2 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162 av 27. november 2019 om utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett og offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett samt om endring av direktiv 2009/65/EF og 2014/59/EU

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114, under henvisning til forslag fra Europakommisjonen, etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene, under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1, etter den ordinære regelverksprosedyren2 og ut fra følgende betraktninger:

• 1) Artikkel 52 nr. 4 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF3 fastsetter svært generelle krav knyttet til de strukturelle trekkene ved obligasjoner med fortrinnsrett. Disse kravene er begrenset til behovet for at obligasjoner med fortrinnsrett skal utstedes av en kredittinstitusjon som har sitt forretningskontor i en medlemsstat, og skal være omfattet av et særlig offentlig tilsyn og av en ordning med dobbel regress («dual recourse»). Nasjonale regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett håndterer disse spørsmålene og regulerer dem på en mer detaljert måte. Disse nasjonale regelverkene inneholder også andre strukturelle bestemmelser, særlig regler for sammensetningen av sikkerhetsmassen, kriterier for godkjenning av eiendeler, mulighet for å slå sammen eiendeler, gjennomsiktighets- og rapporteringsforpliktelser samt regler for reduksjon av likviditetsrisiko. Medlemsstatenes tilnærming til regulering varierer også når det gjelder innhold. I flere medlemsstater finnes det ikke et eget nasjonalt regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett. Som følge av dette er det ennå ikke fastsatt krav i unionsretten til de sentrale strukturelle trekkene ved obligasjoner med fortrinnsrett utstedt i Unionen.

• 2) Artikkel 129 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/20134 tilføyer ytterligere vilkår, i tillegg til vilkårene i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF, for å få fortrinnsbehandling når det gjelder kapitalkrav, som gjør det mulig for kredittinstitusjoner som investerer i obligasjoner med fortrinnsrett, å inneha mindre kapital enn ved investering i andre eiendeler. Disse tilleggskravene øker harmoniseringen av obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen, men de har som særlig formål å fastsette de vilkårene som skal oppfylles for at investorer i obligasjoner med fortrinnsrett skal få slik fortrinnsbehandling, og de får ikke anvendelse utenfor rammen for forordning (EU) nr. 575/2013.

• 3) Andre unionsrettsakter, for eksempel delegert kommisjonsforordning (EU) 2015/355 og (EU) 2015/616 samt europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/59/EU7, viser også til definisjonen i direktiv 2009/65/EF som en referanse for å identifisere de obligasjonene med fortrinnsrett som omfattes av fortrinnsbehandlingen for investorer i obligasjoner med fortrinnsrett i henhold til disse rettsaktene. Ordlyden i disse rettsaktene varierer imidlertid avhengig av deres formål og gjenstand, og begrepet «obligasjon med fortrinnsrett» brukes derfor ikke på en konsekvent måte.

• 4) Overordnet sett kan behandlingen av obligasjoner med fortrinnsrett anses som harmonisert når det gjelder vilkårene for å investere i obligasjoner med fortrinnsrett. Vilkårene for utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett er imidlertid ikke harmonisert i hele Unionen, og dette har flere konsekvenser. For det første gis samme type fortrinnsbehandling for instrumenter som er ulike med hensyn til art, risikonivå og investorvern. For det andre kan forskjeller mellom nasjonale regelverk eller mangel på et slikt regelverk og mangel på en felles definisjon av begrepet «obligasjon med fortrinnsrett» skape hindringer for utviklingen av et virkelig integrert indre marked for obligasjoner med fortrinnsrett. For det tredje kan forskjellene mellom beskyttelsestiltakene som er fastsatt i nasjonale regler, skape risiko for den finansielle stabiliteten fordi obligasjoner med fortrinnsrett med ulike nivåer for investorvern kan kjøpes i hele Unionen og omfattes av fortrinnsbehandling i henhold til forordning (EU) nr. 575/2013 og andre unionsrettsakter.

• 5) Harmonisering av visse aspekter ved nasjonale regelverk basert på visse former for beste praksis bør derfor sikre en smidig og kontinuerlig utvikling av velfungerende markeder for obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen og begrense potensielle risikoer og sårbarhet knyttet til den finansielle stabiliteten. Gjennom en slik prinsippbasert harmonisering bør det opprettes et felles grunnlag for utstedelse av alle obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen. Harmonisering krever at alle medlemsstater fastsetter regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett, noe som også bør lette utviklingen av markeder for obligasjoner med fortrinnsrett i de medlemsstatene der slike markeder ikke finnes. Et slikt marked ville utgjøre en stabil finansieringskilde for kredittinstitusjoner, som på dette grunnlaget ville ha større mulighet til å tilby rimelige pantelån for forbrukere og virksomheter og gjøre alternative sikre investeringer tilgjengelige for investorer.

• 6) I sin anbefaling av 20. desember 2012 om finansiering av kredittinstitusjoner8 oppfordret Det europeiske råd for systemrisiko («ESRB») nasjonale vedkommende myndigheter og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/20109, til å identifisere beste praksis med hensyn til obligasjoner med fortrinnsrett og oppmuntre til harmonisering av nasjonale regelverk. Det anbefalte også at EBA samordner tiltakene som treffes av nasjonale vedkommende myndigheter, særlig når det gjelder kvaliteten på og atskillelsen av sikkerhetsmasser, konkursbeskyttelse for obligasjoner med fortrinnsrett, risikoer for eiendeler og forpliktelser som påvirker sikkerhetsmasser, og offentliggjøring av sikkerhetsmassens sammensetning. I anbefalingen ble EBA dessuten oppfordret til å overvåke hvordan markedet for obligasjoner med fortrinnsrett fungerer i et tidsrom på to år, med henvisning til beste praksis identifisert av EBA, for å vurdere behovet for regelverkstiltak og rapportere til ESRB og Kommisjonen om dette.

• 7) I desember 2013 anmodet Kommisjonen EBA om råd i samsvar med artikkel 503 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 8) I den rapporten som ledsaget EBAs uttalelse av 1. juli 2014, og som besvarte både ESRBs anbefaling av 20. desember 2012 og Kommisjonens anmodning om råd av desember 2013, anbefalte EBA økt tilnærming mellom nasjonale rettslige og regulerings- og tilsynsmessige rammer for obligasjoner med fortrinnsrett for ytterligere å støtte ensartet fortrinnsbehandling av obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen basert på risikovekt.

• 9) I samsvar med ESRBs anbefaling overvåket EBA i to år hvordan markedet for obligasjoner med fortrinnsrett fungerte, med henvisning til beste praksis som angitt i anbefalingen. På grunnlag av denne overvåkingen avga EBA en ytterligere uttalelse og en ytterligere rapport om obligasjoner med fortrinnsrett til ESRB, Rådet og Kommisjonen 20. desember 201610. Rapporten fastslo at ytterligere harmonisering er nødvendig for å sikre mer ensartede definisjoner og mer ensartet regulering av obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen. I rapporten ble det videre fastslått at harmoniseringen bør bygge på eksisterende velfungerende markeder i visse medlemsstater.

• 10) Obligasjoner med fortrinnsrett utstedes vanligvis av kredittinstitusjoner. Det iboende formålet med obligasjoner med fortrinnsrett er å skaffe finansiering av lån, og utlån i stort omfang er en av kredittinstitusjonenes hovedvirksomheter. Det kreves derfor at obligasjoner med fortrinnsrett skal utstedes av kredittinstitusjoner for å kunne gis fortrinnsbehandling i henhold til unionsretten.

• 11) Ved å begrense retten til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett til kredittinstitusjoner sikres det at utsteder har den kunnskapen som er nødvendig for å styre kredittrisikoen knyttet til lånene i sikkerhetsmassen. Det sikrer også at utstederen er omfattet av kapitalkrav som beskytter investorer i henhold til ordningen med dobbel regress («dual recourse»), som gir investoren og motparten i en derivatkontrakt en fordring både overfor utstederen av obligasjonene med fortrinnsrett og på de dekkende eiendelene. Ved å begrense retten til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett til kredittinstitusjoner sikres det derfor at obligasjoner med fortrinnsrett forblir et sikkert og effektivt finansieringsverktøy, noe som bidrar til både investorvern og finansiell stabilitet, som er viktige mål for offentlig politikk i allmennhetens interesse. Dette er også i tråd med tilnærmingen på velfungerende nasjonale markeder, der bare kredittinstitusjoner har tillatelse til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett.

• 12) Det er derfor hensiktsmessig at bare kredittinstitusjoner som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 tillates å utstede obligasjoner med fortrinnsrett i henhold til unionsretten. Spesialiserte kredittforeninger kjennetegnes ved at de ikke mottar innskudd, men derimot andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, og de omfattes derfor av definisjonen av «kredittinstitusjon» som fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013. Uten at det berører tilleggsvirksomhet som er tillatt i henhold til gjeldende nasjonal rett, er spesialiserte kredittforeninger institusjoner som bare gir pantelån og lån til offentlig sektor, herunder finansiering av lån kjøpt fra andre kredittinstitusjoner. Dette direktivets hovedformål er å regulere vilkårene for at kredittinstitusjoner kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett som et finansieringsverktøy, ved å fastsette de produktkravene og det særskilte produkttilsynet som kredittinstitusjoner er underlagt, for å sikre et høyt nivå for investorvern.

• 13) Ordningen med dobbel regress («dual recourse») er et viktig begrep og element i mange eksisterende nasjonale regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett. Den er også et viktig trekk ved obligasjoner med fortrinnsrett som omhandlet i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF. Det er derfor nødvendig å presisere dette begrepet for å sikre at investorer og motparter i derivatkontrakter i hele Unionen har en fordring både overfor utstederen av obligasjoner med fortrinnsrett og på de dekkende eiendelene, på harmoniserte vilkår.

• 14) Konkursbeskyttelse bør også være et vesentlig trekk ved obligasjoner med fortrinnsrett for å sikre at investorer i obligasjoner med fortrinnsrett mottar tilbakebetaling på obligasjonens forfallsdato. Automatisk framskynding av tilbakebetalingen dersom utstederen blir insolvent eller krisehåndteres, kan forstyrre rangeringen av investorer i obligasjoner med fortrinnsrett. Det er derfor viktig å sikre at investorer i obligasjoner med fortrinnsrett mottar tilbakebetaling i samsvar med den kontraktsfestede planen, også i tilfelle av insolvens eller krisehåndtering. Konkursbeskyttelse er derfor direkte knyttet til ordningen med dobbel regress («dual recourse») og bør derfor også være et vesentlig trekk i regelverket for obligasjoner med fortrinnsrett.

• 15) Et annet sentralt trekk i eksisterende nasjonale regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett er kravet om at dekkende eiendeler skal være av svært høy kvalitet for å sikre en solid sikkerhetsmasse. Dekkende eiendeler kjennetegnes ved særtrekk knyttet til betalingskrav og eiendeler stilt som sikkerhet for slike dekkende eiendeler. Det er derfor hensiktsmessig å fastsette generelle kvalitetstrekk for godtakbare dekkende eiendeler.

• 16) Eiendeler oppført i artikkel 129 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 bør være godtakbare dekkende eiendeler i henhold til et regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett. Dekkende eiendeler som ikke lenger oppfyller kravene i artikkel 129 nr. 1 i nevnte forordning, bør fortsatt være godtakbare dekkende eiendeler i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) i dette direktivet, forutsatt at de oppfyller kravene i dette direktivet. Andre dekkende eiendeler av tilsvarende høy kvalitet kan også godtas i henhold til dette direktivet, forutsatt at slike dekkende eiendeler oppfyller kravene i dette direktivet, herunder krav knyttet til eiendeler stilt som sikkerhet for betalingskravet. Når det gjelder fysiske eiendeler stilt som sikkerhet, bør eierskapet registreres i et offentlig register for å sikre håndheving. Dersom det ikke finnes et slikt offentlig register, bør det være mulig for medlemsstatene å innføre en alternativ form for sertifisering av eierskap og fordringer som kan sammenlignes med den som oppnås gjennom offentlig registrering av den beheftede fysiske eiendelen. Dersom medlemsstatene benytter en slik alternativ form for sertifisering, bør de også fastsette en framgangsmåte for å innføre endringer i registreringen av eierskap og fordringer. Eksponeringer mot kredittinstitusjoner bør være godtakbare dekkende eiendeler i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav a) eller b) i dette direktivet, avhengig av om de oppfyller kravene i artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013. Eksponeringer mot forsikringsforetak bør også være godtakbare dekkende eiendeler i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) i dette direktivet. Lån til eller lån garantert av offentlige foretak som definert i artikkel 2 bokstav b) i kommisjonsdirektiv 2006/111/EF11 kan være godtakbare dekkende eiendeler, forutsatt at de offentlige foretakene yter sentrale offentlige tjenester for å opprettholde kritisk samfunnsvirksomhet.

