6 Tilsyn, overvåking, rapportering og krisehåndtering
6.1 Innledning
Direktiv (EU) 2019/2162 (OMF-direktivet) stiller krav til tilsynsmyndighetenes oppfølging av OMF-utstedere, rapportering fra OMF-utstederne til markedet og tilsynsmyndighetene, overvåking av eiendelene i sikkerhetsmassen og krisehåndtering. Det norske regelverket samsvarer langt på vei med direktivet på disse punktene, og departementet foreslår i dette kapitlet i hovedsak å styrke kravene til investorinformasjon og overvåking av sikkerhetsmassen.
6.2 Tilsyn
6.2.1 Gjeldende rett
Etter finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 2 fører Finanstilsynet tilsyn med kredittforetak, inkludert kredittforetak som utsteder OMF. Finansforetaksloven og finanstilsynsloven har flere bestemmelser om tiltak Finanstilsynet kan benytte overfor foretak som bryter bestemmelser i lov og forskrift. Blant annet kan Finanstilsynet etter finanstilsynsloven § 4 nr. 3 pålegge foretak å sende inn oppgaver og opplysninger som er nødvendige for at Finanstilsynet kan utføre sitt verv som tilsynsmyndighet. Finanstilsynet mottar også årlig rapport fra OMF-foretakets gransker, jf. finansforetaksloven § 11-14.
6.2.2 Forventet EØS-rett
Etter OMF-direktivet artikkel 18 nr. 1 til 3 skal medlemsstatene utpeke én eller flere myndigheter som skal føre tilsyn med utstedelsen av OMF. Kommisjonen og EBA skal informeres om hvem som er utpekt som tilsynsmyndighet. Medlemsstatene skal sikre at tilsynsmyndigheten overvåker utstedelsen av OMF for å kunne vurdere etterlevelsen av kravene etter direktivet. Etter artikkel 18 nr. 5 og 6 skal medlemsstatene sikre at tilsynsmyndigheten er i stand til å føre tilsyn. Nærmere krav til tilsyns-, undersøkelses- og sanksjonsmyndighet gis i OMF-direktivet artikkel 22, mens OMF-direktivet artikkel 23 har nærmere regler om administrative sanksjoner ved brudd på de ulike kravene etter direktivet.
Etter OMF-direktivet artikkel 24 skal vedtak om administrative sanksjoner, straff mv. uten unødig opphold offentliggjøres på tilsynsmyndighetens nettsider. Etter OMF-direktivet artikkel 26 skal tilsynsmyndigheten på sine nettsider offentliggjøre informasjon om regelverk og retningslinjer for utstedelser av OMF, en liste over foretak med tillatelse til å utstede OMF, og en liste over obligasjoner som kan bruke betegnelsene OMF standard og OMF premium. Listene skal for øvrig meldes inn årlig til EBA. OMF-direktivet artikkel 25 har regler om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, både mellom nasjonale tilsynsmyndigheter og mellom europeiske myndigheter som har ansvar for tilsyn med utstedelser av OMF.
6.2.3 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet viser til at dets myndighet følger av finanstilsynsloven, finansforetaksloven og CRR, som gjennomført i CRR/CRD IV-forskriften. Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke behov for endringer i lov. Finanstilsynet skriver videre at det har de nødvendige tilsynsmessige virkemidlene som er angitt i OMF-direktivet, bortsett fra mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Finanstilsynet viser til at det har foreslått bestemmelser om overtredelsesgebyr som dekker krav etter OMF-direktivet og andre EU/EØS-regler, i et høringsnotat som departementet hadde på høring i 2020.
Finanstilsynet viser til at det har publisert på sine nettsider relevant regelverk, samt informasjon på norsk og engelsk om moduler som ligger til grunn for tilsynet med blant annet OMF-kredittforetak.
