10 Vurdering

10.1 Forhandlingsresultatet

SDCA innebærer en konsolidering og videreutvikling av det norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet. Avtalen er viktig for oppfølgingen av både den kollektive og den bilaterale dimensjonen i forsvaret av Norge. Overordnet viderefører avtalen de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk, basert på et oppdatert og moderne rammeverk som respekterer Norges grunnleggende behov og prioriteringer. Norges bilaterale forhold og tette forsvarssamarbeid med USA gjennom mer enn 70 år er av avgjørende betydning for Norges sikkerhet. SDCA legger til rette for et fortsatt tett samarbeid med Norges viktigste allierte i tiårene som kommer.

Avtalen ivaretar også norske og amerikanske felles sikkerhetspolitiske interesser. Den gir forutsigbare rammer for amerikansk trening og øving, forhåndslagring av materiell, daglig drift og infrastrukturinvesteringer i Norge samt mottak av allierte forsterkninger. I tillegg får den amerikanske styrken, deres medfølgende og amerikanske kontraktører, klare og forutsigbare rammer for opphold og aktivitet i Norge. Avtalen er også nødvendig for at amerikanske myndigheter skal godkjenne å bevilge penger til infrastrukturprosjekter i Norge. Slik infrastruktur er nødvendig for at Norge raskt og effektivt skal kunne motta hjelp fra allierte ved krise eller krig.

Forhandlingene om avtalen har vært langvarige og omfattende. USA forhandler likeartede avtaler med flere allierte land. En amerikansk målsetting er å sikre ensartede betingelser for å gjøre det enkelt å flytte personell og materiell mellom ulike land. Avtalen gir amerikanske styrker rett til å benytte såkalte omforente områder til en lang rekke nærmere definerte formål.

Enkelte punkter i avtalen har vært krevende, især spørsmål knyttet til amerikansk straffejurisdiksjon over egne styrkemedlemmer, muligheten for å utøve sikkerhetstiltak, regler for visumfri innreise, samt krav om at amerikanske kontraktører skal være ansatt på amerikanske vilkår og unntatt norske arbeidsrettslige regler. Også på disse områdene er det imidlertid oppnådd tilfredsstillende og balanserte løsninger basert på norske prioriteringer og partenes behov.

Avtalen understreker flere steder at den inngås med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser. Det er ulike meninger om nøyaktig hva dette innebærer. I vurderingen må det ses hen til NATO SOFA artikkel 2, som også fastslår en forpliktelse til å respektere vertsstatens regler. De fleste stater tolker dette slik at NATO SOFA ikke rokker ved det folkerettslige utgangspunktet om at vertsstatens lover og regler gjelder for alle på dens territorium, med begrensninger i muligheten til å håndheve nasjonalt regelverk som følge av utstrakt immunitet for sendestatens personell. Videre tolkes formuleringen i NATO SOFA slik at senderstaten har en selvstendig plikt til å sørge for at eget personell etterlever vertsstatens lover og regler. At det gjelder en plikt til å følge vertsstatens lover og regler, ble også lagt til grunn av Norge i forbindelse med ratifikasjon av NATO SOFA, se St.prp. nr. 117 (1952) s. 2 («artikkel 2 bestemmer at medlemmene av en styrke og dens sivile element er underkastet mottagerlandets lover»).

Det norske synet er at denne rettstilstanden videreføres med SDCA. I dette ligger at amerikansk personell har en generell plikt til å følge norske lover og regler, og at USA har plikt til å besørge etterlevelse av norske regler og folkerettslige forpliktelser. Det innebærer også at bestemmelsene i SDCA må tolkes i lys av, og innenfor rammene av, norske regler og folkerettslige forpliktelser. I utgangspunktet vil det bare kunne gjøres unntak fra denne hovedregelen der det eksplisitt følger av SDCA at amerikansk rett er gitt forrang, slik det for eksempel fremgår av artikkel XXVI, hvor det foreskrives at arbeidsvilkårene for ansettelse av amerikanske kontraktører skal være regulert av amerikansk rett. Slike unntak fra norske lover og regler er gitt der dette har vært vurdert som nødvendig i lys av avtalens viktighet, og er søkt avgrenset i størst mulig grad. Det må understrekes at norsk håndhevelse av nasjonalt regelverk regelmessig vil være underlagt skranker som følge av at amerikansk personell i mange tilfeller har immunitet mot norsk tvangsmyndighet.

