4 Forslag til ny § 67 a første ledd: Inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra

4.1 Innledning

I dette kapittelet vil departementet vurdere Straffelovrådets forslag til en ny bestemmelse i straffeloven § 67 a første ledd om inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Rådets forslag bygger på en oppfatning av gjeldende rett i heleri- og hvitvaskingssaker som flere høringsinstanser har sagt seg uenige i.

Hva som er gjeldende rett, søkes belyst i punkt 4.2. På denne bakgrunnen redegjøres det så for utvalgets forslag og høringsinstansenes syn på dette. Departementet konkluderer i punkt 4.5 med at det ikke er ønskelig å gå videre med forslaget til ny § 67 a første ledd slik det foreligger. Dette har nær sammenheng med at departementet legger til grunn en annen oppfatning av gjeldende rett enn Straffelovrådet hva angår saker om heleri og hvitvasking.

4.2 Gjeldende rett

4.2.1 Straffeloven § 67

Det følger av straffeloven § 67 første ledd første punktum at utbytte av en straffbar handling skal inndras.

At utbytte «skal» inndras, innebærer at inndragning er obligatorisk dersom vilkårene som oppstilles i § 67 er oppfylt. Inndragningskravet kan imidlertid reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig, jf. § 67 første ledd siste punktum.

Begrepet «utbytte» omfatter enhver fordel som er oppnådd ved den straffbare handlingen – både gjenstander, penger og fordringer. Tjenester, for eksempel en gratis reise, og besparelser, for eksempel som følge av manglende innbetaling av skatt, er også omfattet.

I stedet for utbyttet kan hele eller deler av utbyttets verdi inndras, jf. § 67 første ledd annet punktum. Det er dermed opp til rettens skjønn å avgjøre om man skal inndra selve gjenstanden som utgjør utbyttet, eller om man skal foreta verdiinndragning av utbyttets eller surrogatets verdi.

At det må foreligge en «straffbar handling», innebærer i utgangspunktet at samtlige straffbarhetsvilkår må være oppfylt. Det følger imidlertid av første ledd tredje punktum at inndragning skal foretas selv om lovbryteren manglet skyldevne etter straffeloven § 20. Det samme gjelder hvis lovbryteren «ikke utviste skyld». Sistnevnte alternativ omfatter både faktisk villfarelse og unnskyldelig rettsvillfarelse, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (inndragning av utbytte) punkt 6.4 side 19 og punkt 22.2 side 65. Inndragning er obligatorisk også i disse tilfellene, men som ellers kan ansvaret reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig, for eksempel der utbyttet ikke er i behold, jf. § 67 første ledd siste punktum.

At utbytte av «en straffbar handling» skal inndras, innebærer videre at den straffbare handlingen som har generert utbytte, må konkretiseres, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 64. Kan den ikke det, er utgangspunktet at inndragning må skje med hjemmel i andre bestemmelser.

Denne hovedregelen er modifisert på enkelte punkter. Dersom tiltalen omfatter flere straffbare handlinger, er det tilstrekkelig at utbyttet stammer fra én av dem, uten at påtalemyndigheten trenger å konkretisere hvilken, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 64. Tilsvarende er det ved fortsatt straffbart forhold ikke et krav etter § 67 at alle enkelthandlinger identifiseres – det er tilstrekkelig at utbyttet kan føres tilbake til den fortsatte overtredelsen, jf. Rt. 1940 side 25. Det samme fremgår av NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning punkt 4.2.1 side 22 og Ajourført versjon av Straffeloven 2005, kommentarutgave av Magnus Matningsdal hos Juridika (bekreftet à jour per 1. januar 2021) punkt 3.2.2 til § 67. Begge steder fremholdes det videre at dersom noen er i besittelse av tyvegods, og det kan bevises at vedkommende enten er tyv eller heler, kan det anvendes heleristraff selv om det er like sannsynlig at vedkommende har stjålet gjenstanden. Det pekes videre på at dette gjelder tilsvarende i andre relasjoner dersom det bevises at de aktuelle verdiene er utbytte av en straffbar handling, samtidig som det ikke kan bevises om vedkommende selv har begått handlingen eller mottatt utbyttet. Som eksempel nevner Matningsdal uklarhet om vedkommende har solgt et narkotikaparti og dermed overtrådt straffeloven § 231, eller om vedkommende i stedet kan sies å ha mottatt utbyttet og dermed overtrådt § 332. De særlige spørsmål om konkretisering av den straffbare handlingen som oppstår i forbindelse med heleri- og hvitvaskingssaker, er nærmere behandlet i punkt 4.2.2.

At straffeloven § 67 retter seg mot utbytte «av» en straffbar handling, innebærer at det må være årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og det aktuelle utbyttet. Utbyttet må være oppnådd ved den straffbare handlingen. Årsakskravet vil anses oppfylt også der utbyttet er brukt til å finansiere andre formuesgoder, jf. § 67 annet ledd første punktum.

Videre må utbyttet faktisk være oppnådd, og inndragningskravet kan ikke overstige den reelle berikelsen. Det er imidlertid ikke noe vilkår at utbytte fremdeles er i behold, jf. for eksempel HR-2016-1582-U avsnitt 13. Men dersom utbyttet ikke er i behold, kan dette som nevnt etter omstendighetene tilsi at ansvaret reduseres etter § 67 første ledd siste punktum.

Kravet til årsakssammenheng medfører at man må se utbyttet i sammenheng med gjerningsbeskrivelsen i det enkelte straffebud. Som eksempel trekker Straffelovrådet frem at mottatt «svart» lønn ikke står i årsakssammenheng med skattesvik etter straffeloven § 378, ettersom skattesvik fullbyrdes ved at man i ettertid unnlater å oppgi inntekten på skattemeldingen, se NOU 2020: 10 punkt 4.5.1 side 27. Det er altså ikke årsakssammenheng mellom den manglende innrapporteringen av inntektene og de pengene man har mottatt som lønn, og lønnen er dermed ikke utbytte av skattesviket. Er det derimot tale om noen som mangler arbeidstillatelse, vil selve arbeidsytelsen være ulovlig. Da vil det foreligge årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og lønnen.

Utgangspunktet er at det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder, både for vurderingen av om den straffbare handlingen har funnet sted, og for om den har generert utbytte. For utbyttets størrelse er det imidlertid tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. § 67 annet ledd siste punktum.

I NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning av vinning punkt 13.4 side 131 drøfter utvalget om det av effektivitetshensyn bør være tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt også for spørsmålet om det er oppnådd utbytte ved en straffbar handling. Utvalget kom til at det ikke ville fremme et slikt forslag, primært av hensyn til faren for å inndra verdier som ikke er utbytte av kriminelle handlinger. I denne forbindelse uttalte utvalget følgende om hvilket beviskrav som gjelder ved vurderingen av om utbytte er oppnådd:

«Utvalget understreker samtidig at de hensyn som tilsier at påtalemyndigheten har bevisbyrden for at tiltalte er skyldig, ikke har samme styrke ved spørsmålet om inndragning av vinning: Det er ikke tale om å dømme tiltalte for en handling vedkommende ikke har begått, men å berøve en fordel som er oppnådd ved den straffbare handling. Likheten med vindikasjon tilsier at beviskravet allerede etter gjeldende rett er noe svakere enn hva som kreves for å finne tiltalte skyldig i den straffbare handlingen. I denne sammenheng understrekes det for øvrig at det både i teori og praksis er antatt at beviskravet ikke er like strengt i alle relasjoner, jf. bl.a. Røstad: Utvalgte emner innen strafferetten og straffeprosessen, Oslo 1981 s. 234–235 og Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 96–97.»

