5 Adgangen til å gi opplysninger til utvalget

5.1 Forslaget i høringsnotatet

Høringsforslaget § 2 første ledd inneholdt en bestemmelse som lød «Enhver kan uten hinder av taushetsplikt gi utvalget opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid». I bestemmelsens andre ledd ble det foreslått at utvalget ikke skal kunne pålegge noen å gi opplysninger. Høringsnotatet ga følgende redegjørelse for forslaget:

«Departementet foreslår å lovfeste i lovutkastet § 2 at enhver, uten hinder av taushetsplikt, kan gi granskingsutvalget opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid. Forslaget innebærer at offentlige myndigheter, personer som er underlagt profesjonsbestemt taushetsplikt, og personer som har taushetsplikt på annet grunnlag, uhindret av taushetsplikt kan gi opplysninger til utvalget. Bestemmelsen er utformet slik at den gir adgang til å gi utvalget tilgang til taushetsbelagte opplysninger, men ingen plikt til å forklare seg eller gi opplysninger til utvalget.

Taushetsplikten etter forvaltningsloven, politiregisterloven og andre forvaltningsrettslige lover skal verne om enkeltindividers personlige og private sfære og om forretningsrelaterte forhold når det kan føre til økonomisk skade dersom opplysningene kommer ut. Taushetsplikt kan også verne om andre hensyn, som å ivareta allmenhetens tillit til offentlige myndigheter og andre aktører. I avveiningen av om det skal gis en egen lovbestemmelse om fritak fra taushetsplikt, finner departementet at hensynet til samfunnsnytten av utvalgets arbeid må være avgjørende.

Departementet mener at det ikke vil være gjennomførbart for utvalget å oppfylle mandatet uten at det gis fritak fra lovbestemte taushetspliktsregler. Departementet har videre lagt vesentlig vekt på at informasjonsvernet kan ivaretas ved at utvalget pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opplysningene er underlagt. Et annet vesentlig moment er at loven ikke pålegger noen plikt til å gi opplysninger til utvalget.

Det presiseres i den foreslåtte bestemmelsen at tilgangen til taushetsbelagte opplysninger skal være begrenset til de opplysningene som er nødvendige for at utvalget skal kunne ivareta de oppgavene som følger av mandatet. Dette innebærer tilgang til dokumenter på de saksområdene som fremgår av mandatet, men også opplysninger om andre saksområder vil kunne innhentes så langt det er nødvendig for utvalgets arbeid.

Nødvendighetskriteriet innebærer at det må vurderes om det er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sin oppgave å gi tilgang til taushetsbelagte opplysninger, eller om det er tilstrekkelig for utvalget å motta anonymiserte opplysninger. I de tilfellene hvor anonymiserte opplysninger er tilstrekkelig for at utvalget kan utføre sitt oppdrag, vil avsenderen ikke være fritatt fra taushetsplikten etter lovutkastet § 2. Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre hva som er «nødvendig» for utvalget å få tilgang til. Departementet understreker derfor at det for eksempel ikke vil være aktuelt med straffansvar etter straffeloven §§ 209 flg., for den som etter en forsvarlig vurdering kommer til at det er nødvendig å levere taushetsbelagte opplysninger til utvalget, selv om det senere viser seg at utvalget ikke hadde behov for opplysningene.

Departementet legger til grunn at når det først er ansett nødvendig for utvalget å gå inn i en enkeltsak, vil det neppe være nødvendig eller mulig å gjøre inngående vurderinger av hvilke opplysninger som er nødvendige og ikke nødvendige, ettersom dette kan gjelde sakspapirer mv. som er svært omfattende. Fritaket for taushetsplikt må da som utgangspunkt kunne anses å gjelde alle opplysninger i enkeltsaken.

Nødvendighetsvurderingen må foretas av organet som har de aktuelle opplysningene utvalget ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Utvalget vil i tillegg kunne bistå i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt. Dersom et dokument er utferdiget av et annet organ, kan det også være aktuelt å spørre om dette organets vurdering.

