5 Krav til håndtering av – og restriksjoner i tilgangen til –utgangsstoffer for eksplosiver

5.1 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 98/2013 av 15. januar 2013 om markedsføring og bruk av utgangsstoffer for eksplosiver

Hovedregelen i forordningen er at utgangsstoffer over de konsentrasjoner som er angitt i vedlegg 1, jf. artikkel 4 nr. 1, ikke skal gjøres tilgjengelig for, innføres, besittes eller brukes av privatpersoner. Det åpnes imidlertid for at medlemslandene kan gjøre unntak fra denne hovedregelen ved å innføre visse begrensninger i form av et tillatelsessystem eller registreringssystem, jf. artikkel 4 pkt. 2 og pkt. 3. Dersom stoffene i vedlegg 1 gjøres tilgjengelig for privatpersoner er det krav om påføring av en særskilt merking som synliggjør at kjøp, besittelse eller bruk er underlagt begrensninger. For stoffer under konsentrasjonsgrensene angitt i vedlegg 1 stilles det ingen krav i forordningen, bortsett fra rapporteringsplikt om mistenkelige transaksjoner mv. etter forordningen artikkel 9. For de stoffene som er angitt i vedlegg 2 oppstilles det ingen konsentrasjonsgrenser, med unntak av ammoniumnitrat. Stoffene i vedlegg 2 er kun omfattet av meldeplikt ved mistenkelige transaksjoner.

Artikkel 3 (8) i forordningen definerer en mistenkelig transaksjon som «ethvert kjøp der det er skjellig grunn til å mistenke at et stoff eller blandinger av stoff, som angitt i vedleggene, er innkjøpt med tanke på å produsere eksplosiver».

Markedsdeltakere skal etter artikkel 9 pkt. 3 være pliktig til å innrapportere mistenkelige transaksjoner eller forsøk på slike transaksjoner, samt tyveri eller svinn til et nasjonalt kontaktpunkt (kap. 6). Hvis mulig skal identiteten på kjøper angis.

Artikkel 9 pkt. 3 sier at markedsdeltakere skal ha retten til å avvise en transaksjon i tilfeller hvor:

• Kjøperen er uklar om formålet med kjøp av utgangsstoffer for eksplosiver

• Kjøperen er ukjent med stoffet eller stoffblandingens legitime bruksområde, eller kan ikke på en plausibel måte gjøre rede for dette

• Kjøperen ønsker å kjøpe uvanlige mengder, uvanlige kombinasjoner eller uvanlige konsentrasjoner av utgangsstoffer for eksplosiver

• Kjøperen er uvillig til å fremvise nødvendig legitimasjon

• Kjøperen ønsker å betale på en uvanlig måte, eksempelvis betaling med store mengder kontanter

Bestemmelsen stiller også krav til innrapportering av tilfeller av tyveri eller der betydelige mengder er forsvunnet av stoffene som er opplistet i vedleggene, samt blandinger og substanser som inneholder disse stoffene. Innrapporteringen skal skje til det nasjonale kontaktpunktet.

5.2 Gjeldende rett

Med unntak av ammoniumnitrat er det i Norge per i dag ingen begrensninger på tilgangen til stoffene som omfattes av forordningen.

