7 Klargjøring av virkeområdet for utvidet inndragning i straffeloven § 68

7.1 Innledning

I utredningen punkt 12.5.5 side 95–96 og punkt 15.4 side 117–118 foreslår Straffelovrådet enkelte endringer i straffeloven § 68 om utvidet inndragning. Forslagene tar sikte på å klargjøre bestemmelsens virkeområde og gjøre regelens innhold lettere tilgjengelig. Rådet fremhever i utredningen punkt 12.5.1 side 93 at slike klargjøringer av regelverket vil kunne «gi større bevissthet, kjennskap til og bruk av regelverket, noe som igjen vil kunne sikre en mer effektiv inndragning på sikt». Forslagene er ikke ment å innebære noen endring av rettstilstanden.

7.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 68 regulerer adgangen til å foreta inndragning av utbytte fra uidentifisert kriminalitet – såkalt «utvidet inndragning». Bestemmelsen gir, på nærmere vilkår, adgang til å inndra utbytte fra straffbare handlinger uten at det er nødvendig å påvise hvilken eller hvilke konkret(e) handling(er) som har skapt utbyttet. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at påtalemyndigheten må bevise hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Som påpekt av Straffelovrådet er det imidlertid en forutsetning at det foreligger omstendigheter som gjør det forsvarlig å bygge på en presumsjon for at de formuesgodene som søkes inndratt, er utbytte, se utredningen punkt 4.6.1 side 30–31.

Dersom vilkårene for utvidet inndragning er oppfylt, kan i utgangspunktet alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, inndras med mindre lovbryteren sannsynliggjør at de aktuelle formuesgodene er ervervet på lovlig måte. Bevisbyrden for lovlig erverv er med dette lagt på lovbryteren. Beviskravet er imidlertid lavere enn det som gjelder for påtalemyndigheten. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at ervervet er lovlig, jf. NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning av vinning punkt 13.6.2.4 side 107 første spalte og Ot.prp. nr. 8 (1998–99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) punkt 10.1.4.3 side 34.

At det kan påvises at et konkret formuesgode er kjøpt med lovlige midler, vil imidlertid ikke være til hinder for inndragning dersom domfeltes forbruk er finansiert med ulovlige midler, se blant annet Rt. 2003 side 1096 (avsnitt 12) og Rt. 2012 side 1305 (avsnitt 16–18). I sistnevnte dom vises det til følgende begrunnelse i NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.4 side 107:

«Et særlig spørsmål oppstår dersom det gjøres «sannsynlig» at vedkommende til en viss grad har hatt lovlige inntekter, samtidig som de på langt nær er tilstrekkelige til å forklare vedkommendes formue. Dersom de lovlige inntektene ikke overskrider hva som medgår til normalt forbruk, bør hele formuen regnes å være ervervet ved straffbar virksomhet. Noen forholdsmessig fordeling på lovlig og ulovlig erverv bør ikke skje. Da alle skal livnære seg ved lovlig erverv, ville en motsatt løsning i realiteten innebære at vedkommende fikk beholde deler av hva som er tjent ved straffbar virksomhet. En forholdsmessig fordeling bør mao. bare skje i den utstrekning lovlig erverv overskrider hva som medgår til ordinært forbruk.»

Formålet med bestemmelsen er å inndra verdier som faktisk er utbytte fra straffbar virksomhet, men hvor det ikke er mulig å identifisere hvilke konkrete lovbrudd verdiene stammer fra, se blant annet NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.2 side 100. Bestemmelsen viderefører § 34 a i straffeloven 1902, som ble tilføyd ved endringslov 11. juni 1999 nr. 39, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 26.3.2 side 344 følgende. Bestemmelsen om utvidet inndragning ble innført for å effektivisere tiltakene mot profittmotivert kriminalitet. Tidligere hadde inndragning, som den store hovedregel, vært betinget av at påtalemyndigheten kunne konkretisere den straffbare handlingen som hadde gitt vinningen. Som påpekt av Inndragningsutvalget i NOU 1996: 21 hadde dette gjort det mulig for personer som livnærer seg av kriminell virksomhet å legge seg opp betydelige formuer uten å ha nevneverdige lovlige inntekter å vise til, se særlig NOU 1996: 21 punkt 13.6.2 side 100 følgende. Adgangen til å foreta utvidet inndragning ble innført for å øke muligheten for å inndra slik formue finansiert ved uidentifisert kriminalitet. I forarbeidene ble utvidet inndragning også fremhevet som et viktig virkemiddel for å frata såkalte «bakmenn» deres fortjeneste og motvirke organiserte former for kriminalitet, se NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.2 side 101.