6.2.4 Høringsinstansenes syn
Finans Norge støtter at Finanstilsynet videreføres som tilsynsmyndighet for OMF, og skriver at dette vil være i samsvar med den norske modellen for finanstilsyn og at det gir gode synergieffekter med tilsynet på bank- og verdipapirområdet. Finans Norge skriver at organisasjonen verdsetter den gode dialogen med Finanstilsynet på OMF-området. Finans Norge har ingen merknader til Finanstilsynets forslag om overtredelsesgebyr, og viser til viktigheten av at regelverket samsvarer på tvers av konsesjonsklassene.
Finans Norge viser til direktivkravet om at tilsynsmyndigheten skal offentliggjøre en del informasjon på sine nettsider, og skriver at det synes hensiktsmessig at Finanstilsynet oppretter en egen særskilt nettside for OMF, både på norsk og engelsk, som åpner for størst mulig grad av transparens og gir nødvendig informasjon til markedsaktører og andre interessenter. Finans Norge tilbyr seg å delta i en videre dialog om hvordan denne informasjonen skal utformes.
6.2.5 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering av myndighetsgrunnlaget, og at det ikke er behov for lovendringer. Når det gjelder adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr, vil departementet følge opp Finanstilsynets forslag om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. i høringsnotatet som departementet hadde på høring til 21. august 2020, som en egen sak.
Departementet viser til at OMF-direktivet ved innlemmelse i EØS-avtalen blir folkerettslig bindende for norske myndigheter, og legger til grunn at Finanstilsynet vil forestå offentliggjøringen av informasjon etter OMF-direktivet artikkel 24 og 26, uten at disse pliktene trenger å fremgå av regelverket. Departementet antar at samarbeidet i EBA og annet tilsynssamarbeid kan gi Finanstilsynet veiledning om og føringer for gjennomføringen av slik offentliggjøring. Departementet antar også at samarbeidspliktene etter OMF-direktivet artikkel 25 ivaretas av Finanstilsynet i tråd med veletablert praksis på andre tilsynsområder, jf. unntaket fra taushetsplikt i finansforetaksloven § 7 annet ledd.
6.3 Krav til registrering og rapportering til Finanstilsynet
6.3.1 Gjeldende rett
Etter finansforetaksloven § 11-13 skal kredittforetaket føre register over obligasjonene med fortrinnsrett som det utsteder, og sikkerhetsmassen som er tilordnet OMF-ene, herunder derivatavtaler som inngår i sikkerhetsmassen. Registeret skal til enhver tid inneholde opplysninger om verdien av obligasjonene og sikkerhetsmassen. Departementet har i finansforetaksforskriften § 11-5 fastsatt nærmere krav til registerets innhold.
Etter finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan Finanstilsynet pålegge de foretak som det har tilsyn med, å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv. Kredittforetak rapporterer i medhold av denne bestemmelsen hver måned og hvert kvartal balanse- og resultatdata og likviditets- og soliditetsdata. I tillegg er det fastsatt en del krav til tilleggsrapportering for OMF-kredittforetakene, blant annet om sum sikkerhetsmasse, fyllingssikkerhet, gjeld stiftet ved utstedelse av OMF, gjennomsnittlig belåningsgrad på utlån som inngår i sikkerhetsmassen, og ledig sikkerhetsmasse hensyntatt ratingbyråenes overpantsettelseskrav.
6.3.2 Forventet EØS-rett
Etter OMF-direktivet artikkel 18 nr. 4 skal medlemsstatene sikre at foretak som utsteder OMF, registrerer alle sine transaksjoner relatert til OMF-programmet, og har tilstrekkelige og passende dokumentasjonssystemer og -prosesser.
