4 Særlige tvangsgrunnlag

4.1 Utgangspunkt

En forutsetning for at namsmyndighetene kan tvangsinndrive et krav, er at fordringshaveren har tvangsgrunnlag for kravet. Tvangsfullbyrdelsesloven skiller mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag. Noen av de særlige tvangsgrunnlagene må etter gjeldende rett være utstedt på papir. Der slike dokumenter brukes i forbindelse med disposisjoner som skal tinglyses, kan papirkravene gjøre det mindre attraktivt med elektronisk tinglysing. Også ellers kan det være grunn til å legge til rette for mer teknologinøytrale løsninger.

4.2 Eksigible gjeldsbrev

4.2.1 Gjeldende rett

Gjeldsbrev som lyder på en bestemt pengesum og som inneholder vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål, er særlig tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a. Gjeldsbrevet er tvangsgrunnlag overfor utstederen når utstederens underskrift er bekreftet av to myndige vitner eller i samsvar med forskrift gitt av Kongen.

Lovavdelingen har i en uttalelse 26. august 2003 (JDLOV-2003-3054) antatt at elektronisk signatur ikke er tilstrekkelig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a. Tolkningen ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2010 s. 604. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a er dermed forstått slik at den oppstiller et krav om at gjeldsbrevet må være i papirform og fysisk underskrevet av låntakeren for å kunne være eksigibelt.

Et eksigibelt gjeldsbrev er også særlig tvangsgrunnlag overfor den som «ved påskrift på gjeldsbrevet har påtatt seg selvskyldneransvar ved en overdragelse eller stilt seg som selvskyldnerkausjonist eller som kausjonist på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 71» forutsatt at påskriften inneholder vedtakelse av inndriving uten søksmål og at kausjonistens underskrift er bekreftet som nærmere angitt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a fjerde punktum.

Fra kravene til bekreftelse av underskrift er det gjort unntak der gjeldsbrevet er utstedt til visse nærmere angitte finansinstitusjoner m.m., jf. forskrift om underskrift på eksigible gjeldsbrev § 2.

Det er en viss adgang til å inndrive norske eksigible gjeldsbrev i Norden. I Norge reguleres fullbyrding av nordiske gjeldsbrev av lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område. Loven bygger på den nordiske konvensjonen 11. oktober 1977 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på privatrettens område. Konvensjonen er en rammekonvensjon som forutsettes utfylt og gjennomført i det enkelte land, og dette er gjort gjennom nasjonale lover som er søkt lagt opp så ensartet som mulig. Adgangen til å tvangsinndrive norske eksigible gjeldsbrev i Norden er dermed regulert av det enkelte lands rett. Felles for danske, svenske og finske regler er blant annet at adgangen forutsetter at gjeldsbrevet etter norsk rett kan være grunnlag for fullbyrdelse uten søksmål. Det er også et vilkår at gjeldsbrevet er undertegnet av en person med bosted i Norge.

4.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet om ordningen med eksigible gjeldsbrev som særlig tvangsgrunnlag burde avskaffes, men foreslo at hjemmelen beholdes. Det heter i høringsnotatet:

«Det kan stilles spørsmål om det fortsatt er behov for å opprettholde hjemmelen for eksigible gjeldsbrev som særlig tvangsgrunnlag. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f har fordringshaveren uansett adgang til å fremme utleggsforretning på grunnlag av et ‘skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang’. For slike tvangsgrunnlag gjelder særskilte prosessuelle regler, som nærmere omtalt i punkt 5.3.

Adgangen til å inndrive norske, eksigible gjeldsbrev i Norden synes imidlertid å tilsi at hjemmelen for eksigible gjeldsbrev som særlig tvangsgrunnlag i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 a bør beholdes.»

Spørsmålet var da om det burde åpnes for at også elektronisk gjeldsdokumentasjon kan gjøres eksigibel. Departementet viste til at arbeidsgruppen har foreslått en slik løsning:

«I [arbeidsgruppens rapport] er det på side 53 flg. vist til at man ikke har funnet noen sterke grunner til å begrense regelen til papirdokumentasjon. Det som er angitt å kunne volde tvil, er om elektronisk tinglysing i seg selv foranlediger en endring. I den forbindelse har arbeidsgruppen pekt på at det kan innvendes at de viktigste tinglyste krav som kan tenkes tvangsfullbyrdet, er pantekrav, og at disse uansett kan tvangsfullbyrdes uten at det tas utlegg (se punkt 5.9 nedenfor). Videre heter det på side 54 i rapporten:

‘Eksigibilitet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a er slik sett unødvendig. Men også en kravshaver med panterett kan tenkes å ha nytte av en eksigibilitetsklausul, nemlig om pantet ikke strekker til, så han må tvangsfullbyrde i andre formuesgoder som tilhører debitor. Derfor vil også en pantekreditor kunne få en svekket stilling ved elektronisk tinglysing om ikke også elektronisk gjeldsdokumentasjon kan gjøres eksigibel.

For det andre kan det hevdes at gjeldsdokumentasjonen uansett ofte holdes atskilt fra det som tinglyses. Man tinglyser et pantedokument, som ikke sier noe om det underliggende gjeldsforholdet, mens det kravet pantet skal dekke reguleres i et eget gjeldsbrev, gjerne knyttet til en særskilt pantsettelseserklæring som gjør det klart at pantet skal dekke kravet etter gjeldsbrevet. I slike tilfeller kunne man skrevet gjeldsbrevet på papir med en eksigibilitetsklausul selv om pantedokumentasjonen og tinglysingen av den var elektronisk. Men slik arbeidsgruppen ser det, bør reglene være slik at når elektronisk tinglysing innføres, bør også de tilknyttede avtalene kunne inngås elektronisk. Uten dette vil ikke hele gevinstpotensialet ved elektronisk tinglysing kunne tas ut.’»

Departementet foreslo i høringsnotatet en viss åpning for at elektronisk gjeldsdokumentasjon kan gjøres eksigibel, men slik at adgangen til elektroniske løsninger begrenses til de tilfellene hvor gjeldsdokumentasjonen knytter seg til elektroniske pantsettelser. Om dette heter det i høringsnotatet:

«Flere hensyn kan tale for å åpne for at elektronisk gjeldsdokumentasjon kan gjøres eksigibel. Siden det gjelder andre prosessuelle regler for tvangsinndrivelse av særlige tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a enn § 7-2 bokstav f, kan det likevel fremstå som lite ønskelig å utvide omfanget av § 7-2 bokstav a mer enn nødvendig. Det peker mot at adgangen til elektroniske løsninger begrenses til de tilfellene hvor gjeldsdokumentasjonen knytter seg til elektroniske pantsettelser.

Løsningen kan oppnås ved å åpne for at slike pantsettelser kan være tvangsgrunnlag for utlegg overfor eieren dersom dokumentet utpeker vedkommende som personlig ansvarlig for pantekravet. I lys av kravene som stilles ved elektronisk tinglysing, antas det i så fall ikke å være behov for særskilte krav til vitnebekreftelser, elektronisk signatur og lignende etter tvangsfullbyrdelsesloven.

For registrerte skadesløsbrev synes det naturlig å stille som tilleggsvilkår at kravets omfang er fastsatt ved dom eller annet tvangsgrunnlag. Det vises til tilsvarende krav etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd bokstav a.

