3 Varsel om tvangsfullbyrdelse og inkasso mv.

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Varsel om tvangsfullbyrdelse

Et særlig tvangsgrunnlag kan ikke begjæres tvangsfullbyrdet før det er gått to uker etter at saksøkeren har sendt saksøkte «skriftlig varsel», jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Det er antatt at varselet ikke kan sendes elektronisk. I juridisk teori er det blant annet vist til at begrepet «kjent oppholdssted» taler mot en slik tolkning, jf. Nordhaug i Lov og Rett 2009 side 495.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 innebærer at den som er forpliktet, får risikoen for forsinkelser i postgangen og for at varselet i det hele kommer fram, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–91) Om lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring side 117, der det heter:

«Departementet vil imidlertid understreke at dette bare vil gjelde dersom varsel er sendt på en forsvarlig måte. Hvis ikke fordringshaveren eller dennes prosessfullmektig har holdepunkter for at den forpliktede kan nås på en annen adresse, må det normalt anses tilstrekkelig å sende varselet til den adressen som den forpliktede har oppgitt til fordringshaveren. Er ingen adresse oppgitt, må det normalt anses tilstrekkelig å sende varselet til den adressen som er registrert i folkeregisteret.»

Varsel kan unnlates dersom saksøkte verken har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted som kan motta varselet på saksøktes vegne. Det kan også gjøres unntak fra varslingsplikten dersom det er grunn til å frykte at fullbyrdelsen ellers ville bli vanskeliggjort.

3.1.2 Inkassovarsel og betalingsoppfordring

Etter inkassoloven § 9 første ledd skal en skyldner få et «skriftlig varsel på papir» om at inkasso vil bli iverksatt, med minst 14 dagers betalingsfrist. Etter inkassoloven § 10 første ledd skal skyldneren få en «skriftlig oppfordring på papir (betalingsoppfordring)» om enten å betale eller å komme med innsigelser mot kravet innen en frist på minst 14 dager, når et krav er mottatt til inkasso og betalingsfristen i inkassovarslet er løpt ut.

Kravet om varsling på papir kan fravikes ved avtale, men ikke til skade for en skyldner som har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av forbruker, jf. inkassoloven § 3. Overfor slike skyldnere er det dermed ikke adgang til å sende elektronisk inkassovarsel eller betalingsoppfordring etter gjeldende rett.

Det uttrykkelige kravet om skriftlig varsel «på papir» ble tatt inn i lovbestemmelsene ved lov 21. desember 2001 nr. 117 om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon. Om behandlingen av forslaget i høringsbrevet og om Justisdepartementets vurdering fremgår det i Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) på side 97–98:

«Loven har i §§ 9, 10 og 11 regler om inkassovarsel og betalingsoppfordring. I rapporten fra kartleggingsprosjektet uttales følgende om skriftlighetskravet til betalingsoppfordring (Justisdepartementet antar at liknende hensyn kan anføres med hensyn til inkassovarsel):

‘Det er flere begrunnelser for kravet om at oppfordringen skal være skriftlig. Den som imidlertid er av særlig interesse er symbolfunksjonen. Dersom skyldneren ikke gjør noe etter å ha mottatt betalingsoppfordring, kan kravet inndrives rettslig. Det er således viktig ikke bare at skyldneren får dokumentet, men også at han får det på en slik måte at han kjenner en oppfordring til å sette seg inn i det han [har] mottatt. Ved papirbasert kommunikasjon ville man normalt reagere når man får et brev fra et inkassoselskap. Brevet er utformet på en slik måte at man ser at det er noe utover det vanlige. Det er ikke sikkert at vi [ville] reagere på samme måte om vi fikk samme dokument som en e-post. Det er ikke sikkert at vi i dag kontrollerer vår e-post like regelmessig som den vanlige postkassen, såfremt vi ikke har sagt at vi ønsker å motta «viktige» meldinger via elektronisk post. Dette er et spørsmål om [å] innarbeide nye rutiner og vaner.

Denne bestemmelsen skal beskytte en svakere part. På bakgrunn av dette vil det være behov for å nærmere regulere når slike betalingsoppfordringer skal kunne sendes i elektronisk form og hvordan. Konklusjonen blir således at denne bestemmelsen er en hindring for elektronisk kommunikasjon. Det vil kreves tilleggsregulering for å nettopp ivareta de hensynene som er drøftet ovenfor, i hvert fall i en overgangsperiode.’

Justisdepartementet er enig i at skriftlighetskravet her har en viktig varslingsfunksjon. Det kan spørres om den manglende tilknytning mellom inkassatoren og skyldneren kan tilsi at elektronisk kommunikasjon ikke bør tillates på dette området på nåværende tidspunkt. Skyldneren kan mangle oppfordring til å undersøke sine elektroniske kanaler for kommunikasjon. Sett hen til de utgifter som kan påløpe kan det virke for ‘lett’ for inkassatoren å oppfylle sine plikter i forhold til skyldneren ved elektronisk kommunikasjon. Justisdepartementet er etter dette kommet til at loven ikke kan ses å åpne for elektronisk kommunikasjon.

Justisdepartementet finner videre at de hensyn som ligger til grunn for skriftlighetskravet, bør opprettholdes og foreslår ikke endringer i denne loven. Vi ber om høringsinstansenes syn på dette.»

For å unngå tolkningstvil med hensyn til at skriftlighetskravene innebærer krav til bruk av papir, foreslo departementet at dette ble presisert i loven.

3.2 Høringsnotatet

3.2.1 Varsel om tvangsfullbyrdelse

Justis- og beredskapsdepartementet foreslo i høringsnotatet 30. november 2015 en viss åpning for elektronisk kommunikasjon ved varsel om tvangsfullbyrdelse. Om utgangspunktene for forslaget ble det uttalt:

«Det finnes antakelig fortsatt mange som forventer at viktige meldinger fra private forretningsforbindelser kommer som brev. Samtidig blir digital post stadig vanligere, og et ubetinget krav til papirkommunikasjon fremstår som lite i samsvar med den teknologiske utviklingen.

Ved lov 21. desember 2001 nr. 117 om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon, ble det foretatt endringer i en rekke lover for å fjerne rettslige hindre for elektronisk kommunikasjon. Tvangsfullbyrdelsesloven var ikke omfattet av disse endringene, men begrunnelsen for flere av endringene kan være relevant ved vurderingene som er omhandlet i høringsnotatet. I forarbeidene til loven ble det tatt utgangspunkt i at elektronisk kommunikasjon innenfor privatrettens område normalt vil kreve at partene er enige om at man skal kommunisere elektronisk, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon side 13. På side 21 og 22 fremgår videre:

‘Det er en gjennomgående problemstilling i proposisjonen at folk flest i dag er vant til at viktige meldinger – meldinger som kan påvirke en persons rettsstilling – kommer som brev, enten dette er meldinger fra forvaltningen eller private forrretningsforbindelser. Skal man imidlertid kunne nyttegjøre seg den gevinsten som ligger i elektronisk kommunikasjon, må man også så langt det er forsvarlig åpne opp for at slike meldinger også kan sendes elektronisk.

