4 Samtaleprosess i fylkesnemndene

4.1 Gjeldende rett

Samtaleprosess er en alternativ prosessform for å behandle saker i fylkesnemndene, og innebærer at nemndlederen tar initiativ til samtaler hvor det søkes etter grunnlag for enighet mellom partene. Ettersom barnevernsakene er unndratt fra partenes rådighet og målet med fylkesnemndsbehandlingen er å finne den løsningen som er til barnets beste, kan det ikke gjennomføres mekling i tradisjonell forstand i barnevernsakene.12

Formålet med en samtaleprosess er å legge til rette for en konstruktiv dialog mellom partene med sikte på å komme frem til avtalebaserte løsninger. Samtaleprosess tar utgangspunkt i meklingsteori og har fokus på å skape større grad av felles forståelse og samhandling mellom partene om den faktiske situasjonen, mulige hjelpetiltak og andre løsninger fremover som er til barnets beste. Fylkesnemndleder kan tilby partene flere samtalemøter dersom partene er enige om å prøve ut en midlertidig ordning i en nærmere fastsatt periode. Samtaleprosessen kan føre til at foreldre, eventuelt barnet, og barnevernstjenesten kan bli helt eller delvis enige. Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om tvangstiltak, eller at partene nedlegger felles forslag til tvangsvedtak og samtykke til at saken avgjøres av nemndleder alene og uten forhandlingsmøte.3 Dersom partene ikke blir enige, vil saken følge de vanlige saksbehandlingsreglene for nemndsbehandling.

Det fremgår av barnevernloven § 7-25 at departementet kan samtykke til at det i en eller flere nemnder igangsettes forsøk med at nemndleder tar initiativ til en samtaleprosess hvor det søkes etter grunnlag for enighet mellom partene. Det fremgår videre av bestemmelsen at departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av slike forsøk.

Departementet uttalte i forarbeidene4 at det er hensyn som taler for og mot å innføre en ordning med samtaleprosess. Departementet viste på den ene siden til at enighet mellom partene vil være en fordel med tanke på behovet for kontakt og samarbeid etter at vedtak er fattet, og at gjensidig forståelse og tillit mellom partene vil kunne forebygge at barnet kommer i en lojalitetskonflikt. Departementet viste på den annen side til at barnevernstjenesten og private parter ikke er likeverdige, samt til at partenes oppfatning av fylkesnemnda som en uavhengig og objektiv instans vil kunne påvirkes i negativ retning. Departementet vurderte at før samtaleprosess innføres som en generell ordning for fylkesnemndene, bør det igangsettes prøveprosjekter i en eller flere fylkesnemnder. Slike prøveprosjekter må være gjenstand for en grundig evaluering, slik at mer generelle ordninger kan igangsettes på mer erfaringsbasert grunnlag. Departementet foreslo på denne bakgrunn en hjemmel for å igangsette forsøk med samtaleprosess i en eller flere nemnder. Hjemmelen trådte i kraft i 2008.

Forsøk med samtaleprosess

Departementet ga i 2016 samtykke til at et forsøk med samtaleprosess startet opp i fem fylkesnemnder.56 Det er gitt retningslinjer for forsøket.7 Forsøket er blitt forlenget og løper til 31.12.2020.8 Dersom samtaleprosess på et tidligere tidspunkt blir iverksatt som en varig ordning, opphører forsøket fra samme dato.

Av retningslinjene fremgår det at fylkesnemnda kan gi partene tilbud om samtaleprosess i alle saker etter barnevernloven, med mindre hensynet til barnets beste eller sakens karakter taler imot det. Det tilbys ikke samtaleprosess i klagesaker over akuttvedtak, jf. barnevernloven § 7-23, ettersom loven stiller et absolutt krav om at vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.

Samtaleprosess er basert på frivillighet. Det følger av retningslinjene at igangsetting av samtaleprosess krever samtykke fra samtlige parter i saken.

Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om tvangstiltak, eller at partene nedlegger felles forslag til tvangsvedtak og samtykke til at saken avgjøres ved forenklet behandling. Det er også mulig at partene blir enige om å prøve ut en midlertidig ordning. Da kan for eksempel foreldrene ha mer samvær med barnet, og en sakkyndig observerer samværet og veileder foreldrene. En annen mulighet er at foreldrene prøver ut frivillige tiltak fra barnevernet. Etterpå deltar partene i et nytt samtalemøte, hvor de enten blir enige om en avtalebasert løsning, barnevernet trekker saken, eller saken vil bli behandlet etter ordinær prosess. Dersom partene ikke blir enige, vil saken følge de vanlige saksbehandlingsreglene for nemndsbehandling

Sentralenheten for fylkesnemndene opplyser i sin årsrapport for 2019 at i de fem forsøksnemndene ble det behandlet 727 saker med samtaleprosess. Det ble gjennomført 769 samtalemøter i disse sakene (det kan være flere møter i en sak). 430 saker hvor samtaleprosess er benyttet, er avsluttet. Av disse ble 29 % trukket. Dette skyldes vanligvis at det er inngått avtale om midlertidig tiltak eller annet hjelpetiltak hvor kommunen og familiene samarbeider om oppfølgingen. I årsrapporten fremgår videre at 30 % av sakene ble overført til forhandlingsmøte og 42 % av sakene overført til skriftlig (forenklet) behandling. Om lag halvparten av nemndlederne har gjennom forsøket fått erfaring med prosessformen.

Forsøket med samtaleprosess har vært evaluert, jf. punkt 4.2.1.

4.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

4.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo at dagens bestemmelse om forsøk med samtaleprosess videreføres. Videre foreslo utvalget en forskriftshjemmel for å innføre samtaleprosess i alle nemnder på varig basis etter endt forsøksperiode.

Forsøket er evaluert.9 Evaluators overordnede konklusjon og anbefaling var at samtaleprosess bør bli en varig og permanent ordning i alle fylkesnemnder. Samtaleprosess vurderes å være egnet til å gi bedre kommunikasjon og dialog, og partene kan få bedre forståelse av saken. Når det gjelder resultater i saken trekker evaluator særlig frem midlertidige ordninger og det at en kan prøve ut ulike mulige løsninger. Evaluator uttaler at dette gjør at samtaleprosess gir helt andre prinsipielle og praktiske muligheter (løsningsrom) enn ordinært forhandlingsmøte. Videre viste evalueringen at samtaleprosess i all hovedsak synes å ivareta rettssikkerheten til den private part på en tilfredsstillende måte. Evaluators vurdering er at samtaleprosess også er hensiktsmessig når det gjelder samlet ressursbruk sett opp mot ressursinnsatsen ordinær nemndsbehandling medfører.

4.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsforslaget til at tvangssaker i barnevernet stiller store krav til de private parters rettssikkerhet. Videre ble det vist til at hensynet til barnets beste er avgjørende for valg av tiltak og et grunnleggende hensyn i saksbehandlingen. På bakgrunn av erfaringene fra forsøket som da hadde pågått i nærmere tre år, og evalueringen, vurderte departementet at det forelå et godt erfaringsbasert grunnlag og departementet foreslo samtaleprosess som en varig ordning.