Ettersom bestemmelsen både gjør unntak fra kravet om konkretisering og legger bevisbyrden for lovlig erverv på lovbryteren, er det oppstilt strenge grunnvilkår for utvidet inndragning. Av første ledd fremgår det at utvidet inndragning kun kan foretas dersom den som inndragningskravet er rettet mot, finnes skyldig i en eller flere straffbare handlinger av en viss alvorlighetsgrad, og som etter sin art kan gi betydelig utbytte. Det er først når disse grunnvilkårene er oppfylt at det er forsvarlig å bygge på en presumsjon for at lovbryterens øvrige formue er resultatet av straffbar virksomhet.

Vilkåret om at vedkommende må finnes skyldig «i en straffbar handling», inntatt innledningsvis i første ledd, innebærer at samtlige objektive og subjektive straffbarhetsvilkår må være oppfylt. I denne relasjon gjelder det alminnelige strafferettslige beviskravet. Det er ikke gjort unntak fra kravet om skyldevne og utvist skyld – i motsetning til det som gjelder ved inndragning etter hovedregelen i straffeloven § 67, se blant annet Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 10.2.3 side 37 og spesialmerknadene til § 34 a i punkt 22.2 side 67.

At lovbruddet må være av en viss alvorlighetsgrad, fremgår av de tre alternative vilkårene i første ledd bokstav a til c. Utvidet inndragning kan foretas dersom lovbryteren har foretatt en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, jf. første ledd bokstav a, eller forsøk på slik handling, jf. første ledd bokstav c. Alternativt kan inndragning foretas dersom lovbryteren har foretatt minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i to år eller mer, eller forsøk på slik handling, forutsatt at vedkommende i tillegg har vært ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte i løpet av de siste fem årene før den aktuelle handlingen ble begått, jf. første ledd bokstav b og c. Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse eller organisert kriminalitet kommer ikke i betraktning, jf. første ledd siste punktum.

I tillegg til lovbruddets alvorlighetsgrad må den straffbare handlingen være «av en slik art» at den «kan gi betydelig utbytte». Dette vilkåret er ment å innskrenke bestemmelsens anvendelsesområde til «tilfeller hvor det kan være en generell sannsynlighet for at domfelte har ervervet sin formue fra straffbar virksomhet», se merknadene til § 34 a i NOU 1996: 21 punkt 16.1 side 132. I forarbeidene er det lagt til grunn at grensen for hva som regnes som «betydelig», i hovedsak skal svare til grensen mellom simple og grove vinningsforbrytelser, se blant annet Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 67 (merknadene til § 34 a). Det er tilstrekkelig at handlingen etter sin art «kan gi» slik utbytte. Det kreves ikke at det faktisk er påvist utbytte i den konkrete saken, se Rt. 2003 side 897 avsnitt 14.

Hvordan dette grunnvilkåret om at lovbryteren er funnet skyldig i en «straffbar handling som etter sin art kan gi betydelig utbytte», skal forstås, er nærmere avklart av Høyesterett i HR-2020-2442-A. Saken reiste spørsmål om det ved domfellelse for oppbevaring av narkotika også skulle legges vekt på utbyttepotensialet ved salg av narkotikaen. Høyesterett kom til at det ikke bare er utbyttepotensialet til den konkrete handlingen domfellelsen gjelder som skal tas i betraktning ved vurderingen av om handlingen «etter sin art» kan gi betydelig utbytte, men at det også må legges vekt på det utbyttet som kunne vært oppnådd ved nærliggende former for kriminalitet. Ved domfellelse for oppbevaring av narkotika må det derfor også legges vekt på utbyttepotensialet ved salg. Videre slo Høyesterett fast at det er utbyttepotensialet til den konkrete mengden med narkotika domfellelsen gjelder som er avgjørende – ikke hva slags utbytte oppbevaring og salg av narkotika mer generelt kan gi. Ettersom salgsverdien av det konkrete narkotikapartiet lå godt under terskelen for «betydelig utbytte», var grunnvilkåret ikke oppfylt.

Ovennevnte dom ble avsagt etter at Straffelovrådet avga sin utredning, og avklaringene i dommen får blant annet betydning for rådets gjengivelse av gjeldende rett i utredningen punkt 4.6.1 side 31 og rådets analyse av utfordringer med gjeldende regelverk i punkt 11.4.3 side 84.