Det kan vurderes å stille som vilkår at skyldneren har avgitt en elektronisk form for ‘vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål’. Hvis ikke vil bestemmelsen – i alle fall i teorien – omfatte en videre krets av skyldnere enn § 7-2 bokstav a. Hvis det stilles et slikt krav, vil det også måtte tas stilling til om det skal gjelde formkrav for slik vedtakelse – og i så fall hvilke. Sett i lys av prosedyrene for tinglysing, fremstår det imidlertid uklart hvor stor grad av beskyttelse et slikt krav om særskilt vedtakelse vil gi.

Lovteknisk kan et slikt tvangsgrunnlag reguleres gjennom en ny § 7-2 bokstav g.

Ved pant i fast eiendom vil et tvangsgrunnlag som skissert over isolert sett kunne være aktuelt både overfor en hovedskyldner og en realkausjonist – det avgjørende er hvorvidt pantekravet er elektronisk tinglyst, hvem som er hjemmelshaver og hvem som ‘utpekes som personlig ansvarlig for pantekravet’. Finansavtaleloven har imidlertid særlige regler om inngåelse av kausjonsavtaler. I visse nærmere angitte tilfeller er det åpnet for at kausjonsavtaler kan inngås ved hjelp av et elektronisk medium, jf. § 61 jf. § 8 annet ledd. For kausjon fra forbrukere er det gjort unntak fra denne muligheten, jf. § 61 annet ledd. Elektroniske kausjonserklæringer kan ikke avgis av forbrukere.

Finansavtaleloven er ikke omfattet av høringsnotatet, og en vurdering av disse reglene må eventuelt skje i form av en senere gjennomgang. En ny bokstav g i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 som skissert over vil imidlertid innebære at tvangsfullbyrdelsesloven ikke i seg selv er til hinder for tvangsfullbyrdelse av et tinglyst pant dersom det er gyldig. Om en kausjonsavtale er gyldig, vil blant annet bero på finansavtaleloven. Innsigelser om ugyldighet kan fremsettes under tvangsfullbyrdelsen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2.»

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Norsk kemner- og kommuneøkonomers forbund støtter at eksigible gjeldsbrev i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 a bør videreføres, og fremhever blant annet at det bør være nordisk rettsenhet på dette punktet.

Oslo Byfogdembete er enig i at det bør åpnes opp for at elektronisk gjeldsdokumentasjon kan gjøres eksigibel når den knytter seg til en elektronisk pantsettelse. Embetet mener imidlertid at det bør stilles som vilkår at det fremgår av dokumentet at kravet kan inndrives uten søksmål eller lignende, slik at det ikke skapes noen tvil om hva som er ment.

Namsfogden i Oslo, Den Norske Stats Husbank, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening og Virke Inkasso har innvendinger mot en ny § 7-2 bokstav g som skissert i høringsnotatet. Virke Inkasso mener at forslaget ikke i tilstrekkelig grad sikrer eksigibiliten for elektroniske gjeldserkjennelser. Foreningen viser bl.a. til situasjoner hvor det stilles kreditt uten sikkerhet eller hvor gjeldsbrevet skulle vært tinglyst, men hvor dette ikke blir gjennomført (på grunn av manglende samtykke fra sameier e.l.). Namsfogden i Oslo, Finans Norge og Finansieringsselskapenes Forening tar til orde for at det ikke bør innføres en ny § 7-2 bokstav g, men isteden åpnes for at eksigible gjeldsbrev etter § 7-2 bokstav a kan inngås elektronisk. Finans Norge uttaler bl.a., med støtte fra Finansieringsselskapenes Forening:

«Antallet elektronisk signerte gjeldsbrev er stort og vil sannsynligvis øke ytterligere i fremtiden. Det er imidlertid en forutsetning at det store antall klare og uomtvistede krav fortsatt kan inndrives enkelt for at det skal lønne seg for bankene å videreutvikle sine digitale løsninger. Vi antar at det kan få betydning for omfanget av elektronisk signerte gjeldsbrev, og dermed også bruken av elektronisk tinglysing, at det legges opp til ulike inndrivelsesmåter avhengig av om avtalen er inngått elektronisk eller på papir. Et slikt to-sporet system krever at det vil måtte legges ned unødvendige ressurser både ved etableringen av avtalen og ved en eventuell inndrivelse. I tillegg kommer at den foreslåtte løsningen også vil skape problemer for inndrivelse av usikrede lån og lån som er sikret med pant som får rettsvern etter andre regler enn de som følger av tinglysingsloven.»

Om forslaget til en ny § 7-2 bokstav g uttales bl.a.:

«Behovet for å få tvangsgrunnlag for utlegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 melder seg i hovedsak i de tilfeller der pantet ikke strekker til for å dekke hele det underliggende kravet, dvs. den kreditt som er ytet inklusive renter og omkostninger. Når pantet er tilstrekkelig til å dekke kravet, vil innfordring skje på grunnlag av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2. Hvorvidt det er behov for å ta utlegg etter § 7-2 vil panthaver vite først etter at pantet er realisert og panthaver ser om det underliggende kravet blir dekket fullt ut. Når pantet er realisert, vil den registrerte panteretten forutsetningsvis være slettet, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 11-31 fjerde ledd. Vi mener at det fremstår som unaturlig å knytte rettsvirkninger til pantedokumentet når det ikke lenger har annen verdi enn å fungere som grunnlag for innkreving av et gjeldsforhold som følger av et annet dokument.»

Namsfogden i Oslo mener at bevisvurderingene vedrørende avtaleinngåelse og signering ikke vil være særlig vanskeligere enn ved papirbaserte gjeldsbrev, og anser et særlig tvangsgrunnlag som den foreslåtte § 7-2 g som mindre hensiktsmessig.

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder at det kan stilles spørsmål om det fortsatt er behov for å opprettholde hjemmelen for eksigible gjeldsbrev som særlige tvangsgrunnlag. Fordringshaveren vil uansett ha adgang til å fremme utleggsforretning på grunnlag av et «skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang», jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f. For tvangsinndrivelse etter § 7-2 bokstav f gjelder andre prosessuelle regler enn etter § 7-2 bokstav a. Blant annet skal skyldnerens eventuelle innsigelser mot kravet i utgangspunktet behandles av forliksrådet dersom tvangsgrunnlaget er et «skriftstykke» etter § 7-2 bokstav f, mens slike innsigelser eventuelt må behandles av tingretten etter klage dersom tvangsgrunnlaget er et eksigibelt gjeldsbrev. Adgangen til å inndrive norske, eksigible gjeldsbrev i Norden tilsier likevel at ordningen beholdes.

Som påpekt av Finans Norge antas det å kunne få betydning for omfanget av elektronisk signerte gjeldsbrev dersom det legges opp til ulike inndrivelsesmåter avhengig av om gjeldsbrevet er signert elektronisk eller på papir. Dette kan igjen få betydning for bruken av elektronisk tinglysing og realiseringen av gevinstene knyttet til dette. Når hjemmelen for eksigible gjeldsbrev som særlig tvangsgrunnlag for utlegg beholdes, bør det derfor til en viss grad legges til rette for at også elektroniske gjeldserklæringer kan gjøres eksigible. Departementet fastholder dette, men foreslår etter høringen en annen løsning enn den som ble skissert i høringsnotatet.

