9 Merknader til de enkelte bestemmelser

9.1 Endringer i tinglysingsloven

Til § 1

Endringen er en teknisk opprydning og innebærer ikke materielle endringer i organiseringen av tinglysingen.

Til § 22

Endringen i nr. 1 innebærer at rettsvern for overdragelse av elektronisk tinglyst pant bare kan oppnås ved tinglysing. Bestemmelsen er omtalt i punkt 6.

Kravet om tinglysing som rettsvernsakt for overdragelse vil gjelde der pantet er registrert elektronisk, men uavhengig av om senere overdragelser tinglyses elektronisk eller på papir. Ved senere overdragelser kan rettighetshaveren dermed selv velge om vedkommende ønsker å tinglyse overdragelsen elektronisk eller på papir. Rettsvernskravet vil derfor ikke være til hinder for overdragelse av elektronisk registrerte panteretter til erververe som ikke ønsker eller har mulighet for selv å tinglyse elektronisk.

En erklæring om overdragelse av elektronisk tinglyst pant må inneholde en entydig grunnboksreferanse til den tinglyste panteretten.

Selskapsmessige omorganiseringer reiser enkelte særlige spørsmål ved innføringen av tinglysing som rettsvernsakt for overdragelser av elektronisk tinglyste panteretter. Ved omorganiseringer der overføring av eiendom ikke anses å utløse plikt til å betale tinglysingsgebyr, bør heller ikke overføring av elektronisk tinglyst pant utløse plikt til å betale tinglysingsgebyr. Det vises til Rundskriv G-2005-6, hvor det fremgår at det etter gjeldende rett ikke betales tinglysingsgebyr når fast eiendom overføres som ledd i visse nærmere angitte omorganiseringer som blant annet fusjon, fisjon og omdanning etter reglene i aksjeloven kapittel 13, 14 og 15 eller allmennaksjeloven kapittel 13, 14 og 15. Departementet legger til grunn at det samme gjelder ved overføring av begrensede rettigheter i fast eiendom.

For overdragelse av panteretter som ikke er tinglyst elektronisk, vil rettsvern fortsatt følge av reglene som gjelder for den type fordring som panteretten er knyttet til.

Til § 32

Bestemmelsen er omtalt i punkt 7.

Endringene i annet ledd første punktum innebærer at kravet om innlevering av originaldokument begrenses til pantedokumenter som er omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapirer. For ikke-negotiable pantobligasjoner og skadesløsbrev får annet ledd ikke anvendelse. Pantedokumenter som er elektronisk registrert kan ikke være negotiable, og vil derfor ikke være omfattet av annet ledd.

Annet ledd tredje punktum innebærer at visse banker og institusjoner kan be om sletting av nærmere angitte negotiable pantedokumenter uten å fremlegge originaldokumentet.

Unntaket omfatter bank som har konsesjon som bank etter finansforetaksloven § 2-7 og institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd. Sistnevnte omfatter Norges Bank, Statens pensjonskasse og visse foretak eiet av staten som er finansiert over statsbudsjettet, som blant annet Statens lånekasse for utdanning. Det vises til Prop. 125 L (2013–2014) om lov om finansforetak og finanskonsern side 22 til 23 og side 158.

Unntaket gjelder bare der banken eller institusjonen er den berettigede til den aktuelle heftelsen.

Det er en forutsetning for sletting etter begge alternativene i annet ledd at det foreligger bevis for at heftelsen er falt bort eller for at den berettigede samtykker i slettingen, jf. tinglysingsloven § 32 første ledd. Dette vilkåret er oppfylt der det er den berettigede som ber om slettingen.

Siden rettsvern ved overdragelse av de negotiable pantedokumentene følger av reglene for den type fordring som panteretten er knyttet til, er ikke den som fremstår som rettighetshaver til pantedokumentet i grunnboken, nødvendigvis den reelle rettighetshaveren. En pantobligasjon som følger reglene for omsetningsgjeldsbrev, kan for eksempel være overdratt til en ny rettighetshaver, som har fått rettsvern ved overlevering, og transporten er ikke tinglyst slik at den opprinnelige rettighetshaveren fortsatt fremstår som berettiget i grunnboken. For å legge til rette for en praktisk og ressurseffektiv sletteprosess foreslår departementet likevel at det avgjørende for bankens eller institusjonens adgang til å be om sletting uten fremleggelse av originaldokument, er om banken eller institusjonen fremstår som berettiget etter grunnboken. Som nevnt er det ikke noe i veien for at en overdragelse av en panterett tinglyses, jf. tinglysingsloven § 12. Ved å gjøre dette kan man sikre seg at det også fremgår av grunnboken hvem som er den nye berettigede til pantekravet.