I motsetning til inndragning etter straffeloven § 67 er domstolens kompetanse til å foreta utvidet inndragning fakultativ, jf. «kan» i straffeloven § 68 første ledd. I dette ligger at det må foretas en helhetsvurdering av om utvidet inndragning skal foretas og eventuelt i hvilket omfang. Relevante momenter og retningslinjer for utøvelsen av skjønnet fremgår av forarbeidene og rettspraksis. I Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 68 skriver departementet følgende om vurderingen:

«Det er primært personer med en kriminell livsstil forslaget tar sikte på å ramme. Utvidet inndragning bør særlig foretas når det – på bakgrunn av det aktuelle lovbruddet sett i sammenheng med utbyttets størrelse, sannsynligheten for stort utbytte og/eller uforklarlige verdier på lovbryterens hånd – er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten som er begått, og hvor det er rimelig og velbegrunnet å stille krav om at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet.»

Det siterte viser at det først og fremst er personer med en kriminell livsstil loven tar sikte på å ramme. Personer med kriminell livsstil vil, ifølge forarbeidene, typisk være personer som har et «høyt personlig forbruk og disponerer verdier som synes uforklarlig på bakgrunn av de verdier vedkommende oppgir til beskatning», se NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.3 side 105. Dersom vedkommende i tillegg dømmes for en alvorlig straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning (jf. grunnvilkårene i første ledd), er sannsynligheten gjennomgående stor for at vedkommende har ervervet sin formue eller store deler av den ved straffbar virksomhet. Det er først og fremst i disse situasjonene at det vil være rimelig å stille krav om at lovbryteren må sannsynliggjøre at formuen er lovlig ervervet.

At det sentrale formålet med bestemmelsen er å ramme personer med en kriminell livsstil, er også fulgt opp i rettspraksis. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2004 side 1126 uttalte førstvoterende blant annet:

«Formålet med bestemmelsen er å effektivisere tiltakene mot organisert og annen kriminalitet med store profittmuligheter ved å åpne for inndragning hvor det er stor sannsynlighet for at hele eller store deler av lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet – selv om påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilken konkret handling som har gitt vinning.»

Utvidet inndragning kan imidlertid, etter omstendighetene, også anvendes overfor personer som ikke tilhører den primære målgruppen. Avgjørelsen inntatt i Rt. 2003 side 897 er et eksempel på dette. I saken var det spørsmål om å foreta utvidet inndragning overfor en domfelt som ikke kunne sies å tilhøre den primære målgruppen. Førstvoterende uttalte i denne sammenhengen at «[o]rdlyden oppstiller imidlertid ikke skranker for anvendelsen utover de generelle vilkårene, og jeg kan ikke se at forarbeidene gir støtte for at utvidet inndragning utelukkende skal kunne foretas overfor den gruppen som loven i første rekke tar sikte på.»

Etter en konkret vurdering kom førstvoterende til at det burde foretas utvidet inndragning i saken. Ved den konkrete vurderingen ble det lagt særlig vekt på at domfellelsen hadde vist at domfelte «har engasjert seg i straffbar virksomhet med et betydelig økonomisk potensial», og på at inndragningskravet var «begrenset til de pengesedlene som ble beslaglagt i forbindelse med pågripelsen for de straffbare handlinger han nå er domfelt for […]». Videre understreket førstvoterende (i avsnitt 21) at ordningen med omvendt bevisbyrde tilsier at «domstolene ved utøvelsen av skjønnet utviser varsomhet med hensyn til omfanget av inndragningen når man er utenfor den primære målgruppen for utvidet inndragning.»

Også i Rt. 2004 side 1126 kom Høyesterett til at det kunne foretas utvidet inndragning overfor en domfelt som ikke kunne sies å tilhøre «den primære gruppen som ordningen med utvidet inndragning tar sikte på». Ved den konkrete vurderingen (i avsnitt 50) ble det også her lagt vekt på at domfelte var dømt for straffbar virksomhet med betydelig økonomisk potensial, og at inndragningskravet var begrenset til et beslaglagt pengebeløp:

«Samtlige vilkår for inndragning er til stede. Jeg har vært i tvil, men er blitt stående ved at inndragning bør skje. A er dømt for straffbar virksomhet med betydelig økonomisk potensial. Inndragningen gjelder et bortgjemt, større pengebeløp som er funnet hjemme hos ham, og som han ikke har kunnet gi noen troverdig forklaring på opphavet til. At beslaget fant sted vel ett år før overtredelsen av straffeloven § 162 første og annet ledd jf. femte ledd, tillegger jeg ikke vekt. Ved inndragning med hjemmel i straffeloven § 34a, vil formuesgoder som inndras, som regel ha kommet tiltalte i hende før – og ofte lenge før – det straffbare forhold som tiltalen gjelder, ble begått. Alt tatt i betraktning mener jeg at de hensynene som ligger bak ordningen med utvidet inndragning, tilsier at det pengebeløpet som ble funnet hos A inndras.»