Kapittel 4 i Brann- og eksplosjonsvernloven oppstiller en rekke krav til virksomheter. Virksomheter skal blant annet sørge for at sikkerheten knyttet til brann, eksplosjon, håndtering av farlig stoff og transport av farlig gods blir ivaretatt på en forsvarlig måte, jf. § 19. § 20 etablerer en plikt for virksomheter til å sørge for at enhver håndtering av farlig stoff og farlig gods skjer på en slik måte at mennesker, miljø og omgivelser er tilfredsstillende sikret. Sikkerhetsnivået skal etableres gjennom tekniske og organisatoriske tiltak i virksomheten, eventuelt i kombinasjon med arealmessige begrensninger i området rundt denne, og dokumenteres overfor sentral tilsynsmyndighet. Utgangsstoffer for eksplosiver defineres inn under begrepet «farlig stoff», som i brann- og eksplosjonsvernloven § 4 bokstav c også omfatter reaksjonsfarlig stoff.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 5 oppstiller en hjemmel for å gi forskrifter om den enkeltes plikt til å forebygge og begrense skadevirkninger ved blant annet eksplosjon og ulykker. Det kan hevdes at det å rapportere om mistenkelige transaksjoner med stoffene listet i forordning (EU) nr. 98/2013 inngår som en plikt enhver har for å forebygge eksplosjon eller annen ulykke med stoffene, særlig gitt lovens formål om å forebygge uønskede tilsiktede hendelser. Departementet mener imidlertid at denne hjemmelen ikke er tilstrekkelig for å etablere en plikt for virksomheter til å melde inn mistenkelige transaksjoner. Dette vil heller ikke samsvare med lovens system, da plikten etter § 5 hører under de alminnelige plikter etter loven, og ikke plikter rettet mot virksomheter som sådan.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 22 første ledd pålegger virksomheter som håndterer farlige stoffer eller transporterer farlig gods å etablere et system for registrering av ulykker og hendelser som kunne ha ført til en ulykke. Det fremkommer videre at slike ulykker og hendelser skal rapporteres til sentral tilsynsmyndighet. I tredje ledd følger det at departementet kan gi forskrifter om krav til registrering og rapportering, herunder prosedyre for rapportering og krav til rapportens innhold. Denne bestemmelsen var i utgangspunktet ment å omfatte hendelser relatert til den lovlige håndteringen av farlige stoffer som enten har ført til, eller kunne ha ført til en ulykke. Når lovens formål og virkeområde i 2009 ble utvidet til å omfatte uønskede tilsiktede hendelser ble det ikke vurdert hvordan dette skulle ha innvirkning på lovens øvrige bestemmelser. Det kan hevdes at forskriftshjemmelen, i lys av lovens formål, også kan gi hjemmel for krav om at virksomhetene skal etablere et system for registrering og rapportering av mistenkelige transaksjoner. For å unngå tvil om hjemmelsgrunnlaget mener imidlertid departementet at det bør oppstilles en klar forskriftshjemmel om plikten til å rapportere.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 43 gir hjemmel til å gi utfyllende forskrifter. Etter § 43 bokstav b kan departementet blant annet fastsette forskrifter om krav til håndtering av farlig stoff, herunder krav til meldeplikt. Hjemmelen i § 43 er vid, men det er vanskelig å finne holdepunkter for at denne hjemler krav til virksomheter om å rapportere mistenkelige transaksjoner til kontaktpunktet.

5.3 Forslaget i høringsbrevet

5.3.1 Krav til virksomheters håndtering av utgangsstoffer for eksplosiver

Departementet påpekte i høringsnotatet at det er naturlig å regulere begrensninger i tilgangen til utgangsstoffene for eksplosiver, som følger av vedleggene til forordningen, i en ny bestemmelse i brann- og eksplosjonsvernloven.

Forordning (EU) nr. 98/2013 setter ikke krav til at stoffene skal sikres fysisk. Departementet mente imidlertid at det er nødvendig å sette krav til fysisk sikring for å redusere muligheten for at stoffene benyttes til å produsere eksplosiver, og øke sannsynligheten for at illegitime forsøk på å tilegne seg stoffene oppdages.

Virksomheter som håndterer utgangsstoffer for eksplosiver må sørge for at stoffene håndteres på en sikker måte gjennom tekniske og organisatoriske tiltak. Dette vil hindre at stoffene kommer på avveie eller havner i urette hender. I brann- og eksplosjonsvernloven § 8 er det nedfelt krav om at virksomhetene skal gjennomføre et systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (internkontroll) for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes.

