7 Lemping av arvingens ansvar for arvelaterens forpliktelser

7.1 Gjeldende rett

Arveloven har flere regler som har som siktemål å gi arvingene et godt beslutningsgrunnlag før de bestemmer seg for om de vil overta boet til privat skifte. I noen tilfeller vil det likevel kunne være slik at en arving påtar seg et gjeldsansvar som er mer omfattende enn det vedkommende hadde forventet, og som overstiger verdiene i boet. Dette er en følge av lovens system, og man kan neppe se for seg en generell angrerett for arvinger som har påtatt seg gjeldsansvar i forbindelse med privat skifte, se i den sammenheng også punkt 3. Overtakelse av arvelaterens forpliktelser er en forutsetning for også å kunne få overta arvelaterens eiendeler. Den klare hovedregelen må derfor være at man er bundet av en erklæring om gjeldsovertakelse. Sammenhengen mellom gjeldsovertakelsen og overtakelsen av arvelaterens eiendeler er nærmere omtalt i Prop. 107 L (2017–2018) side 200–201.

7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vist til at dersom arvingen ikke har gjort nærmere undersøkelser for å skaffe seg oversikt over gjelden og eiendelene i boet, og det heller ikke er utstedt proklama, må utgangspunktet være at vedkommende selv må ta konsekvensene av dette valget. Det ble likevel reist spørsmål om det for ekstraordinære tilfeller bør kunne åpnes for en lemping av gjeldsansvaret overfor enkelte kreditorer. Departementet uttalte:

«Viser det seg at arvelateren mot all formodning etterlater seg svært omfattende gjeldsforpliktelser, og eiendelene i boet ikke er i nærheten av å kunne dekke disse forpliktelsene, kan dette ramme arvingen som har påtatt seg ansvaret, meget hardt. Selv om arvingen muligens kan klandres for ikke å ha skaffet seg tilstrekkelig oversikt over gjelden i boet før vedkommende påtok seg ansvaret for den, kan det fremstå som nokså urimelig at han eller hun må dekke forpliktelser som er langt høyere enn det som mottas i arv. Når det gjelder kreditor, kan det anføres at en lemping av ansvaret kanskje ikke gir et så galt resultat når man tar i betraktning at kreditoren heller ikke kunne ha regnet med å få dekket kravet fullt ut hvis arvelateren fortsatt hadde vært i live. For kreditor kan dødsfallet og det forholdet at det er en annen debitor kravet kan rettes mot, derfor hevdes å gi en tilfeldig fordel.»

Som nytt sjette ledd i arveloven § 116 la departementet frem et forslag til en regel som gir mulighet til å lempe gjeldsansvaret. Bestemmelsen var utformet etter mønster av lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2. Det ble lagt til grunn at dersom det skal gis en slik regel, skal den være en sikkerhetsventil for de helt ekstraordinære tilfellene der arvingen som har påtatt seg ansvaret, kommer særlig uheldig ut. Bestemmelsen tok etter dette først og fremst sikte på tilfeller der det etter dødsfallet dukker opp et krav som langt overstiger det arvingen hadde grunn til å forvente, og som ikke står i forhold til de verdiene som er overtatt som arv. Hvis dette kravet innebærer en urimelig belastning for arvingen ut fra hans eller hennes økonomiske bæreevne, ville kravet kunne lempes i medhold av den foreslåtte bestemmelsen.

Forslaget ble ellers beskrevet slik:

«Lovforslaget forutsetter at arvingen må reise søksmål etter tvistelovens alminnelige regler med påstand om at kravet skal lempes. Dette vil med andre ord være en tvist mellom kreditoren og arvingen som ikke har noe å gjøre med skifteoppgjøret for øvrig. Det foreslås at søksmålet må reises innen ett år etter at arvingen ble kjent med kravet.

Lempingen kan skje overfor enkeltstående kreditorer med svært høye krav. Bestemmelsen er ikke ment å legge opp til en form for generaloppgjør med sikte på å finne frem til hva som samlet sett ville ha gitt kreditorene en riktig dividende. I sin vurdering må retten likevel kunne ta hensyn til om det er andre kreditorer med tilsvarende krav som på sin side har fått full dekning.

Hvor mye kravet skal lempes, vil bero på en konkret rimelighetsvurdering. I lovforslaget er det inntatt en begrensning som innebærer at kreditoren ikke kan få dårligere dekning enn det vedkommende ville kunne ha regnet med å få hvis arvelateren fortsatt hadde vært i live. Det innebærer at arvingen i hvert fall vil måtte sitte igjen med et ansvar for de samlede forpliktelsene som overstiger verdiene i boet. En så betydelig reduksjon av kravet trenger imidlertid ikke å være utfallet av rimelighetsvurderingen. Tvert imot bør utfallet antakelig heller være at den gjenstående delen av kreditors opprinnelige krav ligger godt over dette minstenivået.

