5 Forslag til ny § 67 a annet ledd: Inndragning av ting som ingen gjør krav på

5.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeloven § 74 første ledd at ved inndragning av beslaglagt utbytte som ikke tilhører lovbryteren, skal kravet reises mot eieren eller rettighetshaveren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag, jf. første ledd annet punktum. Regelen gir uttrykk for at krav om inndragning skal rettes mot eier eller rettighetshaver, selv om dette skulle være en annen enn lovbryteren. Straffelovrådet skriver i sin utredning punkt 12.6.3 side 97 at denne regelen er grunnleggende forankret i prinsippene om rettsavgjørelsers subjektive retts- og tvangskraftvirkning, jf. også tvangsfullbyrdelsesloven 4-7.

Straffeloven § 74 annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om at eieren må gjøres til part for tilfeller der eieren er ukjent eller uten kjent oppholdssted i Norge. I slike tilfeller kan inndragning foretas i sak mot lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt det finnes rimelig av hensyn til eieren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av en ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag. Eieren skal så vidt mulig gis varsel om saken, jf. siste punktum.

Videre følger det av tredje ledd at dersom hverken lovbryteren eller besitteren har kjent oppholdssted i Norge, kan tingretten beslutte inndragning på de vilkår som er nevnt i annet ledd, uten at noen er gjort til saksøkt. En tilsvarende adgang følger av utlendingsloven § 104 åttende ledd for ting som er beslaglagt i medhold av utlendingsloven «dersom verken eier eller besitter er kjent, og det finnes rimelig av hensyn til eieren».

5.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet viser i utredningen punkt 12.6.3 side 97 til at de gjennom sitt arbeid har blitt oppmerksom på at politiet i en del tilfeller kommer over og beslaglegger ting under omstendigheter som gir grunnlag for mistanke om at det beslaglagte er utbytte av straffbare handlinger, men der ingen vedkjenner seg å være eier eller besitter. Rådet beskriver situasjoner særlig knyttet til ulike kategorier av gjengkriminalitet der politiet under ransaking finner pengebeløp i bagasje eller bagasjerom som ingen av personene i bilen vedkjenner seg. Tilsvarende har Økokrim beskrevet situasjoner der man står overfor store bankinnskudd som det ikke er mulig å finne ut hvem som er eier av, og som ingen gjør krav på.

Rådet peker på at den omstendighet at en gjenstand er tatt i beslag, har to konsekvenser for spørsmålet om hvem som må gjøres til part i saken. For det første innebærer beslaget normalt at eieren, fordi vedkommende ikke kan disponere gjenstanden som vanlig, vil bli kjent med beslaget og derved ha forutsetninger for å gjøre sine interesser gjeldende. For det andre er gjenstanden i politiets besittelse, slik at fullbyrding av inndragningen kan skje uten å gå veien via tvangsfullbyrdelse, noe som ville forutsatt at eieren er part i tvangsgrunnlaget.

Rådet skriver at løsningen med at inndragningskravet i disse tilfellene kan rettes mot lovbryteren eller besitteren ved beslaget, i praksis innebærer mye av det samme som i en del andre land er løst ved at saken rettes mot formuesgodet som «part», slik at formuesgodet ikke bare er objekt, men også subjekt for saken. Dette gjelder særlig i de tilfellene som reguleres av § 74 tredje ledd, der inndragning kan foretas uten at noen er gjort til saksøkt.

Rådet viser videre til Ruis betenkning om sivilrettslig inndragning fra 2016, der det foreslås en ny regulering som innebærer at inndragningskravet formelt rettes mot tingen som sådan etter modell av ordningen i en del andre land, og skriver:

«I lys av at straffeloven § 74 allerede har etablert en ordning der inndragning i gitte tilfeller kan besluttes uten at noen er gjort til part, anser rådet det mer nærliggende å utvide denne adgangen til også å dekke inndragning etter § 67 a andre ledd i tilfeller der ingen i løpet av en periode på 6 måneder fra beslaget har gjort krav på å være eier av tingen, forutsatt at det på hensiktsmessig måte er gitt oppfordring til mulige eiere om å gjøre krav på å være eier.»

På denne bakgrunnen foreslår rådet å innta følgende bestemmelse i ny § 67 a annet ledd:

«Dersom en ting er beslaglagt og ingen har gjort krav på å være eier av tingen, kan inndragning foretas dersom det er sannsynlig at den er utbytte av en straffbar handling.»

For å legge til rette for at det kan besluttes inndragning uten at noen gjøres til part, har rådet også foreslått enkelte endringer i reglene om partsstillingen i inndragningssaker i §§ 71 og 74, se utredningen punkt 15.7 side 120 og 15.9.2.4 side 122. Rådet foreslår at adgangen til å beslutte inndragning uten at noen gjøres til part, skal gjelde i tilfeller der «ingen i løpet av en periode på 6 måneder fra beslaget har gjort krav på å være eier» av tingen, forutsatt at det «på hensiktsmessig måte» er gitt oppfordring til mulige eiere om å gjøre krav på å være eier.