Den aktuelle saken ble av førstvoterende omtalt som et grensetilfelle.

De nevnte avgjørelsene, Rt. 2003 side 897 og Rt. 2004 side 112, illustrerer at inndragning overfor personer som ikke kan sies å ha en direkte kriminell livsstil, i hovedsak er aktuelt der det er tale om å inndra enkelteiendeler på grunnlag av konkret mistanke.

At inndragningsadgangen er fakultativ, innebærer at utvidet inndragning kan begrenses til enkelte av lovbryterens formuesgoder og til en del av det enkelte formuesgodet. Dette er også fastslått i forarbeidene, samtidig som det er uttalt at hovedregelen bør være at retten bruker kompetansen fullt ut, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 69.

Ved utvidet inndragning er utgangspunktet at inndragningen skal skje ved gjenstandsinndragning, men bestemmelsen gir også adgang til verdiinndragning av hele eller deler av gjenstandenes verdi, se annet ledd annet punktum.

På nærmere vilkår er det også åpnet for at verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens nåværende eller tidligere ektefelle, kan inndras overfor lovbryteren, jf. tredje ledd. Regelen tar sikte på å hindre at inndragning vanskeliggjøres ved at lovbryteren overfører utbytte fra straffbar virksomhet til sin ektefelle. Tilsvarende regel gjelder for samboere i ekteskapslignede forhold, jf. tredje ledd siste punktum. Selve gjenstanden kan ikke inndras etter tredje ledd – kun verdien av det aktuelle formuesgodet.

7.3 Klargjøring av formålet med utvidet inndragning

7.3.1 Straffelovrådets forslag

I utredningen punkt 12.5.5 side 95–96 og punkt 15.4 side 117–118 foreslår Straffelovrådet et nytt første ledd i straffeloven § 68:

«Med utvidet inndragning menes inndragning av utbytte av straffbare handlinger uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, jf. annet og fjerde ledd, og med omvendt bevisbyrde, jf. tredje ledd.»

Det nye leddet er ment å klargjøre formålet med bestemmelsen og å gi en kortfattet forklaring av hva som kjennetegner utvidet inndragning. Straffelovrådet viser til at formålet med utvidet inndragning vil stå sentralt ved vurderingen av om den fakultative adgangen til utvidet inndragning skal anvendes i den enkelte sak, og rådet mener dette formålet bør fremgå uttrykkelig av bestemmelsen. Konkret foreslår Strafferådet en lovfesting av at formålet med utvidet inndragning er å inndra utbytte fra straffbare handlinger i saker der det ikke kan påvises hvilken eller hvilke handling(er) utbyttet stammer fra. I dette ligger også en klargjøring av at bestemmelsen gjør unntak fra kravet om at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, må konkretiseres. I tillegg foreslår rådet å innta en presisering av at bestemmelsen inneholder en regel om omvendt bevisbyrde ved at det er lovbryteren – og ikke påtalemyndigheten – som pålegges å godtgjøre at formuesgodene er ervervet på lovlig måte.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg, er i all hovedsak positive til forslaget om å innta et nytt første ledd i § 68 som klargjør formålet med bestemmelsen og hva som kjennetegner utvidet inndragning. Dette gjelder Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Nordland statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter og Økokrim.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter uttaler at forslaget innebærer en klargjøring som bidrar til å fjerne eventuell tvil, og at endringen har en klar pedagogisk effekt som kan bidra til økt bruk av bestemmelsen.

Oslo tingrett omtaler også forslaget som et godt pedagogisk grep.

Skatteetaten er skeptisk til bruken av begrepet «bevisbyrde» i forslaget til nytt første ledd, og foreslår heller begrepet sannsynlighetsovervekt i en eller annet form. Skatteetaten uttaler:

«Bevisbyrde-begrepet kan fremstå lite egnet der beviskravet er sannsynlighetsovervekt, og er dessuten flertydig (det kan både ha betydningen beviskrav, såkalt objektiv bevisbyrde, og bevisføringsplikt, såkalt subjektiv bevisbyrde).»

7.3.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er hensiktsmessig å klargjøre innledningsvis i § 68 hva formålet med bestemmelsen er og hva som kjennetegner utvidet inndragning. Departementet foreslår imidlertid en mindre omformulering av Straffelovrådets forslag:

«Med utvidet inndragning menes inndragning av utbytte av straffbare handlinger uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.»