Departementet anbefalte i høringsnotatet at det i tillegg til internkontrollsystemet må etableres en klar plikt for virksomheter som håndterer utgangsstoffer for eksplosiver, til å sørge for både tekniske og organisatoriske tiltak i virksomheten. For stoffene i vedlegg 1 bør det kunne stilles krav om fysisk sikring, og at stoffene skal være innelåst ved oppbevaring eller lagring. Det skal relativt små mengder til av stoffene i vedlegg 1 for å tilvirke eksplosiver. Departementet foreslo på denne bakgrunn å innføre en ny § 20 a i loven som setter krav til hvordan virksomheter skal håndtere utgangsstoffer for eksplosiver. Ny § 20 a vil gi en nødvendig hjemmel for å implementere forordning (EU) nr. 98/2013, samt øvrige krav som anses nødvendig for å få til et helhetlig regime for sikker håndtering av utgangsstoffer for eksplosiver. Det ble videre vist til at det er et behov for en nærmere presisering av privatpersoners tilgang til slike stoffer, virksomheters tilgang til utgangsstoffer for eksplosiver og krav om melding og deklarering til særskilte registre. Det ble derfor lagt opp til at dette utdypes i forskrifter, som omtalt nedenfor.

5.3.2 Forbud for privatpersoner

I høringsnotatet ble det gjort rede for at det ikke har kommet frem informasjon om at privatpersoner generelt har behov for stoffene i vedlegg 1, verken i underlagsdokumentasjonen fra EU eller i utredning fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som ble benyttet i forbindelse med utarbeidelse av rapporten om «Forslag til regulering av bombekjemikalier». Gjennomgangen har vist at bruksområdene for privatpersoner er begrenset, og at det for majoriteten av bruksområdene finnes alternative stoffer, eventuelt at stoffene kan benyttes i lavere konsentrasjoner. Departementet foreslo at det innføres et generelt forbud for privatpersoners tilgang til utgangsstoffer for eksplosiver som følger av forordning (EU) nr. 98/2013, vedlegg 1. Det ble foreslått at en nærmere regulering av privatpersoners tilgang til stoffer i vedlegg 1, gjøres gjennom en forskriftshjemmel i medhold av brann- og eksplosjonsvernloven § 20 a bokstav a. Det ble videre påpekt at det kan være aktuelt i forbindelse med forskriftsreguleringen å åpne for at det kan gis dispensasjon i helt spesielle tilfeller.

5.3.3 Virksomheters tilgang til utgangsstoffer for eksplosiver, krav om melding og deklarering til særskilte registre

Det følger av høringsbrevet at dersom det innføres et generelt forbud for privatpersoner til å innføre, besitte eller bruke stoffene i vedlegg 1, stiller ikke forordning (EU) nr. 98/2013 krav om at produsenter, importører eller forhandlere skal inneha lisenser eller på annen måte registrere seg for å kunne drive handel med disse stoffene. Departementet foreslo likevel at alle som driver produksjon, import eller salg må være registrert for å få tillatelse. En slik registrering vil gjøre at myndighetene får en samlet oversikt over alle som produserer, importerer eller forhandler utgangsstoffene for eksplosiver i vedlegg 1, eller med 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat.

Det ble foreslått at registeringen skal inneholde informasjon om hvilke av stoffene i vedlegg 1, eller med 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat som virksomheten er i befatning med. Det ble videre anbefalt at registreringen gjøres i DSBs register SamBas. Et registeringsregime vil bidra til økt sporbarhet, og vil gi en oversikt tilsvarende som oversikten Statens legemiddelverk får gjennom sine systemer for lisens/registering av narkotikaprekursorer. Informasjonen fra SamBas vil blant annet kunne danne grunnlag for planlegging av tilsynsaksjoner.