Hvis en bank eller institusjon ber om sletting uten innlevering av dokumentet, kan det være risiko for at tredjeparter påføres tap. Etter annet ledd fjerde punktum er banken eller institusjonen selv ansvarlig for tap som måtte oppstå som følge av at dokumentet verken tilintetgjøres eller gis påtegning om at det er slettet fra grunnboken. Påtegningen må være tydelig og ikke lett å fjerne eller skille fra resten av dokumentet for å utelukke ansvar etter dette punktumet.

Der en heftelse kan bes slettet uten fremleggelse av originaldokumentet, må begjæringen i tilstrekkelig grad identifisere heftelsen det gjelder.

Nytt femte ledd presiserer at reglene i første til fjerde ledd gjelder tilsvarende ved nedkvittering, prioritetsvikelse eller andre disposisjoner som begrenser omfanget eller verdien av en tinglyst heftelse. Dette innebærer for eksempel at en bank kan benytte seg av unntaket fra kravet om innlevering av dokumentet også ved en prioritetsvikelse, og at banken da vil være ansvarlig for ethvert tap som måtte oppstå som følge av at dokumentet ikke gis påtegning om prioritetsvikelsen. Også en slik påtegning må være tydelig og ikke lett å fjerne eller skille fra resten av dokumentet.

9.2 Endringer i straffeprosessloven

Flere bestemmelser i straffeprosessloven ble endret både ved lov 17. juni 2016 nr. 52 om endringer i straffeloven mv. (militær virksomhet i væpnet konflikt m.m.) og ved lov 17. juni 2016 nr. 54 om endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler). På grunn av ikrafttredelsesrekkefølgen kan det reises tvil om om hvordan disse bestemmelsene nå egentlig lyder. Det foreslås derfor at de vedtas på nytt i den utforming de skal ha når en tar hensyn til begge lovvedtakene. Dette gjelder § 200 a første ledd, § 202 b første ledd første punktum, § 202 c første ledd første punktum innledningen, § 216 a første ledd bokstav b og § 222 d annet ledd bokstav a.

I tillegg foreslås straffeprosessloven § 215 opphevet. Den fastsetter at «Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av reglene i §§ 211 og 212». §§ 211 og 212 ble opphevet ved lov 17. juni 2016 nr. 54.

9.3 Endringer i inkassoloven

Til § 3 a

Første punktum åpner for at opplysninger og meldinger til skyldneren som etter loven skal gis skriftlig, kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen «er sendt på en betryggende måte». I annet punktum åpnes det for at det reguleres nærmere i forskrift hva som kan anses som betryggende måte.

Med ordlyden om at meddelelsen må være sendt på en «betryggende» måte, menes at meddelelsen må være sendt på en måte som gir tilstrekkelig sikkerhet for at varselet kan komme frem til skyldneren og komme til skyldnerens kunnskap. Det siktes ikke til hvorvidt meddelelsen er sendt på en måte som er betryggende personvernmessig eller på annen måte. Slike spørsmål reguleres av annet regelverk.

Det er ikke gitt noen nærmere definisjon i lovteksten av hva som menes med «elektronisk kommunikasjon». Den teknologiske utviklingen gjør at en slik presisering raskt vil bli utdatert. Kravet til at elektroniske opplysninger og meldinger må være sendt på en «betryggende måte», vil imidlertid innebære begrensninger i hvilke elektroniske kommunikasjonskanaler som kan brukes. Spørsmålet er nærmere behandlet i punkt 3.4. Ved utvikling av nye teknologiske løsninger må disse vurderes konkret ut fra hensynene bak varslingsreglene.

Bestemmelsen er etter sin ordlyd generell, og vil blant annet gjelde for inkassovarsel etter inkassoloven § 9 og betalingsoppfordring etter inkassoloven § 10.