Det vil imidlertid kunne lede til en rekke uheldige konsekvenser om man lot det være opp til avsenderen av slike viktige meldinger å avgjøre om meldingen skal sendes som brev eller som elektronisk melding. Mange privatpersoner har elektronisk adresse, men er ikke derfor nødvendigvis forberedte på at viktige meldinger kan komme inn på denne måten. Den elektroniske kommunikasjonen kan for mange tjene et mer uforpliktende sosialt formål. Derfor kan det også være tilfeldig hvor ofte man sjekker innkomne meldinger, og/eller man kan ha valgt sårbare tekniske løsninger.

For å unngå at noen skal lide rettstap fordi man har en annen holdning til sin elektroniske postkasse enn sin fysiske, er det gjennomgående foreslått i proposisjonen at elektronisk kommunikasjon bare kan benyttes når mottakeren har godtatt å motta meldinger på denne måten. Det er videre flere steder foreslått at denne godtakelsen skal være uttrykkelig.’

Krav om uttrykkelig godkjennelse ved elektronisk kommunikasjon er blant annet behandlet på side 22 og 45–47 i proposisjonen.

Hensynene som er trukket frem i sitatet over fremstår som aktuelle også for varsel om tvangsfullbyrdelse. Det bør trolig fortsatt tas utgangspunkt i at parter må være enige hvis det skal kommuniseres elektronisk. Av hensyn til mottakeren bør det stilles krav som sikrer at vedkommende i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon kan komme inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Innenfor slike rammer kan formålet med skriftlighetskravet oppnås med elektronisk kommunikasjon.»

Departementet tok deretter opp spørsmålet om hva slags vilkår som bør stilles for elektronisk varsling. Om dette er det uttalt i høringsnotatet:

«I Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) heter det på side 47:

‘Etter departementets mening er det viktig å bidra til trygghet og forutberegnelighet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet går derfor inn for at det i enkelte tilfeller skal kreves at slik kommunikasjon skal være uttrykkelig godtatt. Etter departementets mening bør et slikt vilkår fremgå av lovteksten, og ikke slik det er i dag for finansavtalelovens vedkommende, der kravet om uttrykkelig godtakelse fremgår av merknadene til finansavtaleloven § 8. Dette bør etter departementets mening gjelde for meldinger det er knyttet formkrav til, og som det er forutsatt skal gis etter avtaleinngåelsen, for eksempel oppsigelse av en forsikringsavtale. Er det knyttet skriftlighetskrav til opplysninger eller varsler som skal gis før avtaleinngåelsen, er det etter departementets vurdering upraktisk å kreve uttrykkelig godtakelse. Departementet foreslår at vilkåret for bruk av elektronisk kommunikasjon i slike tilfeller bør være at kunden ønsker dette.’

Et krav til uttrykkelig godkjennelse ved elektronisk kommunikasjon er blant annet stilt i forsinkelsesrenteloven § 2, jf. også nærmere uttalelser i Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) side 48 og 49. Hensynet til mottakeren kan tale for et tilsvarende vilkår for elektronisk kommunikasjon ved varsel om tvangsfullbyrdelse.

I lys av utviklingen mot digital post i senere tid, kunne det også tenkes å være tilstrekkelig hvis skyldneren har gitt et generelt samtykke – for eksempel gjennom en digital postkasse hvor skyldneren har åpnet for at tredjeparter kan sende ham eller henne post elektronisk.

Det kan imidlertid isteden vurderes å stille et generelt vilkår om at varsel kan sendes elektronisk dersom meddelelsen er sendt på en ‘betryggende måte’. Ved en slik løsning vil det måtte vurderes konkret i hvert enkelte tilfelle om varsel kan sendes elektronisk. Det vil være naturlig å legge vekt på om saksøkte i tilstrekkelig grad er sikret mot å lide rettstap som følge av at vedkommende kan ha et annet forhold til sin elektroniske postkasse enn til fysisk post.

Et slikt generelt krav vil gi større grad av fleksibilitet og kan kanskje gi flere muligheter for praktiske løsninger. Det er en mulighet for at dette igjen kan medføre større behov for avklaring i domstolene. På den annen side har avsenderen av et varsel et klart insentiv til å sende varselet på en slik måte at det ikke kan reises tvil om at det er betryggende avsendt.»

Departementet gikk deretter noe nærmere inn på hva det vil innebære dersom varsling skal skje på «betryggende måte»:

«Hva som er ‘betryggende’, vil i så fall variere, og må vurderes konkret. Ved varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven kan det ikke være avgjørende om det benyttes elektronisk signatur. Det avgjørende vil være om mottakeren i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon kan komme inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. I Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) er følgende påpekt i forbindelse med kommunikasjon med offentlig forvaltning, jf. side 22:

‘Dersom det er gått lang tid siden samtykke ble gitt, og det i denne tiden ikke har vært noen elektronisk kommunikasjon, kan det være nødvendig å sikre at angitt e-post adresse fortsatt brukes av mottaker før en elektronisk melding sendes. Avsender må også foreta foranstaltninger dersom han får meldingen tilbake eller beskjed om at e-postadressen ikke lenger er i bruk. Dette gjelder selv om det ikke har gått lang tid fra samtykke ble gitt. Krav om nærhet i tid mellom samtykke og elektronisk kommunikasjon kan også aktualiseres i privatrettslige avtaler. Det kan være hensiktsmessig at partene i avtalen nærmere regulerer hvordan de skal sikre at motpart har riktig e-post adresse mv.’

Uttalelsen synes aktuell også ved elektronisk varsel om tvangsfullbyrdelse.»

I forlengelsen av dette foreslo departementet en ny § 1-10 i tvangsfullbyrdelsesloven, hvor det i annet ledd het at «[k]rav i eller i medhold av denne loven om at opplysninger eller meldinger mellom saksøker og saksøkte skal gis skriftlig, er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen er sendt på en betryggende måte». Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslo departementet også at bestemmelsene om elektronisk kommunikasjon med namsmyndighetene flyttes fra gjeldende § 2-13 og § 2-17 til ny § 1-10 første ledd.

Som nevnt innledningsvis kan varsel om tvangsfullbyrdelse unnlates blant annet dersom saksøkte verken har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted som kan motta varselet på saksøktes vegne. I høringsnotatet foreslo departementet at det, hvis det åpnes for elektronisk varsling, i tillegg bør være et vilkår for å unnlate varsel at saksøkte ikke har kjent kontaktinformasjon.

3.2.2 Inkassovarsel og betalingsoppfordring

For inkassovarsel og betalingsoppfordring foreslo departementet i høringsnotatet en tilsvarende adgang til bruk av elektronisk kommunikasjon som ved varsel om tvangsfullbyrdelse. Om dette ble det uttalt:

«Begrunnelsen for at det er stilt krav til varsel på papir i inkassoloven § 9 og § 10 fremstår fortsatt som aktuell. Den manglende tilknytningen mellom inkassatoren og skyldneren, og utgiftene som kan påløpe, kan tilsi at betalingsinnkreving står i en særstilling når det gjelder spørsmålet om elektronisk kommunikasjon. Et varsel kan være den første kommunikasjonen som skjer mellom innkreveren og skyldneren, og styrkeforholdet mellom innkreveren og skyldneren kan ofte være skjevt.