Departementet foreslår at samtlige medlemmer av utvalget og utvalgets sekretariat skal ha tilgang til taushetsbelagte opplysninger i direkte identifiserbar form. I Barnevoldsutvalget hadde kun utvalgets leder, nestleder og sekretariat tilgang til direkte identifiserbare opplysninger. Den praktiske gjennomføringen av avidentifisering ble da så tidkrevende at man måtte utvide sekretariatet med flere personer. Metoden medførte også at sakstilfanget ble snevrere. En slik løsning bør derfor ikke gjentas. I tillegg viser departementet til at opplysningene uansett vil være tilgjengelig kun for utvalgets fem medlemmer og dets sekretariat, altså en meget begrenset personkrets.

Departementet legger til grunn at bestemmelsen gir et supplerende rettsgrunnlag for utlevering og innhenting av personopplysninger i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e, og åpner for viderebehandling i samsvar med artikkel 6 nr. 4. Det legges også til grunn at bestemmelsen gir unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser i artikkel 10.

Lovutkastet § 2 gir et generelt fritak fra taushetsplikt, og departementet mener det derfor ikke er behov for å henvise til den forvaltningsmessige taushetsplikten eller bestemte former for profesjonsbestemt taushetsplikt i § 2. Departementet presiserer for øvrig at lovutkastets § 2 også vil gi adgang til unntak fra privatrettslig taushetsplikt. Det vil ikke være lovstridig eller et avtalebrudd å gi opplysninger i strid med en eventuell taushetsplikt som følge av avtale eller liknende, og departementet understreker igjen at lovforslaget ikke medfører noen opplysningsplikt.

Fritaket for taushetsplikt vil gjelde også for helsepersonell og advokater. Departementet ser at forslaget vil kunne utfordre tilliten befolkningen har til at både pasient- og klientopplysninger behandles konfidensielt, men mener de rammene som er satt ivaretar dette på en tilstrekkelig måte.

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og skal ivareta klientens integritet og sikre tilliten til advokatene. Taushetsplikten reflekteres blant annet i bevisforbudsreglene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av advokatens yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. I tillegg til taushetsplikten foreligger det en fortrolighetsplikt, som i dag er regulert i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften) kapittel 12 punkt 2.3.

Utlevering av opplysninger fra rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til klient, anses som særlig inngripende, og det stilles derfor et strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og forholdsmessighet for at inngrepet kan aksepteres etter EMK artikkel 8 nr. 2. Utleveringen skal være forholdsmessig i betydningen at inngrepet ikke skal gå mer utover hensynene bak retten til privatliv enn hva som er nødvendig for å ivareta formålet. Behovet for å innhente opplysningene må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og være i tråd med EMK artikkel 8.

Formålet med utvalgets arbeid er blant annet å få svar på om det har forekommet ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med utenlandsadopsjoner til Norge, å ta lærdom av eventuelle svakheter i systemet, og få et grunnlag for lovutvikling og utvikling av praksis for kontroll og tilsyn. Utvalgets arbeid har betydning både for rettsikkerheten, og for tilliten til myndighetene. Granskingen er derfor viktig og nødvendig for å beskytte andres rettigheter og friheter, som er legitime formål etter EMK artikkel 8 nr. 2. Dette tilsier at advokater bør kunne utlevere opplysninger til utvalget uten hinder av taushetsplikten. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd.

Det presiseres at lovforslaget ikke innebærer noen plikt til å gi utvalget opplysninger, at utvalget pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opplysningene er underlagt, og at opplysninger som utvalget mottar ikke kan brukes som bevis i senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner.

Det kan ikke utelukkes at opplysninger som er nødvendige for at utvalget skal kunne oppfylle sitt mandat samtidig kan være sikkerhetsgraderte etter sikkerhetsloven § 5-3. Utvalgets tilgang til sikkerhetsgradert informasjon vil reguleres av sikkerhetsloven § 5-4. Dette innebærer at utvalget kan gis tilgang til sikkerhetsgradert informasjon hvis det foreligger et «tjenstlig behov», og utvalget er autorisert for tilgang til informasjon med det aktuelle graderingsnivået, jf. sikkerhetsloven § 5-4 første ledd. Departementet legger til grunn at utvalget som utgangspunkt må anses å ha «tjenstlig behov» for tilgang til eventuell sikkerhetsgradert informasjon som er nødvendig for utvalgets arbeid.

