3 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/2160 av 27. november 2019 om endring av forordning (EU) 575/2013 med hensyn til eksponeringer i form av obligasjoner med fortrinnsrett

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114, under henvisning til forslag fra Europakommisjonen, etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene, under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank1, under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité2, etter den ordinære regelverksprosedyren3 og ut fra følgende betraktninger:

• 1) I henhold til artikkel 129 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/20134 kan obligasjoner med fortrinnsrett på visse vilkår gis fortrinnsbehandling. Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/21652 fastsetter de sentrale elementene i forbindelse med obligasjoner med fortrinnsrett og inneholder en felles definisjon av obligasjoner med fortrinnsrett.

• 2) Kommisjonen anmodet 20. desember 2013 Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) («EBA»), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/20106, om å avgi en uttalelse om hvorvidt risikovektene for obligasjoner med fortrinnsrett som er omhandlet i artikkel 129 i forordning (EU) nr. 575/2013, er hensiktsmessige. Ifølge EBAs uttalelse av 1. juli 2014 utgjør den fortrinnsbehandlingen av risikovekter som er fastsatt i forordning (EU) nr. 575/2013, i prinsippet en hensiktsmessig tilsynsbehandling. EBA anbefalte imidlertid ytterligere vurdering av om kravene for å kvalifisere for fortrinnsbehandlingen av risikovekter bør utfylles, slik at de minst omfatter områdene reduksjon av likviditetsrisiko og overpantsetting, vedkommende myndigheters rolle og videreutviklingen av gjeldende krav om opplysninger til investorer.

• 3) I lys av EBAs uttalelse bør det vedtas ytterligere krav til obligasjoner med fortrinnsrett, med sikte på å styrke kvaliteten på obligasjoner med fortrinnsrett som kan gis en gunstig kapitalbehandling i henhold til forordning (EU) nr. 575/2013.

• 4) Vedkommende myndigheter kan delvis unnlate å anvende kravet om at eksponeringer mot kredittinstitusjoner innenfor sikkerhetsmassen skal oppfylle kravene til risikoklasse 1, og tillate at eksponeringer på opptil 10 % av den nominelle verdien av den utstedende institusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett i stedet oppfyller kravene til risikoklasse 2. En slik delvis unnlatelse får imidlertid anvendelse bare etter forutgående samråd med EBA, og bare dersom det kan dokumenteres at det er betydelige potensielle konsentrasjonsproblemer i de berørte medlemsstatene som følge av anvendelsen av kravet om risikoklasse 1. Ettersom det i de fleste medlemsstater både i og utenfor euroområdet har blitt stadig vanskeligere å oppfylle kravene om at eksponeringer skal oppfylle kravene til risikoklasse 1 fra eksterne kredittvurderingsinstitusjoner, har medlemsstatene der de største markedene for obligasjoner med fortrinnsrett finnes, ansett det som nødvendig å anvende en slik delvis unnlatelse. For å gjøre det enklere å anvende eksponeringer mot kredittinstitusjoner som sikkerhet for obligasjoner med fortrinnsrett og håndtere potensielle konsentrasjonsproblemer er det nødvendig å endre forordning (EU) nr. 575/2013 ved å innføre en regel som tillater eksponeringer mot kredittinstitusjoner på opptil 10 % av den nominelle verdien av den utstedende institusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett for å oppfylle kravene til risikoklasse 2 i stedet for risikoklasse 1, uten krav om samråd med EBA. Det er nødvendig å tillate anvendelse av risikoklasse 3 for kortsiktige innskudd og for derivater i visse medlemsstater der det ville være for vanskelig å oppfylle kravet til risikoklasse 1 eller 2. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til direktiv (EU) 2019/2162, bør etter samråd med EBA kunne tillate anvendelse av risikoklasse 3 for derivatkontrakter med sikte på å håndtere potensielle konsentrasjonsproblemer.