Etter OMF-direktivet artikkel 21 skal medlemsstatene kreve at foretak som utsteder OMF, jevnlig og på forespørsel rapporterer om minst følgende til tilsynsmyndigheten:
a) eiendeler som kvalifiserer til å inngå i sikkerhetsmassen, og andre krav til sikkerhetsmassen, jf. OMF-direktivet artikkel 6 til 11,
b) atskillelsen av sikkerhetsmassen, jf. OMF-direktivet artikkel 12,
c) når det er relevant, sikkerhetsmasseovervåkerens funksjon, jf. OMF-direktivet artikkel 13,
d) kravet til dekning av forpliktelser, jf. OMF-direktivet artikkel 15,
e) likviditetsbufferen, jf. OMF-direktivet artikkel 16, og
f) når det er relevant, vilkårene for forlengelse av løpetiden, jf. OMF-direktivet artikkel 17.
Medlemstatene skal fastsette regler om rapporteringsfrekvensen. Det skal også gis regler om hvilken rapportering som kreves ved insolvens eller krisehåndtering.
6.3.3 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet viser til at dagens rapportering fra OMF-kredittforetakene til Finanstilsynet dekker mange av, men ikke alle, rapporteringskravene etter OMF-direktivet artikkel 21. Finanstilsynet skriver at det ikke synes som det vil bli utarbeidet noe samordnet rapporteringsmateriell for å dekke disse rapporteringskravene på EU/EØS-nivå, og tilsynet legger derfor opp til å utvide sine rapporteringsordninger for OMF-kredittforetak. Direktivets rapporteringskrav som er av mer kvalitativ art og som er knyttet til oppfyllelse av de enkelte lovbestemmelsene, foreslås dekket av en utvidelse i kravene til granskerrapporten i forskrift. Etter Finanstilsynets vurdering er hjemmelen til å innhente opplysninger i finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 dekkende også for rapportering ved insolvens eller krisehåndtering.
6.3.4 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.
6.3.5 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 gir hjemmel for å kreve rapportering etter OMF-direktivet artikkel 21, og legger til grunn at tilsynet vil fastsette slike rapporteringskrav.
For å gjenspeile ordlyden i OMF-direktivet artikkel 18 nr. 4, foreslår departementet at det presiseres i lov at registeret som skal føres etter finansforetaksloven § 11-13, skal omfatte oppdaterte opplysninger også om alle transaksjoner i OMF-programmet. Selv om dette ikke er formulert som et krav etter gjeldende rett, antar departementet at registrene likevel allerede kan inneholde slike transaksjonsdata, og at dataene uansett er tilgjengelige hos OMF-kredittforetaket. Forskriftshjemmelen i § 11-13 annet ledd er i dag benyttet til å gi nærmere regler i finansforetaksforskriften § 11-5, blant annet om registerets innhold, og departementet foreslår at forskriftshjemmelen videreføres. Departementet foreslår også en presisering i § 11-13 første ledd annet punktum om at opplysningene som registreres, skal registreres separat for hvert OMF-program som foretaket har. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-13 første ledd.
6.4 Investorinformasjon
6.4.1 Gjeldende rett
Det er i dag ikke egne krav til offentliggjøring av informasjon for OMF-kredittforetak, men foretakene er omfattet av de generelle kravene som gjelder for banker og kredittforetak mv. Etter finansforetaksloven § 14-5 skal banker, kredittforetak og finansieringsforetak samt holdingforetak i finanskonsern hvor slikt foretak inngår, offentliggjøre informasjon om virksomheten, risikoen knyttet til foretaket og ansvarlig kapital etter bestemmelser fastsatt i forskrift. Departementet kan gi forskrift om foretakets offentliggjøring av informasjon og krav til dokumentasjon, herunder bestemmelser som gjør unntak fra personopplysningsloven. Nærmere regler om offentliggjøring av informasjon følger av CRR artikkel 431 til 455, jf. CRR/CRD IV-forskriften § 2. I CRR/CRD IV-forskriften § 42 er det i tillegg fastsatt at Finanstilsynet blant annet kan fastsette annen hyppighet og format på offentliggjøringen av informasjonen enn det som fremgår av CRR.