USA har i forhandlingene understreket at forpliktelsen til å utvise full respekt for norsk suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser etter SDCA, ikke innebærer at USA er bundet av norsk rett og Norges folkerettslige forpliktelser. USA har i stedet tatt til orde for at det etter SDCA kun gjelder en plikt til å etterleve norsk rett og norske folkerettslige forpliktelser, der dette er forenelig med USAs operative militære behov. Det amerikanske synet på SDCA på dette punkt har under forhandlingene ikke blitt godtatt av Norge. Den amerikanske tolkningen av SDCA reflekterer imidlertid i hovedsak det amerikanske synet på forpliktelsen til å respektere vertslandets rett etter NATO SOFA, og innebærer derfor ikke noe prinsipielt nytt. Avtalen bør på dette punktet ses i sammenheng med over 70 års tillitsbasert samarbeid, hvor Norge og USA har tradisjon for å enes om adekvate rammer for amerikansk aktivitet i Norge. Samtidig må Norge være forberedt på rettslige og politiske innsigelser fra USA dersom spørsmålet om plikten til å følge norske lover og regler settes på spissen.

Avtalen introduserer konseptet omforente områder, og gir amerikanske styrker uhindret rett til tilgang og bruk av disse for en rekke formål som er nærmere beskrevet i avtalen. Dette er en endring sammenliknet med tidligere avtaler. USAs rett til tilgang til og bruk av omforente områder må ses i sammenheng med at avtalen foreskriver at bruken av områdene skal skje med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, og på bakgrunn av konsultasjoner mellom partene. Videre er Norge sikret overordnet kontroll med all amerikansk aktivitet gjennom at det tilligger norske myndigheter å godkjenne at amerikanske luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer kan reise inn og ut av Norge og forflytte seg på norsk territorium. Omforente områder som oppføres i avtalens vedlegg A, vil være til felles bruk for norske, amerikanske og allierte styrker, med mindre noe annet er særskilt avtalt. Områdene vil være viktige for videreutviklingen av forsvarssamarbeidet med USA og bidra til å styrke NATO-samarbeidet.

Verken avtalen eller opprettelsen av omforente områder vil medføre brudd med basepolitikken. USA anerkjenner gjennom avtalen norsk basepolitikk. Avtalen fastslår eksplisitt i artikkel I nr. 2 at ingenting i avtalen endrer den norske basepolitikken eller begrensningene på lagring av visse våpentyper på norsk territorium (atomvåpen, landminer og klasevåpen mv). Basepolitikken er ikke til hinder for forhåndslagring, øving og trening, eller etablering av nødvendig infrastruktur for mottak av allierte forsterkninger. Snarere er forsterkningsmodellen som SDCA konsoliderer og videreutvikler, en nødvendig forutsetning for basepolitikken. Derfor har norske regjeringer siden 1949 lagt til rette for alliert trening, øving, forhåndslagring og allierte investeringer. Skiftende stortingsflertall har slått fast at slike aktiviteter ligger trygt innenfor basepolitikken. Se den mer utdypende drøftelsen av dette i del 10.2.

Avtalens bestemmelser om at USA nyter skatte- og avgiftsfritak for utenlandske kontraktører som leverer varer og tjenester til det amerikanske forsvaret i Norge, må vurderes opp mot statsstøttereglene i EU/EØS-retten. Dette regelverket begrenser i utgangspunktet mulighetene til å gi skatte- og avgiftsfritak til enkelte næringsdrivende. Det er viktig å understreke at formålet med unntakene under SDCA ikke er å gi skatte- og avgiftsfritak til de enkelte selskapene, men å sikre at USA som stat ikke skal betale skatter og avgifter til Norge som vertsstat for utgifter forbundet med det amerikanske forsvarets investeringer og aktiviteter i Norge til vårt felles forsvar. Det er derfor en forutsetning at hele skatte- og avgiftsbesparelsen kommer den amerikanske stat til gode, ikke den enkelte kontraktør eller leverandør. Så lenge den økonomiske fordelen av et skatte- eller avgiftsfritak tilfaller det amerikanske forsvaret, og ikke et foretak som driver økonomisk aktivitet, gis det ingen statsstøtte i EØS-rettslig forstand.