  I tillegg bør slike offentlige foretak yte sine tjenester i henhold til en konsesjon eller tillatelse fra en offentlig myndighet, være underlagt offentlig tilsyn og ha myndighet til å frembringe tilstrekkelige inntekter for å sikre sin solvens. Dersom medlemsstatene i sine nasjonale regelverk beslutter å tillate eiendeler i form av lån til eller lån garantert av offentlige foretak, bør de ta behørig hensyn til hvordan konkurransen kan bli påvirket av at slike eiendeler tillates. Uavhengig av eierskapet bør kredittinstitusjoner og forsikringsforetak ikke anses som offentlige foretak. Videre bør medlemsstatene i sine nasjonale regelverk kunne fastsette at visse eiendeler skal utelukkes fra å kunne inngå i sikkerhetsmassen. For å gjøre det mulig for investorer i obligasjoner med fortrinnsrett å vurdere risikoen knyttet til et program for obligasjoner med fortrinnsrett på en bedre måte, bør medlemsstatene også innføre regler for risikospredning med hensyn til detaljnivå og vesentlig konsentrasjon, for antall lån eller eksponeringer i sikkerhetsmassen og for antall motparter. Medlemsstatene bør kunne bestemme hvilket detaljnivå og hvilken vesentlig konsentrasjon som det er hensiktsmessig å kreve i henhold til deres nasjonale rett.

• 17) Obligasjoner med fortrinnsrett har spesifikke strukturelle trekk som har som mål å verne investorer til enhver tid. Disse trekkene omfatter kravet om at investorer i obligasjoner med fortrinnsrett har en fordring ikke bare overfor utstederen, men også på eiendeler i sikkerhetsmassen. Disse strukturelle produktrelaterte kravene skiller seg fra tilsynskravene som gjelder for kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett. Den førstnevnte typen krav bør ikke være rettet mot å sikre den utstedende institusjonens tilsynsmessige helsetilstand, men bør heller ta sikte på å verne investorene ved å pålegge særlige krav til obligasjonen med fortrinnsrett. I tillegg til det særlige kravet om å bruke dekkende eiendeler av høy kvalitet, er det også hensiktsmessig å regulere de generelle kravene med hensyn til sikkerhetsmassens særtrekk, for ytterligere å styrke investorvernet. Disse kravene bør omfatte særlige regler som har som mål å beskytte sikkerhetsmassen, for eksempel regler for atskillelse av dekkende eiendeler. Atskillelsen kan oppnås på ulike måter, for eksempel i balansen, gjennom et spesialforetak eller på annen måte. Formålet med atskillelsen av dekkende eiendeler er likevel å plassere dem rettslig utenfor rekkevidde for andre kreditorer enn investorer i obligasjoner med fortrinnsrett.

• 18) Plasseringen av eiendeler stilt som sikkerhet bør også reguleres for å sikre at investorenes rettigheter kan håndheves. Det er også viktig at medlemsstatene fastsetter regler for sikkerhetsmassens sammensetning. Videre bør dette direktivet fastsette krav til dekning uten at det berører medlemsstatenes rett til å tillate ulike metoder for å redusere risikoer, for eksempel med hensyn til valutaer og rentesatser. Beregningen av dekningen og vilkårene for at derivatkontrakter kan inngå i sikkerhetsmassen, bør også defineres for å sikre at sikkerhetsmasser omfattes av felles høykvalitetsstandarder i hele Unionen. Beregningen av dekning bør følge «pålydende verdi»-prinsippet for hovedstolen. Medlemsstatene bør kunne benytte en annen beregningsmetode enn «pålydende verdi»-prinsippet, forutsatt at den andre metoden er mer forsiktig, det vil si at den ikke fører til en høyere dekningsgrad, der de dekkende eiendelene er telleren og forpliktelsene knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett er nevneren. Medlemsstatene bør kunne kreve et nivå for overpantsetting for obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av kredittinstitusjoner etablert i den berørte medlemsstaten, som er høyere enn dekningskravet fastsatt i dette direktivet.

• 19) En rekke medlemsstater krever allerede at en gransker av sikkerhetsmassen utfører bestemte oppgaver med hensyn til kvaliteten på godtakbare eiendeler og sikrer oppfyllelse av nasjonale dekningskrav. For å harmonisere behandlingen av obligasjoner med fortrinnsrett i hele Unionen er det derfor viktig at oppgavene og ansvarsområdene til granskeren av sikkerhetsmassen, når det nasjonale regelverket krever en slik, er klart definert. At det finnes en gransker av sikkerhetsmassen, påvirker ikke vedkommende nasjonale myndigheters ansvar med hensyn til offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, særlig med hensyn til oppfyllelsen av kravene som er fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

• 20) I artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013 fastsettes en rekke vilkår som obligasjoner med fortrinnsrett sikret av verdipapiriseringsforetak skal oppfylle. Et av disse vilkårene gjelder i hvilket omfang denne typen dekkende eiendeler kan anvendes, og begrenser anvendelsen av slike strukturer til 10 % av verdien av de utestående obligasjonene med fortrinnsrett. Vedkommende myndigheter kan i samsvar med forordning (EU) nr. 575/2013 unnlate å anvende dette vilkåret. Kommisjonens vurdering av om unntaket er hensiktsmessig, konkluderte med at muligheten for å bruke verdipapiriseringsinstrumenter eller obligasjoner med fortrinnsrett som dekkende eiendeler for å utstede obligasjoner med fortrinnsrett, bør tillates bare med hensyn til andre obligasjoner med fortrinnsrett («konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse»), og bør tillates uten begrensning når det gjelder beløpet for utestående obligasjoner med fortrinnsrett. For å garantere størst mulig gjennomsiktighet bør sikkerhetsmasser for eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett ikke inneholde internt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett fra ulike kredittinstitusjoner innenfor samme konsern. Ettersom anvendelsen av konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse medfører unntak fra grensene for kredittinstitusjoners eksponeringer som er fastsatt i artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013, bør det imidlertid kreves at internt og eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett oppfyller kravene til risikoklasse 1 på utstedelsestidspunktet eller, ved en senere endring av risikoklasse og etter godkjenning fra vedkommende myndigheter, risikoklasse 2. Dersom de internt eller eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett ikke lenger oppfyller dette kravet, skal de internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett ikke lenger anses som godtakbare eiendeler i henhold til artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013, og de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett fra den relevante sikkerhetsmassen er derfor ikke omfattet av unntaket i artikkel 129 nr. 1b i nevnte forordning.

  Dersom de internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett ikke lenger oppfyller det relevante kravet med hensyn til risikoklasse, bør de imidlertid anses som godtakbare dekkende eiendeler i henhold til dette direktivet, forutsatt at de oppfyller alle kravene fastsatt i dette direktivet, og de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett som er sikret med disse internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett eller andre eiendeler som er i samsvar med dette direktivet, bør derfor også kunne bruke etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett». Medlemsstatene bør ha mulighet til å tillate at slike strukturer anvendes. For at kredittinstitusjoner som tilhører et konsern etablert i forskjellige medlemsstater, faktisk skal ha denne muligheten, bør derfor alle relevante medlemsstater ha benyttet den muligheten og innarbeidet den relevante bestemmelsen i sin rett.

• 21) Det er vanskelig for små kredittinstitusjoner å utstede obligasjoner med fortrinnsrett ettersom innføringen av programmer for obligasjoner med fortrinnsrett ofte medfører høye startkostnader. Likviditet er også særlig viktig på markedene for obligasjoner med fortrinnsrett og avhenger i stor grad av volumet av utestående obligasjoner. Det er derfor hensiktsmessig å tillate at to eller flere kredittinstitusjoner benytter felles finansiering, slik at mindre kredittinstitusjoner kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett. Dette vil gjøre det mulig for flere kredittinstitusjoner å sammenføre dekkende eiendeler som dekkende eiendeler for obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt av en enkelt kredittinstitusjon, og vil lette utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett i de medlemsstatene der det for tiden ikke finnes noe velutviklet marked for obligasjoner med fortrinnsrett. Kravene til bruk av avtaler om felles finansiering bør sikre at dekkende eiendeler som selges, eller, dersom en medlemsstat har tillatt dette, overføres gjennom en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/47/EF12, til de utstedende kredittinstitusjonene, oppfyller godkjennings- og atskillelseskravene som gjelder for dekkende eiendeler i henhold til unionsretten.

• 22) I forbindelse med denne typen finansielle instrumenter er det vesentlig at sikringsmassen for obligasjoner med fortrinnsrett er gjennomsiktig, ettersom gjennomsiktighet gjør det lettere å foreta sammenligninger og gjør det mulig for investorene å foreta den nødvendige risikovurderingen. Unionsretten omfatter regler for utarbeiding, godkjenning og spredning av det prospektet som skal offentliggjøres når verdipapirer legges ut til offentlig tegning eller opptas til notering på et regulert marked som ligger i eller driver virksomhet i en medlemsstat. Nasjonale regelgivere og markedsdeltakere har over tid utarbeidet flere initiativer som utfyller slik unionsrett med hensyn til de opplysningene som skal gis til investorer i obligasjoner med fortrinnsrett. Det er imidlertid nødvendig å presisere i unionsretten hvilke felles opplysninger investorer som minstekrav bør ha tilgang til før eller på det tidspunktet de kjøper obligasjoner med fortrinnsrett. Medlemsstatene bør kunne utfylle disse minstekravene med tilleggsbestemmelser.

• 23) For å sikre vernet av investorer i obligasjoner med fortrinnsrett er det viktig å redusere instrumentets likviditetsrisiko. Dette er avgjørende for å sikre rettidig tilbakebetaling av forpliktelser knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett. Det bør derfor innføres en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen for å håndtere risikoen for likviditetsmangel, for eksempel avvikende løpetider og rentesatser, betalingsavbrudd, risikosammenblanding, betalingsforpliktelser knyttet til derivatkontrakter og andre operasjonelle forpliktelser som forfaller innenfor rammen av programmet for obligasjoner med fortrinnsrett. Kredittinstitusjonen kan oppleve situasjoner der det blir vanskelig å oppfylle kravet om en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen, for eksempel i stressperioder der bufferen anvendes for å dekke utgående strømmer. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til dette direktivet, bør overvåke oppfyllelsen av kravet om en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen og, dersom det er nødvendig, treffe tiltak for å sikre at kredittinstitusjonen oppfyller bufferkravet. Likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen atskiller seg fra de generelle likviditetskravene som kredittinstitusjoner pålegges i henhold til andre unionsrettsakter, ettersom førstnevnte er direkte knyttet til sikkerhetsmassen og har som formål å redusere de likviditetsrisikoene som er spesifikke for den. For å redusere de reguleringsmessige byrdene bør medlemsstatene kunne tillate et hensiktsmessig samspill med likviditetskrav som er fastsatt i andre unionsrettsakter, og som har andre formål enn likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen. Medlemsstatene bør derfor kunne beslutte at fram til den datoen disse unionsrettsaktene endres, skal kravet om en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen få anvendelse bare dersom ingen andre likviditetskrav pålegges kredittinstitusjonen i henhold til unionsretten i den perioden som omfattes av slike andre krav.

  Slike beslutninger bør ikke medføre at kredittinstitusjoner pålegges en forpliktelse til å dekke de samme utgående strømmene med ulike likvide eiendeler i samme periode. Medlemsstatenes mulighet til å beslutte at likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen ikke skal få anvendelse, bør vurderes på nytt i forbindelse med framtidige endringer av likviditetskravene til kredittinstitusjoner i henhold til unionsretten, herunder den gjeldende delegerte forordningen som vedtas i henhold til artikkel 460 i forordning (EU) nr. 575/2013. Likviditetsrisikoer kan håndteres på andre måter enn ved å stille likvide eiendeler til rådighet, for eksempel ved å utstede obligasjoner med fortrinnsrett som er omfattet av strukturer med en løpetid som kan forlenges, når de utløsende faktorene er knyttet til likviditetsmangel eller likviditetsstress. I slike tilfeller bør medlemsstatene kunne tillate at likviditetsbufferen beregnes på grunnlag av den siste forfallsdatoen for obligasjonen med fortrinnsrett, idet det tas hensyn til mulige forlengelser av løpetiden dersom de utløsende faktorene er knyttet til likviditetsrisiko. Videre bør medlemsstatene kunne tillate at likviditetskravene til sikkerhetsmassen ikke får anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett som er underlagt krav om motsvarende finansiering, når inngående betalinger i henhold til kontrakt forfaller før utgående betalinger og plasseres i svært likvide eiendeler i mellomtiden.

