10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Til barneloven

Til § 4

Paragrafen gjelder erklæring av farskap. Andre ledd første punktum bokstav d) er endret ved at «norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann» er endret til «utsend utenrikstenestemann». Endringen fra «norsk diplomatisk tenestemann» til «utsend utenrikstenestemann» er språklig og skyldes endringer i begrepene i lov 13. februar 2015 nr. 9 om utenrikstjenesten (utenrikstjenesteloven). Det er også gjort en språklig endring ved at kommaet foran «dersom» er tatt ut.

Det er videre foretatt en endring i andre ledd første punktum bokstav d) slik at «konsulær tenestemann» er tatt ut av bestemmelsen. Dette innebærer at farskap bare kan erklæres overfor diplomatiske og konsulære utsendte utenrikstjenestemenn, og ikke lenger overfor honorære representanter. Endringen innebærer at bare diplomatiske og konsulære fagstasjoner kan rekvirere fødselsnummer, attestere farskapserklæring og ta eventuell beslutning om DNA-testing (som i så fall må skje før erklæringen mottas). Honorære representanter er faglig og administrativt underlagt en utenriksstasjon. Det følger av dette at det er mulig med en viss bistand. Det er den utsendte norske utenrikstjenestemannen/fagstasjonen som vurderer om det er et spesifikt behov for bistand, og om det i så fall er i tråd med barneloven å overlate de aktuelle oppgavene til en bestemt honorær representant. Det må også vurderes om en slik framgangsmåte er formålstjenlig og forsvarlig. Departementet legger til grunn at det må tas stilling til spørsmålet om bistand fra sak til sak.

Andre ledd andre til fjerde punktum samt tredje og fjerde ledd er ikke endret.

I nytt femte ledd er det inntatt en bestemmelse som gir hjemmel til å be om DNA-test der farskap erklæres for barn født i utlandet. Når nærmere bestemte vilkår er oppfylt, kan myndigheten/instansen som har kompetanse til å ta imot farskapserklæring, be om at barnet og den som oppgir å være far til barnet, gir fra seg en DNA-test. Når vilkårene for å be om DNA-test er oppfylt, vil utgangspunktet være at det også skal bes om dette. Situasjonen vil da være at det enten er tvil om identitet, og/eller det er risiko for at det gis uriktige opplysninger for å få norsk statsborgerskap til barnet; og hvor det i tillegg er nødvendig å be om DNA-test for å fastslå farskap, og at øvrige opplysninger ikke er tilstrekkelige.

Vilkårene for å be om DNA-test for barn født i utlandet er fastsatt i femte ledd. Vilkår etter femte ledd første punktum er at slik prøve er nødvendig fordi barnet, moren eller han som vil erklære seg som far ikke kan godtgjøre identiteten sin, eller det er grunn til å tro at det er gitt uriktige opplysninger om hvem som er far for å få norsk statsborgerskap til barnet. Vilkårene i bokstavene a) og b) er alternative. Det følger av femte ledd andre punktum at det også er et vilkår at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå farskapet. Når det gjelder tilfeller der morens identitet ikke kan godtgjøres, vises det til andre ledd fjerde punktum om at erklæringen bare gjelder når den er gitt av den som mor har oppgitt som far, eller når moren skriftlig har godtatt erklæringen.

Når myndigheten skal vurdere og ta stilling til vilkåret «a) barnet, mora eller han som vil erklære seg som far, ikkje kan godtgjere identiteten sin», er det han som vil erklære seg som far, som har bevisbyrden, og som må godtgjøre identiteten til barnet mv., der det som utgangspunkt kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Når det gjelder formuleringen om at det bare kan bes om DNA-test når «opplysningane i saka elles ikkje gir grunnlag for med rimeleg sikkerheit å fastslå farskapen», vises det til likelydende formuleringer i utlendingsloven og folkeregisterloven.

Etter femte ledd tredje punktum kan farskap ikke erklæres dersom DNA-analyse godtgjør at mannen ikke kan være far til barnet. I femte ledd fjerde punktum er det fastsatt at det samme gjelder dersom det sies nei til å avgi DNA-test, det vil si at farskap ikke kan erklæres. Nekter mannen å avlegge DNA-test, vil dette føre til at farskap ikke kan erklæres, og denne beslutningen kan etter forvaltningslovens alminnelige regler påklages. Det som kan overprøves av klageinstansen dersom DNA-test nektes, er om vilkårene for å be om slik test er oppfylt. Utfallet av en klagebehandling vil i så fall være at farskap kan erklæres uten DNA-test (fordi klageistansen kommer til at vilkårene for å be om DNA-test ikke er oppfylt), eller at farskap ikke kan erklæres uten DNA-test. Ved negativ DNA-test, har mannen akseptert testing, og klage vil normalt ikke være aktuelt. I slike tilfeller antas det at klagebehandling først og fremst vil omfatte de antatt sjeldne tilfeller der det anføres at DNA-analysen viser feil resultat. Utfallet vil da være at klageinstansen tar stilling til om det skal bes om ny test.

