4 Krav til sikkerhetsmassen

4.1 Innledning

Ved krisehåndtering eller avvikling av foretaket som har utstedt OMF, har OMF-eierne fortrinnsrett til dekning av sine krav i en sikkerhetsmasse. Sikkerhetsmassen består for det meste av pantesikrede lån, men også andre eiendeler kan inngå. Direktiv (EU) 2019/2162 (OMF-direktivet) innfører en rekke krav til hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen, hvor stor sikkerhetsmassen skal være (overpantsettelse), verdivurdering av eiendelene og atskillelse av sikkerhetsmassen. I tillegg gir forordning (EU) 2019/2160, som endrer kapitalkravsforordningen (CRR), nærmere regulering av overpantsettelse og hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF premium. Lovforslagene i dette kapitlet vil ikke innebære store endringer for norske foretak, men regelverket tilpasses til at det skal kunne utstedes to typer OMF (standard og premium), i tillegg til at det gis noe utfyllende regler om ulike aspekter ved sikkerhetsmassen.

4.2 Eiendeler som kan inngå

4.2.1 Gjeldende rett

Etter finansforetaksloven § 11-8 første ledd kan sikkerhetsmassen bestå av følgende typer fordringer:

• a) lån sikret ved pant i bolig, atkomstdokument til bolig eller borettslagsandel (bolighypoteklån),

• b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån),

• c) lån sikret ved pant i andre realregisterte formuesgoder,

• d) lån til, eller lån garantert av, stat, kommune eller tilsvarende offentlige organer i andre stater (offentlige lån),

• e) fordringer i form av derivatavtaler som tilfredsstiller nærmere krav fastsatt i forskrift, og

• f) fordringer som utgjør fyllingssikkerhet.

I henhold til § 11-8 annet ledd, skal lån som nevnt i første ledd bokstav a til c ikke overstige en nærmere angitt prosent av verdien av det formuesgodet fordringen er sikret ved pant i (belåningsgrad). Departementet kan i forskrift fastsette belåningsgrader for ulike typer formuesgoder. Etter finansforetaksforskriften § 11-4 er den maksimale belåningsgraden 75 og 60 pst. for henholdsvis bolighypoteklån og eiendomshypoteklån, og det er angitt at lån med pant i fritidseiendom regnes som eiendomshypoteklån. Det er ikke gitt regler om maksimal belåningsgrad for andre formuesgoder enn lån sikret ved pant i fast eiendom.

Etter finansforetaksloven § 11-8 tredje ledd skal lån som nevnt i første ledd bokstav a til c ha pantesikkerhet i formuesgoder som ligger innenfor EØS eller OECD-området. Offentlige lån som nevnt i første ledd bokstav d, må også være ytt til eller garantert av et offentlig organ innenfor EØS eller OECD-området.

Etter finansforetaksloven § 11-8 fjerde ledd kan bare særlig likvide og sikre fordringer benyttes som såkalt fyllingssikkerhet, som er en restkategori av eiendeler for å fylle opp sikkerhetsmassen. Sikkerhetsmassen kan etter bestemmelsen inneholde inntil 20 pst. fyllingssikkerhet, men Finanstilsynet kan gi tillatelse til at andelen for en begrenset tidsperiode kan utgjøre inntil 30 pst. dersom det foreligger særlige forhold. Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om krav til fordringene som kan inngå i sikkerhetsmassen, herunder innføre begrensninger i sammensetningen av sikkerhetsmassen. Slike bestemmelser er gitt for en rekke ulike eiendeler i finansforetaksforskriften § 11-4. Forskriften angir også at innenfor det som følger av finansforetaksloven, kan sikkerhetsmassen for øvrig inneholde eiendeler som fastsatt av myndighetene i vedkommende stat etter kravene i CRR artikkel 129.

Avslutningsvis nevnes at det gjelder ulike regler for henholdsvis utstedelser av, og investeringer i, obligasjoner med fortrinnsrett. Reglene i finansforetaksloven § 11-8 med tilhørende forskriftsregler regulerer utstedelser av OMF fra norske foretak. Kapitalkravene for norske banker og kredittforetaks investeringer i OMF følger av CRR artikkel 129, som gjelder som norsk forskrift, jf. CRR/CRD IV-forskriften § 2. CRR artikkel 129 stiller blant annet minstekrav til innholdet i sikkerhetsmassen for at en OMF skal kvalifisere for lavere kapitalkrav for banken eller kredittforetaket som investor. Kravene sammenfaller i stor grad med utstedelseskravene etter finansforetaksloven § 11-8, men omfatter også engasjementer med sentralbanker, multilaterale utviklingsbanker, internasjonale organisasjoner, offentlige foretak og kredittinstitusjoner. Den maksimale belåningsgraden er dessuten 75 og 60 pst. for henholdsvis bolighypoteklån og eiendomshypoteklån. Lån sikret ved pant i andre realregisterte formuesgoder omfatter bare lån sikret med pant i skip.

4.2.2 Forventet EØS-rett

4.2.2.1 Generelt

Både OMF-direktivet og CRR har regler om hva som kan inngå i sikkerhetsmassen. Etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 skal sikkerhetsmassen bestå av:

• a) eiendeler som oppfyller krav i CRR artikkel 129,

• b) høykvalitetseiendeler som representerer krav på betaling fra tredjeparter og er sikret med formuesgoder eller garantier, eller

• c) lån til, eller garantert av, offentlige virksomheter.

Som nevnt i avsnitt 3.2.2, må OMF premium oppfylle kravene både i CRR og OMF-direktivet, mens OMF standard kun trenger å oppfylle direktivkravene.

OMF-direktivet artikkel 15 gir regler om overpantsettelse og betalingsstrømmer, jf. også omtale nedenfor i avsnitt 4.3 og 5.2. Etter OMF-direktivet artikkel 15 nr. 4 skal følgende eiendelstyper i sikkerhetsmassen medregnes i til dekning av kravet til overpantsettelse:

• a) primæreiendeler, som er den dominerende typen eiendeler og bestemmende for sikkerhetsmassens karakter, jf. definisjonen i OMF-direktivet artikkel 3 nr. 12,

• b) sekundæreiendeler, som er andre eiendeler enn primæreiendeler som inngår i sikkerhetsmassen, jf. definisjonen i OMF-direktivet artikkel 3 nr. 13,

• c) likvide eiendeler som inngår i likviditetsbufferen, jf. OMF-direktivet artikkel 16, og

• d) derivatavtaler som oppfyller nærmere krav, jf. OMF-direktivet artikkel 11.

Bestemmelsen angir også at usikrede krav fra misligholdte eksponeringer ikke kan medregnes.

4.2.2.2 Krav etter CRR

CRR artikkel 129 har som nevnt blant annet krav til innholdet i sikkerhetsmassen for at en OMF skal kvalifisere for lavere kapitalkrav for kredittinstitusjoner som eier de utstedte obligasjonene. Kravene blir etter OMF-direktivet også førende for om den utstedende institusjonen kan bruke betegnelsen OMF premium om obligasjonen. Kravene følger av CRR artikkel 129 nr. 1, som er noe endret av forordning (EU) 2019/2160. For helhetens skyld følger her en samlet oversikt over hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen etter den endrede artikkelen:

• a) Engasjementer med, eller garantert av, stater, ESSB-sentralbanker (Den europeiske sentralbanken og sentralbanker i EU), andre sentralbanker i EØS, offentlige foretak og lokale og regionale myndigheter i EØS.

• b) Engasjementer med, eller garantert av,

  • stater og sentralbanker utenfor EØS, multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner i risikoklasse 1,

  • offentlige foretak og lokale og regionale myndigheter utenfor EØS som likebehandles med kredittinstitusjoner eller stater og sentralbanker i kapitalkravsregelverket, og som kvalifiserer til risikoklasse 1, og

  • tilsvarende engasjementer som kvalifiserer til risikoklasse 2, forutsatt at de ikke overstiger 20 pst. av den nominelle verdien av foretakets utestående OMF.

• c) Engasjementer med kredittinstitusjoner i risikoklasse 1 eller 2, samt engasjementer med institusjoner i risikoklasse 3 i form av innskudd med en maksimal løpetid på 100 dager (forutsatt at foretaket benytter disse til å oppfylle likviditetskrav) og derivater som oppfyller visse krav (forutsatt at tilsynsmyndigheten har gitt tillatelse).

• d) Lån sikret med pant i bolig som sammen med eventuelle foranstående lån utgjør høyst 80 pst. av eiendommens verdi. Grensen på 80 pst. belåningsgrad gjelder for hvert enkelt lån, bestemmer hvor mye av lånet som kan medregnes i sikkerhetsmassen, og gjelder gjennom hele lånets løpetid, jf. artikkel 129 nr. 1c.

• e) Boliglån som er garantert etter nærmere angitte regler.

• f) Lån sikret med pant i næringsbygg som sammen med eventuelle foranstående lån utgjør høyst 60 pst. av eiendommens verdi. Grensen for belåningsgrad kan økes til 70 pst. dersom verdien av eiendelene som inngår i sikkerhetsmassen er minst 10 pst. høyere enn det nominelle utestående beløpet for OMF-lånet og obligasjonseiernes krav har fortrinnsrett framfor alle andre krav på den stilte sikkerheten. Grensene for belåningsgrad gjelder for hvert enkelt lån, bestemmer hvor mye av lånet som kan medregnes i sikkerhetsmassen, og gjelder gjennom hele lånets løpetid, jf. artikkel 129 nr. 1d.