Departementet anbefalte ikke at sluttbrukere registreres i SamBas da dette vil gjelde et stort antall aktører. Informasjonsomfanget vil bli omfattende og vil ikke gi myndighetene unik informasjon som ikke kan fremskaffes på annet vis. Departementet mente imidlertid at det bør vurderes om sluttbrukere skal pålegges å fylle ut et transaksjonsskjema og en sluttbrukererklæring i forbindelse med kjøp, som skal lagres hos selger.

I høringsbrevet fremkom det videre at produktregisteret er myndighetenes sentrale register over stoff og stoffblandinger. Ved deklarering skal det gis nøyaktige opplysninger om sammensetning og fareklassifisering, samt mengde og bruksområde. Departementet påpekte at det er ønskelig at alle stoffer i vedlegg 1, eller med 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat, skal deklareres i produktregisteret, uavhengig av mengde og bruksområde, for å gi nasjonale myndigheter oversikt over innførsel og produksjon av disse stoffene i Norge. Kravet vil gjelde for produsenter og importører av utgangsstoff for eksplosiver. Alle utgangsstoffene i vedlegg 1 er per i dag allerede deklareringspliktige, men for enkelte av stoffene vil endringen innebære krav til deklarering av nye konsentrasjoner.

Departementet foreslo på denne bakgrunn at det etableres en forskriftshjemmel i ny § 20 a bokstav b som gir mulighet til å utdype dette kravet nærmere.

5.3.4 Plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner og til å etablere systemer for registering av kjøp

I høringsnotatet vises det til at forordning (EU) nr. 98/2013 etablerer en plikt for markedsdeltakere i omsetningskjeden til å rapportere om mistenkelige transaksjoner til et nasjonalt kontaktpunkt. Forordningen sier derimot at det ikke skal legges unødvendige begrensninger på legitime markedsaktørers tilgang på stoffene i vedlegg 1. Så lenge et generelt forbud for privatpersoner implementeres, stiller ikke EU krav om at transaksjoner mellom virksomheter skal registreres hos selger, at informasjon skal lagres eller at nasjonale myndigheter skal ha tilgang til denne.

Departementet foreslo imidlertid å innføre strengere nasjonale regler på dette punktet. For å oppfylle formålet i forordningen om å redusere risikoen for angrep utført ved hjelp av utgangsstoffer for eksplosiver, mente departementet at det bør vurderes å etablere en plikt for virksomhetene til å etablere systemer for registrering av kjøp. I tillegg til forslaget om at alle aktører som nevnt over i pkt. 5.3.3 bør registreres i SamBas for å drive import, produksjon eller salg av stoffene i vedlegg 1, foreslo departementet at det skal kunne stilles krav om at alle foretatte transaksjoner skal registreres og lagres hos selger. Ordningen vil bidra til økt sporbarhet for stoffene i vedlegg 1, eller med 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat. Dette vil gi myndighetene tilgang til informasjon om hvilke sluttbrukere som har kjøpt stoffene, herunder planlagt bruk. Dette er informasjon som ikke fremkommer gjennom registreringen i SamBas. Det ble påpekt at utfylling av skjema og lagring av informasjon trolig vil bidra til økt årvåkenhet hos aktører som driver handel med stoffene, både hos kjøper og selger. Samlet vil det bidra til å redusere risikoen for at uvedkommende får tilgang til stoffene i vedlegg 1, eller med 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat.

Departementet foreslo på denne bakgrunn å innta en forskriftshjemmel i ny § 20 a bokstav c som gir mulighet til å utdype dette kravet nærmere.

5.3.5 Krav om betaling for destruksjon av beslaglagte eller ulovlige importerte stoffer

I høringsnotatet kommer det frem at forordningen ikke har krav om at kjøper/importør mv. skal kunne pålegges å betale for destruksjon av beslaglagte eller ulovlig importerte stoffer.