• 5) Lån med sikkerhet i andeler i transjer med best prioritet utstedt av franske «Fonds Communs de Titrisation» eller av tilsvarende enheter som verdipapiriserer eksponeringer i boligeiendom eller næringseiendom, er godtakbare eiendeler som kan anvendes som sikkerhet for obligasjoner med fortrinnsrett for opptil 10 % av den nominelle verdien av den utestående utstedelsen av obligasjoner med fortrinnsrett («10 %-grensen»). Artikkel 496 i forordning (EU) nr. 575/2013 tillater imidlertid vedkommende myndigheter å unnlate å anvende 10 %-grensen. Videre krever artikkel 503 nr. 4 i nevnte forordning at Kommisjonen skal vurdere om det unntaket som tillater at vedkommende myndigheter unnlater å anvende 10 %-grensen, er hensiktsmessig. Den 22. desember 2013 anmodet Kommisjonen EBA om å avgi en uttalelse i den forbindelse. I sin uttalelse fastslo EBA at anvendelsen av andeler i transjer med best prioritet utstedt av franske «Fonds Communs de Titrisation» eller av tilsvarende enheter som verdipapiriserer eksponeringer med sikkerhet i boligeiendom eller næringseiendom, ville skape tilsynsmessige bekymringer på grunn av den doble strukturen i et program for obligasjoner med fortrinnsrett sikret med verdipapiriseringsandeler, og dermed ville føre til utilstrekkelig gjennomsiktighet når det gjelder sikkerhetsmassens kredittkvalitet. EBA anbefalte derfor at det unntaket fra 10 %-grensen for andeler i transjer med best prioritet som er fastsatt i artikkel 496 i nevnte forordning, fjernes etter 31. desember 2017.

• 6) Bare et begrenset antall nasjonale regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett tillater at verdipapirer med sikkerhet i lån med pant i bolig eller næringseiendom inngår i sikkerhetsmassen. Slike strukturer anvendes i stadig mindre omfang og anses å føre til unødvendig kompleksitet i programmer for obligasjoner med fortrinnsrett. Det er derfor hensiktsmessig at anvendelsen av slike strukturer som godtakbare eiendeler opphører.

• 7) Obligasjoner med fortrinnsrett som utstedes innenfor konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse, som er i samsvar med forordning (EU) nr. 575/2013, har også blitt anvendt som godtakbar sikkerhet. Konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse innebærer ikke ytterligere risikoer ut fra et tilsynsmessig perspektiv, fordi de ikke medfører de samme komplekse spørsmålene som anvendelsen av lån med sikkerhet i andeler i transjer med best prioritet utstedt av franske «Fonds Communs de Titrisation» eller utstedt av tilsvarende enheter som verdipapiriserer eksponeringer med sikkerhet i boligeiendom eller næringseiendom. Ifølge EBAs uttalelse bør sikkerhetsstillelse for obligasjoner med fortrinnsrett gjennom konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse tillates uten begrensninger knyttet til den utstedende kredittinstitusjonens antall utestående obligasjoner med fortrinnsrett. Kravet om å anvende grensen på 15 % eller 10 % for eksponeringer mot kredittinstitusjoner i konserninterne strukturer med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse bør derfor fjernes. Disse konserninterne strukturene med obligasjoner med fortrinnsrett brukt som sikkerhetsmasse reguleres gjennom direktiv (EU) 2019/2162.

• 8) Verdsettingsprinsippene for fast eiendom som stilles som sikkerhet for obligasjoner med fortrinnsrett, får anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett som en forutsetning for at disse obligasjonene kan oppfylle kravene til fortrinnsbehandling. Godkjenningskravene for eiendeler som stilles som sikkerhet for obligasjoner med fortrinnsrett, gjelder de generelle kvalitetstrekkene som sikrer en solid sikkerhetsmasse, og bør derfor fastsettes i direktiv (EU) 2019/2162. Derfor bør bestemmelsene om verdsettingsmetoden også fastsettes i nevnte direktiv, og de tekniske reguleringsstandardene for vurdering av pantelånsverdien bør ikke få anvendelse på disse godkjenningskriteriene for obligasjoner med fortrinnsrett.