Inndragning etter § 67 foretas overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen, jf. straffeloven § 71 første ledd første punktum. Dette innebærer at det som utgangspunkt ikke er noen sammenheng mellom straff- og inndragningsansvar. Spørsmålet er hvem som har mottatt utbyttet – ikke hvem som har begått handlingen, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 30.1 side 456 og Ajourført versjon av Straffeloven 2005, kommentarutgave av Magnus Matningsdal hos Juridika (bekreftet à jour per 1. januar 2021) punkt 2.1 til § 71. Inndragning mot en domfelt er avskåret i den utstrekning det må legges til grunn at domfelte har opptrådt for andres regning, se Rt. 2000 side 1734 og HR-2016-1582-U. Sistnevnte sak gjaldt to domfelte som hadde medvirket til omsetning av dopingmidler ved å ta imot og videresende penger som stammet fra omsetningen. Her understreket Høyesterett at det er et vilkår for inndragning at et utbytte faktisk er oppnådd, og at inndragning bare kan skje hos den som har fått eiendomsretten til utbyttet. De videresendte pengene kunne derfor ikke inndras hos de to tiltalte.

Det er imidlertid inntatt en presumsjonsregel i § 71 første ledd annet punktum, som slår fast at det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre lovbryteren sannsynliggjør at utbyttet er tilfalt en annen.

4.2.2 Særlig om hvitvasking og heleri

Det oppstår særlige spørsmål ved inndragning i heleri- og hvitvaskingssaker.

Bestemmelsene om heleri og hvitvasking er å finne i straffeloven 2005 §§ 332 og 337 (tidligere straffeloven 1902 § 317). Ved heleri består den straffbare handlingen i å motta eller skaffe seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling. Hvitvasking etter § 337 første ledd bokstav a rammer den som yter bistand til å sikre utbyttet av en straffbar handling for en annen ved for eksempel å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller investere utbyttet.

Som nevnt ovenfor i punkt 4.2.1 er det i utgangspunktet et krav for inndragning etter straffeloven § 67 at den straffbare handlingen som har gitt utbytte, må konkretiseres. I heleri- og hvitvaskingssaker er det imidlertid lagt til grunn av Høyesterett at inndragning av utbytte ikke er betinget av at primærlovbruddene, for eksempel tyveri, narkotikasalg eller lignende, kan identifiseres. Det vil være en tilstrekkelig konkretisering at det foreligger en heleri- eller hvitvaskingshandling, jf. Rt. 2015 side 438. Det som må bevises i disse sakene, er at heleriobjektet stammer fra en eller flere straffbare handlinger. Høyesterett har lagt til grunn at bevistemaet i helerisaker om uforklarlige funn av formue kan formuleres som om lovlig erverv kan utelukkes, jf. Rt. 2006 side 466.

Hva som har vært gjeldende rett på dette punktet, har imidlertid vært omstridt. Straffelovrådet gir uttrykk for sitt syn på gjeldende rett i utredningen punkt 15.3.2.2 side 116, der de skriver at årsakskravet i § 67 medfører at heleri- eller hvitvaskingshandlingen direkte må ha gitt et utbytte for den inndragningskravet rettes mot. Etter Straffelovrådets syn vil årsakskravet vanskelig kunne anses oppfylt ved flere typer helerihandlinger, for eksempel oppbevaring. I slike tilfeller mener rådet at utbytte eventuelt må inndras hos heleren eller hvitvaskeren i medhold av straffeloven § 69 første ledd b som «gjenstand for» en straffbar handling, eller etter § 68 om utvidet inndragning. Heleri- eller hvitvaskingshandlinger vil også kunne skape utbytte for heleren i form av vederlag for eller fortjeneste på heleriet eller hvitvaskingen, og dette utbyttet vil kunne inndras etter § 67. Det er nærmere redegjort for Straffelovrådets synspunkter i punkt 4.3 nedenfor.

En rekke høringsinstanser påpeker at de ikke kan se at rådets syn stemmer med Høyesteretts praksis, jf. redegjørelsen for høringsinnspillene i punkt 4.4 nedenfor. Spørsmålet har også vært diskutert i juridisk teori. Departementet vil derfor gjennomgå rettstilstanden på dette punktet.

Reglene om inndragning i straffeloven 1902 §§ 34 følgende ble endret ved lov 11. juni 1999 nr. 39. Utredningen NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning av vinning lå til grunn for lovendringene. I punkt 4.2.1 side 25 drøftes kravet til konkretisering av den straffbare handlingen som skal danne grunnlag for inndragning:

«Etter gjeldende rett kreves det sannsynligvis at den straffbare handlingen som skal danne grunnlag for inndragning kan konkretiseres. Det er neppe tilstrekkelig at man kan føre bevis for at vinningen må stamme fra en eller annen straffbar handling. Men samtidig bemerkes det at etter endringen av heleribestemmelsen i strl. § 317 ved lov av 11. juni 1993 nr. 76, gir denne bestemmelsen hjemmel for straff i mange tilfeller hvor det tidligere ikke var slik hjemmel. Og strl. § 317 krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri eller hvitvasking stammer fra.»

Spørsmålet om konkretisering av den straffbare handlingen behandles også i utredningen avsnitt 13.6.2.2 side 101, men da i relasjon til spørsmålet om en ny bestemmelse om utvidet inndragning:

«Strl § 317 om heleri og hvitvasking krever som nevnt ikke at den forutgående handlingen kan konkretiseres, jf. pkt. 13.6.2.1. Dette er en tolking som har vært lagt til grunn helt siden vedtakelsen av den opprinnelige heleribestemmelsen i 1902. I relasjon til krav om straff er det mao. lang tradisjon for at påtalemyndigheten ikke behøver å bevise hvilken straffbar handling det aktuelle objektet stammer fra. Og i disse sakene er det dessuten relativt aktuelt å inndra helergodset. Ved fortsatt forbrytelse kreves det som nevnt heller ikke at samtlige handlinger individualiseres. En eventuell lovendring i relasjon til inndragning av vinning vil mao. ikke innføre noen prinsipiell nyordning i norsk rett, men bare en utvidelse av området for hvilke situasjoner hvor kravet om konkretisering oppgis.»

I Ot.prp. nr. 8 (1998–99) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) punkt 10.1.4.1 side 30 drøfter departementet om det bør innføres en regel om utvidet inndragning. Her uttrykker departementet enighet med utvalget i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning bare skal kunne skje hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer fra. I punkt 10.1.2 side 28 om samme tema uttaler departementet:

«Utvidet inndragning skal etter forslaget bare kunne foretas hvis forbrytelsen er av en slik art at den regelmessig gir stor profitt, og den er av en viss alvorlighetsgrad. Primært er det personer med en kriminell livsstil man tar sikte på å ramme. Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317 om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.»

Justiskomiteen behandlet saken i Innst. O. nr. 50 (1998–99). I punkt 8.1 side 8 om utvidet inndragning refererer man til det som ble sagt i NOU 1996: 21 og uttaler:

«Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317 om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.»

I punkt 8.2 side 9 gir komiteen sine merknader:

«Komiteen merker seg at det allerede etter gjeldende rett ikke er noe krav til konkretisering av hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra når det gjelder heleri og hvitvasking av penger.»

Høyesterett har uttalt at de siterte forarbeidene må forstås slik at «heleri etter § 317 i seg sjølv nettopp representerer ei straffbar handling i høve til inndragning både etter straffelova § 34 og § 35», jf. Rt. 2015 side 438 avsnitt 27.

Spørsmålet om krav til konkretisering av primærlovbruddene i heleri- og hvitvaskingssaker har vært oppe flere ganger i rettspraksis, blant annet i avgjørelsen inntatt i Rt. 2004 side 1957. Saken gjaldt en person som ble stoppet i tollkontroll med et større beløp euro som ikke var tollklarert. Kjæremålsutvalget fastslo at tiltale for heleri etter straffeloven 1902 § 317 ikke var betinget av at det ble konkretisert hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri eller hvitvasking, stammet fra. På denne bakgrunnen ble det slått fast at overtredelsen av heleribestemmelsen også kunne danne grunnlag for inndragning etter straffeloven 1902 § 34, se avsnitt 18. Om denne avgjørelsen skriver Matningsdal i Ajourført versjon av Straffeloven 2005, kommentarutgave av Magnus Matningsdal hos Juridika (bekreftet à jour per 1. januar 2021) punkt 3.2.2 til § 67 at den samme tolkningen må legges til grunn etter straffeloven 2005, da straffeloven 2005 § 332 ikke medfører noen endring på dette punktet.