I medhold av bestemmelser i regnskapsloven har blant annet kredittforetak etter forskrift 16. desember 1998 nr. 1240 om årsregnskap for banker, kredittforetak og finansieringsforetak plikt til å utarbeide og offentliggjøre årsregnskap og årsberetning.
Etter prospektforordningen, jf. verdipapirhandelloven § 7-1, skal utstedere av blant annet OMF som hovedregel utarbeide såkalt EØS-prospekt ved offentlig tilbud og notering av obligasjonene på regulert marked. Utstedelse av OMF faller imidlertid normalt inn under et unntak i prospektforordningen.
6.4.2 Forventet EØS-rett
Etter OMF-direktivet artikkel 14 nr. 1 skal medlemsstatene sikre at foretak som utsteder OMF, gir informasjon om sine OMF-programmer som er tilstrekkelig detaljert til at investorer kan vurdere programmets profil og risiko og utføre en gjennomgang og kontroll av programmet (såkalt «due diligence»). Etter artikkel 14 nr. 2 skal investorinformasjonen gis minst hvert kvartal, og minst omfatte følgende opplysninger:
a) verdien av sikkerhetsmassen og utestående OMF,
b) en liste over ISIN-numre («International Securities Identification Number») for alle OMF-utstedelser i programmet som har et slikt nummer,
c) den geografiske fordelingen av og typer eiendeler i sikkerhetsmassen, samt størrelsen på lånene og metode for verdivurdering,
d) nærmere opplysninger om markedsrisiko, herunder renterisiko og valutarisiko, og kreditt- og likviditetsrisiko,
e) forfallstrukturen for eiendelene i sikkerhetsmassen og for OMF-ene, inkludert (når det er relevant) en oversikt over vilkår for forlengelse av løpetiden,
f) nivåene på pliktig og tilgjengelig dekning av forpliktelsene, og nivåene på lovbestemt, kontraktsbestemt og frivillig overpantsettelse, og
g) prosentandelen av misligholdte lån i henhold til CRR artikkel 178, og i alle tilfeller der lån er mer enn 90 dager over forfall.
Bestemmelsen har også informasjonskrav for konserninterne strukturer med OMF i sikkerhetsmassen, jf. omtalen av OMF-direktivet artikkel 8 i avsnitt 4.6.2. Etter OMF-direktivet artikkel 14 nr. 3 skal medlemsstatene sikre at foretak som utsteder OMF, offentliggjør investorinformasjonen på sine nettsider. Medlemsstatene skal ikke kreve at foretakene offentliggjør informasjonen på papir.
Som nevnt i avsnitt 5.3.2, er det en forutsetning for at foretakene skal kunne forlenge løpetiden på OMF, at foretaket gir tilstrekkelig informasjon til investorene om den mulige forlengelsen, jf. OMF-direktivet artikkel 17 nr. 1 bokstav c.
6.4.3 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet foreslår at krav om investorinformasjon i tråd med OMF-direktivet artikkel 14 gjennomføres i forskrift. Finanstilsynet har ikke kommentert krav om investorinformasjon knyttet til forlengelse av løpetiden på OMF.
6.4.4 Høringsinstansenes syn
Finans Norge skriver blant annet at offentliggjøring av relevant informasjon på regelmessig basis sikrer troverdighet og attraktiviteten til investeringer i norske OMF, og uttrykker støtte til Finanstilsynets forslag om gjennomføring av OMF-direktivet artikkel 14.
Verdipapirfondenes forening uttaler at Finanstilsynets forslag vil gi investorer, herunder verdipapirfond, et enda bedre beslutningsgrunnlag for sine investeringer, og skriver at det ikke burde være vanskelig for kredittforetakene å tilpasse seg de nye kravene.
