8 Presiseringer i reglene om inndragning overfor erververe i straffeloven § 72

8.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 72 regulerer forholdet til erververe som har ervervet utbytte fra straffbare handlinger eller ting med tilknytning til straffbare handlinger, fra noen det kan foretas inndragning overfor. Bestemmelsen hjemler inndragning overfor andre enn lovovertrederen, og den åpner for å rette inndragningskrav direkte mot tredjepersoner, lovovertrederens nærmeste eller foretak som lovovertrederen har en nær tilknytning til. Bestemmelsen har som formål å hindre at inndragning vanskeliggjøres ved disposisjoner som foretas etter at den straffbare handlingen er begått, for eksempel ved at lovbryteren overdrar utbyttet fra en straffbar handling til sine barn. Bestemmelsen åpner både for gjenstands- og verdiinndragning.

Etter § 72 første ledd kan inndragningskrav rettes direkte mot en mottaker som har mottatt utbytte jf. straffeloven § 67, eller ting med tilknytning til en straffbar handling som nevnt i straffeloven § 69, fra noen det kan foretas inndragning overfor. Etter første ledd stilles det ingen krav til tilknytningen mellom mottaker og overdrager utover overdragelsen.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om overføringen har skjedd mot vederlag eller ikke, men dette får betydning for de krav som stilles til erververens subjektive forhold. Dersom overdragelsen er skjedd som gave, vil inndragningskravet kunne rettes mot mottakeren selv om vedkommende var i god tro. Dersom mottakeren har betalt vederlag, er det derimot en forutsetning for inndragning overfor mottakeren at han eller hun «forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det overdratte». For å rette inndragningskravet direkte mot en omsetningserverver kreves det med andre ord at vedkommende var i ond tro. Simpel uaktsomhet er tilstrekkelig, og det er situasjonen på overleveringstidspunktet som er avgjørende, se blant annet NOU 1996: 21 punkt 4.6.2 side 37.

Som påpekt av Straffelovrådet i utredningen punkt 4.10.3 side 40 fremstår rettstilstanden som noe uavklart når det gjelder spørsmålet om hva uaktsomheten må omfatte. Etter ordlyden er vurderingstemaet om mottaker forstod eller burde ha forstått «sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det overdratte», jf. første ledd. Henvisningen til «den straffbare handlingen» i bestemt form trekker isolert sett i retning av at uaktsomheten må omfatte hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra.

Uttalelser i forarbeidene til § 37 a i straffeloven 1902, som er videreført i straffeloven § 72, viser imidlertid at denne formuleringen ble valgt for å understreke at det er tilstrekkelig at erververen er kjent med de faktiske forhold som begrunner inndragningen, uten at uaktsomheten trenger å omfatte den rettslige muligheten for inndragning hos overdrageren. I Innstilling fra Straffelovrådet om Inndragning på grunn av straffbare handlinger, avgitt 11. mars 1970 (SRI 1970) side 20, uttalte Straffelovrådet av 1947 følgende:

«Det kan kanskje reises tvil om hva denne sammenheng innebærer, m.a.o. hva den onde tro må gå ut på. Rådet vil derfor presisere at inndragning kan foretas hos mottakeren såfremt han forstod eller burde forstått at den ting og/eller vinning han har mottatt, rent faktisk har hatt slik tilknytning til en straffbar handling som nevnt i utk. §§ 34-35. Selve det rettslige forhold, at inndragning kunne foretas hos overdrageren, behøver ikke omfattes av mottakerens onde tro, for at inndragning skal kunne foretas hos ham. Formålet med utk. § 37 a fører imidlertid til at inndragning legislativt sett står sterkest når den onde tro også omfatter det forhold at inndragning kunne foretas hos overdrageren. Dette kan det etter omstendighetene være naturlig å ta hensyn til ved avgjørelsen av om det skal foretas inndragning hos en ondtroende mottaker.»

Utover dette gir ikke forarbeidene noen avklaring av om uaktsomheten må inkludere kjennskap til den konkrete handlingen eller ikke.

I NOU 2020: 10 har Straffelovrådet, under henvisning til systembetraktninger, lagt til grunn at bestemmelsen forutsetningsvis må tolkes slik at uaktsomhetstemaet er hvorvidt det ervervede var utbytte fra noen straffbar handling – slik at det ikke kreves kjennskap til den konkrete straffbare handlingen. I utredningen punkt 4.10.3 side 40 begrunnes dette slik:

«Skyldgraden – simpel uaktsomhet – er den samme som hva som skal til for å kunne dømmes til straff for uaktsomt heleri for befatning med utbyttet. Det fremstår som inkonsistent om terskelen skal være høyere for å foreta inndragning hos erververen enn for å straffe vedkommende for heleri.»