De særlige prosessreglene gjør at det anses lite ønskelig å utvide omfanget av § 7-2 bokstav a mer enn nødvendig. Når det gjelder krav til bekreftelse av underskrift i § 7-2 bokstav a, er det etter gjeldende rett sondret mellom bl.a. nærmere angitte finansinstitusjoner og andre, jf. forskrift om underskrift på eksigible gjeldsbrev § 2. Departementet foreslår en lignende sondring når det gjelder adgangen til å kunne bruke elektroniske gjeldserklæringer som særlig tvangsgrunnlag. Behovet for elektroniske løsninger på dette området synes størst der erklæringen er utstedt til en finansinstitusjon. Det er også tilfeller der en finansinstitusjon er fordringshaver, som har betydning for realiseringen av gevinstene ved elektronisk tinglysing.

Når det gjelder den nærmere avgrensningen av kretsen av finansinstitusjoner, foreslår departementet for det første å omfatte foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-1. I forskrift om eksigible gjeldsbrev er kretsen av finansieringsforetak avgrenset ved henvisning til lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 1-4. Denne loven er nå opphevet og erstattet av finansforetaksloven.

For det andre omfattes institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd. Dette vil omfatte Norges Bank, Statens Pensjonskasse og visse foretak eiet av staten som er finansiert over statsbudsjettet, som blant annet Statens lånekasse for utdanning. For en nærmere beskrivelse vises det til Prop. 125 L (2013–2014) om lov om finansforetak og finanskonsern side 22 til 23 og side 158.

Departementet tar til orde for at også elektroniske erklæringer om kausjonsansvar som selvskyldner og på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 71 kan være eksigible når kausjonsansvaret gjelder en eksigibel elektronisk gjeldserklæring, og erklæringen er avgitt til foretak eller institusjon som nevnt og inneholder vedtakelse av inndrivelse uten søksmål. Finansavtalelovens regler om inngåelse av kausjonsavtaler endres imidlertid ikke av forslaget til en ny bokstav g i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. Finansavtaleloven åpner for at kausjonsavtaler kan inngås ved hjelp av et elektronisk medium i nærmere angitte tilfeller, jf. § 61 jf. § 8 annet ledd. Unntak gjelder for kausjon fra forbrukere, jf. § 61 annet ledd, slik at elektroniske kausjonserklæringer ikke kan avgis av forbrukere. Finansavtaleloven har ikke vært omfattet av høringsnotatet, og en vurdering av disse reglene må eventuelt skje i form av en senere gjennomgang.

Når hjemmelen begrenses til nærmere angitte finansforetak, anses det ikke nødvendig å stille krav til bekreftelse av skyldnerens eller kausjonistens underskrift. Dette harmonerer med reglene for eksigible gjeldsbrev på papir, jf. forskrift om underskrift på eksigible gjeldsbrev § 2.

I motsetning til forslaget i høringsnotatet inneholder forslaget i proposisjonen her ingen kobling mellom tinglysingen av en eventuell pantesikkerhet for kravet og adgangen til å tvangsinndrive kravet gjennom å begjære utlegg for det.

Departementet har vurdert om det bør lovfestes særlige krav til hvordan elektroniske erklæringer etter en ny § 7-2 bokstav g kan avgis. Det kunne for eksempel stilles krav om at det er benyttet en «betryggende metode for å autentifisere inngåelsen» av en forpliktelse med det angitte innhold. En slik ordlyd er blant annet brukt i panteloven § 3-17 første ledd og i finansavtaleloven § 8 annet ledd bokstav b. Om det nærmere innholdet i kravene vises bl.a. til Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) side 76 til 79 og side 184 og Ot.prp. nr. 41 (1998–99) side 25 til 28 og side 94 til 95. Videre heter det i Ot.prp. nr. 41 (1998–99) på side 95 bl.a.:

«Departementet nevner at kravet om at metoden for å autentifisere avtaleinngåelsen skal være betryggende, ikke vil være noen ugyldighetsregel som innebærer at en avtale vil være ugyldig dersom det er benyttet en metode som ikke anses som betryggende. Hva slags metode som er benyttet, vil imidlertid få betydning ved en bevisvurdering av om det er inngått en bindende avtale og i tilfelle hva som er avtalens nærmere innhold. Ved en slik konkret vurdering kan det gå ut over institusjonen dersom en påstått avtaleinngåelse er skjedd på en måte som ikke fremstår som betryggende.»

Hensynet til sammenheng i regelverket kunne tilsi et tilsvarende krav ved elektroniske gjelds- og kausjonserklæringer etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav g. Departementet anser likevel ikke at det er behov for dette. Namsmannen må uansett ta stilling til eventuelle innsigelser etter en alminnelig bevisvurdering, og det avgjørende for muligheten til tvangsfullbyrdelse av erklæringen bør være om den er avgitt på en rettslig bindende måte. Det bør ikke være til hinder for tvangsfullbyrdelse at det ikke er benyttet en «betryggende metode for å autentifisere inngåelsen», hvis det likevel må legges til grunn at det er avgitt en rettslig bindende gjeldserklæring. I et slikt tilfelle bør det ikke legges opp til at namsmyndighetene uansett må vurdere om særlige krav til den elektroniske meddelelsen er fulgt. Hvis fordringshaveren ønsker å begrense risikoen for innsigelser mot en elektronisk erklæring, kan imidlertid de særlige kravene til elektronisk avtaleinngåelse etter finansavtaleloven og panteloven gi veiledning.

Når det gjelder bevisvurderingene vedrørende avtaleinngåelse og signering, støtter departementet Namsfogden i Oslo sitt synspunkt om at dette neppe vil være særlig vanskeligere for elektroniske gjeldserklæringer enn for papirbaserte gjeldsbrev. Enhver innvending som kunne ha vært satt frem under et søksmål, kan fremsettes mot et særlig tvangsgrunnlag eller et krav som er fastsatt i et særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2. Innvendinger mot gyldigheten av en elektronisk gjeldserklæring må avgjøres etter alminnelige prinsipper om bevisføring. I en tolkningsuttalelse 5. mai 1999 (JDLOV-1999-663) har Lovavdelingen uttalt følgende:

«Norsk sivilprosess bygger på prinsippet om fri bevisføring og fri bevisvurdering. Dette innebærer at partene i utgangspunktet kan føre ethvert bevis de finner hensiktsmessig, og at dommeren avgjør etter en samvittighetsfull prøvelse av hele saken hvilket faktum som ut fra en sannsynlighetsvurdering skal legges til grunn for pådømmelsen. Det er således ikke noe rettslig i veien for at elektroniske dokumenter legges frem som bevis for en norsk domstol. Spørsmålet er hvilken vekt domstolen vil tillegge slike dokumenter i sin bevisvurdering.

Spørsmålet om beviskraft er ikke mulig å besvare generelt ettersom den beror på den konkrete bevissituasjonen i den enkelte sak. Denne usikkerheten er imidlertid ikke særegen for elektroniske avtaler, men gjør seg også gjeldende i forhold til avtaler inngått i andre former. Beviskraften av et skriftlig dokument vil avhenge av mange forskjellige forhold, som for eksempel om det fremstår som ekte, og om det er sammenfallende eller motstridende med andre dokumenter eller bevis som finnes i saken. Det er ikke mulig å gi en uttømmende oppregning av de faktorer som spiller inn ved vurderingen av troverdigheten av et bevis. Poenget er at domstolene i en sivil sak som hovedregel skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig.