Kjennelsen inntatt i Rt. 2006 side 466 er også interessant i denne sammenhengen. Saken gjaldt heleri etter straffeloven 1902 § 317. Også her kom Høyesterett til at § 317 ikke stiller noe krav om at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, må konkretiseres, jf. avsnitt 21. Det var heller ikke et krav at det forelå objektive holdepunkter for arten av den straffbare handling for at det skulle kunne anses bevist at utbyttet stammet fra en straffbar handling, jf. avsnitt 22. Høyesterett uttaler videre at det ikke var feil av lagmannsretten å angi bevistemaet som et spørsmål om det kan utelukkes at de midler det er tale om, kan stamme fra lovlige kilder.

I kjennelsen avsnitt 17 bemerkes det imidlertid at det ved inndragning «kreves en nærmere konkretisering». Denne uttalelsen er kommentert i Rt. 2015 side 438, der det vektlegges at inndragning ikke var tema i saken fra 2006. I Rt. 2015 side 438 fremholdes det videre at retten ikke kan se at «ei slik – eventuelt ikkje heilt presis – setning kan ha endra den rettstilstanden som var etablert gjennom lovarbeidet og som vart lagt til grunn av kjæremålutvalget i 2004».

Spørsmålet om konkretisering av primærhandlinger i relasjon til inndragning ble videre behandlet i HR-2014-2119-U. Her ble anken over inndragningen ikke tillatt fremmet, blant annet under henvisning til avgjørelsen inntatt i Rt. 2004 side 1957 og dennes avsnitt 18.

Spørsmålet om krav om konkretisering av primærhandlinger ved inndragning var også oppe i ovennevnte avgjørelse inntatt i Rt. 2015 side 438. Saken gjaldt inndragning etter domfellelse for heleri av 65 000 kroner, jf. straffeloven 1902 § 317. Spørsmålet var om det i heleritilfellene er et vilkår for inndragning etter straffeloven 1902 § 35 at det ved avgjørelsen av inndragningsspørsmålet skjer en konkretisering av den bakenforliggende straffbare handlingen. Det tilsvarende spørsmålet etter straffeloven 1902 § 34 ble også drøftet. Lagmannsretten hadde ved sin behandling av saken ikke oppstilt noe slikt krav om konkretisering av primærhandlingene.

Høyesterett drøftet vilkårene for inndragning etter straffeloven 1902 § 34 og § 35 (straffeloven 2005 § 67 og § 69), og viste til at det må foreligge en straffbar handling etter begge bestemmelser, men at lovteksten ikke gir noe entydig svar på hva som ligger i dette vilkåret. Førstvoterende gikk derfor videre til forarbeider og rettspraksis. Etter en relativt utførlig gjennomgåelse konkluderte førstvoterende med at etter reglene om inndragning i straffeloven 1902 § 35 vil en helerihandling i seg selv innebære en tilstrekkelig konkretisering av en «straffbar handling». Førstvoterende uttalte også at man ikke kunne se at det forelå holdepunkter for at kravet om «straffbar handling» skulle ha ulikt innhold i § 34 og § 35.

Avgjørelsen er avsagt under dissens. Mindretallet, dommer Skoghøy, er enig med førstvoterende i at straffeloven 1902 § 35 gir hjemmel for å inndra det beløp som dommen gjelder, men i motsetning til førstvoterende kan han ikke se at inndragning også kan skje i medhold av § 34. Dersom den straffbare handlingen utbyttet stammer fra ikke kan identifiseres, må eventuell inndragning ifølge annenvoterende foretas i medhold av § 35 første ledd annet alternativ, som gir hjemmel for å inndra «ting som har vært gjenstand for en straffbar handling».

Standpunktet begrunnes med at selv om både § 34 og § 35 krever at gjenstanden for inndragningen skal ha tilknytning til en straffbar handling, er kravet til arten av tilknytningen forskjellig: Mens § 35 gir hjemmel for å inndra det direkte resultatet av eller gjenstanden for den straffbare handlingen, gir § 34 hjemmel for å inndra det utbyttet handlingen har gitt.

Etter annenvoterendes syn oppstiller begge bestemmelser et krav om at den straffbare handlingen som danner grunnlaget for inndragningen, blir identifisert. Ved inndragning etter § 35 er det helerihandlingen som danner grunnlaget for inndragningen, og som må konkretiseres, mens det ved inndragning etter § 34 er den handlingen som utbyttet stammer fra.

Begrunnelsen oppsummeres slik:

«Kort sagt kan det – slik § 34 og § 35 er oppbygd – ikke være tvilsomt at dersom det som kreves inndratt, er gjenstanden for en straffbar handling, og gjenstanden ikke kan anses som utbytte av handlingen, er det § 35 som må benyttes. Paragraf 34 gir hjemmel for å inndra «[u]tbytte av en straffbar handling». I heleritilfellene er det den bakenforliggende handling som har skapt dette utbyttet, og som således danner grunnlag for inndragningskravet; utbyttet er ikke blitt til som følge av helerihandlingen. Jeg finner det derfor klart at det i disse tilfellene ikke er tilstrekkelig for inndragning etter § 34 at helerihandlingen blir konkretisert.

I denne saken er den handling som utbyttet stammer fra, ikke konkretisert. Siden det for domfellelse for heleri ikke kreves at den handling som utbyttet stammer fra, blir identifisert, må derimot helerihandlingen anses tilstrekkelig konkretisert selv om den bakenforliggende handling ikke er det. Inndragning kan da ikke skje med hjemmel i § 34, men må – som tingretten og lagmannsretten riktig har lagt til grunn – skje med hjemmel i § 35 første ledd andre alternativ.»

Rt. 2015 side 438 er kommentert i Ajourført versjon av Straffeloven 2005, kommentarutgave av Magnus Matningsdal hos Juridika (bekreftet à jour per 1. januar 2021) punkt 3.2.2 til § 67. Her påpekes det at det er et grunnvilkår for inndragning med hjemmel i § 67 at overtredelsen av § 332 «direkte» har gitt et utbytte for den som kravet rettes mot:

«Hvordan den konkrete oppbevaringen «direkte» hadde gitt et slikt utbytte for den domfelte er overhodet ikke berørt i førstvoterendes votum. Det er dermed vanskelig å forstå hvorfor flertallet ikke sluttet seg til annenvoterendes standpunkt om at det var straffeloven 1902 § 35 første ledd annet straffalternativ – nå § 69 første ledd bokstav b – som var den eneste og riktige inndragningshjemmelen i denne saken. Den aktuelle handlingen, oppbevaring, er dessuten ikke definert som heleri, men som hvitvasking.»

Synspunktene fra flertallet i Rt. 2015 side 438 er imidlertid fulgt opp i senere avgjørelser. Høyesteretts dom HR-2017-822-A gjaldt straffutmåling for hvitvasking og spørsmål om penger som ikke på noe tidspunkt har tilhørt hvitvaskeren, og som han har levert fra seg, kan inndras hos ham i medhold av straffeloven 1902 § 35. Høyesterett kom til at inndragning uansett ikke burde finne sted, og tok derfor ikke stilling til om § 35 ga hjemmel for inndragning i denne saken. Den tiltaltes eget utbytte ble inndratt etter straffeloven 1902 § 34. I avsnitt 11 i dommen uttales det under henvisning til blant annet Rt. 2015 side 295 avsnitt 16 og Rt. 2015 side 438 at primærforbrytelsene ikke er nøyaktig identifisert og at det heller ikke er nødvendig, hverken for domfellelse etter straffeloven 1902 § 317 eller for inndragning.

I HR-2017-2371-U bemerker utvalget at det hverken for domfellelse etter straffeloven § 317 eller for inndragning er nødvendig å identifisere primærforbrytelsene.

HR-2018-471-U gjaldt domfellelse for heleri etter straffeloven 332. Det slås fast at det ikke er grunnlag for å tolke straffeloven § 332 slik at det oppstilles et vilkår om at utbyttet må stamme fra andre enn siktede selv. Ankeutvalget slo videre fast at følgende uttalelser fra lagmannsretten om inndragning av utbyttet ga uttrykk for gjeldende rett, jf. avsnitt 15:

«Straffeloven § 67 første ledd fastslår at utbytte av en straffbar handling skal inndras. Det er heller ikke i dette tilfellet krav om at den bakenforliggende forbrytelsen som pengene stammer fra, skal identifiseres, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2015-438. Dommen gjaldt overtredelse av straffeloven (1902) § 317 første ledd, men rettstilstanden er ikke endret ved ikrafttredelsen av ny straffelov. Det er i dette tilfellet selve heleriet som utgjør den straffbare handlingen. Det er dermed uten betydning om pengene skriver seg fra ulovlig arbeid, fra omsetning av narkotika, eller fra andre ulovlige kilder.»