Departementet slutter seg til denne forståelsen av gjeldende rett knyttet til første ledd.

Annet til fjerde ledd må ses i sammenheng med reglene om utvidet inndragning i straffeloven § 68. I tilfeller der det er adgang til å foreta utvidet inndragning overfor lovbryteren i medhold av straffeloven § 68, gir § 72 annet ledd adgang til å rette inndragningskrav direkte mot lovovertrederens nærmeste, såfremt lovbryteren har overdratt formuesgodet til vedkommende. Et krav etter § 72 annet ledd kan rettes mot alle som regnes som lovbryterens «nærmeste» etter straffeloven § 9. Personkretsen er således videre enn i § 68 tredje ledd.

Inndragningsadgangen etter annet ledd gjelder i utgangspunktet uavhengig av om det er betalt vederlag eller ikke. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at adgangen ikke bør benyttes dersom retten er overbevist om at mottaker har betalt fullt vederlag, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 72.

I motsetning til første ledd er erververens subjektive forhold uten betydning for inndragningsadgangen i annet ledd – inndragning kan med andre ord foretas også overfor en godtroende erverver. Påtalemyndigheten må imidlertid sannsynliggjøre at det aktuelle formuesgodet er ervervet «ved at lovbryteren har begått et lovbrudd».

Fristen for inndragning etter annet ledd er satt til fem år (på samme måte som i § 68 tredje ledd), og det er gjort unntak for formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slik underhold.

I tredje ledd er det oppstilt visse reduksjonsregler for de tilfeller en av partene innfrir inndragningsansvaret. At det rettes et inndragningskrav direkte mot en av lovbryterens «nærmeste» i medhold av § 72 annet ledd, er ikke til hinder for at formuen til denne «nærmeste» (herunder verdien av det aktuelle formuesgodet som søkes inndratt etter § 72 annet ledd) medregnes ved fastsettelsen av et verdiinndragningskrav rettet mot lovbryteren i medhold av § 68 tredje ledd. For å unngå dobbeltinndragning oppstiller § 72 tredje ledd visse samordningsregler. Første punktum fastsetter at dersom formuen til en person nevnt i § 68 tredje ledd er medregnet ved inndragning overfor lovbryteren, og denne «nærmeste» innfrir sitt ansvar etter § 72 annet ledd, skal lovbryterens ansvar reduseres tilsvarende. En innfrielse fra lovovertrederen etter § 68 annet ledd kan også redusere mottakerens ansvar etter § 72 annet ledd, men dette gjelder bare i den utstrekning innfrielsen fra lovovertrederen overskrider det inndragningsansvaret lovovertrederen selv er ilagt med basis i sin egen formue, jf. § 72 tredje ledd annet punktum, se NOU 1996: 21 punkt 16.1 side 139.

Etter fjerde ledd er det adgang til å rette inndragningskrav mot foretak som lovovertrederen har en nærmere bestemt tilknytning til. Vilkårene for inndragning er de samme som etter annet ledd. Tredje ledd er ikke gitt tilsvarende anvendelse ved inndragning overfor foretak, ettersom det ikke er anledning til å medregne formue tilhørende et foretak ved inndragning overfor lovbryteren etter § 68.

Femte ledd slår fast at de reglene som gjelder ved overdragelse i § 72 annet til fjerde ledd, får tilsvarende anvendelse for rettigheter som er stiftet i tingen «etter handlingstidspunktet» av noen som det kan foretas inndragning overfor.

8.2 Presisering av godtrovurderingen for omsetningserververe

8.2.1 Straffelovrådets forslag

I utredningen punkt 12.6.4 side 98 og punkt 15.8 side 120–121, foreslår Straffelovrådet å endre ordlyden i straffeloven § 72 første ledd slik at «den straffbare handlingen» erstattes med «straffbar handling». Straffelovrådet viser til at rettstilstanden fremstår som noe uavklart når det gjelder hva slags kjennskap som kreves for å være i ond tro etter § 72 første ledd – spesielt i tilfeller der det er utbytte av en straffbar handling som kan inndras i medhold av § 67, som er overdratt. Forslaget er ment å klargjøre at temaet for godtrovurderingen for omsetningserververe etter straffeloven § 72 er om vedkommende forstod eller burde ha forstått at det mottatte var utbytte av en eller annen straffbar handling – uten at uaktsomheten trenger å omfatte hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra.