• g) Lån sikret med pant i skip som sammen med eventuelle foranstående lån utgjør høyst 60 pst. av skipets verdi. Grensen på 60 pst. belåningsgrad gjelder for hvert enkelt lån, bestemmer hvor mye av lånet som kan medregnes i sikkerhetsmassen, og gjelder gjennom hele lånets løpetid, jf. artikkel 129 nr. 1d.

Eiendelene som er nevnt i bokstav a til f, skal etter CRR artikkel 129 nr. 2 også omfatte pant som etter lovgivning utelukkende kan brukes til å beskytte obligasjonseierne mot tap.

CRR artikkel 4 punkt 8 definerer offentlige foretak («public sector entities»), jf. bokstav a og b ovenfor, og omfatter blant annet ikke-kommersielle foretak eller organer som er ansvarlig overfor myndigheter, utøver samme ansvar som myndigheter eller er eid, etablert eller støttet av myndigheter. CRR artikkel 117 og 118 angir henholdsvis hvilke multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner som skal tilordnes 0 pst. risikovekt, og som dermed befinner seg i risikoklasse 1, jf. bokstav b ovenfor.

CRR artikkel 129 nr. 1a gir nærmere regler for hvordan engasjementer med kredittinstitusjoner kan inngå i sikkerhetsmassen, jf. bokstav c ovenfor. Engasjementer med kredittinstitusjoner i risikoklasse 1 og 2 kan utgjøre opptil henholdsvis 15 og 10 pst. av den nominelle verdien av foretakets utestående OMF. Engasjementer i form av innskudd eller derivater med kredittinstitusjoner i risikoklasse 3 kan utgjøre opptil 8 pst. av verdien. Samlet engasjement med kredittinstitusjoner i risikoklasse 1, 2 og 3 kan utgjøre opptil 15 pst. av verdien, mens samlet engasjement med kredittinstitusjoner i risikoklasse 2 og 3 kan utgjøre opptil 10 pst. I artikkel 129 nr. 1 annet avsnitt er det angitt at disse grensene ikke gjelder for engasjementer som skyldes overføring og forvaltning av betalinger på lån sikret ved fast eiendom i gjeldsinstrumenter, eller overføring og forvaltning av likvidasjonsprovenyet (inntekt fra salg av eiendeler) i forbindelse med slike lån. Etter artikkel 129 nr. 1b gjelder grensene heller ikke ved bruk av konserninterne strukturer med OMF i sikkerhetsmassen etter OMF-direktivet artikkel 8, jf. avsnitt 4.6.2.

CRR artikkel 129 nr. 3 angir blant annet at kravene i CRR artikkel 208 skal gjelde for fast eiendom og skip som er sikkerhet for eiendeler i sikkerhetsmassen, jf. også omtalen av verdivurdering i avsnitt 4.4.2. CRR artikkel 208 nr. 2 har regler om rettsvern, nr. 3 gjelder verdivurdering, mens nr. 4 gjelder dokumentasjon. Etter nr. 5 skal foretakene ha prosedyrer for å overvåke at eiendommen er tilstrekkelig forsikret mot risiko for skade.

Etter CRR artikkel 129 nr. 3b kan eiendeler som er listet opp i nr. 1, inngå i sikkerhetsmassen som sekundæreiendeler, innenfor grensene for kredittkvalitet og engasjementsstørrelse i nr. 1 og 1a.

4.2.2.3 Andre krav

Høykvalitetseiendeler etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b må som nevnt representere krav på betaling fra tredjeparter og være sikret med formuesgoder eller garantier. Etter artikkel 6 nr. 2 er det blant annet krav om at slike fordringer må være rettslig bindende, og at pantekravene eller garantiene som sikrer fordringene, må ha rettsvirkning og tvangskraft. Etter artikkel 6 nr. 3 er det for fysiske sikkerheter krav om at det foreligger hensiktsmessige verdsettelsesstandarder og et offentlig register der eierskap og krav registreres, samt et generelt krav om maksimalt 70 pst. belåningsgrad. For fordringer i form av engasjementer, må motparten kunne innkreve skatter eller være underlagt offentlig tilsyn.

Lån til, eller garantert av, offentlige virksomheter som nevnt i OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav c, må oppfylle nærmere krav i artikkel 6 nr. 4. Offentlige virksomheter («public undertakings») er via OMF-direktivet artikkel 3 nr. 22 definert i direktiv 2006/111/EF artikkel 2 bokstav b som virksomheter der myndighetene har dominerende innflytelse.1 Dette omfatter blant annet virksomheter der myndighetene innehar hovedparten av virksomhetens tegnede kapital, kontrollerer flertallet av stemmene knyttet til utstedte aksjer eller kan utnevne mer enn halvparten av medlemmene i virksomhetens administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan. Etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 4 må de offentlige virksomhetene i tillegg yte grunnleggende offentlige tjenester, være under offentlig tilsyn og ha myndighet til å frembringe inntekter gjennom å øke gebyrer o.l., motta tilskudd på lovfestet grunnlag eller ha avtale med myndighetene om overføringer av gevinster og tap. Dersom lån til, eller garantert av, slike offentlige virksomheter utgjør hoveddelen av sikkerhetsmassen, skal dessuten nivået på overpantsettelsen være minst 10 pst.

I punkt 16 i fortalen til OMF-direktivet er det vist til at medlemsstatene i sitt regelverk står fritt til å ekskludere visse typer eiendeler som ikke skal kunne inngå i sikkerhetsmassen etter CRR, selv om direktivet åpner for å inkludere dem, og at en særlig må vurdere virkningene av å tillate lån til, eller garantert av, offentlige virksomheter. I fortalen punkt 16 står det blant annet at:

«Where Member States decide to allow assets in the form of loans to or guaranteed by public undertakings in their national framework, they should duly consider the possible impact on competition of allowing such assets. Independently of their ownership, credit institutions and insurance undertakings should not be considered to be public undertakings. Furthermore, Member States should be free to provide in their national frameworks for certain assets to be excluded from eligibility for inclusion in the cover pool.»

OMF-direktivet artikkel 6 nr. 6, 7 og 8 har videre regler om at foretaket skal overvåke at fysiske sikkerheter er forsikret, dokumentere eiendeler og etterlevelse av krav til utlånspraksis, og for andre eiendeler enn de som oppfyller CRR-kravene, sørge for at sikkerhetsmassen er diversifisert.

Etter OMF-direktivet artikkel 7 kan medlemsstatene tillate at foretak kan inkludere i sikkerhetsmassen eiendeler med pantesikkerhet lokalisert utenfor EØS. Foretaket må i tilfelle verifisere at pantet oppfyller alle kravene i OMF-direktivet artikkel 6, og pantet må ha et tilsvarende sikkerhetsnivå som pant lokalisert i EØS. Det må videre sikres at realisasjon av pantet kan tvangsfullbyrdes.

Etter OMF-direktivet artikkel 10 skal medlemsstatene fastsette regler om sammensetningen av sikkerhetsmassen for å ivareta investorvernet. Når det er relevant, skal reglene angi vilkårene for å inkludere i sikkerhetsmassen primæreiendeler som har ulike egenskaper med hensyn til strukturelle trekk, løpetid eller risikoprofil.

Etter OMF-direktivet artikkel 11 skal derivatkontrakter bare kunne inkluderes i sikkerhetsmassen når visse krav er oppfylt. Som et minimum skal derivatkontraktene:

• a) bare inngå i sikkerhetsmassen for sikringsformål,

• b) være tilstrekkelig dokumentert,

• c) holdes atskilt i samsvar med OMF-direktivet artikkel 12, og

• d) ikke kunne avsluttes ved insolvens eller krisehåndtering av OMF-utstederen.

Medlemsstatene skal i tillegg gi regler om kriterier for hvilke motparter derivatkontraktene kan inngås med, og om hvilken dokumentasjon som må foreligge.

4.2.3 Finanstilsynets forslag

4.2.3.1 Generelt

Finanstilsynet uttaler at det er grunn til å tro at OMF-kredittforetakene vil søke å oppfylle kravene til sikkerhetsmassen etter CRR, og altså utstede OMF premium som har lavere kapitalkrav for en del investorer. Finanstilsynet foreslår at finansforetaksloven § 11-8 i stor grad innrettes i tråd med CRR-kravene, og at det gis ytterligere regler for OMF standard i en egen lovparagraf.

4.2.3.2 Krav etter CRR

Finanstilsynet mener at alle eiendeler som etter CRR kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF premium, bør fremgå av finansforetaksloven § 11-8. Finanstilsynet foreslår derfor å videreføre loven § 11-8 første ledd bokstav a og b om henholdsvis bolighypoteklån og eiendomshypoteklån, og å endre bokstav c fra å gjelde alle realregistrerte formuesgoder til bare realregistrerte skip, siden det bare er skip som er nevnt i CRR. Finanstilsynet foreslår videre å endre loven § 11-8 første ledd bokstav d slik at også lån til, eller garantert av, offentlige foretak, multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner kan inngå i sikkerhetsmassen, jf. bestemmelsen i CRR.

Finanstilsynet foreslår en justering av finansforetaksloven § 11-8 annet ledd slik at bestemmelsen ikke lenger forklarer begrepet belåningsgrad, men bare gir departementet hjemmel for å fastsette nærmere bestemmelser om belåningsgrader. Finanstilsynet legger for øvrig til grunn at reglene i CRR vil erstatte gjeldende forskriftsregler om belåningsgrad, blant annet slik at maksimal belåningsgrad for pant i bolig vil øke fra 75 til 80 pst.