I praksis vil partene i elektroniske avtaler antakelig normalt i sin bevisføring i første omgang legge frem utskrifter av de elektroniske dokumentene for domstolene. Dersom motparten ikke bestrider at utskriften gir uttrykk for et elektronisk dokument som har vært utvekslet mellom partene, er ytterligere bevisføring på dette punkt unødvendig. Dersom det skulle være behov for det, kan bevis for at tekniske sikkerhetsløsninger har vært benyttet, føres i form av f eks vitneutsagn eller muntlige eller skriftlige forklaringer fra sakkyndige som har foretatt en undersøkelse av dokumentet og systemet. Vi antar at utskrifter av elektroniske dokumenter i kombinasjon med sakkyndige erklæringer om at det er anvendt tekniske metoder med høy bevisverdi, vil ha stor overbevisningskraft.»

4.3 «Skriftstykke»

4.3.1 Gjeldende rett

Et «skriftstykke» som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang, er særlig tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f. Slikt skriftstykke kan for eksempel være en faktura som viser til en avtale, leveranse av varer eller tjenester som kravet gjelder, og som angir kravets omfang.

Lovavdelingen har i en uttalelse 16. november 2005 (JDLOV-2005-5918) antatt at uttrykket «skriftstykke» må forstås slik at det kun omfatter dokumenter i papirform, og ikke også elektroniske dokumenter. I uttalelsen heter det blant annet:

«Hensynene bak formkravet vil ikke med nødvendighet oppfylles like godt ved bruk av elektronisk kommunikasjon, i form av e-faktura eller annet, som ved tradisjonell papirbasert kommunikasjon. Dette skyldes de praktiske forskjeller mellom papirbasert og elektronisk kommunikasjon som eksisterer. Det vil fremdeles for en del brukere av e-post være slik at e-posten leses sjeldnere enn vanlig post, og at en forventer at viktig informasjon kommer i papirform.»

Spørsmålet er diskutert i juridisk teori, se blant annet Nordhaug i Lov og Rett 2009 side 493–499.

For tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav f gjelder flere prosessuelle særregler. Blant annet må en begjæring om utlegg settes frem for namsmannen i det distriktet der saksøkte har alminnelig verneting, jf. § 7-3 første ledd. Den alternative adgangen etter annet ledd til i bestemte tilfeller å fremsette begjæringen i et annet distrikt hvor saksøkte har formuesgoder, gjelder ikke. Videre skal saksøkte ved begjæring om utlegg oppfordres til å opplyse om sitt standpunkt til saksøkerens krav, jf. § 7-6 annet ledd. Hvis saksøkte reiser innvendinger mot kravet, skal saken behandles i forliksrådet eller heves.

4.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f endres slik at elektronisk dokumentasjon sidestilles med «skriftstykke» som særskilt tvangsgrunnlag. Om dette uttalte departementet:

«Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f ble vurdert av arbeidsgruppen i forbindelse med tilretteleggelsen for elektronisk tinglysing. Arbeidsgruppen har ikke fra et lovgiverperspektiv sett noen grunn til å behandle elektronisk meddelelse på annen måte enn papirkommunikasjon i denne sammenhengen. I rapporten er det vist til at det i begge tilfeller kreves at informasjon om kravet er forsvarlig avsendt. Arbeidsgruppen har pekt på at hva som er forsvarlig vil variere etter omstendighetene, både når det gjelder elektronisk kommunikasjon og brev. Det ble derfor foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f skal endres slik at elektronisk dokumentasjon sidestilles med ‘skriftstykke’ som særskilt tvangsgrunnlag.

I tillegg til arbeidsgruppens bemerkninger kommer at det kan være vanskelig for namsmyndighetene å se om fremlagt dokumentasjon har vært sendt i papirform eller elektronisk til skyldneren. En faktura som skrives ut vil ofte se helt lik ut uavhengig av måten den har blitt sendt på.

Det kunne tenkes en regulering hvor det for eksempel bare åpnes for elektroniske ‘skriftstykker’ der kunden har samtykket til dette. Arbeidsgruppen har ikke foreslått slike særlige krav, og departementet bemerker i den forbindelse at § 7-2 bokstav f uansett forutsetter at skriftstykket må være ‘sendt skyldneren’. Fordringshaveren bør ha klare insentiver til å utforme og sende den aktuelle meddelelsen på en måte som ikke gir skyldneren grunnlag for innsigelser ved en eventuell inndrivelse.»

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogembete, Politidirektoratet, Advokatforeningen og Virke Inkasso har uttalt seg om spørsmålet. Samtlige synes å støtte at også elektroniske skriftstykker bør kunne danne grunnlag for utlegg etter § 7-2 bokstav f. Politidirektoratet viser til at utviklingen har gjort at det er vanskelig å avgjøre hvorvidt dagens krav om at et skriftstykke skal være sendt per brev er oppfylt. En faktura som er sendt elektronisk kan se helt lik ut som en som er sendt med ordinær post.

Oslo byfogdembete støtter at det ikke er grunn til å stille et særskilt krav om samtykke til å motta et skriftstykke elektronisk. Embetet uttaler:

«Et krav om samtykke vil trolig føre til at det i svært mange tilfeller ikke er aktuelt å bruke en elektronisk meddelelse som tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav f. Det vil ofte ikke være en slik relasjon mellom fordringshaver og skyldner at det er naturlig å innhente et slikt samtykke på forhånd, og i hvert fall ikke et skriftlig samtykke som gjør det mulig for fordringshaver på en enkel måte å godtgjøre at samtykke er innhentet. Skriftstykket vil f.eks. kunne være en faktura for arbeid som er utført på grunnlag av en muntlig avtale mellom partene. Det må antas at det i dag etter hvert er relativt vanlig at en faktura sendes til kunden per e-post når arbeidet er utført, eller at det er gjort avtale om e-faktura gjennom nettbanken. De fleste vil derfor ha en langt større oppfordring til å bli oppmerksom på en forventet faktura som sendes elektronisk enn et varsel om tvangsfullbyrdelse, som for de fleste oppleves som langt mer alvorlig og kanskje også mer uventet.

Oslo byfogdembete mener derfor at det er mindre grunn til å kreve at skyldneren må samtykke til å motta et skriftstykke elektronisk for at det skal være tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav f enn det er til å kreve samtykke til inkassovarsel, betalingsoppfordring og varsel om tvangsfullbyrdelse ved elektronisk kommunikasjon, og at det derfor ikke bør kreves samtykke her.»

Advokatforeningen tar til orde for at det presiseres i lovteksten at bestemmelsen om at meddelelsen skal være sendt på betryggende måte, gjelder tilsvarende her. Foreningen har også vist generelt til sine kommentarer til varsler og meddelelser om tvangsfullbyrdelse og inkasso (jf. punkt 3.3), og mener at «[k]ommentarene gjelder i like stor grad ved vurdering av spørsmålet om tvangsgrunnlag».

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om å åpne for at et «skriftstykke» etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f kan sendes elektronisk. Det synes ikke å være avgjørende grunner til å behandle elektronisk dokumentasjon på annen måte enn papirdokumentasjon i denne sammenhengen.