6.4.5 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at OMF-direktivet artikkel 14 i hovedsak bør gjennomføres i forskrift, men mener likevel at hovedregelen om at OMF-kredittforetakene skal offentliggjøre informasjon som setter investorene i stand til å vurdere OMF-programmets profil og risiko, bør fremgå direkte av loven. Tilsvarende bør det også fremgå av loven at foretakene skal offentliggjøre særlig informasjon om løpetidsstruktur, dersom løpetiden på OMF-ene kan forlenges, i tråd med OMF-direktivet artikkel 17 nr. 1 bokstav c, jf. avsnitt 5.3.5. For å sikre klar hjemmel for gjennomføring av informasjonskravene etter OMF-direktivet artikkel 14 og 17, foreslår departementet å angi i loven at departementet kan fastsette nærmere forskriftskrav til hvilke opplysninger som skal offentliggjøres, og til hvordan og hvor ofte informasjonen skal offentliggjøres. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-13 annet ledd.
6.5 Overvåking av sikkerhetsmassen
6.5.1 Gjeldende rett
Før et kredittforetak utsteder OMF, skal det etter finansforetaksloven § 11-14 første ledd være oppnevnt en uavhengig gransker for kredittforetaket. Granskeren oppnevnes av Finanstilsynet, og tilsynet kan når som helst tilbakekalle oppnevningen og oppnevne en ny gransker.
Etter annet ledd skal granskeren overvåke at foretakets register over utstedte OMF føres korrekt, og regelmessig foreta en vurdering av om lovkravene til registeret og stadig beløpsmessig balanse overholdes. Granskeren skal regelmessig underrette Finanstilsynet om sine iakttakelser og vurderinger.
Etter tredje ledd har kredittforetaket plikt til å gi granskeren alle relevante opplysninger om virksomheten. Granskeren skal ha full adgang til kredittforetakets register og kan kreve ytterligere opplysninger av kredittforetaket. Granskeren har også rett til å gjennomføre undersøkelser hos kredittforetaket.
Etter fjerde ledd har granskeren krav på rimelig vederlag fra kredittforetaket for sitt arbeid. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om oppnevning av og vederlag til granskere og om granskeres oppgaver, rettigheter og plikter, jf. finansforetaksforskriften § 11-5. Forskriften åpner blant annet for at foretakets valgte revisor kan oppnevnes som gransker.
6.5.2 Forventet EØS-rett
Etter OMF-direktivet artikkel 13 nr. 1 kan medlemsstatene kreve at foretakene skal oppnevne en sikkerhetsmasseovervåker («cover pool monitor») som løpende overvåker etterlevelsen av kravene til sikkerhetsmassen i artikkel 6 til 12 og 14 til 17. Dersom dette kreves, skal det etter nr. 2 fastsettes regler som minst omfatter:
a) oppnevnelse og oppsigelse av overvåkeren,
b) utvelgelseskriterier for overvåkeren,
c) overvåkerens rolle og forpliktelser, herunder ved insolvens eller krisehåndtering av foretaket,
d) krav om rapportering til tilsynsmyndigheten, og
e) overvåkerens rett på tilgang til opplysninger som er nødvendige for å ivareta overvåkingsoppdraget.
Overvåkeren skal etter OMF-direktivet artikkel 13 nr. 3 være uavhengig av og separat fra både foretaket som utsteder OMF, og foretakets revisor. Det kan likevel tillates en intern overvåker som ikke er separat fra foretaket, dersom:
a) overvåkeren er uavhengig av kredittvurderingsprosessen i foretaket som utsteder OMF,
b) oppsigelse av overvåkeren må godkjennes av styret i foretaket, og
c) om nødvendig, overvåkeren har direkte tilgang til styret i foretaket.
Dersom medlemsstatene etter OMF-direktivet artikkel 13 nr. 1 krever at foretakene skal oppnevne en overvåker, skal de etter nr. 4 notifisere dette til EBA.