Finanstilsynet viser til at CRR i motsetning til finansforetaksloven ikke gjør forskjell på land i og utenfor OECD-området, bare i og utenfor EØS. Finanstilsynet foreslår derfor å endre finansforetaksloven § 11-8 tredje ledd annet punktum slik at lån til/garantert av statlige og regionale myndigheter, offentlige foretak, multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner, kan inngå i sikkerhetsmassen dersom de oppfyller kravene i CRR.

4.2.3.3 Andre krav

Finanstilsynet viser til at krav til beliggenheten for pantesikkerhetene er et nasjonalt valg i OMF-direktivet artikkel 7, og foreslår å videreføre bestemmelsen i finansforetaksloven § 11-8 tredje ledd første punktum om at lån som nevnt i første ledd bokstav a til c, skal ha pantesikkerhet i et formuesgode som ligger innenfor EØS eller OECD-området. Finanstilsynet skriver at pantesikkerheter i land utenfor EØS kan være vanskeligere å vurdere, og at en avgrensning til OECD-området som etter gjeldende lovbestemmelse, derfor kan være rimelig. Bestemmelsen antas imidlertid å ha liten betydning, da Finanstilsynet i en undersøkelse i 2017 erfarte at ingen av OMF-kredittforetakene hadde panteobjekter utenfor Norge.

Finanstilsynet viser til at formålet med grensen for fyllingssikkerhet på 20 pst. (ev. 30 pst. etter tillatelse fra tilsynet) i loven § 11-8 fjerde ledd, var å gjøre det enklere for foretakene å oppfylle balansekravet, samtidig som det ble lagt vekt på ikke å svekke målet om OMF som særskilt sikre investeringsobjekter. Finanstilsynet skriver videre at det etter de felleseuropeiske reglene ikke er noen øvre grense for fyllingssikkerhet, annet enn at slike eiendeler ikke kan utgjøre hoveddelen av sikkerhetsmassen, og peker på at størrelsen på fyllingssikkerheten i stor grad vil beregnes ut fra de maksimale betalingsforpliktelsene til enhver tid. Tilsynet viser til at OMF-direktivet innfører et minstekrav til likviditetsreserve på 180 dager, jf. avsnitt 5.4, som vil påvirke hvor mye fyllingssikkerhet foretakene må ha, ettersom likviditetsreserven inngår i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet. Finanstilsynet skriver at det «er usikker på om grensen på 20 prosent med mulighet for dispensasjon opp til 30 prosent av sikkerhetsmassen for en begrenset periode vil være en tilstrekkelig vid grense etter innføring av nye likviditetsregler», og foreslår at bestemmelsen erstattes. Finanstilsynet foreslår å endre bestemmelsen i loven § 11-8 fjerde ledd, slik at fyllingssikkerhet kan bestå av eiendeler som kan inngå i likviditetsreserven (jf. kapittel 5.4) og derivater. Det foreslås også en hjemmel for Finanstilsynet til å fastsette nærmere regler om fyllingssikkerhet, herunder en øvre grense for fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen.

Finanstilsynet foreslår å innta ytterligere regler for OMF standard i en egen lovparagraf. For det første foreslås det at kredittforetak som utsteder OMF standard, skal ha prosedyrer for å overvåke at de fysiske eiendelene som inngår i sikkerhetsmassen, er forsikret mot risiko for skade, jf. OMF-direktivet artikkel 6 nr. 6. Finanstilsynet skriver at tilsvarende ikke er nødvendig å angi for foretak som utsteder OMF premium, siden det følger av CRR artikkel 208 nr. 5. Finanstilsynet foreslår videre en bestemmelse om at sikkerhetsmassen for OMF standard skal være tilstrekkelig diversifisert, jf. OMF-direktivet artikkel 6 nr. 8 og artikkel 10, og en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om OMF standard, herunder særlige krav til sikkerhetsmassens sammensetning utover kravene i loven § 11-8. Finanstilsynet skriver at pantesikkerhet i luftfartøy og tillatelser registrert i Petroleumsregisteret kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF standard i henhold til OMF-direktivet, og viser til at hjemmelen blant annet kan benyttes til å åpne for utstedelse av OMF standard basert på denne typen formuesgoder.

Kravene om dokumentasjon, jf. OMF-direktivet artikkel 6 nr. 7, er etter Finanstilsynets vurdering ivaretatt i annet regelverk, som finansavtaleloven, panteloven og regnskapsstandarder. Finanstilsynet skriver at oppfølgingen av at lånene som inngår i sikkerhetsmassen er i overensstemmelse med kravene, vil først og fremst skje som del av revisors og granskers overvåkning av virksomheten i foretaket. Finanstilsynet mener at det ikke er nødvendig med en egen bestemmelse som regulerer dette.

Finanstilsynet viser til reglene om lån til, eller garantert av, offentlige virksomheter i OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav c, og foreslår at disse ikke gjennomføres. Det vil si at bare lån til, eller garantert av, de offentlige virksomheter som tillates etter CRR, kan inngå i sikkerhetsmassen. Finanstilsynet skriver at det ikke er noe krav i OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 om at gruppene av eiendeler i bokstav b og c må omfattes, og det også understrekes i fortalen at landene står fritt til å ekskludere visse typer eiendeler i sine nasjonale regelverk, jf. premiss 16.

Finanstilsynet viser til at kravene til derivatavtaler som kan inngå i sikkerhetsmassen, jf. OMF-direktivet artikkel 11, i stor grad samsvarer med gjeldende norske forskriftsregler. Der det er avvik, foreslår Finanstilsynet å følge opp med forskriftsendringer.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge viser til at innføring av OMF standard vil gi en ny kategori OMF i norsk rett, der det etter OMF-direktivet åpnes for å ta inn andre eiendeler som sikkerhet enn de som oppfyller kravene til sikkerhetsmasse i CRR. Det er pekt på at lån med pant i fly og tillatelser registrert i Petroleumsregisteret kan være aktuelle eiendeler i denne forbindelse. Finans Norge peker på at det i høringsnotatet ikke foreslås lovbestemmelser som fullt ut legger til rette for utstedelse av OMF standard i Norge, men i stedet foreslås en forskriftshjemmel som kan benyttes dersom det skulle være interesse for å utstede OMF standard basert på denne type realregistrerte formuesgoder. Finans Norge mener det ville ha vært fordelaktig å ferdigstille regelverket for OMF standard, men har forståelse for at det er ønskelig å gjennomføre dette på et senere tidspunkt. Etter det Finans Norge er kjent med, er det i dag ingen som planlegger å utstede slike obligasjoner i nær fremtid, men Finans Norge understreker at markedet kan endre seg raskt. Det bør derfor etter Finans Norges syn igangsettes en prosess innen rimelig tid for å skape forutsigbarhet for markedsaktørene.

Finans Norge mener Finanstilsynets forslag om at finansforetaksloven skal reflektere alle typer eiendeler som kan inngå i for sikkerhetsmassen til OMF premium, synes fornuftig. Finans Norge viser til at dagens bestemmelse om andre realregistrerte formuesgoder i sikkerhetsmassen ikke har vært nærmere regulert, og følgelig ikke vært i bruk. Finans Norge ser fordeler ved å utarbeide en komplett regulering, men støtter som nevnt forslaget om en forskriftshjemmel for ved behov å kunne regulere andre realregistrerte formuesgoder enn skip.

Finans Norge viser til at maksimal belåningsgrad for pantesikrede boliglån vil økes fra dagens 75 pst. til 80 pst. i tråd med kravet i CRR artikkel 129 for OMF premium, og skriver at dette vil øke mengden/andelen boliglån som kan benyttes i forbindelse med OMF-utstedelser, samt skape en ytterligere buffer med tanke på et eventuelt boligprisfall, ettersom avstanden opp til reguleringsbegrensningen vil bli større.

Når det gjelder størrelsen på fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen, peker Finans Norge på at det etter EU-reglene ikke er fastsatt en eksplisitt grense utover det som fremkommer for tredjelandseksponeringer og eksponeringer mot kredittinstitusjoner i CRR. Finans Norge uttaler, som Finanstilsynet også påpeker i høringsnotatet, at en konkret grense må ses i sammenheng med et foretaks maksimale betalingsforpliktelser til enhver tid. Denne størrelsen må ifølge Finans Norge videre ses i lys av de nasjonale valgene etter bestemmelsene for det nye minstekravet til likviditetsbuffer med en tidshorisont på 180 dager. Ved en konservativ innretning på likviditetskravet mener Finans Norge det er avgjørende at dagens begrensning på fyllingssikkerheten fjernes i tråd med Finanstilsynets forslag. Det er Finans Norges vurdering at dette ikke vil gå bekostning av OMF-eiernes investering i sikkerhetsmassens primære eiendel, samt gi OMF-foretakene tilstrekkelig fleksibilitet i en oppbyggingsfase.

Finans Norge skriver at direktivkravet om at foretakene må ha på plass prosedyrer for å overvåke at eiendelene som benyttes som sikkerhet, er tilstrekkelig forsikret, er en forutsetning som bør være til stede for både OMF standard og OMF premium. Finans Norge viser til at dette etter Finanstilsynets forslag vil reguleres i henholdsvis finansforetaksloven og CRR.

