8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det legges opp til at Kongen bestemmer ikrafttredelse av de foreslåtte lovendringene. Dersom Stortinget slutter seg til en avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg, vil departementet ta sikte på at dette skal skje fra 1. januar 2023. Avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg vil blant annet ha konsekvenser for pasienter, for godkjente leverandører, for den offentlige spesialisthelsetjenesten og for den sentrale helseforvaltningen.

Avvikling av godkjenningsordningen vil ikke ha bevilgningsmessige konsekvenser for de regionale helseforetakene. De finansierer pasientbehandling som er omfattet av ordningen over sine ordinære driftsbevilgninger, i tråd med sitt sørge for-ansvar. Det vises til tabell 3.2 under punkt 3.2 for en oversikt over utbetalte refusjoner for pasientbehandling i fritt behandlingsvalg-ordningen. En avvikling innebærer derfor at midlene de regionale helseforetakene i dag bruker på pasientbehandling i denne ordningen, kan omprioriteres til pasientbehandling i egenregi eller gjennom kjøp fra private aktører gjennom anbud. Departementet understreker at avviklingen ikke innebærer en omprioritering av innsats mellom tjenesteområder, herunder psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, habilitering og rehabilitering. Det kan være forskjeller i kostnadsnivået mellom de godkjente virksomhetene og offentlige sykehus. Det er ikke mulig å anslå om avviklingen legger til rette for mer, mindre eller like mye pasientbehandling når denne skal utføres i egenregi eller gjennom anbud. Dette vil bl.a. avhenge av type behandling og varigheten for de ulike typene behandling.

Enkelte av høringsinstansene, blant annet Regelrådet og NHO, peker på at konsekvenser for næringslivet ved avvikling av godkjenningsordningen ikke er tilstrekkelig utredet. Departementet viser til at de godkjente private virksomhetene i ordningen ved en avvikling ikke lenger kan yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten, med mindre de regionale helseforetakene anskaffer tjenester av de samme virksomhetene gjennom avtale. Det er de regionale helseforetakene som vurderer hvilke tjenester som settes ut på anbud, og i hvilket omfang. Refusjonene til de godkjente virksomhetene knyttet til pasientbehandling utført innenfor godkjenningsordningen utgjorde om lag 500 millioner kroner i 2021. Refusjonene har økt betydelig hvert år, i takt med at flere virksomheter har blitt godkjent og aktiviteten i ordningen har økt. På bakgrunn av tall per første tertial 2022 er omfanget av refusjonene ventet å øke også i 2022. Disse inntektene vil falle bort ved en avvikling av godkjenningsordningen. Det vises til punkt 7, hvor det fremheves at de private godkjente leverandørene kan fortsette sin virksomhet mot betaling fra privatpersoner eller forsikringsselskaper. I tillegg kan de delta i anbudsrunder for levering av spesialisthelsetjenester til de regionale helseforetakene. Flere av de godkjente virksomhetene har allerede avtaler med regionale helseforetak. Enkelte virksomheter kan også ha tilbud som faller inn under kommunalt ansvar, og kan dermed også potensielt inngå avtaler med kommuner. Etter departementets vurdering er det ikke mulig å forutse i hvilken grad og på hvilken måte dagens godkjente aktører vil kunne erstatte inntektene de har i dag gjennom alternative kilder. Det vil delvis avhenge av forhold som virksomhetene selv rår over, som kvaliteten på tjenestene de tilbyr, kostnadsnivået deres, risikovilje og evnen til å tiltrekke seg kvalifisert personell. Videre vil det delvis avhenge av forhold de ikke selv rår over, som etterspørselen etter tjenestene de tilbyr fra regionale helseforetak, privatpersoner, forsikringsselskap mv. og graden av konkurranse i markedet.

Et sentralt mål med innføringen av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg i 2015, var at de offentlige sykehusene skulle stimuleres til å bli mer effektive som følge av økt konkurranse. Det ble videre understreket at kjøp av tjenester gjennom anbud fremdeles skulle være det primære virkemiddelet for kjøp av spesialisthelsetjenester. Det ble begrunnet med at anskaffelser etter lov om offentlige anskaffelser er det mest effektive virkemidlet for å avdekke det beste forhold mellom pris og kvalitet. Evalueringen av fritt behandlingsvalg (Kaarbøe, Lindén, Ervik, Holmås, Iversen, Hagen m.fl., 2021) finner ikke at ordningen har ført til økt effektivitet i de offentlige sykehusene. Tvert imot har godkjenningsordningen medført redusert kostnadskontroll og mulighet til styring av ressursbruken for de offentlige sykehusene. Etter departementets vurdering foreligger det ikke holdepunkter for at en avvikling av godkjenningsordningen vil påvirke kostnadseffektivitet i spesialisthelsetjenesten i vesentlig grad.

Sentrale oppgaver i forvaltningen av godkjenningsordningen er søknads- og klagebehandling, oppfølging av leverandører, informasjon til pasienter, fastleger og leverandører, fastsetting av priser, mottak av aktivitetsdata og økonomiske oppgjør. Helfo har ivaretatt de fleste av disse oppgavene. Helsedirektoratet har blant annet fastsatt prisene i ordningen og utredet og gitt råd om innfasing av nye tjenester. Avvikling av godkjenningsordningen innebærer at de ressursene som i dag brukes på disse oppgavene etter hvert kan omprioriteres til andre områder. I statsbudsjettet for 2015 ble det bevilget 20 mill. kroner til Helsedirektoratet til forvaltning og IKT som følge av ordningen med fritt behandlingsvalg. Bevilgningen er videreført i påfølgende budsjettår. Disse midlene er imidlertid ikke knyttet til administrasjon av fritt behandlingsvalg alene, men er også knyttet til blant annet utvikling og forvaltning i forbindelse med fristbruddordningen og ordningene for utenlandsbehandling. Det er foreslått å redusere bevilgningen til Helsedirektoratet med 5 mill. kroner i 2023 knyttet til avvikling av godkjenningsordningen, jf. Prop. 1 S (2022–2023) fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Ved en avvikling av godkjenningsordningen vil det være behov for å videreføre oppgjørsordningen over kap. 740, post 72 i en periode på minst fire år. Det vises til omtale under punkt 6.2.