Videre kan dokumenter som inneholder opplysninger som er nødvendige for at utvalget skal kunne oppfylle sitt mandat, være gradert etter beskyttelsesinstruksen § 4. Departementet viser til at gradering etter beskyttelsesinstruksen ikke i seg selv gir hjemmel til å gjøre unntak fra innsyn, og at det er fastsatt i instruksen § 3 at slik gradering bare kan skje når det foreligger en hjemmel for unntak fra innsyn etter offentleglova. Dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen, behøver altså ikke inneholde opplysninger som er omfattet av taushetsplikt. Etter § 7 første ledd første punktum kan det gis tilgang til graderte dokumenter «i den grad det er tjenstlige behov», og etter andre punktum kan et slikt dokument, bortsett fra de tilfellene som er nevnt i første og tredje ledd bare «forelegges eller gjøres kjent for personer som av tjenstlige grunner må kjenne innholdet». Beskyttelsesforskriften § 7 andre ledd åpner dessuten for at den myndigheten som har utarbeidet et gradert dokument, kan «gi tillatelse til at det gis tilgang for den som har et særlig behov for det». Ut fra dette legger departementet til grunn at utvalget vil kunne få tilgang til eventuelle dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen.

For øvrig nevnes det at dersom utvalget ber om tilgang til informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven eller dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen, skal det vurderes om graderingen skal opprettholdes. Dette følger av henholdsvis virksomhetssikkerhetsforskriften § 30 første ledd bokstav b, jf. § 33, og beskyttelsesinstruksen § 5 nr. 4 andre ledd bokstav a.

Det presiseres i lovutkastets § 2 andre ledd at granskingsutvalget ikke kan pålegge noen å gi opplysninger til utvalget. Et pålegg om forklaring overfor utvalget kan imidlertid komme fra andre, for eksempel gjennom instrukser.»

5.2 Høringsinstansenes syn

Adopsjon i endring, Adopsjonsforum, Danish Korean Rights Group, Datatilsynet, Den Norske Advokatforening, Den Norske Legeforening, Finansdepartementet, Norsk-Koreansk Rettighetsgruppe, Romantisert Innvandring og Skattedirektoratet har uttalt seg om lovforslaget § 2.

Den Norske Legeforening mener at bestemmelsen vil åpne for vesentlige inngrep i personers rett til privatliv, jf. Grunnloven § 102. Legeforeningen mener det vil være utfordrende å ta stilling til om de faktiske utleveringene vil være forholdsmessige med en så vid lovhjemmel. Legeforeningen viser til at det er en streng taushetsplikt for helsepersonell, og at det er vanskelig å se begrunnelsen for et så omfattende og generelt unntak som vil gi en vid krets av personer tilgang til opplysningene. Foreningen mener det er vanskelig for avgiver å vurdere nødvendigheten av informasjonen, og at utvalget derfor må gi klare og konkrete forespørsler når de anmoder informasjon og gi en klar føring om hva som vil være relevant informasjon og bidra aktivt i vurderingen. Legeforeningen mener at opplysninger fra helse- og omsorgstjenesten bør følge gjeldende regelverk med en hovedregel om samtykke eller anonymisering. Legeforeningen stiller også spørsmål ved om loven vil gi helsepersonells arbeidsgiver anledning til å gi pålegg om at opplysninger skal gis eller ikke.

Skattedirektoratet har stilt spørsmål ved om lovforslaget § 2 er hensiktsmessig for utvalgets innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret. Skattedirektoratet viser til at Folkeregisterets system for tilgang til opplysninger er standardisert og konsumenten må ha hjemmel i lov for tilgangen. Folkeregistermyndigheten foretar en vurdering av om hjemmelen er tilstrekkelig for tilgang, men det er konsumenten som selv må vurdere nødvendigheten av oppslag. Bruken er selvbetjent, og Folkeregisteret foretar ingen skjønnsmessig utleveringsvurdering. Skattedirektoratet har derfor foreslått en egen bestemmelse for å gi utvalget tilgang til opplysninger i Folkeregisteret, som er modellert på eksisterende bestemmelser i andre lover. Direktoratets forslag lyder: «Utvalget kan uten hinder av taushetsplikt innhente opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter denne loven». Skattedirektoratet viser til at en slik hjemmel vil gi utvalget tilgang til å søke i Folkeregisteret selv. Når det gjelder saksdokumenter knyttet til adopsjon som er registrert hos Folkeregisteret, så mener direktoratet at høringsforslagets løsning for informasjonstilgang passer.

Finansdepartementet støtter Skattedirektoratets merknader.