Finans Norge skriver at tilsynets forslag om at sikkerhetsmassen for OMF standard skal være tilstrekkelig diversifisert, ikke synes tilstrekkelig presist. Finans Norge viser til at det i punkt 16 i direktivfortalen står at «Member States should also provide for rules on risk diversification in relation to granularity and material concentration», og uttaler at dette gjelder risikodiversifisering med hensyn til granularitet og eksponering mot enkeltmotparter, ikke generell diversifisering. Finans Norge foreslår derfor at lovteksten endres for å hensynta dette.

Finans Norge støtter Finanstilsynets vurdering om at direktivets krav til dokumentasjon av utlån og sikkerheter er dekket av annet norsk regelverk, og er enig i at det ikke bør gis nye lovregler. En slik tilnærming vil ifølge Finans Norge være i tråd med gjeldende redaksjonelle innretning av reguleringen på finansområdet, og dessuten bidra til at regelverket er lettere tilgjengelig og mer dynamisk.

Finans Norge støtter tilsynets forslag om å følge opp enkelte forhold om bruk av derivatavtaler i forskrift.

4.2.5 Departementets vurdering

4.2.5.1 Generelt

Utstedelser under OMF premium-programmer må som nevnt oppfylle kravene både i CRR artikkel 129 og OMF-direktivet, mens OMF standard-utstedelser bare må oppfylle kravene i direktivet. Dette vil i praksis si at OMF premium er gjenstand for harmoniserte minstekrav til hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen, og om hvor stor overpantsettelsen skal være (jf. avsnitt 4.3). For OMF standard er ikke disse minstekravene like konkrete.

Departementet legger til grunn at CRR-kravene vil gjelde som norsk forskrift i tråd med gjeldende praksis for inkorporering av forordningen (med etterfølgende endringsforordninger) i CRR/CRD IV-forskriften, og at det i utgangspunktet bare er nødvendig å gjennomføre direktivkravene i loven.

OMF-direktivet er et minimumsdirektiv, og departementet antar at det i utgangspunktet kan fastsettes i nasjonalt regelverk at CRR-kravene til sikkerhetsmassen og overpantsettelse skal gjelde for alle OMF-utstedelser, altså at det bare er tillatt med OMF premium, slik Finanstilsynet antyder. Etter departementets vurdering bør imidlertid loven angi et rammeverk for OMF standard, slik at foretakene om ønskelig kan etablere OMF-programmer med sikkerhetsmasser av noe lavere kvalitet enn det som kreves for OMF premium.

4.2.5.2 Krav etter CRR

CRR gjelder i dag som norsk forskrift, jf. CRR/CRD IV-forskriften § 2. Endringene i CRR artikkel 129 som er fastsatt i forordning (EU) 2019/2160, bør gjennomføres på samme måte. Dette vil gi visse endringer i kravene til sikkerhetsmassen for OMF som norske banker og kredittforetak investerer i, for at investeringene skal kvalifisere for lavere kapitalkrav.

I tillegg innebærer reglene for OMF premium i OMF-direktivet, jf. artikkel 27 nr. 2 og artikkel 6 nr. 1 bokstav a, at kravene til sikkerhetsmassen i CRR artikkel 129 minst skal gjelde tilsvarende ved utstedelse av denne typen OMF. Departementet antar at OMF-direktivet i utgangspunktet ikke er til hinder for strengere krav for utstedere enn det som følger av CRR, men har lagt vekt på målet om en felles forståelse av kvaliteten på OMF gjennom etablering av de felleseuropeiske betegnelsene OMF standard («europeisk obligasjon med fortrinnsrett») og OMF premium («europeisk obligasjon med fortrinnsrett (premium)»). Strengere nasjonale krav til kvaliteten på sikkerhetsmassen for OMF premium kan være krevende å synliggjøre overfor internasjonale investorer, slik at norske OMF-utstedere kunne stått overfor høyere kostnader enn utenlandske utstedere. Etter departementets syn bør eventuelle behov for særlige kvalitetskrav på nasjonalt nivå heller vurderes ved fastsettelse av krav til overpantsettelse, jf. avsnitt 4.3. Departementet foreslår derfor at det angis i finansforetaksloven at sikkerhetsmassen for OMF premium bare kan bestå av eiendeler som oppfyller krav fastsatt av departementet i forskrift, med sikte på at kravene etter CRR artikkel 129 gjøres gjeldende for sikkerhetsmassen for OMF premium. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 annet ledd.

De endrede minstekravene til sikkerhetsmassen i CRR artikkel 129 sammenfaller i stor grad med gjeldende norsk regelverk for utstedelse av OMF. Ved å gjøre kravene etter CRR artikkel 129 gjeldende for sikkerhetsmassen for OMF premium vil imidlertid også lån til, eller garantert av, offentlige foretak, multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner kunne inngå i sikkerhetsmassen, og flere typer engasjementer med kredittinstitusjoner vil kunne medregnes innenfor gitte grenser. På den annen side vil færre typer lån sikret ved pant i realregisterte formuesgoder kunne inngå i sikkerhetsmassen for OMF premium, siden CRR artikkel 129 bare nevner lån med pant i fast eiendom og skip. For slike lån bør også CRR-regler om blant annet rettsvern, verdivurdering, dokumentasjon og skadeforsikring gjelde. Den antatt mest vesentlige endringen ved å gjøre CRR-kravene gjeldende for sikkerhetsmassen for OMF premium, er at den maksimale belåningsgraden for pantesikrede boliglån vil økes fra 75 til 80 pst.

4.2.5.3 Andre krav

Pantelånene som er nevnt i finansforetaksloven § 11-8 første ledd bokstav a til c, tilfredsstiller generelt kravet etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b om at eiendelene må representere krav på betaling fra tredjeparter og være sikret med formuesgoder eller garantier. De vil i en norsk kontekst også tilfredsstille kravene etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 2 og 3 om rettsvern, verdsettelsesstandarder og registrering, jf. også omtalen av verdivurdering i avsnitt 4.4.5. Dagens bestemmelser som åpner for at lån sikret ved pant i bolig mv., annen fast eiendom og andre realregisterte formuesgoder kan inngå i sikkerhetsmassen, kan derfor videreføres for OMF standard. Selv om det bare er skip som nevnes i CRR, er det etter departementets vurdering ikke behov for å fjerne muligheten for at andre realregisterte formuesgoder kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF standard. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 første ledd første punktum bokstav a til c.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at lån til, eller lån garantert av, stat, kommune eller tilsvarende offentlige organer bør kunne inngå i sikkerhetsmassen for OMF standard, slik som for OMF i dag. Departementet slutter seg videre til forslaget om å utvide dette til også å omfatte lån til, eller garantert av, offentlige foretak, multilaterale utviklingsbanker og internasjonale organisasjoner, slik som i CRR, siden OMF standard generelt bør ha videre rammer enn OMF premium. De nærmere kravene i CRR til slike fordringer, jf. avsnitt 4.2.2, kan helt eller delvis gjøres gjeldende for OMF standard i forskrift. Selv om departementet antar at CRR-kravene kan gi hensiktsmessige rammer også for OMF standard, kan det vurderes om noen krav bør lempes på. Departementet legger uansett til grunn at offentlige foretak bør forstås som blant annet ikke-kommersielle foretak eller organ som er ansvarlig overfor myndigheter, utøver samme ansvar som myndigheter eller er eid, etablert eller støttet av myndigheter, jf. CRR artikkel 4 punkt 8. Departementet er videre enig med Finanstilsynet i at det nå ikke synes å være behov for å omfatte lån til, eller garantert av, den bredere kretsen av offentlige virksomheter som er definert i OMF-direktivet artikkel 3 nr. 22. Dersom det nasjonale valget i OMF-direktivet om dette hadde blitt benyttet, kunne lån til et bredere spekter av virksomheter der myndighetene på en eller annen måte har innflytelse, dannet grunnlag for OMF-utstedelser. Bruken av dette nasjonale valget er som nevnt noe problematisert i direktivfortalen, der det i denne sammenhengen også vises til at medlemsstatene bør stå fritt til å ekskludere visse fordringer. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 første ledd første punktum bokstav d.

Som følge av departementets forslag om en noe endret bruk av betegnelsen fyllingssikkerhet, jf. nedenfor, bør engasjementer med kredittinstitusjoner listes eksplisitt opp blant eiendelene som kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF standard. Etter gjeldende rett er det ikke nærmere angitt hva som kan utgjøre fyllingssikkerhet, annet enn at eiendelene må være særlig likvide og sikre. Etter departementets forslag nedenfor, vil fyllingssikkerheten kunne bestå av likviditetsbufferen og ev. andre eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen. Det er derfor nødvendig å angi en uttømmende liste over hvilke eiendelstyper som kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF standard. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 første ledd første punktum bokstav e.

Øvrige forhold som skal gjelde særlig for sikkerhetsmassen for OMF standard, bør etter departementets vurdering kunne fastsettes i forskrift. Dette gjelder blant annet kravene etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 2 om rettsvern mv., kravene i nr. 3 om at belåningsgraden på pantelån ikke kan være høyere enn 70 pst., og at engasjementsmotparter må kunne innkreve skatter eller være underlagt tilsyn, og kravet i nr. 6 om overvåking av at eiendelene er forsikret. Forskriftshjemmelen bør også dekke kravet om risikodiversifisering i artikkel 6 nr. 8. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 første ledd annet punktum. Departementet er for øvrig enig med Finanstilsynet i at kravene om dokumentasjon i OMF-direktivet artikkel 6 nr. 7 er ivaretatt i annet regelverk.