Departementet la stor vekt på at mest mulig enighet og forståelse kan bidra til å redusere konfliktnivået og legge grunnlag for bedre samarbeid mellom barnevernstjenesten og private parter. Videre viste departementet til at samtaleprosess gir partene mulighet til å finne frem til løsninger som innebærer mindre bruk av tvangsvedtak. Departementet viste til at færre tvangsvedtak er i samsvar med minste inngreps prinsipp og retten til familieliv.

Departementet understreket at både barnevernstjenesten og fylkesnemnda har ansvar for å finne løsninger til barnets beste, og ikke primært oppnå enighet med private parter, og at økt forståelse og kommunikasjon mellom partene uansett er verdifullt for det videre samarbeidet om barnets omsorgssituasjon. Departementet viste også til at samtaleprosess kan være godt egnet til å ivareta barns medvirkning.

På bakgrunn av evalueringen, var det departementets vurdering at samtaleprosess i tilstrekkelig grad ivaretar rettssikkerheten til private parter. Det må stilles særskilte krav om at nemndleder må lede prosessen på en betryggende måte, slik at private parters rettssikkerhet ivaretas. Departementet viste til at selv om nemndene får en ny rolle, skal nemnda opptre uavhengig og objektivt også i samtaleprosess. Departementet foreslo å lovfeste at nemndlederen har et særskilt ansvar for å se til at hensynet til barnets beste og de private partenes rettssikkerhet blir ivaretatt.

Departementet vurderte om samtaleprosess skal kunne tilbys i alle sakstyper som fylkesnemndene behandler etter barnevernloven eller om noen sakstyper bør unntas.10 Departementets vurdering var at det ikke er hensiktsmessig å utelukke bestemte sakstyper, og at prosessformen kan tilbys i alle saker. Departementet understreket at det ikke kan mekles i tradisjonell forstand i barnevernsakene, og at hensynet til barnets beste skal være styrende for prosessen. Et viktig prinsipp i barnevernet er at det ikke skal settes inn mer inngripende tiltak enn nødvendig, og departementet foreslo derfor å ikke utelukke at samtaleprosess kan tas i bruk i de mest inngripende sakene. Departementet foreslo at det er den nemndlederen som eventuelt skal gjennomføre samtaleprosess, som tar endelig stilling til behandlingsform i den enkelte sak. Det avgjørende må være om den enkelte sak anses egnet for prosessformen.

Departementet åpnet for at det kan igangsettes samtaleprosess også i klager over akuttvedtak. Departementet viste til at akuttvedtak er dramatiske for både barn og foreldre og kan skape en tilspisset konflikt mellom de private parter og barnevernet. Departementet foreslo at det i forskrift til bestemmelsen kan gis særskilte fristregler når det igangsettes samtaleprosess i akuttsaker, som fraviker lovens øvrige krav.

Departementet viste til at samtaleprosess er en alternativ prosessform som er basert på frivillighet, og at igangsetting av samtaleprosess krever at både private parter og barnevernstjenesten samtykker til slik behandling. Departementet mente dette er et grunnleggende vilkår for prosessformen som bør fremgå av loven.

Departementet viste i høringsforslaget til at en viktig rettssikkerhetsgaranti for den private part er at vedkommende må være representert av advokat som skal bistå i å ivareta den private parts interesser. Departementet foreslo derfor at det inntas i loven at private parter skal være representert av en advokat.

Departementet uttalte videre at nemndleder kan oppnevne en sakkyndig til å bistå i samtalen med partene, og observere og veilede partene ved eventuell utprøving av midlertidige ordninger. Departementet foreslo at fylkesnemndas leder på ethvert trinn av prosessen kan avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling, dersom prosessformen ikke fungerer etter hensikten. Departementet foreslo at eventuelle nærmere bestemmelser om habilitet og bruk av sakkyndige kan fremgå av forskrift.

Departementet foreslo videre at øvrige saksbehandlingsregler for samtaleprosess kan fremgå av forskrift eller retningslinjer. Departementet foreslo også at det kan gis nærmere regler for sakens utfall i forskrift.

4.3 Høringsinstansenes syn

I underkant av 40 høringsinstanser uttalte seg om forslaget. Samtlige er positive til å innføre samtaleprosess som en varig ordning. Om lag halvparten av disse høringsinstansene har innspill og kommentarer til innretningen av ordningen. Blant de instansene som uttrykker at de helt eller delvis støtter forslaget er blant annet Bufdir, Bufetat region vest, Barneombudet, Domstoladministrasjonen, Bergen tingrett, Follo tingrett, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Fylkesnemndene, VID vitenskapelige høgskole, Asker kommune, Bergen kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Marker kommune, Porsgrunn kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Time kommune, Trondheim kommune v/kommuneadvokaten, Trondheim kommune, Advokatforeningen, Familiekanalen, Fellesorganisasjonen, Forandringsfabrikken, Klokkegårdsstiftelsen, Kommunesektorens organisasjon, KIB Norge, NOBO, Norsk Barnevernsamband, Organisasjonen for barnevernsforeldre og Stine Sofies Stiftelse.

Flere av høringsinstansene som gir klar støtte til departementets forslag legger vekt på at samtaleprosess gir partene mulighet til å finne frem til løsninger som fører til mindre bruk av tvangsvedtak, at prosessformen er mindre konfliktskapende mellom partene og at den bidrar til bedre samarbeid. Flere høringsinstanser har erfaringer fra forsøket, og viser til gode erfaringer med ordningen.

Fylkesnemndene uttaler:

«Fylkesnemndene støtter departementets forslag om at samtaleprosess gjøres til en varig og permanent ordning i alle landets fylkesnemnder. Fylkesnemndene som har vært med i forsøket med samtaleprosess, har svært gode erfaringer med ordningen. Samtaleprosess gir blant annet partene mulighet til å finne frem til løsninger som fører til mindre bruk av tvang, og fleksibiliteten i ordningen medfører at man i større grad kan tilrettelegge for individuelt tilpassede løsninger for det enkelte barn og den enkelte familie. Midlertidige ordninger og felles løsninger kan også bidra til å skape ro for barnet, ved at man unngår stadige prosesser og konflikt i barnets oppvekst. Det er også erfaringen at samtaleprosess kan bidra til å bedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom partene.»

Forandringsfabrikken uttaler:

«Ideen om et alternativ til ordinær fylkesnemndsbehandling samsvarer i stor grad med svar fra barn og unge, fordi det tar utgangspunkt i dialog.»

Organisasjonen for barnevernsforeldre uttaler:

«Vi støtter også samtaleprosess. Dette er en løsning mange foreldre i vår målgruppe er langt mer fornøyd med enn den tradisjonelle behandlingen.»

NOBO uttaler:

«NOBO er klar over at det er forskjellige erfaringer blant barneverntjenester når det gjelder bruk av samtaleprosess, men støtter lovforslaget.»

Flere instanser mener at ordningen også bør innføres for domstolene, blant annet Domstoladministrasjonen, Bergen tingrett, Follo tingrett og KIB Norge.

