10 Merknader til de enkelte bestemmelser

10.1 Merknader til endringene i arveloven

Til § 20

Forslaget innebærer at den foreslåtte lempingsregelen i § 116 femte ledd vil gjelde også for ektefelle som har blitt ansvarlig for arvelaterens forpliktelser i forbindelse med uskifte. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 7.

Til § 35

Forslaget innebærer at den foreslåtte lempingsregelen i § 116 femte ledd vil gjelde også for samboer som har blitt ansvarlig for arvelaterens forpliktelser i forbindelse med uskifte. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 7.

Til § 92

Det foreslås et nytt annet ledd som gir arvelaterens ektefelle eller en samboer som har, har hatt eller venter barn med arvelateren, rett til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold. Innsynsretten har samme omfang som den innsynsretten en formuesfullmakt vil gi etter reglene i første ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.2.

Opplysningsplikten som bestemmelsen innebærer for foretak og institusjoner der det kreves innsyn, vil slå gjennom overfor lovbestemt taushetsplikt.

Det foreslås også en ny forskriftshjemmel i et nytt femte ledd. Bestemmelsen åpner for at det i forskrift kan presiseres nærmere hvilke foretak og institusjoner innsynsretten gjelder overfor, og hvilke opplysninger det kan kreves innsyn i. Forskriftshjemmelen omfatter ikke bare innsynsretten etter annet ledd, men også innsynsretten som følger av fullmakt etter første, tredje og fjerde ledd.

Til § 116

Forslaget i nytt fjerde ledd er behandlet i punkt 6.1. Bestemmelsen innebærer at en arving som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, ikke kan påta seg ansvar for arvelaterens forpliktelser etter § 116 første ledd første og annet punktum. Slike arvinger skal heller ikke regnes med etter tredje ledd første punktum. Det innebærer at unntaksbestemmelsen for tilfeller der arvelateren kun etterlater seg arvinger som ikke er myndige, får anvendelse selv om det i tillegg til slike arvinger skulle finnes testamentsarvinger som bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi.

Testamentsarvinger som bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, vil på samme måte som andre arvinger være ansvarlige med et beløp inntil verdien av sin arv etter § 116 første ledd tredje punktum og tredje ledd annet punktum.

Lempingsregelen i nytt femte ledd er nærmere behandlet i punkt 7. Som det fremgår der, er bestemmelsen ment som en snever unntaksregel for ekstraordinære tilfeller.

Lemping kan kreves ved at arvingen som har påtatt seg ansvar for arvelaterens forpliktelser, reiser søksmål mot en enkeltstående kreditor, eventuelt flere enkeltstående kreditorer, med svært høye krav. Et vilkår for at lemping skal kunne finne sted, er at boet etter arvelateren er i underbalanse, jf. første punktum. Er eiendelene i boet tilstrekkelige til å dekke gjelden i boet, får bestemmelsen ikke anvendelse. Dette gjelder selv om forpliktelsene er betydelig mer omfattende enn det arvingen hadde grunn til å tro, og selv om for arvingen viktige eiendeler i boet må realiseres for å dekke forpliktelsene.

For at retten skal kunne lempe kravet, må kravet virke «urimelig tyngende» for arvingen. I denne vurderingen skal retten legge vekt på «kravets størrelse, arvingens økonomiske bæreevne og forholdene ellers». Retten må etter dette foreta en helhetsvurdering av hvilke følger det får for arvingen å måtte stå ansvarlig for hele kravet. En forutsetning for at kravet skal kunne lempes, må være at det dreier seg om et svært høyt krav både ut fra beløpet og ut fra hva arvingen hadde grunn til å forvente. Har kravet en mer ordinær størrelse, men de samlede forpliktelsene arvingen er ansvarlig for, likevel er klart belastende for arvingen, er det ikke grunnlag for lemping etter bestemmelsen. Dette er presisert ved at det er ansvaret «for dette kravet» som skal virke urimelig tyngende for arvingen.

I vurderingen skal det også tas hensyn til arvingens økonomiske bæreevne. Har arvingen økonomi til å dekke kravet uten at dette får store følger for vedkommende, skal det ikke lempes selv om kravet er svært høyt. I vurderingen av om kravet er høyt nok til at det kan lempes, jf. foran, må det for øvrig til en viss grad kunne ses hen til arvingens økonomiske bæreevne. Dette følger også av at hva som fremstår som «urimelig tyngende for arvingen», vil bero på arvingens økonomiske situasjon for øvrig.

Hensynet til kreditor er ikke nevnt spesielt i bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid en «kan-regel», og i vurderingen av om den skal benyttes, vil retten kunne ta hensyn til konsekvensene også for kreditor. Her vil det kunne være relevant om kreditor er en privatperson som det vil kunne få urimelige utslag for om kravet lempes, eller om kreditor for eksempel er et finansforetak.