Fastsatte skriftlighetskrav vil fortsatt innebære et krav om at opplysningene skal gis ved skrifttegn, men endringene innebærer at opplysningene ikke behøver å gis på papir dersom vilkårene i ny § 3 a er oppfylt.

Forslagene i proposisjonen gjelder elektronisk kommunikasjon og endrer ikke kravene til hvordan det kan varsles på papir. Forskriftshjemmelen som foreslås i annet punktum kan imidlertid etter sin ordlyd dekke både elektroniske varsler og varsler på papir.

Til §§ 9 og 10

Ordene «på papir» er slettet for å tydeliggjøre at varsel kan sendes elektronisk dersom vilkårene for dette etter ny § 3 a er oppfylt. Er ikke vilkårene etter ny § 3 a oppfylt, innebærer imidlertid fortsatt §§ 9 og 10 at et varsel må sendes på papir.

9.4 Endringer i tvangsfullbyrdelsesloven

Til § 1-3

Endringen reflekterer at finansieringsvirksomhetsloven er opphevet og erstattet av finansforetaksloven.

Til § 1-10

Første ledd viderefører gjeldende § 2-13 og deler av § 2-17. Henvisningen til domstolloven er kun en videreføring av gjeldende rett og innebærer ikke noen endring i adgangen til elektronisk kommunikasjon med namsmyndigheten.

Annet ledd første punktum åpner for at opplysninger og meldinger mellom saksøker og saksøkte som etter loven skal gis skriftlig, kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom meddelelsen «er sendt på en betryggende måte». I annet ledd annet punktum gis det hjemmel for at det i forskrift fastsettes næmere bestemmelser om hva som kan anses som betryggende måte. Ordlyden tilsvarer ny § 3 a i inkassoloven med visse tilpasninger, se merknaden til denne bestemmelsen og omtale i punkt 3.4.

Annet ledd er generelt i den forstand at det får anvendelse på alle former for krav om at opplysninger eller meldinger mellom saksøker og saksøkte skal gis skriftlig, blant annet for meddelelser om et krav som tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav f og varsel om tvangsfullbyrdelse etter § 4-18.

I rettspraksis og juridisk teori er det i ulike sammenhenger gitt uttrykk for at et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 kan kombineres med varsler etter annen lovgivning. En adgang til elektronisk varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 vil kun få konsekvenser for denne bestemmelsen. Om varsler etter andre lovbestemmelser kan tas med i samme melding, beror på hva som følger av de andre bestemmelsene.

Fastsatte skriftlighetskrav vil fortsatt innebære et krav om at opplysningene skal gis ved hjelp av skrifttegn, men endringene innebærer at opplysningene ikke behøver å gis på papir dersom vilkårene i ny § 1-10 annet ledd er oppfylt.

Tredje ledd fastsetter at skriftlig varsel etter § 1-3 tredje ledd første punktum og skriftlig melding etter § 11-58 første ledd annet punktum kan sendes elektronisk på de samme vilkårene som følger av § 1-10 annet ledd.

Til § 2-13

Bestemmelsen er videreført i ny § 1-10 første ledd.

Til § 2-17

Siden § 2-13 flyttes til § 1-10 første ledd i kapittel 1, er det ikke lenger nødvendig å regulere særskilt at bestemmelsen gjelder tilsvarende for Statens innkrevingssentral. Dette følger av § 1-10 første ledd.

Til § 3-4

Endringen reflekterer at finansieringsvirksomhetsloven er opphevet og erstattet av finansforetaksloven.

Til § 4-18

Annet ledd første punktum er omstrukturert til en punktoppstilling. Det er inntatt som et vilkår for å unnlate varsel om tvangsfullbyrdelse at verken saksøkte eller kjent fullmektig har kjent kontaktinformasjon for elektronisk varsling etter § 1-10 annet ledd, jf. første punktum bokstav c. Saksøkeren kan ikke la være å varsle skyldneren på grunn av at skyldneren ikke har kjent oppholdssted, hvis saksøkeren har mulighet til å nå skyldneren ved elektronisk kommunikasjon.

Avsenderens undersøkelsesplikt vil være begrenset til elektronisk kommunikasjon som er omfattet av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-10 annet ledd. Det vil være naturlig å stille noe strengere krav til profesjonelle parters undersøkelser for å avdekke eventuell elektronisk kontaktinformasjon enn til privatpersoners undersøkelsesplikt.

