11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til straffeloven § 68

Første ledd er nytt. Her fremgår det at utvidet inndragning går ut på å inndra utbytte fra straffbare handlinger uten at det er nødvendig påvise hvilke straffbare handlinger utbyttet stammer fra. Det nye leddet skal klargjøre at formålet med utvidet inndragning er å inndra utbytte fra uidentifisert kriminalitet, og at utvidet inndragning dermed innebærer et unntak fra kravet om konkretisering av den straffbare handlingen som har gitt utbyttet. Det nye leddet er kun ment som en klargjøring av hva utvidet inndragning går ut på og hva som er formålet med slik inndragning, og innebærer ingen endring av rettstilstanden. Forslaget er omtalt i punkt 7.3 ovenfor.

Departementet foreslår ikke å følge opp Straffelovrådets forslag om å innta en henvisning til den omvendte bevisbyrden som gjelder for spørsmålet om lovlig erverv, se punkt 7.3.3 foran. Ellers er nytt første ledd i samsvar med Straffelovrådets forslag.

Innføringen av et nytt første ledd medfører en forskyving av bestemmelsens øvrige ledd.

Annet ledd viderefører nåværende første ledd uten endringer.

Tredje ledd er nytt. Bestemmelsen oppstiller retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen av om, og eventuelt i hvilket omfang, den fakultative adgangen til inndragning bør benyttes i den enkelte sak. Bestemmelsen angir at det ved denne helhetsvurderingen særlig skal legges vekt på sannsynligheten for at lovbryteren har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet.

Bestemmelsen er ment som en kodifikasjon av gjeldende rett. Innholdsmessig er bestemmelsen i samsvar med Straffelovrådets forslag om å lovfeste forutsetningen i forarbeider og rettspraksis om at utvidet inndragning primært er aktuelt overfor bakmenn og personer med kriminell livsstil. Departementet har imidlertid foreslått en viss forenkling og omformulering av rådets lovutkast.

Etter departementets forslag er det sentrale vurderingstemaet formulert som «sannsynligheten for at lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet». Forslaget er ment å klargjøre at utvidet inndragning primært er aktuelt overfor personer som har bygget opp hele eller store deler av sin formue ved straffbar virksomhet, men hvor den straffbare virksomheten som har gitt vinningen, ikke kan identifiseres.

Formuleringen er samtidig ment å få frem at forutsetningen om kriminell livsstil gjør seg gjeldende med ulik styrke i ulike situasjoner. Hvor stor sannsynlighet som kreves, vil variere avhengig av blant annet hvor omfattende inndragningskravet er, hvilke formuesgoder som påstås inndratt og i hvilken grad det foreligger konkrete forhold ved de aktuelle eiendelene som i seg selv gir grunnlag for mistanke om at de er utbytte fra straffbare handlinger. Forslaget er dermed ment å videreføre gjeldende rett, slik at utvidet inndragning fortsatt etter forholdene vil kunne foretas overfor personer som ikke tilhører den primære målgruppen, se blant annet Rt. 2003 side 897 og Rt. 2004 side 1126, som er nærmere omtalt i punkt 7.2 ovenfor. Dette vil i hovedsak være aktuelt dersom det kun er spørsmål om å inndra et mer avgrenset utvalg av domfeltes formuesgoder basert på en konkret mistanke om at det er tale om utbytte fra straffbar virksomhet. Er det derimot spørsmål om å inndra hele eller store deler av lovbryterens formue, bør det stilles strenge krav til sannsynligheten for og graden av kriminell livsstil for å forsvare inngrepet.

Ved vurderingen av sannsynligheten for at lovbryterens formue stammer fra kriminell virksomhet, vil det særlig være relevant å se hen til de momenter som er trukket frem i Ot.prp. nr. 8 (1998–99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) punkt 22.2 side 68 (og som Straffelovrådet lister opp i sitt lovutkast), herunder det aktuelle lovbruddet lovbryteren er funnet skyldig i, sannsynligheten for stort utbytte og uforklarlige verdier på lovbryterens hånd. Sannsynligheten for at formuen stammer fra kriminalitet, vil generelt være stor i tilfeller der en lovbryter som er funnet skyldig i en straffbar handling som er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, disponerer verdier som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling, men som fremstår uforklarlig på bakgrunn av hva vedkommende har oppgitt som lovlig inntekt, arv eller lignende. For å unngå at lovteksten blir for detaljert, har ikke departementet foreslått å innta disse momentene i lovteksten. De nevnte momentene er for øvrig ikke uttømmende angitt. Ved den konkrete helhetsvurderingen som må foretas, kan det også legges vekt på øvrige omstendigheter ved lovbryterens forhold som gjør det forsvarlig å bygge på en presumsjon om at lovbryteren har hatt utbytte fra andre straffbare handlinger enn de tiltalen gjelder.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 7.4 ovenfor. Departementet viser ellers til Straffelovrådets merknader i utredningen punkt 12.5.5 side 95–96 og punkt 15.4.2 side 117–118.

