12 Merknader til lovforslaget

Til § 1

Bestemmelsen fastsetter at formålet med loven er å sikre at utvalget som skal granske utenlandsadopsjoner til Norge, oppnevnt av Kongen i statsråd, får tilgang til nødvendige opplysninger for å få utført sitt arbeid i henhold til mandatet, og adgang til å behandle disse opplysningene.

Til § 2

Første ledd fastsetter at enhver kan gi utvalget opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid, uten hinder av taushetsplikt. Dette innebærer at utvalget kan gis tilgang til dokumenter både på de saksområdene som fremgår av mandatet, og på andre saksområder, så langt det er nødvendig for utvalgets arbeid.

Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å gi opplysninger til utvalget. I utgangspunktet er det opp til den som innehar opplysningene, om vedkommende vil gi utvalget tilgang til dem.

Fritaket fra taushetsplikt gjelder kun så langt informasjonen er nødvendig for utvalgets arbeid. Nødvendighetskriteriet innebærer at det må vurderes om det er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sine oppgaver å gi tilgang til informasjon som inneholder taushetsbelagte opplysninger, eller om det er tilstrekkelig for utvalget å motta anonymiserte opplysninger.

Kravet til nødvendighet må tolkes i lys av EMK artikkel 8 nr. 2, se for øvrig punkt 5.3.2. I dette ligger blant annet at det skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering der individets interesser avveies mot samfunnets interesser, sett i lys av formålet med inngrepet. Når det gjelder inngrep i privatlivet, må det vurderes om det foreligger tilstrekkelige tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det i en konkret situasjon iverksettes et inngrep. Det må være et rimelig forhold mellom hensynene som støtter opp om tiltaket og den byrden som individet vil påføres. Dette er en vurdering som må gjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Nødvendighetsvurderingen skal foretas av den som har de aktuelle opplysningene utvalget ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Utvalget bør gi klare og konkrete forespørsler når det ber om informasjon fra ulike instanser, med angivelse av formål og klare føringer om hva som vil være relevant. Utvalget vil i tillegg kunne bistå i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt. Dersom et dokument er utferdiget av et annet organ, kan det også være aktuelt å spørre om dette organets vurdering.

Fritaket for taushetsplikt gjelder «enhver». Det omfatter blant annet taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, profesjonsbestemt taushetsplikt og taushetsplikt som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211. Fritaket for taushetsplikt gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd.

Andre ledd fastsetter at utvalget ikke kan pålegge noen å gi opplysninger etter første ledd. Dette følger indirekte av formuleringen i første ledd, men departementet mener det av pedagogiske hensyn er hensiktsmessig at dette fremheves tydelig i lovteksten. Et pålegg om forklaring overfor utvalget kan imidlertid komme fra andre, for eksempel gjennom instruks fra arbeidsgiver.

Tredje ledd gir hjemmel for at utvalget kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikten når dette er nødvendig for å utføre oppgaver etter sitt mandat. Det følger av folkeregisterloven § 10-2 at offentlige myndigheter og virksomheter kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret med en slik lovhjemmel. Utvalget og sekretariatet må selv vurdere nødvendigheten av søk og uttrekk.

Til § 3

Paragrafen regulerer taushetsplikten til utvalgsmedlemmene og andre som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget. Dette vil i hovedsak gjelde utvalgets sekretariat, men også for eksempel en eventuell ekstern utreder som ikke inngår i det vanlige sekretariatet, og andre som utfører rent praktiske oppgaver som levering, transport osv., og som gjennom dette blir kjent med taushetsbelagte opplysninger.

Det følger av første ledd første punktum at forvaltningslovens regler om taushetsplikt skal gjelde for utvalget. Etter første ledd andre punktum gjelder likevel ikke forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Utvalget kan derfor ikke gi påtalemyndigheten eller kontrollmyndigheter opplysninger om lovbrudd ut fra allmenne hensyn.

