3 Gjeldende rett

I Norge er utgangsstoffene for eksplosiver som omfattes av forordningen regulert gjennom flere lover og forskrifter ut fra ulike formål og hensyn, blant annet forurensning av det ytre miljø, helse, sikkert arbeidsmiljø og hensynet til mattrygghet. Det er ingen helhetlig regulering som ivaretar hensynet til at stoffene kan komme på avveie eller havne i urette hender. Nedenfor redegjøres det for lover og forskrifter som har bestemmelser som omfatter utgangsstoffer for eksplosiver.

3.1 Lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (Brann- og eksplosjonsvernloven)

Brann- og eksplosjonsvernloven er det primære regelverk når det gjelder vern mot brann og eksplosjon. Loven inneholder både alminnelige plikter til å forebygge brann og eksplosjon samt bestemmelser om sentral og lokal organisering og gjennomføring av brann- og eksplosjonsvernarbeid. Loven regulerer også forebyggende og beredskapsmessige forhold ved håndtering av en rekke farlige stoffer, herunder brann- og eksplosjonsfarlig stoff, stoffer under trykk og transport av alle typer farlig gods på veg og jernbane. Virkeområdet til brann- og eksplosjonsvernloven ble i 2009 utvidet til også å omfatte reaksjonsfarlig stoff. En av årsakene til utvidelsen var å kunne regulere og kreve sikringstiltak i forbindelse med utgangsstoffer for eksplosiver og andre farlige stoffer som kan benyttes til uønskede tilsiktede hendelser. Dette ble også tydeliggjort ved at begrepet «uønskede tilsiktede hendelser» ble inntatt i lovens formålsparagraf.

3.2 Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler (Legemiddelloven)

Med hjemmel i legemiddelloven kan det legges begrensninger på stoffer som kan brukes til ulovlig fremstilling av narkotika. Gjennom forskrift 12. februar 2010 som implementerer forordning (EF) nr. 273/2004 og forordning (EF) nr. 1277/2005 om narkotikaprekursorer, er det innført kontrollregimer for stoffer som kan brukes ved ulovlig fremstilling av narkotika. I vedlegg 1 til forordning nr. 273/2004 er det definert 3 kategorier av stoffer. For stoffene i kategori 1 må markedsdeltagere være i besittelse av lisens utstedt av Statens legemiddelverk før de kan markedsføre eller besitte disse stoffene. Ved markedsføring av stoffene i kategori 2 er det etablert et registreringsregime hvor Statens legemiddelverk skal underrettes om hvor disse stoffene fremstilles eller markedsføres.

For stoffene i alle tre kategorier har markedsdeltakerne en plikt til umiddelbart å underrette Statens legemiddelverk ved bestillinger eller transaksjoner som gir grunn til mistanke om at stoffene som skal omsettes eller fremstilles kan komme på avveie og benyttes til ulovlig fremstilling av narkotika.

Svovelsyre og aceton er i kategori 3 og omfattes av forordningen om narkotikaprekursorer. Stoffene kan også benyttes til å fremstille eksplosiver, og omfattes av ordningen med rapportering av mistenkelige transaksjoner som er beskrevet i forordning (EU)nr. 98/2013.

3.3 Forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH-forskriften)

REACH-forskriften implementerer EUs forordning på området. Forskriften er hjemlet i produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven, brann- og eksplosjonsvernloven og forurensningsloven. Forordningen har til formål å sørge for et høyt beskyttelsesnivå for helse og miljø, samt styrke bedriftenes konkurranseevne og evne til nyskapning.

REACH fører til at informasjon om kjemiske stoffers helse- og miljøskadelige egenskaper blir lettere tilgjengelig for myndighetene og publikum, mens bedriftene får større selvstendig ansvar for dokumentasjon, vurdering og forsvarlig håndtering av kjemiske stoffer. Den som fremstiller, produserer eller importerer kjemikalier skal innenfor visse kriterier sørge for registering av kjemikalet i det Europeiske kjemikaliebyrået (ECHA).

Gjennom REACH er det mulig å forby eller begrense produksjon, import, bruk og omsetning av farlige stoffer i hele EU/EØS-området. Gjennom forordning EF (552/2009), implementert i REACH-forskriften 17. november 2011, er det allerede innført begrensninger på stoffer eller stoffblandinger som inneholder 16 vektprosent eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat, ut fra at slike kan benyttes til produksjon av eksplosiver.

3.4 Forskrift 16. juni 2002 nr. 1129 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger og forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP)

Forskriftene er hjemlet i produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven, brann- og eksplosjonsvernloven og matloven. Alle stoffer og stoffblandinger som er klassifisert som farlige etter forskrift 16. juni 2002 nr. 1139 om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier (merkeforskriften), skal ha merkeetikett som kommuniserer den aktuelle faren til brukeren. Stoffene skal også emballeres på en forsvarlig måte. Reglene om klassifisering, merking og emballering omfatter både stoffer og stoffblandinger som selges til forbrukere og til yrkesmessig bruk. Kjemikaliene skal merkes så snart som mulig, og senest når omsetningen igangsettes i Norge.