På den andre siden taler de samme hensynene som tilsier at det bør legges til rette for elektronisk varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, for en tilsvarende løsning for inkassovarsel og betalingsoppfordring etter inkassoloven § 9 og § 10. … For en inkassator kan det i tillegg være ressurskrevende å måtte gå veien om skriftlig varsel på papir, i alle fall hvis saksbehandlingen for øvrig stort sett er elektronisk.

Det kan derfor også her fremstå som ønskelig å åpne for elektronisk kommunikasjon så lenge det i tilstrekkelig grad sikres mot at noen lider rettstap fordi man har en annen holdning til sin elektroniske postkasse enn sin fysiske. Dette kan antakelig gjøres gjennom tilsvarende regulering som for tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18.

Som det fremgår nedenfor, vurderes det å åpne for elektronisk kommunikasjon også ved andre krav i eller i medhold av inkassoloven om at opplysninger eller meldinger til skyldneren skal gis skriftlig. En bør derfor ha en generell bestemmelse i inkassoloven istedenfor en egen regulering i de enkelte paragrafene.»

3.3 Høringsinstansenes syn

3.3.1 Generelt om teknologinøytralitet ved inkasso og tvangsfullbyrdelse

Enkelte av høringsinstansene har uttalt seg om varsler og meldinger kun i saker etter inkassoloven, eller kun i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven. Siden mange av de samme hensynene kan gjøre seg gjeldende, kan uttalelsene ha overføringsverdi, og temaene behandles samlet.

Bergen kommune, Domstolsadministrasjonen, Difi, Finanstilsynet, Den Norske Stats Husbank, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Namsfogden i Oslo, Oslo byfogdembete, Politidirektoratet, Posten Norge AS, Skattedirektoratet, Statens lånekasse for utdanning, Sør-Trøndelag tingrett, Advokatforeningen, Forbrukerombudet, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, Norges Bondelag, Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn, Utleiemegleren og Virke Inkasso har uttalt seg om mulige endringer i varslingsreglene i inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Samtlige synes å støtte at det legges til rette for at varsler og meldinger til henholdsvis skyldneren i inkassosaker og saksøkte i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven kan gis ved elektronisk kommunikasjon såfremt dette gjøres på tilfredsstillende vilkår.

Oslo byfogdembete viser bl.a. til at dette vil være i tråd med den økte digitaliseringen i samfunnet og kan legge til rette for kostnadsbesparende og tidseffektive løsninger. Domstolsadministrasjonen peker bl.a. på at det har vært «en rivende teknologisk utvikling …, både hva angår selve teknologien, men også utbredelsen av teknologien i samfunnet». Skattedirektoratet fremhever at det ikke er uvanlig at innkrevingsmyndigheten møtes med at skyldnere ikke har mottatt varselet, eller at varselet kommer i retur på grunn av ukjent adresse. Elektronisk varsling kan derfor bidra til at skyldnere får bedre kunnskap om at det foreligger et ubetalt krav som kan bli gjenstand for tvangsfullbyrdelse. Av særlig betydning for inkassolovgivningen viser Finanstilsynet til at en modernisering av regelverket ved å åpne opp for elektronisk kommunikasjon kan effektivisere inkassoprosessen, potensielt være en sikrere forsendelsesmetode, og medføre lavere inkassoomkostninger for skyldner.

Samtidig fremhever flere høringsinstanser at teknologinøytralitet ikke kan innføres på en måte som reduserer skyldneres muligheter for å ivareta sine interesser ved denne typen varsler. Det vises bl.a. til at konsekvensen av ikke å motta et inkassovarsel sannsynligvis vil være at det påløper ekstra kostnader i form av inkassosalær og eventuelle forsinkelsesrenter. Ytterligere kostnader tilkommer dersom heller ikke videre henvendelser fra inkassoselskapet når mottakeren. Dersom en ikke mottar et varsel om tvangsfullbyrdelse, kan en belastende tvangsfullbyrdelsesprosess settes i gang hos namsmannen selv om dette kunne vært unngått hvis man hadde mottatt varselet. Flere høringsinstanser fremhever kreditors normalt dominerende rolle ved innkreving og tvangsfullbyrdelse og hensynet til rettssikkerhet og prosessomkostninger for skyldnere. Forbrukerombudet understreker at slike hensyn er særlig sentralt ved utsendelse til forbrukere.

Flere viser til at selv om bruken av elektronisk kommunikasjon er økende, er det fortsatt en stor gruppe som enten ikke er brukere av elektronisk kommunikasjon, eller som ikke har det samme forholdet til elektroniske meldingsmottak som til postkassen sin.

Forbrukerombudet peker også på at det i forbrukerforhold ofte ikke er den næringsdrivende selv som sender inkassovarsel og betalingsoppfordringer, siden dette i mange tilfeller settes ut til frittstående inkassoselskaper. Ombudet uttaler:

«I slike situasjoner vil imidlertid ikke forbrukeren ha noen grunn til å lese eller reagere på en epost som kommer fra en, for ham, ukjent avsender. Markedsføringsloven § 15 inneholder et forbud mot å sende markedsføringshenvendelser til forbrukere uten forutgående samtykke, dersom forbrukeren ikke er kunde hos den næringsdrivende. Det er nærliggende for forbrukere å gå ut i fra at eposthenvendelser fra næringsdrivende de ikke har et kundeforhold til, er såkalt søppelpost (spam) eller andre uønskede henvendelser, ettersom dette er et utbredt problem. … Gjennom media og av offentlige instanser som NorSIS, anbefales ofte forbrukere å ikke åpne vedlegg fra ukjente avsendere, eller slette mistenkelige eposter uten å åpne dem. Man kan etter mitt syn ikke legge til grunn at forbrukere skal åpne eller lese hverken epost eller epostvedlegg som kommer fra en avsender de ikke har et direkte kundeforhold til, eller som de ikke har samtykket til å motta epost fra.»

I forlengelsen av dette har høringsinstansene ulike synspunkter på hvilke vilkår som bør stilles for mer teknologinøytrale løsninger på dette området.

3.3.2 Generisk eller spesifikk regulering?

Blant andre Domstolsadministrasjonen, Difi og Advokatforeningen støtter at lovendringer om teknologinøytralitet i størst mulig grad bør være generiske og sikre fleksibilitet for nye løsningsalternativer og endringer i risikobildet over tid. Ved en løsning som skissert i høringsnotatet, hvor det stilles som vilkår for elektronisk kommunikasjon at meddelelsen må være «sendt på en betryggende måte», etterspør imidlertid et flertall av høringsinstansene en nærmere avklaring av hva som vil anses som «betryggende». Dette gjelder blant annet Bergen kommune, Finanstilsynet, Statens lånekasse for utdanning, Den Norske Stats Husbank, Namsfogden i Oslo, Oslo byfogdembete, Posten Norge AS, Skattedirektoratet, Sør-Trøndelag tingrett, Advokatforeningen, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Norges Bondelag og Virke Inkasso.