Etter tredje punktum har det ikke betydning om saksøkte eller saksøktes fullmektig har kjent kontaktinformasjon for elektronisk varsling dersom det er urimelig å kreve at saksøker skal varsle elektronisk. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil og tar høyde for at det fortsatt er enkelte som ikke har mulighet for elektronisk kommunikasjon, for eksempel når en privatperson som ikke selv benytter seg av elektronisk kommunikasjon, selv skal sende varsel om tvangsfullbyrdelse.

Til § 7-2

Bestemmelsen er omtalt i punkt 4.2, 4.3 og 4.6.1.

Reguleringen i tidligere § 7-2 bokstav a om at gjeldsbrevet også er tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader, er flyttet til annet ledd. Det stilles ikke lenger krav om «vedtakelse av at også renter og slike kostnader kan drives inn uten søksmål».

I første ledd bokstav f er «skriftstykke» erstattet med «skriftlig meddelelse». Der meddelelsen sendes på papir, skal «skriftlig meddelelse» forstås tilsvarende som «skriftstykke» etter gjeldende rett. Endringen innebærer imidlertid at et «skriftstykke» på nærmere vilkår også kan sendes elektronisk. Vilkårene for en slik elektronisk meddelelse vil følge av ny § 1-10 annet ledd, se punkt 3 og merknaden til denne bestemmelsen.

Også meddelelser sendt av for eksempel faktureringsselskaper på vegne av fordringshaveren kan oppfylle vilkåret om at fordringshaveren «selv» må ha sendt meddelelsen til skyldneren, jf. Lovavdelingens uttalelse 16. november 2005 (JDLOV-2005-5918). Det anses unødvendig å presisere dette i lovteksten.

Første ledd ny bokstav g innebærer at elektroniske gjeldserklæringer kan være særlig tvangsgrunnlag for utlegg der de er avgitt til foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-1 eller institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd, og inneholder vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål. Institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd vil omfatte Norges Bank, Statens pensjonskasse og visse foretak eiet av staten som er finansiert over statsbudsjettet, som blant annet Statens lånekasse for utdanning. For en nærmere beskrivelse vises det til Prop. 125 L (2013–2014) om lov om finansforetak og finanskonsern side 22 til 23 og side 158.

Også elektroniske erklæringer om kausjonsansvar som selvskyldner eller på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 71 for en slik forpliktelse kan være tvangsgrunnlag når de er avgitt til foretak eller institusjon som nevnt og inneholder vedtakelse av inndrivelse uten søksmål. Om en kausjonsavtale er gyldig, vil imidlertid blant annet bero på finansavtalelovens regler. Innsigelser om ugyldighet kan fremsettes under tvangsfullbyrdelsen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2.

At kausjonserklæringen må være «for en slik forpliktelse», innebærer at kausjonserklæringen må være for en elektronisk gjeldserklæring som oppfyller vilkårene i bokstav g. Det vil si at erklæringen om kausjonsansvar må gjelde en forpliktelse som er inngått ved en elektronisk gjeldserklæring som lyder på en bestemt pengesum, og som er avgitt til foretak med rett til å drive finansieringsvirsomhet etter finansforetaksloven § 2-1 eller til institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd, og som inneholder vedtakelse av at kravet kan inndrives uten søksmål.

Det er ikke lovfestet særlige krav til hvordan elektroniske erklæringer etter en ny § 7-2 første ledd bokstav g kan avgis. Namsmannen må ta stilling til eventuelle innsigelser etter en alminnelig bevisvurdering, jf. punkt 4.2.4 in fine. Det avgjørende for muligheten til tvangsfullbyrdelse av erklæringen vil være om den er rettslig bindende for saksøkte. Hvis fordringshaveren ønsker å begrense risikoen for innsigelser om en elektronisk erklæring, kan kravene som er stilt i panteloven § 3-17 første ledd og finansavtaleloven § 8 annet ledd bokstav b, gi veiledning.

Adgangen til å tvangsinndrive norske eksigible gjeldsbrev i andre land er regulert av nasjonal rett i det enkelte land. Det gjelder også for andre nordiske land.