Som det fremgår av punkt 7.4, innebærer alternativet «må ha hatt kunnskap om» i annet punktum at beviskravet for faktisk kunnskap er lempet, og passusen skal ikke forstås som et krav til arvingens aktsomhet.

Det følger av tredje punktum at lempingen ikke skal medføre at kreditor kommer dårligere ut enn om boet hadde vært skiftet offentlig. Dette innebærer at det gjenstående kravet ikke kan settes lavere enn den dividenden kreditor ville ha fått hvis det hadde vært gjennomført bobehandling etter reglene i arveloven §§ 175 flg. Som det fremgår av punkt 7.2, bør imidlertid utfallet av lempingen som regel være at den gjenstående delen av kreditors opprinnelige krav ligger godt over dette minstenivået. I lovforslaget i høringsnotatet var bestemmelsen formulert slik at kravet ikke skulle kunne reduseres til et beløp som er lavere enn det kreditoren kunne ha regnet med å få dekket «dersom arvelateren fortsatt hadde vært i live». Dette ville imidlertid ha vært et svært vanskelig vurderingstema, for eksempel der arvelateren var ung og kunne ha hatt et langt liv foran seg til å dekke forpliktelsen. I lovforslaget i proposisjonen er den nedre terskelen etter dette endret til det noe mindre vanskelige hypotetiske spørsmålet om dekningen hvis det i stedet hadde vært åpent offentlig skifte.

Fjerde punktum slår fast at lempingskravet må reises som et alminnelig søksmål mot vedkommende kreditor etter tvistelovens regler. Kravet om lemping må med andre ord gjøres gjeldende uavhengig av bobehandlingen, og det vedkommer ikke de andre arvingene eller kreditorene.

Til § 118

Bestemmelsen i nytt syvende ledd er i samsvar med § 10 første ledd i forskrift 9. november 2020 nr. 2327 til arveloven. Departementet foreslår at bestemmelsen tas inn i loven, se punkt 5.2.

Til § 139

Det foreslås endringer i annet ledd tredje punktum. Forslagene er nærmere behandlet i punkt 8.

Det foreslås for det første en tilføyelse om at det ikke skal oppnevnes verge for en arving som ikke er i stand til å ivareta sine interesser under skiftet, hvis arvingen har en fremtidsfullmektig som kan ivareta disse interessene. Vilkåret om at fremtidsfullmektigen må kunne ivareta arvingens interesser under skiftet, innebærer at fremtidsfullmakten må omfatte denne typen disposisjoner. Videre kreves det at fremtidsfullmektigen ikke er inhabil, jf. vergemålsloven § 86.

Det foreslås også en tilføyelse om at det i tilfeller der det er behov for å oppnevne verge, er statsforvalteren som skal oppnevne vergen etter melding fra retten eller bostyreren. Slik bestemmelsen nå lyder, kan det være uklart om også retten kan stå for vergeoppnevningen.

Som det fremgår av punkt 8, vil ikke vergeoppnevning etter § 139 annet ledd tredje punktum være avhengig av personens samtykke. Oppnevningen må her ses som et pliktig støttetiltak begrunnet i den særegne risikoen for rettighetstap som et arveoppgjør kan innebære. Bestemmelsen innebærer dermed et særskilt unntak fra vergemålslovens alminnelige regler om at vergemål er et frivillig støttetiltak, se blant annet Prop. 141 L (2021–2022) punkt 3. Departementet antar at vergebistand i de typetilfellene som omfattes av arveloven § 139, som hovedregel vil være ønsket. Ettersom vergen i disse tilfellene bare oppnevnes for å bistå i forbindelse med skiftet, er det heller ikke tale om opprettelse av et alminnelig vergemål etter vergemålsloven, men et oppdrag som er klart avgrenset til skiftet. Der statsforvalteren oppnevner verge med hjemmel i arveloven § 139, vil saksbehandlingsreglene etter vergemålsloven og forvaltningsloven gjelde, men statsforvalteren må innrette saksbehandlingen ut fra den omstendigheten at det dreier seg om et mindre omfattende støttetiltak enn det som vil være tilfellet for de fleste andre vergemål. Selv om det ikke gjelder krav om samtykke ved vergeoppnevning etter arveloven § 139, må det like fullt forutsettes at statsforvalteren forsøker å etablere en frivillig løsning, blant annet for å unngå konflikter under skiftebehandlingen. Det gjelder blant annet ved valg av verge, selv om departementet antar at habilitetsreglene som følger av vergemålsloven § 34, i skiftetilfellene noe oftere enn ellers vil føre til at det ikke kan oppnevnes en nærstående verge etter personens eget valg.