Advokatforeningen peker bl.a. på at «elektronisk kommunikasjon» er et lite presist begrep, og at kun enkelte av de plattformer folk benytter for elektronisk kommunikasjon, er egnet til kommunikasjon i forbindelse med så viktige områder som tvangsinndrivelse.

Flere mener det er behov for en klarere regulering for å unngå unødig usikkerhet og behov for avklaringer i domstolene. Oslo Byfogdembete begrunner dette bl.a. slik:

«Etter Oslo byfogdembetes oppfatning er det ikke tilstrekkelig at man ved innføring av adgang til elektronisk varsel om tvangsfullbyrdelse ikke stiller andre krav enn at meddelelsen skal være sendt på en betryggende måte. Hva som bør kreves for at det skal anses som ‘betryggende’ vil da bli utviklet over tid gjennom praksis hos namsmennene og i domstolene. Inntil ulike spørsmål blir løst gjennom rettsavgjørelser oppover i domstolsystemet, vil det være grobunn for sprikende praksis rundt om i landet. Videre er det grunn til å tro at namsmyndighetenes innledende kontroll av begjæringene om tvangsfullbyrdelse vil kunne ta lengre tid når varsel om tvangsfullbyrdelse er sendt elektronisk. Jo mer som er uavklart med hensyn til hva som kreves for at et elektronisk varsel om tvangsfullbyrdelse kan godtas, desto større er sannsynligheten for at saksøker må fremlegge ytterligere dokumentasjon og opplysninger før det kan tas stilling til om meldingen er sendt på en betryggende måte. Blir begjæringen nektet fremmet på grunn av ulovlig varsel blir fordringshaver belastet med rettsgebyret for begjæringen, og må sende nytt varsel og fremsette en ny begjæring om tvangsfullbyrdelse.»

Finans Norge og Finansieringsselskapenes Forening frykter at manglende føringer vil kunne medføre at saksøker overoppfyller kravet eller at saksøkte fører unødvendige prosesser med påstand om at han ikke hadde fått varsel på «betryggende måte». Forbrukerombudet påpeker at behovet for klare og detaljerte preseptoriske bestemmelser er særlig stort i forbrukerforhold.

3.3.3 Hva kan anses som en «betryggende måte»?

Alminnelig e-post

Flere instanser synes åpne for at alminnelig e-post kan være tilstrekkelig så lenge avsender tar tilstrekkelige forholdsregler, men har ulike oppfatninger om hvilke forholdsregler som skal kreves. Advokatforeningen mener at det bør stilles konkrete krav til bevis for at det i forbindelse med elektronisk kommunikasjon er benyttet en e-postadresse (evt. en nettbankpostkasse) som skyldneren faktisk benytter som sin hovedadresse eller i løpende dialog med sin bankforbindelse. Foreningen antar at leverandører og långivere over tid rutinemessig vil sørge for å innhente bekreftelse fra skyldneren for hvilken e-postadresse som skal benyttes, og mener at en slik bekreftelse må være tilstrekkelig. Norges Bondelag mener at det må være avsenders ansvar å påse at det ikke har skjedd endringer i mottakers e-postadresse før en elektronisk meddelelse sendes. Laget viser til at det «er fare for rettstap dersom ansvaret for å melde e-postadresseforandring til ‘alle potensielle relasjoner’ skulle påhvile enkeltpersoner».

Finanstilsynet mener at et krav til varsling på «betryggende måte» bør tolkes strengt, for å unngå at den elektroniske kommunikasjonen skjer til en e-postadresse som ikke lenger er i bruk eller sjelden sjekkes. Samtidig peker både Finanstilsynet og Virke Inkasso på betydningen av automatiserte systemløsninger i inkassobransjen. Finanstilsynet formulerer dette slik:

«Inkassovirksomhet i Norge preges i stor grad av systematisk behandling av store volum av krav. De fleste av prosessene er derfor automatisert. Inkassoloven er lagt opp til at inkassator normalt ikke skal behøve å gjøre en konkret vurdering av hvert enkelt krav før igangsettelse av utenrettslig inkasso (utsendelse av kravbrev). Dette begrunnes i effektivitetshensyn, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987–88) s. 50. En konkret vurdering av den enkelte skyldners bruk av epostkonto vil ikke være mulig i de automatiserte systemene. Finanstilsynet antar imidlertid at kravbrev som eksempelvis sendes via e-post vil være sendt på betryggende måte dersom dette er avtalt mellom fordringshaver og skyldner eller inkassator og skyldner. En slik rutine for bruk av elektronisk kommunikasjon vil kunne gjennomføres i inkassators automatiserte saksbehandlingssystem.»

Oslo byfogdembete, Namsfogden i Oslo, Sør-Trøndelag tingrett og Utleiemegleren tar til orde for en løsning hvor partene kan avtale elektronisk kommunikasjon i sitt kontraktsforhold. Oslo byfogdembete mener også at det for eksempel bør stilles krav om nærhet i tid mellom når elektroniske adresseopplysninger ble gitt, og når varsel om tvangsfullbyrdelse sendes. Det er vist til at avsenderen av en melding sendt ved elektronisk kommunikasjon ikke nødvendigvis vil få feilmelding hvis mottakeren har gått over til å bruke en annen adresse. Namsfogden i Oslo fremhever at det kan knytte seg usikkerhetsmomenter til hvem som reelt står bak en e-postadresse, mobilabonnement, profil på sosiale media osv., og uttaler:

«Dersom partene ved avtaleinngåelse blir enige om at kommunikasjon kan skje per e-post og at e-postadresse oppgis, virker det betryggende dersom denne adressen blir tatt i bruk kort tid senere. Saksøkte bør da være klar over sitt ansvar om å si fra om han f. eks bytter e-post adr. Det kan ikke utledes noe analogi fra folkeregisterloven § 8 om plikt til å melde om adresseendring, hvilket fordrer andre betryggende vilkår for de tilfeller der avtaleinngåelsen ligger tilbake i tid.»

Flere høringsinstanser tar på den annen side til orde for at alminnelig e-post ikke bør anses tilstrekkelig, uavhengig av forholdsregler. Politidirektoratet og Virke Inkasso peker på at meddelelser etter tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven kan inneholde sensitive personopplysninger, og at hensynet til den enkeltes personvern kan tilsi at man er tilbakeholden med å utforme en regel som gir adgang til å sende bl.a. varsler til en e-postadresse. Bergen kommune viser til at utsending ved ordinær e-post kan være beheftet med stor risiko med hensyn til informasjonssikkerhet. Kommunen peker på at e-post sikkerhetsmessig anses på nivå med et åpent postkort, og at man derfor kan risikere at sensitiv informasjon kommer uvedkommende i hende.