Etter § 7-2 bokstav f må skriftstykket være «sendt skyldneren». Ved elektronisk meddelelse støtter departementet Advokatforeningens oppfatning om at det bør gjelde samme krav etter § 7-2 bokstav f som for elektroniske varsler om inkasso og tvangsfullbyrdelse. Det vises til punkt 3. For at dette skal komme tydeligere frem av lovens ordlyd, foreslås en noe justert ordlyd sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

En skyldner som hevder ikke å ha mottatt meddelelsen og mener at den ikke ble sendt på tilfredsstillende måte, kan reise innvendinger om dette på vanlig måte. Dette vil også gjelde for skriftstykker som sendes elektronisk.

4.4 Tvangsdekning i løsøre ved tilbakelevering

4.4.1 Gjeldende rett

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 første ledd er «skriftlig avtale om salgspant» grunnlag for tilbakelevering når panteretten har rettsvern etter panteloven § 3-17 og avtalen inneholder opplysninger som nevnt i finansavtaleloven § 46 a første ledd bokstav f til h og k til o. Kravet til skriftlighet gjelder både selve avtalen om at kredittgiveren skal ha pant og de øvrige opplysningene som en slik avtale må inneholde for at den skal være særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2.

Rettsvern etter panteloven § 3-17 er dermed et vilkår for at en avtale om salgspant kan utgjøre særlig tvangsgrunnlag. For å få rettsvern må en avtale om salgspant ved forbrukerkjøp inngås skriftlig og senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen, jf. panteloven § 3-17 første ledd. Avtalen kan inngås elektronisk såfremt det er benyttet en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen og sikre avtalens innhold. Utenfor forbrukerforhold kommer skriftlighetskravet inn som et krav til bekreftelsen av en avtale som ikke er skriftlig, jf. annet ledd. Det er ikke inntatt noen særskilt klargjøring av at slik bekreftelse kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men dette er ansett å følge av den generelle bestemmelsen i panteloven § 1-17 om bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) side 78.

Kravet om «skriftlig» avtale om salgspant i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 første ledd må trolig forstås som å innebære et særskilt krav om at avtalen må være inngått på papir. Skriftlighetskravet har vært med i tvangsfullbyrdelsesloven siden vedtakelsen og ble da videreført fra den da gjeldende kredittkjøpsloven § 20.

4.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å ta ut ordet «skriftlig» fra tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 første ledd. Det ble uttalt:

«Elektroniske avtaler om salgspant bør trolig anses tilstrekkelig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 første ledd i den utstrekning rettsvernsbestemmelsen i panteloven § 3-17 gir adgang til elektronisk avtaleinngåelse. Det vises til hensynet til sammenheng i regelverket, og den nære sammenhengen mellom rettsvern for pant og adgang til tvangsfullbyrdelse av pantet.

Lovteknisk kan dette presiseres ved at ordet ‘skriftlig’ utgår i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 første ledd.»

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistrene, Namsfogden i Oslo, Oslo byfogdembete og Virke Inkasso støtter at elektroniske avtaler om salgspant som tilfredsstiller rettsvernbestemmelsen i panteloven § 3-17, bør anses som tilstrekkelig etter § 9-2. Namsfogden i Oslo legger til grunn at gjeldende rett stiller krav til at avtalen er nedfelt på papir, og er enig i forslaget om at ordet «skriftlig» utgår. Namsfogden uttaler:

«Dermed åpnes det for at også elektronisk inngåtte avtaler om salgspant er tvangsgrunnlag for tilbakelevering, forutsatt at panteretten har rettsvern etter panteloven § 3-17. Vi ser ingen grunn til å opprettholde et så strengt skriftlighetskrav som vi har i dag. Namsmannen må ta stilling til eventuelle innsigelser og namsmannens beslutninger kan påklages til tingretten. Forslaget synes derfor ikke å svekke debitors rettssikkerhet. De senere årene er antall begjæringer om tilbakelevering i Oslo vært meget beskjedent. Det er ukjent om det strenge skriftlighetskravet har vært medvirkende til dette.»

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om at det ikke skal gjelde noe separat skriftlighetskrav for avtale om salgspant etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2, utover de krav som følger av panteloven § 3-17.

Det understrekes at forslaget ikke medfører noen endring av kravene for rettsvern etter panteloven § 3-17. Begrensningene for bruk av elektronisk kommunikasjon som gjelder etter denne bestemmelsen, vil dermed gjelde tilsvarende etter tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 gjennom henvisningen til panteloven § 3-17.

4.5 Utlevering av løsøre og fravikelse av fast eiendom

4.5.1 Gjeldende rett

Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd og tredje ledd gir bestemmelser om særlige tvangsgrunnlag for henholdsvis utlevering av løsøre og fravikelse av fast eiendom. Annet ledd bokstav a og b og tredje ledd bokstav a og b forutsetter at det foreligger en «skriftlig avtale om leie». Avtalen må også inneholde «vedtakelse» av at utlevering kan kreves når leien ikke blir betalt (bokstav a) eller når leietiden er løpt ut (bokstav b). Det er lagt til grunn at vedtakelsen må være underskrevet av leietakeren, enten personlig eller ved fullmektig, jf. bl.a. Rt. 1993 s. 642.

Etter husleieloven kan avtale om leie av husrom gjøres «skriftlig eller muntlig», jf. § 1-4. Er avtalen muntlig, følger det imidlertid av samme bestemmelse at den skal «settes opp skriftlig dersom en av partene krever det».

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c kan også oppsigelse i leieforhold etter husleieloven være særlig tvangsgrunnlag for fravikelse av eiendom. Dette gjelder når «oppsigelsen fyller vilkårene i husleieloven § 9-7 og leieren ikke har protestert skriftlig til utleieren mot oppsigelsen etter § 9-8 innen fristen på én måned, eller når utleieren har reist sak mot leieren og retten ikke har satt oppsigelsen til side».

Husleieloven § 9-8 første ledd stiller også som vilkår at protest gis «skriftlig». Kommunal- og regionaldepartementet har gitt uttrykk for at kravene til skriftlighet i bl.a. husleieloven ikke anses å være til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) punkt 12.2.1.

Det kan fremstå som uklart om kravet om «skriftlig» protest i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c skal forstås som å innebære et særskilt krav om at protest skal gis på papir.

4.5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å åpne for elektroniske avtaler i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd bokstav a og b og tredje ledd bokstav a og b. Det heter i høringsnotatet:

«Arbeidsgruppen har i sin rapport vurdert reglene om særskilt tvangsgrunnlag for fravikelse av eiendom i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd. Det er foreslått å endre bestemmelsen slik at også elektroniske leieavtaler kan gis de samme prosessuelle fordeler som papiravtaler, jf. rapporten side 54. Arbeidsgruppen har vist til at hvis det ikke klargjøres at elektroniske avtaler er likestilt med avtaler på papir, vil man kanskje foretrekke papiravtaler og ikke-elektronisk tinglysing.

Ved en slik endring bør det trolig samtidig åpnes for elektroniske avtaler i reglene om særskilt tvangsgrunnlag for utlevering av løsøre i § 13-2 tredje ledd bokstav a og b.»

Som vilkår for elektronisk avtaleinngåelse ble det foreslått at det måtte være benyttet en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen og sikre avtalens innhold. Om dette uttalte departementet:

«Arbeidsgruppen har foreslått at ‘skriftlig avtale’ i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd bare skal omfatte elektroniske avtaler hvis de er ‘signert med en kvalifisert elektronisk signatur etter lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektroniske signaturer § 6 eller etter annen standard fastsatt i forskrift’. … Det er imidlertid tvilsomt om det er nødvendig å stille særlige formkrav til elektronisk avtaleinngåelse. Ved eventuelle innsigelser vil tvil om det foreligger en avtale uansett kunne avgjøres etter alminnelige prinsipper om bevisføring. Partene vil ha klare insentiver til å inngå leieavtalene i en form som sikrer notoritet, og som gjør det lett å bevise at avtale er inngått.