Departementet pekte på at det i bl.a. miljølovgivningen er etablert et «forurenser betaler»- prinsipp. Prinsippet innebærer at den som slipper ut eller har sluppet ut miljøskadelige stoffer til jord, luft eller vann er pålagt å betale kostnadene ved rensing eller tilbakeføring til opprinnelig tilstand. Prinsippet har i senere år fått vid utbredelse blant annet i OECD og EU, og i enkelte regionale og internasjonale konvensjoner og traktater. Det samme prinsippet er også nedfelt i bl.a. tolloven hvor tollskyldner plikter å dekke omkostninger ved tilintetgjørelse og de omkostninger som tidligere er påløpt. Departementet påpekte at det samme prinsippet bør gjelde for destruksjon av beslaglagte eller ulovlig importerte utgangsstoffer.

Departementet foreslo derfor en forskriftshjemmel i ny § 20 a bokstav d som gir mulighet for å utdype dette kravet nærmere.

5.4 Høringsinstansenes syn

Norsk Brannbefals Landsforbund støtter forslag til endringer i ny § 20 a.

Politiets sikkerhetstjeneste er positive til forslaget om en ny § 20 a i brann- og eksplosjonsvernloven. Bestemmelsen vil sørge for at myndighetene får tilgang til en samlet oversikt over alle som produserer, importerer eller forhandler utgangsstoffene for eksplosiver i vedlegg 1, og den åpner videre for nærmere regulering i forskrift.

Oslo kommune v/ Brann og redningsetaten er positive til forslagene til endring som følge av implementering av forordning som fører til begrenset tilgang til utgangsstoffer. De påpeker at det ikke er nevnt noe om hvilke myndigheter som skal føre tilsyn med at virksomheter overholder plikten etter bestemmelsen eller etterlever krav i ny forskrift. De presiserer at dersom lokalt brannvesen skal føre tilsyn med at virksomheter overholder sin plikt i forbindelse med utgangsstoffer, er det på lik linje som for tollmyndighetene, behov for kompetansehevende opplæring som igjen vil medføre et behov for å få tilførte ressurser.

Det fremgår av høringsnotatet at utgangsstoffer for eksplosiver kan defineres inn under begrepet «farlig stoff», som i brann- og eksplosjonsvernloven § 4 c også omfatter reaksjonsfarlig stoff. I forslaget til lovendring er det ikke lagt inn noen endring i § 4. De mener det ville ha vært klargjørende med en selvstendig eller en presisering av definisjon på utgangsstoffer, spesielt siden dette ikke har vært regulert tidligere. Definisjonen «reaksjonsfarlig stoff» er også likelydende i brann- og eksplosjonsvernloven og forskrift om håndtering av farlig stoff.

Brannvesenet Sør-Rogaland IKS støtter endringen av lovens § 20 med tillegg av § 20 a.

Norsk Medisinaldepot AS påpeker at de verken er importør eller produsent av stoffene i vedlegg 1 eller 2, men er forhandler for apotekene sine av enkelte av stoffene i gruppen. De påpeker at virksomheter som selger stoffene skal registere seg og stiller spørsmål om de skal registrere sine 280 utsalgsapotek. Disse selger svært små mengder og det vil være sporadisk og i liten grad lagerført i det enkelte apotek. De påpeker at dersom myndighetene skal få oversikt så må alle utsalgssteder inn. Mye av det som selges via apotek går videre inn til produksjon, men det er noe som når privatpersoner. Apotek har i dag ikke lov til å registrere opplysninger på privatpersoner da det ikke eksisterer registeringssystemer som tilfredsstiller krav til informasjonssikkerhet. I reseptregisteret er dette ivaretatt for E-resept.

Riksadvokaten støtter forslaget om å forby privatpersoners tilgang til stoffene i vedlegg 1. De påpeker at det med fordel kan fremgå tydeligere at bestemmelsen gir en hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke utgangsstoffer som forbys, for eksempel ved at den utformes etter mønster av legemiddelloven § 22 og reglene om narkotikalisten. Det bør også fremgå tydeligere av § 20 a at den gir hjemmel til å forby at privatpersoner setter seg i besittelse av stoffene, da forslaget kan leses slik at bestemmelsen kun gir hjemmel til å forby at noen gir privatpersoner tilgang.

