7 Jurisdiksjon i farskapssaker der farskap heller bør fastsettes i et annet land

7.1 Innledning

Departementet foreslår en endring i barneloven § 81 slik at norsk jurisdiksjon i farskapssaker begrenses noe. Dette gjelder i situasjoner der farskap både kan fastsettes i Norge og i et annet land der partene har nær tilknytning. Det foreslås vilkår som sikrer at den aktuelle saken håndteres av myndighetene i det landet hvor den best kan opplyses og behandles. Se lovutkastet til barneloven § 81 nytt andre ledd og merknaden til bestemmelsen i punkt 10.1.

Bakgrunnen for forslaget er at norske jurisdiksjonsregler i farskapssaker er vide. Siden det ikke er internasjonale avtaler som regulerer dette, er det risiko for at farskap søkes fastsatt etter norsk rett der barnet allerede har en far, eventuelt at farskapet kan fastsettes av myndighetene i andre land hvor saken kan opplyses bedre.

7.2 Gjeldende rett

Der farskapet ikke følger direkte av barneloven (pater est), kan dette bare førstegangsfastsettes eller endres etter norsk rett dersom norske myndigheter har jurisdiksjon etter barneloven § 81. Det vil si at en sak må ha en nærmere bestemt tilknytning til Norge for å kunne håndteres av norske myndigheter. Bestemmelsen gjelder barneloven § 4 (erklæring), § 7 (endring av farskap, vedtak i NAV) og kapittel 3 (oppgavene til NAV i farskapssaker) og kapittel 4 (rettergang i farskapssaker, saker for domstolen). Barneloven § 81 innebærer at farskap kan erklæres når moren hadde vanlig bosted i Norge da barnet ble født, barnet senere har fått vanlig bosted i Norge eller den som oppgis som far, har vanlig bosted i Norge. Når det gjelder formuleringen «barnet seinare har fått vanlig bustad i Noreg», uttales dette i Prop. 105 L (2012–2013) merknaden til barneloven § 81:

«Bestemmelsen vil også omfatte barn som er født i utlandet men som senere blir bosatt i Norge, og hvor utenlandsk farskap ikke kan anerkjennes etter § 85 andre ledd eller hvor det er behov for at det offentlige fastsetter farskap etter § 5.»

Sak om endring av farskap for domstolen etter barneloven § 6 forutsetter at noen av de som kan reise søksmål har vanlig bosted i Norge, eventuelt at farskapet som søkes endret er fastsatt etter norske regler, jf. barneloven § 81 andre ledd.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i barneloven § 81, slik at det tilføyes et nytt andre ledd som regulerer situasjonen der farskapet både kan fastsettes i Norge og i ett eller flere andre land.

Det ble foreslått at bestemmelsen som begrenser norsk jurisdiksjon, gjelder førstegangsfastsettelse av farskap ved erklæring og dom, men ikke endring av farskap. Under henvisning til Norges internasjonale forpliktelser, ble det foreslått at bestemmelsen utformes som en skal-regel.

Det ble foreslått som vilkår at saken/partene har nær tilknytning til et annet land, og at hensynet til hvor saken best kan opplyses og behandles, tilsier at saken behandles der.

Når det gjelder behandlingsmåten, ble det i høringsnotatet vist til at når en sak for domstolen om farskap etter barneloven § 6 ikke tas under behandling, fattes det i slike tilfeller en avgjørelse om avvisning i form av en kjennelse. Departementet la i høringsnotatet til grunn at det kan være grunner til at det bør være klagerett når farskap ikke kan erklæres etter barneloven § 4 som følge av den nye bestemmelsen som foreslås, og det ble bedt om høringsinstansenes merknader til dette.

7.4 Høringsinstansenes syn

Bufdir og Agder lagmannsrett støtter uttrykkelig forslaget til endring i barneloven § 81, og Politidirektoratet og Horten kommune uttrykker generell støtte til forslagene i høringsnotatet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er skeptisk til at NAV skal undersøke en families tilknytning til et annet land, og har for øvrig tilsvarende merknader som det som er gjengitt i punkt 5.5.5.

Rettspolitisk forening mener at forslaget vil kunne ramme mange tross intensjonen om at bestemmelsen kun skal gjelde i et fåtall av saker. Rettspolitisk forening mener at dette burde regnes som et enkeltvedtak, særlig dersom foreldrene ikke har tilgang til andre måter å fastsette foreldreskap på.

7.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget som ble hørt, om at norsk jurisdiksjon i farskapssaker begrenses noe. Dette gjelder tilfeller der farskapet både kan fastsettes i Norge og i et annet land der partene har nær tilknytning.

Når det gjelder spørsmålet om tilknytning til en annen stat, ble formuleringen «der saka/partane har nær tilknytning» hørt. Departementet viser til at dette i proposisjonens lovutkast er presisert til «partane».