Endelig avsa Høyesterett i avdeling 7. mai 2021 enstemmig dom i sak HR-2021-987-A, som gjaldt anvendelse av straffebudet mot selvvask i straffeloven § 337 første ledd bokstav b og inndragning av utbytte i denne sammenhengen. Retten viser til at regelen om selvvask retter seg mot «utbytte av en straffbar handling som gjerningspersonen selv har begått», og skriver at det må konstateres at gjerningspersonen selv har begått de straffbare handlingene utbyttet stammer fra. Da må det etter rettens syn kreves at de straffbare handlingene det er tale om, er identifisert på en slik måte at tiltalte kan forsvare seg mot anklagene, og retten må finne det bevist ut over enhver rimelig tvil at alle vilkår for å kunne straffes for handlingene er oppfylt. Førstvoterende understreker at en tilsvarende problemstilling ikke oppstår ved hvitvasking av utbyttet av ikke nærmere identifiserte straffbare handlinger begått av andre enn den tiltalte, selv om retten her må finne det utvilsomt at utbyttet gjerningspersonen domfelles for å ha hvitvasket, faktisk stammer fra straffbare handlinger.

Inndragningen ble idømt med hjemmel i straffeloven 1902 § 34 tredje jf. første ledd og straffeloven 2005 § 67 første ledd. Førstvoterende uttaler følgende om inndragningen i avsnittene 63–64:

«Som lagmannsretten bemerker, må det legges til grunn at utbyttet stammer fra primærlovbruddene. I Rt-2015-438 ble det, rett nok under dissens, lagt til grunn at det ved domfellelse for heleri i medhold av straffeloven 1902 § 34 kunne foretas inndragning av utbyttet fra primærlovbruddene forut for heleriet selv om primærlovbruddene ikke ble konkretisert. Lagmannsretten viser til at avgjørelsen er fulgt opp i rettspraksis og må legges til grunn også ved hvitvasking. Som uttalt av Matningsdal, Straffeloven 2005: Kommentarutgave, Juridika, § 67 note 3.2.2, revidert 1. januar 2021, må synspunktet også gjelde ved hvitvasking.

Jeg nevner først at når straffeloven 2005 § 71 og straffeloven 1902 § 34 fjerde ledd bestemmer at inndragning etter henholdsvis straffeloven 2005 § 67 og straffeloven 1902 § 34 bare kan foretas overfor den som utbyttet «direkte» er tilfalt ved handlingen, må dette vilkåret altså anses oppfylt selv om utbyttet her egentlig stammer fra primærlovbruddene bak selvvasken.»

Som departementet vil komme tilbake til i punkt 4.5, er det departementets syn at ovenstående gjennomgåelse av forarbeider og rettspraksis samlet sett synes å trekke i retning av at det ved domfellelse for heleri i medhold av straffeloven § 332 kan foretas inndragning i medhold av § 67 av det som kan omtales som utbytte fra primærlovbrudd forut for heleriet. Det samme må gjelde ved hvitvasking. Dette står i motsetning til Straffelovrådets forståelse av gjeldende rett, jf. punkt 4.3 nedenfor.

4.3 Straffelovrådets forslag

I utredningen punkt 12.6.1 side 96 foreslår Straffelovrådet en ny bestemmelse om inndragning av utbytte uavhengig av om den straffbare handlingen som har skapt utbytte, kan identifiseres. Bestemmelsen er foreslått inntatt i straffeloven som ny § 67 a. Forslaget er nærmere kommentert i spesialmerknadene i utredningen punkt 15.3.2.2 side 115 følgende.

Forslaget må ses på bakgrunn av rådets oppfatning av gjeldende rett på dette punktet. Straffelovrådet legger til grunn at straffeloven § 67 kun hjemler inndragning av utbytte som er skapt av den straffbare handlingen saken gjelder. Den aktuelle handlingen må konkretiseres, og både handlingen og at den har skapt utbytte, må bevises utover enhver rimelig tvil, jf. punkt 12.6.1 side 96.

I punkt 15.3.2.2 side 115 peker rådet på at det gjelder enkelte unntak fra kravet om konkretisering. Straffelovrådet viser til Matningsdal (2020), kommentarer til straffeloven § 67 punkt 3.2.2 og skriver at det mest praktiske unntaket er inndragning ved heleri etter straffeloven § 332:

«Etter en lovendring i 1993 kan heleri straffes selv om det ikke kan dokumenteres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri stammer fra. Dette medfører at det heller ikke ved inndragning av slikt utbytte etter § 67 gjelder noe krav til konkretisering av den straffbare handlingen, jf. Rt. 2004 s. 1957. Årsakskravet i § 67 gjelder imidlertid også i heleritilfellene, slik at det er et vilkår for inndragning at helerihandlingen «direkte» har gitt et utbytte for den som inndragningskravet rettes mot. For mange helerihandlinger, som for eksempel oppbevaring, vil årsakskravet vanskelig kunne være oppfylt. I slike tilfeller vil inndragning etter gjeldende rett kun kunne skje ved utvidet inndragning etter § 68 eller ved å anvende § 69 første ledd bokstav b. Rt. 2015 s. 438 gir i et omfattende obiter dictum tilsynelatende støtte til at inndragning etter § 67 kan skje også i slike tilfeller, men det er tvilsomt om flertallets votum gir uttrykk for gjeldende rett på dette punkt, jf. HR-2017-822-A og Matningsdal op.cit. punkt 3.2.2.»

Straffelovrådet legger altså til grunn at § 67 i mange saker ikke hjemler inndragning av utbytte som er gjenstand for heleri eller hvitvasking. Dette gjelder ifølge rådet der det ikke er heleri- eller hvitvaskingshandlingen som direkte har generert utbytte, men en annen uidentifisert primærforbrytelse, jf. også utredningen punkt 4.8 side 36. Følgelig vil utbyttet ikke være utbytte av den straffbare handlingen saken gjelder, slik det kreves for inndragning etter § 67, jf. utredningen punkt 12.6.1 side 96. Gjenstanden for en heleri- eller hvitvaskingshandling kan ifølge rådet i stedet inndras som gjenstand for en straffbar handling etter straffeloven § 69 så langt den er i behold hos heleren eller hvitvaskeren.

Straffelovrådet fremholder videre i punkt 12.6.1 side 96 at kombinasjonen av tiltale for heleri eller hvitvasking og inndragning av det helede eller hvitvaskede utbyttet som er i behold hos heleren eller hvitvaskeren etter straffeloven § 69, har vist seg å fylle et praktisk behov for å kunne inndra utbytte i tilfeller der man med sikkerhet kan slå fast at eiendelene er utbytte av en straffbar handling, men ikke hvilken. Rådet viser til at Høyesterett har akseptert formuleringen av bevistemaet etter heleribestemmelsen som om lovlig erverv kan utelukkes.

Straffelovrådet er av den oppfatningen at inndragning av utbytte i tilfeller der man ut fra omstendighetene rundt formuesgodet og omstendighetene for øvrig kan slå fast at formuesgodet er utbytte av en eller annen straffbar handling, bør skje som inndragning av utbytte og ikke etter straffeloven § 69 om formuesgoder som har vært gjenstand for heleri. Dette begrunnes med at det er formuesgodets straffbare opprinnelse sammen med nullstillingsprinsippet som utgjør den bærende begrunnelsen for at formuesgodet skal inndras – ikke at det har vært gjenstand for en etterfølgende handling som oppfyller gjerningsbeskrivelsen for heleri eller hvitvasking, jf. utredningen punkt 12.6.1 side 96.

