8 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere saker

8.1 Forslaget i høringsnotatet

Det følger av høringsforslaget § 5 at opplysninger som utvalget har mottatt i forbindelse med arbeidet, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet ga følgende redegjørelse for forslaget i høringsnotatet:

«Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse i § 5 om at opplysninger utvalget har mottatt i sitt arbeid, ikke kan brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner.

Straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 inneholder bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt. Uten samtykke fra departementet kan retten ikke ta imot forklaring fra et vitne, eller på annen måte få fremlagt bevis som inneholder slike opplysninger. Det fremgår av § 118 første ledd tredje punktum at departementet bare kan nekte samtykke når «åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». En tilnærmet likelydende bestemmelse følger av tvisteloven § 22-3 andre ledd andre punktum. Dersom samtykke gis, vil en tjenestemann i utgangspunktet ha plikt til å avgi forklaring på vanlig måte.

Etter departementets syn er det nødvendig for utvalgets arbeid at det sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at forklaringene som gis til utvalget, er mest mulig fullstendige. Uten et forbud mot bruk i senere rettssaker kan det tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær.

Departementet viser til at en tilsvarende bestemmelse er vedtatt i lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget § 7, lov om informasjonstilgang mv. for NAV-granskingsutvalget § 5, lov om informasjonstilgang mv. for Sannhets- og forsoningskommisjonen § 5, lov om informasjonstilgang m.m. for Koronakommisjonen § 5, lov om informasjonstilgang m.m. for Ekstremismekommisjonen § 6, lov om informasjonstilgang m.m. for Koronautvalget § 5 og lov om informasjonstilgang m.m. for Baneheiautvalget § 5.

Lovbestemmelsen er en spesialregel som på sitt felt går foran straffeprosessloven og tvisteloven. Bestemmelsen er rettet mot utvekslingen av informasjon mellom utvalget og personer som gir opplysninger til utvalget. Den medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er heller ikke til hinder for at en person som gir informasjon til utvalget, ellers må forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang.

Departementet legger til at bevisforbudet er et av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig, og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.

Departementet legger for øvrig til grunn at enhver vil kunne benytte opplysninger i utvalgets rapport eller andre offentlig tilgjengelige dokumenter til å vurdere om det kan være grunnlag for søksmål.»

8.2 Høringsinstansenes syn

Danish Korean Rights Group, Kripos, Politidirektoratet, Romantisert Innvandring, UTAD og en anonym privatperson har hatt merknader til lovforslaget § 5.

Kripos uttaler i sitt høringsinnspill at opplysninger som tilkommer utvalget også burde kunne benyttes som bevis i straffesaker, særlig i de mer alvorlige sakene. Kripos mener at slike begrensninger i bruk av opplysninger kan føre til manglende oppklaring og iretteføring av alvorlig kriminalitet, noe som er egnet til å svekke tilliten til politiet, domstolene og myndighetsapparatet for øvrig.

Politidirektoratet støtter på sin side det foreslåtte bevisforbudet i § 5, og viser til at en del av begrunnelsen for at utvalget kan gjøre inngrep i privatlivet er bevisforbudet, samt at det er en begrenset krets som kan få tilgang til opplysningene. Politidirektoratet viser til at et unntak fra bevisforbudet vil kunne utfordre forholdsmessighetsvurderingen som inngrepet i menneskerettighetene er begrunnet i. Politidirektoratet trekker også frem at bevisforbudet ikke hindrer politiet i å innhente opplysninger etter de alminnelige hjemlene i eksempelvis straffeprosessloven. Direktoratet trekker også frem at den alminnelige plikten til å avverge et straffbart forhold etter straffeloven § 196 også vil gjelde for utvalget.

En anonym høringsuttalelse viser til at det fremstår uklart om det at adopterte gir opplysninger til utvalget, medfører at de adopterte ikke kan bruke disse opplysningene i eventuelle søksmål. Det samme momentet trekkes frem av Danish Korean Rights Group. Romantisert Innvandring og UTAD. De opplever det som problematisk dersom bevis knyttet til eventuelle ulovligheter i praksisen som kan fremkomme i granskingen ikke skal kunne føres som bevis i senere rettslige prosesser. UTAD etterspør også mer klarhet i hva begrepet «enkeltpersoner» omfatter, og om dette medfører at bevis kan benyttes i eventuelle tilsynssaker mot organisasjoner.

8.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at opplysninger utvalget mottar i medhold av § 2, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt i punkt 8.1.

Bruk av opplysningene som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot personen som gav opplysningene, kan stride mot forbudet mot pålagt selvinkriminering, som inngår i retten til en rettferdig rettergang, og retten kan normalt ikke ta imot bevis som er underlagt lovbestemt eller profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven §§ 22-3, 22-3 a og 22-5 og straffeprosessloven §§ 118, 118 b og 119.

Departementet understreker at det foreslåtte bevisforbudet bare gjelder opplysninger som kommer i utvalgets besittelse. Dette betyr ikke at selve informasjonen er underlagt bevisforbud, dersom den ikke er det etter andre regler. Personer som har gitt informasjon til utvalget, er ikke av den grunn forhindret fra å gi den samme informasjonen til andre, for eksempel til politiet eller i forbindelse med et sivilt søksmål.

Slik Politidirektoratet viser til, vil ikke bevisforbudet hindre politiet og påtalemyndigheten i å innhente opplysninger selv, etter egne hjemler. En person som gir informasjon til utvalget, vil likevel kunne måtte forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang. Som nevnt i punkt 6.3.2 vil også den alminnelige plikten til å avverge straffbare forhold etter straffeloven § 196 gjelde for utvalget.

Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt utvalget, legges frem av andre som bevis i en senere rettssak. Slike dokumenter kan også bli oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til utvalget.

Enkeltpersoner som overleverer opplysninger til utvalget, herunder adopterte personer, vil ikke være forhindret fra å legge disse frem i en eventuell sivil- eller straffesak. Som nevnt i høringsnotatet vil også enhver kunne benytte opplysninger i utvalgets rapport eller andre offentlig tilgjengelige dokumenter til å vurdere om det kan være grunnlag for søksmål.

Departementet legger videre vekt på at bevisforbudet er ett av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.

Lovforslaget forbyr at opplysningene brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Videre fastslår bestemmelsen at opplysninger som utvalget mottar, ikke skal kunne benyttes i «tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner». Dette vil blant annet kunne gjelde eventuelle tilsynssaker mot helsepersonell. Bestemmelsen vil ikke være til hinder for at opplysningene brukes i en tilsynssak mot organer eller organisasjoner, også mot organisasjoner som formidler adopsjon, men det må være klart at tilsynssakene ikke vil rette seg mot konkrete enkeltpersoner.