Arbeids- og velferdsdirektoratet er skeptiske til at NAV skal undersøke en families tilknytning til et annet land, og mener at dette bare bør gjøres i saker for domstolen. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser også til at barnets rett til en far er et prinsipp som må tillegges stor vekt. Departementet viser til at det allerede i dag er krav om tilknytning for å behandle saker om farskap etter norsk rett. NAV skal allerede i dag foreta en vurdering når partene har tilknytning til utlandet, av om mor, far eller barnet har vanlig bosted i Norge. I noen tilfeller kan det være vanskelig å få opplyst hvor partene har vanlig bosted. Som et utgangspunkt vil en persons bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. For at en person skal anses å ha vanlig bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til landet. Departementet viser til at det er en realitet at det er et økende antall saker med tilknytning til flere land, der flere land vil kunne ha jurisdiksjon. At sakene blir mer komplekse faktisk sett, har konsekvenser for hvordan sakene bør behandles. Det er viktig at saken behandles der hvor sakene best kan opplyses. Så lenge flere myndigheter har kompetanse til å fastsette farskap, kan ikke reglene som foreslås begrenses til domstolene og tilfeller hvor NAV eller partene har reist sak om fastsettelse av farskap. Når det gjelder barnets rett til en far, bemerker departementet at spørsmålet om jurisdiksjon ikke gjelder spørsmålet om barnets rett til en far (det vil si om farskap skal fastsettes eller ei), bare hvor saken skal behandles.

Rettspolitisk forening mener at foreldre som er norske borgere burde være unntatt:

«Forslaget, slik det foreligger, vil innebære at i farskap ikke vil kunne fastsettes i Norge i tilfeller der barn fødes i utlandet med norsk far, men hvor mor og barn bor i utlandet og er utenlandske borgere. Det er forståelig at konkurrerende jurisdiksjon forekommer og er et praktisk problem. Foreninga mener imidlertid at det her anlegge en svært vid tolkning av unntaksbestemmelsen, og at i hvert fall foreldre som er norske borgere burde være unntatt.»

Departementet viser til at det etter barneloven § 81 er tilstrekkelig at enten barnet, moren eller den oppgitte faren har vanlig bosted i Norge, noe som ikke foreslås endret. Etter den nye bestemmelsen som foreslås er det dessuten flere vilkår som må være oppfylt, og det skal foretas en konkret vurdering. Det er dermed ikke slik at tilfeller der mor og barn har vanlig bosted i et annet land og er utenlandske statsborgere, automatisk vil omfattes. Om bestemmelsen skal anvendes, vil bero på en nærmere vurdering av om vilkårene om tilknytning og hvor saken best kan opplyses og behandles, er oppfylt. Departementet viser til at når det gjelder hvor saken best kan opplyses og behandles, ble det i høringsnotatet forutsatt at det bør ses hen til hvilket lands myndigheter som best kan ivareta barnets beste. Barnets beste skal være et grunnleggende prinsipp i norsk lov og praksis i saker som gjelder barn. Departementet legger til grunn at det ikke alltid er til barnets beste å få fastsatt farskap etter norsk rett der barnet har sterkere tilknytning til et annet land.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at forslaget kan føre til at NAV mottar flere søknader om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet etter barneloven § 85 andre ledd, der det ikke foreligger en tilsvarende hjemmel til å be om DNA-test. Departementet er enig i at dette vil kunne være en konsekvens, men at dette sannsynligvis vil gjelde få saker og anser ikke dette som problematisk.

Bufdir uttaler i høringen at det bør vurderes om forslaget til endring kan medføre at det fastsettes farskap som ikke kan legges til grunn i Norge:

«Direktoratet kan ikke se at departementet har drøftet hvorvidt det kan oppstå situasjoner der Norge, etter den foreslåtte lovendringen i barneloven § 81 annet ledd, anser ikke å ha jurisdiksjon, farskap blir fastsatt i en annen stat, og fastsettelsen i utlandet deretter ikke blir anerkjent i Norge medhold av barneloven § 85 annet ledd.»

Departementet viser til at bestemmelsen som foreslås inneholder vilkår som tilsier at den eventuelle problemstillingen som Bufdir reiser, er svært lite praktisk. Anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet vil, som i dag, bero på om vilkårene for dette er oppfylt, og departementet kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at det vil oppstå særskilte utfordringer som følge av dette lovendringsforslaget.

Departementet kan ikke se at det her foreligger noe til hinder for at det kan foreslås en bestemmelse som begrenser norsk jurisdiksjon i visse tilfeller. I mangel av et multinasjonalt instrument på dette området, vil det i saker med nær tilknytning til andre land, være risiko for konkurrerende regler om jurisdiksjon og rettsvalg. Backer (2008) side 757 viser til at barneloven § 81 har omfattende rekkevidde, der det uttales at en innskrenkende fortolkning ikke kan utelukkes. Departementet mener at det er hensiktsmessig å lovfeste en bestemmelse som begrenser norsk jurisdiksjon noe, og finner støtte for forslaget i høringen. Av pedagogiske grunner bør det formuleres en tydelig lovbestemmelse om dette. En slik bestemmelse vil som nevnt i høringen, også kunne bidra til at Norge bedre oppfyller sine forpliktelser etter barnekonvensjonen.