Innføringen av et nytt tredje ledd medfører en ytterligere forskyving av bestemmelsens etterfølgende ledd.

Fjerde ledd første punktum viderefører nåværende annet ledd første punktum med en mindre endring i ordlyden – fra «alle» til «ett, flere eller samtlige» formuesgoder. Endringen er i samsvar med gjeldende rett og Straffelovrådets forslag. Hensikten med presiseringen er å synliggjøre at utvidet inndragning ikke bare er aktuelt der det er grunnlag for å inndra alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, men at bestemmelsen også kan benyttes til å inndra enkeltgjenstander. Sammen med forslaget til nytt tredje ledd er tilføyelsen ment å tydeliggjøre muligheten for en mer avgrenset og målrettet bruk av utvidet inndragning. Se for øvrig punkt 7.5 og merknadene til nytt tredje ledd ovenfor.

Fjerde ledd annet og tredje punktum, som omhandler henholdsvis verdiinndragning og sikkerhet i tingen for verdikravet, er en videreføring av gjeldende rett og kun en omskrivning av nåværende § 68 annet ledd annet punktum. Etter nåværende § 68 annet ledd annet punktum fremgår det at reglene i § 67 første ledd annet punktum og § 67 fjerde ledd «gjelder tilsvarende». I stedet for at det henvises til de relevante bestemmelser i § 67, foreslås det å innta de aktuelle bestemmelser direkte i § 68 fjerde ledd annet og tredje punktum. Endringen er, med enkelte redaksjonelle justeringer, i samsvar med Straffelovrådets forslag.

Femte ledd tilsvarer nåværende tredje ledd.

Til straffeloven § 72

I første ledd er ordlyden endret fra «den straffbare handlingen» til «en straffbar handling». Endringen er gjort for å tydeliggjøre at det kan foretas inndragning overfor en omsetningserverver som forstod eller burde forstått at det overdratte stammet fra en eller annen straffbar handling, men hvor uaktsomheten ikke omfatter den konkrete straffbare handlingen. Endringen er ment å være en presisering av gjeldende rett. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.2 ovenfor.

I annet ledd første punktum er henvisningen til § 68 tredje ledd endret til § 68 femte ledd, og i annet ledd annet punktum er henvisningen til § 68 annet ledd endret til § 68 fjerde ledd. Endringene er gjort som følge av ovennevnte forslag om å innføre et nytt første og tredje ledd i § 68.

Til straffeloven § 74

I § 74 første ledd er det foreslått en klargjøring av ordlyden ved at «beslaglagt» er tatt ut av første punktum. Formålet med endringen er å tydeliggjøre at hovedregelen om at inndragningskrav skal og kan rettes mot eieren eller rettighetshaveren, er en alminnelig regel som ikke bare gjelder der gjenstanden som påstås inndratt, er tatt i beslag. Endringen er foranlediget av saksforholdet og avgjørelsen i HR-2020-710-A.

I annet ledd første punktum foreslås en presisering av at unntaket kun gjelder «beslaglagt utbytte eller ting». Bestemmelsen i annet ledd gir, på nærmere vilkår, adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd om at eieren eller rettighetshaveren må gjøres til part i inndragningssaken. En grunnforutsetning for å fremme inndragningssak uten å gjøre eieren eller rettighetshaveren til part er at det er tatt beslag i tingen som kreves inndratt, eller stilt sikkerhet som beskrevet i annet punktum, jf. blant annet HR-2020-710-A. Formålet med endringen er å tydeliggjøre dette vilkåret.

Ovennevnte endringer i første og annet ledd er i tråd med Straffelovrådets forslag og ment som klargjøringer av gjeldende rett. Bakgrunnen for endringene er nærmere omtalt i kapittel 9 ovenfor.

Til skadeserstatningsloven § 3-3

I skadeserstatningsloven § 3-3 er straffeloven § 253 (tvangsekteskap) og § 299 (voldtekt av barn under 14 år) føyd til oppregningen av bestemmelser i straffeloven som gir rett til oppreisningserstatning. Ved en inkurie falt henvisningen til de to straffebudene ut av bestemmelsen i forbindelse med vedtakelsen av straffeloven § 267 a om deling av krenkende bilder, se Prop. 159 L (2020–2021) side 52, Innst. 459 L (2020–2021) og lov 11. juni 2021 nr. 74. Endringen gjøres for å rette opp denne inkurien.