Fylkesnemndene har synspunkter på formålsangivelsen i loven og mener den er for snever i forhold til gjeldende ordning:

«Ifølge fylkesnemndenes retningslinjer for samtaleprosess punkt 2, er det blant annet også et formål med samtaleprosess å bedre partenes kommunikasjon og øke deres forståelse. Formålet i dagens ordning er således ikke utelukkende hel eller delvis løsning av saken. Det kan ha selvstendig verdi å bedre kommunikasjonen mellom partene, oppklare misforståelser og øke forståelsen for hverandres synspunkter i et samtalemøte, uten at saken finner sin løsning der. Det anses derfor som uheldig at loven utelukkende angir hel eller delvis løsning av saken som formål med prosessen. Den foreslåtte formålsangivelsen bidrar til tvil om hva som skal være de toneangivende hensynene, og kan føre til at meklingselementet får en viktigere plass enn det har hatt så langt.»

Flere instanser fremhever at bruk og løsninger ikke må gå på bekostning av barnets beste, blant annet Barneombudet, Bufdir, Trondheim kommune v/kommuneadvokaten, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Time kommune og Fylkesmannen i Oslo og Viken.

Trondheim kommune v/kommuneadvokaten uttaler:

«Det må sikres, noe en lovforankring av barnets beste bidrar til, at hovedfokus er barnet og at man ikke går på kompromiss av barnets beste. Samtaleprosess åpner for å forsøke ulike prøveordninger rundt barnet. Det må sikres at ulike prøveordninger som ikke går på bekostning av barnets behov for en avgjørelse, herunder ro og forutsigbarhet rundt situasjonen.»

Fylkesmannen i Oslo og Viken uttaler:

«Fylkesmannen mener at samtaleprosess kan være godt egnet i enkelte saker, men at en slik prosess også kan overskygge barnets behov. Når en sak fremmes for fylkesnemnda er det som regel forsøkt å oppnå enighet om tiltak som er til det beste for barnet. Når det ikke har vist seg mulig, vil barnet i mange tilfeller være avhengig av et nemndsvedtak for å motta tilstrekkelig med tiltak som ivaretar dets behov. Dersom det utvikler seg en praksis hvor samtaleprosess blir normgivende, kan det etter vårt syn kunne føre til at det enkelte barn blir boende lenger i en skadelig omsorgssituasjon.»

Fylkesmannen i Oslo og Viken er også opptatt av at det i prosessen kan bli for stor oppmerksomhet om å oppnå enighet mellom barnevernstjenesten og private parter.

«Vi mener at (…) det i prosessen kan oppstå en iver til å oppnå enighet mellom barneverntjenesten og private parter. Dette vil kunne medføre at tiltak som barnet egentlig var i behov av ikke blir vedtatt. (…) Etter vårt syn vil dette i så fall være svært alvorlig for de barna som rammes, og at nemndas, og til en viss grad barneverntjenestens ansvar for å holde fokus på barnets beste eksplisitt må tydeliggjøres i loven.»

Flere instanser trekker frem betydningen av barnets medvirkning i prosessen, blant annet Fylkesmannen i Oslo og Viken, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Stavanger kommune, Forandringsfabrikken, Organisasjonene for barnevernsforeldre og Stine Sofies Stiftelse.

Forandringsfabrikken uttaler:

«Det må «rigges» riktig for at det skal bli trygt og rettssikkert for barn. Samtaleprosessen må ta utgangspunkt i barnet – både i planlegging, gjennomføring og avslutning. (…) Da må nemndleder prate med barnet alene eller sammen med barnets trygghetsperson, så barnet trygt kan si hva som er viktig for seg.»

Organisasjonen for barnevernsforeldre uttaler blant annet:

«Rutinene for samtaleprosess bør likevel ivareta barnet på en bedre måte enn i dag, slik at nemndleder alltid konfererer alene med barnet før man tar stilling til den ene eller andre løsningen.»

Stine Sofies Stiftelse uttaler:

«Vi understreker imidlertid viktigheten av at barn og unge gis alderstilpasset informasjon om prosessformen og at barn og unges rett til å medvirke i egen sak sikres.»

Stavanger kommune mener at samtaleprosess ikke skal gjennomføres dersom barnet ikke ønsker dette.

Flere er også opptatt av at det ikke må gå for lang tid før saken blir avgjort, blant annet Bufdir, Bufetat region vest, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Stavanger kommune, Trondheim kommune v/kommuneadvokaten, Universitetet i Agder, Universitets- og høgskolerådet og Stine Sofies Stiftelse. Hovedbegrunnelsen er at det ikke er bra for barnet at saken trekker ut i tid.

Stine Sofies Stiftelse uttaler:

«En forutsetning for at samtaleprosess skal fungere på en god måte er at barnas interesser blir tilstrekkelig ivaretatt. Dette tilsier nødvendigvis at man ikke velger denne prosessformen dersom det er behov for rask avklaring i eksempelvis omsorgsovertakelsessaker hvor barnet har vært utsatt for vold eller overgrep i hjemmet.»

Stavanger kommune uttaler at det er en fare for at samtaleprosess forlenger perioder med utprøving av hjelpetiltak på bekostning av barnet. Universitetet i Agder og Universitets- og høgskolerådet uttaler at det er viktig at samtaleprosess ikke må føre til utsettelse av å fremme sak om omsorgsovertakelse der dette vurderes som nødvendig.

Bufdir understreker at det er uheldig for barn å bli lenger i akuttiltak og uttaler følgende:

«Vi vil samtidig bemerke at samtaleprosess i noen tilfeller innebærer at det går lenger tid før saken blir endelig avklart. Dersom det ikke oppnås enighet i samtaleprosessen, vil saken gå til behandling i ordinært nemndsmøte. Dette kan bety at barnet blir lenger i akuttiltak. Dette er ikke bra for barnet, og har konsekvenser for utnyttelsen av tiltaksapparat. Det er derfor viktig at de sakene som ikke løses gjennom samtaleprosess, blir behandlet av fylkesnemnda så raskt som praktisk mulig.»

Forslaget om at samtaleprosess skal kunne gjennomføres i alle type saker dersom saken er egnet for det, har fått bred støtte. Flere har synspunkter på dette, blant annet Barneombudet, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Time kommune, Advokatforeningen, Klokkergårdstiftelsen og Organisasjonen for barnevernsforeldre.

Barneombudet støtter at samtaleprosess skal kunne gjennomføres i alle typer saker, men understreker samtidig at det er viktig at man i hvert enkelt tilfelle vurderer om samtaleprosess er til det beste for barna. Både Stavanger kommune, Gjesdal kommune, Sandnes kommune og Time kommune uttaler at de ser at dette er en metode som ikke egner seg i alle saker.

Fylkesmannen i Oslo og Viken uttaler:

«Etter vårt syn vil det sannsynligvis være tilfeller innenfor alle typer saker som kan være egnet til en slik behandling. Fylkesmannen mener likevel at samtaleprosess i all hovedsak vil være egnet i saker om pålegg om hjelpetiltak og flytteforbud, som departementet selv antyder på side 309 i høringsnotatet. Vi mener at lovteksten bør presisere at det er i disse sakene samtaleprosess egner seg mest, og at samtaleprosess kan benyttes i øvrige saker, dersom en konkret vurdering og barnets beste tilsier det.»