• 9) Grenser for belåningsgraden er nødvendig for å sikre kredittkvaliteten til obligasjoner med fortrinnsrett. Artikkel 129 nr. 1 i forordning (EU) nr. 575/2013 fastsetter grenser for belåningsgraden for pantelån og panterettigheter i skip, men angir ikke hvordan disse grensene skal anvendes. Dette kan føre til usikkerhet. Grenser for belåningsgraden bør anvendes som myke dekningsgrenser. Dette betyr at selv om det ikke finnes noen grenser for størrelsen på et underliggende lån, så kan et slik lån bare fungere som sikkerhet opp til grensene for belåningsgraden for eiendelene. Grenser for belåningsgraden avgjør hvor stor prosentdel av lånet som bidrar til dekningskravet for forpliktelser. Det bør derfor presiseres at grensene for belåningsgraden avgjør hvor stor del av lånet som bidrar til dekningen av obligasjonen med fortrinnsrett.

• 10) For å sikre større klarhet bør grensene for belåningsgraden gjelde i hele lånets løpetid. De faktiske grensene for belåningsgraden bør ikke endres, men bør forbli på 80 % av boligeiendommens verdi for boliglån, på 60 % av næringseiendommens verdi for kommersielle lån med mulighet for en økning til 70 % av denne verdien, og på 60 % av verdien for skip. Næringseiendom bør forstås i tråd med den generelle oppfatningen av denne typen eiendom som fast eiendom som ikke brukes til boligformål, herunder når den er eid av ideelle organisasjoner.

• 11) For ytterligere å forbedre kvaliteten på de obligasjonene med fortrinnsrett som gis fortrinnsbehandling, bør en slik fortrinnsbehandling være underlagt et krav om minstenivå for overpantsetting, det vil si et nivå for sikkerhetsstillelse som er høyere enn dekningskravene omhandlet i direktiv (EU) 2019/2162. Et slikt krav vil redusere de mest relevante risikoene som oppstår i tilfelle av insolvens hos eller krisehåndtering av utstederen. En medlemsstats beslutning om å anvende et høyere minstenivå for overpantsetting for obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av kredittinstitusjoner som ligger på dens område, bør ikke hindre kredittinstitusjoner i å investere i andre obligasjoner med fortrinnsrett med et lavere minstenivå for overpantsetting som er i samsvar med denne forordningen, og i å være omfattet av dens bestemmelser.

• 12) Det kreves at kredittinstitusjoner som investerer i obligasjoner med fortrinnsrett, skal motta visse opplysninger om disse obligasjonene med fortrinnsrett minst hvert halvår. Krav om gjennomsiktighet er helt nødvendig i forbindelse med obligasjoner med fortrinnsrett og sikrer at opplysninger gis på en ensartet måte, gir investorene mulighet til å foreta den nødvendige risikovurderingen og forbedrer sammenlignbarheten, gjennomsiktigheten og markedsstabiliteten. Det er derfor hensiktsmessig å sikre at gjennomsiktighetskravene gjelder for alle obligasjoner med fortrinnsrett ved å fastsette disse kravene i direktiv (EU) 2019/2162. Slike krav bør derfor fjernes fra forordning (EU) nr. 575/2013.

• 13) Obligasjoner med fortrinnsrett er langsiktige finansieringsinstrumenter og utstedes derfor med en planlagt løpetid på flere år. Det er derfor nødvendig å sikre at obligasjoner med fortrinnsrett utstedt før 31. desember 2007 eller før 8. juli 2022 ikke berøres av denne forordningen. For å nå dette målet bør obligasjoner med fortrinnsrett utstedt før 31. desember 2007 fortsatt være unntatt fra kravene i forordning (EU) nr. 575/2013 når det gjelder godtakbare eiendeler, overpantsetting og sekundære eiendeler. Dessuten bør andre obligasjoner med fortrinnsrett som er i samsvar med forordning (EU) nr. 575/2013 og er utstedt før 8. juli 2022, være unntatt fra kravene om overpantsetting og sekundære eiendeler, og de bør fortsatt kunne gis den fortrinnsbehandlingen som er angitt i nevnte forordning, fram til de forfaller.