Andre ledd første punktum viser til at i de tilfeller der utvalget eller andre som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget, mottar opplysninger med hjemmel i § 2 første ledd som er underlagt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil den strengere taushetsplikten også gjelde for utvalget eller den som ellers blir kjent med opplysningene. Dette kan for eksempel handle om at taushetsplikten omfatter flere opplysninger, at det er snevrere adgang til å dele opplysningene med andre, eller at taushetsplikten gjelder for en lengre periode.

Den strengere taushetsplikten gjelder kun for opplysninger som mottas etter § 2 første ledd. Dersom utvalget innhenter opplysninger fra Folkeregisteret etter § 2 tredje ledd, vil den ordinære taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelde for disse opplysningene, jf. § 3 første ledd.

Etter andre ledd andre punktum skal en slik strengere taushetsplikt også gjelde etter at materialet er avlevert til arkivdepot. De som utfører arbeid eller tjeneste for arkivdepotet, vil derfor ha samme taushetsplikt for slike opplysninger som de som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget.

Den som krenker taushetsplikten etter § 3, kan straffes etter straffeloven §§ 209 og 210.

Til § 4

Paragrafen regulerer utvalgets behandling av personopplysninger. Bakgrunnen for dette er at utvalget i sitt arbeid vil behandle en rekke personopplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Dette kan eksempelvis gjelde innsamling, strukturering, lagring og sletting av opplysninger.

Første ledd presiserer at utvalget har grunnlag for å behandle de personopplysningene som er nødvendige for formålet med utvalgets arbeid, og at hjemmelen også omfatter særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter artikkel 10.

Andre ledd gjør unntak fra den registrertes rett til innsyn i personopplysningene om vedkommende etter personvernforordningen artikkel 15. Bestemmelsen sier at den registrertes rett til innsyn ikke gjelder «dersom det vil kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn».

Utvalgets forholdsmessighetsvurdering skal være i samsvar med det som gjelder for vitenskapelige forskningsformål, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 38.1, hvor det under merknadene til § 17 blant annet uttales at «i forholdsmessighetsvurderingen inngår ikke bare den enkelte innsynsbegjæringen; også den samlede mengden av innsynsbegjæringer og potensielle innsynsbegjæringer kan tas i betraktning».

Departementet viser videre til at enkelte taushetspliktbestemmelser kan være til hinder for at den registrerte får innsyn i egne personopplysninger. Dette gjelder blant annet politiregisterloven § 23 annet ledd. Opplysninger underlagt taushetsplikt etter slike bestemmelser vil i utgangspunktet være unntatt fra retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15, uavhengig av om det vil kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn. Se nærmere om dette i punkt 7.3.2.

Bestemmelsen medfører ingen begrensning i den registrertes rett til å klage og bruke rettsmidler etter personvernforordningen kapittel 8. Dersom man mener at personvernreglene er brutt, for eksempel ved avslag på innsyn i egne personopplysninger, kan man klage til Datatilsynet.

Tredje ledd presiserer at utvalget er behandlingsansvarlig frem til utvalget har avsluttet sitt arbeid. Etter at utvalget har avsluttet sitt arbeid, vil behandlingsansvarlig være organet som overtar materialet etter at utvalget ikke lenger eksisterer, det vil si Barne- og familiedepartementet.

Til § 5

Bestemmelsen fastsetter at opplysninger som utvalget har mottatt i medhold av § 2, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Bestemmelsen vil ikke være til hinder for at opplysningene brukes i en tilsynssak mot organer eller organisasjoner, deriblant mot organisasjoner som formidler adopsjon. Det vil kun være aktuelt å bruke opplysningene i senere tilsynssaker når det ut fra lovgrunnlaget eller mandatet for sakene er helt tydelig at sakene ikke vil rette seg mot enkeltpersoner.

Bevisforbudet går foran de generelle bevisreglene i tvisteloven og straffeprosessloven, noe som blant annet innebærer at unntakene fra bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd og de tilsvarende unntakene i straffeprosessloven § 118 ikke kommer til anvendelse.

Til § 6

Første ledd fastsetter at loven trer i kraft straks.

Andre ledd fastsetter at lovens §§ 2 og 4 oppheves når utvalget har avsluttet arbeidet sitt.