I begrunnelsen for forslaget trekker rådet paralleller til vilkåret for godtroerverv av løsøre etter godtroervervloven § 1, der tema for godtrovurderingen er begrenset til om erverver kjente til eller burde forstått at selgeren manglet rett til å overdra løsøretingen – uten at det kreves at erverver kjente til eller burde kjenne til hvorfor selgeren ikke hadde en slik rett. Videre uttaler Straffelovrådet i utredningen punkt 12.6.4 side 98:

«Både forarbeidene og sterke systembetraktninger tilsier at det er tilstrekkelig for å kunne inndra utbyttet fra omsetningserververen at vedkommende ikke har vært i aktsom god tro om at det var tale om utbytte fra noen straffbar handling. Parallellen til godtroervervloven tilsier dette. I tillegg er det å erverve noe som man forstår eller burde forstå at er utbytte fra noen straffbar handling i seg selv rettsstridig og straffbart som heleri eller uaktsomt heleri etter straffeloven § 332 eller § 335, hvoretter et slik erverv under ingen omstendighet er beskyttelsesverdig.»

Forslaget om å presisere temaet for aktsomhetsvurderingen i straffeloven § 72 første ledd knytter seg i hovedsak til inndragning av overdratt utbytte jf. § 67. Straffeloven § 72 første ledd gjelder imidlertid også for tilfeller der det overdratte er ting med tilknytning til et straffbart forhold, jf. § 69. I utredningen punkt 15.8.2.1 side 120 har Straffelovrådet foreslått å ta ut henvisningen til straffeloven § 69 fra straffeloven § 72 første ledd. Dette henger sammen med Straffelovrådets forslag om å innskrenke virkeområdet til straffeloven § 69 til inndragning av ting som er frembrakt ved eller har vært gjenstand for den straffbare handlingen i den grad slik inndragning er påkrevd for å oppnå nullstilling. Ifølge Straffelovrådet vil den foreslåtte innskrenkningen av virkeområdet til straffeloven § 69 medføre at det ikke lenger er nødvendig å ha med referansen til § 69 i § 72 første ledd.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Nordland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Oslo Statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Sør-Vest politidistrikt og Økokrim støtter den foreslåtte presiseringen av godtrovurderingen i straffeloven § 72 første ledd. Ingen høringsinstanser har uttrykt motstand mot forslaget.

Kripos uttaler blant annet:

«Kripos støtter forslaget om at det klargjøres at temaet for vurderingen av god tro ved erverv av utbytte ikke må knytte seg til den aktuelle straffbare handling som utbyttet kommer fra, men til spørsmålet om utbyttet stammer fra en eller annen straffbar handling. Dette vil i praksis gjøre anvendelsen av bestemmelsen enklere ved inndragning av utbytte på erververs hånd der denne vet eller burde vite at vedkommende ervervet er gjort fra, lever av kriminalitet.»

Når det gjelder forslaget om å ta ut henvisningen til straffeloven § 69 fra bestemmelsen, er det kun Økokrim, Oslo statsadvokatembeter og Sør-Vest politidistrikt som har hatt konkrete merknader. De tre høringsinstansene er imot å innskrenke anvendelsesområdet til kun å gjelde erverv av utbytte fra straffbare handlinger.

Økokrim uttaler følgende til dette:

«Bestemmelsen er i dag ikke begrenset til erverv av utbytte, men også til ting som nevnt i § 69. Økokrim mener dette har gode grunner for seg. En vil her påpeke faren for proformaoverdragelser av ting som nevnt § 69 første ledd bokstav c, og at en ved å innskrenke § 72 første ledd til erverv av utbytte vil gjøre inndragning vanskeligere da faren for bruk av tingen til nye straffbare handlinger gjerne vil være avhengig av hvem som eier den. I praksis vil dermed en endring som foreslått innebære at eieren vil kunne gjøre inndragningsansvaret illusorisk ved å overdra tingen til andre. Økokrim kan etter dette ikke støtte forslaget til innskrenkning av anvendelsesområde til kun å gjelde erverv av utbytte av straffbare handlinger.»