Riksadvokaten påpeker videre at begrepet «privatpersoner» ikke har noen etablert rettslig forståelse og neppe er godt egnet til å avgrense hvem som skal ha tilgang til stoffene. For å sikre forutberegnelighet og effektiv håndhevelse av reglene er det ønskelig at begrepet defineres eller konkretiseres nærmere i loven eller forskriften.

Riksadvokaten peker på at det ikke fremgår like klart om en tar sikte på å forby noen av stoffene i vedlegg 2 i forskriften, eller om man vil nøye seg med å regulere befatningen med disse stoffene. Så vidt Riksadvokaten forstår har flere av stoffene i vedlegg 2 alminnelige bruksområder uten at det finnes gode substitutter. Etter riksadvokatens syn bør det vises tilbakeholdenhet med å innføre et straffesanksjonert forbud for stoffer som har alminnelig bruksområde hvis det ikke finnes alternativer, selv om stoffene kan misbrukes til å lage eksplosiver. En mulighet er å la forbudet rette seg mot mengder av stoffet som overstiger det som kan begrunnes med en legal bruk. Riksadvokaten har ikke bemerkninger til forslaget om å regulere befatningen med disse stoffene, herunder plikten til å rapportere om mistenkelige transaksjoner av stoffene.

Politidirektoratet og Kripos har sammenfallende høringsuttalelse og støtter forslaget. De påpeker at den foreslåtte bestemmelsens annet ledd, og da særlig bokstav a til c som hjemler forskrifter om utgangsstoffer for eksplosiver er av stor betydning for at bombekjemikalieforordningens formål kan ivaretas på en tilfredsstillende måte. En tydelig regulering på dette området vil gi et tydelig forbud mot privatpersoners tilgang til slike stoffer, en bedre oversikt over virksomheters tilgang til slike stoffer, en klargjøring av plikten til å rapportere om mistenkelige transaksjoner og etablering av systemer for registrering av kjøp. En slik regulering vil også lette Kripos’ rolle som nasjonalt kontaktpunkt, all den tid dette vil gi et bedre grunnlag for de undersøkelser som det nasjonale kontaktpunktet skal iverksette.

Askim kommune påpeker at det er meget bra at det stilles strengere krav til de virksomheter som håndterer eksplosiver. De tenker da spesielt på forbudet som innføres for å hindre enkelt personer å få tilgang til slike stoffer.

Toll- og avgiftsdirektoratet støtter et generelt forbud mot privatpersoners tilgang til utgangsstoffene for eksplosiver. De mener forbudet bør omfatte forbud mot å eie, anskaffe og innføre disse stoffene, og at det bør fremkomme klart i loven at forbudet er av et slikt omfang.

5.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med riksadvokatens uttalelse om at § 20 a bør presiseres noe nærmere slik at det blir tydelig at det gis en hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke utgangsstoffer som forbys. Departementet har derfor foretatt en presisering i § 20 a annet ledd. Departementet foreslår også å endre § 20 a bokstav a slik at det fremgår tydeligere at den gir hjemmel for å forby privatpersoners innføring, besittelse eller bruk av slike stoffer. Dette vil også fange opp forslaget fra Toll- og avgiftsdirektoratet om at det bør fremkomme klart i loven at forbudet omfatter både å eie, anskaffe og innføre disse stoffene. Departementet har likevel valgt å holde seg til forordningens ordlyd som legger begrensninger på innføring, besittelse og bruk. Departementet har også foretatt en presisering i § 20 a bokstav b for å tydeliggjøre at det kan gis bestemmelser om virksomheters tilgjengeliggjøring av utgangsstoffer for privatpersoner.