På bakgrunn at dette foreslår rådet altså en ny bestemmelse i straffeloven § 67 a om inndragning av ting som er beslaglagt under slike omstendigheter at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at den er utbytte fra en straffbar handling, men der det likevel ikke kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra, jf. punkt 12.6.2 side 97. Forslaget skal ramme tilfellene der inndragning av ting som finnes bevist å være gjenstand for en heleri- eller hvitvaskingshandling hittil – etter rådets oppfatning – har vært foretatt i medhold av § 69, jf. punkt 15.3.2.2 side 116.

Forslaget er ment å innebære en viss utvidelse av inndragningsadgangen. Rådet skriver i punkt 15.3.2.2 side 116 at bestemmelsen typisk retter seg mot situasjoner der politiet som ledd i en pågående etterforskning, foretar en ransaking, og i den forbindelse beslaglegger ting som åpenbart stammer fra straffbare handlinger, men der det ikke er mulig eller ville kreve uforholdsmessige ressurser å knytte tingen til en konkret straffbar handling:

«Et typisk eksempel er at det ved ransaking ved mistanke om omfattende narkotikakriminalitet avdekkes narkotika og store mengder kontanter, dyre klokker eller smykker og andre ting som vanskelig kan ha et lovlig opphav.»

Straffelovrådet skriver at etter omstendighetene kan inndragning i enkelte slike tilfeller skje med hjemmel i dagens regler. Rådet mener imidlertid at rekkevidden av inndragningsadgangen har voldt usikkerhet i praksis, og at den kan bli uforholdsmessig ressurskrevende. Tilbakemeldingene rådet har mottatt tilsier at denne usikkerheten resulterer i færre inndragningstilfeller. Forslaget til § 67 a kan etter rådets mening avhjelpe dette. Det understrekes også at usikkerheten i praksis åpner for forskjellsbehandling og manglende forutberegnelighet.

Straffelovrådet skriver at § 67 a første ledd vil få anvendelse når omstendighetene medfører at det nærmest kan utelukkes at tingen som er beslaglagt, er lovlig ervervet, jf. utredningen punkt 15.3.2.2 side 116. Det vil som nevnt for eksempel kunne være tilfellet når politiet som ledd i ransaking mot en som er siktet for narkotikalovbrudd, kommer over store mengder kontanter som ikke kan forklares på annen måte enn at de stammer fra narkotikavirksomheten. Tilsvarende kan være tilfellet når politiet i forbindelse med arbeid i kriminelle miljøer (herunder i ungdomsmiljøer med kjente tilknytninger til såkalte «gjenger») kommer over dyre gjenstander som klokker, smykker, solbriller eller klesplagg, som det ut ifra omstendighetene fremstår som helt urealistisk at vedkommende skal ha anskaffet på lovlig vis.

Straffelovrådet drøfter også hvilket beviskrav som bør gjelde for at en gjenstand er utbytte av uspesifiserte straffbare handlinger, jf. punkt 12.6.2 side 97. Rådet legger til grunn at det ved inndragning av gjenstanden for en helerihandling etter straffeloven § 69 i prinsippet kreves bevist utover enhver rimelig tvil at det aktuelle formuesgodet er utbytte fra en eller annen straffbar primærforbrytelse der alle objektive og subjektive straffbarhetsvilkår var oppfylt. Rådet vurderer deretter om dette beviskravet bør beholdes i en ny bestemmelse, eller om det kan forsvares å oppstille en noe lavere bevisterskel i form av en sterk sannsynlighetsovervekt.

Rådet ser hen til de praktiske situasjonene der formuesgoder beslaglegges under omstendigheter som gir velbegrunnet mistanke om at det må være tale om utbytte, men der politiet ofte kan bli møtt med forklaringer som ikke er sannsynlige, men som heller ikke kan fullstendig utelukkes. Slike situasjoner er særlig aktuelle i gjengmiljøer, ifølge rådet. Straffelovrådet konkluderer med at det, sett i lys av slike situasjoner og dagens praksis, vil være forsvarlig og hensiktsmessig å oppstille sterk sannsynlighetsovervekt som bevisterskel. Forslaget innebærer dermed en viss lempning av beviskravet for at tingen er utbytte av en eller annen straffbar handling sammenlignet med hva som gjelder inndragning av tingen som gjenstand for heleri etter gjeldende rett, der det må bevises etter det vanlige strafferettslige beviskravet at tingen er utbytte av en straffbar handling. Rådet peker på at Høyesterett har akseptert at dette bevistemaet formuleres som om lovlig erverv kan utelukkes. Rådet mener derfor at det er forsvarlig å foreslå en noe lavere bevisterskel i § 67 a. Rådet ser ikke grunn til å begrense bestemmelsens anvendelsesområde til kontanter.

På bakgrunn av dette foreslår rådet følgende nye bestemmelse i straffeloven § 67 a første ledd:

«En ting som er beslaglagt under slike omstendigheter at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at den er utbytte fra en straffbar handling, kan inndras selv om det ikke kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. § 67 første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.»

Straffelovrådets forslag til ny § 67 a gir hjemmel for inndragning av utbytte som er beslaglagt. Det oppstilles ikke vilkår om at påtalemyndigheten må påvise hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra, på samme måte som i § 68, jf. utredningen punkt 15.3.2.2 side 116. De øvrige strenge vilkår som følger av sistnevnte bestemmelse, gjelder imidlertid ikke. Bevisbyrden for at tingen er utbytte av en straffbar handling ligger hos påtalemyndigheten, i motsetning til etter 68. Inndragning etter forslaget er ikke obligatorisk, men opp til rettens skjønn, i motsetning til etter § 67. I § 67 a første ledd annet punktum er det henvist til de deler av § 67 som bør gjelde tilsvarende ved anvendelsen av § 67 a første ledd. Det gjelder substituttprinsippet etter § 67 første ledd annet punktum, og regelen om at inndragning kan skje uten hensyn til skyldevne eller utvist skyld, jf. annet ledd. De øvrige reglene i § 67 forutsettes å ikke være relevante ved anvendelsen av § 67 a, jf. utredningen punkt 15.3.2.2 side 116. Rådet skriver at lempningsregelen etter § 67 fjerde ledd annet punktum kan være aktuell også her, men at et eventuelt behov for å lempe på inndragningen kan ivaretas ved den skjønnsmessige vurderingen som § 67 a første ledd første punktum legger opp til, jf. uttrykket «kan».

4.4 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til ny § 67 a første ledd i straffeloven. Av disse er Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST), Norsk Øko-Forum (NØF), Politihøyskolen, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten og Økokrim negative til forslaget. Politiets sikkerhetstjeneste har uttalt at de i all hovedsak stiller seg bak synspunkter og betenkeligheter som Det nasjonale statsadvokatembetet har gitt uttrykk for i sitt høringssvar.

Borgarting lagmannsrett, Hordaland, Sogn og Fjordane Statsadvokatembeter, Kripos, Nordland statsadvokatembeter, Skatteetaten, Sør-Vest politidistrikt, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Øst politidistrikt og Dommerforeningens fagutvalg for strafferett og straffeprosess har på sin side uttrykt støtte til forslaget.

Politidirektoratet finner det positivt at det foreslås å senke dagens beviskrav for inndragning, men stiller spørsmål om beviskravet senkes lavt nok. Videre bemerker høringsinstansen at flere har reist spørsmål om Straffelovrådet har gitt riktig beskrivelse av gjeldende rett. Politidirektoratet kommer derfor med en overordnet anbefaling om at departementet gjennomgår gjeldende rett inngående i de videre forarbeider, slik at det ikke oppstår tvil rundt allerede etablert rettspraksis eller at man utilsiktet innskrenker inndragningsadgangen.

Advokatforeningen støtter forslaget om at inndragning av utbytte der primærforbrytelsen ikke kan konkretiseres, reguleres i en egen bestemmelse, men støtter ikke forslaget om et redusert beviskrav i slike saker.

De av høringsinstansene som er positive til forslaget, har ulik begrunnelse for dette.