Virke Inkasso viser for øvrig også til inkassoloven § 28 om lovpålagt taushetsplikt og personopplysningsforskriften § 2-11 om sikring av konfidensialitet, og påpeker at inkassoforetakene ikke kan «benytte en hjemmel til teknologinøytral kommunikasjon i tvangs- og inkassoloven uten hensyn til andre lovmessige begrensninger». Slik Virke Inkasso ser det, vil inkassovirksomhetenes mulighet til å nyttiggjøre seg av en hjemmel for elektronisk ekspedisjon av varsler i praksis bero på utbredelse av løsninger som legger til rette for sikker, kryptert forsendelse til adressatens meldingsmottak.

I forbrukerforhold mener Forbrukerombudet at vanlig e-post ikke vil gi tilstrekkelig vern. Ombudet stiller seg blant annet kritisk til en løsning hvor det i privatrettslige avtaler kan reguleres i avtalen hvordan man skal sikre at den næringsdrivende har riktig adresse, og uttaler:

«Det er nærliggende å anta at de næringsdrivende i de fleste tilfeller vil søke å løse dette ved å i avtalen gi forbrukeren ansvar for å sikre at den næringsdrivende til enhver tid har riktig kontaktinformasjon, og at forbrukeren plikter å lese epost den næringsdrivende sender til den oppgitte epostadressen. En situasjon der forbrukerens rettsvern bygger på den næringsdrivendes ensidige fastsatte vilkår, eller en skjønnsmessig vurdering av hva som er en ‘betryggende måte’ er etter mitt syn ikke tilfredsstillende.»

Digitale postkasser

Flere høringsinstanser tar til orde for at elektronisk kommunikasjon til en sikker digital postkasse som også offentlig forvaltning bruker til formidling av viktige, personlige meldinger til innbyggerne, normalt bør anses som en betryggende måte å formidle meddelelser på. Dette gjelder bl.a. Bergen kommune, Difi, Domstolsadministrasjonen, Statens lånekasse for utdanning, Oslo byfogdembete, Politidirektoratet, Posten Norge AS, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening og Forbrukerombudet. Difi opplyser:

«Per 1.6.2016 er i overkant av 700 000 personer registrert i kontakt- og reservasjonsregisteret med en digital postkasseadresse, mens i underkant av 100 000 har reservert seg mot å få enkeltvedtak m.v. elektronisk.»

Posten Norge AS uttaler:

«Vi viser til at sikre digitale postkasser, herunder Postens Digipost, er etablert i markedet og til at staten har valgt digital postkasse som primær kanal for sikker formidling av viktig post til innbyggere som ikke har reservert seg, jf. regjeringens digitaliseringsrundskriv 2015. … Staten (ved DiFi) har på vegne av hele offentlig sektor valgt to leverandører (Postens Digipost og e-Boks) som tilfredsstiller en rekke krav til både funksjonalitet og sikkerhet. Disse digitale postkassene er dermed vurdert som en betryggende kanal for formidling av viktig og personlig informasjon fra det offentlige til den enkelte innbygger.

(…)

Den sikre digitale postkasseløsningen bygger på at både avsender og mottaker er autentisert og det er implementert en rekke sikkerhetstiltak for å ivareta konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet til alle meddelelser. Sikre digitale postkasser er dermed godt egnet for å ivareta informasjonssikkerheten ved varsling i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og inkasso.

Videre er opprettelse av en sikker digital postkasse en aktiv handling. Til forskjell fra en del andre kanaler og portalløsninger, må personer/bedrifter selv oppsøke og registrere seg for en digital postkasse ved bruk av sin personlige eID. En sikker digital postkasse er således noe man aktivt velger å ta i bruk. Gjennom registrering vil også personen/bedriften eksplisitt godta vilkårene for bruk av tjenesten. Da hele formålet med en sikker digital postkasse er å motta dokumenter digitalt fremfor på papir, og man ved registreringen eksplisitt godtar vilkårene for bruk av tjenesten, vil brukerne være oppmerksomme på at de vil motta viktige dokumenter i denne kanalen. I tillegg varsles det på e-post/SMS når ny post er levert til den digitale postkassen. Man bør både som følge av dette og det aktive valget vedkommende gjør ved registreringen til en sikker digital postkasse, trygt kunne regne med at brukeren regelmessig, og særlig når det kommer viktig post, gjør seg kjent med innholdet i meldingene i postkassen.

Avsendere sikres også god sporing av sendinger til en sikker digital postkasse. For hver sending vil de motta en kvittering på at adressaten kunne identifiseres og at dokumentet er levert korrekt. I tillegg kan de, om ønskelig, be om bekreftelse ved åpning av et dokument.»

Høringsinstansene som mener at digital post bør anses «betryggende», er delt i spørsmålet om det i tillegg bør kreves særskilt samtykke overfor hver enkelt aktør. Blant annet stiller Oslo byfogdembete spørsmål om alle brukere av en digital postkasse vil være tilstrekkelig klar over at et varsel om tvangsfullbyrdelse også kan komme inn blant meldingene i den digitale postkassen. Embetet mener at det derfor uansett bør kreves et uttrykkelig samtykke til å motta varsel om tvangsfullbyrdelse ved elektronisk kommunikasjon, selv om mottaker får meldingen i sin digitale postkasse. Forbrukerombudet støtter en viss åpning for elektronisk kommunikasjon ved bruk av digitale postkasser i forbrukerforhold, men mener at det bør kreves særskilt samtykke:

«Etter det jeg er kjent med, er det i dag ikke problemer knyttet til spam, phishing eller annen svindel i disse digitale postkassene. I tillegg vil man ved bruk av disse løsningene antakelig oppnå at det kan dokumenteres, fra en uavhengig tredjepart, at henvendelsen er sendt til forbruker og levert til dennes digitale postkasse. En slik løsning kunne blitt kombinert med et krav om aktivt samtykke til elektronisk kommunikasjon, samt tilleggsvarsling via SMS, for å sikre at viktige henvendelser når de forbrukerne som ønsker å motta viktig post elektronisk fra private aktører.

Det vil koste penger for næringsdrivende å sende dokumenter til den digitale postkassen. Løsningen er heller ikke knyttet til det ordinære epostsystemet, og vanlige epost vil ikke nå postkassen. Dette vil antakelig i stor grad motvirke spam og svindelforsøk. I tillegg skal løsningen benyttes for viktige meddelelser fra det offentlige, noe som muligens vil gi økt bevissthet rundt at viktige henvendelser leveres til denne løsningen. Dette kan medføre at forbrukere får en oppfordring til å gjøre seg kjent med det som mottas i den digitale postkassen, på samme måte som med brev som kommer i den fysiske postkassen.

Det er likevel viktig at det kreves et uttrykkelig, informert samtykke fra forbrukere til den enkelte næringsdrivende for at informasjon skal kunne sendes til den digitale postkassen. Forbrukere har ulike teknologiske kunnskaper, i tillegg til at helsemessige eller andre forhold for enkelte kan medføre at bruk av digital postkasse ikke er mulig, eller ønskelig. Det må vurderes i hvilken grad andre aktører som utfører oppdrag fra den næringsdrivende i tilknytning til for eksempel fakturering eller inkasso, kan bygge på forbrukerens aksept som er gitt til den næringsdrivende. Dette bør reguleres nærmere. Jeg er av den oppfatning at regnskapsfirmaer og inkassoselskaper bør kunne sende elektroniske inkassovarsel og betalingsoppfordring på vegne av en næringsdrivende som forbrukeren har gitt slikt samtykke til, forutsatt at det fremkommer klart av samtykket, og at det fremkommer klart av det elektroniske brevet hvilken næringsdrivende firmaet opptrer på vegne av.