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen ønsker også å presisere at samværssaker er svært godt egnet for samtaleprosess. Ved samtaleprosess kan samvær utprøves i større grad enn ved å fatte et nemndsvedtak. Vi anser samtaleprosess som mindre konfliktskapende mellom partene, og bidrar til bedre samarbeid. Sak om økt samvær, som behandles som samtaleprosess, kan derfor bidra positivt til felles forståelse mellom partene.»

Klokkergårdstiftelsen uttaler at når samtaleprosess iverksettes betinger det tett samarbeid mellom barnevernstjenesten og nemndleder. Stiftelsen mener det bør være barnevernstjenesten som har best forutsetninger for å vurdere om en sak er egnet for en samtaleprosess, og at det er et stort ansvar for en ungdom som kanskje strever med alvorlig rusproblematikk/psykiske helsevansker osv.

Enkelte har også synspunkter på forslaget om at også klager over akuttvedtak kan behandles med samtaleprosess, blant annet Fylkesnemndene og Trondheim kommune v/ kommuneadvokaten.

Fylkesnemndene uttaler:

«Fylkesnemndene er enig med departementet i at det også bør kunne tilbys samtaleprosess ved klager over akuttvedtak. Etter fylkesnemndenes oppfatning kan det være betydelige fordeler ved å forsøke en samtaleprosess framfor ordinær behandling av saken så tidlig som mulig etter at fylkesnemnda har mottatt en sak. Kommunen har på dette stadiet ofte ikke konkludert med om hovedsak skal fremmes, og saken er mindre «fastlåst». Både belastningen for barnet og familien og prosessøkonomi, taler for at saken på et så tidlig tidspunkt som mulig dreies inn på et spor med økt forståelse og bedret kommunikasjon.»

Fylkesnemndene mener for øvrig at unntak fra fristen i klagesaker når saken behandles med samtaleprosess, bør fremgå av loven, og ikke i forskrift slik departementet foreslo. Fylkesnemndene foreslår at fristen for klagesak hvor det er igangsatt samtaleprosess, skal regnes fra avslutningen av samtaleprosessen.

Flere understreker betydningen av god kompetanse, blant annet Trondheim kommune v/kommuneadvokaten, Fellesorganisasjonen og VID vitenskapelige høgskole.

Fylkesnemndene har synspunkter på omtalen og bruken av sakkyndige i samtaleprosess:

«I gjeldende prøveordning om samtaleprosess oppnevnes det normalt en sakkyndig. Den sakkyndige skal bistå nemndleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene, og vurderes som en sentral del av ordningen. Dette bør derfor gjenspeiles i lovteksten.»

Fylkesnemndene mener det er unødvendig at det skal fremgå av loven at privat part skal være representert med advokat, da dette allerede fremgår av § 7-8.

Bufetat region vest er opptatt av at fylkesnemnda må ta hensyn til at avtalen i den enkelte sak også kan ha konsekvenser for Bufetat, og uttaler:

«Bufetat region vest har erfaring med at for eksempel praksis med samtaleprosess i § 4-24 saker gir oss enda kortere tid enn normalt med å fremskaffe behandlingstiltak. Dette fordi samtaleprosess iverksettes før en eventuell beramming og at det er et ønske at behandlingsplassen skal være klar slik at det er et konkret plasseringsalternativ å ta stilling til/samtale om i samtaleprosessen. Dette er krevende i henhold til målgruppekartlegging og det å skulle gjøre gode vurderinger om plasseringsalternativet.»

Enkelte instanser støtter forslaget om at saksbehandlingsregler inntas i lov eller forskrift. Videre er enkelte opptatt av at det er behov for likere praksis i tilnærming og praktisk gjennomføring. Enkelte mener det er viktig å følge erfaringene med de avtalebaserte løsningene over tid.

4.4 Departementets vurderinger og forslag

4.4.1 Samtaleprosess som en alternativ prosessform

Om samtaleprosess

Samtaleprosess er en alternativ prosessform for å behandle saker i fylkesnemndene, og innebærer at nemndlederen tar initiativ til samtaler hvor det søkes etter grunnlag for enighet mellom partene. Prosessen innebærer at det gjennomføres et samtalemøte der formålet er å kartlegge faktiske forhold og konflikttemaer, og gjennom dialog legge til rette for hel eller delvis løsning av saken. Samtaleprosess tar utgangspunkt i meklingsteori og har fokus på å skape større grad av felles forståelse og samhandling mellom partene om den faktiske situasjonen, mulige hjelpetiltak og mulige andre løsninger fremover som er til barnets beste. Fylkesnemnda kan oppnevne en sakkyndig til å bistå i samtaleprosessen. Foruten nemndlederen og den sakkyndige, deltar partene (herunder barn med partsrettigheter) og prosessfullmektigene i samtalemøtet.

Nemndlederen kan tilby partene flere samtalemøter dersom partene er enige om å prøve ut en midlertidig ordning i en nærmere fastsatt periode.

Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om tvangstiltak, eller partene nedlegger felles forslag til tvangsvedtak og samtykke til at saken avgjøres av nemndleder alene og uten forhandlingsmøte.11 Dersom partene ikke blir enige, vil saken følge de vanlige saksbehandlingsreglene for nemndsbehandling, og saken vil bli behandlet etter en ordinær prosess.

Behovet for en alternativ prosessform

Forslaget om å innføre samtaleprosess som en fast alternativ prosessform har fått bred støtte i høringen, og departementet fastholder forslaget om å lovfeste at samtaleprosess blir en varig ordning.

Departementet har lagt særlig vekt på at prosessformen tilrettelegger for dialog mellom partene, og at det kan skapes en gjensidig forståelse som gjør at partene finner løsninger de kan enes om. Fleksibiliteten i ordningen gjør at man i større grad kan tilrettelegge for individuelt tilpassede løsninger for det enkelte barn og den enkelte familie. Felles løsninger kan bidra til å skape ro for barnet, ved at man unngår stadige prosesser og konflikt i barnets oppvekst. Dette fremheves av en rekke høringsinstanser og støttes også av evalueringen av forsøket. Bedre samarbeid mellom barnevernstjenesten og private parter er positivt, uansett utfallet av en samtaleprosess, fordi private parter og barnevernstjenesten som regel skal samarbeide om barnets omsorgssituasjon i tiden fremover. Departementet har merket seg at flere brukerorganisasjoner trekker frem at samtaleprosess gir den private part større opplevelse av å bli tatt med i prosessen, og at det er en løsning som de er langt mer fornøyd med enn den tradisjonelle behandlingen.

Samtaleprosess kan også være godt egnet til å ivareta barns rett til medvirkning. Prosessformen er mer fleksibel og uformell og kan tilrettelegges slik at barn kan medvirke på en meningsfylt måte, tilpasset barnet.

At samtaleprosess gir partene mulighet til å finne frem til frivillige løsninger som innebærer mindre bruk av tvangstiltak, taler også for at samtaleprosess bør bli en varig ordning. Sentralenheten for fylkesnemndene opplyser at 29 % av sakene i 2019 ble trukket. Dette skyldes vanligvis at det er inngått avtale om midlertidig tiltak eller annet hjelpetiltak hvor kommunen og familiene samarbeider om oppfølgingen.12 Dette innebærer at partene i løpet av samtaleprosessen kan ha blitt enige om frivillige løsninger og tiltak som medfører at tvangstiltak ikke lenger anses som nødvendig. Departementet har ikke grunnlag for å vurdere om disse sakene ville endt med tvangsvedtak dersom de ble fremmet til ordinær behandling. Departementet legger uansett vekt på at færre tvangsvedtak er i samsvar med minste inngreps prinsipp og retten til familieliv.