Adopsjonsforum mener at ordlyden i høringsforslaget § 2 er for vid, og er betenkt når det gjelder å tilsidesette taushetsplikten for helsepersonell og advokater. Adopsjonsforum mener det er mer hensiktsmessig å innhente samtykke fra personene i de enkeltsakene som utvalget skal se på. Foreningen trekker også frem at hvilke opplysninger som anses som «nødvendige» kan tolkes ulikt.

Datatilsynet er kritisk til at det kan fremstå som at praktiske hensyn har vært mer førende for utformingen av bestemmelsen enn utvalgets konkrete behov for opplysninger, da departementet i høringsnotatet viste til erfaringer fra Barnevoldsutvalget. Datatilsynet understreker at selv om loven åpner for at utvalget og sekretariatet kan gis tilgang til direkte identifiserbare opplysninger, så kan og bør det likevel vurderes om opplysninger ut fra sitt innhold skal begrenses i enkelte saker.

Adopsjon i endring, Danish Korean Rights Group, Norsk-Koreansk Rettighetsgruppe og Romantisert Innvandring mener utvalget burde kunne gi pålegg om å utlevere opplysninger. Adopsjon i endring mener at når opplysningene ikke kan brukes som bevis i senere saker og taushetsplikten er ivaretatt, så er det vanskelig å se noen grunn til at ikke utvalget skal ha en slik adgang til å kreve opplysninger.

Den Norske Advokatforening peker på at andre regelsett kan være til hinder for at opplysningene gis. Taushetsplikt kan følge av relevante yrkesetiske regler, slik som Regler for god advokatskikk punkt 2.3 og Etiske regler for leger § 4. Videre kan en taushetsplikt følge av Norges internasjonale forpliktelser, slik som EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav b og c (jf. Rt. 2012 s. 1601 avsnitt 30) og EMK artikkel 8. Advokatforeningen viser til at utlevering av taushetsbelagte opplysninger fra advokater er «særlig inngripende», og savner en nærmere konkret vurdering av forholdet til EMK artikkel 8. Selv om formålet med granskingen er legitimt etter konvensjonen, har foreningen vanskelig for å se at slike generelle interesser er tilstrekkelig tungtveiende for å oppheve taushetsplikten uten samtykke, og at dette særlig gjelder når departementet ikke viser til at det må skje en avveining i det enkelte tilfelle. Advokatforeningen mener også at lovteksten burde vise til at EMK kan begrense at opplysninger gis, og at lovteksten ikke må etterlate et inntrykk av at opplysninger skal eller bør gis.

5.3 Departementets vurderinger

5.3.1 Hvem som kan gi opplysninger til utvalget

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at «enhver» skal kunne gi nødvendige opplysninger til utvalget, jf. lovforslaget § 2 første ledd.

Slik utvalgets mandat viser til, så skal utvalget legge til rette for mest mulig åpenhet i arbeidet sitt. Enkeltpersoner skal kunne ta kontakt med utvalget, og utvalget skal ha et system for å kunne ta imot opplysninger fra privatpersoner og bruke disse som bakgrunn for arbeidet. Utvalget skal også sørge for innspill fra og dialog med aktuelle aktører, inkludert organisasjoner for adopterte, adopterte som ikke er knyttet til en organisert gruppering, og adoptivforeldre. Utvalget kan også motta opplysninger fra granskingsutvalg mv. fra andre land, men det ligger i utgangspunktet utenfor utvalgets mandat å dele opplysninger om enkeltsaker i forbindelse med granskinger av adopsjoner i opprinnelseslandene.

Departementet legger på bakgrunn av dette til grunn at utvalget har behov for opplysninger fra en rekke ulike person- og yrkesgrupper og aktører for å oppfylle mandatet. Når det gjelder advokater, reiser det seg særlige spørsmål knyttet til deres sterke taushetsplikt, noe som er nærmere omtalt i punkt 5.3.4. Vurderingene som gjøres opp mot advokaters taushetsplikt, vil i stor grad gjelde tilsvarende for grupper som helsepersonell.