Som Finanstilsynet peker på, kan formuesgoder i land utenfor EØS være vanskeligere å vurdere for kredittforetaket, og det er enkelte tilleggskrav for slike formuesgoder i OMF-direktivet artikkel 7. Departementet foreslår derfor at hovedregelen skal være at formuesgoder som er pant for lån som inngår i sikkerhetsmassen, må ligge i EØS. Regelen bør gjelde både OMF standard og OMF premium, slik direktivet forutsetter. Kravene til hvilke offentlige lån mv. som kan inngå i sikkerhetsmassen etter CRR, avhenger blant annet av om låntakeren er i eller utenfor EØS. CRR har ikke regler om lokasjonen til formuesgoder i sikkerhetsmassen generelt. Departementet bør i forskrift, ved behov, kunne fastsette unntak fra hovedregelen og gi nærmere regler om pant i formuesgoder utenfor EØS, i tråd med OMF-direktivet artikkel 7 nr. 2. Siden det ifølge Finanstilsynets undersøkelse i 2017 ikke var noen OMF-kredittforetak som hadde panteobjekter utenfor Norge, antar departementet imidlertid at dette ikke vil være aktuelt med det første. Direktivet differensierer ikke mellom land utenfor EØS, men departementet antar at det kan være lettere å oppfylle denne typen krav for formuesgoder som ligger innenfor for eksempel OECD-området, enn i andre deler av verden. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 tredje ledd.

Derivatavtaler kan etter OMF-direktivet artikkel 11 være del av sikkerhetsmassen dersom de er inngått for sikringsformål og oppfyller flere andre krav, jf. avsnitt 4.2.2. Kravene skal gjelde både OMF standard og OMF premium, samtidig som CRR snevrer ytterligere inn muligheten for derivater i sikkerhetsmassen for OMF premium. Av hensyn til helhetlige og oversiktlige lovregler bør de sentrale direktivkravene etter departementets vurdering fremgå av loven, mens nærmere regler fortsatt bør kunne gis i forskrift. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 fjerde ledd.

Som så vidt nevnt ovenfor skal fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen etter gjeldende rett bestå av særlig likvide og sikre fordringer. Etter loven § 11-12 annet ledd skal kredittforetaket dessuten ha en likviditetsreserve som inngår i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet, jf. avsnitt 5.4.1. Departementet begrunnet reglene om fyllingssikkerhet slik i avsnitt 3.4.4 i Ot.prp. nr. 11 (2006–2007):

«Sikkerhetsmassen kan bare bestå av visse nærmere angitte fordringer. Et kredittforetaks utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett bygger på et balanseprinsipp, der verdien av sikkerhetsmassen til enhver tid skal overstige verdien av obligasjonseiernes fordringer (…). Obligasjonenes løpetid samsvarer imidlertid ikke alltid med løpetiden for lånene som inngår i sikkerhetsmassen. Det kan derfor være vanskelig i praksis å oppnå verdimessig balanse til enhver tid. Balansen kan også forrykkes ved førtidig hel eller delvis innfrielse av lån som inngår i sikkerhetsmassen eller dersom kredittforetaket har utstedt obligasjoner, men ikke ennå inngått avtaler om motsvarende utlån.

En måte å løse problemet på er å åpne for at også andre fordringer enn det som i dag følger av loven kan inngå i sikkerhetsmassen som såkalt fyllingssikkerhet (…).

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet at det presiseres i loven at det kun er særlig likvide og sikre fordringer som kan benyttes som fyllingssikkerhet. Fyllingssikkerhet kan bare utgjøre en begrenset del av sikkerhetsmassens verdi.»

Selv om det er forskjeller, kan formålet med fyllingssikkerheten i noen grad sammenlignes med formålet med den nye likviditetsbufferen som skal innføres etter OMF-direktivet, jf. avsnitt 5.4. I tillegg innfører OMF-direktivet artikkel 15 nr. 4 betegnelsene primæreiendeler og sekundæreiendeler, der sistnevnte også har likhetstrekk med fyllingssikkerheten. Primæreiendelene er den dominerende typen eiendeler og bestemmende for sikkerhetsmassens karakter, mens sekundæreiendeler er andre eiendeler i sikkerhetsmassen enn primæreiendeler, derivater og det som inngår i likviditetsbufferen. Etter departementets vurdering kan fyllingssikkerhet videreføres som betegnelse i det norske regelverket, og i tråd med definisjonene i OMF-direktivet forstås som summen av likviditetsbufferen og andre eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen (sekundæreiendeler). Innføring av likviditetsbufferkravet innebærer at det ikke er behov for å kreve at fyllingssikkerheten som sådan skal være særlig likvid.

Kilde: Finansdepartementet

Siden likviditetsbufferen som ikke har noen øvre grense, foreslås å inngå i fyllingssikkerheten, bør det ikke være lovfastsatte grenser for størrelsen på den samlede fyllingssikkerheten, slik Finanstilsynet også peker på. Mens likviditetsbufferen er gjenstand for et minstekrav, skal bruken av derivater i sikkerhetsmassen være meget begrenset, jf. ovenfor. Dermed er spørsmålet heller i hvilken grad andre tillatte eiendelstyper (sekundæreiendeler) kan inngå i sikkerhetsmassen, og ev. om det bør være et minstekrav til det som i direktivet kalles primæreiendeler. For eksempel kan det være spørsmål om et OMF-program som opplyses å ha boliglån som underliggende, bør være gjenstand for minstekrav til hvor mye av sikkerhetsmassen som skal bestå av pantesikrede boliglån, og hvor ensartede boliglånene skal være.

Etter departementets oppfatning bør slike spørsmål behandles innenfor rammen av OMF-direktivet artikkel 10, som krever regler om sammensetningen av sikkerhetsmassen. Bestemmelsen synes å forutsette at primæreiendelene skal være rimelig ensartede med hensyn til strukturelle trekk, løpetid og risikoprofil. Dersom det er aktuelt med uensartethet innad i primæreiendelene, skal det gis regler med vilkår for dette. Bruken av betegnelsen primæreiendeler i denne og andre direktivbestemmelser, kan tilsi at det i hver sikkerhetsmasse forutsettes å være én eiendelstype som er dominerende og bestemmende for sikkerhetsmassens karakter, uten at dette er nærmere konkretisert. Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig å ta en lignende betegnelse i bruk i det norske regelverket.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å angi i loven at det i tillegg til den dominerende typen eiendeler og eiendeler i form av derivatavtaler, skal være fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen. Videre bør det fastsettes at fyllingssikkerheten skal bestå av likviditetsbufferen og eventuelt også andre eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen (sekundæreiendeler). Departementet bør i forskrift kunne fastsette nærmere regler om sammensetningen av sikkerhetsmassen, herunder om vilkår for uensartethet innad i den dominerende fordringstypen. En slik hjemmel kan ved behov benyttes både til å sikre en viss dominans av én eiendelstype, begrense størrelsen på fyllingssikkerhet utover likviditetsbufferen, og til å gi regler i tråd med OMF-direktivet artikkel 10 om den dominerende eiendelstypen. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-8 femte ledd.

4.3 Overpantsettelse

4.3.1 Gjeldende rett

Etter finansforetaksloven § 11-11 første ledd skal sikkerhetsmassens verdi til enhver tid overstige verdien av OMF til dekning i sikkerhetsmassen. Dette omtales som kravet til stadig beløpsmessig balanse. Det skal videre tas hensyn til kredittforetakets derivatavtaler som nevnt i § 11-8 ved beregningen av verdiene. Departementet kan i forskrift blant annet fastsette nærmere krav til hvordan verdiene skal beregnes og stille krav til hvor mye høyere enn verdien av obligasjonene sikkerhetsmassens verdi skal være.

Ved vurderingen av om kravet til stadig beløpsmessig balanse er oppfylt, kan lån til samme låntaker og lån som har sikkerhet i samme formuesgode, etter § 11-11 annet ledd ikke medregnes med større del enn 5 pst. av samlet sikkerhetsmasse. Departementet kan i forskrift fastsette at lån ut over denne grensen medregnes dersom det foreligger tilleggssikkerhet, og regler om slik tilleggssikkerhet.

Etter finansforetaksforskriften § 11-7 skal sikkerhetsmassens verdi til enhver tid utgjøre minst 102 pst. av verdien av OMF. Dette omtales som et minstekrav til overpantsettelse på 2 pst. Forskriften § 11-4 tolvte ledd har også regler om hvordan overpantsettelsen skal beregnes.

4.3.2 Forventet EØS-rett

OMF-direktivet artikkel 15 angir to dekningskrav. For det første skal alle forpliktelser som foretaket har påtatt seg ved å utstede OMF, etter artikkel 15 nr. 2 dekkes av betalingskrav knyttet til eiendelene i sikkerhetsmassen. Dette likviditetskravet er nærmere omtalt i avsnitt 5.2.2. For det andre skal det samlede hovedstolbeløpet for eiendelene i sikkerhetsmassen etter artikkel 15 nr. 6 være likt eller høyere enn det samlede hovedstolbeløpet for utestående OMF. Det vil si at det må være en viss overpantsettelse. Som nevnt i avsnitt 4.2.2, angir artikkel 15 nr. 4 hvilke eiendelstyper i sikkerhetsmassen som kan medregnes til dekning av kravet til overpantsettelse.