Oslo statsadvokatembeter viser til sine merknader til Straffelovrådets øvrige forslag, hvor det blant annet fremgår at høringsinstansen er uenig i å skille ut pønale elementer fra dagens inndragningsregler, og at embetet mener at adgangen til å inndra redskapet til den straffbare handlingen etter straffeloven § 69 bør bestå.

Sør-Vest politidistrikt viser også til sine øvrige merknader, hvor det fremgår at de er imot å innskrenke virkeområdet til straffeloven § 69.

I tillegg til å kommentere det konkrete forslaget har Økokrim også foreslått enkelte endringer i beviskravene i straffeloven § 72 første ledd som de mener vil kunne bidra til å øke inndragningsreglenes effektivitet. Økokrim foreslår å endre § 72 første ledd slik at det er erverver av utbytte som må sannsynliggjøre sin gode tro – på samme måte som det som gjelder etter godtroervervloven. Økokrim viser til at utgangspunktet etter godtroervervloven er at overdrager ikke kan overføre større rett enn overdrageren selv har, og at en som overfører utbytte fra straffbare handlinger, heller ikke har noen rett til å disponere over dette. Alternativt foreslår Økokrim at alminnelig sannsynlighetsovervekt for ond tro bør være tilstrekkelig, og at dette bør fremgå av ordlyden.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er grunn til å presisere ordlyden i straffeloven § 72 første ledd slik at det blir klarere at temaet for aktsomhetsvurderingen er om omsetningserverver forstod eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en eller annen straffbar handling – uten at det kreves at uaktsomheten omfatter den konkrete straffbare handlingen.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at en slik presisering harmonerer best med systembetraktninger og forarbeider, og at bestemmelsen på denne måten vil bringes i bedre samsvar med straffebudene om heleri og hvitvasking.

Departementet har på nåværende tidspunkt ikke vurdert forslaget om å ta ut henvisningen til straffeloven § 69 fra straffeloven § 72 første ledd. Forslaget har sammenheng med Straffelovrådets forslag om å innskrenke anvendelsesområdet til § 69, noe som igjen bygger på rådets anbefaling om å innføre et skille mellom inndragning som er pønalt begrunnet og annen inndragning. Som det er nærmere redegjort for i kapittel 3 ovenfor, er det mest hensiktsmessig å vurdere disse forslagene i sammenheng med Straffelovrådets tilleggsutredning.

8.3 Hjemmel for å unngå dobbeltinndragning

8.3.1 Straffelovrådets forslag

I utredningen punkt 15.8 side 120–121 foreslår Straffelovrådet et nytt fjerde ledd i straffeloven § 72, hvor det bestemmes at reglene om samordning av inndragningsansvar i § 72 tredje ledd skal gjelde tilsvarende i tilfeller der en omsetningserverver må tåle inndragning etter § 72 første ledd fordi vedkommende var i ond tro, samtidig som vederlaget omsetningserververen har betalt blir inndratt hos overdrageren. Etter Straffelovrådets vurdering er dette nødvending for å unngå dobbeltinndragning.

Rådet illustrerer bestemmelsens tiltenkte anvendelsesområde med følgende eksempel:

«A tilegner seg en gjenstand ved en straffbar handling. Gjenstanden er derved utbytte som har tilfalt A direkte ved handlingen og kan inndras hos A i henhold til § 71. A selger gjenstanden til B som burde forstå at gjenstanden var utbytte av en eller annen straffbar handling. Gjenstanden er utbytte og kan inndras hos B i medhold av § 72. Samtidig er salgssummen A har mottatt surrogat for utbytte på As hånd, og kan inndras hos A i medhold av § 67. Utbyttet skal likevel bare inndras en gang, hvoretter det på samme måte som i tilfellene regulert i tredje ledd, må skje en samordning. Bestemmelsen regulerer ikke en eventuell regressomgang mellom A og B, som må løses etter alminnelige prinsipper om regress.»

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Av de fem høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til nytt fjerde ledd i straffeloven § 72, er det kun Oslo tingrett som slutter seg til forslaget. I tillegg har Nordland statsadvokatembeter uttalt at de slutter seg til samtlige av de foreslåtte lovendringer i utredningen. Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter, Sør-Vest politidistrikt og Økokrim støtter ikke forslaget. Politiets sikkerhetstjeneste har uttalt at de i all hovedsak stiller seg bak synspunkter og betenkeligheter som Det nasjonale statsadvokatembetet har gitt uttrykk for i sitt høringssvar.