• 24) I en rekke medlemsstater er det utarbeidet innovative strukturer for løpetidsprofiler for å håndtere potensielle likviditetsrisikoer, herunder avvikende løpetid. Disse strukturene omfatter muligheten for å forlenge den planlagte løpetiden for obligasjonen med fortrinnsrett i et visst tidsrom eller for å tillate at kontantstrømmene fra de dekkende eiendelene overføres direkte til investorene i obligasjonene med fortrinnsrett. For å harmonisere strukturer med en løpetid som kan forlenges, i hele Unionen, er det viktig å fastsette vilkår for at medlemsstatene kan tillate disse strukturene, for å sikre at de ikke er for komplekse og ikke utsetter investorer for økt risiko. En viktig del av disse vilkårene er å sikre at kredittinstitusjonen ikke kan forlenge løpetiden etter eget skjønn. Løpetiden bør kunne forlenges bare dersom objektive og klart definerte utløsende hendelser som er fastsatt i nasjonal rett, har inntruffet eller forventes å inntreffe i nær framtid. Slike utløsende hendelser bør ta sikte på å forebygge mislighold, for eksempel ved å bøte på likviditetsmangel, markedssvikt eller markedsforstyrrelser. Forlengelser vil også kunne lette en ordnet avvikling av kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, ved å tillate forlengelser i tilfelle av insolvens eller krisehåndtering for å unngå krisesalg av eiendeler.

• 25) Det særskilte offentlig tilsynet er et kjennetegn for obligasjoner med fortrinnsrett i henhold til artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF. Nevnte direktiv presiserer imidlertid ikke arten av og innholdet i et slikt tilsyn eller hvilke myndigheter som bør ha ansvar for å føre slikt tilsyn. Det er derfor avgjørende at de grunnleggende elementene i et slikt offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett harmoniseres, og at oppgavene og ansvarsområdene til de nasjonale vedkommende myndighetene som foretar tilsynet, er klart angitt.

• 26) Ettersom offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett skiller seg fra tilsynet med kredittinstitusjoner i Unionen, bør medlemsstatene kunne utpeke andre nasjonale vedkommende myndigheter til å føre offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett enn de vedkommende myndighetene som fører det overordnede tilsynet med kredittinstitusjonen. For å sikre ensartet anvendelse av offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett i hele Unionen er det imidlertid nødvendig å kreve at vedkommende myndigheter som fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, samarbeider nært med dem som fører det overordnede tilsynet med kredittinstitusjoner, og eventuelt med krisehåndteringsmyndigheten.

• 27) Det offentlige tilsynet med obligasjoner med fortrinnsrett bør omfatte å gi kredittinstitusjoner tillatelse til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett. Ettersom bare kredittinstitusjoner bør tillates å utstede obligasjoner med fortrinnsrett, bør godkjenning for å opptre som kredittinstitusjon være en forutsetning for å få slik tillatelse. Mens det i medlemsstater som deltar i den felles tilsynsordningen, er Den europeiske sentralbanks oppgave å gi tillatelse til kredittinstitusjoner i samsvar med artikkel 4 nr. 1 bokstav a) i rådsforordning (EU) nr. 1024/201313, bør bare de myndighetene som er utpekt i henhold til dette direktivet, ha myndighet til å gi tillatelse til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett og føre offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett. Dette direktivet bør derfor fastsette vilkårene for at kredittinstitusjoner som har tillatelse i henhold til unionsretten, kan få tillatelse til å utøve virksomhet som utsteder av obligasjoner med fortrinnsrett.

• 28) Tillatelsens omfang bør være knyttet til programmet for obligasjoner med fortrinnsrett. Det programmet bør være underlagt tilsyn i henhold til dette direktivet. En kredittinstitusjon kan ha mer enn ett program for obligasjoner med fortrinnsrett. I så fall bør det kreves en separat tillatelse for hvert program. Et program for obligasjoner med fortrinnsrett kan omfatte en eller flere sikkerhetsmasser. Flere sikkerhetsmasser eller forskjellige utstedelser (forskjellige internasjonale identifikasjonsnumre for verdipapirer (ISIN-koder)) innenfor samme program for obligasjoner med fortrinnsrett innebærer ikke nødvendigvis at det finnes flere separate programmer for obligasjoner med fortrinnsrett.

• 29) Det bør ikke kreves nye tillatelser for eksisterende programmer for obligasjoner med fortrinnsrett når de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, får anvendelse. Når det gjelder obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt innenfor de eksisterende programmene for obligasjoner med fortrinnsrett etter anvendelsesdatoen for de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, bør kredittinstitusjonene imidlertid oppfylle alle kravene som er fastsatt i dette direktivet. Slik oppfyllelse bør overvåkes av vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til dette direktivet, som en del av det offentlige tilsynet med obligasjoner med fortrinnsrett. Medlemsstatene kan i henhold til nasjonal rett gi veiledning om framgangsmåten for å foreta vurderingen av regeletterlevelse etter den datoen da medlemsstatene skal begynne å anvende de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet. Vedkommende myndigheter bør kunne gjennomgå et program for obligasjoner med fortrinnsrett og vurdere behovet for å endre tillatelsen for programmet. Et slikt behov for endring kan skyldes vesentlige endringer i forretningsmodellen til den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, for eksempel etter en endring i det nasjonale regelverket for obligasjoner med fortrinnsrett eller i beslutninger truffet av kredittinstitusjonen. Slike endringer kan anses som vesentlige dersom de krever en ny vurdering av vilkårene som lå til grunn for å gi tillatelsen til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett.

• 30) Dersom en medlemsstat fastsetter at det skal utpekes en spesialadministrator, bør den kunne fastsette regler for kompetansen og de operasjonelle kravene til slike spesialadministratorer. Disse reglene kan utelukke muligheten for at spesialadministratoren mottar innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra forbrukere og ikke-profesjonelle investorer, men tillate mottak av innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler bare fra profesjonelle investorer.

• 31) For å sikre overholdelse av forpliktelsene som er pålagt kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, og for å sikre lik behandling og overholdelse i hele Unionen, bør det kreves at medlemsstatene fastsetter administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende. Medlemsstatene bør også kunne ilegge strafferettslige sanksjoner i stedet for administrative sanksjoner. Medlemsstater som velger å ilegge strafferettslige sanksjoner, bør underrette Kommisjonen om de relevante strafferettsbestemmelsene.

• 32) Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som medlemsstatene fastsetter, bør oppfylle visse grunnleggende krav med hensyn til mottakere av slike sanksjoner eller tiltak, de kriteriene som skal tas hensyn til når de anvendes, kravene til offentliggjøring som stilles til vedkommende myndigheter som fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, myndigheten til å ilegge sanksjoner og nivået på administrative overtredelsesgebyrer som kan ilegges. Før det treffes beslutning om ilegging av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak, bør mottakeren få mulighet til å bli hørt. Medlemsstatene bør imidlertid kunne fastsette unntak fra retten til å bli hørt når det gjelder andre administrative tiltak enn administrative sanksjoner. Ethvert slikt unntak bør begrenses til tilfeller av overhengende fare der hastetiltak er nødvendige for å hindre betydelige tap for tredjeparter, for eksempel for investorer i obligasjoner med fortrinnsrett, eller for å hindre eller bøte på vesentlig skade på finanssystemet. I slike tilfeller bør mottakeren få mulighet til å bli hørt etter at tiltaket er blitt pålagt.

• 33) Det bør kreves at medlemsstatene sikrer at vedkommende myndigheter som fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, tar hensyn til alle relevante omstendigheter for å sikre en ensartet anvendelse av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak i hele Unionen, når de fastsetter arten av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak og nivået på disse sanksjonene. Medlemsstatene kan inkludere administrative tiltak i forbindelse med forlengelse av løpetiden knyttet til strukturer med en løpetid som kan forlenges. Dersom medlemsstatene fastsetter slike tiltak, kan disse tiltakene gjøre det mulig for vedkommende myndigheter å ugyldiggjøre en forlengelse av løpetiden og fastsette vilkår for slik ugyldiggjøring for å håndtere situasjonen dersom en kredittinstitusjon forlenger løpetiden i strid med de objektive utløsende hendelsene som er fastsatt i nasjonal rett, eller for å sikre finansiell stabilitet og investorvern.

• 34) For å kunne avdekke mulige overtredelser av kravene til utstedelse og markedsføring av obligasjoner med fortrinnsrett bør vedkommende myndigheter som fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, ha den nødvendige granskingsmyndighet og effektive ordninger for å oppmuntre til at potensielle eller faktiske overtredelser rapporteres. Disse ordningene bør ikke berøre retten til forsvar for personer eller enheter som påvirkes negativt av utøvelsen av slik myndighet og slike ordninger.

• 35) Vedkommende myndigheter som fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett, bør også ha myndighet til å ilegge administrative sanksjoner og vedta andre administrative tiltak for å sikre størst mulig handlingsrom etter en overtredelse og for å bidra til å forebygge nye overtredelser, uansett om slike tiltak utgjør administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak i henhold til nasjonal rett. Medlemsstatene bør kunne fastsette sanksjoner i tillegg til dem som er fastsatt i dette direktivet.

• 36) Eksisterende nasjonal lovgivning om obligasjoner med fortrinnsrett kjennetegnes ved at den er underlagt detaljert regulering på nasjonalt plan og tilsyn med utstedelser av og programmer for obligasjoner med fortrinnsrett for å sikre at rettighetene til investorer i obligasjoner med fortrinnsrett respekteres til enhver tid. Dette tilsynet omfatter løpende overvåking av programmets kjennetegn, dekningskravene og sikkerhetsmassens kvalitet. Et tilstrekkelig omfang av investoropplysninger om rammereglene for utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett er en viktig del av investorvernet. Det er derfor hensiktsmessig å sikre at vedkommende myndigheter regelmessig offentliggjør opplysninger om de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, og om hvordan de fører offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett.

• 37) Obligasjoner med fortrinnsrett markedsføres for tiden i Unionen med nasjonale betegnelser og etiketter, og noen av disse er veletablerte, mens andre ikke er det. Det synes derfor hensiktsmessig å tillate at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen, bruker en spesifikk etikett, «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett», når de selger obligasjoner med fortrinnsrett til investorer både i Unionen og i tredjeland, forutsatt at disse obligasjonene med fortrinnsrett oppfyller kravene i dette direktivet. Dersom slike obligasjoner med fortrinnsrett også oppfyller kravene i artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013, bør kredittinstitusjoner ha tillatelse til å bruke etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett (Premium)». Denne etiketten, som angir at spesifikke tilleggskrav er oppfylt og fører til økt og anerkjent kvalitet, kan være attraktiv også i medlemsstater med veletablerte nasjonale etiketter. Målet med etikettene «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett» og «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett (Premium)» er å gjøre det lettere for investorer å vurdere kvaliteten på obligasjonene med fortrinnsrett og dermed gjøre dem mer attraktive som et investeringsverktøy både i og utenfor Unionen. Det bør imidlertid være frivillig å bruke disse to etikettene, og medlemsstatene bør kunne beholde sine egne rammer for nasjonale betegnelser og etiketter parallelt med disse to etikettene.

• 38) For å vurdere anvendelsen av dette direktivet bør Kommisjonen i nært samarbeid med EBA overvåke utviklingen av obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen og rapportere til Europaparlamentet og Rådet om nivået for investorvern og utviklingen i markedene for obligasjoner med fortrinnsrett. Rapporten bør også fokusere på utviklingen med hensyn til de eiendelene som stilles som sikkerhet for utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett. Ettersom bruken av strukturer med en løpetid som kan forlenges, har økt, bør Kommisjonen også rapportere til Europaparlamentet og Rådet om hvordan obligasjoner med fortrinnsrett med strukturer med en løpetid som kan forlenges, fungerer, og om de risikoene og fordelene som følger av utstedelsen av slike obligasjoner med fortrinnsrett.