På den annen side er det flere steder i lovverket stilt som vilkår for elektronisk avtaleinngåelse at det er benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av avtalen, jf. blant annet finansavtaleloven § 8, panteloven § 3-17 og voldgiftsloven § 11 annet ledd. Hensynet til sammenheng i regelverket kan tilsi et tilsvarende vilkår i tvangsfullbyrdelsesloven. I forarbeidene til finansavtaleloven er vilkåret begrunnet slik, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998–99) om lov om finansavtaler og finansoppdrag side 26:

‘Av hensyn til den teknologiske, og til dels rettslige, utviklingen bør det ikke stilles konkrete krav i finansavtaleloven f.eks til hva som vil være en betryggende metode. Dette vil måtte bero på en konkret tolkning ut fra situasjonen i det enkelte tilfellet og den foreliggende teknologien på det tidspunkt avtalen inngås. Ved vurderingen av hva som er betryggende, bør man samtidig ta hensyn til at det, som påpekt ovenfor, heller ikke ved en tradisjonell skriftlig avtaleinngåelse oppnås fullstendig sikkerhet.

Vurderingen av om en metode er betryggende, vil variere ut fra hva som er inneholdet i den avtalen som inngås.’

Det fremstår nærliggende med en tilsvarende løsning i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd og tredje ledd bokstav a og b. Lovteknisk kan dette for eksempel gjøres gjennom et nytt § 13-2 fjerde ledd.»

Når det gjaldt tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c, tok departementet i høringsnotatet utgangspunkt i spørsmålet om det er behov for et særskilt skriftlighetskrav for protest til utleier etter tvangsfullbyrdelsesloven. Det ble ansett at det neppe foreligger sterke grunner som tilsier at det er nødvendig med et slikt separat krav, og foreslått at ordet «skriftlig» går ut i § 13-2 tredje ledd bokstav c.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Elektroniske avtaler

Oslo byfogdembete, Namsfogden i Oslo, Politidirektoratet, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Virke Inkasso, Samskipnadsrådet og Utleiemegleren har uttalt seg om spørsmålet. Samtlige støtter at elektronisk inngåtte leieavtaler bør kunne utgjøre tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd bokstav a og b og tredje ledd bokstav a og b.

Enkelte av høringsinstansene har synspunkter på hvilke vilkår som bør gjelde for elektronisk inngåtte leieavtaler. Oslo byfogdembete støtter en løsning som skissert i høringsnotatet, og viser til at dette stiller samme vilkår som for elektroniske avtaler etter finansavtaleloven § 8, panteloven § 3-17 og voldgiftsloven § 11 annet ledd og derfor bør være tilfredsstillende. Namsfogden i Oslo mener at det fremstår «som noe uklart om en rent faktisk oppnår noe særlig med å stille slike krav til selve metoden for avtaleinngåelsen». Samskipnadsrådet uttaler:

«Samskipnadsrådet er noe bekymret for at vilkåret ‘betryggende’ vil skape usikkerhet og ulik praksis for hva som skal godtas av elektroniske signaturer på området. En slik usikkerhet kan også potensielt forsinke den praktiske implementeringen av lovendringen. Motsetningsvis er kvalifiserte elektroniske signaturer etter lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektroniske signaturer en etablert standard, som vi anser vil være godt anvendelig i dette tilfellet. I utgangspunktet støtter derfor Samskipnadsrådet arbeidsgruppens forslag om henvisning til nevnte lov.

Vi registrer imidlertid at Nærings- og fiskeridepartementet har sendt ut forslag til ny lov som vil innføre EUs eIDAS-forordning i norsk rett, og hvor esignaturloven foreslås opphevet. Vi har derfor forståelse for at det kan være uheldig med en direkte henvisning til loven.

Samskipnadsrådet vil derfor foreslå at det i ny § 13-2 fjerde ledd inntas at kvalifiserte elektroniske signaturer alltid skal anses som ‘betryggende’ i denne sammenheng. Alternativt kan en slik presisering inntas i merknadene til ny § 13-2 fjerde ledd, med henvisning til både eksisterende esignaturlov og eDIAS-forordningen.»

Politidirektoratet uttaler:

«Leieavtalene må sikres notoritet. Ved særlige tvangsgrunnlag (både ved utlegg og andre typer, som fravikelser), har partene alle sine innsigelser i behold som under et søksmål, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2, tredje ledd. Det må ikke legges opp til et system der partene har vanskeligheter med å bevise at avtale er inngått. Det er imidlertid viktig at dette gjøres på en betryggende måte, det må være en autentisering av inngåelsen av avtalen. Vi vil bemerke at BankID i dag er en utbredt personlig og enkel elektronisk legitimasjon som brukes for sikker identifikasjon og signering. Difi har også varslet en ny, nasjonal esignaturtjeneste i nærmeste framtid.»

Finans Norge presiserer, med støtte fra Finansieringsselskapenes Forening, at de legger til grunn at «på samme måte som etter finansavtaleloven § 8 er kravet om betryggende måte ikke et gyldighetsvilkår, men et forhold som tas i betraktningen ved vurdering om hvem som har inngått avtalen og med hvilket innhold».

Utleiemegleren understreker viktigheten av at dokumentasjon på at leiekontrakten er elektronisk signert, er tilstrekkelig for å gi de samme prosessuelle rettighetene som en leiekontrakt med håndskreven signatur, og uttaler:

«Hvis bruk av elektronisk signerte leiekontrakter er avhengig av at namsfogden har saksbehandlingssystem som kan ta imot dokumentet elektronisk, vil en lovendring ikke få praktisk betydning på mange år. Lovendringen må formuleres slik at det er tilstrekkelig å kunne printe ut en elektronisk signert leiekontrakt og at dokumentasjonen som da følger med fra f.eks. BankID Norge, som angir; tidspunkter for signering, partene, klokkeslett og IP adresser, er tilstrekkelig for å dokumentere at leietakeren har signert dokumentet elektronisk og som igjen gjør at dokumentet kan leveres sammen med begjæring om fravikelse etter tvfbl. § 13-2 tredje ledd bokstav a og b.»

Protest mot oppsigelse

Den Norske Stats Husbank viser til merknaden til utkastet til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2, og lurer på om nytt lovforslag gir inntrykk av å tillate muntlige protester, ettersom ordet «skriftlig» foreslås fjernet. Banken viser til at det kun er ut fra sammenhengen med de nevnte bestemmelsene i husleieloven at man forstår at det fortsatt er et krav om at protest må fremsettes skriftlig – på papir eller elektronisk medium. Bergen kommune fremhever behovet for klare krav til å kunne dokumentere samsvar med lovgivningen. Kommunen uttaler bl.a.:

«Det vil … være svært uheldig å fjerne kravet til skriftlighet i tvangsfullbyrdelseslovens § 13-2 c som gjelder protest mot oppsigelse i leieforhold. Det vil naturlig nok kunne fungere om protester fremsettes digitalt, og at ulike teknologibaserte løsninger likestilles med skriftlighet på papir. Men dersom det åpnes også for at protester kan fremmes i andre former – f eks muntlig, vil dette gi betydelige utfordringer mht. notoritet.»