Økokrim fremhever at en eventuell reduksjon av ansvaret fortsatt bør forankres i den forholdsmessighetsvurderingen som første ledd legger opp til. Økokrim er enig i at begrunnelsen kan ha gode grunner for seg dersom ervervet for eksempel gjelder kjøp av en ting som er brukt til en straffbar handling, men at begrunnelsen ikke gjør seg gjeldende på samme måte når erververen ved ervervet oppnår utbytte ved en selvstendig straffbar handling. For det sistnevnte tilfellet stiller Økokrim spørsmål ved Straffelovrådets beskrivelse av når det oppstår dobbeltinndragning og uttaler:

«Økokrim kan ikke se at inndragning både hos selger (typisk primærlovbryter) og kjøper (heler) da vil være dobbeltinndragning, eller at inndragning hos selger vil gi kjøper en mer beskyttelsesverdig interesse i å få beholde utbytte han har tilegnet seg.»

Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter stiller også spørsmål ved Straffelovrådets forståelse av dobbeltinndragning. Høringsinstansene mener Straffelovrådet ikke har dekning for sin beskrivelse av hva som menes med dobbeltinndragning når rådet i utredningen punkt 4.11 side 41 skriver at dobbeltinndragning er «inndragning av utbytte fra samme straffbare forhold hos flere eller verdien av samme utbytte flere ganger ved ulike former for inndragning […]».

Etter Det nasjonale statsadvokatembetets syn foreligger dobbeltinndragning når den samme verdien inndras hos flere, til tross for at gjenstanden kun har tilknytning til ett straffbart forhold. Høringsinstansen viser til en rekke kilder som støtte for sin forståelse og fremhever som sikker rett at inndragning av den samme verdien kan gjennomføres flere ganger så fremt de domfelte har gjort seg skyldig i flere forskjellige straffbare handlinger – for eksempel inndragning av salgssummen for den stjålne bilen hos tyven, mens heleren får inndratt selve bilen. Det nasjonale statsadvokatembetet mener beskrivelser i utredningen kan tyde på at rådet mener at man i et slik tilfelle må velge om inndragning skal rettes mot tyven eller heleren – og at dette i så fall er en forståelse som vil svekke inndragningsadgangen. Det vises til at dette er en effektiv, praktisk og velbrukt form for inndragning, som har praktisk betydning både i gjengsaker og i saker om alvorlig økonomisk kriminalitet.

Oslo statsadvokatembeter viser til at definisjonen av dobbeltinndragning vil ha betydning for inndragningsadgangen ettersom dobbeltinndragning som utgangspunkt er noe en skal unngå – selv om det ikke gjelder et absolutt forbud. På denne bakgrunnen fremhever Oslo statsadvokatembeter at det er viktig for bekjempelsen av gjengkriminalitet at rammene for hva som anses som dobbeltinndragning ikke utvides. På bakgrunn av en nærmere gjennomgåelse av en ulike rettskilder presiserer også Oslo statsadvokatembeter at dobbeltinndragning må forstås som inndragning av samme beløp hos flere personer begrunnet i samme straffbare handling. Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Inndragning i tilfeller der det samme objektet, eller verdien av objektet, har vært gjenstand for flere straffbare handlinger er altså ikke dobbeltinndragning. Dette kan man få inntrykket av når man leser Rådets omtale av dobbeltinndragning. Dette er en relevant og svært viktig presisering.»

Ifølge Oslo statsadvokatembeter er det viktig at adgangen til å inndra der det foreligger forskjellige straffbare forhold beholdes.

Både Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter fremhever at adgangen til å inndra samme verdi eller objekt med bakgrunn i forskjellige straffbare handlinger, er en form for inndragning som er praktisk og relevant for saker om gjengbekjempelse – eksempelvis der hovedmannen får inndratt uforklarlig forbruk eller utbytte fra hvitvasking, mens de mer underordnede i gjengen får inndratt utbytte for løpeguttvirksomheten. Oslo statsadvokatembeter har i denne sammenhengen vist til den såkalte Rasool-saken (LB-2009-79000) og den parallelle saken mot løpeguttene (TOSLO-2007-57418 og LB-2008-155932).

Uten å kommentere det konkrete forslaget, har også Norsk Øko-Forum påpekt at Straffelovrådet går for lagt i sin tolkning av hva dobbeltinndragning er.