Etter CRR artikkel 129 nr. 3a, som innført av forordning (EU) 2019/2160, skal overpantsettelsen for OMF premium utgjøre minst 5 pst. Det er imidlertid adgang for medlemsstatene til å redusere kravet til overpantsettelse, dersom:

• a) beregningen av overpantsettelsen er basert på en formell tilnærming der eiendelenes underliggende risiko tas hensyn til, eller verdsettelsen av eiendelene baseres på pantelånsverdier, og

• b) overpantsettelsen utgjør minst 2 pst.

Eiendelene som bidrar til å dekke minstekravet til overpantsettelse, skal ikke være gjenstand for engasjementsgrensene i CRR artikkel 129 nr. 1a, jf. avsnitt 4.2.2.

4.3.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet mener at «krav til overpantsettelse» bør erstatte «krav til stadig beløpsmessig balanse» som begrep i loven, og foreslår justeringer i finansforetaksloven § 11-11.

Finanstilsynet foreslår at nærmere regler om overpantsettelse fortsatt gis i forskrift, og går blant annet inn for å gjennomføre hovedregelen i CRR om minst 5 pst. overpantsettelse for alle unntatt foretak som bare gir lån til, eller garanti av, den norske stat, norske kommuner og norske fylkeskommuner, som foreslås å få et krav til overpantsettelse på 2 pst.

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge har en rekke merknader til nivå og beregning av overpantsettelsen, og mener blant annet at kravet til overpantsettelse bør være 2 pst. for alle foretak. Finans Norge viser til at til tross for at de fleste OMF-kredittforetakene har innrettet seg med en god buffer over dagens krav på 2 pst., er det relativt stort spenn hva gjelder størrelsen på bufferen. Finans Norge mener at det i størst mulig grad bør være opp til OMF-kredittforetakene å bestemme sin tilpasning utover minstekravet på 2 pst. Finans Norge skriver at foretakene selv gjør en grundig vurdering av regulatoriske krav, krav fra investorer og ratingbyråer samt ønsket forretningsmodell, og tilpasser seg deretter.

Finans Norge skriver at det synes uklart i hvilken grad overpantsettelse relaterer seg til bestemmelsen som hensyntar betalingsstrømmene eller det nominelle kravet, ettersom begge krav dekkes av bestemmelsen om «coverage» i artikkel 15. Finans Norge ber om at myndighetene, i samråd med næringen, vurderer beregningsmetodene og sammenhengen mellom de ulike kravene før det endelige regelverket i Norge fastsettes. Finans Norge skriver at dette bør sikre at den norske implementeringen er i tråd med EU-regelverket, er så enkel som mulig operasjonelt, og samtidig tilfredsstiller intensjonen om harmonisert investorinformasjon.

4.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å innføre begrepet «krav til overpantsettelse» i loven, jf. forslaget til justeringer av finansforetaksloven § 11-11. Departementet foreslår også at bestemmelsen om at det skal tas hensyn til derivatavtaler i beregningen, tas ut av paragrafen. Bestemmelsen er overflødig, siden derivatavtaler som inngår i sikkerhetsmassen etter lovforslaget § 11-8 fjerde ledd, uansett medregnes på linje med andre eiendeler i sikkerhetsmassen. Departementet foreslår for øvrig en ny bestemmelse om verdsettelse av derivatavtaler i loven § 11-9, se avsnitt 4.4.5.

Departementet tar sikte på å følge opp øvrige forslag i forskrift, i tråd med dagens regelverksstruktur.

4.4 Verdivurdering

4.4.1 Gjeldende rett

Etter finansforetaksloven § 11-9 første ledd skal det for pantelån som inngår i sikkerhetsmassen, fastsettes et forsvarlig verdigrunnlag for hvert formuesgode som stilles som sikkerhet. Verdigrunnlaget kan ikke være høyere enn markedsverdi fastsatt ut fra en forsiktig vurdering.

Etter annet ledd skal verdigrunnlaget fastsettes gjennom en individuell vurdering av formuesgodet, utført etter anerkjente prinsipper av en kompetent og uavhengig person. Verdivurdering av boliger kan likevel bygge på generelle prisnivåer så fremt det må anses forsvarlig ut fra markedsforholdene. Vurderingen skal uansett dokumenteres, og det skal fremgå av vurderingen hvem som har foretatt den, når den er foretatt og hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for den.

Etter tredje ledd skal kredittforetaket etablere systemer for etterfølgende kontroll med verdiutviklingen, og overvåke markedsutviklingen og verdirelevante forhold ved de enkelte formuesgodene. Dersom markedsforholdene eller forhold ved det enkelte formuesgodet tilsier at det kan ha skjedd en ikke ubetydelig verdiforringelse, skal kredittforetaket sørge for at det fastsettes et nytt forsvarlig verdigrunnlag.

Etter fjerde ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om verdiberegningen og om krav til kredittforetakets systemer. Departementet kan i forskrift også fastsette regler om endret belåningsgrad som følge av etterfølgende verdifall for de aktuelle formuesgodene. I finansforetaksforskriften § 11-4 ellevte ledd er det blant annet fastsatt at utlån, rente- og valutakontrakter og fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen skal verdsettes til betryggende markedsverdi.

Etter finansforetaksloven § 11-8 første ledd bokstav e kan fordringer i form av derivatavtaler som tilfredsstiller nærmere krav fastsatt i forskrift, inngå i sikkerhetsmassen, jf. avsnitt 4.2.1. Det er ikke gitt nærmere regler om verdsettelse av derivatavtaler.

4.4.2 Forventet EØS-rett

Etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 5 skal medlemsstatene fastsette regler om verdivurdering av fysiske formuesgoder som er sikkerhet for eiendeler i sikkerhetsmassen, som minst sikrer at:

• a) det eksisterer en verdsettelse til mindre eller lik markedsverdien eller pantelånsverdien når eiendelen tas inn i sikkerhetsmassen,

• b) verdivurderingen utføres av en verdsetter som har nødvendige kvalifikasjoner, kunnskaper og erfaringer, og at

• c) verdsetteren er uavhengig av kredittbeslutningsprosessen, tar ikke hensyn til spekulative forhold og dokumenterer formuesgodets verdi på en tydelig og transparent måte.

Begrepet pantelånsverdi er i CRR artikkel 4 nr. 1 punkt 74 definert som verdien av fast eiendom som fastsatt ved en forsiktig vurdering av eiendommens framtidige salgbarhet, der det tas hensyn til eiendommens holdbarhetsegenskaper på lang sikt, normale og lokale markedsforhold, nåværende bruk og alternativ egnet bruk av eiendommen.

CRR artikkel 129 nr. 3, som endret av forordning (EU) 2019/2160, gir nærmere regler for verdivurdering av fast eiendom og skip som er sikkerhet for eiendeler i sikkerhetsmassen i OMF premium. Etter bestemmelsen skal slike formuesgoder oppfylle de vanlige kravene til fast eiendom som sikkerhet etter CRR artikkel 208, som omfatter regler om rettsvern og verdivurdering. Verdien skal overvåkes hyppig og minst hvert år, og verdivurderingen skal gjennomgås på nytt dersom tilgjengelig informasjon indikerer at eiendommen eller skipet kan ha falt vesentlig i verdi i forhold til generelle markedspriser. Også her er det krav om at verdivurderingen skal gjennomføres av en verdsetter som har nødvendige kvalifikasjoner, kunnskaper og erfaringer og er uavhengig av kredittgodkjenningsprosessen. Foretaket kan imidlertid etter CRR artikkel 208 nr. 3 annet ledd bruke statistiske metoder for å overvåke verdien av eiendommene og skipene og for å identifisere eiendommer og skip som har behov for ny verdivurdering.

EBA har i medhold av direktiv 2013/36/EU (kapitalkravsdirektivet, CRD) artikkel 74 og 79 fastsatt retningslinjer for kredittinstitusjoners innvilgning og overvåking av lån.2 Etter retningslinjene punkt 209 skal verdivurderingen av fast eiendom ved innvilgning som hovedregel skje ved «full visit», men verdivurdering av boligeiendom i velutviklede og modne markeder kan etter punkt 210 likevel bygge på bruk av statistiske modeller. Retningslinjene omhandler også overvåking av verdiutviklingen, herunder ved hjelp av statistiske modeller.

Etter OMF-direktivet artikkel 15 nr. 5 skal medlemsstatene gi regler om verdsettelse av derivatavtaler som kan inngå i sikkerhetsmassen.

4.4.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet legger til grunn at det ikke er noen vesentlig forskjell i verdsettelsesstandardene i gjeldende norske regler og de forventede EØS-reglene. Finanstilsynet peker på at for sikkerhetsmasse som skal oppfylle kravene i CRR, vil kravene til hensiktsmessige verdsettelsesstandarder følge direkte av forordningen. Etter Finanstilsynets vurdering er det derfor ikke behov for ytterligere regler om verdivurdering. Finanstilsynet viser for øvrig til at begrepet pantelånsverdi ikke er benyttet i Norge.

Finanstilsynet viser til at det i dag er fastsatt i forskrift at utlån, rente- og valutakontrakter og fyllingssikkerhet i sikkerhetsmassen skal verdsettes til betryggende markedsverdi, og foreslår at det gis en ny forskriftsregel om at også derivatavtaler skal verdsettes til betryggende markedsverdi. Finanstilsynet foreslår at verdsettingen skal skje i tråd med prinsippene for måling av virkelig verdi etter regnskapsstandarden IFRS 13.

