføres en tilsvarende tilbakeholdsrett som etter vegtrafikkloven. Bestemmelsen åpner for at motorvogn og kjøretøy som trekkes av motorvogn, kan holdes tilbake av den som har myndighet til å føre kontroll etter yrkestransportloven. Tilbakeholdet må være nødvendig for å sikre betaling av bøter eller overtredelsesgebyrer ilagt for brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av yrkestransportloven. I likhet med vegtrafikkloven, åpner bestemmelsen i yrkestransportloven for at kjøretøyet kan holdes tilbake dersom eieren (eller den som disponerer kjøretøyet) er ilagt, eller antas å ville bli ilagt, bot eller overtredelsesgebyr.

Tilbakeholdet må være nødvendig for å sikre betaling, og slikt tilbakehold må være forholdsmessig. Det skal ved vurderingen tas hensyn til størrelsen på boten eller overtredelsesgebyret og forholdene for øvrig. Tilbakeholdet skal opphøre når sanksjonen er betalt eller det er stilt sikkerhet for kravet. Det presiseres i lovteksten at sikkerhet som godtas etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 også skal godtas ved tilbakehold etter yrkestransportloven. Dette innebærer at innskudd i norsk bank med erklæring fra banken om innskuddet og om at det ikke kan disponeres uten etter samtykke fra vedkommende namsmyndighet, og selvskyldnergaranti fra norsk bank eller annet foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-1, godtas som sikkerhet.

I likhet med vegtrafikkloven § 36 b, følger det av § 41 a at der tilbakeholdet skal sikre betaling av en bot, kan kjøretøyet holdes tilbake til påtalemyndigheten har avgjort om det skal gis bot. Påtalemyndighetene avgjør da om det er grunn til å fortsette tilbakeholdet.

Tilbakeholdet kan sikres med hjullås eller andre mekaniske eller elektroniske innretninger, forutsatt at slik sikring er nødvendig.

Tilbakeholdte kjøretøy kan selges etter reglene i vegtrafikkloven § 37, dersom beløpet ikke er betalt innen tre måneder etter rettskraftig avgjørelse eller endelig fastsatt gebyr. Reglene i § 38 gjelder tilsvarende for sikring av omkostninger knyttet til tilbakeholdet.

Til ikrafttredelsesbestemmelsen

Endringene gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.