Bestemmelsens ordlyd gir i dag liten veiledning om hva utvidet inndragning går ut på og hvilke prinsipper som er styrende for den helhetsvurderingen som må foretas ved avgjørelsen av om utvidet inndragning skal benyttes i den enkelte sak. Som påpekt i utredningen vil formålet med bestemmelsen være styrende for denne helhetsvurderingen, og det vil derfor være en fordel om formålet fremgår direkte av lovteksten. I tillegg vil en klargjøring av hva som menes med utvidet inndragning, kunne gjøre regelen lettere tilgjengelig.

Departementets forslag skiller seg fra Straffelovrådets forslag ved at passusen om omvendt bevisbyrde ikke er tatt med. Etter departementets vurdering er det en risiko for at forslaget på dette punktet kan virke mot sin hensikt ved at det kan bidra til usikkerhet om hvordan bestemmelsen ellers skal forstås.

Straffeloven § 68 inneholder flere bevistema, med ulike beviskrav og ulike bevisbyrder. Den omvendte bevisbyrden som forslaget sikter til, gjelder kun for spørsmålet om formuesgodene er lovlig ervervet. Det er kun for dette spørsmålet at bevisbyrden er lagt på lovbryter. I denne relasjonen er for øvrig beviskravet redusert til sannsynlighetsovervekt. Ellers er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden (både i betydningen tvilsrisiko og bevisføringsbyrde) for at grunnvilkårene for utvidet inndragning er oppfylt, og i denne relasjon gjelder det ordinære strafferettslige beviskravet, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 10.1.4.1 side 32. Påtalemyndigheten må med andre ord bevise utover enhver rimelig tvil at lovbryteren har begått en straffbar handling, herunder at samtlige straffbarhetsvilkår er oppfylt, at handlingen er av en viss alvorlighet, og at handlingen etter sin art kan gi betydelig utbytte. Det er først når påtalemyndigheten har bevist at grunnvilkårene for utvidet inndragning er oppfylt at lovbryteren pålegges bevisbyrden for at de aktuelle formuesgodene er ervervet på lovlig måte. Det er også påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at de formuesgoder som søkes inndratt, tilhører lovbryteren, og for dette bevistemaet har Høyesterett lagt til grunn at beviskravet er sannsynlighetsovervekt, se blant annet Rt. 2004 side 1126.

Selv med en uttrykkelig henvisning til annet ledd, slik Straffelovrådet legger opp til i sitt forslag, vil en presisering av at det gjelder en omvendt bevisbyrde ved utvidet inndragning kunne bidra til usikkerhet rundt bevisbyrden for de øvrige vilkår og tema i bestemmelsen.

Som påpekt av Skatteetaten kan også selve begrepet «bevisbyrde» være uheldig idet dette benyttes i forskjellige betydninger i juridisk teori og praksis.

7.4 Lovfesting av retningslinjer for skjønnsutøvelsen

7.4.1 Straffelovrådets forslag

I utredningen punkt 12.5.5 side 95–96 foreslår Straffelovrådet å lovfeste retningslinjer for hva som skal vektlegges ved vurderingen av om, og eventuelt i hvilket omfang, den fakultative adgangen til utvidet inndragning skal benyttes i den enkelte sak. Forslaget er også kommentert i spesialmerknadene, se utredningen punkt 15.4 side 117–118.

Straffelovrådet viser til forarbeidenes angivelse av at det primært er personer med kriminell livsstil bestemmelsen tar sikte på å ramme, og at dette også er fulgt opp i rettspraksis. Straffelovrådet foreslår å gjenspeile de sentrale elementene fra forarbeidsuttalelsene i et nytt annet punktum i annet ledd:

«I vurderingen av om det skal foretas utvidet inndragning skal det særlig legges vekt på om og i hvilken grad det på bakgrunn av den straffbare handlingen lovbryteren er funnet skyldig i, sannsynligheten for stort utbytte og uforklarlige verdier på lovbryterens hånd, er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten lovbryteren har begått.»

Ved å tydeliggjøre hvilke prinsipper som er styrende for helhetsvurderingen, håper Straffelovrådet at loven vil bli lettere tilgjengelig for dem som skal anvende bestemmelsen.

Forslaget er også ment å få frem at forutsetningen om kriminell livsstil gjør seg gjeldende med ulik styrke i ulike situasjoner. Rådet ønsker å tydeliggjøre at graden av kriminell livsstil som bør kreves for å foreta utvidet inndragning, særlig vil avhenge av inndragningskravets omfang. I utredningen punkt 12.5.5 side 96 uttaler Straffelovrådet blant annet:

«Rådet finner grunn til å fremheve at denne vurderingen nødvendigvis vil være relativ til hvilke formuesgoder som kreves inndratt. Vurderingen vil både knytte seg til hvor store verdier det er tale om, og i hvilken grad det foreligger omstendigheter som underbygger en mistanke om at de eiendelene som kreves inndratt, faktisk er utbytte av straffbare handlinger.