Departementet ser i likhet med flere høringsinstanser at samtaleprosess også innebærer en risiko for at hensynet til barnets beste kan komme for mye i bakgrunnen, grunnet et sterkt ønske om å oppnå enighet mellom private parter og barnevernstjenesten. Evaluator fremhever at risikoen for at hensynet til barnets beste kan komme for mye i bakgrunnen grunnet et sterkt ønske om å oppnå enighet mellom partene, synes å være en bekymring som kun i enkelttilfeller har aktualisert seg.13 Departementet understreker at både barnevernstjenesten og fylkesnemnda har ansvar for å finne løsninger til barnets beste, og ikke primært å oppnå enighet med privat part. Dette innebærer at hensynet til barnets beste skal være styrende for prosessformen, og både nemndleder og barnevernstjenesten må ha et særskilt ansvar for at prosessen ivaretar dette hensynet på en betryggende måte. Fylkesnemnda har et selvstendig ansvar for å vurdere om den avtalebaserte løsningen vil være til barnets beste, se nærmere omtale i kap. 4.4.2.

Departementet har også vurdert prosessformen opp mot at barnevernstjenesten og de private parter ikke er likeverdige parter. Sakene er uten fri rådighet og det kan ikke forhandles om et barns beste.14 Prosessformen behandler tvangssaker som er i kjernen av legalitetsprinsippets område. Ettersom barnevernsaker er svært inngripende for private parter må det stilles særlig høye krav til partenes rettssikkerhet og myndighetenes og avgjørelsesorganenes legitimitet. Departementet foreslår derfor at grunnleggende rettssikkerhetsgarantier skal fremgå tydelig av bestemmelsen som regulerer samtaleprosess. Det vises til punkt 4.4.2 om dette.

Departementet viser også til at det ofte vil være av vesentlig betydning at barnets situasjon får en snarlig avklaring. Det kan derfor reises som en innvending mot samtaleprosess at den kan forsinke avgjørelse i saken. Flere instanser påpeker dette. Departementet mener likevel at et samtalemøte ikke nødvendigvis vil være en forsinkende skritt, men et skritt som kan foretas i ventetiden frem mot et eventuelt ordinært forhandlingsmøte. Det vil også kunne bidra til å «rydde» og forenkle saken, slik at saken kan behandles raskere. Ved utprøving av midlertidige ordninger vil imidlertid saken trekke lenger ut i tid. Midlertidige ordninger er bare aktuelle hvor de synes forsvarlige, og hvor barnevernet sikres mulighet for, og forplikter seg til, jevnlig oppfølging av barnet og foreldrene. Videre vil det normalt måtte fastsettes klare og ikke for lange tidsrammer for den midlertidige ordningens maksimale varighet. Utprøving av en midlertidig ordning kan bare foretas der dette er til barnets beste. Nemndleder vil ha en selvstendig plikt til å avbryte prosessen dersom den ikke vil være til det beste for barnet. Saken vil da behandles etter ordinær prosess. Det vises til punkt 4.4.2 om dette.

Samlet sett mener departementet at samtaleprosess bør innføres som en varig ordning, forutsatt at grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og vilkår for å ta i bruk prosessformen reguleres nærmere. I vurderingen har departementet også lagt vekt på at innføring av samtaleprosess kan bidra til å styrke tilliten til barnevernsystemet som helhet. Departementet understreker samtidig at innføring av samtaleprosess ikke innebærer at barnevernstjenesten i mindre grad skal tilstrebe god dialog og samarbeid med foreldre om frivillige tiltak. Fylkesnemnda skal ikke kompensere for manglende forsøk fra barnevernstjenesten på å oppnå enighet med barnets foreldre, og innføring av samtaleprosess innebærer ikke en lavere terskel for at barnevernstjenesten fremmer begjæring om tiltak for nemnda. Saker skal alltid forsøkes løst på lavest mulig nivå i samarbeid med familien.

Departementet foreslår etter dette at dagens bestemmelse om forsøk med samtaleprosess endres til en bestemmelse som regulerer samtaleprosess som fast alternativ prosessform. Departementet har merket seg innspillene fra blant annet Domstoladministrasjonen som ber departementet vurdere om samtaleprosess bør prøves også i domstolene, men dette forslaget begrenses til det som har vært på høring. Det vises til forslag til endringer i barnevernloven § 7-25.

4.4.2 Nærmere om reguleringen av samtaleprosessen

Samtaleprosess – en ny rolle for fylkesnemndene

Samtaleprosess som alternativ prosessform innebærer at nemndene får en ny rolle. Departementet har reist spørsmål om en slik ny rolle kan gå ut over private parters tillit til nemnda som en uavhengig og objektiv instans og avgjørelsesorgan. Mekling er vanlig innenfor andre rettsområder, for eksempel i foreldretvister, uten at det har medført en svekkelse av rettens nøytralitet som avgjørelsesorgan. Da prosessformen behandler tvangssaker som er i kjernen av legalitetsprinsippets område, må det stilles høye krav til de private parters rettssikkerhet og fylkesnemndas objektivitet og nøytralitet som en fasilitator i samtaleprosessen. Departementet foreslår derfor å lovfeste at nemndleder skal påse at hensynet til barnets beste og private parters rettssikkerhet blir ivaretatt. Dette er et overordnet ansvar som gjelder underveis i hele prosessen, og som også øvrige krav som stilles til nemndleder skal tolkes i lys av. Fylkesnemnda har et selvstendig ansvar for å vurdere om partenes avtale vil være til barnets beste og ellers i samsvar med loven, og ansvar for at ingen part har blitt utsatt for utilbørlig press. Det vises til forslag til § 7-25 tredje ledd første punktum.

Formålet med og grunnleggende hensyn for en samtaleprosess

Etter departementets oppfatning er det viktig at formålet med samtaleprosess lovfestes. Hensynet til barnets beste er avgjørende for valg av tiltak og et grunnleggende hensyn i fylkesnemndas saksbehandling, og må være styrende for prosessformen. For å understreke dette foreslår departementet å lovfeste at formålet med samtaleprosess er å gi partene mulighet til å bli enige om løsninger som er til barnets beste, som hel eller delvis løsning på saken.

Departementet er samtidig enig med Fylkesnemndene i at formålsangivelsen bør utvides slik at det også omfatter formålet om å bedre kommunikasjonen mellom partene. I likhet med Fylkesnemndene mener departementet at det kan ha selvstendig verdi å bedre kommunikasjonen mellom partene, oppklare misforståelser og øke forståelsen for hverandres synspunkter i et samtalemøte, uten at saken nødvendigvis finner sin løsning der.

Departementet foreslår derfor å lovfeste at formålet med samtaleprosessen er å bedre partenes kommunikasjon og gi dem mulighet til å bli enige om løsninger som er til barnets beste, som hel eller delvis løsning på saken. Det vises til lovforslaget § 7-25 første ledd annet punktum.

I hvilke saker kan fylkesnemnda tilby samtaleprosess?