Dersom kontraktøren likevel skulle nyte en utilsiktet fordel av skatte- og avgiftsfritakene, kan det uansett hevdes at tjenestene kontraktøren leverer «ikke anses å leveres i et marked», og dermed ikke utgjør økonomisk aktivitet. Dersom aktørene ikke driver økonomisk virksomhet i et marked, anses de ikke som et foretak, og vil da ikke bli omfattet av statsstøtteregelverket. En eventuell økonomisk fordel de måtte oppnå gjennom skattesystemet vil dermed heller ikke utgjøre statsstøtte i EØS-avtalens forstand. Dette vil etter departementets mening trolig være tilfellet for tjenester som er tett knyttet til militære operasjoner, for eksempel flyoperativt personell, håndtering av ammunisjon og våpen, vakthold og sikring, feltmessig forpleining, soldatvelferd og lignende. Videre er det en internasjonal praksis for denne typen skattefritak ved inngåelse av internasjonale samarbeidsavtaler på forsvarsområdet. USA har blant annet liknende samarbeidsavtaler med flere andre europeiske land som inneholder liknende bestemmelser om skattefritak for utenlandske leverandører til det amerikanske forsvaret. I sum må det anses lite trolig at avtalen og praktiseringen av den vil kunne komme i strid med EUs statsstøtteregelverk.

Som nevnt innebærer avtalens artikkel XIII nr. 2 at et medlem av de amerikanske styrkene eller en medfølgende etter anmodning skal overleveres til amerikanske myndigheter, også i de tilfellene der Norge ønsker å tilbakekalle frafallet på førsteretten til å utøve jurisdiksjon etter artikkel XII. I praksis vil denne plikten innebære at muligheten for å fremstille vedkommende for varetektsfengsling begrenses også i tilfeller hvor det anses nødvendig for å hindre bevisforspillelse. Umiddelbare etterforskingsskritt som eksempelvis blodprøvetaking og sporsikring vil kunne gjennomføres før overlevering. Selv om amerikanske myndigheter har plikt til å samarbeide under etterforskningen, kan det ikke utelukkes at denne ordningen kan svekke muligheten for en mest mulig effektiv etterforskning.

Departementet legger til grunn at den løsningen som her er valgt ikke vil komme i konflikt med forpliktelsen etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til å sikre effektiv etterforskning av straffbare forhold. EMK artikkel 2 slår fast at «[r]etten for enhver til livet skal beskyttes ved lov». Bestemmelsen innebærer ikke bare en negativ forpliktelse for statene til selv å avstå fra å ta liv, men også en positiv forpliktelse til å sikre retten til liv gjennom effektive strafferettslige bestemmelser og et system for håndhevelse som inkluderer forebygging, avverging og straffeforfølgning av brudd på disse bestemmelsene.

Det følger av NATO SOFA at senderstaten har jurisdiksjon over tjenestehandlinger. Departementet er ikke kjent med at EMD uttrykkelig har gitt uttrykk for at en avtale som gir senderstaten førsterett til jurisdiksjon over medlemmer av egne styrker, er i strid med statenes positive forpliktelser. Uavhengig av NATO SOFA vil utenlandsk militært personell etter folkeretten ha immunitet mot at vertsstaten straffeforfølger slike tjenestehandlinger. Dette er ikke i strid med EMK. Etter departementets vurdering må det som et utgangspunkt legges til grunn at en avtale om å overføre førsteretten til jurisdiksjon for handlinger begått av utsendte soldater utenfor tjeneste, heller ikke strider med EMK.

Det er ikke noe nytt at visse personellgrupper etter folkeretten er unntatt fra vertsstatens jurisdiksjon, uten at dette strider mot EMK. For eksempel gir folkeretten diplomatisk personale immunitet fra vertsstatens doms- og tvangsjurisdiksjon både for handlinger av privat og offentlig karakter. Det er ikke tvilsomt at dette er forenelig med EMK. Regelen i avtalens artikkel XIII om at personer pågrepet og arrestert av norske myndigheter umiddelbart skal overleveres til amerikanske myndigheter også der Norge benytter sin rett til å beholde jurisdiksjon i særlige tilfeller, gir neppe grunn til å vurdere spørsmålet annerledes. Det understrekes at avtalen pålegger amerikanske myndigheter en plikt til å sikre at mistenkte møter under rettssak for norske domstoler. SDCA foreskriver også en generell samarbeidsplikt mellom partene. Departementet bemerker for øvrig at Norge og USA har hatt et godt og konstruktivt samarbeid om jurisdiksjonsspørsmål under NATO SOFA. Det er ingen grunn til å tro at SDCA skal medføre endringer i dette.