• 39) En ny kategori av finansielle instrumenter under betegnelsen europeiske sikrede verdipapirer («European Secured Notes») (ESN-er), som er dekket av eiendeler som er mer risikofylte enn offentlige eksponeringer og pantelån, og som ikke er godtakbare dekkende eiendeler i henhold til dette direktivet, har blitt foreslått av markedsdeltakere og andre som et tilleggsinstrument for banker for å finansiere realøkonomien. Kommisjonen rådspurte EBA 3. oktober 2017 for å få en vurdering av i hvilken utstrekning ESN-er kunne anvende beste praksis som definert av EBA for tradisjonelle obligasjoner med fortrinnsrett, egnet risikobehandling av ESN-er og mulige virkninger av ESN-utstedelser på bankbalansens heftelsesnivåer. Som svar avga EBA en rapport 24. juli 2018. Parallelt med EBAs rapport offentliggjorde Kommisjonen 12. oktober 2018 en undersøkelse. Kommisjonens undersøkelse og EBAs rapport konkluderte med at det var behov for ytterligere vurdering av for eksempel tilsynsbehandling. Kommisjonen bør derfor fortsette å vurdere om en rettslig ramme for ESN-er vil være hensiktsmessig, og framlegge en rapport om sine resultater for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

• 40) Det finnes for tiden ingen likeverdighetsordning for Unionens anerkjennelse av obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av kredittinstitusjoner i tredjeland, unntatt i tilsynssammenheng, der visse tredjelandsobligasjoner på visse vilkår gis fortrinnsbehandling med hensyn til likviditet. Kommisjonen bør derfor i nært samarbeid med EBA vurdere om det er behov for og relevant å innføre en likeverdighetsordning for tredjelandsutstedere av, og -investorer i, obligasjoner med fortrinnsrett. Kommisjonen bør senest to år etter den datoen da medlemsstatene skal begynne å anvende de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, framlegge en rapport om dette for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

• 41) Obligasjoner med fortrinnsrett kjennetegnes ved at de har en planlagt løpetid på flere år. Det er derfor nødvendig å inkludere overgangstiltak for å sikre at obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før 8. juli 2022, ikke påvirkes. Obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før nevnte dato, bør derfor fortsatt løpende oppfylle kravene i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF og bør unntas fra de fleste av de nye kravene fastsatt i dette direktivet. Slike obligasjoner med fortrinnsrett bør fortsatt kunne betegnes som obligasjoner med fortrinnsrett, forutsatt at deres overholdelse av artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF, i den utgaven som var gjeldende på utstedelsesdatoen, og av de kravene i dette direktivet som får anvendelse på dem, er underlagt tilsyn av vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til dette direktivet. Slikt tilsyn bør ikke omfatte de kravene i dette direktivet som slike obligasjoner med fortrinnsrett er unntatt fra. I noen medlemsstater er ISIN-koder åpne i en lengre periode, slik at obligasjoner med fortrinnsrett kan utstedes fortløpende under denne koden med sikte på å øke volumet (utstedelsesstørrelsen) av denne obligasjonen med fortrinnsrett (åpen emisjon). Overgangstiltakene bør omfatte åpen emisjon av obligasjoner med fortrinnsrett under ISIN-koder åpnet før 8. juli 2022, med forbehold for en rekke begrensninger.

• 42) Som følge av fastsettelsen av et ensartet regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett bør beskrivelsen av obligasjoner med fortrinnsrett i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF endres. Direktiv 2014/59/EU definerer obligasjoner med fortrinnsrett ved å vise til artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF. Ettersom den definisjonen bør endres, bør også direktiv 2014/59/EU endres. For å unngå å påvirke obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt i samsvar med artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF før 8. juli 2022, bør disse obligasjonene med fortrinnsrett fortsatt betegnes som obligasjoner med fortrinnsrett fram til de forfaller. Direktiv 2009/65/EF og direktiv 2014/59/EU bør derfor endres.

• 43) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter14 har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktivet anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.

• 44) Ettersom målet for dette direktivet, som er å fastsette en felles ramme for obligasjoner med fortrinnsrett for å sikre at den strukturelle karakteren til obligasjoner med fortrinnsrett i hele Unionen tilsvarer den lavere risikoprofilen som berettiger fortrinnsbehandling i Unionen, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor, fordi det er nødvendig å videreutvikle markedet for obligasjoner med fortrinnsrett i hele Unionen og fremme investeringer i Unionen, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktivet ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

• 45) Den europeiske sentralbank ble rådspurt og avga uttalelse 22. august 2018.

• 46) EUs datatilsyn er blitt rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/200115 og avga uttalelse 12. oktober 2018.

• 47) Kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett behandler betydelige mengder personopplysninger. Slik behandling bør til enhver tid være i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/67916. På samme måte bør EBAs behandling av personopplysninger, når den i henhold til dette direktivet opprettholder en sentral database over administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som nasjonale vedkommende myndigheter meddeler den, utføres i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/172517.

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

Avdeling I

FORMÅL, VIRKEOMRÅDE OG DEFINISJONER

Artikkel 1

Formål

I dette direktivet fastsettes regler for investorvern med hensyn til følgende:

• 1) Krav som gjelder utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2) De strukturelle trekkene ved obligasjoner med fortrinnsrett.

• 3) Offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett.

• 4) Offentliggjøringskrav knyttet til obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 2

Virkeområde

Dette direktivet får anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av kredittinstitusjoner som er etablert i Unionen.

Artikkel 3

Definisjoner

I dette direktivet menes med

• 1) «obligasjon med fortrinnsrett» en gjeldsforpliktelse som er utstedt av en kredittinstitusjon i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivets obligatoriske krav, og som er sikret med dekkende eiendeler som investorer i obligasjoner med fortrinnsrett har direkte tilgang til som prioriterte kreditorer,

• 2) «program for obligasjoner med fortrinnsrett» de strukturelle trekkene ved en utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett, som er fastsatt gjennom lovfestede regler og gjennom kontraktsvilkår, i samsvar med den tillatelsen som er gitt til den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett,

• 3) «sikkerhetsmasse» et klart definert sett av eiendeler som sikrer de betalingsforpliktelsene som er knyttet til obligasjoner med fortrinnsrett, og som er atskilt fra andre eiendeler som innehas av den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett,

• 4) «dekkende eiendeler» eiendeler som inngår i en sikkerhetsmasse,

• 5) «eiendeler stilt som sikkerhet» fysiske eiendeler og eiendeler i form av eksponeringer som sikrer dekkende eiendeler,

• 6) «atskillelse» de tiltakene som gjennomføres av en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, med sikte på å identifisere dekkende eiendeler og plassere dem rettslig utenfor rekkevidde for andre kreditorer enn investorer i obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatkontrakter,

• 7) «kredittinstitusjon» en kredittinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i forordning (EU) nr. 575/2013,

• 8) «spesialisert kredittforening» en kredittinstitusjon som finansierer lån utelukkende eller hovedsakelig gjennom utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett, som i henhold til lovgivningen utelukkende har tillatelse til å gi pantelån og lån til offentlig sektor, og som ikke har tillatelse til å motta innskudd, men som mottar fra offentligheten andre midler som skal betales tilbake,

• 9) «automatisk framskynding» en situasjon der en obligasjon med fortrinnsrett automatisk forfaller og skal betales umiddelbart ved insolvens hos eller krisehåndtering av utstederen, og der investorene i obligasjonen med fortrinnsrett har et tvangskraftig krav om tilbakebetaling på et tidligere tidspunkt enn den opprinnelige forfallsdatoen,

• 10) «markedsverdi», når det gjelder fast eiendom, markedsverdi som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 76 i forordning (EU) nr. 575/2013,

• 11) «pantelånsverdi», når det gjelder fast eiendom, pantelånsverdi som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 74 i forordning (EU) nr. 575/2013,

• 12) «primære eiendeler» dominerende dekkende eiendeler som bestemmer sikkerhetsmassens art,

• 13) «sekundære eiendeler» dekkende eiendeler som bidrar til dekningskravene, men som ikke er primære eiendeler,

• 14) «overpantsetting» hele det lovfestede, avtalefestede eller frivillig fastsatte nivået for sikkerhetsstillelse som overstiger dekningskravet angitt i artikkel 15,

• 15) «krav om motsvarende finansiering» regler som krever at kontantstrømmene mellom forpliktelser og eiendeler som forfaller, skal motsvare hverandre ved at det i kontraktsvilkårene sikres at betalinger fra låntakere og motparter i derivatkontrakter forfaller før det foretas betalinger til investorer i obligasjoner med fortrinnsrett og til motpartene i derivatkontrakter, at de mottatte beløpene minst tilsvarer verdien av de betalingene som skal foretas til investorer i obligasjoner med fortrinnsrett og til motpartene i derivatkontrakter, og at beløpene som mottas fra låntakere og motparter i derivatkontrakter, inngår i sikkerhetsmassen i samsvar med artikkel 16 nr. 3 fram til betalingene til investorene i obligasjoner med fortrinnsrett og motpartene i derivatkontraktene forfaller,

• 16) «netto utgående pengestrøm» alle utgående pengestrømmer som forfaller en viss dag, herunder betalinger av renter og avdrag samt betalinger i henhold til derivatkontrakter innenfor programmet for obligasjoner med fortrinnsrett, fratrukket alle inngående betalingsstrømmer som forfaller den samme dagen for fordringer som er knyttet til de dekkende eiendelene,

• 17) «struktur med en løpetid som kan forlenges» en ordning som gjør det mulig å forlenge den planlagte løpetiden for obligasjoner med fortrinnsrett med et forhåndsfastsatt tidsrom, og dersom en spesifikk utløsende hendelse inntreffer,

• 18) «offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett» tilsyn med programmer for obligasjoner med fortrinnsrett som sikrer oppfyllelsen og håndhevingen av de kravene som gjelder for utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett,

• 19) «spesialadministrator» den personen eller enheten som er utpekt til å administrere et program for obligasjoner med fortrinnsrett dersom en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett innenfor rammen av programmet, blir insolvent, eller når det er fastslått at en slik kredittinstitusjon er eller kan forventes å bli kriserammet i henhold til artikkel 32 nr. 1 i direktiv 2014/59/EU, eller, i unntakstilfeller, dersom den berørte vedkommende myndigheten fastslår at det finnes en alvorlig risiko for at denne kredittinstitusjonen ikke kan fungere tilfredsstillende,

• 20) «krisehåndtering» krisehåndtering som definert i artikkel 2 nr. 1 punkt 1 i direktiv 2014/59/EU,

• 21) «konsern» et konsern som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 138 i forordning (EU) nr. 575/2013,

• 22) «offentlige foretak» offentlige foretak som definert i artikkel 2 bokstav b) i kommisjonsdirektiv 2006/111/EF.

Avdeling II

Strukturelle trekk ved obligasjoner med fortrinnsrett

Kapittel 1

Dobbel regress og konkursbeskyttelse

Artikkel 4

Dobbel regress

• 1. Medlemsstatene skal fastsette regler som gir investorer i obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatkontrakter som oppfyller kravene i artikkel 11, rett til følgende fordringer:

  • a) En fordring overfor kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett.

  • b) I tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, en prioritert fordring på hovedstolen og eventuelle påløpte og framtidige renter på dekkende eiendeler.

  • c) I tilfelle av insolvens hos den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, og i tilfeller der den prioriterte fordringen nevnt i bokstav b) ikke kan etterkommes fullt ut, en fordring på vedkommende kredittinstitusjons insolvensbo, som har samme prioritet som fordringene fra kredittinstitusjonens alminnelige usikrede kreditorer som fastsatt i samsvar med nasjonale lover om prioriteringen ved ordinær insolvensbehandling.

• 2. Fordringene nevnt i nr. 1 skal begrenses til de fulle betalingsforpliktelsene som er knyttet til obligasjonene med fortrinnsrett.

• 3. Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav c) i denne artikkelen kan medlemsstatene, i tilfelle av insolvens hos en spesialisert kredittforening, fastsette regler som gir investorer i obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatkontrakter som oppfyller kravene i artikkel 11, en fordring som har prioritet foran fordringen fra den spesialiserte kredittforeningens alminnelige usikrede kreditorer som fastsatt i samsvar med nasjonale lover om prioriteringen av kreditorer ved ordinær insolvensbehandling, men som er etterstilt i forhold til andre prioriterte kreditorer.

Artikkel 5

Konkursbeskyttelse for obligasjoner med fortrinnsrett

Medlemsstatene skal sikre at betalingsforpliktelsene som er knyttet til obligasjoner med fortrinnsrett, ikke blir gjenstand for automatisk framskynding ved insolvens hos eller krisehåndtering av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett.

Kapittel 2

Sikkerhetsmasse og dekning

Avsnitt I

Godtakbare eiendeler

Artikkel 6

Godtakbare dekkende eiendeler

• 1. Medlemsstatene skal kreve at obligasjoner med fortrinnsrett til enhver tid er sikret med

  • a) eiendeler som er godtakbare i henhold til artikkel 129 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, forutsatt at kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, oppfyller kravene i artikkel 129 nr. 1a–3 i nevnte forordning,

  • b) dekkende eiendeler av høy kvalitet som sikrer at kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, har et betalingskrav som fastsatt i nr. 2 og er sikret med eiendeler stilt som sikkerhet som angitt i nr. 3, eller

  • c) eiendeler i form av lån til eller lån garantert av offentlige foretak, med forbehold for nr. 4 i denne artikkelen.