Dette medfører at terskelen “kriminell livsstil” legges høyt der det er tale om å inndra alt domfelte eier og som vedkommende ikke bevisfører lovlig erverv av. Der inndragningskravet begrenses til konkrete formuesgoder og det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for mistanke om at de utgjør utbytte, vil det ikke være naturlig å stille like strenge krav til graden av “kriminell livsstil”.»

Straffelovrådets lovutkast er ment å tydeliggjøre denne relativiteten.

7.4.2 Høringsinstansenes syn

Straffelovrådets forslag om å lovfeste retningslinjer for vurderingen av om den fakultative adgangen til inndragning bør benyttes i den enkelte sak, har fått blandet mottakelse av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Nordland statsadvokatembeter, Riksadvokaten og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter har uttrykt støtte for forslaget, mens Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo tingrett, Skatteetaten, Økokrim og Dommerforeningens fagutvalg for strafferett og straffeprosess i hovedsak er negative til forslaget. Politiets sikkerhetstjeneste har uttalt at de i all hovedsak stiller seg bak synspunkter og betenkeligheter som Det nasjonale statsadvokatembetet har gitt uttrykk for i sitt høringssvar.

Kripos og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter støtter forslaget uten ytterligere merknader til den foreslåtte ordlyden. Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener også at en slik lovfesting kan være formålstjenlig, men savner en drøftelse av hva som ligger i «kriminell livsstil».

Riksadvokaten støtter forslaget om å la de sentrale momentene komme til uttrykk i loven, men påpeker at det konkrete forslaget har fått en noe uklar utforming, og at innholdet dels kan plasseres i forarbeidene. Riksadvokaten stiller også spørsmål ved hva som ligger i kvalifiseringen «velbegrunnet» ved angivelsen av mistankekravet, og uttaler:

«Mistanken må i alle tilfeller ha gode grunner for seg og et eventuelt behov for å nyansere mellom ulike grader av kriminell livsstil ivaretas antagelig allerede av den skjønnsmessige vurderingen bestemmelsen legger opp til».

I likhet med Riksadvokaten er Dommerforeningens fagutvalg for strafferett og straffeprosess kritiske til at mistankekravet formuleres som «velbegrunnet mistanke». Om dette uttaler fagutvalget følgende:

«Enhver mistankekonstatering en domstol foretar, må være godt begrunnet. Dette gjelder uansett hvilket sannsynlighetskrav den aktuelle lovbestemmelsen oppstiller. Når «velbegrunnet» her brukes som en kvalifisering av mistanken, blir det derfor uklart hva meningsinnholdet egentlig er. Mistanken er antakelig «velbegrunnet» hvis det er sannsynlig at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten lovbryteren har begått. Hvis man mener det, er det bedre å bruke «sannsynlig» som vilkår. Hvis man mener noe annet, bør det uttrykkes på en klarere måte.».

Økokrim er usikker på om den foreslåtte endringen er egnet til å klargjøre bestemmelsens anvendelsesområde.

Skatteetaten uttaler at det konkrete forslaget til lovtekst fremstår som tungt å lese og forstå.

Oslo tingrett mener at dersom formålet primært er å ramme lovbrytere med kriminell livsstil, bør ordlyden i forslaget i større grad spisses mot dette. Ifølge Oslo tingrett er det uheldig at den foreslåtte ordlyden lagt på vei viderefører uttalelser i lovforarbeidene når Høyesterett har uttalt at forarbeidene ikke «gir støtte for at utvidet inndragning utelukkende skal kunne foretas overfor den gruppen som loven i første rekke tar sikte på», jf. Rt. 2003 side 897.

Det nasjonale statsadvokatembetet støtter ikke forslaget og advarer mot at et slik tilleggsvilkår – at det skal være en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminaliteten bare er en del av den kriminalitet lovbryteren har begått – vil kunne innebære en innsnevring av adgangen til utvidet inndragning. I denne sammenhengen vises det til dommen inntatt i Rt. 2003 side 897, der Høyesterett konkluderte med at bestemmelsen også kan anvendes utenfor tilfellene med en direkte kriminell livsstil. Ifølge Det nasjonale statsadvokatembetet vil det foreslåtte tilleggsvilkåret også være unødvendig ettersom dette uansett er en del av vurderingen av om formuesgoder er ulovlig ervervet.