Vergens mandat ved vergeoppnevning etter § 139 annet ledd tredje punktum er som nevnt begrenset til å gjelde selve skifteoppgjøret og kan i tid ikke gjelde lenger enn frem til avslutningen av det offentlige skiftet. Dersom statsforvalteren i forbindelse med en sak etter § 139 vurderer det slik at personen har behov for verge med et videre mandat enn dette, må personen samtykke til den mer omfattende delen av vergemålet etter reglene i vergemålsloven § 20 annet ledd.

Som det fremgår av Prop. 141 L (2021–2022) punkt 2.4, arbeider departementet med en helhetlig gjennomgang av vergemålsloven, blant annet med sikte på å sikre selvbestemmelse, respekt og ikke-diskriminering. Det vil i den forbindelse kunne være aktuelt også å se på regler om vergeoppnevning i særlovgivningen.

10.2 Merknader til endringene i finansavtaleloven

Til § 3-1

Det følger av finansavtaleloven § 3-1 sjette ledd at reglene i § 3-1 annet til femte ledd ikke gjelder for tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven. Grunnen til dette er at verdipapirhandelloven har tilsvarende regler. Et tilsvarende unntak for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven, følger av forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler § 1-2 sjette ledd. Etter denne forskriftsbestemmelsen skal blant annet regelen i finansavtaleloven § 3-1 sjette ledd gjelde tilsvarende for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven. Forslaget går ut på at unntaket for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven, skal fremgå av finansavtaleloven på samme måte som unntaket for tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven.

Til § 3-4

Ved endringslov 7. mai 2021 nr. 34 ble tittelen «fylkesmannen» erstattet av «statsforvalteren» i forskjellige bestemmelser i lovverket. Dette ble ikke endret i finansavtaleloven, og det foreslås å rette dette opp i § 3-4 tredje ledd første punktum.

Til § 3-22

Det følger av finansavtaleloven § 3-22 annet ledd bokstav a at opplysningsplikten etter §§ 3-24 til 3-29 gjelder uansett salgsform for avtaler om finansoppdrag som ikke er omfattet av verdipapirhandelloven. Det samme gjelder etter forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler § 1-2 sjette ledd for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven. Etter denne forskriftsbestemmelsen skal blant annet regelen i finansavtaleloven § 3-22 annet ledd bokstav a gjelde tilsvarende for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven. Forslaget går ut på at særregelen for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven, skal fremgå av finansavtaleloven på samme måte som særregelen for tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven.

Til § 3-35

Forbrukerkredittdirektivet (direktiv 2008/48/EF) artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt og boliglåndirektivet (direktiv 2014/17/EU) artikkel 14 nr. 2 krever at kredittgiveren skal gi kunden visse opplysninger i form av standardiserte kredittopplysningsskjemaer. Det følger av gjeldende § 3-35 første ledd at det kan gis regler om disse skjemaene i forskrift, og slike regler er inntatt som § 3-11 i forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler. Forskriftsbestemmelsen henviser til skjemaene i vedlegg til de nevnte direktivene. Etter departementets syn kan henvisningene til vedleggene i direktivene like gjerne fremgå direkte av loven. En slik mer direkte regulering letter tilgjengeligheten. Det foreslås derfor at de reglene som i dag fremgår av forskriften, i stedet inntas i loven.

Til § 3-56

Det følger av finansavtaleloven § 3-56 første ledd at reglene om finansoppdrag i finansavtaleloven §§ 3-57 og 3-58 ikke gjelder for tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven. Et tilsvarende unntak for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven, følger av forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler § 1-2 sjette ledd. Etter denne forskriftsbestemmelsen skal blant annet regelen i finansavtaleloven § 3-56 første ledd gjelde tilsvarende for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven. Forslaget går ut på at unntaket for tjenester som er omfattet av verdipapirfondloven, skal fremgå av finansavtaleloven på samme måte som unntaket for tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven.

Det foreslås videre en endring av paragrafens tittel for å hensynta den nevnte justeringen i første ledd.

Til § 4-52

Det foreslås at «fylkesmannen» erstattet av «statsforvalteren», se merknaden til § 3-4 som gjelder tilsvarende.

Til § 8-3

Det foreslås å oppheve endringene av angrerettloven i § 8-3 nr. 9. Behovet for disse endringene har bortfalt som følge av endringslov 18. februar 2022 nr. 5 om endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.). Som følge av denne endringsloven og den nye finansavtaleloven er angrerettlovens regler om finansielle tjenester flyttet til forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven.