9 Presiseringer i reglene om partsstilling i § 74

9.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 74 inneholder prosessuelle fellesregler om hvem som kan gjøres til part i sak om inndragning av utbytte og ting som ikke tilhører lovbryteren. Bestemmelsen regulerer hvem inndragningskrav kan rettes mot og er ikke en selvstendig inndragningshjemmel. En nærmere redegjørelse for gjeldende rett knyttet til § 74 er også inntatt i punkt 5.1 ovenfor.

Første ledd slår fast hovedregelen om at inndragningskrav må rettes mot eieren av den tingen som påstås inndratt – eller rettighetshaveren hvis det er tale om en rettighet. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som er fritatt for beslag mot sikkerhetsstillelse, jf. annet punktum. Regelen om at den inndragningskravet skal få virkninger for, må gjøres til part i saken, har sammenheng med grunnleggende prinsipper om rettsavgjørelsers retts- og tvangskraftvirkning. Regelen er en lovfesting av et generelt prosessuelt prinsipp som tidligere fulgte av ulovfestet rett, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 26.10 side 353.

Annet ledd hjemler unntak fra hovedregelen om at eieren eller rettighetshaveren må gjøres til part i saken, for tilfeller der eieren eller rettighetshaveren er ukjent eller uten kjent oppholdssted i Norge. I slike tilfeller kan inndragning foretas i sak mot lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt det finnes rimelig av hensyn til eieren. Et absolutt vilkår for at inndragningssak kan reises mot andre enn eieren eller rettighetshaveren, er at det foreligger gyldig beslag av tingen, alternativt at tingen er fritatt for beslag mot sikkerhetsstillelse, jf. HR-2020-710-A, avsnitt 18.

Ordlyden i første og annet ledd lyder slik:

«Kreves inndragning av beslaglagt utbytte, jf. §§ 67 og 68, eller ting, jf. §§ 69 og 70, som ikke tilhører lovbryteren, reises kravet mot eieren eller rettighetshaveren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag.

Er eieren eller rettighetshaveren ukjent eller uten kjent oppholdssted i Norge, kan inndragning foretas i sak mot lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt det finnes rimelig av hensyn til eieren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av en ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag. Eieren skal så vidt mulig gis varsel om saken.»

Det at ordlyden i første ledd taler om «beslaglagt» utbytte eller ting kan gi inntrykk av at beslagsvilkåret i annet ledd gjelder tilsvarende for første ledd – slik at også adgangen til å reise inndragningssak mot eier eller rettighetshaver krever forutgående beslag eller sikkerhetsstillelse.

I kjennelsen inntatt i HR-2020-710-A, har Høyesterett klargjort at hovedregelen om at inndragningskrav skal og kan rettes mot eieren eller rettighetshaveren, er en alminnelig regel som gjelder uavhengig av om det er gjort beslag i tingen. Som påpekt av førstvoterende er denne hovedregelen «et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som ikke trenger hjemmel i lov» (kjennelsen avsnitt 28). I saken hadde påtalemyndigheten utstedt inndragningsforelegg mot eieren av et utenlandsk fiskefartøy for brudd på norsk fiskerilovgivning. Det var ikke gjort noe forutgående beslag i fartøyet. Rederiet anførte at § 74 første ledd må tolkes slik at inndragningssak bare kan reises mot eieren dersom det foreligger en gyldig beslutning om beslag. Høyesterett var ikke enig i dette og slo fast at gyldig beslag i fartøyet ikke var et vilkår for å reise inndragningssak mot eieren etter § 74 første ledd. Høyesterett la til grunn at første ledd ikke inneholder noen uttømmende beskrivelse av i hvilke situasjoner det kan reises inndragningssak mot eieren, men angir hovedregelen om at eieren må gjøres til part.

9.2 Straffelovrådets forslag

På bakgrunn av saksforholdet og avgjørelsen i HR-2020-710-A foreslår Straffelovrådet, i utredningen punkt 15.9 side 121–122, en klargjøring av ordlyden i straffeloven § 74 første og annet ledd.

Straffelovrådet foreslår å stryke ordet «beslaglagt» i første ledd første punktum for å klargjøre at dette er en alminnelig regel som ikke bare gjelder der gjenstanden som påstås inndratt er i beslag.

Videre foreslår Straffelovrådet at formuleringen «beslaglagt utbytte eller ting» tas inn i annet ledd første punktum. På denne måten blir det tydeligere at det er en grunnforutsetning for å fremme inndragningssak uten å gjøre eieren eller rettighetshaveren til part, at tingen som kreves inndratt er tatt i beslag.

9.3 Høringsinstansenes syn

Oslo tingrett, som er den eneste høringsinstansen som har uttalt seg uttrykkelig om forslaget, er positiv til klargjøringen i første ledd og har ingen bemerkninger til endringen i annet ledd. I tillegg har Nordland statsadvokatembeter uttalt at de slutter seg til samtlige av de foreslåtte lovendringer i utredningen.

Økokrim foreslår imidlertid at § 74 endres slik at inndragning kan rettes direkte mot tingen (in rem) i større grad enn i dag.

9.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovrådets forslag om å klargjøre ordlyden i § 74 første og annet ledd i tråd med Høyesteretts klargjøringer i HR-2020-710-A. Departementet slutter seg til rådets begrunnelse for endringen, som gjengitt ovenfor i punkt 9.2.

Når det gjelder Økokrims forslag om å utvide anvendelsesområdet til § 74, er dette noe som eventuelt vil måtte utredes og høres, og departementet vil vurdere å se nærmere på dette ved et senere tidspunkt.