Øst politidistrikt støtter Straffelovrådets forslag til ny § 67 a fordi man mener at forslaget åpner for lempeligere muligheter for å inndra gjenstander uten at konstruksjonen med heleri trenger å benyttes. Sør-Vest politidistrikt, som også er positive til forslaget, viser særlig til at det som omtales som et noe lavere skyldkrav, vil avhjelpe en del av de problemstillingene Straffelovrådet viser til. Som eksempel nevnes beslag av store mengder kontanter i gjengmiljøer, der høringsinstansen viser til at det kan være tid- og ressurskrevende å undersøke alle alternative forklaringer om opphavet til midlene. Sør-Vest politidistrikt deler videre Straffelovrådets oppfatning av at forslaget til § 67 a langt på vei vil kunne fylle de samme formålene som en ordning med sivilrettslig inndragning, men uten ulempene ved en slik ordning.

Kripos uttaler at de støtter forslaget om en regel som gir anledning til inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. Høringsinstansen skriver at politiet med jevne mellomrom kommer over verdier som ikke kan forklares på noen annen måte enn at de stammer fra kriminalitet, for eksempel store kontantbeløp eller verdigjenstander hos personer som ikke har lovlig tilgang til verdier som kan forklare beslaget. Kripos er enig med rådet i at det i dag er § 69 som hjemler inndragning i disse tilfellene samt i at den bærende begrunnelsen for slik inndragning bør være verdienes straffbare opprinnelse og hensynet til nullstilling. Dermed bør verdiene etter Kripos’ syn inndras som utbytte, og ikke fordi de har vært gjenstand for en straffbar handling.

Skatteetaten er også positiv til utvalgets forslag. Høringsinstansen anser en regel som forenkler politiets arbeid der det foretas beslag av ting som åpenbart stammer fra straffbare handlinger, men uten at det er mulig å knytte det til en konkret handling, og med et lavere beviskrav for inndragning, som en god nyvinning. Etaten savner imidlertid en bedre redegjørelse for forholdet mellom forslaget til § 67 a og gjeldende § 68. Det påpekes at overskriften i § 67 a og definisjonen i § 68 første ledd er mer eller mindre lik, og at det kan virke forvirrende.

Flere av høringsinstansene er negative til forslaget. Mye av kritikken fra disse bunner i at de er uenig i utvalgets beskrivelse av gjeldende rett på dette punktet. Dette gjelder Det nasjonale statsadvokatembetet, Norsk Øko-Forum, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten og Økokrim. I motsetning til Straffelovrådet mener disse høringsinstansene at straffeloven § 67 gir hjemmel for inndragning av utbytte fra de bakenforliggende primærhandlingene i heleri- og hvitvaskingssaker.

Økokrim viser til at Straffelovrådet tilsynelatende bygger sentrale deler av lovforslaget på en forutsetning om at utbytte oppnådd ved heleri og hvitvasking, riktignok med enkelte unntak, faller utenfor anvendelsesområdet til § 67, slik at inndragning hos helere og hvitvaskere må skje i medhold av § 69. Økokrim er ikke enig i en slik forståelse av gjeldende rett og viser blant annet til HR-2017-822-A og HR-2016-1582-U. Etter Økokrims syn svekkes rådets forslag av at sentrale dommer fra Høyesterett som gir uttrykk for en annen rettsoppfatning enn den rådet legger til grunn, ikke er kommentert nærmere.

Det avgjørende i heleri- og hvitvaskingssaker etter gjeldende rett er, ifølge Økokrim, ikke om primærhandlingen har gitt et utbytte som skal inndras, men om utbyttet har tilfalt heleren eller hvitvaskeren, jf. § 71 første ledd. Så lenge det kan legges til grunn at en person har tilegnet seg utbytte av straffbare handlinger, skal utbyttet, med unntak av erverv som nevnt i § 72, inndras hos ham på objektivt grunnlag i medhold straffeloven § 67 jf. § 71 første ledd. Synspunktet utdypes ytterligere i Økokrims høringsuttalelse punkt 2.3:

«Grunnen til at inndragningskrav etter § 67 sjelden kan rettes mot hvitvaskere er dermed ikke at «lovbryteren» etter bestemmelsen ikke kan være en heler eller en hvitvasker, men at et utbytte som hvitvaskes i utgangspunktet ikke tilfaller en hvitvasker, se § 71 første ledd. Ved heleri er det på den annen side mer vanlig at utbyttet tilfaller heleren ved helerihandlingen. Så lenge heleren eller hvitvaskeren tilegner seg hele eller deler av det aktuelle utbyttet, mener Økokrim at dette skal inndras i medhold av § 67, se HR-2016-1582-U. Om en hvitvasker har fått betalt for hvitvaskingen på annen måte skal og kan selvfølgelig også denne betalingen inndras.

Om det er usikkert om et utbytte er tilfalt lovbryteren, skal det inndras hos ham i medhold av straffeloven § 67 selv om han dømmes for hvitvasking og ikke heleri, med mindre han kan sannsynliggjøre at han ikke har tilegnet seg det aktuelle utbyttet, se § 71 første ledd andre punktum og HR-2017-822-A avsnitt 39 og 42. […] Om det ikke kan legges til grunn at utbytte er tilfalt heleren eller hvitvaskeren vil det likevel kunne være hjemmel for å inndra det hos ham i medhold av § 69, jf. §74 andre ledd.»

Riksadvokaten viser på sin side til Høyesteretts flertall i Rt. 2015 side 438, der det ble lagt til grunn at det ved inndragning etter straffeloven § 67 ved domfellelse for heleri ikke gjelder et krav om identifisering av den bakenforliggende straffbare handlingen, og peker på at synspunktet er fulgt i senere avgjørelser. Også Oslo statsadvokatembeter viser til Rt. 2015 side 438, og uttaler at avgjørelsen innebærer at årssakskravet ikke har det innholdet som Straffelovrådet synes å forutsette. Det påpekes at det er tilstrekkelig at utbyttet har vært objekt for en straffbar handling, for å anse årsakskravet i § 67 som oppfylt. Oslo statsadvokatembeter uttaler at de er innforstått med at straffeloven § 71 utgjør en begrensning, men mener at dette er et annet rettslig spørsmål som gjelder valget av inndragningskravets adressat.

Videre har Oslo politidistrikt foretatt en nærmere rettskildegjennomgåelse, og viser blant annet til Rt. 2015 side 438, HR-2018-471-U, enkelte lagmannsrettsdommer og Riksadvokatens rundskriv RA-2013-886 punkt 3.2. I motsetning til Straffelovrådet mener også Oslo politidistrikt at primærlovbruddet ikke må konkretiseres, og at det ikke er grunnlag for å anføre at heleri- og hvitvaskingshandlinger ikke generer ett selvstendig utbytte.

Som følge av uenigheten om hva som er gjeldende rett, er det også uenighet om hva som vil være konsekvensene av utvalgets forslag til ny § 67 a. Flere av høringsinstansene som er negative til forsaget, påpeker at ny § 67 a vil innskrenke, og ikke utvide, den gjeldende adgangen til inndragning.

Riksadvokaten uttaler at forslaget vil kunne svekke inndragningsinstituttet, blant annet ved at inndragning etter § 67 a skal skje etter skjønn, mens gjeldende § 67 er en skal-regel, at beviskravet for utbyttets størrelse heves til sterk sannsynlighetsovervekt, mot alminnelig sannsynlighetsovervekt i gjeldede § 67, og at verdiinndragning er utelukket etter den foreslåtte § 67 a. Det nasjonale statsadvokatembetet, Norsk Øko-Forum, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokater, Politihøgskolen og Økokrim deler Riksadvokatens oppfatning på dette punktet. Oslo politidistrikt understreker at forslaget får negative konsekvenser for politiets og påtalemyndighetens mulighet til å inndra verdier i heleri- og hvitvaskingssaker.

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler at det er nødvendig at inndragning i disse sakene fortsatt kan gjøres med hjemmel i § 67. Norsk Øko-Forum fremhever at inndragning av uforklarlige verdier etter § 67 er et svært viktig praktisk virkemiddel i arbeidet mot organisert kriminalitet. Oslo statsadvokatembeter skriver at inndragningsadgangen etter § 67 i disse sakene er det viktigste rettslige redskapet i bekjempelsen av gjengkriminalitet og organisert kriminalitet:

«Det er viktig å beholde adgangen til å anvende strl § 67 som inndragningshjemmel ved fellelse for heleri/hvitvasking, fordi de mer erfarne gjengkriminelle i liten grad blir etterforsket, tiltalt eller dømt for primærforbrytelser. Imidlertid så har påtalemyndigheten god erfaring med å etterforske om gjengmedlemmene har en økonomisk underbalanse. Dvs. om de har større forbruk/formue enn det de legale inntektene kan begrunne. Slik etterforsking medfører tiltale og fellelse for heleri/hvitvasking, jf. Rt. 2006 s. 466.»