SDCAs regler om visumfri innreise for andre enn medlemmer av den militære styrken, utfordrer Norges folkerettslige forpliktelser etter Schengen-regelverket. Det vises her til SDCA artikkel VII som gir rett til visumfri innreise til Norge for visse persongrupper tilknyttet det amerikanske forsvaret og dets aktiviteter i Norge. Norge er gjennom Schengen-samarbeidet bundet av en felles regulering av visumkrav ved innreise til Schengen-området. Etter gjeldende regelverk har amerikanske statsborgere rett til visumfri innreise til Schengen. EUs visumforordning åpner også for at medlemsstatene kan fastsette unntak fra hovedreglene om visumkrav for nærmere fastsatte grupper, herunder for «medlemmer av de væpnede styrker» som reiser på NATO- eller partnerskap-for-fred-oppdrag, jf. forordningens artikkel 6 nr. 2 bokstav c. SDCA artikkel VII gir imidlertid rett til visumfrihet også for andre enn medlemmer av den amerikanske militære styrken, ettersom visumfrihet også tilstås «medlemmer av det sivile elementet, medfølgende og amerikanske kontraktører». Det fremgår av definisjonene i SDCA artikkel II at nevnte persongrupper ikke er begrenset til amerikanske statsborgere, men også kan omfatte borgere av andre land som i utgangspunktet er visumpliktige etter Schengen-regelverket.

Når det aksepteres å gi de nevnte gruppene visumfrihet under avtalen, selv om dette kan utfordre forpliktelser under Schengen-regelverket, skyldes dette at SDCA har stor betydning for Norge og at medlemsstatene i praksis har et politisk handlingsrom for å gjøre unntak i tilfeller som dette. Det vises til at Norge og enkelte andre Schengen-stater allerede har gitt visumfrihet til grupper som ikke er omfattet av ordlyden i unntakene i visumforordningen på dette feltet. Det vises videre til at flere andre Schengen-land har innrømmet USA tilsvarende unntak fra visumplikten i avtaler om forsvarssamarbeid som tilsvarer den tilleggsavtalen som nå fremlegges for Stortinget. Det er videre grunn til å anta at både det sivile elementet og kontraktører omfattet av avtalen i praksis stort sett vil komme fra visumfrie land, og dermed uansett vil være unntatt visumplikt på dette grunnlaget.

USAs rett etter SDCA artikkel XXVI til å ansette amerikanske kontraktører på amerikanske vilkår der dette er nødvendig av militære hensyn kan komme i konflikt med arbeidsrettslige krav etter EØS-retten. I slike tilfeller vil det kunne være nødvendig at Norge anvender sikkerhetsunntaket i EØS-avtalens artikkel 123 bokstav c, som blant annet åpner for at statene «for å oppfylle forpliktelser den har påtatt seg med sikte på å opprettholde fred og internasjonal sikkerhet» kan gjennomføre tiltak som ellers ville stride med forpliktelser etter EØS-avtalen. Det legges til grunn at SDCA kan anses som et vesentlig tiltak for å oppfylle forpliktelser Norge har påtatt seg under NATO-samarbeidet, med sikte på å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og at unntaket i artikkel 123 bokstav c således kan anvendes.

Å benytte EØS-avtalens artikkel 123 for å fastsette unntak fra arbeidslovgivning vil kunne medføre en viss prosessrisiko. Denne risikoen reduseres imidlertid av at vurderingene som skal foretas etter EØS-avtalens artikkel 123 i stor grad er sikkerhetspolitiske spørsmål som ligger innenfor statenes skjønnsmargin å vurdere og som det antas at EFTA-domstolen eller ESA vil være tilbakeholdne med å overprøve eller utfordre.

Estland, Latvia, Litauen, Romania og Ungarn har innvilget likartede unntak i nylig inngåtte forsvarssamarbeidsavtaler med USA. Tyskland og Nederland har eldre avtaler med USA uten slike unntak, men de virker i praksis å tillate de unntakene USA ønsker. Også for Norges del er praksis i dag at kontraktører som det amerikanske forsvaret benytter i Norge er engasjert etter amerikanske arbeidsrettslige regler. Som et generelt synspunkt legger departementet til grunn at etterlevelse av det norske lovverket normalt ikke vil være i konflikt med styrkenes militære behov.