I likhet med Det nasjonale statsadvokatembetet påpeker også Oslo statsadvokatembeter at forslaget kan virke som et tilleggsvilkår med en viss reduksjon av bestemmelsens effektivitet. Høringsinstansen viser til at Høyesterett har anvendt bestemmelsen uten at domfelte har tilhørt den primære målgruppen, jf. Rt. 2003 side 897 og Rt. 2004 side 1126. Oslo statsadvokatembeter mener at vurderingstemaet allerede er godt nok ivaretatt som en del av kan-skjønnet.

7.4.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er grunn til å lovfeste retningslinjer for vurderingen av om adgangen til utvidet inndragning bør benyttes i den enkelte sak. Dette vil gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig. Som departementet vil komme tilbake til nedenfor, er det imidlertid behov for å foreta visse justeringer i rådets forslag.

Isolert gir ordlyden i straffeloven § 68 inntrykk av at adgangen til utvidet inndragning er vid. Bestemmelsens formål og bakgrunn, slik dette er beskrevet i forarbeidene, gir imidlertid tydelige føringer om at bestemmelsen primært bør benyttes overfor personer med såkalt «kriminell livsstil», se blant annet NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.2 side 100 og Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 68. Forarbeidenes forutsetning om at dette er det sentrale anvendelsesområdet for bestemmelsen, er også fulgt opp i rettspraksis. Det å innta en beskrivelse av det sentrale vurderingstemaet i lovteksten vil tydeliggjøre bestemmelsens primære anvendelsesområde.

Straffelovrådets utredning viser at en av hovedutfordringene med inndragningsregelverket er at reglene gir for lite konkret veiledning om hvilke prinsipper som skal styre vurderingene. Departementet er enig med Straffelovrådet i at en klargjøring av vurderingstemaet ved skjønnsutøvelsen vil kunne bidra til å gjøre regelen lettere tilgjengelig og enklere å bruke i praksis, noe som trolig vil kunne føre til mer effektiv inndragning på sikt.

En klargjøring av bestemmelsens sentrale virkeområde har også en viktig side til forutberegnelighet og rettssikkerhet. Inndragning innebærer generelt et inngrep i eiendomsretten, og ved utvidet inndragning er det spesielt viktig at det fremgår klart når inndragning kan skje. Utvidet inndragning hjemler en omfattende inndragningsadgang ved at utgangspunktet er at hele formuen til lovbryteren kan inndras – og det uten at påtalemyndigheten må påvise hvilke straffbare handlinger formuen stammer fra. Det at bestemmelsen i tillegg opererer med omvendt bevisbyrde for lovlig erverv, tilsier at det bør utvises varsomhet med å anvende bestemmelsen utover de tilfeller forarbeidene gir anvisning på.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det bør fremgå av ordlyden at graden av kriminell livsstil – eller sannsynligheten for at lovbryteren har ervervet sin formue eller store deler av den ved uidentifisert straffbar virksomhet – står sentralt ved den konkrete vurderingen av om, og i hvilket omfang, adgangen til utvidet inndragning skal benyttes i den enkelte sak.

Når det gjelder den konkrete formuleringen, foreslår departementet imidlertid en viss forenkling og omformulering av forslaget til lovtekst:

«Ved vurderingen av om det skal foretas utvidet inndragning, skal det særlig legges vekt på sannsynligheten for at lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet.»

Straffelovrådets lovutkast inneholder både en angivelse av det sentrale vurderingstemaet (formulert som «om og i hvilken grad det […] er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten lovbryteren har begått») og en oppramsing av de sentrale elementene i denne vurderingen («den straffbare handlingen lovbryteren er funnet skyldig i, sannsynligheten for stort utbytte og uforklarlige verdier på lovbryterens hånd»). Departementet foreslår i stedet å kun innta vurderingstemaet i lovteksten. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at de sentrale momentene i vurderingen fremgår av forarbeider og rettspraksis. På denne måten unngår man at lovteksten blir for detaljert. Vurderingen vil uansett bero på en konkret helhetsvurdering hvor det også kan legges vekt på andre omstendigheter enn de som er trukket frem i rådets lovutkast.

I lovutkastet har Straffelovrådet formulert vurderingstemaet som om og i hvilken grad det er en «velbegrunnet mistanke» om kriminell livsstil. Som påpekt av enkelte høringsinstanser er det noe uklart hva som menes med kvalifiseringen «velbegrunnet». Departementet foreslår i stedet å formulere vurderingstemaet som «sannsynligheten» for at lovbryteren har bygget opp formuen sin ved uidentifisert kriminalitet – uten at det oppstilles et bestemt sannsynlighets- eller mistankekrav. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å oppstille et bestemt sannsynlighetskrav. Hvor stor sannsynlighet for, og hvilken grad av kriminell livsstil som kreves for å foreta utvidet inndragning, vil variere avhengig av blant annet hvor omfattende inndragningskravet er, hvilke formuesgoder som påstås inndratt, og i hvilken grad det foreligger konkrete forhold ved de aktuelle eiendelene som i seg selv gir grunnlag for mistanke om at de er utbytte fra straffbare handlinger.