Namsfogden i Oslo peker på at forslaget om å oppheve kravet til skriftlig protest ved oppsigelse av leieforhold, ikke synes å ha rettsvirkning, med mindre en endrer på skriftlighetskravet i husleieloven § 9-8. For det tilfelle at det skulle være aktuelt å endre husleieloven § 9-8, fremhever Namsfogden i Oslo at en opphevelse av kravet om skriftlighet må sies å innebære en styrking av leietakers rettigheter. Namsfogden antar også at opphevelse av skriftlighetskravet vil virke prosessdrivende ved at namsmannen vil måtte ta stilling til mange påstander om at det er protestert på den ene og andre måten. Dette gjør det viktigere at namsmannen besitter den kompetanse som trengs til å behandle slike saker.

Oslo byfogdembete uttaler at henvisningen i § 13-2 tredje ledd bokstav c til at leieren ikke har protestert «skriftlig» neppe kan oppfattes som et selvstendig krav til skriftlighet etter tvangsfullbyrdelsesloven, men som en henvisning til kravet om skriftlig protest som følger av husleieloven § 9-8 første ledd første punktum. I den grad ordet «skriftlig» i § 13-2 tredje ledd bokstav c kan oppfattes som et selvstendig krav etter tvangsfullbyrdelsesloven om at leierens protest må være skrevet på papir, er Oslo byfogdembete enig i at det kan skape klarhet om ordet fjernes.

4.5.4 Departementets vurdering

Elektroniske avtaler

Departementet fastholder forslaget om å åpne for at skriftlige avtaler i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd og tredje ledd kan inngås elektronisk, med enkelte justeringer.

Etter høringen har departementet kommet til at det ikke foreslås et lovfestet vilkår om at det måtte være benyttet en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen og sikre avtalens innhold. De samme hensynene synes å gjøre seg gjeldende her, som de som er omtalt i punkt 4.2.4 om elektroniske gjeldserklæringer mv. Ved tvangsfullbyrdelse støtter departementet også Namsfogden i Oslo sitt syn om at det fremstår noe uklart om en rent faktisk oppnår noe ved å stille slike krav til metoden for avtaleinngåelsen.

Som ved forslaget til ny bokstav g i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 g må namsmannen ved elektroniske avtaler etter § 13-2 uansett ta stilling til eventuelle innsigelser etter en alminnelig bevisvurdering. Det avgjørende for muligheten for tvangsfullbyrdelse bør være om det foreligger en rettslig bindende avtale. Hvis en avtalepart ønsker å begrense risikoen for innsigelser mot en elektronisk avtale, kan vedkommende imidlertid se hen til de særlige reglene for elektronisk avtaleinngåelse etter finansavtaleloven § 8 og panteloven § 3-17. Bevisvurderingene vedrørende avtaleinngåelse er nærmere omtalt i punkt 4.2.4.

Til Utleiemeglerens høringsinnspill bemerkes at det vil ikke ha betydning for om en elektronisk inngått leieavtale kan være tvangsgrunnlag, om det i et konkret tilfelle er adgang til å kommunisere elektronisk med namsmyndighetene eller ikke. Hvis en begjæring må sendes namsmyndighetene i papirformat, må eventuelle elektroniske tvangsgrunnlag vedlegges i utskrifts form. Spørsmålet er nærmere behandlet i punkt 4.8.

Protest

Adgangen til å kreve fravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c gjelder tilfeller der leieren ikke har protestert til utleieren mot oppsigelsen etter husleieloven § 9-8 innen fristen på én måned. Videre omfattes tilfeller der leieren har protestert mot oppsigelsen i samsvar med husleieloven § 9-8, men der utleieren har reist sak mot leieren og retten ikke har satt oppsigelsen til side.

Flere høringsinstanser har reist spørsmål om en løsning som skissert i høringsnotatet, hvor ordet «skriftlig» går ut i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c, vil innebære at protest mot oppsigelse for eksempel kan fremsettes muntlig. Det var ikke tilsiktet i høringsnotatet. Det avgjørende for eventuelle protester fra leieren etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c er om leieren har «protestert skriftlig til utleieren mot oppsigelsen etter § 9-8 innen fristen på én måned». I husleieloven § 9-8 første ledd første punktum heter det at leieren «kan innen én måned etter at oppsigelsen er mottatt, protestere skriftlig til utleieren mot oppsigelsen». Når det i høringsnotatet ble foreslått å ta ut ordet «skriftlig» fra tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c, var dette med det formål å unngå uklarhet om det gjelder et separat skriftlighetskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven i tillegg til det skriftlighetskrav som følger av husleieloven § 9-8. I lys av høringsinstansenes innspill ser departementet likevel at dette bør komme tydeligere frem. Det foreslås derfor en noe justert ordlyd. Endringen som foreslås vil ikke innebære formfrihet for protester til utleieren, men at formkravene for slik protest vil følge av husleieloven § 9-8 uten tilleggskrav i tvangsfullbyrdelsesloven.

4.6 Renter og utenrettslige inndrivingskostnader

4.6.1 Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2

Tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav a, e og f er «også tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader». Etter bokstav a gjelder som vilkår at «gjeldsbrevet inneholder vedtakelse av at også renter og slike kostnader kan drives inn uten søksmål». Etter bokstav e er vilkåret at «ikke annet følger av lovbestemmelsen».

I høringsinnspill i forkant av Prop. 53 L (2013–2014) ble det vist til at det er reist tvil om bestemmelsene gir grunnlag for tvangsinndrivelse av renter av utenrettslige inndrivelseskostnader. I høringsnotatet foreslo departementet å innta en generell regulering i § 7-2 nytt annet ledd om at samtlige av tvangsgrunnlagene i § 7-2 første ledd også er tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader. Om vilkårene i et slikt annet ledd uttalte departementet:

«Kravet om særskilt vedtakelse etter § 7-2 bokstav a synes å ha liten rell verdi i denne sammenheng. Kravet fordrer særskilt bevissthet ved utformingen av tvangsgrunnlaget, og kan gi opphav til tvister om hva en vedtakelse kan antas å omfatte. Det vesentlige bør være at skyldneren blir gjort kjent med at gjelden kan inndrives uten søksmål. Kravet bør derfor trolig oppheves.

Det bør i så fall gjelde en overgangsordning hvor kravet fastholdes for gjeldsbrev som allerede foreligger. …

En adgang til å avtale en avvikende løsning, kan imidlertid tenkes å være hensiktsmessig. Dette kan i så fall oppnås ved å stille som vilkår at ‘ikke annet fremgår av lov eller tvangsgrunnlaget’.»

Departementet foreslo videre at også renter av utenrettslige inndrivelseskostnader skulle være omfattet. Om dette heter det i høringsnotatet:

«En løsning hvor også renter på utenrettslige inndrivelseskostnader er omfattet, kan synes å være mest kostnadseffektiv og mindre prosessdrivende. For å reflektere en slik forståelse, kan ordlyden endres til ‘utenrettslige inndrivelseskostnader og renter’.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot løsningene som er skissert i høringsnotatet. Namsfogden i Oslo, Oslo byfogdembete og Virke Inkasso støtter at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 endres slik at samtlige tvangsgrunnlag etter bestemmelsen også er tvangsgrunnlag for utenrettslige inndrivingskostnader og renter, samt at kravet til særskilt vedtagelse av dette for eksigible gjeldsbrev bortfaller. De støtter også at det gjøres endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 annet ledd for å avklare at angjeldende tvangsgrunnlag også omfatter renter av utenrettslige inndrivingskostnader. På dette grunnlaget fastholder departementet forslaget.