• 14) Denne forordningen bør anvendes sammen med de bestemmelsene i nasjonal rett som gjennomfører direktiv (EU) 2019/2162. For å sikre ensartet anvendelse av det nye regelverket som fastsetter de strukturelle trekkene ved utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett og de endrede kravene til fortrinnsbehandling, bør anvendelsen av denne forordningen utsettes slik at den sammenfaller med den datoen da medlemsstatene skal begynne å anvende de bestemmelsene i nasjonal rett som gjennomfører nevnte direktiv.

• 15) Forordning (EU) nr. 575/2013 bør derfor endres.

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Artikkel 1

Endringer av forordning (EU) nr. 575/2013

I forordning (EU) nr. 575/2013 gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 129 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1 gjøres følgende endringer:

    • i) I første ledd gjøres følgende endringer:

      • – Innledningen skal lyde:

        «For å bli omfattet av fortrinnsbehandlingen omhandlet i nr. 4 og 5 i denne artikkelen skal obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162* oppfylle kravene i nr. 3, 3a og 3b i denne artikkelen og være sikret med en av følgende godtakbare eiendeler:

        * Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/2162 av 27. november 2019 om utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett og offentlig tilsyn med obligasjoner med fortrinnsrett samt om endring av direktiv 2009/65/EF og 2014/59/EU (EUT L 328 av 18.12.2019, s. 29).»

      • – Bokstav c) skal lyde:

        «c) Eksponeringer mot institusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 1 eller risikoklasse 2, eller eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 3, dersom disse eksponeringene har form av

        • i) kortsiktige innskudd med en opprinnelig løpetid på høyst 100 dager, når de brukes for å oppfylle kravet om en likviditetsbuffer for sikkerhetsmassen i artikkel 16 i direktiv (EU) 2019/2162, eller

        • ii) derivatkontrakter som oppfyller kravene i artikkel 11 nr. 1 i nevnte direktiv, når vedkommende myndigheter tillater det.»

      • – Bokstav d) skal lyde:

        «d) Lån med sikkerhet i boligeiendom opp til det laveste nominelle beløpet av panterettighetene sammen med eventuelle foranstående panterettigheter og 80 % av de pantsatte eiendommenes verdi.»

      • – Bokstav f) skal lyde:

        «f) Lån med sikkerhet i næringseiendom opp til det laveste nominelle beløpet av panterettighetene regnet sammen med eventuelle foranstående panterettigheter, og 60 % av de pantsatte eiendommenes verdi. Lån sikret med næringseiendom kan godtas dersom belåningsgraden på 60 % overstiges opp til et høyeste nivå på 70 %, dersom verdien av de samlede eiendelene som er stilt som sikkerhet for obligasjonene med fortrinnsrett, overstiger det nominelle utestående beløpet for obligasjonene med fortrinnsrett med minst 10 %, og obligasjonseiernes fordringer oppfyller de lovfestede kravene til rettssikkerhet i kapittel 4. Obligasjonseiernes fordring skal ha fortrinnsrett framfor alle andre fordringer på sikkerheten.»

    • ii) Annet ledd skal lyde:

      «Ved anvendelsen av nr. 1a skal eksponeringer som følge av overføring og forvaltning av betalinger fra skyldnerne i forbindelse med lån sikret med eiendom i gjeldsinstrumenter eller overføring og forvaltning av avviklingsproveny knyttet til slike lån, ikke inngå ved beregning av grensene omhandlet i nevnte nummer.»

    • iii) Tredje ledd oppheves.

  • b) Nye numre skal lyde:

    «1a. Ved anvendelsen av nr. 1 første ledd bokstav c) gjelder følgende:

    • a) For eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 1, skal eksponeringen ikke overstige 15 % av den nominelle verdien av den utstedende kredittinstitusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett.