Riksadvokaten påpekte videre at begrepet «privatpersoner» bør konkretiseres nærmere i loven eller forskriften. Departementet mener det er naturlig at begrepet defineres i forskriften, hvor de konkrete begrensningene for privatpersoner vil reguleres. Det legges opp til at definisjonen av «privatperson» vil være lik den definisjonen som følger av forordningen; «enhver fysisk person som ikke opptrer i forbindelse med sin nærings-, forretnings- eller yrkesvirksomhet». På samme måte vil også begrepet «utgangsstoffer» defineres i forskriften.

Departementet presiserer at det er stoffene i vedlegg 1 til forordningen som ikke skal gjøres tilgjengelig for privatpersoner. Det tas ikke sikte på å forby stoffene som er listet i vedlegg 2 til forordningen, med unntak av 16 vektprosent nitrogen eller mer fra ammoniumnitrat. Det er allerede innført begrensninger på stoffer og stoffblandinger som inneholder 16 vektprosent nitrogen eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat gjennom REACH forskriften av 17. november 2011, slik at dette ikke innebærer noen realitetsendring sammenlignet med dagens rettstilstand. Stoffene i vedlegg 2 vil omfattes av meldingsregimet som omtales i kapittel 6. Videre vil det også settes krav til aktsomhet, systematisk HMS-arbeid, sikring og informasjonsplikt for vedlegg 2- stoffene i forskrift.

Lovforslaget innebærer at apotek ikke kan selge disse stoffene til privatpersoner, og da vil heller ikke apotekene få byrden med å registrere kjøp. Departementet vil videre påpeke at apotekenes utfordringer med å registere privatpersoner kun vil oppstå dersom privatpersoner forsøker å kjøpe stoffer angitt i vedlegg 1 og apoteket skal rapportere om mistenkelige transaksjoner. Det påhviler imidlertid ikke apotekene en plikt til å registere opplysninger i slike tilfeller. Det er Kripos som skal registere disse opplysningene – og apotekene må rapportere til Kripos som nasjonalt kontaktpunkt for mistenkelige transaksjoner. For stoffene angitt i vedlegg 2 er det ikke krav til registering av transaksjoner. Når det gjelder registering av apotekene i SamBas er det flere alternativ som kan være aktuelle, og departementet har ennå ikke konkludert med om det er tilstrekkelig at for eksempel apotekkjeden registreres eller om det enkelte apotek må være registrert. Dette vil en komme tilbake til i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Videre vil departementet presisere at det er DSB som er sentral tilsynsmyndighet for disse bestemmelsene. Etter brann- og eksplosjonsvernloven § 31 kan imidlertid DSB la andre offentlige eller private sakkyndige føre tilsyn på sine vegne. For å utnytte samfunnets samlede tilsynsressurser på en effektiv måte og ikke minst lette byrden for de som utsettes for tilsyn, kan DSB benytte andre tilsynsmyndigheter til gjennomføring av tilsyn. Departementet bemerker at kommunene allerede er lokal tilsynsmyndighet etter forskrift om håndtering av farlige stoffer. Utgangsstoffene for eksplosiver omfattes også av denne forskriften. I de tilfeller DSB vil benytte seg av brannvesenets tilsyn vil det være knyttet til kampanjer/tilsynsaksjoner som DSB tilrettelegger for. I slike tilfeller vil DSB lage en sjekkliste som brannvesenet skal benytte som utgangspunkt. Det vil derfor ikke være behov for kompetansehevende tiltak for brannvesenet når det gjelder utgangsstoffer for eksplosiver.

Departementet foreslår med dette å innføre en ny § 20 a i loven som setter krav til hvordan virksomheter skal håndtere utgangsstoffer for eksplosiver, samt gi departementet myndighet til å gi nærmere forskrifter. Ny § 20 a vil gi en nødvendig hjemmel for å implementere forordning (EU) nr. 98/2013, samt øvrige krav som anses nødvendig for å få et helhetlig regime for sikker håndtering av utgangsstoffer for eksplosiver.