• 2. Betalingskravet nevnt i nr. 1 bokstav b) skal oppfylle følgende lovfestede krav:

  • a) Eiendelen representerer et krav om betaling av beløp som har en minsteverdi som kan fastsettes til enhver tid, som er rettsgyldig og har tvangskraft, som ikke er underlagt andre vilkår enn vilkåret om at fordringen forfaller på et framtidig tidspunkt, og som er sikret gjennom et pant, en eiendel, en panterett eller en annen garanti.

  • b) Pantet, eiendelen, panteretten eller annen garanti som stilles som sikkerhet for betalingskravet, har tvangskraft.

  • c) Alle lovfestede krav til fastsettelse av pantet, eiendelen, panteretten eller garantien som stilles som sikkerhet for betalingskravet, er oppfylt.

  • d) Pantet, eiendelen, panteretten eller annen garanti som stilles som sikkerhet for betalingskravet, gjør det mulig for kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, å inndrive fordringens verdi uten unødig opphold.

  Medlemsstatene skal kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, vurderer om betalingskravene har tvangskraft, og muligheten til å realisere eiendeler som er stilt som sikkerhet, før de tas med i sikkerhetsmassen.

• 3. Eiendeler stilt som sikkerhet i henhold til nr. 1 bokstav b) skal oppfylle følgende krav:

  • a) For fysiske eiendeler stilt som sikkerhet, at det finnes verdsettingsstandarder som er allment akseptert blant sakkyndige, og som er hensiktsmessige for den aktuelle fysiske eiendelen stilt som sikkerhet, og at det finnes et offentlig register som registrerer eiendomsrett til og fordringer på disse fysiske eiendelene som stilles som sikkerhet, eller

  • b) for eiendeler i form av eksponeringer, at den eksponerte motpartens sikkerhet og soliditet utledes av skatterett eller av løpende offentlig tilsyn med motpartens operasjonelle soliditet og finansielle solvens.

  De fysiske eiendelene stilt som sikkerhet som er omhandlet i første ledd bokstav a) i dette nummeret, skal bidra til dekning av forpliktelser knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett opp til det laveste nominelle beløpet av panterettighetene sammen med eventuelle foranstående panterettigheter og 70 % av verdien av disse fysiske eiendelene stilt som sikkerhet. De fysiske eiendelene stilt som sikkerhet som er omhandlet i første ledd bokstav a) i dette nummeret, og som sikrer eiendeler som omhandlet i nr. 1 bokstav a), skal ikke være forpliktet til å overholde grensen på 70 % eller grensene i artikkel 129 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013.

  Dersom det med sikte på anvendelsen av første ledd bokstav a) i dette nummeret ikke finnes noe offentlig register for en bestemt fysisk eiendel stilt som sikkerhet, kan medlemsstatene fastsette en alternativ form for sertifisering av eierskapet til og fordringer på den aktuelle fysiske eiendelen stilt som sikkerhet, forutsatt at denne formen for sertifisering gir en beskyttelse som kan sammenlignes med den beskyttelsen som et offentlig register gir, i den forstand at den tillater at berørte tredjeparter, i samsvar med den berørte medlemsstatens rett, får tilgang til opplysninger om identifiseringen av den beheftede fysiske eiendelen stilt som sikkerhet, eierskapet, dokumentasjonen for og fordelingen av heftelser og utnyttelsen av interessene i sikkerheten.

• 4. Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav c) skal obligasjoner med fortrinnsrett som er sikret med lån til eller lån garantert av offentlige foretak som primære eiendeler, være omfattet av et krav på minst 10 % overpantsetting og alle følgende vilkår:

  • a) De offentlige foretakene yter sentrale offentlige tjenester på grunnlag av en lisens, en konsesjonskontrakt eller en annen form for oppdrag tildelt av en offentlig myndighet.

  • b) De offentlige foretakene er underlagt offentlig tilsyn.

  • c) De offentlige foretakene har myndighet til å frembringe tilstrekkelige inntekter, som sikres ved at de offentlige foretakene

    • i) har tilstrekkelig fleksibilitet til å innkreve og øke gebyrer, avgifter og fordringer i forbindelse med den ytte tjenesten slik at de kan sikre sin finansielle soliditet og solvens,

    • ii) mottar tilstrekkelige offentlige tilskudd på lovfestet grunnlag slik at de kan sikre sin finansielle soliditet og solvens i bytte mot å yte sentrale offentlige tjenester, eller

    • iii) har inngått en avtale om resultatoverføring med en offentlig myndighet.

• 5. Medlemsstatene skal fastsette regler for metoden og prosessen for verdsetting av fysiske eiendeler som er stilt som sikkerhet for eiendeler som omhandlet i nr. 1 bokstav a) og b). Disse reglene skal sikre minst følgende:

  • a) At det for hver fysisk eiendel stilt som sikkerhet foreligger en aktuell verdsetting på eller under markedsverdien eller pantelånsverdien når den dekkende eiendelen tas med i sikkerhetsmassen.

  • b) At verdsettingen foretas av en takstmann som har nødvendige kvalifikasjoner, kunnskaper og erfaringer, og

  • c) at takstmannen er uavhengig av kredittgodkjenningsprosessen, ikke tar hensyn til spekulative elementer i vurderingen av verdien av den fysiske eiendelen stilt som sikkerhet, og på en gjennomsiktig og klar måte dokumenterer verdien av den fysiske eiendelen stilt som sikkerhet.

• 6. Medlemsstatene skal kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, har innført prosedyrer for å overvåke at de fysiske eiendelene stilt som sikkerhet for eiendeler som omhandlet i nr. 1 bokstav a) og b) i denne artikkelen, er tilstrekkelig forsikret mot risikoen for skade, og at forsikringskravet er atskilt i samsvar med artikkel 12.

• 7. Medlemsstatene skal kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, dokumenterer de dekkende eiendelene omhandlet i nr. 1 bokstav a) og b) og at deres utlånspolitikk er i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider denne artikkelen.

• 8. Medlemsstatene skal fastsette regler som sikrer risikospredning i sikkerhetsmassen med hensyn til detaljnivå og vesentlig konsentrasjon, for eiendeler som ikke er godtakbare i henhold til nr. 1 bokstav a).

Artikkel 7

Eiendeler stilt som sikkerhet utenfor Unionen

• 1. Med forbehold for nr. 2 kan medlemsstatene tillate at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, i sikkerhetsmassen tar med eiendeler som er sikret med eiendeler stilt som sikkerhet som befinner seg utenfor Unionen.

• 2. Dersom medlemsstatene tillater at eiendeler som omhandlet i nr. 1 tas med, skal de sikre investorvern ved å kreve at kredittinstitusjoner kontrollerer at disse eiendelene stilt som sikkerhet oppfyller alle kravene i artikkel 6. Medlemsstatene skal sikre at disse eiendelene stilt som sikkerhet gir et sikkerhetsnivå som tilsvarer nivået for eiendeler stilt som sikkerhet som befinner seg i Unionen, og skal sikre at disse eiendelene stilt som sikkerhet kan realiseres med tvangskraft på en måte som har tilsvarende virkning som realiseringen av eiendeler stilt som sikkerhet som befinner seg i Unionen.

Artikkel 8

Konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse

Medlemsstatene kan fastsette regler for bruken av konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse, der obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av en kredittinstitusjon som tilhører et konsern («internt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett»), brukes som dekkende eiendeler for ekstern utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett foretatt av en annen kredittinstitusjon som tilhører samme konsern («eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett»). Disse reglene skal omfatte minst følgende krav:

• a) De internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett selges til kredittinstitusjonen som utsteder de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett.

• b) De internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett brukes som dekkende eiendeler i sikkerhetsmassen for de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett og registreres i balansen til den kredittinstitusjonen som utsteder de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett.

• c) Sikkerhetsmassen for de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett inneholder bare internt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt av en enkelt kredittinstitusjon i konsernet.

• d) Kredittinstitusjonen som utsteder eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett, har til hensikt å selge dem til investorer i obligasjoner med fortrinnsrett utenfor konsernet.

• e) Både internt og eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett oppfyller kravene til risikoklasse 1 som omhandlet i tredje del avdeling II kapittel 2 i forordning (EU) nr. 575/2013 på utstedelsestidspunktet og er sikret med godtakbare dekkende eiendeler som omhandlet i artikkel 6 i dette direktivet.

• f) Når det gjelder grensekryssende konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse, skal de dekkende eiendelene for de internt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett oppfylle godkjennings- og dekningskravene for de eksternt utstedte obligasjonene med fortrinnsrett.

  Ved anvendelsen av første ledd bokstav e) i denne artikkelen kan vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, tillate at obligasjoner med fortrinnsrett som oppfyller kravene til risikoklasse 2, etter en endring som resulterer i en lavere risikoklasse for obligasjonene med fortrinnsrett, fortsatt være en del av en konsernintern struktur med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse, forutsatt at disse vedkommende myndighetene fastslår at endringen i risikoklasse ikke skyldes brudd på kravene til tillatelse som fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 19 nr. 2. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, skal deretter underrette EBA om enhver beslutning i henhold til dette leddet.

Artikkel 9

Felles finansiering

• 1. Medlemsstatene skal tillate at godtakbare dekkende eiendeler som kommer fra en kredittinstitusjon og er kjøpt av en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, brukes som dekkende eiendeler for utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett.

  Medlemsstatene skal regulere slike kjøp for å sikre at kravene i artikkel 6 og 12 er oppfylt.

• 2. Uten at det berører kravet i nr. 1 annet ledd i denne artikkelen, kan medlemsstatene tillate overføringer gjennom avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse i henhold til direktiv 2002/47/EF.

• 3. Uten at det berører kravet i nr. 1 annet ledd, kan medlemsstatene også tillate at eiendeler som kommer fra et foretak som ikke er en kredittinstitusjon, brukes som dekkende eiendeler. Dersom medlemsstater benytter denne muligheten, skal de kreve at den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, enten vurderer utlånstandardene i det foretaket som de dekkende eiendelene kommer fra, eller selv foretar en grundig vurdering av låntakerens kredittverdighet.

Artikkel 10

Sikkerhetsmassens sammensetning

Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å fastsette regler for sikkerhetsmassens sammensetning. Disse reglene skal, der det er relevant, fastsette vilkårene for at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, skal få ta med i sikkerhetsmassen primære eiendeler som har ulike egenskaper med hensyn til strukturelle trekk, levetid eller risikoprofil.

Artikkel 11

Derivatkontrakter i sikkerhetsmassen

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å tillate at derivatkontrakter inngår i sikkerhetsmassen bare dersom minst følgende krav er oppfylt:

  • a) Derivatkontraktene inngår i sikkerhetsmassen utelukkende for risikosikringsformål, deres volum justeres dersom den sikrede risikoen reduseres, og de fjernes når den sikrede risikoen opphører.

  • b) Derivatkontraktene er tilstrekkelig dokumentert.

  • c) Derivatkontraktene er atskilt i samsvar med artikkel 12.

  • d) Derivatkontraktene kan ikke sies opp ved insolvens hos eller krisehåndtering av den kredittinstitusjonen som utstedte obligasjonene med fortrinnsrett.

  • e) Derivatkontraktene er i samsvar med reglene fastsatt i samsvar med nr. 2.

• 2. For å sikre at kravene i nr. 1 oppfylles, skal medlemsstatene fastsette regler for derivatkontrakter i sikkerhetsmassen. Disse reglene skal angi følgende:

  • a) Kriteriene for godkjenning av sikringsmotpartene.

  • b) Nødvendig dokumentasjon som skal framlegges i forbindelse med derivatkontrakter.

Artikkel 12

Atskillelse av dekkende eiendeler

• 1. Medlemsstatene skal fastsette regler for atskillelsen av dekkende eiendeler. Disse reglene skal omfatte minst følgende krav:

  • a) Alle dekkende eiendeler kan til enhver tid identifiseres av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett.

  • b) Alle dekkende eiendeler er av den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, underlagt rettslig bindende atskillelse som kan håndheves.

  • c) Alle dekkende eiendeler er beskyttet mot tredjeparts fordringer, og ingen dekkende eiendeler utgjør en del av insolvensboet til den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, før den prioriterte fordringen omhandlet i artikkel 4 nr. 1 bokstav b) er innfridd.

  Ved anvendelsen av første ledd skal de dekkende eiendelene omfatte enhver sikkerhet som er mottatt i forbindelse med posisjoner i derivatkontrakter.

• 2. Atskillelsen av dekkende eiendeler som omhandlet i nr. 1 skal også gjelde i tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 13

Gransker av sikkerhetsmassen

• 1. Medlemsstatene kan kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, utpeker en gransker av sikkerhetsmassen som løpende skal overvåke at sikkerhetsmassen oppfyller kravene i artikkel 6–12 og artikkel 14–17.