10.2 Avtalens forhold til basepolitikken

Basepolitikken setter uformelle rammer for alliert aktivitet i Norge og skal virke beroligende overfor Russland. Den henger nøye sammen med tilrettelegging i fredstid for innsetting av allierte forsterkningsstyrker i krise eller krig – linjen som Norge har praktisert siden 1949, og som har medført at det ikke har vært behov for stående allierte kampstyrker i Norge i fredstid. Uten en slik god tilrettelegging ville det trolig også for Norge ha vært vanskelig å unngå en form for permanent alliert nærvær i fredstid.

Endringer i trusselbildet har medført skiftende krav til forberedelser i fredstid. I perioder har det vært vesentlig mer alliert aktivitet i Norge enn i dag. På samme måte har omfang og innretning av forhåndslagre og allierte investeringer endret seg over tid.

Samtidig har enkelte grunnleggende rammer ligget fast. Det har ikke vært aktuelt å tillate permanent stasjonering av allierte stridskrefter i Norge i fredstid. I tillegg har alliert virksomhet i Norge i hovedsak vært begrenset til aktiviteter som forbereder forsvaret av Norge og NATO i krise eller krig.

SDCA skriver seg inn i denne forsterkningstradisjonen og må forstås på bakgrunn av en gradvis og omfattende avvikling av alliert infrastruktur i Norge i 1990-årene, i tillegg til et forverret sikkerhetsklima siden 2014. Avtalen er en nødvendig forutsetning for amerikanske infrastrukturinvesteringer i Norge, noe som er avgjørende for at Norge skal kunne motta hjelp i krise eller krig. Historisk har det ligget trygt innenfor rammene av basepolitikken å styrke forberedelsene i fredstid basert på slike betingelser.

Amerikanske rettigheter etter avtalen på omforente områder er ikke i seg selv et brudd på basepolitikken. Det sentrale er at avtalen eksplisitt sier at den ikke endrer basepolitikken, og at ingen aktivitet på omforente områder skal finne sted uten etter konsultasjon med Norge. Norge vil i slike konsultasjoner ikke samtykke til aktiviteter som utfordrer basepolitikken eller som for øvrig ikke anses å være i norsk interesse. I rettslig forstand er det rett nok ikke vesentlige forskjeller mellom bestemmelsene om omforente områder og bestemmelser i avtaler som regulerer amerikanske baserettigheter i andre land. Forskjellen ligger i hvordan disse områdene vil bli benyttet. Norge har et langt og tillitsbasert samarbeid med USA, og gjennom å ta inn tydelige formuleringer i avtalen om at den ikke skal endre norsk basepolitikk, har USA akseptert at de omforente områdene som innlemmes i avtalens vedlegg A, ikke skal benyttes som regulære baser for amerikanske styrker.

Foruten de direkte referansene til basepolitikken i avtalen følger dette også av at avtalen understreker både generelt og særskilt for de omforente områdene, at all amerikansk aktivitet skal foretas med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser og basert på konsultasjoner med norske myndigheter. Norsk overordnet kontroll med amerikansk aktivitet er enn videre ivaretatt ved at amerikanske luftfartøy og fartøy må ha norsk tillatelse for å kunne lande på og anløpe norsk territorium.

Dette plasserer SDCA i den sikkerhetspolitiske tradisjon Norge har stått i siden 1949.

Respekt for basepolitikken har videre vært et sentralt kriterium i regjeringens vurdering av de fire omforente områdene i vedlegg A og et viktig tema i samtalene med USA. Det er nær kontakt på myndighetsnivå om utviklingen av samarbeidet og planene for de fire områdene, og det er per i dag intet i disse som innebærer fremtidig permanent stasjonering av stridskrefter i Norge. Dialogen bygger i stor grad videre på det eksisterende samarbeidet med USA, der fokus er tilrettelegging i fredstid for forsterkning av Norge og NATO i krise eller krig.

Det legges opp til utstrakt dialog med USA om bruken av de omforente områdene og aktiviteten som skal gjennomføres der. Investeringene i infrastruktur vil være rettet mot å forbedre evnen til mottak av allierte styrker i krise eller krig. Vi vil ha periodevis trening og øving av amerikanske styrker, som en videreføring av slik tilstedeværelse gjennom flere tiår.