I merknadene til bestemmelsen punkt 15.3.2.3 side 116 skriver rådet at inndragning etter forslaget til § 67 a annet ledd er aktuelt når det som mest sannsynlig er utbytte fra en straffbar handling, fremstår som forlatt.

Rådet skriver videre at praktiske situasjoner der ingen gjør krav på tingen, kan være tilfeller der kontanter finnes i en bil eller et lokale der ingen av de tilstedeværende vedkjenner seg å eie eller besitte tingen. Det kan da være nærliggende å konkludere med at eieren unnlater å gi seg til kjenne fordi erkjennelsen av å være eier kan bidra til å inkriminere vedkommende. Et annet eksempel kan være når politiet som ledd i etterforskningen kommer over en bankkonto og det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å komme i kontakt med den som er registrert som eier av pengene.

Rådet mener at hva som er en hensiktsmessig måte å gi oppfordring til mulige eiere på, vil bero på omstendighetene i den enkelte sak. Der gjenstanden er funnet i nærvær av personer, er det nærliggende at disse varsles. Er tingen funnet i et lokale, kjøretøy eller lignende med kjent eier eller disponent, må vedkommende varsles. Omfanget av tiltakene skal tilpasses tingens verdi og forholdene ellers, jf. også hittegodsloven § 6 første og annet punktum.

For de tilfellene der ingen gjør krav på å være eier av tingen, foreslår rådet at det i straffeloven § 67 a annet ledd skal gis en regel om at beviskravet for at tingen er utbytte fra en straffbar handling, reduseres til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Denne bevisterskelen skriver rådet at må ses i lys av at inndragningen i dette tilfellet gjelder ting som eieren ikke gjør krav på.

5.3 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland, Sogn og Fjordane Statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Sør-Vest politidistrikt, Riksadvokaten og Økokrim har gitt støtte til forslaget. Politiets sikkerhetstjeneste har uttalt at de i all hovedsak stiller seg bak de synspunkter som Det nasjonale statsadvokatembetet har gitt uttrykk for i sitt høringssvar. Ingen høringsinstanser har uttrykt motstand mot forslaget.

Riksadvokaten støtter utvalgets forslag og uttaler at en slik hjemmel antakelig vil kunne bidra til en bedring av inndragningsinstituttets effektivitet. Riksadvokaten uttaler videre at forlaget må ses i sammenheng med endringene i § 71 annet ledd annet punktum og § 74 tredje ledd, som høringsinstansen også støtter. Til alle tre forslagene bemerkes det at lovteksten antakelig bør forenkles.

Økokrim støtter også forslaget og uttaler at det kan være behov for både en klargjøring og en senkning av dagens beviskrav som sikrer at utbytte med ukjent eier som beslaglegges, også inndras. Høringsinstansen uttaler:

«Økokrim støtter derfor forslaget om at beslaglagt utbytte skal inndras i medhold av ny § 67A andre ledd, når det ikke kan legges til grunn at besitteren har tilegnet seg dette. Etter forslaget § 67A vil beviskravet for inndragning av gjenstander med ukjent eier være alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Økokrim støtter dette, og mener dette generelt bør gjelde for utbytte som beslaglegges hos hvitvaskere eller helere når en ikke i medhold av § 71 første ledd kan legge til grunn at de har tilegnet seg dette utbyttet.

Vi har notert at rådet i merknaden legger til grunn at også besitter må være ukjent for at inndragning skal kunne skje på grunnlag av sannsynlighetsovervekt. Økokrim er ikke enig i dette, da en besitter som ikke selv påberoper seg å være eier av et sannsynlig utbytte av straffbare handlinger vanskelig kan sees å ha noen beskyttelsesverdig interesse i å få tilbakelevert dette.»

5.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg forslaget til ny § 67 a annet ledd, som hjemler inndragning av ting som er beslaglagt, men der ingen har gjort krav på å være eier av tingen. En slik bestemmelse vil ifølge rådet rette seg mot formuesgoder som fremstår som forlatt, og som mest sannsynlig er utbytte fra en straffbar handling.

Etter departementets syn kan en slik hjemmel være et fornuftig supplement til dagens regler og bidra til mer effektiv inndragning i visse tilfeller. Regelen har fått støtte av de av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet.

Forslaget er av rådet plassert i ny § 67 a, under overskriften «inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra». Forslaget har nær sammenheng med forslaget i § 67 a første ledd. Departementet vurderer å høre hvordan første ledd skal følges opp i forbindelse med den videre oppfølgningen av Straffelovrådets utredninger om inndragning, jf. ovenfor i punkt 4.5. Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig å vurdere forslaget til annet ledd samtidig med første ledd. Departementet vil derfor komme tilbake til forslaget til ny § 67 a annet ledd i forbindelse med den videre oppfølgningen av Straffelovrådets utredninger.