Bestemmelsen vil kunne anvendes også der det er flere arvinger som har påtatt seg gjeldsansvar, men vilkårene for lemping må da vurderes i relasjon til hver enkelt av dem. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at lempingskrav gjøres gjeldende overfor flere kreditorer, men som nevnt tar den primært sikte på enkeltkreditorer med ekstraordinært høye krav.»

Departementet viste dessuten til at en innvending mot en slik lempingsregel vil være at den overlater en stor grad av skjønn til domstolene og innebærer krevende vurderinger.

I § 96 ble det foreslått en henvisning til den foreslåtte lempingsregelen slik at den ville gjelde tilsvarende for ektefeller eller samboere som har overtatt gjeldsansvar i forbindelse med uskifte.

7.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Advokatforeningen og Huseierne. Også Ringerike, Asker og Bærum tingrett sier seg med visse forbehold enig i at det kan være behov for en lempingsregel:

«Den foreslåtte regelen om lemping er skjønnsmessig og lite forutsigbar. I en slik sak vil arvingen måtte føre bevis for både egen økonomisk situasjon og sin kunnskap om avdødes økonomi, i tillegg til bevis for i hvilken grad kreditor ville fått dekning om avdøde var i live. En slik sak vil kunne innebære store sakskostnader og en betydelig prosessrisiko for arvingene. Vi er likevel enige i at det kan være et behov for å kunne lempe på krav i tilfeller hvor det vil slå spesielt urimelig ut. Det bør i tilfelle vurderes om regelen skal formuleres som en sikkerhetsventil. Det bør også vurderes en større grad av likebehandling av kreditorene. Det kan få uheldige og tilfeldige konsekvenser for enkeltkreditorer, hvis retten kan beslutte lemping av ett enkelt krav, for eksempel det største, uten at de øvrige kreditorene blir berørt. Hvis lemping skjer ut fra arvingens økonomiske situasjon, bør retten kunne vurdere en forholdsmessig reduksjon av alle kravene og fastsette en dividende. Det bør også vurderes en presisering i loven om at saken skal reises som en ordinær sivil sak etter reglene i tvisteloven og rettes mot den aktuelle kreditoren.»

Pensjonistforbundet uttaler seg i samme retning. Pensjonistforbundet gir uttrykk for at det i ytterst få og svært velbegrunnede tilfeller kan være behov for en sikkerhetsventil, men det presiseres samtidig at dette i så fall må være en unntaksordning, og at kreditorer må likebehandles.

Oslo tingrett «er usikker på om det er behov for en slik bestemmelse og er redd for at den kan være prosesskapende». Det uttales at det bør fremgå av lovteksten at saken skal reises som søksmål mot kreditor etter tvistelovens regler, og at sakskostnadsansvaret fastsettes på ordinær måte.

Skatteetaten uttaler at «når målet er å verne arvingen mot ukloke avgjørelser og spare kostnader, så fremstår obligatorisk proklama som en totalt sett mindre ressurskrevende løsning enn lemping. Ved å sørge for at kreditorene gjør sine krav kjent på et tidlig tidspunkt oppnås et bedre beslutningsgrunnlag». Det gis i høringsuttalelsen samtidig uttrykk for at det «fortsatt [kan] være grunn for en sikkerhetsventil i form av lemping for arvinger der arvingen for eksempel ikke har tilstrekkelig forståelse av konsekvensene ved å overta forpliktelsene (sml. med frarådingsplikten)». Videre uttaler Skatteetaten:

«Vi er enig i at regelen må være klar og tydelig med hensyn til at lemping skal være en unntaksordning for de ekstraordinære tilfellene.

Forslaget om lemping virker godt med hensyn til å begrense uheldige virkninger, men fra vårt perspektiv vil den mest hensiktsmessige måten å ivaretar alle partenes interesser være å sikre arvingen et best mulig beslutningsgrunnlag slik at man minimerer behovet for lemping.»