En løsning der forbrukere kun avgir ett samtykke til en tilbyder av digital postkasse vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Den nylige hendelsen der mange tusen forbrukere fikk beskjed fra Difi om at de hadde ‘valgt’ e-boks som digital postkasse for henvendelser fra stat og kommune, uten at mange av forbrukerne hadde foretatt noe aktivt valg, er et godt eksempel på at en slik akseptordning ikke vil tilby tilstrekkelig forbrukersikkerhet. I tillegg kan det være mange årsaker til at forbrukere ønsker at henvendelser fra ulike næringsdrivende behandles ulikt, og derfor kun ønsker henvendelser fra enkelte næringsdrivende digitalt.

En løsning basert på digital postkasse kan gi de fleste forbrukere en økt grad av sikkerhet for å motta dokumentene sammenliknet med dagens papirbaserte løsning, der mottakeren bærer risikoen for postgang, herunder at den næringsdrivende har blitt informert om forbrukerens til en hver tid gjeldende adresse. Etter det Forbrukerombudet er kjent med, vil en slik løsning være billigere enn å sende inkassovarsel og betalingsoppfordring på papir, slik man er nødt til etter dagens bestemmelser i inkassoloven §§ 9 og 10. At den kan medføre en noe høyere kostnad enn et alternativ der adgangen til å sende elektronisk post ikke reguleres, slik forslaget i høringsnotatet legger opp til, er etter mitt syn ikke et hinder for å gå for en slik løsning.»

Oslo byfogdembete mener at et samtykke til å motta inkassovarsel, betalingsoppfordring og varsel om tvangsfullbyrdelse elektronisk, bør omfatte varsel fra en eventuell prosessfullmektig. Embetet tar også til orde for at det bør kreves at det kommer klart frem i varselet fra prosessfullmektigen hvem som er fordringshaver.

Skatteetaten, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening og Forbrukerombudet tar for øvrig til orde for at Altinn bør godtas som betryggende. Finans Norge og Finansieringsselskapenes Forening legger også til grunn at nettbankens postkasse bør kunne oppfylle kravene om betryggende måte. Advokatforeningen gir uttrykk for det samme, men mener at det i så fall bør stilles krav om at banken kan dokumentere at mottakeren faktisk har lest meldingen.

3.3.4 Kostnader ved inkasso

Finanstilsynet gir uttrykk for at elektronisk kommunikasjon vil kunne ha betydning for skyldners erstatningsplikt, og at salærsystemet i så fall må gjenspeile dette. Tilsynet bemerker imidlertid:

«[E]n generell salærreduksjon – som gjelder uavhengig av om forsendelsen skjer på papir eller elektronisk – vil kunne gi et større insentiv til å kommunisere elektronisk og dermed ‘legge press’ på forsvarligheten ved vurderingene av kravet om ‘betryggende’. På den annen side vil et supplerende salærsystem, med egne satser ved bruk av elektronisk kommunikasjon, by på andre utfordringer. Etter dagens salærsystem må inkassator forholde seg til åtte alternative satser, avhengig av kravets art, stadium i innfordringsprosessen og partenes forhold. Et supplerende salærsystem vil medføre at inkassator må forholde seg til 16 alternative salærsatser.»

Virke Inkasso mener at det ikke bør foretas noen reduksjon av maksimalsatsene der inkassator velger å benytte elektronisk varsel. Foreningen viser blant annet til at også elektronisk kommunikasjon kan ha en kostnad. For eksempel har digitale postkasser som Digipost og e-Boks prissatt forsendelser og mottak av digital post etter megabyte, og tilleggstjenester som SMS-varsling har en transaksjonspris. Det må etter Virke Inkassos oppfatning også påregnes utvikling av systemtilpasninger eller utvikling av egne brukerløsninger.

3.3.5 Kontaktinformasjon

Posten Norge AS støtter at tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 endres slik at saksøkeren ikke kan la være å varsle skyldneren på grunnlag av at skyldneren ikke har kjent oppholdssted, hvis saksøkeren har mulighet til å nå skyldneren ved elektronisk kommunikasjon.

Namsfogden i Oslo mener det fremstår uklart i hvilken utstrekning kreditor pålegges en undersøkelsesplikt for å finne eventuell elektronisk kontaktinformasjon. Namsfogden mener en undersøkelsesplikt bør begrenses til å omfatte elektroniske kontaktopplysninger som klart kan føres tilbake til skyldneren (for eksempel Digipost eller lignende løsninger), opplysninger som fremkommer i kreditors egne registre og informasjon som er kommet fra skyldneren selv. Namsfogden i Oslo og Oslo byfogembete påpeker begge at undersøkelsesplikten under enhver omstendighet ikke kan omfatte kommunikasjonsmetoder som ikke er betryggende.

Namsfogden i Oslo reiser også spørsmål om graden av undersøkelsesplikt bør være objektiv, eller om profesjonelle aktører bør vurderes etter en strengere norm enn privatpersoner.

3.4 Departementets vurdering

3.4.1 Varsel om tvangsfullbyrdelse og inkasso

Departementet fastholder forslaget om å åpne for at varsler om tvangsfullbyrdelse og inkasso kan gis elektronisk såfremt de er sendt på en «betryggende måte». Etter høringen foreslås i tillegg en forskriftshjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om hva som kan anses som «betryggende».

Ubetingede krav til papirdokumentasjon anses lite i takt med den økte digitaliseringen og teknologiske utviklingen. Svært mange benytter elektronisk kommunikasjon i sin hverdag, og mange sjekker e-post langt oftere enn de sjekker den fysiske postkassen. Flere har kanskje heller ikke lenger en forventning om at viktige meddelelser vil bli sendt til den fysiske postkassen, og kan ha større mulighet til å motta varsler elektronisk. En adgang til elektroniske meddelelser kan gi økt fleksibilitet, for eksempel når man er bortreist og uten tilgang til fysisk post. Der avsenderen er noen som skyldneren nylig har korrespondert elektronisk med, kan skyldneren også ha en forventning og et ønske om at eventuelle inkassovarsler og lignende vil bli sendt elektronisk.

Økt tilretteleggelse for elektronisk kommunikasjon kan i tillegg bidra til effektivisering og kostnadsbesparende løsninger gjennom en utvidet adgang til elektronisk saksflyt.