EUs nye forordning om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP) trådte i kraft i EU 20. januar 2009. CLP ble implementert gjennom forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). For stoffer gjelder CLP-forskriften umiddelbart ved ikrafttredelse. For stoffblandinger vil CLP-forskriften gjelde parallelt med dagens merkeforskrift frem til 1. juni 2015. Etter denne dato oppheves merkeforskriften. Den nye CLP-forskriften vil bygge på FNs globalt harmoniserte system for klassifisering og merking av kjemikalier (GHS). Det er klassifiseringen av kjemikaliet som bestemmer hvilke farepiktogrammer og fare- og sikkerhetssetninger som skal være på etiketten. Både merkeforskriften og CLP-forordningen har stofflister, der en rekke stoffer og stoffblandinger står oppført med en klassifisering og tilhørende farepiktogram og fare- og sikkerhetssetninger. Stofflistene er imidlertid først og fremst anvendbare på helse- og miljøfarlige egenskaper.

3.5 Forskrift 8. juni 2009 nr. 602 om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen (forskrift om håndtering av farlig stoff)

Forskrift om håndtering av farlig stoff, hjemlet i brann- og eksplosjonsvernloven, har som formål å verne tredjeperson og omgivelsene mot uhell og ulykker med farlige stoffer. Forskriften omfatter enhver som håndterer farlig stoff, samt enhver som eier eller bruker utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen av de farlige stoffene.

For å ha en bedre oversikt over risikobildet for håndtering av farlige stoffer er det krav om at enhver som oppbevarer farlig stoff i et anlegg over visse mengder eller transporterer farlig stoff i rørledning, skal sende en elektronisk melding til DSB via Altinn. Oversikten blir lagret i DSBs base SamBas, og skal danne grunnlag for et risikobasert tilsyn og informasjon om utviklingen innenfor ulike bransjer. For virksomheter som oppbevarer så store mengder farlig stoff at de omfattes av storulykkeforskriften, er det krav om samtykke fra DSB (se pkt. 3.8).

Forskriftens grunnleggende prinsipp er at virksomheter skal kartlegge farer og problemer med håndtering av farlig stoff, og med utgangspunkt i dette vurdere risikoen og hvilke tiltak som må iverksettes for å redusere denne. Det presiseres i forskriften at vurderingen også skal omfatte risikoen for uønskede tilsiktede handlinger. Utgangsstoffene for eksplosiver listet i forordningen, vedlegg 1 og 2, vil i henhold til forskrift om håndtering av farlig stoff i hovedsak være klassifisert som enten oksiderende væske, oksiderende fast stoff eller brannfarlig væske.

3.6 Forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften)

Eksplosivforskriften, som er hjemlet i brann- og eksplosjonsvernloven, regulerer sikkerheten ved enhver håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, herunder hensyn til at slike stoffer ikke skal komme på avveie. Håndtering av eksplosiver er strengt regulert med krav om tillatelser i hele kjeden fra import, produksjon, bruk og til destruksjon. Alle som lovlig kan håndtere sprengstoff i Norge, skal være registrert i DSBs register SamBas. Den som vil tilvirke eksplosiver, herunder fyrverkeri, må ha tillatelse fra DSB.

EUs direktiv 2008/43 om opprettelsen av et system for id-merking og sporing av eksplosiver er implementert i eksplosivforskriften. Hensikten med direktivet er å etablere systemer som sikrer at eksplosivene kan spores gjennom hele kjeden fra produsent til sluttbruker. Det er siden 2004 gjort en rekke innskjerpinger i eksplosivforskriften for å sikre at eksplosiver ikke skal komme på avveie eller i urette hender. Endringene har primært vært motivert ut fra nasjonale behov, men de har langt på vei også vært sammenfallende med forventningene i EUs handlingsplan mot terror.

3.7 Forskrift 1. april 2009 nr. 384 om landtransport av farlig gods (landtransportforskriften)

Regelverket for transport av farlig gods utvikles hovedsakelig i internasjonale fora, basert på anbefalinger fra FN. ADR-avtalen omfatter veitransport av farlig gods, mens RID er det internasjonale reglementet for transport av farlig gods på jernbanen. ADR og RID er en del av norsk rett gjennom landtransportforskriften, som er hjemlet i brann- og eksplosjonsvernloven.

Hovedformålet med landtransportforskriften er å forebygge uhell og uønskede hendelser ved transport av farlig gods. Visse konsentrasjoner og mengder av stoffene listet i vedlegg til forordning (EU) nr. 98/2013 vil være omfattet av forskriften og dermed klassifisert som farlig gods. Forskriften omfatter imidlertid ikke alle konsentrasjoner av stoffene, da prosentgrensen for enkelte går lavere ned i konsentrasjon. Følgelig stilles det heller ikke noen krav til transport av disse stoffene.

3.8 Forskrift 17. juni 2005 nr. 672 om tiltak for å forebygge og begrense konsekvensene av en storulykke i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften)

Storulykkeforskriften implementerer EUs Seveso II-direktiv, 96/82 EF, om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier. Forskriften er en fellesforskrift hjemlet i brann- og eksplosjonsvernloven, produktkontrolloven, sivilbeskyttelsesloven, arbeidsmiljøloven og forurensningsloven.

Forskriften gjelder for enhver landbasert virksomhet der farlige kjemikalier forekommer i bestemte mengder. Disse er listet opp i vedlegg til forskriften. Forskriften stiller ikke konkrete krav til hvordan stoffene skal håndteres. Dette fremkommer av hjemmelslovene og forskriftene som regulerer håndteringen av de farlige stoffene. Forskriften stiller imidlertid krav til at virksomheter gjennom systematisk arbeid skal treffe alle nødvendige tiltak for å forebygge storulykker og begrense konsekvensene for mennesker, miljø og materielle verdier.

Avhengig av konsentrasjon og mengde, vil stoffene listet opp i vedlegg til forordning (EU) nr. 98/2013 også omfattes av bestemmelsene i storulykkeforskriften.