    • b) For eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 2, skal eksponeringen ikke overstige 10 % av den nominelle verdien av den utstedende kredittinstitusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett.

    • c) For eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 3 og har form av kortsiktige innskudd som omhandlet i nr. 1 første ledd bokstav c) i) i denne artikkelen, eller av derivatkontrakter som omhandlet i nr. 1 første ledd bokstav c) ii) i denne artikkelen, skal den samlede eksponeringen ikke overstige 8 % av den nominelle verdien av den utstedende kredittinstitusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett; vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til artikkel 18 nr. 2 i direktiv (EU) 2019/2162, kan etter samråd med EBA tillate eksponeringer mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 3, i form av derivatkontrakter, forutsatt at det kan dokumenteres at det er betydelige potensielle konsentrasjonsproblemer i de berørte medlemsstatene som følge av anvendelsen av kravet om risikoklasse 1 og 2 som omhandlet i dette nummeret.

    • d) Den samlede eksponeringen mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 1, 2 og 3, skal ikke overstige 15 % av det nominelle beløpet for den utstedende kredittinstitusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett, og den samlede eksponeringen mot kredittinstitusjoner som oppfyller kravene til risikoklasse 2 og 3, skal ikke overstige 10 % av det nominelle beløpet for den utstedende kredittinstitusjonens utestående obligasjoner med fortrinnsrett.

    1b. Nr. 1a i denne artikkelen får ikke anvendelse på bruken av obligasjoner med fortrinnsrett som godtakbar sikkerhet som tillatt i henhold til artikkel 8 i direktiv (EU) 2019/2162.

    1c. Ved anvendelsen av nr. 1 første ledd bokstav d) skal grensen på 80 % gjelde for hvert enkelt lån, bestemme den delen av lånet som bidrar til å dekke forpliktelser knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett, og gjelde i hele lånets løpetid.

    1d. Ved anvendelsen av nr. 1 første ledd bokstav f) og g) skal grensene på 60 % og 70 % gjelde for hvert enkelt lån, bestemme den delen av lånet som bidrar til å dekke forpliktelser knyttet til obligasjonen med fortrinnsrett, og gjelde i hele lånets løpetid.»

  • c) Nr. 3 skal lyde:

    «3) For fast eiendom og skip som stilles som sikkerhet for obligasjoner med fortrinnsrett som oppfyller kravene i denne forordningen, skal kravene i artikkel 208 oppfylles. Overvåking av eiendomsverdi i samsvar med artikkel 208 nr. 3 bokstav a) skal gjennomføres hyppig og minst hvert år når det gjelder all fast eiendom og alle skip.»

  • d) Nye numre skal lyde:

    «3a. I tillegg til å være sikret med de godtakbare eiendelene som er oppført i nr. 1 denne artikkelen, skal obligasjoner med fortrinnsrett omfattes av et krav om minst 5 % overpantsetting som definert i artikkel 3 nr. 14 i direktiv (EU) 2019/2162.

    Ved anvendelsen av første ledd i dette nummeret skal det samlede nominelle beløpet for alle dekkende eiendeler som definert i artikkel 3 nr. 4 i nevnte direktiv ha minst samme verdi som det samlede nominelle beløpet for utestående obligasjoner med fortrinnsrett («pålydende verdi»-prinsippet) og bestå av godtakbare eiendeler som angitt i nr. 1 i denne artikkelen.

    Medlemsstatene kan fastsette et lavere minstenivå for overpantsetting for obligasjoner med fortrinnsrett eller tillate at deres vedkommende myndigheter fastsetter et slikt nivå, forutsatt

    • a) enten at beregningen av overpantsetting er basert på en formell tilnærming der det tas hensyn til eiendelenes underliggende risiko, eller at verdsettingen av eiendelene avhenger av pantelånsverdien, og

    • b) at minstenivået for overpantsetting ikke er lavere enn 2 % basert på «pålydende verdi»-prinsippet omhandlet i artikkel 15 nr. 6 og 7 i direktiv (EU) 2019/2162.