• 2. Dersom medlemsstatene benytter muligheten omhandlet i nr. 1, skal de fastsette regler for minst følgende:

  • a) Utpeking og oppsigelse av granskeren av sikkerhetsmassen.

  • b) Utvelgingskriterier for granskeren av sikkerhetsmassen.

  • c) Rollen og pliktene til granskeren av sikkerhetsmassen, herunder i tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett.

  • d) Forpliktelsen til å rapportere til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2.

  • e) Retten til å få tilgang til de opplysningene som er nødvendige for at granskeren av sikkerhetsmassen skal kunne utføre sine oppgaver.

• 3. Dersom medlemsstatene benytter muligheten omhandlet i nr. 1, skal granskeren av sikkerhetsmassen være atskilt fra og uavhengig av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, og fra denne kredittinstitusjonens revisor.

  Medlemsstatene kan imidlertid tillate at en gransker av sikkerhetsmassen («den interne granskeren av sikkerhetsmassen») ikke er atskilt fra kredittinstitusjonen dersom

  • a) den interne granskeren av sikkerhetsmassen er uavhengig av kredittgodkjenningsprosessen til kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett,

  • b) medlemsstatene, uten at det berører nr. 2 bokstav a), sikrer at den interne granskeren av sikkerhetsmassen ikke kan fjernes fra funksjonen som gransker av sikkerhetsmassen uten forhåndsgodkjenning fra ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon i kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, og

  • c) granskeren av sikkerhetsmassen har ved behov direkte tilgang til ledelsesorganet i dets tilsynsfunksjon.

• 4. Dersom medlemsstatene benytter muligheten omhandlet i nr. 1, skal de underrette EBA om dette.

Artikkel 14

Investorinformasjon

• 1. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, gir tilstrekkelig detaljerte opplysninger om sine programmer for obligasjoner med fortrinnsrett til at investorene kan vurdere programmets profil og risiko og foreta en aktsomhetsvurdering.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 skal medlemsstatene sikre at opplysningene gis til investorene minst hvert kvartal og omfatter minst følgende opplysninger om porteføljen:

  • a) Verdien av fordringsmassen og utestående obligasjoner med fortrinnsrett.

  • b) En liste over ISIN-koder (International Securities Identification Numbers) for alle obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt innenfor rammene av det programmet, og som er tildelt en ISIN-kode.

  • c) Den geografiske fordelingen og typen av dekkende eiendeler, lånets størrelse og verdsettingsmetode.

  • d) Opplysninger om markedsrisiko, herunder renterisiko og valutarisiko, samt kreditt- og likviditetsrisiko.

  • e) Løpetidsstrukturen for dekkende eiendeler og obligasjoner med fortrinnsrett, herunder en oversikt over utløsende hendelser for forlengelse av løpetiden.

  • f) Nivåene for påkrevd og tilgjengelig dekning, og nivåene for lovfestet, avtalefestet og frivillig overpantsetting.

  • g) Prosentandelen av lån som i henhold til artikkel 178 i forordning (EU) nr. 575/2013 anses å være misligholdt, og alle tilfeller der lånene er ubetalt mer enn 90 dager etter forfall.

  Medlemsstatene skal, når det gjelder eksternt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett innenfor konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse som omhandlet i artikkel 8, sikre at opplysningene nevnt i første ledd i dette nummeret, eller en lenke til dem, gis til investorer for alle internt utstedte obligasjoner med fortrinnsrett i konsernet. Medlemsstatene skal sikre at disse opplysningene som et minstekrav gis til investorene i samlet form.

• 3. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, på sitt nettsted offentliggjør de opplysningene som er gjort tilgjengelige for investorer i samsvar med nr. 1 og 2. Medlemsstatene skal ikke kreve at disse kredittinstitusjonene offentliggjør disse opplysningene på papir.

Avsnitt II

Deknings- og likviditetskrav

Artikkel 15

Dekningskrav

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å kreve at programmer for obligasjoner med fortrinnsrett til enhver tid oppfyller minst dekningskravene i nr. 2–8.

• 2. Alle forpliktelser i forbindelse med obligasjoner med fortrinnsrett skal være dekket av betalingskrav som er knyttet til de dekkende eiendelene.

• 3. Forpliktelsene omhandlet i nr. 2 skal omfatte

  • a) forpliktelsene til å betale hovedstol for utestående obligasjoner med fortrinnsrett,

  • b) forpliktelsene til å betale eventuelle renter på utestående obligasjoner med fortrinnsrett,

  • c) betalingsforpliktelsene knyttet til derivatkontrakter som innehas i samsvar med artikkel 11, og

  • d) de forventede kostnadene knyttet til vedlikehold og administrasjon i forbindelse med avviklingen av programmet for obligasjoner med fortrinnsrett.

  Ved anvendelsen av første ledd bokstav d) kan medlemsstatene tillate at det beregnes et engangsbeløp.

• 4. Følgende dekkende eiendeler skal anses å bidra til dekningskravet:

  • a) Primære eiendeler.

  • b) Sekundære eiendeler.

  • c) Likvide eiendeler som innehas i samsvar med artikkel 16, og

  • d) krav om betaling knyttet til derivatkontrakter som innehas i samsvar med artikkel 11.

  Usikrede fordringer bidrar ikke til dekning dersom mislighold anses å ha funnet sted i henhold til artikkel 178 i forordning (EU) nr. 575/2013.

• 5. Ved anvendelsen av nr. 3 første ledd bokstav c) og nr. 4 første ledd bokstav d) skal medlemsstatene fastsette regler for verdsetting av derivatkontrakter.

• 6. Beregningen av den påkrevde dekningen skal sikre at den samlede hovedstolen for alle dekkende eiendeler er lik eller større enn den samlede hovedstolen for utestående obligasjoner med fortrinnsrett («pålydende verdi»-prinsippet).

  Medlemsstatene kan tillate andre beregningsprinsipper, forutsatt at de ikke fører til en høyere dekningsgrad enn den som beregnes i henhold til «pålydende verdi»-prinsippet.

  Medlemsstatene skal fastsette regler for beregning av eventuelle renter som skal betales for utestående obligasjoner med fortrinnsrett og renteinntekter i forbindelse med dekkende eiendeler, som skal gjenspeile forsvarlige tilsynsprinsipper i samsvar med gjeldende regnskapsstandarder.

• 7. Som unntak fra nr. 6 første ledd kan medlemsstatene på en måte som gjenspeiler forsvarlige tilsynsprinsipper, og i samsvar med gjeldende regnskapsstandarder, tillate at det tas hensyn til framtidige renteinntekter fra dekkende eiendeler med fradrag for framtidige rentekostnader for den tilsvarende obligasjonen med fortrinnsrett, med sikte på å utligne eventuelle mangler i dekningen av forpliktelsen til å betale hovedstol som er knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett, når det er en nær sammenheng som definert i den gjeldende delegerte forordningen som er vedtatt i henhold til artikkel 33 nr. 4 i forordning (EU) nr. 575/2013, på følgende vilkår:

  • a) Betalinger som er mottatt i løpet av den dekkende eiendelens levetid og som er nødvendige for å dekke betalingsforpliktelsen knyttet til den tilsvarende obligasjonen med fortrinnsrett, er atskilt i samsvar med artikkel 12 eller inngår i sikkerhetsmassen i form av dekkende eiendeler omhandlet i artikkel 6 inntil betalingene forfaller, og

  • b) forskuddsbetaling av den dekkende eiendelen er mulig bare ved å benytte innfrielsesmuligheten, som definert i den gjeldende delegerte forordningen som er vedtatt i henhold til artikkel 33 nr. 4 i forordning (EU) nr. 575/2013, eller, når det gjelder obligasjoner med fortrinnsrett som kan innløses til pari av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, ved at den dekkende eiendelens låntaker betaler minst pariverdien av obligasjonen med fortrinnsrett som skal innløses.

• 8. Medlemsstatene skal sikre at beregningen av dekkende eiendeler og forpliktelser baseres på samme metode. Medlemsstatene kan tillate ulike beregningsmetoder for å beregne henholdsvis dekkende eiendeler og forpliktelser, forutsatt at bruken av slike ulike metoder ikke fører til en høyere dekningsgrad enn den som beregnes ved hjelp av samme metode for beregning av både dekkende eiendeler og forpliktelser.

Artikkel 16

Krav om en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å kreve at sikkerhetsmassen til enhver tid omfatter en likviditetsbuffer som består av likvide eiendeler som er tilgjengelige for å dekke netto utgående pengestrøm i forbindelse med programmet for obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2. Likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen skal dekke den største akkumulerte netto utgående pengestrømmen for de neste 180 dagene.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen omhandlet i nr. 1 i denne artikkelen består av følgende typer eiendeler, atskilt i samsvar med artikkel 12 i dette direktivet:

  • a) Eiendeler som oppfyller kravene for eiendeler på nivå 1, nivå 2A eller nivå 2B i henhold til den gjeldende delegerte forordningen som er vedtatt i henhold til artikkel 460 i forordning (EU) nr. 575/2013, som verdsettes i samsvar med nevnte delegerte forordning, og som ikke er utstedt av den kredittinstitusjonen som selv utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, av dens morforetak, bortsett fra et offentlig foretak som ikke er en kredittinstitusjon, av dens datterforetak eller et annet datterforetak av dens morforetak, eller av et spesialforetak for verdipapirisering som kredittinstitusjonen har nære forbindelser til.

  • b) Kortsiktige eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 1 eller 2, eller kortsiktige innskudd i kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 1, 2 eller 3 i samsvar med artikkel 129 nr. 1 bokstav c) i forordning (EU) nr. 575/2013.

  Medlemsstatene kan fastsette begrensninger med hensyn til hvilke typer likvide eiendeler som kan anvendes i henhold til første ledd bokstav a) og b).

  Medlemsstatene skal sikre at usikrede fordringer fra eksponeringer som anses som misligholdt i henhold til artikkel 178 i forordning (EU) nr. 575/2013, ikke kan bidra til likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen.

• 4. Dersom kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, er underlagt likviditetskrav fastsatt i andre unionsrettsakter som fører til overlapping med likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen, kan medlemsstatene beslutte ikke å anvende de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider nr. 1, 2 og 3, i den perioden som er fastsatt i de andre unionsrettsaktene. Medlemsstatene kan benytte denne muligheten bare fram til den datoen da en endring av disse unionsrettsaktene for å fjerne overlappingen får anvendelse, og skal underrette Kommisjonen og EBA dersom de benytter denne muligheten.

• 5. Medlemsstatene kan tillate at beregningen av hovedstolen for strukturer med en løpetid som kan forlenges, baseres på den endelige forfallsdatoen i samsvar med kontraktsvilkårene for obligasjonen med fortrinnsrett.

• 6. Medlemsstatene kan fastsette at nr. 1 ikke får anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett som er underlagt krav om motsvarende finansiering.

Artikkel 17

Vilkår for strukturer med en løpetid som kan forlenges

• 1. Medlemsstatene kan tillate utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett med strukturer med en løpetid som kan forlenges, dersom investorvernet sikres gjennom minst følgende:

  • a) Løpetiden kan forlenges bare på grunnlag av objektive utløsende hendelser som er fastsatt i nasjonal rett, og ikke etter eget skjønn av den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett.

  • b) De utløsende hendelsene for løpetidsforlengelse er angitt i kontraktsvilkårene for obligasjonen med fortrinnsrett.

  • c) Opplysningene som gis til investorene om løpetidsstrukturen, er tilstrekkelige til at de kan fastslå risikoen som er knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett, og omfatter en detaljert beskrivelse av

    • i) de utløsende hendelsene for løpetidsforlengelse,

    • ii) de følgene som insolvens hos eller krisehåndtering av den kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, har for en løpetidsforlengelse,

    • iii) rollen til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, og, dersom det er relevant, til spesialadministratoren med hensyn til løpetidsforlengelsen,

  • d) den endelige forfallsdatoen for obligasjonen med fortrinnsrett kan til enhver tid fastsettes,

  • e) i tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, påvirker løpetidsforlengelser ikke rangeringen av investorer i obligasjoner med fortrinnsrett, og de endrer heller ikke rekkefølgen i den opprinnelige forfallsplanen for programmet for obligasjoner med fortrinnsrett,

  • f) løpetidsforlengelsen endrer ikke de strukturelle trekkene ved obligasjonene med fortrinnsrett som gjelder dobbel regress som omhandlet i artikkel 4, eller konkursbeskyttelse som omhandlet i artikkel 5.