Når det gjelder utvalgets tilgang til informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven § 5-3, reguleres dette av sikkerhetsloven § 5-4. Departementet legger til grunn at utvalget som utgangspunkt må anses å ha «tjenstlig behov» etter § 5-4 første ledd for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som er nødvendig for utvalgets arbeid. Autorisasjon og sikkerhetsklarering av utvalget og utvalgets sekretariat vil hvis behov skje etter reglene i sikkerhetsloven kapittel 8 med tilhørende forskrifter. Departementet legger også til grunn at utvalget vil kunne få tilgang til eventuelle dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen. Det vises her til departementets vurderinger i høringsnotatet i punkt 5.1, som også omtaler spørsmålet om avgradering i forbindelse med at utvalget eventuelt ber om innsyn i gradert informasjon. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet.

5.3.2 Nødvendighetskriteriet

Lovforslaget § 2 innebærer at tilgangen til opplysninger skal være begrenset til de opplysningene som er nødvendige for at utvalget skal kunne utføre sine oppgaver etter mandatet. Departementet opprettholder høringsforslaget, og det vises til omtalen i høringsnotatet, gjengitt i punkt 5.1.

Departementet foreslår ikke å regulere nærmere i loven hvilke opplysninger utvalget skal kunne innhente, idet dette vil kunne begrense utvalgets arbeid på måter som kan være vanskelig å forutse og være negativt for hensynet til sakens opplysning. Nødvendighetsvurderingen innebærer at det må vurderes om opplysningene er relevante for utvalgets arbeid, samt om det er tilstrekkelig for utvalget å motta anonymiserte opplysninger. I utgangspunktet vil alle opplysninger tilknyttet utenlandsadopsjoner kunne være relevante for utvalgets arbeid, uavhengig av om de gir indikasjoner på svikt eller ikke. Informasjon om forhold som er i orden vil også kunne være nyttig for utvalget.

I tillegg innebærer kravet om nødvendighet en forholdsmessighetsvurdering der individets interesser må avveies mot samfunnets interesser, sett i lys av formålet med inngrepet. Når det gjelder inngrep i privatlivet, må det vurderes om det foreligger tilstrekkelige tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det i en konkret situasjon iverksettes et inngrep. De hensynene som taler for et inngrep, og den belastningen som borgeren vil bli påført gjennom inngrepet, må veies mot hverandre. Vilkåret er at det må være et rimelig forhold mellom hensynene som støtter opp om tiltaket og den byrden som individet vil påføres. Dette er en vurdering som må gjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Nødvendighetsvurderingen må foretas av organet som har de aktuelle opplysningene utvalget ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Departementet er enig med Den Norske Legeforening i at det er viktig at utvalget gir klare og konkrete forespørsler, med angivelse av formål og klare føringer om hva som vil være relevant, når det ber om informasjon fra ulike instanser, slik at den som skal avgi informasjon settes i stand til å gjøre nødvendighetsvurderingen. Dette vil også bidra til å lette arbeidet med informasjonsinnsamlingen for instanser som sitter på slike opplysninger som skal formidles utvalget. Utvalget bør også bistå med veiledning i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt, dersom det blir kontaktet av organet som vurderer å gi opplysninger til utvalget.

Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre hva som er «nødvendig» for utvalget å få tilgang til og grensen kan være vanskelig å trekke. Departementet understreket derfor i høringsnotatet at det for eksempel ikke vil være aktuelt med straffansvar etter straffeloven §§ 209 flg. for den som etter en forsvarlig vurdering kommer til at det er nødvendig å levere taushetsbelagte opplysninger til utvalget, selv om det senere viser seg at utvalget ikke hadde behov for opplysningene. En unødvendig utlevering som ikke bygger på en forsvarlig vurdering, vil derimot innebære et brudd på taushetsplikten. Departementet opprettholder vurderingen av dette.

Departementet er også enig i Datatilsynets bemerkning om at selv om det generelt åpnes for at utvalget og sekretariatet gis tilgang til direkte identifiserbare opplysninger, så kan begrensninger likevel vurderes i enkelte saker, ut fra opplysningenes innhold. I de tilfellene hvor anonymiserte opplysninger er tilstrekkelig for at utvalget kan utføre sitt oppdrag, vil avsenderen ikke være fritatt fra taushetsplikten etter lovforslaget § 2. Departementet trekker likevel frem at mandatet legger opp til at utvalget skal se på et utvalg enkeltsaker som et ledd i granskingen, og identifiserbare opplysninger vil i den forbindelse normalt være nødvendig for utvalgets arbeid.