Under henvisning til høringsinnspillene fra Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter, hvor det uttrykkes en bekymring for at forslaget vil kunne føre til en innsnevring av adgangen til utvidet inndragning, vil departementet presisere at det ikke er tale om å oppstille noe tilleggsvilkår for utvidet inndragning. Forslaget er ikke ment å innebære noen innsnevring av bestemmelsens anvendelsesområde i forhold til gjeldende rett. Hensikten med forslaget er å klargjøre at det primære anvendelsesområdet for utvidet inndragning er overfor lovbrytere som har ervervet hele eller store deler av sin formue ved straffbar virksomhet – med andre ord lovbrytere med en kriminell livsstil. Dette er basert på de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene og rettspraksis. Forslaget er ment å få frem at forutsetningen om kriminell livsstil gjør seg gjeldende med ulik styrke i forskjellige situasjoner. Dersom det er tale om å inndra hele eller store deler av lovbryterens formue, bør det stilles strenge krav til graden av kriminell livsstil for å forsvare inngrepet. Er det derimot spørsmål om å inndra ett eller enkelte av lovbryterens formuesgoder på grunnlag av konkret mistanke om at det er tale om utbytte av uidentifisert kriminalitet, kan det være forsvarlig å anvende bestemmelsen om utvidet inndragning uten at lovbryteren tilhører den primære målgruppen. Denne relativiteten må sies å være i samsvar med de forutsetninger som er lagt til grunn av Høyesterett, jf. blant annet Rt. 2003 side 897 og Rt. 2004 side 1126.

7.5 Presisering av at også enkelteiendeler kan inndras

7.5.1 Straffelovrådets forslag

Videre foreslår Straffelovrådet å presisere i ordlyden at utvidet inndragning ikke bare er aktuelt der det er grunnlag for å inndra alt lovbryteren eier, og som vedkommende ikke kan bevise lovlig erverv av, men at bestemmelsen også kan benyttes til å inndra enkelteiendeler på grunnlag av konkret mistanke, se utredningen punkt 12.5.5 side 95–96 og punkt 15.4 side 117–118. Rådet påpeker at ordlyden i annet ledd (at «alle formuesgoder» som tilhører lovbryteren kan inndras) kan bidra til en «intuitiv oppfatning om at bestemmelsen primært gjelder tilfellene der det er grunnlag for å inndra alt», se utredningen punkt 12.5.5 side 96. Rådet foreslår derfor å endre ordlyden fra «alle» til «ett, flere eller samtlige» formuesgoder. Straffelovrådet mener at dette forslaget vil synliggjøre muligheten for en mer avgrenset og målrettet bruk av utvidet inndragning.

7.5.2 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av samtlige av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Dette er Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Økokrim og Dommerforeningens fagutvalg for strafferett og straffeprosess. I tillegg har Nordland statsadvokatembeter uttalt at de slutter seg til samtlige av de foreslåtte endringer i utredningen.

Riksadvokaten påpeker blant annet at en slik klargjøring vil kunne være bevisstgjørende og føre til at bestemmelsen anvendes i flere tilfeller enn i dag.

7.5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovrådets forslag om å innta en presisering av at bestemmelsen om utvidet inndragning også kan benyttes for å inndra enkelte formuesgoder. Den foreslåtte presiseringen gjør det klart at bestemmelsen ikke bare er anvendelig i tilfeller der det er grunnlag for å inndra alt lovbryteren eier. Departementet er enig med Straffelovrådet i at en slik presisering vil synliggjøre at bestemmelsen kan benyttes til mer målrettet og avgrenset inndragning av enkelte formuesgoder – uten at det må rettes tilsvarende krav mot lovbryterens øvrige formue.

En lignende presisering ble foreslått av Inndragningsutvalget i NOU 1996: 21, se kapittel 17 side 150 (lovutkastet til § 34 nr. 2), men departementet fant den gang ikke grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 69. Straffelovrådets utredning NOU 2020: 10 viser imidlertid at det kan være behov for en klargjøring av regelverket, slik at det fremgår tydeligere av reglene hva som kan inndras. Departementet legger også vekt på at samtlige av de høringsstansene som har uttalt seg om forslaget, har vært positive til en slik klargjøring.