Samtidig er det også en del som fremdeles ikke ønsker, eller har muligheter eller forutsetninger for, å bruke elektronisk kommunikasjon. Som påpekt av flere høringsinstanser kan også mange av dem som gjør det, likevel ha en forventning om at særlig viktige meddelelser sendes med fysisk post. Forbrukerombudet peker i sitt høringssvar på at ikke alle sjekker e-post hyppig. Blant annet opplyser ombudet at «[i] følge SIFOs undersøkelse ‘Eldres bruk av digitale verktøy og internett …’ (Publisert i Oppdragsrapport nr. 5-2014) side 23, bruker 31 % av nordmenn over 61 år med tilgang til internett, e-post månedlig, sjeldnere eller aldri».

Spørsmål om varsling ved alminnelig e-post reiser i tillegg særlige problemstillinger. Den som endrer bosted i Norge, har en lovbestemt plikt etter folkeregisterloven til å melde flytting. Personer som slutter å bruke en e-postkonto, varsler ofte ikke om dette til alle man har kommunisert med. Videre får ikke en avsender av en e-post nødvendigvis feilmelding hvis mottakerens adresse ikke lenger er i bruk. Det er trolig også mange som ikke har god teknisk innsikt i egen e-post, for eksempel om hvilke e-poster som kan havne i kontoens søppelfilter. Dette innebærer en risiko for at mottakeren ikke blir oppmerksom på en e-post selv om den er sendt til riktig kontaktinformasjon og en konto personen fortsatt bruker og sjekker. Som påpekt av Namsfogden i Oslo kan det også knytte seg usikkerhetsmomenter til hvem som reelt står bak en e-postadresse.

Kravet om at varsler om inkasso og tvangsfullbyrdelse skal være sendt på papir, reflekterer at man hittil har ansett denne typen varsler for å være av en slik art at de ikke bør kunne sendes elektronisk. Også ved tvangsfullbyrdelse har skriftlighetskravet i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 en viktig varslingsfunksjon. Departementet tar utgangspunkt i at det ikke bør åpnes for elektronisk kommunikasjon på en måte som reduserer skyldneres muligheter for å ivareta sine interesser. Det er viktig at mottakeren mottar varselet på en måte som gir vedkommende god oppfordring til å lese det, slik at vedkommende kan innrette seg.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for en klarere regulering av vilkårene for elektroniske meddelelser enn at disse må sendes på «betryggende måte». Forbrukerombudet fremhever at behovet er særlig stort i forbrukerforhold. Etter departementets oppfatning må disse hensynene avveies mot behovet for en regulering som i tilstrekkelig grad gir rom for fleksibilitet. Spørsmålene gjelder et område i rask utvikling, både med hensyn til teknologiske løsninger og den enkeltes forhold til elektronisk kommunikasjon. Lovendringer om teknologinøytralitet bør i størst mulig grad være generiske og sikre fleksibilitet for nye løsningsalternativer og endringer i risikobildet over tid. Forslaget i proposisjonen reflekterer departementets avveining av disse hensynene.

Forslaget innebærer at det i loven åpnes for at varsler kan sendes elektronisk såfremt meddelelsen er sendt på en «betryggende måte», samtidig som det gis nærmere føringer i proposisjonen for hva som kan anses «betryggende». I tillegg foreslås en hjemmel for nærmere forskriftsregulering. Hjemmelen er generell, og det vil i en forskrift kunne sondres mellom meddelelser til private eller skyldnere som har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av forbrukere på den ene siden og profesjonelle på den annen.

Noen tilfeller vil anses betryggende uten forskriftsregulering, med mindre annet følger av senere forskrifter. Den viktige varslingsfunksjonen ved skriftlighetskravet tilsier at vilkåret om at elektroniske meddelelser må sendes på «betryggende måte», bør tolkes noe strengt. Det sentrale vil være om forsendelsesmåten sikrer at vedkommende i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Dette forutsetter blant annet at mottakeren i tilstrekkelig grad selv har åpnet for, og har grunn til å være oppmerksom på, at viktige varsler kan bli sendt på den aktuelle måten. Det forutsetter også tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer for at avsenderen har korrekt kontaktinformasjon, og stiller krav til hvilken type elektronisk kommunikasjon som benyttes. Departementet støtter Advokatforeningen sitt syn om at det kun er enkelte av de plattformer folk benytter for elektronisk kommunikasjon, som er egnet for varsler og meldinger om inkasso og tvangsinndrivelse.

Hvis en elektronisk meddelelse er sendt på en måte som gjør at den rent faktisk er kommet til mottakerens kunnskap, bør det ikke spille noen rolle hvordan den er sendt. Meddelelsen bør da anses sendt på en «betryggende måte». Noe annet er at dette kan få betydning for beregningen av frister som løper fra når varselet er sendt.

Meddelelser som er sendt til en digital postkasse som mottakeren selv har opprettet, der mottakeren om ønskelig vil bli varslet om meddelelsen pr e-post eller sms uten kostnad for mottakeren, bør etter departementets oppfatning anses betryggende. Enkelte høringsinstanser, blant annet Forbrukerombudet, har gitt uttrykk for at det i tillegg bør kreves særskilt forhåndssamtykke fra mottakeren overfor avsenderen. Departementet deler ikke denne oppfatningen. Et krav om forhåndssamtykke synes unødvendig der mottakeren selv har opprettet en digital postkasse.

En meddelelse bør også anses sendt på en betryggende måte der den er sendt i en portal som avsenderen vanligvis bruker til å kommunisere med mottakeren gjennom, hvor avsenderen vet at mottakeren har akseptert å bruke portalen og allerede er vant til å bruke den, og hvor kunden får varsel om meddelelsen pr sms eller e-post. Det forutsettes at portalløsningen har tilfredsstillende sikkerhetsmekanismer for å sikre at det er mottakeren som kan få tilgang til meddelselsen.

Meddelelser til en e-postadresse som skyldneren nylig har brukt til å kommunisere med avsenderen fra, bør også anses sendt på betryggende måte. Det forutsettes at e-postadressen fremstår som vedkommendes egen e-postadresse. Utgangspunktet bør gjelde uavhengig av om avsenderen selv er fordringshaver, eller for eksempel en prosessfullmektig eller et inkassoforetak som opptrer på fordringshaverens vegne. Som Forbrukerombudet antar imidlertid departementet at man ikke bør kunne legge til grunn at forbrukere skal åpne eller lese verken e-post eller e-postvedlegg som kommer fra en avsender de ikke har et direkte kundeforhold til, eller som de ikke har akseptert å motta e-post fra. Dersom mottakeren selv har kommunisert pr e-post til avsenderen kort tid i forveien, bør det likevel etter departementets oppfatning kunne forventes at vedkommende anses tilstrekkelig oppmerksom på at avsenderen kan svare med en e-post som inneholder rettslig relevant informasjon. Er avsenderen i tvil om det har gått for lang tid siden mottakeren sist kommuniserte pr e-post, kan tvilen ryddes av veien gjennom å hente inn en bekreftelse fra mottakeren.