• 2. Medlemsstater som tillater utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett med strukturer med en løpetid som kan forlenges, skal underrette EBA om dette.

Avdeling III

Offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett

Artikkel 18

Offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å fastsette at utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett er underlagt offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2. I forbindelse med det offentlige tilsynet med obligasjoner med fortrinnsrett som omhandlet i nr. 1 skal medlemsstatene utpeke en eller flere vedkommende myndigheter. De skal underrette Kommisjonen og EBA om disse utpekte myndighetene og angi en eventuell fordeling av funksjonene og oppgavene.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til nr. 2, overvåker utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett for å vurdere oppfyllelsen av kravene fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, registrerer alle sine transaksjoner i forbindelse med programmet for obligasjoner med fortrinnsrett og har innført tilstrekkelige og hensiktsmessige dokumentasjonssystemer og -prosesser.

• 5. Medlemsstatene skal videre sikre at det treffes egnede tiltak slik at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til nr. 2 i denne artikkelen, kan innhente de opplysningene som er nødvendige for å vurdere oppfyllelsen av kravene fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, granske eventuelle overtredelser av disse kravene og ilegge administrative sanksjoner og andre administrative tiltak i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 23.

• 6. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til nr. 2, har den sakkunnskapen, de ressursene og den driftskapasiteten, myndigheten og uavhengigheten som er nødvendig for å ivareta de funksjonene knyttet til offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 19

Tillatelse for programmer for obligasjoner med fortrinnsrett

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å kreve at tillatelse for et program for obligasjoner med fortrinnsrett innhentes før obligasjoner med fortrinnsrett utstedes innenfor rammen av programmet. Medlemsstatene skal gi vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, myndighet til å gi en slik tillatelse.

• 2. Medlemsstatene skal fastsette kravene til tillatelsen omhandlet i nr. 1, herunder minst følgende:

  • a) En egnet virksomhetsplan som beskriver utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett.

  • b) Egnede politikker, prosesser og metoder som tar sikte på investorvern, og som omfatter godkjenning, endring, fornyelse og refinansiering av lån som inngår i sikkerhetsmassen.

  • c) Ledelse og personale som særskilt arbeider med programmet for obligasjoner med fortrinnsrett og har tilstrekkelige kvalifikasjoner og kunnskaper med hensyn til utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett og administrasjon av programmet for obligasjoner med fortrinnsrett.

  • d) En administrativ struktur for sikkerhetsmassen og overvåkingen av den som oppfyller de gjeldende kravene fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

Artikkel 20

Offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett i tilfelle av insolvens eller krisehåndtering

• 1. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, skal samarbeide med krisehåndteringsmyndigheten dersom en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, krisehåndteres, for å sikre at rettighetene og interessene til investorene i obligasjoner med fortrinnsrett ivaretas, herunder minst ved å kontrollere den løpende og forsvarlige forvaltningen av programmet for obligasjoner med fortrinnsrett i krisehåndteringsperioden.

• 2. Medlemsstatene kan fastsette at det skal utpekes en spesialadministrator for å sikre at rettighetene og interessene til investorene i obligasjoner med fortrinnsrett ivaretas, herunder minst ved å kontrollere den løpende og forsvarlige forvaltningen av programmet for obligasjoner med fortrinnsrett så lenge det er nødvendig.

  Dersom medlemsstatene benytter denne muligheten, kan de kreve at deres vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, godkjenner utpekingen og oppsigelsen av spesialadministratoren. Medlemsstater som benytter denne muligheten, skal minst kreve at disse vedkommende myndighetene rådspørres om utpekingen og oppsigelsen av spesialadministratoren.

• 3. Dersom medlemsstatene fastsetter at det skal utpekes en spesialadministrator i samsvar med nr. 2, skal de vedta regler som fastsetter denne spesialadministratorens oppgaver og ansvar i det minste med hensyn til

  • a) innfrielse av forpliktelsene knyttet til obligasjonene med fortrinnsrett,

  • b) forvaltning og realisering av dekkende eiendeler, herunder overføring av dem sammen med forpliktelser knyttet til obligasjoner med fortrinnsrett til en annen kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett,

  • c) de juridiske transaksjonene som er nødvendige for en god forvaltning av sikkerhetsmassen, for løpende overvåking av dekningen av forpliktelsene knyttet til obligasjonene med fortrinnsrett, for innledning av prosedyrer for å føre eiendeler tilbake til sikkerhetsmassen og for overføring av de gjenværende eiendelene til insolvensboet til den kredittinstitusjonen som utstedte obligasjonene med fortrinnsrett, etter at alle forpliktelsene knyttet til obligasjonene med fortrinnsrett er innfridd.

  Ved anvendelsen av første ledd bokstav c) kan medlemsstatene tillate at spesialadministratoren, i tilfelle av insolvens hos kredittinstitusjonen som utsteder obligasjonene med fortrinnsrett, opptrer i henhold til den tillatelsen som innehas av vedkommende kredittinstitusjon, og i henhold til de samme operasjonelle kravene.

• 4. Medlemsstatene skal sikre samordning og informasjonsutveksling med sikte på insolvens- eller krisehåndteringsprosessen mellom vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, spesialadministratoren, dersom en slik administrator er utpekt, og, i tilfelle av krisehåndtering, krisehåndteringsmyndigheten.

Artikkel 21

Rapportering til vedkommende myndigheter

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å kreve at kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, skal rapportere opplysningene angitt i nr. 2 om programmer for obligasjoner med fortrinnsrett til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2. Rapporteringen skal skje regelmessig og når nevnte vedkommende myndigheter anmoder om det. Medlemsstatene skal fastsette regler for hyppigheten av den regelmessige rapporteringen.

• 2. Rapporteringsforpliktelsene som skal fastsettes i henhold til nr. 1, skal omfatte krav om at den informasjonen som skal gis, inneholder opplysninger om minst følgende:

  • a) Godtakbare eiendeler og krav til sikkerhetsmassen i samsvar med artikkel 6–11.

  • b) Atskillelse av dekkende eiendeler i samsvar med artikkel 12.

  • c) Der det er relevant, funksjonen som gransker av sikkerhetsmassen i samsvar med artikkel 13.

  • d) Dekningskravene i samsvar med artikkel 15.

  • e) Likviditetsbufferen for sikkerhetsmassen i samsvar med artikkel 16.

  • f) Der det er relevant, vilkårene for strukturer med en løpetid som kan forlenges, i samsvar med artikkel 17.

• 3. Medlemsstatene skal fastsette regler for informasjonen som kredittinstitusjoner som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, i henhold til nr. 2 skal gi til vedkommende myndigheter utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2 i tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 22

Vedkommende myndigheters myndighet i forbindelse med offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett

• 1. Medlemsstatene skal sikre investorvern ved å gi vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, all tilsyns-, granskings- og sanksjonsmyndighet som er nødvendig for å føre offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2. Myndighet som nevnt i nr. 1 skal omfatte minst følgende:

  • a) Myndighet til å gi eller nekte å gi tillatelse i henhold til artikkel 19.

  • b) Myndighet til regelmessig å gjennomgå programmet for obligasjoner med fortrinnsrett for å vurdere om det er i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

  • c) Myndighet til å foreta stedlig og ikke-stedlig tilsyn.

  • d) Myndighet til å ilegge administrative sanksjoner og andre administrative tiltak i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 23.

  • e) Myndighet til å vedta og gjennomføre retningslinjer for tilsyn i forbindelse med utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 23

Administrative sanksjoner og andre administrative tiltak

• 1. Uten at det berører medlemsstatenes rett til å fastsette strafferettslige sanksjoner, skal medlemsstatene fastsette regler for hensiktsmessige administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som får anvendelse i minst følgende situasjoner:

  • a) Når en kredittinstitusjon har fått tillatelse til et program for obligasjoner med fortrinnsrett på grunnlag av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter.

  • b) Når en kredittinstitusjon ikke lenger oppfyller de vilkårene som lå til grunn for å gi tillatelse til et program for obligasjoner med fortrinnsrett.

  • c) Når en kredittinstitusjon utsteder obligasjoner med fortrinnsrett uten å ha fått tillatelse i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 19.

  • d) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, ikke oppfyller kravene i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 4.

  • e) Når en kredittinstitusjon utsteder obligasjoner med fortrinnsrett som ikke oppfyller kravene i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 5.

  • f) Når en kredittinstitusjon utsteder obligasjoner med fortrinnsrett som ikke er sikret i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 6.

  • g) Når en kredittinstitusjon utsteder obligasjoner med fortrinnsrett som er sikret med eiendeler som befinner seg utenfor Unionen, i strid med kravene fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 7.

  • h) Når en kredittinstitusjon sikrer obligasjoner med fortrinnsrett i en konsernintern struktur med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse, i strid med kravene fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 8.

  • i) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, ikke oppfyller vilkårene for felles finansiering fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 9.

  • j) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, ikke oppfyller kravene til sikkerhetsmassens sammensetning som fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 10.

  • k) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, ikke oppfyller kravene til derivatkontrakter i sikkerhetsmassen som fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 11.

  • l) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, unnlater å oppfylle kravene om atskillelse av dekkende eiendeler i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 12.

  • m) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger, i strid med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 14.

  • n) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, gjentatte ganger eller vedvarende unnlater å opprettholde en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen, i strid med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 16.

  • o) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett med strukturer med en løpetid som kan forlenges, ikke oppfyller de vilkårene for strukturer med en løpetid som kan forlenges, som er fastsatt i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 17.

  • p) Når en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, unnlater å gi opplysninger eller gir ufullstendige eller unøyaktige opplysninger om sine forpliktelser, i strid med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider artikkel 21 nr. 2.

  Medlemsstatene kan beslutte ikke å innføre administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak for overtredelser som er underlagt strafferettslige sanksjoner i deres nasjonale rett. I slike tilfeller skal medlemsstatene underrette Kommisjonen om de relevante strafferettsbestemmelsene.

• 2. Sanksjonene og tiltakene omhandlet i nr. 1 skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende, og de skal omfatte minst følgende:

  • a) Tilbakekalling av tillatelsen til et program for obligasjoner med fortrinnsrett.

  • b) En offentlig erklæring som angir navnet på den fysiske eller juridiske personen og overtredelsens art, i samsvar med artikkel 24.

  • c) Et pålegg der det kreves at den fysiske eller juridiske person avslutter atferden og avstår fra å gjenta slik atferd.

  • d) Administrative overtredelsesgebyrer.

• 3. Medlemsstatene skal også sikre at sanksjonene og tiltakene omhandlet i nr. 1 gjennomføres på en effektiv måte.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, når de bestemmer typen av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak og størrelsen på administrative overtredelsesgebyrer, tar hensyn til alle følgende omstendigheter, når det er relevant:

  • a) Overtredelsens grovhet og varighet.

  • b) Graden av ansvar hos den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen.

  • c) Den finansielle styrken til den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, herunder ved henvisning til den juridiske personens samlede omsetning eller den fysiske personens årsinntekt.

  • d) Størrelsen på fortjenesten som er oppnådd, eller tapet som er unngått gjennom overtredelsen til fordel for den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, i den grad fortjenesten eller tapet kan fastslås.

  • e) Tap påført tredjeparter som følge av overtredelsen, i den grad disse tapene kan fastslås.

  • f) Viljen hos den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen, til å samarbeide med vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2.

  • g) Eventuelle tidligere overtredelser begått av den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for overtredelsen.

  • h) Eventuelle faktiske eller potensielle systemfølger av overtredelsen.

• 5. Dersom bestemmelsene omhandlet i nr. 1 får anvendelse på juridiske personer, skal medlemsstatene også sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, anvender de administrative sanksjonene og andre administrative tiltakene som er angitt i nr. 2 i denne artikkelen, overfor medlemmer av ledelsesorganet og andre fysiske personer som i henhold til nasjonal rett er ansvarlige for overtredelsen.

• 6. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, gir den berørte fysiske eller juridiske personen mulighet til å bli hørt før de treffer beslutning om å ilegge administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak som angitt i nr. 2. Unntak fra retten til å bli hørt kan gjelde for vedtakelsen av disse andre administrative tiltakene når det er nødvendig med hastetiltak for å hindre betydelige tap for tredjeparter eller betydelig skade på finanssystemet. I slike tilfeller skal den berørte personen gis mulighet til å uttale seg så snart som mulig etter at det administrative tiltaket er vedtatt, og om nødvendig skal tiltaket revideres.

• 7. Medlemsstatene skal sikre at enhver beslutning om ileggelse av administrative sanksjoner eller andre administrative tiltak i henhold til nr. 2, er behørig begrunnet og kan påklages.