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge deler Finanstilsynets vurdering om at det ikke er noen vesentlig forskjell i verdsettelsesstandarder mellom norsk rett og forventet EØS-rett, gitt at dette også inkluderer bruk av statistiske metoder for å fastsette boligverdi ved innføring av et lån i sikkerhetsmassen, jf. finansforetaksloven § 11-9. Finans Norge mener Finanstilsynets omtale av EØS-retten ser ut til å kun vise til bruk av statistiske metoder knyttet til overvåking, hvilket etter Finans Norges syn vil være en unødvendig og ubegrunnet innstramming med betydelige konsekvenser. Finans Norge skriver likevel at det ut fra Finanstilsynets konklusjon synes som at dagens praksis vil kunne videreføres.

4.4.5 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering dekker reglene i finansforetaksloven § 11-9 kravene etter OMF-direktivet artikkel 6 nr. 5. Direktivet tillater bruk av markedsverdien som tak for verdsettelsen, og departementet ser derfor ikke at det er behov for å innføre begrepet pantelånsverdi i loven § 11-9. En markedsverdi fastsatt ut fra en forsiktig vurdering, som nevnt i loven § 11-9 første ledd, må uansett antas å ligge nært opptil pantelånsverdien som definert i CRR. Direktivkravene til verdsetteren er etter departementets syn også ivaretatt i loven, ved at verdivurderingen skal utføres etter anerkjente prinsipper av en kompetent og uavhengig person. Det at verdivurderingen skal utføres etter anerkjente prinsipper og dokumenteres, må som et minimum antas å sikre at verdsetteren ikke tar hensyn til spekulative forhold og dokumenterer formuesgodets verdi på en tydelig og transparent måte, som det står i direktivet.

Etter CRR artikkel 129 nr. 3, jf. artikkel 208, kan foretaket bruke statistiske metoder for å overvåke verdien av fast eiendom og skip, mens EBAs retningslinjer tilsier at foretak generelt og på visse vilkår kan basere verdivurderingen av boligeiendom blant annet ved bruk av statistiske modeller. Bestemmelsen i finansforetaksloven § 11-9 annet ledd om at verdivurdering av boliger kan bygge på generelle prisnivåer, bør gjenspeile dette, og departementet foreslår derfor å fastsette at verdivurdering av boligeiendom kan bygge på statistiske modeller etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift. Slike forskriftsregler kan i tillegg til å angi at fritidseiendommer kan verdivurderes på samme måte som boligeiendom, slik som etter gjeldende forskriftsregler, fastsette vilkår for bruken av statistiske modeller i tråd med EU/EØS-retten og tilgangen på data, modeller og kompetanse i det norske markedet.

Finansforetaksloven § 11-9 samsvarer også med reglene om overvåking og fornyet verdivurdering mv. etter CRR artikkel 129 nr. 3, jf. artikkel 208, selv om forordningen gir noe nærmere krav til oppfølgingen. Departementet tar sikte på at kravene i CRR-bestemmelsen og ev. andre krav til overvåking og fornyet verdivurdering mv. kan gjøres gjeldende i forskrift, slik at gjeldende finansforetaksloven § 11-9 tredje ledd erstattes av en forskriftshjemmel.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å gi regler om verdsettelse av derivatavtaler i tråd med OMF-direktivet artikkel 15 nr. 5 i forskrift. For å sikre god oversikt i regelverket og en klar hjemmel for slike regler, foreslår departementet imidlertid også at det angis i loven at derivatavtaler skal verdsettes til betryggende markedsverdi etter nærmere regler fastsatt i forskrift. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-9 nytt fjerde ledd.

For å gjenspeile at paragrafen etter forslaget vil omfatte både fysiske formuesgoder og derivater, foreslås det også å forenkle overskriften på § 11-9 til «Verdivurdering». For øvrig slutter departementet seg til Finanstilsynets forslag om å videreføre bestemmelsene i loven § 11-9.

4.5 Atskillelse

4.5.1 Gjeldende rett

OMF kan etter finansforetaksloven §§ 11-5 til 11-15 bare utstedes av kredittforetak som også oppfyller nærmere angitte krav, jf. avsnitt 3.3.1.

Som nevnt i avsnitt 3.7.1, har finansforetaksloven § 11-10 regler om pantsettelse og tvangsforfølgning. Etter bestemmelsen kan fordringer som inngår i sikkerhetsmassen, ikke pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av kredittforetakets kreditorer. Det kan heller ikke erklæres eller avtales motregningsrett, tilbakeholdsrett eller liknende i fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Departementet kan i forskrift gi særregler og gjøre unntak for fordringer i form av derivatavtaler. Slike forskrifter kan fravike reglene i loven §§ 11-5 til 11-15.

4.5.2 Forventet EØS-rett

Etter OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 skal medlemsstatene fastsette regler om atskillelse av sikkerhetsmassen. De nasjonale reglene skal minst kreve at alle eiendeler i sikkerhetsmassen, inkludert pant mottatt i forbindelse med derivatposisjoner:

• a) til enhver tid kan identifiseres av foretaket,

• b) er gjenstand for rettslig bindende og håndhevbar atskillelse fra den øvrige virksomheten til foretaket, og

• c) er beskyttet fra krav fra tredjeparter og inngår ikke i insolvensboet til foretaket før OMF-investorene har fått full dekning.

Etter artikkel 12 nr. 2 skal atskillelsen av sikkerhetsmassen også gjelde ved insolvens eller krisehåndtering av foretaket.

4.5.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet viser til at kravet om atskillelse er oppfylt ved at det etter norske regler kreves at utstedelse av OMF skjer i egne kredittforetak. Når utstedelsen av OMF skjer i egne foretak, unngås det sammenblanding med bankkonsernets øvrige virksomhet. Finanstilsynet legger til grunn at direktivregelen krever atskillelse mellom OMF-virksomheten og bankens øvrige virksomhet, og ikke mellom blandede sikkerhetsmasser med både lån med pant i bolig og lån med pant i næringsbygg. Finanstilsynet viser til at definisjonen av sikkerhetsmasse i OMF-direktivet artikkel 3 nr. 3 skiller mellom eiendeler som sikrer betalingsforpliktelser knyttet til utestående OMF, og eiendeler forbundet med foretakets øvrige virksomhet.

Finanstilsynet skriver at dersom et kredittforetak skal utstede både OMF standard og OMF premium, må det imidlertid skilles mellom de ulike sikkerhetsmassene, ettersom den ene sikkerhetsmassen kvalifiserer for lavere risikovekt, mens den andre sikkerhetsmassen ikke gjør det. Finanstilsynet foreslår en slik bestemmelse i finansforetaksloven § 11-7.

Finanstilsynet skriver at dersom det blir aktuelt med både OMF premium og OMF standard, må det også vurderes om utstedelsen av OMF standard må skje i egne kredittforetak.

4.5.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge viser til at Finanstilsynet mener at kravet om atskillelse er oppfylt siden OMF utstedes i egne kredittforetak. Finans Norge skriver at selv om etablering av eget kredittforetak gir noe økt oversikt, kan det ikke ivareta behovet for å skille mellom sikkerhetsmasse og foretak i henhold til direktivets krav. Finans Norge peker på at kredittforetak har krav som holdes utenfor sikkerhetsmassen, for eksempel om tilbakebetaling av ansvarlig lån, fondsobligasjoner, seniorgjeld, erstatningskrav osv. Finans Norge skriver at enkelte foretak vil ha aktiva som holdes utenfor sikkerhetsmassen, mens det ellers vil være «overskuddet» etter en eventuell likvidering av sikkerhetsmassen som utgjør foretakets egne midler. Ettersom et kredittforetak kan ha flere sikkerhetsmasser for ulike formål, mener Finans Norge at det er viktig at sikkerhetsmassens integritet og selvstendighet ivaretas.

Finans Norge er enig i at i den grad en utsteder ønsker å utstede både OMF standard og premium, må det etableres to sikkerhetsmasser: en med aktiva som tilfredsstiller kravene for OMF premium, og en annen med aktiva som tilfredsstiller kravene for OMF standard. Finans Norge viser til at OMF-direktivet åpner for at utstedere kan blande for eksempel boliglån, næringseiendomslån og skipslån innenfor definerte grenser i en enkelt sikkerhetsmasse, så lenge disse aktivaene oppfyller de nærmere angitte vilkårene. Det vil da være en hensiktsmessighetsvurdering fra utstederne om en ønsker å ha egne sikkerhetsmasser for ulike typer aktiva, og ikke et regulatorisk krav. Finans Norge peker på at man fra utlandet også kjenner til at sikkerhetsmasser eksempelvis kan være inndelt etter geografi, for eksempel slik at en utsteders norske utlån allokeres en norsk sikkerhetsmasse. En slik inndeling kan etter Finans Norges syn gi større grad av oversikt rundt hvilken eksponering man investerer i som kjøper av en OMF.

Til spørsmålet om det bør etableres egne kredittforetak for OMF premium og OMF standard, peker Finans Norge på at det er viktig å holde fast på at det er sikkerhetsmassen og dens sammensetning som er det essensielle etter OMF-direktivet artikkel 12, ikke om det utstedes fra separate foretak.

Finans Norge viser også til at OMF-direktivet artikkel 12 sier at mottatt sikkerhet under derivatavtaler skal inngå i sikkerhetsmassen, uten at dette synes å være omtalt i høringsnotatet. Finans Norge mener at det norske regelverket må justeres slik at dette uttrykkelig kommer frem i kravene om atskillelse av sikkerhetsmassen. De nærmere konsekvenser av en slik regulering når det gjelder beregning av overpantsettelse mv. bør etter Finans Norges vurdering reguleres i mer utfyllende forskriftsregler.

