9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Innledning

Finansieringsstrukturen i bankene og kredittforetakene samlet har endret seg betydelig siden den internasjonale finanskrisen i 2008-2009, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) innebærer at blant annet boliglån overføres fra banker og stilles som pant for innlån via kredittforetak. OMF har utviklet seg til å bli en viktig finansieringskilde for den norske banksektoren. Økt utstedelse av OMF har bidratt til lavere finansieringskostnader, redusert likviditetsrisiko og en mer diversifisert finansieringsstruktur. Høy grad av overføring og pantsetting av blant annet boliglån gir imidlertid også redusert potensial for ytterligere pantsetting, og kan gi bankene mindre fleksibilitet. Når mye av bankenes tryggeste eiendeler overføres til OMF-kredittforetak, bidrar også det til økt risiko for bankenes usikrede kreditorer.

Finanstilsynet har i høringsnotatet vurdert at det norske OMF-regelverket er godt tilpasset formålet om et velfungerende marked for norske OMF og hensynet til å begrense risikoen for investorer, låntakere og finansiell ustabilitet. Departementet slutter seg til dette. Siden det norske regelverket i stor grad oppfyller minstekravene etter OMF-direktivet, trengs det ikke større endringer. Departementet foreslår i denne proposisjonen i hovedsak bare endringer som er nødvendig for at regelverket skal være i overenstemmelse med forventede EØS-rettslige forpliktelser. De vesentligste endringene er beskrevet i dette kapitlet.

Siden endringene som foreslås i det norske OMF-regelverket er begrensede, vil også de økonomiske og administrative konsekvensene for OMF-utstedere, investorer og myndigheter være begrensede.

Tilpasningen av det norske OMF-regelverket til det felleseuropeiske regelverket antas å bidra til å forenkle vurderingene for utenlandske investorer av norske OMF, noe som kan lette tilgangen på finansiering i europeiske markeder for norske OMF-kredittforetak og deres eierbanker.

9.2 Konsekvenser for kredittforetak og banker

9.2.1 Kredittforetak som utsteder OMF

Godkjennelse av OMF-programmer vil delvis følge av ordinære konsesjonsbestemmelser i gjeldende norsk regelverk, og delvis av foreslåtte nye regler i tråd med OMF-direktivet. Som nevnt i avsnitt 3.6, antar departementet at godkjenningen av nye OMF-programmer i foretak som allerede har tillatelse til å utstede OMF, i de fleste tilfeller kan gis etter en enkel søknadsbehandling. Siden foretaket gjennom tillatelsen må oppfylle de relevante kravene, kan godkjenningen av nye programmer konsentreres om ev. forhold som er spesifikke for det omsøkte OMF-programmet. De foreslåtte lovendringene på dette punktet antas derfor å innebære begrensende økonomiske og administrative konsekvenser for OMF-kredittforetakene.

Det foreslås ikke større endringer i kravene til hva som kan inngå i sikkerhetsmassen, men foretakene må forholde seg til mer detaljerte krav for OMF premium, og et eget sett av nasjonale regler for OMF standard. For OMF premium blir det etter forslaget også mulig å innføre lån med noe høyere belåningsgrad i sikkerhetsmassen, sammenlignet med det som er tillatt etter gjeldende rett. Departementet antar i likhet med Finanstilsynet at det vil være størst interesse for å utstede OMF premium, som ligner mest på OMF etter dagens norske regelverk. De foreslåtte reglene om blant annet bruk av derivater og atskillelse av sikkerhetsmassen antas ikke å medføre vesentlige endringer for foretakene.

Dagens regelverk omfatter et kvalitativt krav om at foretakene skal ha en tilstrekkelig likviditetsreserve, mens det etter lovforslaget blir krav om en likviditetsbuffer som minst skal dekke 180 dagers maksimal likviditetsutgang, beregnet etter nærmere regler. Finanstilsynet har ikke analysert om det nye kravet vil føre til at foretakene må endre sammensetning og størrelse på sine likviditetsbuffere, men antar likevel at det for de fleste foretakene vil føre til noe økte likviditetsbuffere. I den grad det åpnes for å ta hensyn til mulighet for forlengelse av løpetiden på OMF, som drøftet i avsnitt 5.4, kan imidlertid behovet for likviditetsbuffere bli lavere enn det Finanstilsynet har lagt til grunn.

OMF-kredittforetakene offentliggjør allerede mye informasjon om sine utstedelser, og dette må tilpasses til kravene etter OMF-direktivet. I tillegg til at formatet på informasjonen kan bli endret, må foretakene offentliggjøre flere opplysninger enn i dag. Departementet antar at dette ikke vil medføre større kostnader for foretakene, samtidig som økt offentliggjøring kan bidra til å synliggjøre den høye kvaliteten på obligasjonene. Foretakene må også oppfylle nye krav til rapportering til Finanstilsynet.

Lovforslaget innebærer en viss utvidelse av kravet til overvåkingen av sikkerhetsmassen, slik at overvåkeren i tråd med OMF-direktivet skal forestå en løpende overvåking av etterlevelsen av flere krav enn de som er nevnt i gjeldende lovbestemmelse. Avhengig av hvor omfattende dagens granskerfunksjon er, antas endringene å kunne medføre noe økt ressursbruk til overvåking.

9.2.2 Banker som eier OMF-kredittforetak

Departementet legger som nevnt opp til at de nye kravene for OMF premium skal åpne for å innføre lån med noe høyere belåningsgrad i sikkerhetsmassen. Selv om det i tråd med forordningen vil være nærmere krav til hvilke lån som kvalifiserer for dette, kan endringene innebære at bankene kan overføre en større andel av sine boliglån til OMF-kredittforetakene. Det kan bidra til at noe mer av boliglånsvirksomheten kan finansieres i OMF-markedet, og til at de samlede finansieringskostnadene kan bli noe redusert. Samtidig kan økt overføring og pantsetting av bankenes boliglån som nevnt redusere potensialet for ytterligere pantsetting og gi mindre fleksibilitet, samt øke risikoen for bankenes usikrede kreditorer.

Nye offentliggjørings- og rapporteringskrav for OMF-kredittforetakene vil ha betydning også for bankene som eier foretakene, men dette antas ikke å kreve vesentlig ressursbruk ut over det kredittforetakene må legge ned.

9.3 Konsekvenser for investorer

Harmonisering av OMF-reguleringen i Europa vil bidra til at investorer enklere kan sammenlikne OMF utstedt i ulike land. De beskyttede OMF-betegnelsene kan gi trygghet for at obligasjonene oppfyller kjente krav, blant annet til sammensetningen og atskillelsen av sikkerhetsmassen. De nye kravene til offentliggjøring kan bidra til mer transparens om risiko og andre egenskaper, mens den styrkede overvåkingsfunksjonen kan gi økt trygghet for at OMF-utstederen etterlever reguleringen.

9.4 Konsekvenser for myndighetene

Behandling av søknader om godkjennelse av OMF-programmer kan kreve noe økt aktivitet i Finanstilsynet, selv om departementet som nevnt antar at godkjenningen av nye OMF-programmer i foretak som allerede har tillatelse til å utstede OMF, i de fleste tilfeller kan gis etter en meget enkel søknadsbehandling. Innføring av mer konkrete og detaljerte krav til OMF-utstedere, blant annet om likviditetsbufferen og offentliggjøring, kan gi behov for tilsynsmessig oppfølging. Samlet sett antas konsekvensene å være begrensede for Finanstilsynet.