Departementet holder fast ved forslaget om at samtaleprosess kan tilbys i alle sakstyper fylkesnemnda behandler etter barnevernloven, dersom saken er egnet for det. Forslaget fikk bred støtte i høringen. Forslaget innebærer at det er nemndleder som etter en konkret vurdering tar endelig stilling til behandlingsform.

Departementet har lagt særlig vekt på at det sannsynligvis innenfor alle typer saker vil være tilfeller som kan være egnet til slik behandling. Departementet viser til at det i forsøket med samtaleprosess i utgangspunktet kan tilbys samtaleprosess i alle saker, med unntak av saker om klager over akuttvedtak. Evaluators vurdering var at samtaleprosess bør forsøkes når man mener at det kan ha en egenverdi i den enkelte saken å gjennomføre en «dialogisk prosess».1516

Et viktig prinsipp i barnevernet er at det ikke skal settes inn mer inngripende tiltak enn nødvendig. Samtaleprosess gir mulighet til å finne fram til frivillige løsninger og bidrar dermed til mindre bruk av tvangstiltak. Det tilsier etter departementets vurdering at samtaleprosess ikke bør utelukkes i noen typer saker, heller ikke i de mest inngripende sakene som omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon. Det avgjørende er om prosessformen etter en konkret vurdering anses å være egnet i den enkelte saken ut fra hensynet til barnets beste. Departementet foreslår derfor ikke å utelukke at samtaleprosess kan tas i bruk i de mest inngripende sakene.

Forslaget innebærer at det må gjøres en konkret vurdering av den enkelte sakens egnethet for en slik prosess. Dette vil bero på en helhetsvurdering av omstendighetene i den enkelte sak og hensynet til barnets beste. Flere momenter er relevante i helhetsvurderingen, herunder forhold ved barnet, sakens inngripende karakter og partenes forutsetninger og holdninger til samtaleprosess. Barnets mening skal også tillegges vekt i denne helhetsvurderingen, jf. § 6-3. Departementet foreslår at det er den nemndlederen som eventuelt skal gjennomføre samtaleprosess, som tar endelig stilling til behandlingsform i den enkelte sak.

Departementet legger likevel til grunn at enkelte sakstyper oftere vil være egnet for samtaleprosess enn andre. Etter departementets oppfatning anses saker om pålegg av hjelpetiltak og flytteforbud særlig egnet for samtaleprosess fordi partene gjerne har motivasjon for å samarbeide for å unngå omsorgsovertakelse. Departementet mener også at saker om samvær og samværsutmåling oftere kan være egnet for en dialogisk prosess, noe som Advokatforeningen også fremhever. Departementet er imidlertid ikke enig med Fylkesmannen i Oslo og Viken i at det bør presiseres i loven hvilke saker som er best egnet for samtaleprosess. En slik lovfesting ville i praksis kunne oppfattes som at bestemte sakstyper ble utelukket fra samtaleprosess. Departementet vil som nevnt ikke utelukke at også inngripende tvangssaker kan være egnet for samtaleprosess, men dette må vurderes i lys av de øvrige momentene i saken.

Et høyt konfliktnivå mellom partene kan gjøre saken mindre egnet for samtaleprosess. Også mer personlige forhold og egenskaper hos partene som rus, psykiatri, og psykisk utviklingshemming kan gjøre partene mindre rustet til å delta i en dialogisk prosess. Videre kan barnets behov for rask avklaring av omsorgssituasjonen og særlige behov for ro og stabilitet tale mot bruk av prosessformen. Når barnet er akuttplassert uttaler Bufdir og Bufetat region vest at de har erfaring med at prosessformen kan gi svært lange akuttplasseringer. Departementet mener at slike forhold må vektlegges i vurderingen.

Omstendighetene i saken må samlet tilsi at samtaleprosess kan bidra til å kartlegge faktiske forhold og konflikttemaer, bedre partenes forståelse og kommunikasjon og utforske mulighetene for at partene frivillig kan komme frem til en løsning som er til barnets beste. Samtaleprosess kan ikke igangsettes hvis det ikke anses forsvarlig eller til barnets beste. Dette er det overordnede vurderingskriteriet. Nemndleder må gjøre en konkret vurdering i den enkelte sak av om prosessformen er egnet til å ivareta hensynet til barnets beste.

Departementet foreslår etter dette at samtaleprosess kan tilbys dersom saken er egnet for det. Det vises til lovforslaget § 7-25 første ledd første punktum.

Særlig om samtaleprosess ved klage på akuttvedtak

Departementet holder fast ved forslaget om at det bør kunne igangsettes samtaleprosess også i klager over akuttvedtak. Departementet viser til at akuttvedtak er dramatiske for både barn og foreldre og kan skape en tilspisset konflikt mellom de private parter og barnevernet. Som Fylkesnemndene og evaluator trekker frem har kommunen gjerne på dette stadiet ofte ikke konkludert med om hovedsak skal fremmes, og saken er mindre «fastlåst». Det kan, avhengig av hva slags bekymring som var bakgrunnen for plasseringen, tenkes at en samtaleprosess er hensiktsmessig for å få senket konfliktnivået, forbedret kommunikasjonen mellom barnevern og foreldre, og dermed få større klarhet for alle involverte. De få høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter forslaget.

Fristen for når vedtak skal foreligge i klage på akuttvedtak er en uke etter at fylkesnemnda mottok saken, jf. § 7-23 tredje ledd. Det vil normalt være vanskelig å gjennomføre en samtaleprosess innenfor denne fristen, og det er derfor behov for at fristen kan utvides for slike saker. Fylkesnemndene foreslår at fristen for vedtak i klagesak hvor det er igangsatt samtaleprosess, skal regnes fra avslutningen av samtaleprosessen. Etter departementets oppfatning er det imidlertid nødvendig med en klarere frist. Departementet foreslår å opprettholde forslaget om at departementet i forskrift kan gi særskilte fristregler når det igangsettes samtaleprosess i akuttsaker, som fraviker lovens øvrige krav. Departementet viser videre til at det også vil kunne være behov for adgang til å fastsette særskilte fristregler i forskrift i andre tilfeller. Dette gjelder særlig unntak fra fristen i § 4-6 fjerde ledd for å fremme hovedsak som oppfølging av et akuttvedtak. Det vises til forslag til § 7-25 fjerde ledd.

Barns medvirkning

En samtaleprosess skal gi bedre kommunikasjon og dialog, og bedre grunnlag for å komme frem til gode løsninger til barnets beste. Barn har rett til å medvirke og barnets mening er et sentralt moment i barnets beste-vurderingen, jf. barnevernloven § 1-6 og § 6-3.

Når barn/ungdom er part i saken skal samtykke til samtaleprosess også innhentes fra barnet. Barn/ungdom som er part i saken skal innkalles til samtalemøtet og gis anledning til å delta i prosessen på lik linje med øvrige parter. Barnet skal få oppnevnt egen advokat og må få tilstrekkelig og tilpasset informasjon for å kunne ivareta sine interesser. I lys av høringen og funn fra evalueringen, anbefaler departementet at nemndleder gjennomfører et eget møte med barnet/ungdommen der det særlig gis informasjon om hva samtaleprosess er. Departementet vil vurdere om barns medvirkning i samtaleprosess bør reguleres nærmere i forskrift.