8.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår ikke å følge opp Straffelovrådets forslag om et nytt fjerde ledd i straffeloven § 72.

Etter departementets vurdering bør en eventuell reduksjon av ansvaret i slike tilfeller fortsatt forankres i den skjønnsmessige vurderingen som første ledd legger opp til – slik også Økokrim har påpekt i sitt høringssvar.

Samordningsregelen i § 72 tredje ledd har som formål å unngå dobbeltinndragning i tilfeller der et formuesgode (eller verdien av det) er inndratt hos lovovertrederens nærmeste med hjemmel i § 72 annet ledd, samtidig som det samme formuesgodet er medregnet ved utmålingen av et verdiinndragningsansvar rettet mot lovovertrederen etter § 68 tredje ledd. Denne situasjonen skiller seg på flere måter fra de tilfeller Straffelovrådets forslag tar sikte på.

Etter § 72 annet ledd kan det foretas inndragning hos lovbryteres nærmeste selv om mottakeren er i god tro. Inndragning overfor en omsetningserverver etter § 72 første ledd forutsetter derimot at erververen forstod eller burde forstått at kjøpsgjenstanden var utbytte fra en straffbar handling eller hadde en slik tilknytning til en straffbar handling som nevnt i § 69. I rådets eksempel i utredningen punkt 15.8.2.2 side 121 (inntatt ovenfor i punkt 8.3.1), vil i utgangspunktet erververen kunne straffes for heleri – noe som ville kunne gitt en selvstendig hjemmel for inndragning overfor erververen. Der samme gjenstand eller verdien av gjenstanden inndras både hos overdrager som har tilegnet seg gjenstanden ved en straffbar handling (tyven), og hos en omsetningserverver som har vært i ond tro (heler), vil ikke inndragningen nødvendigvis være begrunnet i samme straffbare handling.

Departementet mener i likhet med flere av høringsinstansene at betegnelsen dobbeltinndragning bør reserveres for tilfeller der samme verdi eller objekt inndras hos to eller flere forskjellige personer basert på ett og samme straffbare forhold.

Flere av høringsinstansene har trukket frem en rekke kilder som støtte for en slik forståelse. Det er blant annet vist til forarbeidene til inndragningsreformen i 1973, hvor Straffelovrådet av 1947 uttalte at «[d]obbeltinndragning foreligger hvor det skjer inndragning av samme verdi hos flere, selv om tingen bare har hatt tilknytning til ett straffbart forhold […]», se SRI 1970 side 16–17. Rådet uttalte videre:

«Hvor det er begått flere straffbare handlinger, som hver enkelt utgjør et selvstendig straffbart forhold, f.eks. ulovlig omsetning av valuta gjennom flere ledd, kan det selvsagt bli tale om inndragning av selve valutaen på siste ledd og av verdien på de foregående ledd. I dette tilfelle foreligger overhodet ikke dobbeltinndragning.»

Tilsvarende uttalelser finnes også i en rekke øvrige kilder som høringsinstansene har vist til. Blant annet har Økokrim vist til omtalen av dobbeltinndragning i Ajourført versjon av Straffeloven 2005, kommentarutgave av Magnus Matningsdal hos Juridika (bekreftet à jour per 1. januar 2021) punkt 3 til § 71:

«I praksis forekommer det at et ulovlig sprit-, narkotikaparti mv. først overdras fra A til B, og deretter fra B til C. I så fall kan det vederlaget B har betalt til A, inndras hos A, og det vederlaget C har betalt til B, inndras hos B. Da ansvaret begrunnes i forskjellige handlinger, er ikke dette dobbeltinndragning. I Rt. 1996 s. 208 benyttet dessuten Høyesterett kompetansen fullt ut overfor videreselgerne av hjemmebrent selv om en vesentlig del av deres kjøpesum ved kjennelse avsagt samme dag – Rt. 1996 s. 206 – ble inndratt som salgssum hos produsenten. Har A derimot mot provisjon benyttet B som formidler av salget slik at B ikke har hatt eiendomsretten til partiet, må den endelige salgssummen fordeles forholdsmessig mellom dem.»

Som påpekt av flere av høringsinstansene er en slik forståelse også lagt til grunn i rettspraksis, se blant annet Rt. 1993 side 901, Rt. 1996 side 210 og Rt. 1980 side 500.