4.5.5 Departementets vurdering

Som nevnt i avsnitt 3.2.2, legges det i OMF-direktivet fortalen punkt 28 til grunn at en utsteder kan ha mer enn ett OMF-program, at et program kan bestå av flere sikkerhetsmasser, og at det utstedes flere obligasjoner innenfor samme program. For at en utsteder skal kunne ha flere OMF-programmer, antar departementet at utstederen må sørge for atskillelse av hver enkelt sikkerhetsmasse, slik direktivet har regler om. I tillegg må sikkerhetsmassene holdes atskilt fra forpliktelser og eiendeler som utstederen har i tillegg til det som er knyttet til utstedte OMF. Departementet er derfor enig med Finans Norge i at utstedelse av OMF fra egne kredittforetak i seg selv ikke ivaretar behovet for å skille mellom sikkerhetsmasser og foretak i henhold til direktivets krav. Som nevnt i avsnitt 3.2.5, hadde Eiendomskreditt AS frem til 2018 to OMF-program. For øvrig omtalte foretaket sikkerhetsmassene blant annet slik i årsrapporten for 2017:

«OMF har fortrinnsrett til en sikkerhetsmasse som i hovedsak består av utlån. Eiendomskreditt opererer som eneste norske OMF-foretak med to ulike sikkerhetsmasser, en for eiendomshypotek og en for bolighypotek. Eiendomshypotek omfatter lån til næringsbygg og boliger for næringsmessig utleie, utleieboliger hvor inntekt beskattes som kapitalinntekt, samt fellesgjeld til borettslag. Bolighypotek inneholder alle lån til privatboliger.»

Gjeldende bestemmelse i finansforetaksloven § 11-10 samsvarer med kravet i OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 bokstav c om at eiendelene i sikkerhetsmassen skal være beskyttet fra krav fra tredjeparter. Kravet i artikkel 12 nr. 1 bokstav c om at eiendelene i sikkerhetsmassen ikke skal inngå i insolvensboet før OMF-investorene har fått full dekning, er for øvrig dekket i loven § 11-15 fjerde ledd, jf. avsnitt 3.7.5. Departementet foreslår at finansforetaksloven § 11-10 utvides, slik at den også vil gjennomføre OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 bokstav a og b. Overskriften på paragrafen bør endres til «Atskillelse og beskyttelse av sikkerhetsmassen» for å gjenspeile det nye innholdet.

Departementet foreslår å innta i loven at kredittforetaket til enhver tid skal kunne identifisere alle fordringer som inngår i sikkerhetsmassen, jf. OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 bokstav a. Slik identifisering vil være en forutsetning for atskillelse av sikkerhetsmassen, og antas å være i tråd med dagens praksis. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-10 nytt første ledd.

Departementet foreslår videre å gjennomføre OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 bokstav b ved å fastsette at sikkerhetsmassen skal være gjenstand for rettslig bindende og håndhevbar atskillelse fra den øvrige virksomheten til foretaket. Dersom kredittforetaket har flere sikkerhetsmasser, bør kravet om atskillelse gjelde også mellom sikkerhetsmassene. Departementet antar at det i utgangspunktet vil være én sikkerhetsmasse per OMF-program, samtidig som det i direktivets fortale som nevnt er lagt til grunn at et program kan ha flere sikkerhetsmasser. Det bør videre presiseres i loven at obligasjoner utstedt under ulike OMF-programmer, skal ha fortrinnsrett til dekning i atskilte sikkerhetsmasser. Dette samsvarer delvis med Finanstilsynets forslag om at OMF standard og OMF premium ikke kan ha samme sikkerhetsmasse, men gir altså en mer generell regel om atskilte sikkerhetsmasser for hvert OMF-program. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-10 nytt annet ledd. Departementet antar at den foreslåtte bestemmelsen er i tråd med dagens markedspraksis.

Departementet foreslår at finansforetaksloven § 11-10 første ledd første og annet punktum videreføres som nytt tredje ledd. Etter den foreslåtte bestemmelsen kan ikke fordringer som inngår i sikkerhetsmassen, pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av kredittforetakets kreditorer. Det kan heller ikke erklæres eller avtales motregningsrett, tilbakeholdsrett eller liknende i fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Dette samsvarer som nevnt med kravet i OMF-direktivet artikkel 12 nr. 1 bokstav c om at eiendelene i sikkerhetsmassen skal være beskyttet fra krav fra tredjeparter.

Departementet foreslår at direktivbestemmelsen om at kravene også skal gjelde pant som er mottatt i forbindelse med derivatposisjoner, og som inngår i sikkerhetsmassen, gjennomføres i første punktum i finansforetaksloven § 11-10 nytt fjerde ledd. I samme ledd foreslår departementet delvis videreføring av forskriftshjemmelen i loven § 11-10 første ledd tredje og fjerde punktum. Hjemmelen bør imidlertid utvides fra bare å dekke regler om derivatavtaler, til at departementet generelt kan gi nærmere regler om atskillelse og beskyttelse av sikkerhetsmassen. En slik hjemmel vil blant annet kunne ivareta behov som kan oppstå for å gi nærmere regler om hvordan foretakene skal etablere bindende og håndhevbar atskillelse av ulike sikkerhetsmasser. Forskriftshjemmelen bør fortsatt nevne spesielt muligheten for å gi særlige regler eller unntak for derivatavtaler, slik som etter gjeldende rett.

Som nevnt i avsnitt 3.3.5, bør det ikke oppstilles hindre for at OMF-kredittforetak kan ha flere OMF-programmer, og departementet ser det ikke som aktuelt med regler om at OMF standard og OMF premium ikke kan utstedes av samme foretak.

4.6 Andre direktivkrav

4.6.1 Gjeldende rett

OMF kan etter finansforetaksloven §§ 11-5 til 11-15 bare utstedes av kredittforetak som også oppfyller nærmere angitte krav, jf. avsnitt 3.3.1 og 4.5.1. Regler om hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen, er gitt i finansforetaksloven § 11-8, jf. avsnitt 4.2.1.

4.6.2 Forventet EØS-rett

Etter OMF-direktivet artikkel 8 kan medlemsstatene gi regler om konserninterne strukturer med OMF i sikkerhetsmassen. Slike strukturer innebærer at et foretak i et konsern utsteder «interne OMF» som benyttes som sikkerhetsmasse av et annet foretak i samme konsern som utsteder OMF til eksterne investorer.

Etter OMF-direktivet artikkel 9 nr. 1 skal eiendeler som oppfyller kravene til å inngå i sikkerhetsmassen, som stammer fra en kredittinstitusjon og er kjøpt av et OMF-utstedende foretak, kunne inngå i sistnevntes sikkerhetsmasse ved utstedelse av OMF. Etter artikkel 9 nr. 2 kan medlemsstatene tillate overdragelser av finansiell pant fra ett foretak til et annet etter reglene i direktiv 2002/47/EF, som gjelder avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse. Etter artikkel 9 nr. 3 kan medlemsstatene også tillate at det OMF-utstedende foretaket kjøper eiendeler som stammer fra virksomheter som ikke er kredittinstitusjoner, og inkluderer disse i sikkerhetsmassen, forutsatt at foretaket enten vurderer virksomhetens innvilgelsesstandarder eller selv gjør en grundig vurdering av låntakers kredittverdighet.

4.6.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet skriver at siden norske banker ikke kan utstede OMF annet enn gjennom særskilte OMF-kredittforetak, er bestemmelsen i OMF-direktivet artikkel 8 lite aktuell. Gjeldende regler gir etter Finanstilsynets syn en ryddig struktur der kredittforetaket som utsteder OMF til eksterne, selv eier pantelånene som tjener som sikkerhet. Finanstilsynet legger til grunn at indirekte utstedelser vil være mindre oversiktlige, og foreslår at gjeldende lovbestemmelser videreføres.

Finanstilsynet viser til at det er vanlig praksis i Norge at eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen for OMF, kan overdras fra et foretak til et OMF-kredittforetak, slik det følger av OMF-direktivet artikkel 9. Finanstilsynet foreslår å følge opp dette i forskrift. Finanstilsynet peker videre på at ved overdragelse av lån til norske OMF-kredittforetak, overdras pantesikkerhet i form av pant i fast eiendom, ikke pantesikkerhet i kontantdepot eller pant i finansielle instrumenter. Finanstilsynet kan derfor ikke se at det er behov for å åpne for slike overdragelser til OMF-kredittforetak. Finanstilsynet antar dessuten at det er lite aktuelt for norske OMF-kredittforetak å kjøpe utlån fra foretak som ikke er kredittinstitusjoner, og ser ikke grunn til å tillate dette.

4.6.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsutkastet.

4.6.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er behov for å gjennomføre regler i tråd med det nasjonale valget i OMF-direktivet artikkel 8 om konserninterne strukturer. Den norske modellen med egne OMF-kredittforetak legger ikke til rette for slike strukturer.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at behovet for nye regler for å sikre gjennomføring av OMF-direktivet artikkel 9 nr. 1, kan følges opp ved vurdering av forskriftsregler om krav til hva som kan inngå i sikkerhetsmassen. Slike regler kan fastsettes i medhold av de foreslåtte forskriftshjemlene i finansforetaksloven § 11-8 første og annet ledd. Departementet er videre enig med Finanstilsynet i at det ikke er behov for å benytte de nasjonale valgene i OMF-direktivet artikkel 9 nr. 2 og 3.