På samme måte som i høringsnotatet, legger departementet til grunn at lovforslaget § 2 gir et supplerende rettsgrunnlag for utlevering og innhenting av personopplysninger i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e, og i kombinasjon med § 4 åpner for viderebehandling i samsvar med artikkel 6 nr. 4. Det legges videre til grunn at lovforslaget § 4 gir unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser i artikkel 10.

5.3.3 Ingen plikt til å gi opplysninger til utvalget

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det skal være en adgang, men ikke en plikt til å gi utvalget nødvendige opplysninger, jf. lovforslaget § 2 andre ledd. Det vises til omtalen i høringsnotatet omtalt i punkt 5.1.

Norsk-Koreansk Rettighetsgruppe, Danish Korean Rights Group, Romantisert Innvandring og Adopsjon i endring har uttalt at de mener det burde være en plikt å gi opplysninger til utvalget, og at utvalget burde ha adgang til å gi pålegg om å utgi opplysninger.

Departementet viser til at det er i utgangspunktet opp til den som innehar opplysninger, om vedkommende vil gi utvalget tilgang til opplysningene.

Departementet legger til grunn at de fleste relevante organer og enkeltindivider vil ønske å samarbeide med utvalget og gi de opplysningene og dokumentene som utvalget ber om. Hos aktørene som er gjenstand for gransking vil dette også samsvare godt med aktørenes oppdrag på feltet. Granskingen har bred støtte, og det er i samfunnets interesse at utvalget får tilgang til opplysninger som er nødvendige for granskingen.

Departementet legger til grunn at utvalget gjennom god veiledning vil klare å skape forståelse for at det bes om opplysninger, slik at man gjennom dialog vil få de opplysninger det er behov for. En nektelse av utlevering av informasjon fra noen som utvalget skal granske uten en god begrunnelse for dette, vil for øvrig kunne være et moment som kommenteres i utvalgets utredning.

Departementet legger derfor ikke opp til at utvalget skal kunne gi pålegg om å utgi opplysninger. Det legges til grunn at dette også ville reise spørsmål om saksbehandling og klagerett, og eventuelle sanksjonsmuligheter, som i så fall måtte utredes nærmere. En eventuell adgang til pålegg ville som sådan kunne medføre uhensiktsmessig tidsbruk for utvalget, uten at eventuelle pålegg nødvendigvis ville frembragt noe mer informasjon. Avgjørende for departementet her har vært at det neppe vil være behov for en slik regulering, og at utvalget vil få de opplysninger de har behov for gjennom anmodninger og veiledning.

5.3.4 Taushetsplikt for helsepersonell og advokater

Enkelte høringsinstanser har hatt særskilte merknader angående taushetsplikt for helsepersonell og advokater.

Departementet er enig med Den Norske Legeforening i at helsepersonells taushetsplikt skal verne om pasientenes integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten. Det bør derfor foreligge tungtveiende hensyn for å gjøre unntak fra helsepersonells taushetsplikt. Departementet finner at hensynet til samfunnsnytten av utvalgets arbeid må være avgjørende i avveiningen av om loven skal åpne for fritak fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Utvalget vil ikke kunne oppfylle sitt mandat hvis informasjonstilgangen fra helsepersonell i ethvert tilfelle er avhengig av at det gis samtykke, eller at noen av de skjønnsmessige unntakene i helsepersonelloven §§ 23 flg. er oppfylt. Det vises her til omtalen i høringsnotatet inntatt i punkt 5.1. Departementet påpeker samtidig at helsepersonell som mottar en forespørsel om å gi opplysninger til utvalget, må vurdere om det er nødvendig å utlevere informasjon som identifiserer en pasient, eller om anonymiserte opplysninger oppfyller utvalgets informasjonsbehov, jf. punkt 5.3.2.

Departementet viser til at det er sentralt at utvalget får tilgang til de opplysninger som er nødvendig for at utvalget kan utføre sitt oppdrag slik det er definert i mandatet. Hvis utvalgets tilgang til informasjon i for stor utstrekning begrenses, kan det bidra til å svekke fullstendigheten i gjennomgangen og evalueringen. Departementet har lagt vesentlig vekt på at det er en snever personkrets som gis tilgang til opplysningene, og at informasjonsvernet ivaretas ved at disse personene pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opplysningene er underlagt. Endelig peker departementet på at forslaget ikke innebærer noen plikt til å gi utvalget opplysninger og at eventuelle enkeltsaker som omtales i utvalgets rapport skal anonymiseres.

