4 Enpersonsutredningen om adgangen til å begrense overtatt gjeldsansvar etter den avdøde ved privat skifte og uskifte

I sin enpersonsutredning «Adgang for arvinger ved privat skifte og lengstlevende ektefelle eller samboer, som sitter i uskifte, til å begrense overtatt gjeldsansvar etter avdøde» vurderte lagdommer Jan Eivind Norheim om det bør gis regler i arveloven som åpner for at en arving som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser etter arveloven § 116, kan bli fri fra gjeldsansvaret ved å kreve offentlig skifte eller ved å begjære oppbud når bomassen etter arvelateren er i underbalanse. Mandatet for utredningen fremgår av punkt 2.1. Utrederen konkluderer med at det ikke bør gis slike regler.

Utrederen omtaler i sin vurdering først hensynet til arvingen som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens gjeld. Han viser til at det av ansvaret, som arvingen har påtatt seg ved en aktiv handling i form av avkryssing og underskrift på et skjema som innleveres tingretten, følger at vedkommende vil hefte for de fordringer som måtte vise seg å eksistere, selv om disse ikke skulle være fullt ut avklart på det tidspunktet vedkommende påtok seg gjeldsansvaret. Dette betyr likevel ikke at ansvaret for enkelte arvinger ikke kan føles urimelig tyngende. Han viser i den forbindelse til at gjeldsordning etter gjeldsordningsloven vil kunne være en sikkerhetsventil.

Når det gjelder kreditorene, gir utrederen uttrykk for at selv om en kreditor på ingen måte kan være trygg på å få drevet inn sitt krav dersom skyldneren dør, bør regler om hva som skjer med gjelden etter skyldnerens død, likevel søke å forhindre kreditorsvik. Han uttaler at hensynet til kreditor bør veie tungt i vurderingen av om det skal gis adgang til å åpne bobehandling med gjeldsbegrensende virkning. Han viser videre til at kreditor ikke nødvendigvis vil vite hvilke eiendeler arvelateren etterlater seg, eller ha kjennskap til verdien av eiendelene.

Utrederen mener at dersom det skal gis regler som åpner for gjeldsbegrensende bobehandling, bør dette i hvert fall ikke kunne gjøres i form av konkursbehandling. Etter gjeldende lov vil et privat skifte ikke kunne gå over til konkursbehandling, og utrederen ser ikke noen grunn til at dette bør foreslås.

Utrederen gir videre uttrykk for følgende:

«En adgang for den arvingen som har påtatt seg ansvaret for avdødes forpliktelser til å oppnå et gjeldsbegrensende offentlig skifte, vil fordre en rekonstruksjon av boet etter avdøde. Dette gjelder særlig der det private skiftet er avsluttet, og eiendelene er delt ut til arvingene. Det må derfor gjenskapes et skille mellom arvingens ‘sær’-formue og avdødes eiendeler, i alle fall hva gjelder verdien av disse. Utfordringer med å skille ut avdødes eiendeler fra arvingenes egne midler blir vanskeligere etter hvert som tiden går, jf. Lødrup og Asland side 345. Dette vil i seg selv kunne innby til tvister. Kreditorene vil på sin side naturlig nok ha en interesse i at boets eiendeler er størst mulig, mens arvingene på sin side vil ha en interesse i at mottatt arv er minst mulig. Hva som er mottatt er det ingen notoritet om, utover det som er registrert i offentlige registre. Men også her kan den nærmere verdsettingen av eiendelene etter avdøde by på tvil.»

Utrederen oppsummerer sine vurderinger slik:

«Utrederen er av den oppfatning at det verken ved dødsboskifte eller skifte av uskiftebo bør gis regler om gjeldsbegrensende bobehandling.

I den grad det skal åpnes for gjeldsbegrensende bobehandling, er utrederen av den klare oppfatning at det ikke er noen plausibel grunn til at dette skal gjøres i form av en konkursbehandling. […]

Når det gjelder spørsmålet om arvingen bør kunne begjære offentlig skifte av dødsboet for å begrense sitt gjeldsansvar, er bildet noe mer nyansert […]. Avgjørende bør det imidlertid være at arvingene har en mulighet for å utstede proklama og en adgang til å skaffe seg innsyn i avdødes økonomiske forhold. Dette må holdes opp mot at en adgang til å oppnå et gjeldsbegrensende offentlig skifte medfører et tap for kreditorene og dessuten gir grunnlag for kreditorsvik. En ordning med gjeldsbegrensende skifte vil dessuten kunne være prosesskapende. At regler om dette nødvendigvis må bli detaljerte og komplekse, se punkt 6 og lovforslaget, er nærmest et argument i seg selv mot å gi slike regler.