I nytt sjette ledd er det foreslått en forskriftshjemmel.

Til § 81 nytt andre ledd

Paragrafen gjelder jurisdiksjon, og regulerer når det er adgang til å fastsette eller endre farskap og medmorskap i Norge. Bestemmelsen i andre ledd er ny og gjelder farskap. Den regulerer tilfeller der det foreligger konkurrerende jurisdiksjon, det vil si at farskap kan fastsettes både i Norge og i en eller flere andre stater. Tilføyelsen av denne bestemmelsen innebærer en begrensning av norsk jurisdiksjon der partene har nær tilknytning til en annen stat. Bestemmelsen gjelder førstegangsfastsettelse av farskap. Nytt andre ledd gjelder således ikke ved endring av farskap.

Domstolen har for øvrig etter barneloven § 26 første ledd bokstav b) en adgang til å heve saken i kjennelse når «den oppgjevne faren bur i utlandet og det er uråd å få nok opplysningar til å fastsetje farskapen.» Se Backer (2008) side 200. Departementet legger til grunn at barneloven § 26 og den nye bestemmelsen om å begrense norsk jurisdiksjon noe, vil utfylle hverandre.

Bestemmelsen i andre ledd første punktum fastsetter at kompetent norsk myndighet ikke skal håndtere en sak om fastsettelse av farskap når det er anledning til å få saken behandlet i en annen stat og hensynet til sakens opplysning tilsier at saken behandles der. Det er et vilkår i den nye bestemmelsen at partene har nær tilknytning til en annen stat. Dette kan for eksempel gjelde tilfeller der farskap ønskes fastsatt etter norsk rett når barnet og moren har vanlig bosted i og/eller er statsborgere i en annen stat. Det er ikke nødvendig at alle partene har nær tilknytning til en annen stat. Det er for øvrig et vilkår at partene «kan krevje fastsetjing» av farskapet i den andre staten, og at «saka vil bli betre opplyst og handsama i denne staten». Når det gjelder spørsmål om hvor saken best kan opplyses og behandles, bør det ses hen til hvilket lands myndigheter som best kan ivareta barnets beste.

Bestemmelsen fastsetter at dersom vilkårene er oppfylt, skal ikke sak om fastsetting av farskap behandles i Norge. Dersom en sak for domstolen om farskap ikke tas under behandling grunnet manglende jurisdiksjon, fattes det i slike tilfeller en avgjørelse om avvisning i form av kjennelse, som kan påkjæres. Dersom erklæring om farskap ikke tas imot grunnet manglende jurisdiksjon, antas det at tilfellene må anses som enkeltvedtak.

Tidligere andre ledd er nytt tredje ledd.

10.2 Til statsborgerloven

Til § 4 første ledd første punktum

Paragrafen gjelder barns avledede rett til statsborgerskap etter norsk far/mor. Det er gjort en presisering i første ledd første punktum for å lette anvendelsen i saker med tilknytning til utlandet, herunder når barnet er født i utlandet. Dette er ingen endring av gjeldende rett, men en presisering med et pedagogisk formål.

I bestemmelsen som fastsetter at «[b]arn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger», er ordene «og foreldreskapet følger av barneloven» tilføyd. Når det etter statsborgerloven § 4 skal tas stilling til hvem som er foreldre til barnet, er utgangspunktet at dette må følge av barnelovens bestemmelser. Barnets mor er etter barneloven den som har født barnet, og dette gjelder også barn født i utlandet. Når det gjelder farskap, må dette være fastsatt etter barnelovens regler. Et utenlandsk fastsatt pater est-farskap skal legges til grunn i samsvar med barneloven § 85 første ledd. Dersom farskap på annen måte er fastsatt etter utenlandsk lov, må dette anerkjennes i form av enkeltvedtak etter barneloven § 85 andre ledd.

Dersom farskap fastsettes ved erklæring, følger det av barneloven nytt femte ledd at myndigheten på nærmere bestemte vilkår kan be om at barnet og den som mener å være far til barnet, avgir DNA-test. Det vises til merknaden til barneloven § 4.

Det vises for øvrig til statsborgerloven § 5 som regulerer erverv av statsborgerskap ved adopsjon.

Til § 37 andre ledd første punktum

Det vises til merknaden til statsborgerloven § 4 første ledd første punktum.