Departementet viser til Den Norske Advokatforenings høringsuttalelse om at de etiske reglene for leger § 4 kan være til hinder for at leger utleverer opplysninger til utvalget. Å utlevere nødvendige opplysninger til utvalget med hjemmel i lovforslaget vil være lovlig. Lovforslaget oppstiller en rett til å gi nødvendige opplysninger til utvalget og ikke noen plikt. Det er slik ingen motstrid mellom lovforslaget og de etiske reglene for leger. Dersom det oppstår en situasjon der en lege ut fra etiske betraktninger ikke vil utlevere opplysninger til utvalget, har vedkommende heller ingen plikt til å utgi opplysningene.

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og skal ivareta klientens integritet og sikre tilliten til advokatene. Taushetsplikten for opplysninger fra rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til klient, omtales gjerne som den «sterke taushetsplikten». Disse opplysningene er blant annet vernet av bevisforbudsreglene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av advokatens yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. I tillegg til taushetsplikten foreligger det en fortrolighetsplikt, som i dag er regulert i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften) kapittel 12 (Regler for god advokatskikk) punkt 2.3.

Utlevering av opplysninger fra rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til klient, anses som særlig inngripende, og det stilles derfor et strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål, nødvendighet og forholdsmessighet for at inngrepet kan aksepteres etter EMK artikkel 8 nr. 2. Utleveringen skal være forholdsmessig i betydningen at inngrepet ikke skal gå mer utover hensynene bak retten til privatliv enn hva som er nødvendig for å ivareta formålet. Behovet for å innhente opplysningene må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og være i tråd med EMK artikkel 8.

Formålet med utvalgets arbeid er blant annet å få svar på om det har forekommet ulovlige eller uetiske forhold i forbindelse med utenlandsadopsjoner til Norge, å ta lærdom av eventuelle svakheter i systemet, og få et grunnlag for lovutvikling og utvikling av praksis for kontroll og tilsyn. Utvalgets arbeid har betydning både for rettsikkerheten, og for tilliten til myndighetene. Granskingen vurderes som et egnet og nødvendig tiltak for å beskytte andres rettigheter og friheter, som er legitime formål etter EMK artikkel 8 nr. 2, og departementet mener at dette tilsier at advokater bør kunne utlevere opplysninger til utvalget uten hinder av taushetsplikten. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd.

Lovforslaget innebærer som nevnt ikke noen plikt til å gi utvalget opplysninger. Som en rettssikkerhetsgaranti for å sikre at opplysningene bare brukes til det formålet de er innhentet for, er utvalget og dets sekretariat pålagt streng taushetsplikt, jf. lovforslaget § 3. Opplysninger som utvalget mottar i medhold av lovforslaget § 3 skal ikke kunne brukes som bevis i senere straffesak, sivil sak eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner, jf. lovforslaget § 5.

5.3.5 Taushetsplikt som følge av avtale, overenskomst, arbeidsgivers styringsrett mv.

Som departementet presiserte i høringsnotatet, vil lovforslaget § 2 også gi adgang til unntak fra en eventuell privatrettslig taushetsplikt. Det vil ikke være lovstridig å gi opplysninger i strid med en eventuell taushetsplikt som følge av avtale eller liknende, og departementet trekker igjen frem at lovforslaget ikke medfører noen opplysningsplikt. Departementet antar også at det i svært liten grad vil oppstå en reell konflikt mellom en avtalebasert taushetsplikt og overlevering av opplysninger til utvalget.

Dersom taushetsplikten følger av en mellomstatlig overenskomst eller traktat, må man i utgangspunktet ta stilling til om den aktuelle overenskomsten eller traktaten åpner for å gi de aktuelle opplysningene til utvalget. Siden loven ikke skal medføre noen opplysningsplikt, vil forholdet mellom norsk rett og folkeretten ikke komme på spissen. Departementet legger til grunn at dette spørsmålet vil bli lite aktuelt for utvalgets arbeid.