    De eiendelene som bidrar til et minstenivå for overpantsetting, skal ikke omfattes av grensene for eksponeringsstørrelse som er angitt i nr. 1a, og skal ikke tas med i beregningen av disse grensene.

    3b. Godtakbare eiendeler som er oppført i nr. 1 i denne artikkelen, kan tas med i sikkerhetsmassen som sekundære eiendeler som definert i artikkel 3 nr. 13 i direktiv (EU) 2019/2162, med forbehold for grensene for kredittkvalitet og eksponeringsstørrelse som omhandlet i nr. 1 og 1a i denne artikkelen.»

  • e) Nr. 6 og 7 skal lyde:

    «6. Obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før 31. desember 2007, skal ikke være omfattet av kravene i nr. 1, 1a, 3, 3a og 3b. De skal være berettiget til fortrinnsbehandling i henhold til nr. 4 og 5 fram til de forfaller.

    7. Obligasjoner med fortrinnsrett som er utstedt før 8. juli 2022 og oppfyller denne forordningens krav som gjelder på utstedelsesdatoen, skal ikke omfattes av kravene i nr. 3a og 3b. De skal være berettiget til fortrinnsbehandling i henhold til nr. 4 og 5 fram til de forfaller.»

• 2) Artikkel 416 nr. 2 bokstav a) ii) skal lyde:

  «ii) De er obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 2019/2162, men ikke omhandlet i punkt i) i denne bokstaven.»

• 3) Artikkel 425 nr. 1 skal lyde:

  «1. Institusjonene skal rapportere sine inngående pengestrømmer. De inngående pengestrømmene skal utgjøre høyst 75 % av de utgående pengestrømmene. Institusjonene kan gjøre unntak fra denne grensen for inngående strømmer fra innskudd som er satt inn i andre institusjoner som er berettiget til behandlingen i artikkel 113 nr. 6 eller 7 i denne forordningen.

  Institusjonene kan gjøre unntak fra denne grensen for inngående strømmer fra skyldige beløp fra låntakere og obligasjonsinvestorer når disse inngående strømmene er knyttet til pantelån finansiert med obligasjoner som er berettiget til behandlingen i artikkel 129 nr. 4, 5 eller 6 i denne forordningen, eller med obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i direktiv (EU) 2019/2162. Institusjonene kan unnta inngående strømmer fra støttelån som institusjonene har formidlet. Med forbehold for forhåndsgodkjenning fra vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet på individuelt grunnlag, kan institusjonen helt eller delvis gjøre unntak for inngående strømmer dersom likviditetstilbyderen er morforetaket til eller et datterforetak av institusjonen eller et annet datterforetak av samme morforetak eller er knyttet til institusjonen i henhold til artikkel 22 nr. 7 i direktiv 2013/34/EU.»

• 4) Artikkel 427 nr. 1 bokstav b) x) skal lyde:

  «x) Forpliktelser som følge av utstedte verdipapirer som er berettiget til behandlingen i artikkel 129 nr. 4 eller 5 i denne forordningen, eller som følge av obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i direktiv (EU) 2019/2162.»

• 5) Artikkel 428 nr. 1 bokstav h) iii) skal lyde:

  «iii) Lån og fordringer som er finansiert med motsvarende løpetider («pass through») gjennom obligasjoner som er berettiget til behandlingen i artikkel 129 nr. 4 eller 5 i denne forordningen, eller gjennom obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i direktiv (EU) 2019/2162.»

• 6) Artikkel 496 utgår.

• 7) I vedlegg III skal nr. 6 bokstav c) lyde:

  «c) De er obligasjoner med fortrinnsrett som definert i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 2019/2162, men ikke omhandlet i bokstav b) i dette nummeret.»

Artikkel 2

Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 8. juli 2022.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg 27. november 2019.