2 Bakgrunn og høring
2.1 Arbeidet med rapporteringsforordningen og nasjonal gjennomføring
EU-kommisjonen har i lengre tid vært oppmerksom på de svakhetene ved rapporteringsdirektivet som er beskrevet i kapittel 1. Noen av disse skriver seg fra at direktivet ble vedtatt på et tidspunkt da EU-samarbeidet ikke hadde samme juridisk bindende karakter innenfor justissektoren som det har etter at Lisboa-traktaten trådet i kraft i 2009. I 2003 førte det blant annet til at det ikke var hjemmel til å vedta bestemmelser om bruk av rapporterte opplysninger som bevis i rettssaker. Som det vil fremgå av fremstillingen nedenfor i punkt 4.4.4.7 har opphevingen av dette skillet internt i EU ført til at katalogen over beskyttelsesregler har kunnet utvides. Den EØS-rettslige betydningen av dette omtales samme sted.
Regjeringen støtter de hensynene som har begrunnet arbeidet med den nye forordningen. Særlig viktig har det vært at beskyttelsen av rapportørene skal bli så god som mulig, slik at frykten for negative konsekvenser av å rapportere ikke blir et hinder for å identifisere risikofaktorer. Gjennom ulike workshoper som EU-kommisjonen har arrangert, har Norge hatt anledning til å påvirke arbeidet. Samtidig har nasjonale eksperter kunnet danne seg et inntrykk av viktige forskjeller mellom justissystemene i medlemslandene som preger deres syn på hvordan behovet for rettsforfølgelse bør veies mot behovet for å beskytte rapportørene mot frykten for negative konsekvenser av å rapportere.
Kommisjonens opprinnelige forslag gikk ikke like langt i å beskytte rapportørene som gjeldende norsk rett. Norge tok derfor initiativ til at det ble avgitt et felles brev fra EØS/EFTA-landene til EU-kommisjonen. I brevet ba en om at forordningen ble tilføyd en bestemmelse som gjør det klart at den ikke skal stå i veien for at medlemsstatene opprettholder eller innfører regler som går lenger i å beskytte rapportørene enn den beskyttelsen som følger av forordningen. Bakgrunnen er at rapporteringsforordningen i utgangspunktet er totalharmoniserende – det vil si at medlemsstatene ikke har lov til å ha regler som er strengere eller mildere enn forordningen.
I den endelige forordningen er det gjort klart at den ikke er til hinder for at medlemsstatene opprettholder eller innfører regler som gir bedre beskyttelse for rapportørene selv og for personer som er omtalt i rapportene, enn det som følger av forordningen.
Selv om forordningen fjerner mye uklarhet gjenstår det fremdeles mange spørsmål å ta stilling til ved den nasjonale gjennomføringen. Både før og etter ikrafttredelsestidspunktet har derfor EU-kommisjonen avholdt møter med nasjonale eksperter der en har drøftet hvordan forordningen skal forstås, hvordan en kan unngå at det tas i bruk ulike systemer i medlemslandene som vanskelig kan samvirke eller som innebærer kostnadsmessig forskjellsbehandling og hvordan sikkerhetsmessig nytte skal veies mot økonomiske og administrative konsekvenser. Som ledd i dette arbeidet har Kommisjonen utarbeidet en praktisk veileder («guidance material») hvor det er gitt svar på mange praktisk viktige spørsmål.
2.2 Høringen og praktisk gjennomføring
Det lovforslaget som legges frem for Stortinget bygger i stor grad på et forslag som ble sendt på høring 23. juni 2015 med høringsfrist 10. oktober 2015. Samtidig tar høringsnotatet opp en del praktiske problemstillinger som er viktige for en del av høringsinstansene, men som ikke er like viktige for Stortinget som lovgiver. Noen av disse problemstillingene har blitt fulgt opp i en egen workshop som ble arrangert av Luftfartstilsynet i Bodø 22. september 2015. I tillegg tar Luftfartstilsynet sikte på å gi fortløpende veiledning om gjennomføringen av forordningen i tiden som kommer.
Følgende instanser stod på høringslisten:
Finansdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Nærings- og fiskeridepartementet
Utenriksdepartementet
Datatilsynet
Konkurransetilsynet
Luftfartstilsynet
Statens havarikommisjon for transport
Toll- og avgiftsdirektoratet
Airlift AS
Avinor AS
BARIN
BenAir AS
Bristow Norway AS
British Airways
CHC Helikopter Service AS
Danish Air Transport
European Helicopter Center AS
Hesnes Air AS
Hovedorganisasjonen Virke
Ikaros ANS
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Luftfartens funksjonærforening
Lufttransport AS
North Flying AS
NHO
NHO Luftfart
Norsk flygelederforening
Norges luftsportforbund
Norsk Flyoperatør Forbund
Norsk Luftambulanse AS
Norwegian Air Shuttle ASA
Notodden Lufthavn AS
Oslo Lufthavn AS
Rygge sivile lufthavn AS
Rørosfly
Sandefjord Lufthavn AS
Scandinavian Airlines Norge AS
Skien Lufthavn AS
Sun Air of Scandinavia
Sundt Air AS
Sunnhordland Lufthavn AS
Widerøes Flyveselskap AS
Departementet har mottatt merknader fra følgende instanser:
Justis- og beredskapsdepartementet
Datatilsynet
Luftfartstilsynet
Riksadvokaten
Statens havarikommisjon for transport
Avinor AS
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
NHO Luftfart
Norges luftsportforbund
Norsk Journalistlag
Norsk Presseforbund
Norsk Redaktørforening
Widerøe Technical Services
Disse høringsinstansene har svart at de ikke har merknader til forslaget:
Airlift AS
BenAir AS
Bristow Norway AS
British Airways
CHC Helikopter Service AS
Danish Air Transport
European Helicopter Center AS
Hesnes Air AS
Hovedorganisasjonen Virke
Ikaros ANS
Luftfartens funksjonærforening
Lufttransport AS
North Flying AS
Norsk flygelederforening
Norsk Flyoperatør Forbund
Norsk Luftambulanse AS
Norwegian Air Shuttle ASA
Notodden Lufthavn AS
Oslo Lufthavn AS
Rygge sivile lufthavn AS
Rørosfly
Sandefjord Lufthavn AS
Scandinavian Airlines Norge AS
Skien Lufthavn AS
Sun Air of Scandinavia
Sundt Air AS
Sunnhordland Lufthavn AS