6.5.3 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet skriver at det vil være hensiktsmessig å videreføre ordningen med å ha noen som kontrollerer OMF-utstedere, og viser til at dette er med på å skape ekstra sikkerhet for obligasjonseierne og kan også være en støtte for Finanstilsynet i tilsynsarbeidet, jf. også forslaget i avsnitt 6.3.3 om å utvide forskriftskravene til den såkalte granskerrapporten.
Finanstilsynet peker på at granskeren etter gjeldende rett oppnevnes av Finanstilsynet, mens direktivet legger opp til at kredittforetaket oppnevner selv. Siden OMF-direktivet er et minimumsharmoniseringsdirektiv, legger Finanstilsynet til grunn at det ikke vil være i strid med direktivet å videreføre gjeldende bestemmelse. Finanstilsynet foreslår likevel en endring i bestemmelsen om oppnevning av gransker, slik at det er kredittforetaket som selv må utnevne granskeren på samme måte som foretaket velger ekstern revisor. Finanstilsynet viser til at granskerens plikter overfor tilsynet, som for eksempel regelmessig rapportering, likevel vil bestå. Finanstilsynet skriver at det er viktig i tilsynsarbeidet å vite hvem som er gransker, og foreslår en bestemmelse om at kredittforetaket må gi melding til Finanstilsynet om hvem som er oppnevnt som gransker.
Finanstilsynet foreslår å følge opp øvrige direktivkrav i forskrift, blant annet at muligheten for å oppnevne foretakets revisor som gransker fjernes, noe som Finanstilsynet opplyser om at er vanlig praksis i dag. Finanstilsynet foreslår ikke forskriftsregler om intern gransker. Finanstilsynet peker dessuten på at mange av direktivbestemmelsene er dekket av gjeldende lov- og forskriftsregler.
6.5.4 Høringsinstansenes syn
Finans Norge deler Finanstilsynets vurdering om at dagens praksis med gransker fungerer godt. Finans Norge støtter derfor i utgangspunktet at ordningen videreføres basert på de prinsippene som allerede er etablert i dagens regulering. Finans Norge viser imidlertid til Finanstilsynets forskriftsforslag, og mener at foretakets internrevisor bør kunne inneha rollen som intern gransker, og subsidiært at det ikke gis krav om gransker i det hele tatt.
Revisorforeningen støtter Finanstilsynets forskriftsforslag om at det ikke åpnes for at en intern kontrollør (for eksempel internrevisor) kan være gransker.
6.5.5 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at det fortsatt vil være behov for en overvåkingsfunksjon i tråd med gjeldende rett og det nasjonale valget i OMF-direktivet artikkel 13. Som Finanstilsynet peker på, kan en slik funksjon bidra til ekstra sikkerhet for obligasjonseierne og være en støtte i den tilsynsmessige oppfølgingen. Slik funksjonen er beskrevet og regulert i direktivet, vil «overvåker av sikkerhetsmassen» eller bare «overvåker» etter departementets vurdering være mer treffende betegnelser enn «gransker», og foreslår bruk av nye betegnelser i loven. Mens «gransking» kan forstås som en grundig undersøkelse av noe, kanskje i enkelttilfeller eller på ad hoc-basis, menes med «overvåking» typisk å ha fast eller løpende oppsyn med en aktivitet. Direktivet bruker betegnelsen «cover pool monitor», som på dansk og svensk er oversatt til henholdsvis «overvågningsansvarlig for cover pools» og «övervakare av säkerhetsmassan».
Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at foretaket selv, og ikke tilsynet, skal oppnevne overvåkeren, i tråd med direktivbestemmelsen. Som Finanstilsynet peker på, er overvåkerens rapporteringsplikter mv. overfor tilsynet viktigere enn hvem som oppnevner overvåkeren. Departementet er også enig med Finanstilsynet i at foretaket bør ha plikt til å gi melding til tilsynet om hvem som er overvåker. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-14 første ledd.