Fremfor å gi regler om gjeldsbegrensende offentlig skifte av dødsbo, bør det etter utrederens syn stimuleres til å i større grad benytte adgangen til å utstede proklama, samt til å sørge for at arvingene er tilstrekkelig informert om hva et overtatt gjeldsansvar innebærer. Arvinger som overtar dødsbo til privat skifte, får ikke nødvendigvis informasjon om gjeldsansvaret, utover det som fremgår av skjemaene omtalt i punkt 5.2.1.3 og det de selv måtte oppsøke av informasjon. Begravelsesbyråene er ikke pålagt å gi informasjon om ulike skiftealternativer. Det kan godt hende mange av dem gjør det, men dette er i alle fall ikke satt i system. Tingrettene gir ikke nødvendigvis muntlig informasjon med mindre de blir oppsøkt av arvingene. Det er i alle fall ikke landsdekkende rutiner for dette. Det ligger utenfor mandatet å forfølge disse mer praktiske problemstillingene. […]

Det er noe færre betenkeligheter med å åpne for gjeldsbegrensende offentlig skifte av uskifteboer. Spørsmålet om notoritet om avdødes eiendeler kommer ikke inn med samme styrke, selv om en adgang til slik bobehandling også her vil gå utover kreditorene. Der lengstlevende sitter i uskifte etter samtykke fra avdødes særkullsbarn, vil et gjeldsbegrensende offentlig skifte være betenkelig, men det kan også forhindres ved en fleksibel praktisering av vilkåret for offentlig skifte, se lovforslaget § 20 annet ledd.

Ut fra at det bør være en viss sammenheng i rettsreglene om behandlingen av avdødes gjeld og at lengstlevende ektefelle eller samboer enkelt kan få oversikt over avdødes gjeld ved å utstede preklusivt proklama, vil imidlertid utrederen heller ikke for uskifteboer tilrå at det åpnes for gjeldsbegrensende offentlig skifte.»

Høringsinstansene har i liten grad uttalt seg om utredningen. Huseierne sier seg enig i anbefalingen i utredningen om at det ikke bør innføres regler om en adgang til å kunne fri seg fra gjeldsansvaret ved å begjære oppbud eller offentlig skifte. Huseierne viser til at dette synes «for omfattende, dyrt og komplisert». Oslo tingrett er av samme oppfatning og uttaler:

«Oslo tingrett er enig i at det ikke innføres regler hvor arvingene kan fri seg fra dette gjeldsansvaret ved å begjære oppbud eller offentlig skifte av dødsboet. Det er svært sjelden at boet er insolvent uten at dette er kjent for arvingene før de overtar gjeldsansvaret. Årsakene til at disse arvingene har valgt å overta avdødes gjeldsansvar varierer fra sak til sak. Situasjonen er også uensartet med hensyn til underdekningens størrelse, hvilke aktiva det er i boet og hvordan disse er dokumentert. Som påpekt i utredningen skiller norsk rett seg fra svensk og dansk rett ved at det ikke er obligatorisk med registering av boets eiendeler. Registering er forsinkende og fordyrende og endring på dette punktet vil for de aller fleste arvinger fremstå som en unødvendig økonomisk belastning.»

I lys av høringen og anbefalingen i utredningen er departementet av den oppfatning at det ikke bør innføres regler som åpner for at en arving som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser i forbindelse med et privat skifte, skal kunne fri seg fra dette ved at det åpnes konkurs eller offentlig skifte. Det samme gjelder gjeldsansvar ved uskifte. Departementet slutter seg til vurderingene i utredningen. Som utrederen peker på, bør det i stedet vurderes andre tiltak som kan bidra til at en arving eller gjenlevende ektefelle eller samboer ikke blir sittende med et ansvar for forpliktelser som langt overstiger verdiene i boet. Slike tiltak vurderes i punkt 5 til 7 i proposisjonen.