For alle utgangspunktene over må det være en forutsetning at både selve meddelelsen og et eventuelt varsel pr sms eller e-post må skille seg klart fra reklame, informasjonsskriv og andre mindre viktige henvendelser. Det må også fremgå klart hvem som er fordringshaver og hva forholdet gjelder. Videre gjelder ikke utgangspunktene over dersom mottakeren har informert avsenderen om at mottakeren ikke ønsker at meddelelser sendes elektronisk. Uten nærmere forskriftsregulering vil det heller ikke være tilstrekkelig at mottakeren tidligere har kommunisert elektronisk, at avsenderen er kjent med mottakerens elektroniske kontaktinformasjon fra tidligere, eller at partene har avtalt bruk av elektronisk kommunikasjon. En slik løsning vil etter departementets oppfatning ikke gi tilstrekkelig sikkerhet i forbrukerforhold, hvor forbrukeren blant annet kan ha liten reell innflytelse på utformingen av avtalevilkår.

Som nevnt er departementet av den oppfatning at vilkåret om at elektroniske meddelelser må sendes på «betryggende måte», bør tolkes noe strengt. Er avsenderen i tvil om en elektronisk meddelelse i et gitt tilfelle kan anses sendt på betryggende måte, bør avsenderen isteden – eller i tillegg – sende varsel på papir. Også når det gjelder betydningen av automatiserte systemer i inkassobransjen, vil departementet peke på at avsender fortsatt kan velge å varsle på papir.

Til høringsinnspillene om at meddelelser etter tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven kan inneholde sensitive personopplysninger, og at hensynet til den enkeltes personvern kan tilsi at man er tilbakeholden med å utforme en regel som gir adgang til å sende bl.a. varsler til en e-postadresse, bemerker departementet at dette er forhold som reguleres av annet regelverk. Forslaget om endringer i tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven medfører ikke noen endring i begrensninger for elektronisk kommunikasjon som måtte følge av annen lovgivning. For eksempel kan det etter omstendighetene gjelde krav til kryptering eller sikring på annen måte etter personopplysningsforskriften § 2-11 tredje ledd. Slike begrensninger kan ha betydning bl.a. for et inkassoforetaks mulighet til å benytte seg av elektronisk kommunikasjon ved et inkassovarsel etter inkassoloven § 9, eller en prosessfullmektigs mulighet til å sende varsel om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Endringene som foreslås i proposisjonen vil imidlertid innebære at tvangsfullbyrdelsesloven og inkassoloven ikke i seg selv er til hinder for elektronisk kommunikasjon på de nærmere vilkårene som foreslås.

3.4.2 Kostnader ved inkasso

En adgang til varsling ved elektronisk kommunikasjon må forventes å få betydning for en inkassators samlede kostnadsbilde. Dette bør igjen vurderes reflektert i skyldnerens erstatningsplikt. Det vil kunne gjøres gjennom en endring av inkassoforskriften.

Etter departementets oppfatning er det noe tidlig å vurdere de kostnadsmessige konsekvensene for inkassator. Forslaget i proposisjonen vil innebære at det blant annet kan bero på den nærmere utformingen av eventuelle forskriftsbestemmelser, kostnader ved for eksempel bruk av digitale postkasseløsninger, tjenester som sms-varsling mv., hvilke kostnadsbesparelser inkassator vil ha.

Departementet vil derfor ikke på det nåværende tidspunkt foreta en justering av satsene i inkassoforskriften for skyldnernes erstatningsplikt. Det vil kunne vurderes på et senere tidspunkt.

3.4.3 Kontaktinformasjon og varsel om tvangsfullbyrdelse

Departementet fastholder hovedtrekkene i forslaget om at saksøkeren ikke kan la være å varsle skyldneren på grunnlag av at skyldneren ikke har kjent oppholdssted, hvis saksøkeren har mulighet til å nå skyldneren ved elektronisk kommunikasjon.

Avsenderens undersøkelsesplikt vil være begrenset til om skyldneren kan nås ved elektronisk kommunikasjon som er omfattet av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 annet ledd. Videre bør reglene også her ta høyde for at det ikke er alle privatpersoner som har tilgang til elektronisk kommunikasjon. Det kan være tilfeller hvor det ikke er rimelig å stille krav til elektronisk varsling, selv om en skyldner ikke har kjent oppholdssted. Departementet antar at dette først og fremst er aktuelt der privatpersoner skal sende varsel om tvangsfullbyrdelse. En person som selv ikke benytter seg av elektronisk kommunikasjon, bør for eksempel kunne unnlate å varsle ved ukjent oppholdssted uten å undersøke om skyldneren kan nås ved elektronisk kommunikasjon. Det foreslås derfor enkelte presiseringer i forslaget til § 4-18 sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Til høringsinnspillet fra Namsfogden i Oslo bemerkes at departementet ikke har funnet grunn til å lovfeste et skille mellom profesjonelle parters og andres undersøkelsesplikt i loven. Det vil likevel være naturlig å stille noe strengere krav til profesjonelle parters undersøkelser for å avdekke eventuell elektronisk kontaktinformasjon.

3.5 Andre skriftlige meldinger

Tvangsfullbyrdelsesloven § 11-58 gjelder gjennomføring av tvangsbruk, og gir saksøkeren rett til å kreve at retten ved kjennelse setter en etterstående heftelse som ikke er en pengeheftelse, til side så lenge tvangsbruken varer dersom rettigheten hindrer en formålstjenlig drift. Avgjørelsen kan ikke treffes før det er gått minst to uker etter at tvangsbrukeren har sendt «skriftlig melding» til rettighetshaveren om at rettigheten vil bli begjært satt til side. Av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 tredje ledd fremgår at når et foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, låner ut penger mot håndpant i løsøre ved at pantet overleveres til foretaket, kan det inngås forhåndsavtale om at panthaveren selv kan selge løsøret til dekning av pantekravet dersom pantsetteren ikke har innfridd pantekravet innen en frist på minst en måned som panthaveren har fastsatt i et «skriftlig varsel» som er sendt skyldneren etter forfall.

Etter inkassoloven § 15 skal inkassatoren gi fordringshaveren en «skriftlig oppgave» som viser hva skyldneren er krevd for, hva skyldneren har betalt, og hvilket vederlag inkassatoren krever for arbeid og kostnader, når oppdraget er avsluttet. Bestemmelsen er deklaratorisk, jf. § 3. Etter inkassoloven § 19 kan det ved forskrift fastsettes beløp som fordringshavere kan kreve av en erstatningsansvarlig skyldner når det etter kravets forfall «er sendt skriftlig purring». Slik regulering er gitt i inkassoforskriften, som også taler om «skriftlig purring», jf. § 1-2. Etter inkassoforskriften § 2-5 må erstatningskrav utover inkassoforskriften § 2-2 til § 2-3 begrunnes «skriftlig» overfor skyldneren, jf. § 2-5 tredje ledd.

I høringsnotatet foreslo departementet at meldinger og varsler som etter bestemmelsene over skal gis skriftlig, bør kunne gis elektronisk på samme vilkår som er skissert for tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 og inkassoloven §§ 9 og 10. Ingen høringsinstanser har kommentert dette særskilt, og departementet fastholder forslaget. I tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 tredje ledd foreslås i tillegg en justering av henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, siden denne loven er opphevet og erstattet av finansforetaksloven.