Overvåkeren av sikkerhetsmassen skal etter direktivet forestå en løpende overvåking av etterlevelsen av flere krav enn de som er nevnt i gjeldende lovbestemmelse. Etter gjeldende rett skal det bare vurderes om kravene til stadig beløpsmessig balanse (§ 11-11) og registrering (§ 11-13) overholdes. Departementet foreslår at overvåkeren i tråd med OMF-direktivet artikkel 13 nr. 1 skal overvåke etterlevelsen av kravene til sikkerhetsmassens sammensetning, verdivurdering, atskillelse og beskyttelse av sikkerhetsmassen, overpantsettelse, likviditet og investorinformasjon, samt kravet til registrering. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-14 annet ledd.
Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at øvrige krav etter OMF-direktivet artikkel 13 bør følges opp i forskrift. Departementet foreslår derfor en presisering av forskriftshjemmelen, slik at departementet kan fastsette nærmere regler om alle forhold som nevnes i direktivbestemmelsen, det vil si oppnevning og oppsigelse av overvåkeren, utvelgelseskriterier for oppnevning, vederlag fra kredittforetaket og overvåkerens oppgaver, rettigheter og plikter. Departementet bør i forskrift også kunne fastsette at foretakene kan oppnevne en intern overvåker som oppfyller krav i tråd med OMF-direktivet artikkel 13 nr. 3, dersom dette vurderes som forsvarlig og hensiktsmessig. Etter departementets syn kan det herunder være aktuelt å vurdere om internrevisjonen kan forestå oppgavene som ligger til overvåkeren. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 11-14 fjerde ledd.
6.6 Krisehåndtering
6.6.1 Gjeldende rett
OMF-kredittforetak er omfattet av reglene i finansforetaksloven kapittel 20 om soliditets- og solvenssvikt i banker, kredittforetak og finanskonsern, der det gjøres en del unntak for obligasjoner med fortrinnsrett i tråd med bestemmelsene i loven § 11-15 om fortrinnsrett til sikkerhetsmassen osv. Finanstilsynet er krisehåndteringsmyndighet, og har oppgaver og kompetanse i tråd med reglene i krisehåndteringsdirektivet (direktiv 2014/59/EU), jf. loven § 20-3.
Etter at departementet har truffet vedtak om å krisehåndtere eller avvikle et foretak, skal Finanstilsynet etter finansforetaksloven § 20-17 oppnevne et administrasjonsstyre. Administrasjonsstyret skal fungere som styre for foretaket i en periode på inntil ett år. Beslutninger av vesentlig betydning for foretaket skal godkjennes av Finanstilsynet før de iverksettes, og Finanstilsynet kan fastsette nærmere regler om administrasjonsstyrets oppgaver, arbeid og godtgjørelse. Administrasjonsstyret skal så raskt som mulig etter at det er oppnevnt, ta stilling til og foreslå for Finanstilsynet hvilke krisetiltak som er best egnet, og gjennomføre krisetiltak i samsvar med Finanstilsynets vedtak. Finanstilsynet kan når som helst endre eller avslutte administrasjonsstyrets oppdrag, og i særlig tilfelle kan oppdraget også forlenges ut over ett år. Finanstilsynet kan for øvrig, istedenfor å oppnevne et administrasjonsstyre, oppnevne et nytt ordinært styre og ny ledelse i foretaket. Finanstilsynet kan også helt eller delvis beholde hele eller deler av styret og ledelse.
I finansforetaksforskriften § 11-6 er det fastsatt en rekke arbeidsoppgaver som et administrasjonsstyre spesielt skal ha ved krisehåndtering eller avvikling av OMF-kredittforetak.
6.6.2 Forventet EØS-rett
Ved krisehåndtering av et foretak som utsteder OMF, skal tilsynsmyndigheten og krisehåndteringsmyndigheten etter OMF-direktivet artikkel 20 nr. 1 samarbeide for å sikre at OMF-investorenes rettigheter og interesser ivaretas, som et minimum ved å sørge for løpende og forsvarlig forvaltning av OMF-programmet under krisehåndteringsprosessen.