Høringsinstansen påpeker videre at det er viktig at § 67, og ikke § 69, anvendes i disse sakene fordi § 67 oppstiller en skal-regel og et redusert beviskrav for utbyttets størrelse.

Også Oslo politidistrikt uttaler at inndragning etter straffeloven § 67 i heleri- og hvitvaskingssaker er et viktig virkemiddel for politiet, og viser til at de har fått medhold i inndragning av millioner i heleri- og hvitvaskingssaker etter nevnte bestemmelse. Også denne høringsinstansen ser det som bekymringsfullt at Straffelovrådet mener at det er straffeloven § 69 som skal anføres som hjemmel for inndragning hvor primærforbrytelsen ikke kan identifiseres. Det vises videre til at det er høyst usikkert om straffeloven § 69 gir hjemmel der midlene ikke er i behold, jf. HR-2017-822-A avsnitt 34. Allmennpreventivt har det ifølge denne høringsinstansen også betydning at ved inndragning av utbytte etter § 67 (og § 68) er foreldelsesfristen 10 år, mens fristen ved annen inndragning er 5 år.

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mener derimot at forslaget til ny § 67 a vil utvide adgangen til inndragning, slik utvalget også har forutsatt.

Flere høringsinstanser kommenterer også det foreslåtte beviskravet i § 67 a første ledd.

Advokatforeningen er kritisk til det reduserte beviskravet i forslaget, og viser til at vernet av eiendomsretten og sterke rettssikkerhetshensyn taler mot å redusere beviskravet, da dette vil medføre en reell mulighet for å inndra formuesgjenstander som har lovlig opphav. Videre viser Advokatforeningen til at kombinasjonen av eksklusjon som bevistema, jf. Rt 2006 s. 466 (at ulovlig erverv kan utelukkes), sammen med at tiltalte pålegges å til en viss grad sannsynliggjøre lovlig erverv, medfører at slike tilfeller allerede fanges opp av dagens straffebestemmelser og inndragningsregler.

Riksadvokaten mener derimot at det i praksis kan oppstå tilfeller der gjeldende regelverk fremstår utilstrekkelig i saker av mindre alvor, det vil si der vilkårene for utvidet inndragning etter § 68 ikke er oppfylt. Høringsinstansen stiller seg likevel noe tvilende til om forslaget til ny § 67 a første ledd er riktig løsning. Riksadvokaten viser til at beviskravet etter forslaget til § 67 a første ledd er «sterk sannsynlighetsovervekt». Ved inndragning etter gjeldende § 67 gjelder etter Riksadvokatens syn det alminnelige strafferettslige beviskravet for alle vilkårene, mens det for størrelsen på utbyttet gjelder krav om sannsynlighetsovervekt. Riksadvokaten skriver at det ikke gir fullgod mening at inndragning skal kunne skje med et lavere beviskrav i tilfeller der en ikke kan tilbakeføre utbyttet til en konkret handling, enn i tilfeller der det ikke er tvil om tilknytningen til primærlovbruddet.

Riksadvokatens umiddelbare oppfatning er at forslaget til § 67 a første ledd går for langt da bestemmelsen medfører økt fare for at siktede fratas lovlig ervervede midler. Riksadvokaten mener det bør vurderes om en skal beholde det strafferettslige beviskravet for utbytteinndragning etter straffeloven § 67. Samtidig uttaler Riksadvokaten at det kan være grunn til å vurdere nærmere innspillet fra Økokrim og Oslo statsadvokatembeter om at en mer effektiv inndragning etter gjeldende § 67 muligens kan oppnås ved at beviskravet for at utbytte er oppnådd, endres til klar sannsynlighetsovervekt, jf. nedenfor.

Også Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter har vurdert om forslaget fra Straffelovrådet til ny § 67 a kan gå for langt. De konkluderer imidlertid med at det ikke er tilfellet, og peker på at bestemmelsens ordlyd med tilhørende beviskrav og de praktiske tilfellene den antakeligvis vil ha sitt virkeområde for, i realiteten begrenses til situasjoner hvor omstendighetene medfører at det nærmest kan utelukkes at tingen som er beslaglagt, er lovlig ervervet. På denne bakgrunnen mener høringsinstansen at forslaget er ønskelig og formålstjenlig.

Kripos ser spørsmålet annerledes og mener at beviskravet for inndragning etter forslaget til § 67 a første ledd bør kunne senkes ytterligere, da inndragning av utbytte ikke i seg selv innebærer noen skyldkonstatering og ikke har noen annen virkning enn en vinningsavståelse for den som blir ilagt inndragningen. Kripos uttaler at beviskravet som foreslås, i praksis ligger så tett opp mot dagens beviskrav for heleri at Kripos er redd for at endringen vil få liten praktisk betydning.

Øst politidistrikt reiser spørsmål om det bør innføres enkelte standardkriterier for når «sterk sannsynlighetsovervekt» skal sies å foreligge.

Enkelte andre høringsinstanser mener at det er uklart hva som ligger i forslagets krav om «sterk sannsynlighetsovervekt». Dette gjelder Kripos, Norsk Øko-Forum, Oslo tingrett, Skatteetaten og Økokrim. Det stilles blant annet spørsmål om man med «sterk sannsynlighetsovervekt» mener å innføre et nytt beviskrav, eller om man sikter til det samme som ligger i kravet til «klar sannsynlighetsovervekt» etter gjeldende rett. Oslo tingrett mener at spørsmålet bør avklares i forarbeidene og viser til at «klar sannsynlighetsovervekt» brukes ved krav om erstatning og oppreisning begrunnet i en straffbar handling. Kripos mener at man heller bør bruke det innarbeidede uttrykket «klar sannsynlighetsovervekt», dersom det er det man mener. Skatteetaten har på sin side stilt spørsmål om det er nødvendig å innføre et nytt beviskrav (sterk sannsynlighetsovervekt).

Videre foreslår en rekke høringsinstanser å endre straffeloven § 67 i stedet for å innføre en ny bestemmelse i § 67 a.

Før det første foreslår flere av høringsinstansene en presiserende endring i gjeldende § 67 som klargjør at bestemmelsen hjemler inndragning av utbytte fra de bakenforliggende primærhandlingene i heleri- og hvitvaskingssaker. Dette gjelder Det nasjonale statsadvokatembetet, Norsk Øko-forum, Oslo politidistrikt og Politihøgskolen.

Økokrim mener at inndragningsreglene, slik de må forstås i lys av nyere praksis fra Høyesterett, ikke kommer tilstrekkelig klart til utrykk i dagens lovtekst, og at en derfor lett kan oppfatte reglene som mer kompliserte enn de egentlig er, noe høringsinstansen mener at utredningen også er en bekreftelse på.

Det er også kommet flere forslag om justeringer av beviskravene i straffeloven § 67. Det nasjonale statsadvokatembetet ønsker å senke beviskravet i § 67 til klar sannsynlighetsovervekt samt at dette beviskravet skal komme til uttrykk i lovteksten. Det vises til at der utbytteinndragning ikke er pønalt begrunnet, bør ikke kravet som stilles til bevis, være høyere enn beviskravet ved oppreisningserstatning, altså klar sannsynlighetsovervekt.

Oslo statsadvokatembeter tar til orde for å endre beviskravet for at utbyttet er oppnådd i § 67 til sannsynlighetsovervekt, slik regelen i dag er for utbyttets størrelse, jf. § 67 annet ledd tredje punktum. De mener at denne endringen i § 67 vil fylle behovet til den foreslåtte § 67 a, samtidig som verdiinndragning fortsatt vil kunne anvendes.

