3 Generelt om avtalens innhold

3.1 Generelt om innholdet i SDCA

SDCA fastsetter vilkår for amerikansk militær aktivitet i Norge i sin alminnelighet, også hva gjelder eksisterende amerikansk tilstedeværelse, trening og øving. Avtalen inneholder et bredt spekter av regler som er viktige for den praktiske gjennomføringen av amerikansk militær aktivitet i Norge, herunder inn- og utreise, jurisdiksjon, skatte- og avgiftsfritak, bruk av kontraktører og velferdstjenester og infrastrukturinvesteringer. Avtalen regulerer en rekke forhold som ikke er omfattet av tidligere avtaleverk, for eksempel USAs bruk av kontraktører, og den endrer og utfyller gjeldende regelverk på flere sentrale områder.

Avtalen gir USA uhindret tilgang til, og rett til bruk av, såkalte «omforente områder» (på engelsk betegnet «Agreed Facilities and Areas» (AFA)) på norsk territorium. Omforente områder sikter her til fasiliteter og områder på norsk territorium oppført i vedlegg A til avtalen, som kan benyttes av USA til nærmere angitte militære formål. Omforente områder er til felles bruk med norske og andre allierte styrker, med mindre det er særskilt avtalt at amerikanske styrker skal ha rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene.

Det er fastslått i avtalen at den ikke endrer norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium (så som atomvåpen, landminer og klasevåpen mv.).

Videre foreskriver avtalen at den inngås med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser. I dette ligger en forpliktelse til å følge norsk regelverk og Norges folkerettslige forpliktelser, likevel slik at USA anser at forpliktelsen kun gjelder så lenge det er forenelig med amerikanske tjenstlige behov. Dette er i hovedsak det amerikanske synet på forpliktelsen i NATO SOFA til å respektere andre lands interne rett og folkerettslige forpliktelser, og representerer således ikke noe nytt. Se for øvrig kapittel 10 for en grundigere vurdering av innholdet i USAs plikt til å etterleve norske regler og folkerettslige forpliktelser.

Avtalen legger opp til et nært samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter om operasjonelle og sikkerhetsmessige spørsmål.

3.2 Forholdet til eldre avtaler

SDCA er en tilleggsavtale som supplerer og delvis erstatter det eksisterende avtaleverket Norge har med USA. Forsvarssamarbeidet med USA har hittil vært basert på NATO SOFA fra 1951, bilaterale avtaler fra 1950-tallet, samt flere nyere avtaler i NATO-rammen. Disse avtalene vil fortsette å gjelde.

Avtalen mellom Norge og Amerikas forente stater om gjensidig hjelp på forsvarets område (1950) ble inngått etter andre verdenskrig som et tiltak for å sikre amerikansk våpenhjelp til Norge. Angående skatte- og avgiftsfritak fremgår det i avtalen fra 1950 at innførsel eller utførsel av varer, eiendeler, materiell eller utstyr i forbindelse med avtalen skal være fritatt for beskatning og toll. Dette er siden presisert i en avtale fra 1952 om fritak for toll og andre avgifter. SDCA bygger videre på avtalene fra 1950 og 1952, særlig på skatte- og avgiftsområdet. Blant annet innebærer SDCA at amerikanske kontraktører, som først i moderne tid har blitt en viktig ressurs for det amerikanske forsvaret, blir omfattet av de samme fritakene fra skatt og toll.

NATO SOFA fra 1951 er en multilateral avtale som gjelder for all militær aktivitet utført av en NATO-stat i en annen NATO-stat. NATO SOFA er en omfattende avtale som omhandler en rekke spørsmål knyttet til alliert tilstedeværelse, slik som erstatning, strafferettslig jurisdiksjon, militær politimyndighet, disiplinærmyndighet, skatt og avgifter, inn- og utreise, bruk av uniform, førerkort, import og eksport. SDCA vil på enkelte områder utfylle og supplere bestemmelsene i NATO SOFA. SDCA vil også erstatte bestemmelser i NATO SOFA, blant annet hva gjelder spørsmål knyttet til strafferettslig jurisdiksjon og varetekt. Dette vil bli nærmere behandlet under omtalen av de enkelte bestemmelsene i SDCA.

Andre viktige avtaler er Avtalen om gjensidig hjelp på forsvarets område inngått mellom Norge og USA i 1950, Collocated Operating Bases-avtalen (COB-avtalen) fra 1974, samt rammeavtalen av 2005 mellom Norge og USA om forhåndslagring og forsterkning av Norge.

Trening, øving, utdannelse og forhåndslagring er blant aktivitetene som skjer i Norge på grunnlag av avtaler som inngås i NATO-rammen. Slike avtaler har ulike navn, og kalles både «Memorandum of Understanding» og «Technical Agreements». I tillegg brukes det en hel rekke såkalte «Standardization Agreements» (forkortet STANAG), som er avtaler som inngås mellom medlemsstatene i NATO om standardisering av prosedyrer. Slike standardiseringsavtaler omhandler alt fra brannvernutstyr, kurértjenester, kart og bekledning, til datasystemer.