Departementet viser videre til høringsinnspillet fra Den Norske Legeforening, som mener at arbeidsgivere og virksomheters rolle fremstår uavklart når det gjelder mulighet til å gi sine ansatte pålegg om å utlevere opplysninger eller ikke. I høringsnotatet viste departementet til at selv om utvalget ikke kan pålegge noen å gi opplysninger, så kan et pålegg om forklaring overfor utvalget komme fra andre, for eksempel gjennom instruks fra arbeidsgiver.

Arbeidsgivers adgang til å pålegge eller forby ansatte å gi opplysninger til utvalget følger av de alminnelige rammene for arbeidsgivers styringsrett. Departementet legger til grunn at det som utgangspunkt er innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge en ansatt å samarbeide med et offentlig oppnevnt utvalg som dette, jf. NOU 2009: 9 side 100 og Henning Jakhelln, «Arbeidstakers rett og plikt til å meddele opplysninger om arbeidsforhold til en granskningskommisjon» i Rett og toleranse: Festskrift til Helge Johan Thue (2007) side 766–768. Denne medvirkningsplikten er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og arbeidsgiver kan i visse tilfeller gjøre arbeidsrettslige sanksjoner gjeldende mot ansatte som nekter å samarbeide med utvalget.

Departementet antar at utvalgets forespørsler om oversendelse av dokumenter normalt vil sendes til virksomheten det gjelder og håndteres på ordinært vis. Dersom utvalget har behov for å snakke med konkrete enkeltpersoner i virksomheten, tilsier hensynet til ryddighet og varsomhet at utvalget bør gjøre arbeidsgivere kjent med at utvalget ønsker å få opplysninger fra ansatte i virksomheten.

Etter omstendighetene kan en arbeidsgiver ha interesse i å pålegge en arbeidstaker å ikke forklare seg for utvalget. Arbeidsgivere har imidlertid begrenset rett til å nekte en ansatt å gi opplysninger til utvalget, jf. blant annet NOU 2009: 9 side 103–104 og Jakhelln side 769–770. Som nevnt under punkt 5.3.3 legger likevel departementet til grunn at relevante organer og enkeltindivider vil ønske å samarbeide med utvalget og gi de opplysningene og dokumentene som utvalget ber om.

5.3.6 Forholdet til Folkeregisteret

På bakgrunn av høringsinnspill fra Skattedirektoratet og Finansdepartementet, foreslår departementet en regulering av utvalgets forhold til Folkeregisteret i lovforslaget § 2 tredje ledd.

Det følger av folkeregisterloven § 10-1 at alle offentlige myndigheter og virksomheter vil kunne få tilgang til opplysninger fra Folkeregisteret som ikke er underlagt taushetsplikt. Videre følger det av folkeregisterloven § 10-2 at offentlige myndigheter som har hjemmel i lov til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret, kan gjøre dette uten hinder av taushetsplikt. Det er forutsatt i forarbeidene til ny folkeregisterlov at hjemmelen må fremgå av den aktuelle særloven, jf. Prop. 164 L (2015–2016) punkt 18.4.4. Det følger videre av forarbeidene at det er den etaten eller virksomheten som trenger taushetsbelagt informasjon fra Folkeregisteret, som selv er nærmest til å begrunne behovet for det, og bør være ansvarlig for å sikre nødvendig lovhjemmel.

Direktoratet og Finansdepartementet har opplyst at reguleringen i det opprinnelige lovforslaget § 2 ikke fremstår hensiktsmessig når det gjelder utlevering av taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret. Forslaget § 2 ville medføre at folkeregistermyndigheten selv, som avgiver av opplysningene, ville måtte gjøre en vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid. Slik Skattedirektoratet viser til, inneholder Folkeregisteret opplysninger som det er lite hensiktsmessig at folkeregistermyndigheten skal vurdere om skal utleveres eller ikke.

Utvalget kan ha interesse av å innhente opplysninger fra Folkeregisteret, blant annet fordi adopsjoner registreres der, jf. adopsjonsloven § 27. Departementet foreslår derfor en egen bestemmelse i lovforslaget § 2 tredje ledd om at utvalget kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter mandatet, uten hinder av taushetsplikt. Tilsvarende ordlydsformulering er lagt til grunn i en rekke andre lover, deriblant adopsjonsloven § 35 tredje ledd. Med den foreslåtte hjemmelen vil utvalget få tilgang til å søke i Folkeregisteret selv. Utvalget og sekretariatet må selv vurdere nødvendigheten av søk og uttrekk.