Samlet må SDCA sees som en videreføring av norsk sikkerhetspolitisk tradisjon, i det avtalen legger til rette for troverdig forsterkning av Norge i krise eller krig. Uten en troverdig tilrettelegging for mottak og øving av allierte forsterkninger i krise og krig, vil det over tid være vanskelig å opprettholde basepolitikken.

10.3 Avtalens forhold til avskrekkings- og beroligelseslinjen

Norsk sikkerhetspolitikk har siden 1949 vært preget av en balansert tilnærming som legger vekt på både å avskrekke fiendtlige aktører gjennom egen militær evne og vårt medlemskap i NATO, og berolige ikke-allierte gjennom dialog, diplomati og åpenhet.

Politikken har vært utformet i skjæringspunktet mellom behovet for alliert støtte, lavspenning mot øst og innenrikspolitiske hensyn. Beroligelseslinjen bygger på fire sentrale elementer: Base-, atom- og anløpspolitikken, og retningslinjene for utenlandsk militær aktivitet i Norge. Hertil kommer bilateralt samarbeid med Russland om felles interesser i nord, og åpenhetstiltak rundt militær aktivitet. Norge har vært pådriver for å verne om og styrke avtaler som skal bidra til åpenhet og transparens om militær aktivitet, samt mekanismer egnet til å bygge tillit og redusere usikkerhet.

Denne linjen endres ikke av SDCA. Snarere bekrefter og viderefører avtalen beroligelsespolitikken ved å fastslå at det ikke er noe i avtalen som endrer norsk base-, atom- eller anløpspolitikk. Respekten for beroligelseslinjen gjenspeiles også i de norske kriteriene for opprettelse av omforente områder, som beskrevet i kapittel 5. Disse går lenger enn avtaleteksten ved også å oppstille regulering av utenlandsk militær aktivitet i Norge som kriterium for å kunne etablere omforente områder. I tillegg heter det at plassering, størrelse og tenkt bruk av omforente områder ikke med rimelig grunn skal kunne sies å bidra til økt spenning i våre nærområder, verken hver for seg eller samlet. Koblingen til forsterkningslinjen understreker ytterligere at det her ikke dreier seg om et linjeskifte, men at avtalen skriver seg inn i den norske sikkerhetspolitiske tradisjonen.

Regjeringen åpner i denne omgang kun for et meget begrenset antall omforente områder, som alle har direkte relevans for forsvaret av Norge i krise eller krig. Sett fra et historisk ståsted kunne man under rådende sikkerhetsbetingelser inkludert flere områder, og fortsatt befunnet seg innenfor rammene av norsk beroligelsespolitikk. SDCA omfatter eksempelvis et begrenset antall lokaliteter sammenlignet med hva COB-avtalen har gjort i perioder med vesentlig lavere spenningsnivå enn i dag.

Regjeringens moderate tilnærming reflekteres også i det geografiske fotavtrykket ved at de største investeringene i denne omgang kommer i Sør-Norge. Avtalen legger videre opp til et tett tillitsbasert samarbeid med USA med nære konsultasjoner om fremtidig amerikansk militær aktivitet i Norge. Avtaleteksten med vedlegg ble offentliggjort så snart som mulig etter undertegning av avtalen, og det har vært åpenhet om kriteriene som vil inngå i vurderingen av eventuelle fremtidige omforente områder. Dette bidrar til fortsatt forutsigbarhet og åpenhet rundt rammene for norsk sikkerhetspolitikk.

Samtidig som avtalen viderefører beroligelseslinjen, har den stor betydning for forsvaret av Norge i krise eller krig, som beskrevet i detalj i kapittel 5. Som det fremgår av Prop. 14 S (2020–2021), vil NATO i en krise kunne måtte prioritere reaksjonsstyrker til andre områder før Norge, samtidig som Norge trolig vil måtte fortsette å bidra med reaksjonsstyrker samt i forsterkede nærvær og operasjoner ute. Derfor er det avgjørende at Forsvaret har evne til å motta og samvirke bilateralt og flernasjonalt, også utenfor rammen av NATOs reaksjonsstyrker og NATOs kommandostruktur, med allierte styrker som vil kunne være i Norge tidligere enn NATOs reaksjonsstyrker, eller erstatte disse i et samtidighetsscenario. Dette er det også åpnet for i NATOs forsterkningsplanverk. Avtalen gir derfor økt troverdighet til premisset om alliert, og særlig amerikansk militær støtte til Norge i krise og krig, og således til Norges langvarige avskrekkingspolitikk.