4.6.2 Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 13-2 og 13-6

Av § 13-2 annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav a fremgår at det skal gå fram av varselet etter § 4-18 at henholdsvis utlevering og tvangsfullbyrdelse kan unngås dersom «leien med renter, utenrettslige inndrivingskostnader, sakskostnader og forfalt leie fram til betalingstidspunktet blir betalt før fullbyrdelsen gjennomføres». Av Ot.prp. nr. 65 (1990–91) fremgår at «[m]ed ‘renter’ siktes det i første rekke til vanlige morarenter på grunn av den manglende betalingen av leien».

I høringsnotatet foreslo departementet å endre ordlyden i § 13-2 annet og tredje ledd bokstav a slik at «renter» knytter seg til samtlige poster. Departementet uttalte:

«Med henvisning til [høringsnotatets punkt om renter og utenrettslige inndrivingskostnader i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2] antas at det også i § 13-2 annet ledd og tredje ledd bokstav a er hensiktsmessig å endre ordlyden slik at ‘renter’ settes til slutt i oppregningen av beløp som må betales for å unngå henholdsvis utlevering eller tvangsfullbyrdelse. Ved en slik endring vil ‘renter’ knytte seg til samtlige poster.

Hvorvidt det i et konkret tilfelle kan kreves renter på de enkelte postene, vil bero på om det for øvrig er rettslig grunnlag for det.

Endringen må foretas også i § 13-6 første ledd.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot løsningene som er skissert i høringsnotatet. Namsfogden i Oslo, Oslo byfogdembete og Virke Inkasso støtter at det gjøres endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd bokstav a, § 13-2 tredje ledd bokstav a og § 13-6 første ledd tredje punktum for å avklare at angjeldende tvangsgrunnlag også omfatter renter av utenrettslige inndrivingskostnader. Departementet viser til punkt 4.6.1, og fastholder forslaget.

4.7 Elektroniske pantedokumenter som særlig tvangsgrunnlag

Etter § 11-2 første ledd bokstav a er registrert (tinglyst) avtalepant tvangsgrunnlag. For registrert skadesløsbrev gjelder dette likevel bare når kravets omfang er fastsatt ved dom eller annet tvangsgrunnlag.

I Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 206 er det uttalt:

«Et ‘registrert avtalepant’ må foreligge skriftlig. Bare skriftlige avtaler kan registreres i et realregister. Pantebrevet behøver imidlertid ikke å være negotiabelt; også en registrert pantobligasjon med en rektaklausul er særskilt tvangsgrunnlag. Det kreves heller ikke at dokumentet utelukkende gjelder panteretten. Også et tinglyst skjøte hvor det er betinget panterett i formuesgodet for restkjøpesummen, vil være tvangsgrunnlag.»

I høringsnotatet foreslo ikke departementet noen endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 i forbindelse med elektronisk tinglysing. Det er uttalt:

«Arbeidsgruppen har lagt til grunn at det ikke er noe krav om at dokumentasjonen for panteretten skal være papirbasert når det gjelder registrert pant. I rapporten er det uttalt på side 53:

‘Når det gjelder registrert pant, er det ikke noe krav om at dokumentasjonen skal være papirbasert. Slik sett vil det ikke spille noen rolle prosessuelt om tinglysingen (registreringen) av pantet har skjedd elektronisk eller ikke, og arbeidsgruppen har ikke foranledning til å foreslå endringer i disse reglene.’

Det er ikke behov for noen endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 i forbindelse med elektronisk tinglysing.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til dette. Departementet foreslår ingen endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2.

4.8 Betydningen av papirbasert kommunikasjon med namsmyndighetene

Flere høringsinstanser tar opp spørsmål knyttet til elektronisk kommunikasjon med namsmyndighetene. Tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser om kommunikasjon med namsmyndighetene er ikke omfattet av høringsnotatet og proposisjonen. Det bemerkes kort at det gjelder flere skriftlighetskrav for slik kommunikasjon. For noen brukere åpner forskrift 25. juni 2010 nr. 977 om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og i saker for forliksrådet, for innsendelse av nærmere angitte dokumenter elektronisk.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at verken det at selve tvangsfullbyrdelsen er papirbasert, eller tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 annet ledd, er til hinder for at et tvangsgrunnlag kan ha elektronisk form. Om dette uttalte departementet:

«I rapporten fra arbeidsgruppen er det fremhevet at det at ‘[s]elve tvangsfullbyrdelsen er papirbasert … hindrer ikke at krav med elektronisk dokumentasjon kan tvangsfullbyrdes’, jf. side 51 i rapporten.

Videre kan man ikke anse tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 annet ledd som et hinder for at et tvangsgrunnlag kan ha elektronisk form. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 annet ledd første punktum skal ‘skriftlige tvangsgrunnlag’ legges ved i gjenpart eller original hvis ikke annet er bestemt. Henvisningen til ‘skriftlige’ tvangsgrunnlag innebærer ikke noe ytterligere formkrav enn de som måtte følge av hjemmelsgrunnlaget for det aktuelle tvangsgrunnlaget. Det vises blant annet til Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 119:

‘Med «skriftlige tvangsgrunnlag» siktes for det første til samtlige alminnelige tvangsgrunnlag. Disse vil alle ha en skriftlig form. Dessuten siktes til særlige tvangsgrunnlag når det går fram av vedkommende lovbestemmelse at grunnlaget nødvendigvis må ha en skriftlig form, f.eks gjeldsbrev, pantobligasjoner, husleiekontrakter m.m. Med «gjenpart» menes enten en kopi av grunnlaget, eller, dersom det dreier seg om et alminnelig tvangsgrunnlag, også en avskrift bekreftet av vedkommende domstol eller annen myndighet. Bestemmelsen skiller seg fra tvfbl § 27 ved at det ikke kreves at en kopi av et alminnelig tvangsgrunnlag er bekreftet av vedkommende domstol eller annen myndighet som måtte ha utstedt grunnlaget. Etter bestemmelsen er en kopi i utgangspunktet tilstrekkelig. Det samme gjelder for særlige tvangsgrunnlag, f.eks en pantobligasjon, et gjeldsbrev eller en leiekontrakt med fravikelsesklausul. Departementet mener at det har liten verdi å kreve spesielle former for bekreftelse av grunnlagene.’

Om det i et konkret tilfelle er adgang til å kommunisere elektronisk med namsmyndighetene, vil etter gjeldende rett måtte vurderes etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-13 jf. domstolloven § 197 a og forskrift 25. juni 2010 nr. 977 om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og i saker for forliksrådet. Hvis en begjæring må sendes i papirformat, må eventuelle elektroniske tvangsgrunnlag vedlegges i utskrifts form.»

Advokatforeningen og Finans Norge tar i sine høringsinnspill til orde for at det burde kommet klarere frem i § 5-2 annet ledd at denne ikke er til hinder for at et tvangsgrunnlag kan ha elektronisk form. Departementet viser til høringsnotatet og ser liten grunn til å endre ordlyden i loven på dette punktet.