Barn som ikke har partsrettigheter har rett til å medvirke før det tas avgjørelser i en samtaleprosess. Barn som ikke har partsrettigheter, men som ønsker å formidle sin mening i møtet, bør som hovedregel få anledning til dette. Et annet alternativ er at barnet snakker med nemndleder og/eller den sakkyndige, og at barnets mening refereres til partene i møtet. Barnet kan ha med seg en person barnet har tillit til dersom barnet ønsker det. Et annet alternativ er at barnet får oppnevnt en talsperson som snakker med barnet i forkant av samtalemøtet. Nemndleder avgjør hvordan barnets mening skal innhentes og hva barnet skal uttale seg om. Dette vil bero på en konkret vurdering og barnets ønske, alder og modenhet er sentrale moment. Nemndleder har ansvar for at samtaleprosessen tilrettelegges på en slik måte at barnets mening kommer klart frem.

Krav om samtykke fra partene og advokatbistand

Samtaleprosess er en alternativ prosessform som er basert på dialog. Igangsetting av samtaleprosess krever at både private parter og barnevernstjenesten samtykker til slik behandling. Krav om samtykke er et grunnleggende vilkår for prosessformen, og departementet mener dette bør fremgå av loven. Det er viktig at nemndleder sørger for at partenes standpunkt bygger på korrekt og fullstendig informasjon om hva en samtaleprosess innebærer. Partene vil på ethvert trinn i prosessen stå fritt til å trekke sitt samtykke. Saken vil da bli overført til ordinær behandling i fylkesnemnda. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti for de private parter og for barnet. Det vises til lovforslaget § 7-25 annet ledd første punktum.

Departementet understreker at barnevernstjenesten alltid må vurdere om saken kan være egnet for samtaleprosess, selv om kommunen har fremmet en begjæring om tvangsvedtak. Barnevernstjenesten skal arbeide ut fra minste inngreps prinsipp. Det skal ikke settes inn mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig. Med mindre hensynet til barnet taler mot det, bør barnevernstjenesten være åpen for å vurdere samtaleprosess som et alternativ til ordinær behandling. Erfaring fra forsøket viser at samtaleprosess kan bidra til å løse en fastlåst dialog mellom barnevernstjenesten og private parter slik at partene kommer til enighet om frivillige tiltak, eller gi økt forståelse hos privat part for behovet for et tvangsvedtak. Barnevernstjenesten bør imidlertid ikke samtykke til slik behandling dersom barnevernstjenesten, ut fra sin kjennskap til sakens omstendigheter og partenes forutsetninger, mener det ikke er til barnets beste å igangsette en slik prosess. Departementet viser i den forbindelse til uttalelsen fra Klokkegårdstiftelsen som fremhever at barnevernstjenesten ofte har best forutsetninger for å vurdere om en sak er egnet for samtaleprosess i saker der barnet/ungdommen er part. Det vises særlig til at det å gi samtykke er et stort ansvar for en ungdom som kanskje strever med alvorlig rusproblematikk/psykiske helsevansker osv. Etter departementets oppfatning er det viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger i disse spørsmålene.

Videre er det et grunnleggende krav at private parter må samtykke til samtaleprosess, og at samtykke er reelt. At samtykke er reelt innebærer at privat part skal ha blitt gitt god informasjon om hva samtaleprosess er og konsekvensene ved ulike utfall av prosessen. Dette er avgjørende for at parten skal kunne ivareta sine interesser i saken. En annen viktig rettssikkerhetsgaranti for den private part er at vedkommende må være representert av advokat som skal bistå i å ivareta partens interesser. Departementet er ikke enig med Fylkesnemndene som skriver i sin høringsuttalelse at det er unødvendig å innta en egen regulering av dette, i tillegg til de generelle reglene om oppnevning av advokat i § 7-8. Etter departementets oppfatning er dette en så sentral rettssikkerhetsgaranti for privat part at dette bør fremgå av lovbestemmelsen som regulerer samtaleprosess. Det vises til lovforslaget § 7-25 annet ledd andre punktum.

Fylkesnemndas rolle og kompetanse i samtaleprosessen

Nemndlederen skal være en fasilitator for partene under samtaleprosessen og skal opptre objektivt og nøytralt. Det er nemndleder som, i samråd med partene, avgjør hvor mange samtalemøter som skal gjennomføres. Nemndleder kan oppnevne en sakkyndig til å bistå i samtalen med partene, og til å observere og veilede partene ved eventuell utprøving av midlertidige ordninger.

Samtidig har nemndleder et særskilt ansvar for å påse at hensynet til barnets beste og private parters rettssikkerhet blir ivaretatt, og departementet foreslår å ta dette inn i loven. I dette ansvaret ligger en plikt for nemndleder til å vurdere om den avtalebaserte løsningen vil være til barnets beste og ellers i samsvar med loven, og at ingen av partene har blitt utsatt for utilbørlig press. Departementet foreslår videre å lovfeste at fylkesnemndas leder på ethvert trinn av saken kan avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling, dersom prosessformen ikke fungerer etter hensikten. Nemndleder bør for eksempel avbryte samtaleprosessen hvis saken trekker ut i tid og nemndleder er i tvil om det er forsvarlig og til barnets beste. Videre bør nemndleder henvise saken til ordinær behandling dersom saken vurderes å ikke bli tilstrekkelig opplyst med tanke på en forenklet behandling, eller at midlertidige ordninger ikke anses forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste. Det vises til lovforslaget § 7-25 tredje ledd første og tredje punktum.

Departementet viser til at Fylkesnemndene uttaler at i gjeldende prøveordning om samtaleprosess oppnevnes det normalt en sakkyndig. Den sakkyndige skal bistå nemndleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene, og vurderes som en sentral del av ordningen. Fylkesnemndene mener dette derfor bør gjenspeiles i lovteksten. Departementet er enig i dette og foreslår at det tas inn i loven at nemndlederen kan oppnevne en sakkyndig for å bistå i samtaleprosessen. Det vises til forslag til § 7-25 annet ledd tredje punktum.

Flere høringsinstanser understreker betydningen av god kompetanse hos de profesjonelle aktørene. Evaluator mente dagens ordning med samtaleprosess bør justeres for å sikre at private parter er godt informert om prosessformen og anbefalte også at nemndleder, prosessfullmektiger, sakkyndige og talspersoner får grunnleggende opplæring eller kursing i samtaleprosess. Departementet er enig i at god kunnskap om samtaleprosess er viktig for å skape god rolleforståelse for de profesjonelle aktørene og dermed bedre rettssikkerhet for private parter og barnet.

Habilitet

Dersom partene ikke blir enige, vil saken følge de vanlige saksbehandlingsreglene. Spørsmålet er om nemndleder og eventuelt sakkyndig som har deltatt i samtalene skal delta i den videre behandling. Det er den samme problemstillingen som oppstår i saker etter barneloven, hvor det forsøkes mekling, men hvor saken går til hovedforhandling.