Finans Norge gir uttrykk for en viss skepsis. Det vises til at lemping innebærer en risiko for kreditorsvik, og at det må være en høy terskel for eventuell lemping. Finans Norge uttaler at «[e]ventuell innføring av lemping av gjeldsansvar reiser særlige problemstillinger med hensyn til når lemping kan være aktuelt, herunder spørsmål om kunnskap, eventuelle krav til aktsomhet og terskelen for lemping». Videre uttaler Finans Norge om det foreslåtte kunnskapskravet:

«Det foreslås i § 116 nytt sjette ledd en avgrensning av lempingsregelen gjennom et kunnskapskrav, ved at lemping ikke gjelder for ‘krav arvingen hadde kunnskap om før han eller hun påtok seg ansvaret’. I spørsmål om lemping vil det være vanskelig å avgjøre hvorvidt arvingen faktisk hadde kunnskap om eventuelle krav. Finans Norge mener regelen bør inneholde en aktsomhetsnorm, slik at lemping ikke er aktuelt for krav arvingen ‘hadde eller burde hatt kunnskap om før han eller hun påtok seg ansvaret’. Et aktsomhetskrav sammen med rådgivningsplikt vil kunne bidra til å sikre at arvingene avdekker eventuelle kreditorer før de tar på seg ansvaret for avdødes gjeld, vil kunne ha en preventiv effekt.»

I høringsuttalelsen gis det dessuten uttrykk for at det bør fremgå av ordlyden i bestemmelsen at lemping kun er aktuelt i ekstraordinære tilfeller, og det legges til grunn at innføring av digitalt skifte av dødsbo vil bidra til at lemping av gjeldsansvar vil bli mindre aktuelt.

Buskerud tingrett går imot forslaget:

«Buskerud tingrett behandler ca. 2500 dødsfall pr år og opplever ikke at det er en aktuell problemstilling at insolvente boer overtas til privat skifte eller uskifte.

Det er relativt få boer som avsluttes som ‘flytende boer’, dvs at arvingene ikke ønsker å påta seg ansvaret for avdødes forpliktelser, fordi det er mer gjeld enn formue. I disse tilfellene kan kreditorene begjære offentlig skifte eller benytte rettsmidler i tvangsfullbyrdelsesloven får å få dekket sitt krav helt eller delvis gjennom dividende. Den nye arveloven åpner også for at retten av eget tiltak har en viss mulighet til å åpne offentlig skifte for å sikre opprydning i den avdødes rettigheter og forpliktelser.

Buskerud tingrett støtter dermed ikke forslaget til endring i arveloven slik at det åpnes for at en arving i særlige tilfeller kan bli fri fra ansvaret for avdødes forpliktelser som arvingen har allerede påtatt seg.

Buskerud tingrett har derimot ingen motforestillinger mot at det iverksettes tiltak med sikte på å gi arvingene et bedre beslutningsgrunnlag før de påtar seg gjeldsansvaret. For å avhjelpe uheldige utslag av regelen om full gjeldsovertagelse i forbindelse med privat skifte eller uskifte kan det gjøres endringer i teksten på overtakelsesskjema slik at arvinger må gjøre seg en mening om problemstillingen før de undertegner på gjeldsansvaret. Det kan også utarbeides et mer detaljert orienteringsbrev til arvingene hvor konsekvensene av å skrive under på gjeldsansvaret, der man ikke har gjort seg kjent med avdødes økonomiske stilling, er grundig omhandlet

Arvingene har muligheten for å få fullmakt vedrørende formues- og gjeldsforhold, begjære proklama og evt velge å ikke overta avdødes forpliktelser/gjeld. De har selv en undersøkelsesplikt og bør være bevisste på hva de skriver under på. Evt lemping kan åpne for forskjellsbehandling og/eller at noen spekulerer i muligheten.»

7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet, se lovforslaget § 116 nytt femte ledd. Departementet vil understreke at den klare hovedregelen fortsatt må være at en arving som har påtatt seg ansvaret for gjelden i et privat skifte, er bundet av dette – også der boet er i underbalanse. Det vises i den sammenhengen til punkt 3. I sjeldne tilfeller vil det likevel kunne være behov for en regel som kommer arvingen til hjelp der gjeldsansvaret blir svært tyngende. Den foreslåtte lempingsregelen er etter dette ment som en snever unntaksregel for tilfeller der gjeldsansvaret vil ramme arvingen meget hardt. Som det fremgår av høringsnotatet, tar bestemmelsen sikte på en situasjon der gjeldsforpliktelsene som arvingen har påtatt seg ansvaret for, viser seg å være langt mer omfattende enn det arvingen hadde grunn til å forvente, og eiendelene i boet ikke er i nærheten av å kunne dekke disse forpliktelsene. For å understreke at det er en meget høy terskel for at arvingen skal kunne vinne frem med et krav om lemping etter bestemmelsen, foreslås det, i tråd med innspill i høringen, at det inntas en presisering om at ansvaret kan lempes bare «i ekstraordinære tilfeller».