Også Politihøgskolen ønsker å endre § 67 gjennom å lovfeste et senket beviskrav i form av alminnelig sannsynlighetsovervekt for at utbyttet er oppnådd. Videre mener Politihøgskolen at det også kan presiseres at nettoutbyttet kan inndras uten krav om skyld, herunder også gjennom inndragningsforelegg, og med klar sannsynlighetsovervekt for at verdiene stammer fra straffbare handlinger. Norsk Øko-Forum fremmer de samme forslagene som Politihøgskolen.

Økokrim mener derimot at beviskravet for at det er oppnådd utbytte etter § 67, bør være klar sannsynlighetsovervekt, og at dette bør fremgå av lovens ordlyd. Økokrim uttaler at et senket beviskrav for inndragning er et tiltak som særlig vil kunne ha effekt i bekjempelsen av kriminelle gjenger. Dersom beviskravene er markant lavere enn det som skal til for å straffe, vil det etter Økokrims syn i større grad legge til rette for rene inndragningssaker.

Økokrim skriver videre at de har oppfattet at det kan være noe uenighet blant teoretikere om hvilke beviskrav som faktisk gjelder ved utbytteinndragning etter § 67. Høringsinstansen skriver at i påtalepraksis legges det til grunn at beviskravet for at utbyttet er oppnådd i dag ligger nær opp til beviskravet for straff, noe som må anses som en medvirkende årsak til den begrensede bruken av inndragningsforelegg i politidistriktene. Det er Økokrims klare inntrykk at sannsynlig utbytte stort sett alltid tilbakeleveres når straffesaker henlegges fordi lovlig erverv ikke kan utelukkes. Økokrim understreker at utbytteinndragning ikke er straff, og at det da heller ikke er noen grunn til at beviskravet skal være sammenfallende med det som gjelder ved idømmelse av straff. Økokrim viser også til at det i tidligere utredninger er lagt til grunn at beviskravet ved inndragning av utbytte er noe lavere enn det som kreves for å finne tiltalte skyldig i den straffbare handling, jf. NOU 1996: 21 punkt 13.4.

Riksadvokaten har som nevnt ovenfor uttalt at det kan være grunn til å vurdere nærmere innspillet fra Økokrim og Oslo statsadvokatembeter om at en mer effektiv inndragning etter gjeldende § 67 muligens kan oppnås ved at beviskravet for at utbytte er oppnådd, endres til klar sannsynlighetsovervekt.

Økokrim støtter som nevnt ikke rådets forslag til ny § 67 a slik det foreligger. Høringsinstansen foreslår imidlertid å beholde deler av bestemmelsen, men begrense anvendelsesområdet til inndragning av beslaglagt utbytte som ikke skal inndras hos besitter i medhold av § 67, jf. § 71 første ledd. Beviskravet bør etter Økokrims syn være alminnelig sannsynlighetsovervekt.

4.5 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering synes ikke rådets forslag om en ny bestemmelse i § 67 a første ledd om inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, å være et egnet verktøy for å effektivisere inndragningsreglene. Departementets vurdering har nær sammenheng med departementets gjennomgåelse av gjeldende rett i punkt 4.2.

Departementet viser særlig til Høyesteretts dom HR-2021-987-A, som er publisert etter at Straffelovrådet avga sin utredning. Departementet bemerker at Høyesterett i dommen avsnitt 63 og 64 synes å legge til grunn at det ved domfellelse for heleri i medhold av straffeloven § 332 kan foretas inndragning i medhold av § 67 av det som kan omtales som utbytte fra primærlovbrudd forut for heleriet selv om primærlovbruddene ikke blir konkretisert, og at det samme må gjelde ved hvitvasking.

Som nevnt synes Straffelovrådet å ha lagt til grunn en annen oppfatning av gjeldende rett i sin utredning punkt 12.6.1 side 96 og punkt 15.3.2.2 side 115, jf. redegjørelsen ovenfor under punkt 4.3. Rådets tolkning av gjeldende rett medfører at § 67 ikke vil være anvendelig i en rekke heleri- og hvitvaskingssaker. Det er på denne bakgrunnen rådet har utformet sitt forslag til ny § 67 a.

I og med at departementet legger til grunn en annen oppfatning av gjeldende rett enn rådet på dette punktet, synes det ikke å foreligge et slikt endringsbehov som beskrevet i utredningen. Videre er det i lys av departementets gjennomgåelse av høyesterettspraksis usikkert om forslaget, slik det er utformet, vil kunne føre til en effektivisering av inndragningsreglene. Det vises særlig til at flere sentrale høringsinstanser, som Riksadvokaten og Økokrim, mener at forslaget til ny § 67 a første ledd vil innskrenke, og ikke utvide, den gjeldende adgangen til inndragning.

Departementet velger derfor ikke å gå videre med Straffelovrådets forslag.

Departementet har imidlertid merket seg at rådets forslag til ny § 67 a første ledd også har den virkning at det ikke må bevises utover enhver rimelig tvil at det foreligger et straffbart forhold for at inndragning skal kunne finne sted. Vilkårene for inndragning etter forslaget er oppfylt dersom en ting er beslaglagt under slike omstendigheter at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at den er utbytte fra en straffbar handling. Forslaget innebærer altså en viss lempning av beviskravet for at tingen er utbytte av en eller annen straffbar handling sammenlignet med hva som gjelder ved inndragning av ting som er gjenstand for heleri etter gjeldende rett, der bevistemaet formuleres som om lovlig erverv kan utelukkes. Straffelovrådet trekker frem som eksempler tilfeller der politiet i forbindelse med arbeid i kriminelle miljøer (herunder i ungdomsmiljøer med kjente tilknytninger til såkalte «gjenger») kommer over dyre gjenstander som klokker, smykker, solbriller eller klesplagg, som det ut ifra omstendighetene fremstår som helt urealistisk at vedkommende skal ha anskaffet på lovlig vis.

Denne lempingen av beviskravet er trukket frem som positiv av enkelte høringsinstanser, men er kritisert av andre. En kan stille spørsmål om en inndragningshjemmel der en lemper på beviskravet for det underliggende straffbare forholdet kunne vært hensiktsmessig ved siden av dagens § 67. En slik regel vil kunne ramme de tilfellene der lovlig erverv er svært usannsynlig, men ikke helt kan utelukkes. Departementet mener imidlertid at en slik regulering ved siden av dagens § 67, slik denne er tolket i høyesterettspraksis, må høres. Departementet vil vurdere om en skal komme tilbake med et slikt forslag i forbindelse med den videre oppfølgningen av Straffelovrådets utredninger om inndragning.

Det kan videre stilles spørsmål om ordlyden i straffeloven § 67 bør endres slik at den gir klarere uttrykk for gjeldende rett. Som redegjort for i de foregående punktene har det vært en ikke ubetydelig uenighet om hvordan §§ 67 og 71 skal forstås. Flere høringsinstanser har pekt på denne uklarheten i regelverket, og at det er en ulempe at reglene i så stor grad er utviklet gjennom høyesterettspraksis. Det synes også å være en utbredt oppfatning at et uklart regelverk er til hinder for effektiv inndragning av utbytte av straffbare handlinger.

Departementet har derfor vurdert om det bør inntas en presiserende endring i straffeloven § 67 for at bestemmelsen skal gi klarere uttrykk for rettstilstanden slik denne etter departementets syn følger av høyesterettspraksis. Departementet er imidlertid i tvil om en slik endring er en god løsning. Etter departementets mening gir ordlyden i straffeloven § 67 første ledd, sett opp mot HR-2021-987-A, tilfredsstillende uttrykk for gjeldende rett. Videre er det ikke innlysende hvordan ordlyden i en slik klargjørende endring skulle utformes. Gitt regelverkets kompleksitet og de sammensatte innspillene fra høringsinstansene, mener departementet uansett at en eventuell presiserende endring av § 67 bør sendes på høring. Departementet tar sikte på å komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med den videre oppfølgningen av Straffelovrådets utredninger om inndragning.

Departementet har også merket seg innspillene om behovet for å senke beviskravet i straffeloven § 67, og at en slik endring vil kunne bidra til mer effektiv inndragning. Et eventuelt forslag i denne retning må høres og ses i sammenheng med øvrige forslag. Departementet tar derfor sikte på å komme tilbake også til spørsmålet om beviskravet i § 67 i den videre oppfølgningen av Straffelovrådets utredninger om inndragning.