Etter OMF-direktivet artikkel 20 nr. 2 kan medlemsstatene bestemme at det skal utnevnes en særlig administrator for å sikre at OMF-investorenes rettigheter og interesser ivaretas, som et minimum ved å sørge for løpende og forsvarlig forvaltning av OMF-programmet så lenge det er nødvendig. Dersom medlemsstatene benytter seg av denne valgmuligheten, kan det stilles krav om at myndigheten som har tilsynsansvar for utstedelser av OMF, skal godkjenne utnevningen og oppsigelsen av spesialadministratoren, og tilsynsmyndigheten skal som et minimum konsulteres om utnevningen og oppsigelsen av den særlige administratoren.
Etter OMF-direktivet artikkel 20 nr. 3 skal det i tilfelle fastsettes regler om spesialadministratorens oppgaver og ansvar som minst omfatter:
a) avvikling av forpliktelsene knyttet til OMF-ene,
b) forvaltning og realisering av eiendeler i sikkerhetsmassen, herunder overføring av eiendeler sammen med forpliktelser til et annet foretak som utsteder OMF, og
c) de juridiske transaksjonene som er nødvendige for korrekt forvaltning av sikkerhetsmassen, løpende overvåking av dekning av forpliktelsene, innledning av prosedyrer for å tilbakeføre eiendeler til sikkerhetsmassen, og overføring av gjenværende eiendeler til insolvensboet etter at alle forpliktelser knyttet til OMF-ene er avviklet. Spesialadministratoren kan tillates å operere under tillatelsen til det insolvente foretaket som har utstedt OMF-ene.
Etter OMF-direktivet artikkel 20 nr. 4 skal medlemsstatene sikre koordinering og informasjonsutveksling mellom tilsynsmyndigheten, krisehåndteringsmyndigheten og ev. spesialadministratoren.
6.6.3 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet viser til at direktivet angir at tilsynet kan oppnevne en spesialadministrator som skal ivareta obligasjonseierne ved krisehåndtering av et OMF-kredittforetak. Etter Finanstilsynets vurdering vil et administrasjonsstyre i utgangspunktet fylle denne oppgaven. Finanstilsynet viser til at tilsynet ved oppnevning av et administrasjonsstyre må vurdere om et medlem skal ivareta særlige interesser, og skriver at Finanstilsynet ikke kan se behov for å lovregulere dette.
6.6.4 Høringsinstansenes syn
Finans Norge støtter i utgangspunktet forslaget om at et administrasjonsstyre skal være å regne som spesialadministrator i henhold til OMF-direktivet. Finans Norge skriver at det er sentralt at det er tydelighet rundt administrasjonsstyrets ansvar for obligasjonseierne og eventuelle derivatmotparter med fortrinnsrett i sikkerhetsmassen, og uttaler at disse forholdene synes å være ivaretatt i Finanstilsynets forslag til ny § 11-7 i finansforetaksforskriften, som viderefører gjeldende § 11-6 i forskriften.
6.6.5 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at det ikke er behov for nye lovregler om krisehåndtering av OMF-kredittforetak. Reglene i finansforetaksloven § 20-17 gir Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet mulighet for å oppnevne et administrasjonsstyre med oppgaver som angitt for en spesialadministrator etter det nasjonale valget i OMF-direktivet artikkel 20 nr. 2 og 3, dersom Finanstilsynet skulle finne det hensiktsmessig.
Kravet i OMF-direktivet artikkel 20 nr. 1 om myndighetssamarbeid og ivaretakelse av OMF-investorenes rettigheter og interesser er etter departementets vurdering dekket av Finanstilsynets oppgaver og kompetanse etter finansforetaksloven kapittel 20.