I høringsnotatet ble det pekt på at selv om arvingen muligens kan klandres for ikke å ha skaffet seg tilstrekkelig oversikt over gjelden i boet før han eller hun påtok seg ansvaret for den, kan det fremstå som urimelig at arvingen må dekke forpliktelser som er langt høyere enn det som mottas i arv. Når det gjelder kreditor, vil det være et relevant hensyn at kreditoren ikke kunne ha regnet med å få dekket kravet fullt ut hvis arvelateren fortsatt hadde vært i live. Kravet ville heller ikke ha blitt dekket fullt ut hvis det ikke hadde vært noen av arvingene som hadde påtatt seg ansvaret for gjelden, slik at det i stedet hadde blitt åpnet offentlig skifte (jf. arveloven §§ 175 flg.), eventuelt at man hadde fått å gjøre med et flytende dødsbo. Dødsfallet og det forholdet at arvingen har påtatt seg ansvaret for gjelden, vil dermed kunne sette kreditor i en klart gunstigere situasjon enn vedkommende hadde grunn til å regne med. Ut fra en samlet vurdering mener departementet etter dette at en lempingsregel som gir en viss mulighet til å komme arvingen til hjelp, kan bidra til en balansering av hensynene og interessene som gjør seg gjeldende.

Forslaget i høringsnotatet gjorde et unntak for krav som arvingen «hadde kunnskap om» før han eller hun påtok seg ansvaret for gjelden. I høringen har Finans Norge vist til at det vil være vanskelig å avgjøre om arvingen faktisk hadde kunnskap om kravet, og tar til orde for at regelen bør inneholde en aktsomhetsnorm slik at lemping ikke er aktuelt for krav arvingen «hadde eller burde hatt kunnskap om før han eller hun påtok seg ansvaret». Etter departementets syn vil et aktsomhetskrav ikke være godt i samsvar med intensjonen i forslaget siden arvingen lett vil kunne klandres for ikke å ha sørget for at det ble utstedt proklama og gjennom det ville ha vært kjent med kravet. Skal lempingsregelen ha noen betydning ut fra sitt formål, bør den dermed nettopp kunne anvendes også i tilfeller der det kan hevdes at arvingen burde ha handlet annerledes. Departementet er på den annen side enig med Finans Norge i at det kan være vanskelig å bevise faktisk kunnskap. Departementet foreslår derfor at det gjøres unntak for tilfeller der arvingen hadde eller «må ha hatt» kunnskap om kravet. Med dette tas det sikte på en lemping av beviskravet for faktisk kunnskap, og ikke et krav til arvingens aktsomhet. En annen sak er at arvingens aktsomhet kan være et moment i den helhetsvurderingen retten skal foreta etter bestemmelsen.

Et krav om lemping skal etter forslaget kunne gjøres gjeldende overfor enkeltstående kreditorer med svært høye krav. Det vises videre til høringsnotatets uttalelser om at det ikke skal legges opp til noen form for generaloppgjør med sikte på å finne frem til hva som samlet sett ville ha gitt kreditorene en riktig dividende. I høringen har Ringerike, Asker og Bærum tingrett gitt uttrykk for at retten «bør kunne vurdere en forholdsmessig reduksjon av alle kravene og fastsette en dividende». Dette vil imidlertid ikke la seg forene med forutsetningen om at lempingskravet må gjøres gjeldende ved ordinært søksmål mot enkeltkreditorer, og at et slikt søksmål ikke har noe å gjøre med skifteoppgjøret ellers, herunder forholdet til de øvrige kreditorene. Etter innspill i høringen er det i lovforslaget presisert at sak må reises etter tvistelovens alminnelige regler, og at det er vedkommende kreditor som vil være motpart i søksmålet. Ansvaret for sakskostnadene vil følge av tvistelovens alminnelige regler, jf. i den forbindelse høringsuttalelsen fra Oslo tingrett. Departementet antar at et potensielt ansvar for sakskostnadene kan virke som incentiv for partene til å finne minnelige løsninger.

For øvrig vises til uttalelsene i høringsnotatet om hvor mye kravet kan lempes, om tilfeller der det er flere arvinger som har påtatt seg gjeldsansvar, og om adgangen til å gjøre krav om lemping gjeldende for flere kreditorer, jf. punkt 7.2.

I likhet med forslaget i høringsnotatet foreslås det at lempingsregelen skal gjelde også for gjenlevende ektefeller og samboere som er blitt ansvarlige for gjelden i forbindelse med uskifte. I departementets lovforslag følger dette av den foreslåtte henvisningen til § 116 femte ledd i nytt tredje punktum i §§ 20 og 35.