Annet ledd slår fast at tvangsgrunnlag etter § 7-2 første ledd også er tvangsgrunnlag for utenrettslige inndrivingskostnader og renter, med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov eller fremgår av tvangsgrunnlaget. At «renter» er angitt etter «utenrettslige inndrivingskostnader», er ment å tydeliggjøre at også renter av utenrettslige inndrivningskostnader er omfattet av tvangsgrunnlaget.

Til § 9-2

Ordet «skriftlig» er tatt ut av bestemmelsen. Om en avtale om salgspant kan inngås elektronisk, vil bero på kravene for rettsvern etter panteloven § 3-17. Forslaget medfører ingen endring av rettsvernskravene. Begrensningene for bruk av elektronisk kommunikasjon som gjelder etter den bestemmelsen, vil dermed gjelde tilsvarende etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 gjennom henvisningen til panteloven § 3-17.

Til § 11-3

Etter gjeldende § 11-3 skal begjæring om tvangsdekning i fast eiendom og andre realregistrerte formuesgoder enn skip og luftfartøy settes frem for tingretten «i den krets der formuesgodet er registrert». For fast eiendom og kraftledninger passer ikke formuleringen helt godt etter at tinglysingen ble lagt under Statens kartverk. I Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven (2008) side 676 heter det:

«[B]estemmelsen må åpenbart forstås slik at begjæringen fremsettes for tingretten i den krets hvor eiendommen befinner seg. For kraftledninger blir det den rettskrets der ledningen opprinnelig var registrert. Ved nyregistrering av kraftledning som går gjennom flere rettskretser, må det antakelig være valgfrihet m h t hvilken tingrett begjæringen skal fremsettes for».

Endringene i første og fjerde ledd reflekterer dette. Det er samtidig gjort enkelte strukturelle endringer i bestemmelsen. Fjerde ledd første punktum innebærer at begjæring om tvangsdekning i kraftledninger skal settes frem for tingretten i en krets der ledningen går. Går ledningen gjennom flere kretser, er det valgfrihet med hensyn til disse. Ble kraftledningen opprinnelig registrert av en tingrett, følger det av fjerde ledd annet punktum at begjæringen skal settes frem for denne tingretten.

Tredje ledd annet punktum gjelder begjæring om tvangsdekning i akvakulturtillatelser der innehaveren av tillatelsen ikke har alminnelig verneting i Norge. Begjæringen skal da settes frem for tingretten for den kommunen som tillatelsen er knyttet til i akvakulturregisteret. Hvilken kommune tillatelsen er knyttet til, vil også fremgå av tillatelsens nummer.

Andre endringer i annet og tredje ledd er språklige.

Femte ledd viderefører gjeldende første ledd første punktum for realregistrerte formuesgoder som ikke er særskilt regulert i første til fjerde ledd.

Til § 13-2

I annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav a er «renter» satt til sist i oppregningen av hvilke beløp som må betales for å unngå henholdsvis utlevering eller tvangsfullbyrdelse. Endringen innebærer at «renter» knytter seg til samtlige poster. Hvorvidt det i et konkret tilfelle kan kreves renter på de enkelte postene, vil bero på om det for øvrig er rettslig grunnlag for det.

I tredje ledd bokstav c er ordet «skriftlig» fjernet. Om en protest kan være gitt elektronisk, vil bero på kravene etter husleieloven § 9-8.

Nytt fjerde ledd innebærer at kravene i § 13-2 annet ledd og tredje ledd bokstav a og b om at en avtale skal inngås skriftlig, ikke er til hinder for at avtalen inngås elektronisk. Det er ikke lovfestet særlige krav til den elektroniske avtaleinngåelsen. Namsmannen må ta stilling til eventuelle innsigelser etter en alminnelig bevisvurdering, og det avgjørende for muligheten til tvangsfullbyrdelse vil være om avtalen er rettslig bindende inngått, jf. merknadene til § 7-2 første ledd ny bokstav g.

Endringen innebærer ingen endring i kravet til innholdet i avtalene.

Til § 13-6

I første ledd er «renter» satt til sist i oppregningen av hvilke beløp som må betales for å unngå henholdsvis utlevering eller tvangsfullbyrdelse. Det vises til merknaden til § 13-2 annet og tredje ledd over.