Artikkel 24

Offentliggjøring av administrative sanksjoner og andre administrative tiltak

• 1. Medlemsstatene skal sikre at de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, inneholder regler som krever at administrative sanksjoner og andre administrative tiltak uten unødig opphold skal offentliggjøres på de offisielle nettstedene til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2. De samme forpliktelsene gjelder når en medlemsstat beslutter å fastsette strafferettslige sanksjoner i henhold til artikkel 23 nr. 1 annet ledd.

• 2. Reglene som vedtas i henhold til nr. 1, skal minst omfatte et krav om offentliggjøring av enhver beslutning som ikke kan eller ikke lenger kan påklages, og som er truffet som følge av overtredelse av de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at slik offentliggjøring omfatter opplysninger om overtredelsens type og art og identiteten til fysiske eller juridiske personer som er ilagt sanksjonen eller tiltaket. Med forbehold for nr. 4 skal medlemsstatene videre sikre at slike opplysninger offentliggjøres uten unødig opphold etter at mottakeren er blitt underrettet om sanksjonen eller tiltaket og om offentliggjøringen av beslutningen om å ilegge sanksjonen eller tiltaket, på de offisielle nettstedene til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2.

• 4. Dersom medlemsstatene tillater offentliggjøring av en beslutning om å ilegge sanksjoner eller andre tiltak som er gjenstand for en klage, skal vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, uten unødig opphold også offentliggjøre opplysninger om status for klagen og resultatet av den, på sine offisielle nettsteder.

• 5. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, offentliggjør beslutningen om å ilegge sanksjoner eller tiltak i anonymisert form og i samsvar med nasjonal rett, i følgende tilfeller:

  • a) Når sanksjonen eller tiltaket ilegges en fysisk person og en offentliggjøring av personopplysninger viser seg å være urimelig.

  • b) Dersom offentliggjøringen ville skade finansmarkedenes stabilitet eller en pågående strafferettslig etterforskning.

  • c) Dersom offentliggjøringen, i den grad dette kan fastslås, ville medføre uforholdsmessig stor skade for de berørte kredittinstitusjonene eller de fysiske personene.

• 6. Dersom en medlemsstat offentliggjør en beslutning om å ilegge en sanksjon eller et tiltak i anonymisert form, kan den tillate at offentliggjøringen av de relevante opplysningene utsettes.

• 7. Medlemsstatene skal sikre at enhver endelig rettsavgjørelse som opphever en beslutning om å ilegge en sanksjon eller et tiltak, også offentliggjøres.

• 8. Medlemsstatene skal sikre at enhver offentliggjøring som omhandlet i nr. 2–6 forblir på de offisielle nettstedene til vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, i minst fem år etter offentliggjøringen. Personopplysninger som offentliggjøres, skal bli liggende på det offisielle nettstedet bare så lenge det er nødvendig, og i samsvar med gjeldende personvernregler. Ved fastsettelsen av en slik lagringsperiode skal det tas hensyn til de foreldelsesfristene som er fastsatt i de berørte medlemsstatenes lovgivning, men den skal ikke under noen omstendighet overstige ti år.

• 9. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, skal underrette EBA om alle administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som er ilagt, herunder, dersom det er relevant, eventuelle klager i forbindelse med dem, og resultatet av dem. Medlemsstatene skal sikre at disse vedkommende myndighetene mottar informasjon og nærmere opplysninger om den endelige dommen i forbindelse med eventuelle strafferettslige sanksjoner som ilegges, som disse vedkommende myndighetene også skal oversende til EBA.

• 10. EBA skal drive en sentral database over administrative sanksjoner og andre administrative tiltak som den underrettes om. Databasen skal være tilgjengelig bare for vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, og skal oppdateres på grunnlag av opplysninger som disse vedkommende myndighetene framlegger i samsvar med nr. 9 i denne artikkelen.

Artikkel 25

Samarbeidsplikt

• 1. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, samarbeider nært med vedkommende myndigheter som fører det overordnede tilsynet med kredittinstitusjoner i samsvar med relevant unionsrett som får anvendelse på disse institusjonene, og samarbeider med krisehåndteringsmyndigheten i tilfelle av krisehåndtering av en kredittinstitusjon som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2. Medlemsstatene skal videre sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, samarbeider nært med hverandre. Dette samarbeidet skal omfatte at de gir hverandre alle opplysninger som er relevante for utøvelsen av de andre myndighetenes tilsynsoppgaver i henhold til de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

• 3. Ved anvendelsen av nr. 2 annet punktum i denne artikkelen skal medlemsstatene sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, formidler

  • a) alle relevante opplysninger på anmodning fra en annen vedkommende myndighet som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, og

  • b) på eget initiativ, alle vesentlige opplysninger til andre vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, i andre medlemsstater.

• 4. Medlemsstatene skal også sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, samarbeider med EBA eller, der det er relevant, med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/201018, ved anvendelsen av dette direktivet.

• 5. Ved anvendelsen av denne artikkelen skal opplysninger anses som vesentlige dersom de i vesentlig grad vil kunne påvirke vurderingen av utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett i en annen medlemsstat.

Artikkel 26

Opplysningsplikt

• 1. Medlemsstatene skal sikre at følgende opplysninger offentliggjøres av vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, på deres offisielle nettsteder:

  • a) Ordlyden til deres nasjonale lover og forskrifter og generelle retningslinjer vedtatt i forbindelse med utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett.

  • b) Listen over kredittinstitusjoner som har tillatelse til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett.

  • c) Listen over obligasjoner med fortrinnsrett som har rett til å bruke etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett», og listen over obligasjoner med fortrinnsrett som har rett til å bruke etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett (Premium)».

• 2. De opplysningene som er offentliggjort i samsvar med nr. 1, skal være tilstrekkelige til at det kan foretas en meningsfull sammenligning mellom de metodene som anvendes av de forskjellige medlemsstatenes vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2. Disse opplysningene skal ajourføres for å ta hensyn til eventuelle endringer.

• 3. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2, skal årlig underrette EBA om listen over kredittinstitusjoner omhandlet i nr. 1 bokstav b) og listene over obligasjoner med fortrinnsrett omhandlet i nr. 1 bokstav c).

Avdeling IV

Merking

Artikkel 27

Merking

• 1. Medlemsstatene skal sikre at etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett» og dens offisielle oversettelse på alle offisielle språk i Unionen brukes bare for obligasjoner med fortrinnsrett som oppfyller kravene i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at etiketten «Europeisk obligasjon med fortrinnsrett (Premium)» og dens offisielle oversettelse på alle offisielle språk i Unionen brukes bare for obligasjoner med fortrinnsrett som oppfyller kravene i de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet , og som oppfyller kravene i artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013, som endret ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/216019.

Avdeling V

Endring av andre direktiver

Artikkel 28

Endring av direktiv 2009/65/EF

I artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF gjøres følgende endringer:

• 1) Første ledd skal lyde:

  • «4. Medlemsstatene kan øke grensen på 5 % fastsatt i nr. 1 første ledd til høyst 25 % dersom obligasjonene ble utstedt før 8. juli 2022 og oppfyller dette nummerets krav som gjelder på utstedelsesdatoen, eller dersom obligasjonene omfattes av definisjonen av obligasjoner med fortrinnsrett i artikkel 3 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162*.

    * Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162 av 27. november 2019 om utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett og offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett samt om endring av direktiv 2009/65/EF og 2014/59/EU (EUT L 328 av 18.12.2019, s. 29).»

• 2) Tredje ledd oppheves.

Artikkel 29

Endring av direktiv 2014/59/EU

I artikkel 2 nr. 1 i direktiv 2014/59/EU skal punkt 96 lyde:

• «96) «obligasjon med fortrinnsrett» en obligasjon med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162* eller, når det gjelder et instrument utstedt før 8. juli 2022, en obligasjon som omhandlet i artikkel 52 nr. 4 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF**, i den utgaven som var gjeldende på utstedelsesdatoen,

* Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162 av 27. november 2019 om utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett og offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett samt om endring av direktiv 2009/65/EF og 2014/59/EU (EUT L 328 av 18.12.2019, s. 29).

** Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS) (EUT L 302 av 17.11.2009, s. 32).»

Avdeling VI

Sluttbestemmelser

Artikkel 30

Overgangstiltak

• 1. Medlemsstatene skal sikre at obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før 8. juli 2022 og oppfyller kravene i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF, i den utgaven som var gjeldende på utstedelsesdatoen, ikke er underlagt kravene i artikkel 5–12 og artikkel 15, 16, 17 og 19 i dette direktivet, men fortsatt kan omtales som obligasjoner med fortrinnsrett i samsvar med dette direktivet fram til de forfaller.

  Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2 i dette direktivet, kontrollerer at obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før 8. juli 2022, oppfyller kravene i artikkel 52 nr. 4 i direktiv 2009/65/EF, i den utgaven som var gjeldende på utstedelsesdatoen, og kravene i dette direktivet, i den utstrekning de får anvendelse i samsvar med første ledd i dette nummeret.

• 2. Medlemsstatene kan anvende nr. 1 på åpen emisjon av obligasjoner med fortrinnsrett under ISIN-koder åpnet før 8. juli 2022 i inntil 24 måneder etter nevnte dato, forutsatt at disse utstedelsene oppfyller alle følgende krav:

  • a) Forfallsdatoen for obligasjonen med fortrinnsrett er før 8. juli 2027.

  • b) Den samlede størrelsen på de åpne emisjonene som er foretatt etter 8. juli 2022, er høyst dobbelt så stor som den samlede utstedelsesstørrelsen for de obligasjonene med fortrinnsrett som er utestående på den samme datoen.

  • c) Den samlede utstedelsesstørrelsen for obligasjonen med fortrinnsrett når den forfaller, overstiger ikke 6 000 000 000 euro eller det tilsvarende beløpet i nasjonal valuta.

  • d) Eiendelene som er stilt som sikkerhet, befinner seg i den medlemsstaten som anvender nr. 1 på åpne emisjoner av obligasjoner med fortrinnsrett.

Artikkel 31

Gjennomgåelse og rapporter

• 1. Innen 8. juli 2024 skal Kommisjonen i nært samarbeid med EBA framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk, om hvorvidt og eventuelt hvordan det kan innføres en likeverdighetsordning for kredittinstitusjoner i tredjeland som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, og for investorer i disse obligasjonene med fortrinnsrett, idet det tas hensyn til den internasjonale utviklingen med hensyn til obligasjoner med fortrinnsrett, særlig utviklingen av regelverket i tredjeland.

• 2. Innen 8. juli 2025 skal Kommisjonen i nært samarbeid med EBA framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om gjennomføringen av dette direktivet med hensyn til nivået for investorvern og om utviklingen med hensyn til utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett i Unionen. Rapporten skal inneholde eventuelle anbefalinger om ytterligere tiltak. Rapporten skal omfatte opplysninger om

  • a) utviklingen med hensyn til antall tillatelser til å utstede obligasjoner med fortrinnsrett,

  • b) utviklingen med hensyn til antall obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt i samsvar med de bestemmelsene i nasjonal rett som innarbeider dette direktivet, og med artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • c) utviklingen med hensyn til de eiendelene som stilles som sikkerhet for utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett,

  • d) utviklingen med hensyn til nivået for overpantsetting,

  • e) grensekryssende investeringer i obligasjoner med fortrinnsrett, herunder inngående investeringer fra og utgående investeringer til tredjeland,

  • f) utviklingen med hensyn til utstedelse av obligasjoner med strukturer med en løpetid som kan forlenges,

  • g) utviklingen med hensyn til risikoer og fordeler ved bruk av eksponeringer som omhandlet i artikkel 129 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013,

  • h) hvordan markedene for obligasjoner med fortrinnsrett fungerer.

• 3. Medlemsstatene skal innen 8. juli 2024 gi Kommisjonen opplysninger om punktene angitt i nr. 2.

• 4. Innen 8. juli 2024 skal Kommisjonen, etter å ha bestilt og mottatt en undersøkelse med en vurdering av risikoene og fordelene ved obligasjoner med fortrinnsrett med strukturer med en løpetid som kan forlenges, og etter samråd med EBA, vedta en rapport og framlegge undersøkelsen og rapporten for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

• 5. Innen 8. juli 2024 skal Kommisjonen vedta en rapport om muligheten for å innføre et instrument med dobbel regress kalt «europeiske sikrede verdipapirer» («European Secured Notes»). Kommisjonen skal framlegge nevnte rapport for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt sammen med et forslag til regelverk.

Artikkel 32

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal innen 8. juli 2021 vedta og kunngjøre de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme dette direktivet. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

  De skal anvende disse tiltakene senest fra 8. juli 2022.

  Når disse bestemmelsene vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktivet, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

• 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på området som er omfattet av dette direktivet.

Artikkel 33

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 34

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 27. november 2019.