For barnelovsakene er det konkludert med at dommerens habilitet vurderes i henhold til de alminnelige skjønnsmessige reglene i domstolloven § 108.17 Domstollovens regler om habilitet er gitt tilsvarende anvendelse for fylkesnemnda, og habilitetsreglene gjelder både nemndleder og nemndas øvrige medlemmer, jf. § 7-6. Departementet har kommet til at de alminnelige skjønnsmessige reglene i domstolloven § 108 også synes mest anvendelige her.

Nemndleders habilitet vil i utgangspunktet avhenge av aktivitet og uttalelser under samtaleprosessen. For saker etter barneloven uttaler departementet at dommeren ikke nødvendigvis blir inhabil til å dømme i saken selv om han har foretatt mekling mellom partene.1819 Selv om det ikke foreligger formell inhabilitet, er det etter departementets vurdering en viktig rettssikkerhetsgaranti for private parter at det skjer et bytte av nemndleder. I motsatt fall kan partene tenkes å bli tilbakeholdne i samtaleprosessen, dersom de vet eller regner det som en mulighet at nemndleder beholder saken hvis den går videre til ordinær behandling. Det kan redusere muligheten for en godt opplyst sak, med gode individuelt tilpassede og omforente løsninger. Det kan også innebære et utilbørlig press på partene til å godta minnelige løsninger. Et bytte av nemndleder er også i samsvar med praksis i forsøksnemndene. Evaluator mente også at det bør skje et bytte av nemndleder.20 Departementet mener derfor at i saker som ikke avsluttes etter samtaleprosess bør det skje et bytte av nemndleder når saken går til ordinær behandling.

Departementet mener de samme hensyn gjør seg gjeldende for den sakkyndige som har deltatt i samtaleprosessen. Den sakkyndige bør derfor heller ikke oppnevnes som fagkyndig når saken går til ordinær behandling. Denne vurderingen støttes også av evalueringen.21 Sakkyndige som har bistått partene i en prøveperiode der en midlertidig ordning prøves ut, bør som hovedregel ikke oppnevnes som sakkyndig i hovedsaken. Det kan imidlertid gjøres unntak der samtlige parter ønsker vedkommende oppnevnt som sakkyndig, og den sakkyndige og nemndleder finner dette ubetenkelig.

Den sakkyndige kan bli innkalt som vanlig vitne for å forklare seg om hva som rent faktisk har funnet sted ved utprøving av en midlertidig ordning, men uten å gi vurderinger av det som er funnet sted. Det erkjennes at grensen mellom forklaringer omkring faktiske forhold og vurderinger i noen tilfeller kan være uklar og vanskelig. Imidlertid kan det i noen saker være behov for at den sakkyndige gir sin versjon av hva som rent faktisk har funnet sted ved utprøving av en midlertidig ordning.

Departementet foreslår en forskriftshjemmel som åpner for at det kan gis nærmere bestemmelser om habilitet.

Midlertidige ordninger

En midlertidig ordning innebærer at nemndleder gir partene anledning til å prøve ut en avtale om et tiltak eller en ordning i en nærmere fastsatt tid. Den midlertidige ordningen kan gå ut på at det prøves ut for eksempel frivillige hjelpetiltak eller endringer som opptrapping av samvær. Etterpå deltar partene i et nytt samtalemøte, hvor de enten blir enige om en avtale, en ny midlertidig ordning, barnevernet trekker saken, eller det blir et forhandlingsmøte og saken vil følge de vanlige saksbehandlingsreglene. Begjæringen fra kommunen settes i bero mens en midlertidig ordning prøves ut, noe som kan medføre at saken går over lengre tid før det tas endelig avgjørelse i saken. En midlertidig ordning som ikke vurderes å være til barnets beste kan ikke prøves ut eller forlenges. Midlertidige ordninger er et viktig verktøy i samtaleprosess, og departementet foreslår derfor at denne adgangen fremgår klart av lovteksten. Det vises til lovforslaget § 7-25 tredje ledd annet punktum.

Forholdet til barnevernlovens frist for gjennomføring av forhandlingsmøte

Det fremgår av § 7-14 at forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Samtaleprosess kan gjennomføres selv om det kan føre til at det ikke er mulig å holde forhandlingsmøte innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Bestemmelsen om når forhandlingsmøte skal holdes i § 7-14, er ikke til hinder for dette. Departementet viser for øvrig til at det i høringsnotat om ny barnevernslov ble foreslått endringer i tidsangivelsen for når forhandlingsmøte skal holdes. Det ble foreslått at dagens fristregel erstattes med et krav om at saker i fylkesnemnda skal behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med forslag til ny barnevernslov.

Forholdet til tiltaksapparatet

Ved enighet om tiltak må det klarlegges at tiltakene er tilgjengelige. Når det gjelder kommunale tiltak, vil barnevernstjenesten, som part i saken, ha oversikt over dette. I den grad det gjelder bruk av statlige tiltak, er det nødvendig å involvere Bufetat i god tid.

Bufetat region vest uttaler at de har erfaring med at samtaleprosess i saker om plassering og tilbakehold i atferdsinstitusjon, § 4-24 saker, gir dem enda kortere tid enn normalt med å fremskaffe behandlingstiltak. Dette er krevende i henhold til målgruppekartlegging og det å skulle gjøre gode vurderinger om plasseringsalternativet. Bufdir understreker i sin høringsuttalelse at valg av tiltak kan ha konsekvenser for bruken av tiltaksapparatet. Et eksempel er når en ungdom over lengre tid blir sittende med «doble plasser» fordi samtaleprosessen skal ta stilling til nåværende plasseringssted versus konkret nytt plasseringsalternativ. Departementet understreker at dette er forhold fylkesnemnda må ta hensyn til i den enkelte sak. Departementet presiserer at den alminnelige ansvarsdelingen mellom kommunene, Bufetat og fylkesnemnda også gjelder i saker med samtaleprosess. Bufetats bistandsplikt etter § 2-3 annet ledd bokstav a innebærer ikke en plikt til å reservere flere plasseringsalternativer. Dette innebærer at det i samtaleprosessen ikke kan inngås avtale om bruk av tiltak uten at dette er avklart med Bufetat.

Forskrift med nærmere prosessregler

Departementet mener øvrige saksbehandlingsregler for samtaleprosess kan fremgå av forskrift eller retningslinjer.

Departementet foreslår å lovfeste i § 7-25 nytt fjerde ledd at departementet kan gi forskrift om gjennomføring av samtaleprosess, herunder om unntak fra fristkravene i barnevernloven kapittel 4 og 7. Fristkravene nevnes særskilt for å tilrettelegge for at det kan tilbys samtaleprosess også i klager over akuttvedtak, og i saker om å fremme hovedsak som oppfølging av et akuttvedtak. For øvrig kan det i forskrift gis bestemmelser om blant annet samtalemøter, deltakelse av parter, advokater, nemndledere og sakkyndige, habilitet, barns medvirkning, forening av saker, midlertidige ordninger og godtgjøring.

Samtaleprosess har tre mulige utfall. Saken kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at saken trekkes eller enighet om forslag til tvangstiltak slik at saken kan behandles etter forenklet behandling. Hvis samtaleprosessen avsluttes uten at partene har kommet til enighet om en avtalebasert løsning, skal saken behandles etter ordinær prosess. Departementet foreslår at det også kan gis nærmere regler for formene for sakens utfall i forskrift.