9.5 Endringer i SIS-loven

SIS-loven § 7 nr. 2 gir hjemmel for registrering av opplysninger i Schengen informasjonssystemet (SIS) om personer som ikke skal gis tillatelse til innreise fordi det i forbindelse med utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, b, c eller e (utvisning av utlending uten oppholdstillatelse), § 67 (utvisning av utlending som har midlertidig oppholdstillatelse) eller § 68 (utvisning av utlending som har permanent oppholdstillatelse) er truffet vedtak om innreiseforbud og innreiseforbudet fortsatt er gjeldende.

Det følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav f, som trådte i kraft 1. september 2016, at en utlending kan utvises dersom vedkommendes asylsøknad er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a (har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land) eller d (har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt), og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet. Det fremgår av Prop. 91 L (2015–2016) side 148 i omtalen av den nye § 66 første ledd bokstav f at «[e]t vedtak om utvisning gir dessuten adgang til å registrere utlendingen i Schengen Information System (SIS), jf. SIS-loven § 7 nr. 2. Registreringen innebærer normalt innreiseforbud i hele Schengen-området».

Ved en feil ble SIS-loven § 7 nr. 2 ikke foreslått endret i samsvar med omtalen i proposisjonen. Det foreslås derfor endring i denne bestemmelsen som innebærer grunnlag for registrering av opplysninger i SIS der utlendingen skal nektes innreise på grunnlag av utvisning etter den nye bestemmelsen i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav f.

9.6 Endringer i burettslagslova

Endringen i § 6-7 tilsvarer endringen i tinglysingsloven § 22 nr. 1 med nødvendige tilpasninger, se merknaden til denne bestemmelsen.

9.7 Endringer i lov 12. september 2003 nr. 93 om endringer i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing m.m.

Endringen har sammenheng med endringen i tinglysingsloven § 1 første ledd, se merknaden til den bestemmelsen.

9.8 Endringer i utlendingsloven

I punktoppstillingene i § 105 første ledd, 106 første ledd og § 106 a første ledd ble det vedtatt endringer både ved lov 17. juni 2016 nr. 56 om endringar i utlendingslova (pågriping og fengsling i samband med 48-timarprosedyren) og ved lov 17. juni 2016 nr. 58 om endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II). Lovforslagene i proposisjonene, hhv. Prop. 91 L (2015–2016) og Prop. 90 L (2015–2016), var utformet slik at de kunne behandles, vedtas og settes i kraft uavhengig av hverandre. Det ville imidlertid oppstå en feil i tegnsettingen og plasseringen av ordet «eller» i punktoppstillingene. Det hadde ingen realitetsbetydning og foreslås nå justert.

9.9 Endringer i lov 20. juni 2014 om endringer i tinglysingsloven mv. (elektronisk tinglysing)

Endringen innebærer at Kongen kan sette i kraft bestemmelser i endringsloven om elektronisk tinglysing til forskjellig tid for ulike registre. Forslaget vil gi større fleksibilitet, for eksempel dersom det i en overgangsperiode skulle bli behov for særlige tilpasninger for tinglysing som foretas ved Løsøreregisteret.

9.10 Endringer i lov 27. mai 2016 nr. 15 om endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.)

Endringen har sammenheng med endringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 annet ledd, se merknaden til den bestemmelsen.

9.11 Ikrafttredelses- og overgangsregler

I nr. 1 foreslås det at loven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det foreslås også en adgang til å sette de enkelte bestemmelsene i kraft til ulik tid. Trolig vil det være mest aktuelt å sette i kraft alle bestemmelsene samtidig, men det kan for eksempel tenkes at det er ønskelig å sette endringene i inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven i kraft før endringene i tinglysingsloven.

Det foreslås videre at Kongen kan sette i kraft bestemmelser i endringsloven om elektronisk tinglysing til forskjellig tid for ulike registre, se merknad til endring i lov 20. juni 2014 om endringer i tinglysingsloven mv. (elektronisk tinglysing).

I nr. 2 foreslås det en overgangsregel som har sammenheng med endringene som foreslås i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav a og § 7-2 annet ledd. Overgangsregelen innebærer en videreføring av de nåværende reglene om vedtakelse i § 7-2 bokstav a for eksigible gjeldsbrev som foreligger på tidspunktet for ikrafttredelse.

Det foreslås videre en hjemmel for departementet til å gi overgangsbestemmelser, jf. nr. 3.